Se til Danmark!

Vi er alle sosialdemokrater. Og bør derfor begrense innvandringen.

Opprinnelig publisert som lørdagskommentar i Aftenposten, 15. juni 2019.

Hvorfor har det vært så vanskelig å føre en fornuftig og etisk reflektert innvandringsdebatt? Fordi vi er påtvunget et absolutt skille mellom det gode og det onde. Noe som langt på vei overlapper med skillet mellom den politiske venstre- og høyresiden.

Klisjeen om at «hjertet sitter på venstre side» har skapt et moralsk hegemoni i enhver diskusjon om hvordan rike, frie, trygge Norge skal forholde seg til migranter.

Alt fra den gale siden må avvises

De av oss som ønsker en streng asylpolitikk, har derfor vent oss til å bli plassert i dårlig selskap. Selv om mange av oss tilhører venstresiden. Selv om vi argumenter ut fra humanitære, liberale og rasjonelle verdier.

Vi har skjønt at vi, i likhet med antiislamske kulturkrigere og nettroll fra de dype skoger, trolig er litt tilbakestående, mentalt og moralsk, i forhold til de anstendige. Noen av oss har også fått høre at vi er intellektuelle menn fra Distrikts-Norge som mistrives i det flerkulturelle Oslo. Ja, sushi og hiphop er skummelt.

Debatten har følgelig ikke stått mellom argumenter, men mellom identiteter. Til det å være et moderne, urbant, opplyst og empatisk menneske, hører et visst sett med meninger. De behøver ikke være gjennomtenkte eller sjekket mot fakta. Det viktigste er å avvise alt fra den gale siden. Hvis Sylvi Listhaug – eller Jimmie Åkesson i Sverigedemokraterna – eller noen i Dansk Folkeparti – sier at himmelen er blå, må du si at den er rød.

Alt annet er å gi etter for mørke høyrekrefter på frammars. Snart er vi tilbake til fascismen på 30-tallet.

Skillet mellom god og ond er oppløst

Synes du dette låter karikert eller overspent, skal du lese Carsten Jensens siste bok Kjellermennesker. Jensen er kanskje Danmarks mest profilerte intellektuelle, med mange lesere i Norge. I boken skildrer han hvordan båter med flyktninger i Middelhavet går ned som Titanic mot «isfjellet i våre hjerter». Vi har valgt «ufølsom kulde» fremfor medfølelse, og politisk realisme er egentlig «tvangsinnskrivning i avstumpethetens skole».

Boken er skrevet av en klok mann med gudbenådet penn, ruset på sin moralske og intellektuelle overlegenhet. Den er blottet for nøkterne analyser. Men kan med utbytte leses som parodi på et godhetstyranni som selv går til bunns, mens bobler av selvrettferdig sinne stiger til overflaten.

For nå har Jensen og hans likesinnede tapt. Ikke fordi ondskapen vant. Men fordi den enkle dikotomien som strukturerer deres moralsk-politiske univers er oppløst. Etter det danske valget har skille god-ond og venstre-høyre mistet sin gyldighet i innvandringsdebatten. Bortsett fra i Sverige, der man ikke gir djevelen lillefingeren, uansett hvor mye som går til helvete.

Socialdemokratiet – danskenes svar på Arbeiderpartiet – vant regjeringsmakten, etter en modig snuoperasjon i utlendingspolitikken. Partiet gikk ikke frem. Men stoppet tilbakegangen og hentet tilbake titusenvis av velgere fra et høyrepopulistisk parti. Bare dét er en bragd av et sentrum-venstreparti i dagens Europa.

Sosialdemokratiet som fant tilbake til seg selv

Socialdemokratiet foretok ingen «høyresving», men fant tilbake til seg selv, og innså at asylordningen er usolidarisk mot de virkelige og svakeste flyktningene. At kamp mot parallellsamfunn og sosial kontroll er frihetskamp og kvinnekamp. At arbeiderklassen i utsatte bydeler ikke skal ha alle byrdene med integreringen.

Som partileder Mette Frederiksen innrømmet overfor til kjernevelgere: «Dere forlot ikke oss, vi forlot dere. Nå er vi tilbake!»

Det er derfor en kapasitet som Paul Collier nå hyller det danske arbeiderparti. Sosialøkonomen og utviklingsforskeren har selv arbeiderklassebakgrunn, og anser masseinnvandring fra lavinntektsland som et svik mot det sosialdemokratiske etos: «Gjør din plikt, krev din rett!»

Derfor anser også Jan Bøhler (Ap) den danske vending som en seier for beboere som daglig opplever utenforskap og gjengkriminalitet: «De har skoene på, og har ved valg etter valg vist sin protest mot dem som sitter andre steder på sin høye moralske hest og vil forklare dem at de tar feil.»

Til dette kan Frp selvsagt si: Velkommen etter. Men Bøhler kan også peke påen rekke innstrammingsforslag som er stemt ned i Stortinget av regjeringspartiene, av samme grunn som venstresiden er allergisk mot tiltak fra Frp: Forslagene var riktige, men kom fra galt hold.

Velferdsstaten må sikres

Det har tatt tid å innrømme det opplagte: En raus velferdsstat lar seg ikke forene med raus innvandring. «Utvalgsdronningen» Grete Brochmannhevder at «master-institusjonen» i Skandinavia – velferdsstaten – ikke vil bestå i sin nåværende form hvis innvandringstakten fortsetter slik den har gjort de siste 20 årene.

Derfor kan flere partier enn Ap lære av Danmark. For vi er alle sosialdemokrater. Og elsker velferdsstaten. Høyre og Frp har satt rekorder i offentlig pengebruk. Skal dette overdådige spleiselaget fungere, kan vi ikke samtidig gi opphold til mange av dem som har dårligst forutsetninger for å bidra. Omfordelingen må ha legitimitet. Ellers blir svaret populisme. Ergo er en restriktiv innvandringspolitikk antipopulistisk. Og sikrer velferden til innvandrere som allerede er her.

