Han som kom innom

Er det en spøk? Er det en scene fra en komiserie? Nei, det er et debattinnlegg.

En mann ingen har hørt om, stikker hodet innom debatten for å si at han dessverre ikke kan delta i debatten.

Hvorfor ikke?

Fordi den domineres av noen få hissige stemmer som sier ting de ikke har dekning for.

Hva da?

Det vil han ikke si. Men han lar oss forstå at han selv kunne ha bidratt med mye. Og så forsvinner han ut døren igjen.

Dette er kort oppsummert innholdet i et debattinnlegg i Aftenposten med tittelen: «Rolness – en grunn til å holde seg unna debatten» (24. mai).

Selv hadde jeg ikke engang registrert at en mann ved navn Christopher Bratt ikke deltar i innvandringsdebatten (for det er selvsagt den vi snakker om). Og enda mindre visste jeg at fraværsgrunnen var meg og min «spisse penn».

Riksmålsforbundet har nemlig hedret meg med «Gullpennen» og sier i sin begrunnelse at jeg «kombinerer akademisk etterrettelighet med en slående, velformulert retorikk».

Bratt innrømmer at mine tekster kan være slående, men beklager det. Fordi han aldri har sett dem som uttrykk for akademisk etterrettelighet.

Fair enough. Hr. Bratt er kritisk. Han fremmer en frisk påstand. Men så skjer noe rart. Han glemmer helt begrunnelsen. Ikke et eneste eksempel. Absolutt ingenting. At Bratt er forsker, tilknyttet Universitetet i Kent, gjør det hele enda rarere. Han burde kjenne regelen «show, don’t tell» og forskjellen mellom en forsker og en amatør: Den første viser, den andre hevder.

Muligens mener Bratt at gode holdninger kan erstatte dokumentasjon. At det holder å ta avstand fra «fordommer», «frykt» og «ensidig kritikk av «de andre»», og ønske seg en «åpen, søkende og fordomsfri diskusjon» som også omfatter et «kritisk blikk på oss selv, både våre fordommer og ubehagelige sider ved vår egen kultur».

Dette siste mener Bratt mangler. Thomas Hylland Eriksen, Lars Gule og mange andre utgjør i Bratts hode en taus minoritet: «Jeg er blant dem som forsker på noen av de forholdene Rolness uttaler seg om. Men jeg er taus, som så mange andre som har akademisk bakgrunn for å drøfte emnet.»

Heldigvis vet han hvem som knebler ham: «For meg personlig er Kjetil Rolness en grunn til å holde meg langt unna den offentlige debatten, nettopp fordi jeg savner den akademiske etterretteligheten.»

Problemet er så visst personlig, for ikke å si psykologisk: Å savne noe godt hos andre uten å påvise mangelen, og uten å vise egenskapen selv. For Bratts egen etterrettelighet står til stryk. Han påstår at jeg «nå i lengre tid har uttalt meg kritisk til personer med innvandrerbakgrunn».

Dette medfører ikke riktighet. Jeg har ikke engang uttalt meg kritisk om personer fra Valdres eller Østfold. Men jeg er litt skeptisk til personer som kritiserer uten grunn, og gir andre skylden for egen feighet.

 

Opprinnelig publisert i Aftenposten, 26. mai 2016.

Christoper Bratt svarte i Aftenposten, fortsatt uten å konkretisere kritikken, annet enn å vise til politiforsker Marianne Sætre. 

“Det er bra at Rolness gir forskere motstand,” skrev Anne-Lise Lien i en kommentar i forskning.no.

Forsker Randi Lavik mener både Marianne Sætre og Christopher Bratt er uetterettelig.

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *