Vi hvite privilegerte menn har mange måter å holde oss unge på. En av de morsomste og barnsligste, er å utveksle siste nytt fra svensk kjønnsforskning og kjønnspolitikk. I Sverige er feminismen det nærmeste du kommer statsreligion, samtidig som den forlengst har sprengt grensene for menneskelig fornuft, og nå nærmest ligner et tankemonster fra en annen planet.
Jernbanestasjoner er mannssjåvenistiske. Kvinner er kortere enn menn fordi de får mindre mat. Barokkmaleri av bart bryst fjernes fra Riksdagen fordi menn ikke skal «titte på kvinner». Teaterstykke bygd på rent mannshat vises som skoleforestilling. Barnehager slutter å tiltale barna som «han» eller «henne». Heterofil, mannlig feminist dyrker «homoerotisk fredagskos» for å slippe å være undertrykker. Midtsommerstangen erstattes med «Midsommarfittan». Og så videre.
Nyhetsstrømmen fra Genusplaneten Svea holder så jevnt høyt nivå at det ville være en unnlatelsesynd, ja, nærmest dårlig gjort, å ikke dele funnene med andre middelaldrende menn på vårt eget forum: Facebook.
Sist la jeg ut en aviskommentar som fastslo at dagens svenske kvinner er tvunget til å leve etter «Guds plan» og på mannens nåde. En person som forveksler et moderne likestillingsland med den mørkeste middelalder (eller Taliban, som i tilfellet Gudryn Schyman, partileder for Feministisk Initiativ), anses vanligvis som gal. I Sverige er hun normal. Og mer enn det. Hun er stolt represent for en meningselite med særlig definisjonsmakt i kjønnsspørsmål. Selv überpriviligerte Sanna Lundell kan innta en indignert offerrolle, og spre grovt vrøvl om hvordan et patriarkalsk helsevesen bevist lar kvinner lide.
Når jeg påpeker dette, blir jeg arrestert av den norske feministen Viviana Vega. For pleier ikke jeg å synge «den priviligerte manns klagesang» på vegne av alle som er undertrykt av «feministstaten»? Nei. Vega tar feil av meg og Nils Rune Langeland. Det finnes mange forskjellige typer hvite, priviligerte, middelaldrende, reaksjonære menn. Antifeminisme er ikke én ting!
Selv synes jeg menn i Norge har det fint. Kvinner også. De som nekter for det siste, av ideologiske grunner, tåler verken faktasjekk eller humor. Vega spør hvorfor «Rolness og hans meningsfeller, i stedet for å bruke energien sin på å presentere reelle mannsproblemer, først og fremst bruker sine krefter på å kritisere, latterliggjøre og avspore feministdebatter.»
Altså: Kritiserer du en utbredt, etablert forestilling om at kvinner stadig «rammes», og alltid taper i forhold til menn, får du beskjed om å ta opp ditt eget kjønns problemer. Og gjør du det, får du høre at du klager. Mange har satt lys på mannssaker, bare for å bli ignorert, kritisert og latterliggjort – av feminister, kjønnsforskere eller likestillingsombud.
Men kanskje er Viviana Vega et positivt unntak? Hun sier menns helseproblemer bør settes på dagsorden. Flott. Vi kunne sikkert blitt enige om litt av hvert, hadde vi tatt en øl. Vi norske menn bør i det hele tatt være glade for de feministene vi har fått. Ingen av dem er i nærheten av å tenke som sine svenske åndsfeller. «Könsmaktsordningen» slutter ved grensen.
Debattinnlegget sto på trykk i Dagbladet, 30. januar 2015.