Og det trengs, fordi ryktene om migrasjonens stopp er betydelig overdrevet. Antall innvandrere i Norge steg med 18 400 i fjor. Asylstrømmen til Europa øker igjen. FNs befolkningsprognoser for Afrika har du ikke lyst til å lese. Nye kriger, konflikter og katastrofer vil komme. Og snart viser mediene nye bilder av druknede barn og gråtende mødre.

Da vi får se om vi har lært noe, eller om vi igjen lar oss styre av det Collier har kalt «det hodeløse hjertet».

Den kyniske samaritan

Flyktninghjelpens Jan Egeland nyter privilegiet å være helt uansvarlig, samtidig som han moraliserer over dem som må ta hensyn til konsekvensene.

Opprinnelig publisert som kronikk i VG 2. februar 2019.

«Et meget høylytt mindretall, særlig middelaldrende menn, oppfører seg som brølaper i den norske debatten om flyktninger og migranter. Men de bør ikke få sette premissene. Et flertall i Norge, 62 prosent ifølge en ny undersøkelse, er positive til å ta imot flere flyktninger.»

Sier den middelaldrende mannen Jan Egeland, generalsekretær i Flyktninghjelpen, og en meget høylytt, selvoppnevnt talsmann for vår nasjonale dårlige samvittighet. Ellers kjent for å ville redde Afrika med humanitære bomber og hvitmalte, norske lastebilvrak.

Nå refser han i VG «skremmende holdninger» blant europeiske og norske politikere sammen med FNs høykommissær for flyktninger.

Refrenget er velkjent. Vi gjør for lite. Selv om Norge er omtrent best i klassen når det gjelder holdninger, mottak og rettigheter til flyktninger. Da gjelder det å sammenligne med Libanon. Og insistere på at vi skal ta imot 2000 til her hjemme i år, for samme beløp som kunne ha hjulpet 200.000 eller flere i Libanon.

Dette – å hjelpe de få framfor de mange – skal visstnok bidra til en langsiktig løsning av en global krise med 70 millioner på flukt.

Men nå skal jeg si noe med innestemme til Egeland: Skal du skyve folk flest foran deg i innvandringsdebatten, bør du først bli litt bedre kjent med dem.

Det stemmer at 62 prosent svarte at «Norge bør ta imot flere flyktninger med behov for beskyttelse» i Integreringsbarometeret 2018. Men merk formuleringen. I følge forskerne ved Institutt for Samfunnforskning er dette «den mest positive måten man kan stille spørsmålet om synet på omfanget av innvandring på. Her er det både snakk om «flyktninger», det vil si personer som har måttet flykte, og «som har behov for beskyttelse». I spørsmålet ligger det med andre ord en dobbel bekreftelse på legitimiteten til denne gruppen.»

Med formuleringen «Synes du Norge bør ta imot færre eller flere asylsøkere?» ble svarene ganske annerledes: 43 prosent ønsket færre, 35 prosent ønsket flere. 24 prosent ønsker «betydelig færre», bare 10 prosent ønsket betydelig flere. Og spørsmålet ble stilt sent høsten 2017, da asyltallene hadde vært lave i nesten to år.

Her er andre tall fra samme undersøkelse som Egeland kan grunne på:

·        48 prosent mener integreringen går dårlig. 18 prosent mener den går bra.

·        56 prosent mener innvandring skaper mer utrygghet i samfunnet.

·        55 prosent mener innvandring øker faren for terroraksjoner.

·        51 prosent mener islam ikke er forenlig med norske verdier. 37 prosent mener den er forenlig. Bare 6 prosent som mener den er «helt forenlig».

·        47 prosent mener innvandring er en trussel mot velferdsstaten.

·        40 prosent mener innvandring er positiv for norsk økonomi. Ned fra 60 prosent i 2013.

Flertallet viser altså betydelig skepsis til flere sider ved innvandringen. En innvandring som fortsatt er langt høyere enn det Egeland hevder, fordi han «glemmer» familiegjenforeningen.

Det kan godt hende at et flertall av nordmenn er villig til å ta imot 5000 kvoteflyktninger i år, i stedet for regjeringens 3000. Men folk skiller altså mellom de som har beskyttelsesbehov og de som ikke har det. Det gjør ikke Egeland. Som talsmann for Flyktninghjelpen og FN har han alltid ment at Norge og Europa må ta imot mange flere mennesker «på flukt». Uansett. Uten hensyn til hvor mange som allerede har kommet. Uten å spørre hvem de er, hvorfor de kommer, og hvor lett de kan integreres. To av tre under bølgen i 2015 var unge, sterke menn. 60 prosent var økonomiske migranter. Men Egeland ønsket dem alle velkommen med henvisning til Flyktningkonvensjonen og Bibelen: «Jeg var fremmed, men dere tok imot meg».

Vi skal ikke «bygge murer mot lidelsene». Vi skal «se til Canada», ifølge Egeland. Men Canada har naturlige murer i form av hav. Og menneskeskapte murer i form av strenge visumregler og et poengsystem som gjør at landet har kunnet velge innvandrere de har bruk for.

Og Canada ikke tatt i mot flere per innbygger enn Norge. Hadde landet fulgt oppfordringen til Egeland, ville det vært Sverige, landet som hodeløst «åpnet sine hjerter» helt til situasjonen ble kaos, og de måtte stenge grensene med tårer i øynene.

Jan Egeland har altså selv bidratt til å skape situasjonenen som har gjort innstramminger nødvendig. Da Støre sluttet seg til hjelpeorganisajonens krav om å ta imot 10.000 flykntinger i 2015, sa Egeland at dette var «et signal som går langt ut over landegrensene». Menneskesmuglerne kan takke ham.

Egeland kan også takke seg selv. Hans egen organisasjon har økonomisk egeninteresse av både høy asylinnvandring og høy bistand i nærområdene. De offentlige kostnadene interesserer ham bare når han kan avfeie dem. Han kalte Finansavisens regnestykker om flyktningmottak for «ikke særlig realistiske». Da avisen ba om en begrunnelse, innrømte han å ikke vite nok om saken: «Jeg er ikke noen økonom, jeg er hjelpearbeider.»

Historikeren Terje Tvedt har etter mitt syn sagt det som trengs å sies om denne argumentasjonsmåten i NRKs «Verdibørsen»: «Noen av lederne begrunner sitt standpunkt med å si: Vi er hjelpearbeidere. Vi er ikke økonomer. For meg er det noe av det mest kyniske du kan si. Det er ikke mulig å drive med mer ansvarsfraskrivelse. Hvem er det som kan ta seg den friheten da? Politikerne kan ikke. Du og jeg kan ikke det. Vi må tenke på A, B, C, D, E, F. Vi kan ikke bare tenke på A.»

Men Egeland kan si A. Om og om igjen. Han trenger ikke regne, prioritere, ta «politiske hensyn», eller bry seg om negative konsekvenser, som utviklingen av en ny underklasse i Norge, eller hjerneflukt i avsenderlandene.

Han nyter et eliteprivilegium av de helt sjeldne: Å kunne argumentere fullstendig uansvarlig, og deretter moralisere over de som må ta hensyn til resten av alfabetet.

Eliten tjener på innvandring

Tegning: Flu Hartberg.

Og sender regningen til de som er “engstelig for det ukjente”.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 12. januar 2019.

Elite? Hvilken elite? Begrepet har alltid vekket lett forvirring og ubehag i norsk debatt. Og nå er vi der igjen. Nye tall viser at bare 1 prosent av eliten stemmer FrP. Bare 1 prosent stemmer Sp. Overrasket? Urbane, velutdannede, høytlønnede mennesker synes FrP er harry, og Sp er bondsk. Så enkle er fordommene til de som synes andre er enkle.

Like enkelt er det å spille på fordommene mot eliten. Slik FrP har gjort i alle år. Slik Sp gjør nå, med full pott i media. Slagsvold Vedum blir beskyldt for å leke Trump. Eller enda verre: For selv å tilhøre eliten! Tjener han ikke 1 million? Er han ikke partileder? Jobber han ikke i Oslo?

Sånn kan man spørre. Når Klassekampen hiver seg på eliteopprøret, skriver Anders Giæver i VG at «Overklassekampen» går på de samme hagefestene, bor på de samme adressene og går i de samme skiløypene som resten av Oslo-fiffen.

Mens Bjørgulv Braanen i KK forsikrer sin målgruppe: «Dere tilhører ikke eliten som omtales her.» Selv om 60 prosent av leserne har høyere utdanning, alle avisens reklamefigurer er toppolitikere eller kulturkjendiser, bokmagasinet på lørdag oser av Akademia, og arbeidsfolk foretrekker sportssidene i VG.

Det er bare eliten som diskuterer elitebegrepet. Og ingen ønsker stemplet på seg selv. Da har du tapt.

Denne blandingen av svarteper og berøringsangst er forunderlig for en som har lest sosiologi, der begrepet ikke er mer kontroversielt enn «klasse» eller «makt»: En deskriptiv kategori, et utgangspunkt for empirisk forskning. Ikke en retorisk slegge, eller et fikst ferdig fiendebilde.

«Her trengs et folkelig oppgjør mot FrP-elitismen»

Eliter er grupper som har ressurser og makt til å ta viktige beslutninger, eller legge premissene for dem. De finnes i alle samfunn, selv de som har en omfordelende velferdsstat, sterke folkelige bevegelser, og en konge i boblejakke. Skal de eventuelt kritiseres for sin utakt med folket, må de først defineres og beskrives.

Men nå står alle fritt til å definere elitebegrepet etter egne politiske formål. Lars Akerhaug i Resett skriver på Facebook: «Det er hva slags elitestandpunkt du tar som er viktig, ikke hva slags elitebakgrunn du har.» Det høres fornuftig ut, men gi også alternativmedia mulighet til å skape en alternativ virkelighet: Liker du EU og flerkultur, er du «eliten», selv om du sitter i kø på NAV. Liker du Norge og ikke islam, er du «folket», selv om du sitter i regjering.

Å bare se på bakgrunn, fører ned i den identitetspolitiske hengemyra, der alt handler om hvem man er, og ikke hva man sier. Å bare se på standpunkter, gjør at man ikke ser Listhaugs og Tybring-Gjeddes beslutningsmakt.

Alternativet er å se på interesser. Da kan man også bedre forstå funnene i eliteundersøkelsen til Institutt for samfunnsforskning som Klassekampen nå lager serie på. 1352 toppledere fra ti ulike sektorer i samfunnet er intervjuet om sine holdninger. De er mindre opptatt av ulikhet og fordeling enn befolkningen ellers. Men saken som splitter mest er – selvsagt – innvandring.

Forskerne har bedt lederne plassere seg på en innvandringspolitisk skala fra 0 (liberal) til 10 (streng). Eliten har et snitt på 4,4, folket på 6,7. De første er altså langt mer innvandringsvennlige enn dem de skal representere eller betjene. Og hva sier de selv? Klassekampen har snakket med biskop Ingeborg Midttømme, en av de 127(!) personene i Den norske kirke som falt inn under elitedefinisjonen.

Hun taler varmt om å ta imot flere flyktninger: «Dette er mennesker vi bør se som en ressurs i neste runde, ikke som en utgift eller belastning» Arbeidsmarkedet er ikke noe problem. «Nei, innvandrere tar ikke jobbene våre. De skaper nye.» På spørsmål om hvorfor eliten er innvandringsvennlig svarer hun:

«Innenfor elitebegrepet er det mennesker med høy utdanning. Det gir kunnskap fra flere kilder enn norske nyheter. En følger med på globale nyhetssendinger og er kanskje mer vant til å ta etiske debatter, verbalisere meningene, forsvare dem og bli stilt til ansvar. Har du mindre kunnskap, har du kanskje lettere for å bli engstelig for det ukjente.»

Slik snakker en ekte eliteperson. Som ikke aner hva hun snakker om.

For all forskning i inn- og utland forteller at en sjenerøs velferdsstat ikke lar seg forene med høy innvandring. For få kommer i jobb, for mange går på trygd. Professor og migrasjonsforsker Grete Brochmann sier til KK: Innvandring er ikke svaret på lave fødselstall eller eldrebølge. Det er en tilleggsutfordring. Etter to offentlige Brochmann-utvalg burde dette være velkjent innsikt, i alle fall hos dem som «følger med».

Men nei. Det er ressurssterke folk som Midttømme – eller William Nygaard – eller Farid Shariati, talsmann for MDG, et parti med høy oppslutning blant forskere og akademikere – som hevder at flere flyktninger er løsningen. Selv om alle tall og piler viser det stikk motsatte.

Hva forteller dette? At noen er privilegert nok til å kalle sin egen idealisme for kunnskap. At noen faktisk selv tjener på innvandring: Debattanter og aktivister som viser sitt gode sinnelag (selv om de hjelper de få, på dyrest mulig måte). Kristne ledere som driver brobygging og dialog mot andre religioner. Humanitære organisasjoner engasjert i flyktningmottak, asylpolitikk, integrering eller antirasisme. Alle sammen med store bidrag fra staten.

Det er for lengst etablert i forskningen at de velstående og velutdannede tjener på innvandring, mens de lavlønte og lavutdannede taper. Vinnerne får billig arbeidskraft – til hoteller, restauranter, butikker, transport. Og billig rengjøring, barnepass og oppussing hjemme. De negative konsekvensene, i form av lønnspress, arbeidslivskriminalitet, helsekøer, boligmangel og velferdskutt, må bæres av de «kunnskapsløse» – på andre siden av byen.

Det er altså nok av grunner til at en venstreside som vil forsvare arbeiderklassens interesser, bør være innvandringskritiske. Og FrP ser ikke ut til å fylle rollen. Undersøkelsen til ISF viser nemlig at partiet for folk flest knapt har større tiltro til folket enn eliten: 27 prosent av FrP-politikere og 29 prosent av eliten mener at «velgerne har for lite kunnskap om politikk til å kunne ta fornuftige valg.» Bare 8 prosent av Ap-politikerne mener det samme.

Den så du ikke komme. Her trengs et folkelig oppgjør mot FrP-elitismen.

 

Nei, Sverige, det er dere som er latterlige

Faksimile fra Aftonbladet 3. januar.

Og innvandringseksperimentet aner dere ikke konsekvensene av.

Kronikk i VG, 3. januar (nett) og 4. januar (papir), 2019.

«Latterlig.»

Det er dommen Sveriges største avis feller over «den norske tilstanden» etter Erna Solbergs nyttårstale. Aftonbladets kommentator Pernilla Ericson finner det komisk at vår statsminister ønsker seg flere barn i kongeriket, uten å skjønne at foregangslandet Sverige har svaret: Flere flyktninger.

«Nu kommer stormrika Norge ha brist på arbetsföra människor», fordi vi ikke har ført «en generös flyktingpolitik».

Lederkommentaren feller en knusende dom over den norske innvandringspolitikken. Og hyller den svenske, uten forbehold. Det krever et svar. Ikke for å forsvare fedrelandet. Men for å forsvare forstanden, på tvers av landegrensene.

Og svaret bør være atskillig sterkere enn det barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland gav til VG i går, der hun hevdet at Norge er bedre enn Sverige på integrering og at god integrering henger sammen med antallet som kommer.

For Aftonbladets analyse er i seg selv et fascinerende symptom på det vi kunne kalle «den svenske tanketilstanden». En tilstand kjennetegnet av en nesten patologisk fornektelse av realitetene, til fordel for ønsketenkning og dydsposering. Men heller ikke norsk innvandringsdebatt er fri for «svenskesyken». En granskning av Aftonbladets imponerende kavalkade av falske fakta og ugyldige argumenter burde derfor ha også innenrikspolitisk interesse:

«Oljenationen Norges ekonomi är urstark, arbetslösheten är låg, prognosen är att det finns gott om jobb framåt.»

Nei, prognosen på lang sikt er trangere tider. Offentlige utgifter vil øke raskere enn inntektene. Vi vil ha for få folk som jobber (bidrar til statskassen) i forhold til hvor mange som ikke jobber (tar ut av statskassen). Dette vet vi fra Perspektivmeldingen og mange andre rapporter. Aftonbladet har ikke engang prøvd å sette seg inn i bakgrunnen for Ernas bekymring.

«[Norge är] ett av de länder som tar emot minst antal flyktingar i hela Europa. 2014 tog Norge emot knappt 11 500 asylsökande, i jämförelse tog Sverige emot drygt 81 000. När kriget brann som värst i Syrien förband man sig att under en treårsperiod ta emot 8 000 flyktingar från Syrien…»

Nei, Norge er et av landene som har tatt i mot flest flyktninger i Europa pr. innbygger. 31 145 under flyktningbølgen i 2015. Noe som gjorde oss til nr. 4 på Europatoppen det året. Under Sverige, men over Tyskland. Og selv om asylsøkerne er blitt langt færre, er innvandringen til Norge fortsatt historisk høy på grunn av familiegjenforening.

«Invandring är arbetskraft. Det är bara ännu ett argument för en generös flyktingpolitik, för att storsatsa på integration.»

Nei, innvandring er arbeidskraft bare dersom den består av mennesker som har, eller lett kan få, kompetansen som et stadig mer kunnskapsintensivt arbeidsmarked etterspør. Ellers er den arbeidsledighet eller arbeidsmarkedstiltak. Det finnes gode, humanitære argumenter for en generøs flyktningpolitikk, men  sysselsettingsargumentet er desinformasjon.

«Invandringen är en enormt viktig byggsten i välfärden.»

Nei, innvandring er en enorm belastning på velferden, når den er av svensk type: Høy og rask asylinnvandring fra Midtøsten, Nord-Afrika og Asia. Mellom 2015 og 2018 brukte Sverige 212 milliarder kroner på flyktningmottak. 11 milliarder mer enn utgiftene til forsvar og kriseberedskap i samme periode.

Og dette er bare initialkostnadene. En flyktning betaler i snitt mellom to og tre millioner mindre i skatt enn hen koster velferdsstaten i løpet av livet. Derfor sliter innvandringstette kommuner i Sverige alvorlig med økonomien. Malmö ville vært konk uten store økonomiske overføringer fra andre kommuner.

«Nära en fjärdedel av alla som arbetar i Stockholms läns landsting har utländsk bakgrund. Det är vårdbiträden, läkare, sjuksköterskor och tandläkare. Det är handen som stöttar inom äldrevården.»

Det hjelper ikke med flere hjelpende hender, når innvandringen skaper enda flere hjelpetrengende. For bare å nevne én statistikk fra Norge: Over halvparten av eldre innvandrere sliter med helsa, mot en drøy fjerdedel blant ikke-innvandrere.

«Och det går framåt. Tidigare kunde det ta närmare 8–9 år innan hälften av de nyanlända hade etablerat sig på arbetsmarknaden, men nu är den tiden nere på drygt fem år.»

Nei. For det første er det liten grunn til å rope hurra for at det tar fem år å få halvparten i jobb. For det andre er «jobb» det samme som SSB kaller jobb: Mer enn én times arbeid i en tilfeldig uke. For det tredje er mange av disse jobbene liksom-jobber, subsidiert av staten. For det fjerde går det ikke bedre.

Samfunnsøkonomen Joakim Ruist laget i fjor et flyktningregnskap på oppdrag fra det svenske Finansdepartementet. Det viste at integreringen på arbeidsmarkedet ikke har gått framover siden 1980-tallet, og ingenting tyder på bedring i framtiden.

Ifølge Ruist koster en gjennomsnittlig asylinnvandrer den svenske stat 74 000 i året i løpet av sin levetid. Det høres ikke så mye ut. Men om flyktninger i snitt er 30 år ved ankomst, og lever til de er 80 (forventet levealder i Sverige: 82,5), blir det 3,7 millioner pr. person. Om Sverige framover skulle ta i mot 100.000 pr. år (noe som er realistisk: hele 135 459 fikk opphold i 2017, inklusive «anhöriga»), vil det medføre en ny offentlig kostnadsforpliktelse på 370 milliarder hvert år. Dette kommer i tillegg til kostnadene for de som allerede er kommet. Da snakker vi om enorme summer.

Vi må altså fastslå at lederskribenter i store svenske aviser – tross enkelte hederlige unntak – mangler elementære kunnskaper om innvandring og økonomi, både i eget land og i nabolandet. De anser seg berettiget til å belære oss om hvordan vi skal finansiere framtidens velferdsstat, samtidig som de ikke skjønner hvordan de undergraver sin egen.

Aftonbladet skriver: «Norge hånade under den senaste valrörelsen ’det svenska tillståndet’, resultatet av flyktingströmmen. Resan har inte varit enkel. Men vi har tagit emot fler och befolkningen ökar. Vi har öppnat fler dörrar.»

Jeg vil legge til: Dere har også åpnet døren for alternative fakta, som gjør at dere aldri kommer til å innse konsekvensene av det enorme eksperimentet før det gjør veldig, veldig vondt.

Hva vil den irriterte professoren?

Professor Jostein Gripsrud har brukt åtte måneder på å forveksle Terje Tvedt med Hege Storhaug, og skrevet en hel bok om en bok som ikke finnes.

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 10.10.18 (nett) og 11.10.18 (papir).

Medieprofessor ved Universitetet i Bergen, Jostein Gripsrud, hadde i går to nesten identiske kronikker på trykk – i VG og i avisen Klassekampen – der han tilsynelatende går hardt til angrep på professor Terje Tvedt og hans uventede bestselger «Det internasjonale gjennombruddet».

Jeg skriver tilsynelatende, fordi Gripsrud angriper en forfatter og en bok som ikke finnes. Han går hardt ut mot sin egen versjon av Terje Tvedt. En person som han innrømmer «irriterer» han så mye at han har sett seg nødt til skrive en bok på 281 sider om en bok på 289 sider. Da skal du være veldig irritert.

Men Gripsrud har lånt sin versjon av Tvedt fra en debattant som han om mulig har enda mindre til overs for: Hege Storhaug, leder i organisasjonen Human Rights Service. Gripsrud skrev på en Facebook-tråd i går: «Jeg krediterer henne faktisk for å gi en brukbar sammenfatning av hva som er Tvedts hovedtese.»

Storhaug er altså den akademiske autoriteten som Gripsrud tyr til når han skal gi sin professorkollega «faglig motstand». Da blir omkvedet slik: «Tvedts historieskrivning er i realiteten en konspirasjonsteori om svikere som undergraver nasjonen.» Det er en «fortelling om politisk lureri og svik». Om «forrædere» som «fører det norske folk bak lyset» og forårsaker en «nasjonal katastrofe». Eller som han skriver i boken, kalt «Norsk hamskifte?»:

«En bok, skrevet av en professor i historie ved landets største universitet, i hovedstaden (sic), hevder at nasjonalstaten er gått ad undas som resultat av en eller flere eliters planmessige arbeid med å forføre folket ved å skape en helt ny tenkemåte og selvforståelse i det norske folk på autoritært vis (tyrannisk, gjennom et diskursivt regime, etc.), slik at de helt frivillig marsjerer mot egen selvutslettelse som nasjon.»

Ikke rart at Gripsrud mener at dette er «gefundenes Fressen for de mest alarmistiske innvandringsmotstandere». For dette er fortellingen til de mest alarmistiske innvandringsmotstanderne. Men dessverre for Gripsrud, og heldigvis for norsk offentlighet, er Tvedts populære fortelling ganske annerledes og mer kompleks. Han snakker verken om en plan eller en skjult agenda. Han hevder ikke engang at nasjonalstaten er avviklet.

Tvedt hevder at den type nasjonalstat som historikerkjempen Jens Arup Seip skildret i 1962, ikke lenger finnes. Fordi statsbyggingsideologien er endret til multikulturalisme, og nordmenn til «majoritetsbefolkning». Det vi før tok for gitt, er blitt til åpne spørsmål: Hva er nasjonen? Hvem er norske? Hva er norsk kultur?

Tvedt sier ikke at det er umulig å skape et nytt fellesskap i samfunn der folk er ulike. Eller at alt var bedre før. Han sier bare at vi står overfor en historisk helt ny og krevende utfordring som politikere ikke har noe svar på, ikke engang Støre, som forsøkte hardt med sitt «store vi». Selv kosmopolittene blant oss mangler begreper for å forstå tenkemåter som er vesensforskjellig fra våre egne. Vi trodde at andre folk og kulturer egentlig, eller på sikt, ville tenke som oss, for eksempel om individets rettigheter. Derfor blir vi språkløse og rådløse stilt overfor klantenkning og religiøs fundamentalisme.

Tvedts analyser av hvordan Norge ble sterkt endret i løpet av få tiår, er originale, kunnskapsrike og tankevekkende. Såpass at mange av oss kan se igjennom fingrene med gjentakelser, tunge setninger (med uklart subjekt), rotete og ufullstendige kildehenvisninger, osv. Men i Gripsruds utflytende pamflett forsvinner skogen for bare trær, jakten på neste mulige feil blir viktigere enn de gode funnene. Selv om det helst er han selv som tar feil. I blant til de grader. For eksempel hevder han at menneskerettighetene ble kjempet fram «ikke minst av land i den 3. verden».

Gripsrud vil ha oss til å tro at Tvedt ikke vet at det fantes utenrikspolitikk eller misjonvirksomhet før på 60-tallet. Men han har selv ikke oppdaget hensikten med «Det internasjonale gjennombruddet»: Å beskrive to internasjonale prosesser sammen: Da staten ble en del av et internasjonalt bistandssystem, påvirket av globale ideologiske trender, hovedsakelig fra USA. Og da Norge i samme periode ble et migrasjonland, først nærmest mot sin vilje, senere gjennom press fra lokale aksjonsgrupper med humanitært engasjement. I Gripsruds versjon blir dette til at «massiv innvandring» var noe eliten fant på «for å fremme sine egen interesser». Igjen en påstand som alarmister vil like. Men som ikke finnes i Tvedts bok.

Det forteller litt om Gripsruds irritasjonsnivå at han har brukt «åtte måneders temmelig intens arbeid», uten å greie å presentere hovedtrekkene i Tvedts bok på en noenlunde ryddig og redelig måte. Eller spandere noen direkte sitater som oppsummerer prosjektet. Når Gripsrud gjengir «Tvedts teser» – tre stykker i boka, seks i VG (hvorav ingen er like!) – er det hans egne vrange, banale, misvisende eller delvis meningsløse utlegninger vi må stole på. Akkurat samme grep som han kritiserer Tvedt for. Han anklager også Tvedt for å skrive gjennomgående «retorisk», samtidig som hans eget angrep er et kompendium av de simpleste argumentasjonsfeil: stråmann, guilt-by-association og ad hominem.

I VG-kronikken starter han med å raljere over «tvedtianere», før han gir ordet til Storhaug og sosiologen Halvor Fosli som anmeldte boken på nettstedet document.no. Dermed er tonen satt, og mistanken etablert. Når sånne folk er så begeistret, skjønner vi at dette er en tvilsom bok. Selv om Høyre-statsråd Torbjørn Røe Isaksen og eks-SV-statsråd Bård Vegar Solhjell er nesten like begeistret for den, noe Gripsrud ikke finner grunn til å nevne. I stedet minner han om forfatterens ml-fortid, og hevder at man kan kjenne igjen «melodramatiske undergangsfantasier og jakt på svikere».

Gripsrud får seg også til å si at Tvedt beskriver eliten som «noe svært likt et leninistisk parti». Her er han langt inne i sine egne fantasier. Samtidig som han konstaterer at Tvedt ikke er en «taler med solide kunnskaper som vil sine lesere vel.»

Men hva er det den erklært irritasjonsdrevne Jostein Gripsrud vil? Er det å «ta» Terje Tvedt, eller å heve nivået på innvandringsdebatten? I begge tilfeller har han brukt alt for mye tid og alt for mange sider på noe han ikke har fått til. For å vri på hans eget utsagn: Innvandringsliberalerne hadde fortjent en bedre bok.

Svenskene tar feil. Volden går ned. Dagsavisen vet sannheten.

Hvis noen lurer på hvorfor tilliten til gammelmediene synker, så har jeg et case til dem.

Først noen fakta om Sverige:

  • Antall skytinger med dødelig utgang opp fra 4 pr. år på tidlig 90-tall, til 42 i fjor (og ytterligere økning hittil i år). Det er samme nivå som Sør-Italia, og fire-fem ganger mer enn Norge og Tyskland. Det skytes betydelig mer i Sverige enn i nesten alle andre europeiske land, i forhold til folkemengden.
  • 78 angrep med håndgranat siden 2011. Dette er på nivå med Mexico, et land i nærmest permanent unntakstilstand på grunn av narkokrigen.
  • Antall «särskilt utsatta områden» opp fra 15 til 23 mellom 2015 til 2017. Begrepet betegner en akutt situasjon der politiet har problemer med å utføre sine oppdrag, og folk – av redsel – avstår fra å vitne i rettsprosesser. I disse områdene frykter politiet en «kriminaliserandeprocess som med tiden får så stort genomslag att ett helt bostadsområde påverkas och en alternativ social ordning skapas».
  • Antall voldsbejaende islamister tidoblet på mindre enn ti år. Säpo – Sveriges PST – rapporterer om sterk økning i saker relatert til terrororganisasjoner, terrorfinansering, radikaliserte personer og attentatsplaner. En IS-inspirert usbeker drepte fem og skadet femten personer på gaten i Stockholm i fjor.
  • Andelen som oppgir å bli utsatt for mishandling, trusler, seksuelle overgrep, personran, bedrageri eller trakassering har økt til rekordnivåer. Andelen kvinner utsatt for seksualforbrytelser er mer enn fordoblet fra 2014 til 2016.

Dette er kriminalitetsutviklingen somhar fått den svenske rikspolitisjefen til å utbryte i frustrasjon: «Hjälp oss, hjälp oss!». Statsministeren Stefan Lövren har også innrømmet at «vi har mycket kvar att göra, det här vänder man inte på en dag».

Disse faktaene er lett tilgjengelige for alle med tilgang til internett. Også for norske journalister som dekker den svenske valgkampen.

Men i forrige uke – under tittelen – «Frykt dominerer svensk valgkamp» – presterte Dagsavisen å ignorere samtlige av disse kjensgjerningene. Og mer enn det:

Avisen hevdet at virkeligheten er det motsatte av hva disse faktaene forteller. Og enda mer enn det: Avisen greide å frakjenne alminnelige svensker innsikt i hva som foregår i deres eget land: «3 av 4 svensker tror volden øker, men sannheten er det motsatte.»

Dagsavisen vet altså sannheten. Svenskene gjør det ikke. Fra hvor har den norske avisen sin unike innsikt i nabolandets voldsutvikling?

Fra disse kildene:

  • Sosiologen og kriminologen Hanna Sahlin-Lilja ved Lund Universitet, som i et intervju med Sveriges Radio hevder at det er «historisk lav risiko for å dø eller bli skadet av vold i Skandinavia». Men saken gjaldt altså unntakslandet Sverige. Her baserte hun sin påstand på statistikk fra 1750 til 2010. Siste åtte års utvikling er ikke med. Heller ikke utviklingen i legebehandlingen av alvorlige skader – som gjør at mange flere overlever livstruende vold nå enn før.
  • Den norske voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk, som snakker svært generelt om flere land på en gang: «Skandinavia har en lang historie med ikkevoldelig kultur. Vi har vært involvert i få voldelige kriger og utviklet tidlig tanken om et velferdssamfunn.» Javel, men det jo nettopp dette som gjør voldstuviklingen i «folkhemmet» Sverige så oppsiktsvekkende. Den er negativ, mens den ellers – også i resten av Europa og USA – er positiv. Bjørnebekk sier ikke ett ord om Sverige spesielt, men det merker ikke Dagsavisen.
  • Den verdenskjente, Nobel-prisvinnende voldsforskeren Ali Esbati, ellers bedre kjent som det nærmeste vi kommer Eivind Trædal i den svenske Riksdagen. Dette er vänsterpartisten som mente at vi ikke vi måtte «tørre å ikke ta debatten» om innvandring, som er beryktet for å stemple alle meningsmotstandere som rasister og fascister, og som i alle år har skjønnmalt og bortforklart situasjonen i de innvandringstette forstedene.

Til Dagsavisen sier han – jøsses! – at vi må «anerkjenne at det har vært noen år med uvanlig mange drap med skytevåpen og oppgjør i kriminelle miljøer, og at det får mye oppmerksomhet».

Men så kommer han til poenget: Volden blir et tema i valgkampen fordi høyresiden vil snakke om den –  og skylde på innvandringen: «Det å snakke om vold og kriminalitet og begrunne det med en trussel utenfra, er et klassisk narrativ. Det er slik høyresiden høres ut i mange land.»

Tre ganger kobler Esbati voldspratet til høyresiden i løpet av et kort intervju. Selv vil han heller snakke om hvor godt det går med svensk økonomi (noe som også er en sannhet med betydelige modifikasjoner).

Dagsavisen utviser ingen kildekritikk i møte med disse tre personene. Avisen snakker ikke med politiet, ikke med BRÅ (Brottsförebyggende Rådet), eller med noen som har forsket på nyere voldsstatistikk. Og heller ikke med den debattanten som kanskje er best orientert på feltet.

Sosialøkonomen Tino Sanandaji har plukket fra hverandre bløffentil forskeren i Lund på Facebook. Men han befinner seg på høyresiden, så da kan man kanskje ikke stole på hans fakta, selv om ingen har motsagt dem.

Dagsavisen presterer også å referere til den nasjonale trygghetsundersøkelsen til BRÅ, uten overhodet å nevne hovedfunnene: At uroen for kriminalitet er økende, at tilliten til rettsvesenet er synkende, at en tredjedel av kvinnene føler seg utrygge ved å gå alene i nabolaget på kveldstid.

I følge forskeren i Lund er alt dette et uttrykk for «okunskap» og «inte verkliga faror». Og dette groteske premisset – som er en direkte hån mot både voldsofre og de som opplever utryggheten i egen nabolag – kjøper Dagsavisen med hud og hår. Artikkelen spør ikke hvorfor volden øker i Sverige, men om dette: «Hvorfor frykter så mange kriminalitet når tallene viser fredelige tider?»

Fredelige tider. I dagens Sverige. Basert på tall. Hvilke tall, journalist Heidi Taksdal Skjeseth? Og hvilke erfaringer? Opptil flere TV-team har opplevd å bli utsatt for vold og trusler bare de har forsøkt å gjøre intervjuer i Tensta eller Rinkeby.

Slike opplevelser forteller ikke sannheten om Sverige, som selvsagt stort sett er et fredelig land – ikke minst i de velstelte bydelene der journalister og kriminologer bor. Men de vitner om en ny og skremmende virkelighet, som ikke fantes i Sverige før den rekordhøye innvandringen, og som ikke ville ha vært der uten den.

Ingen vet hvordan man skal stoppe gjengvolden og utviklingen av parallellsamfunn i de mest utsatte forstedene. Og imens fortsetter innvandringen i Sverige på høyt nivå.

Det er altså ikke den folkelige frykten som er irrasjonell, det er denne type skrivebordsjournalistikk som er irrasjonell. Og desinformasjonen er skadelig for debatten og problemforståelsen også her hjemme.

Hvis nordmenn får inntrykk av at volden går ned selv i Sverige, så vil de enda lettere kunne bagatellisere tendensene til lignende «tilstander» her hjemme, og ikke se poenget med de helt nødvendige tiltakene som for eksempel Jan Bøhler har etterlyst i alle år.

Da har i så fall Dagsavisen gjort sitt lille bidrag for å øke utryggheten i Norge.

Opprinnelig publisert på Medier24, 8. august 2018.

 

 

Nei, Arbeiderpartiet har ikke skylden for masseinnvandringen

Tegning: Flu Hartberg.

En liten historietime for Ap-haterne.

«Regjeringen har gått inn for å stramme inn den liberale praksis som tidligere er fulgt når det gjelder å gi opphold til asylsøkere som ikke er reelle flyktninger og dermed ikke fyller vilkårene for å få asyl. Det blir dermed en hovedoppgave å redusere antallet asylsøkere som ikke fyller vilkårene for opphold i Norge. En rekke tiltak er satt inn for å få dette til.»

Hvem sa dette? «Jern-Erna» som kommunalminister i 2001? Tøffe-Sylvi som innvandringsminister i 2016? Nei, statsminister Gro Harlem Brundtland i 1987. Her er noen andre historiske fakta om partiet som angivelig skal ha lagt seg flat for muslimsk invasjon av Norge.

1991: Rune Gerhardsen, byrådsleder for Ap i Oslo, går hardt ut mot «snillismen» – det at «vi som samfunn, i det godes hensikt, har tøyd systemet mot den ekstreme og misforståtte velvilje» i møte med innvandrerne. I stedet for å stille krav til dem. Det ble det både bok og bråk av.

1993: Ap-regjeringen innfører visumplikt for å bremse asylbølgen fra Balkan. Sentrumspartiene, SV og RV er imot.

1993-97: Stadig lavere mottakstall under Gros siste regjering. FNs høykommissær for flyktninger kritiserer norske myndigheter.

1996: Kirkeasyl-striden. Journalister, forfattere og kunstnere raser mot umenneskelig asylpolitikk. Justisminister Grete Faremo blir framstilt med hakekors på jakkeslaget.

2005: Jens Stoltenbergs første regjering. Flere innstramminger i strid med anbefalingene fra FNs høykommissær, bl.a. regelen om internflukt.

2008: De rødgrønne lanserer 13 punkter med innstramminger. Fireårskrav for familieinnvandring. Bare imidlertid opphold for enslige asylsøkere mellom 16 og 18. Man sier åpent at målet er avskrekkende signaleffekt. SV er imot den tøffe linje.

2009-2013: Stoltenberg II satser enda mer på returer. Vi skal blir «hardere i klypa», sier justisminister Knut Storberget. Europas største nedgang i antall asylsøkere i 2010. Også langt mindre familieinnvandring, etter nye inntektskrav. Norge har strammet inn asylpolitikken så mye som er mulig uten å bryte internasjonale konvensjoner, sier UDI-sjef Ida Børresen.

2011: Maria Amelie og de papirløse barna skaper sterke protester mot regjeringens «skremmende og dehumaniserende asylpolitikk». Statssekretær Pål Lønseth (Ap) blir hoggestabben som må forklare at regler ikke kan endres av følelser og enkeltsaker, og at det vil tiltrekke tusenvis av grunnløse asylsøkere. Han kritiserer mediene for gi for mye plass til aktivister og skape et «godhetsmonopol» som gjør noen til skurker. «Har jeg lov å si at jeg hater Pål Lønseth, når jeg jobber for samme regjering som ham,» spurte en SV-rådgiver i 2013.

Dette er bare fem år siden. Hvor mye får folk med seg, og hvor mye husker de? Siden 1970 har vi hatt 21 år med borgerlige regjeringer. Under en av dem, på slutten av 90-tallet, var Norge kjent som et av de mest asylliberale landene i Europa. Bondevik videreførte den myke linjen til Jagland. Slik Solberg-Jensen videreførte den strenge linjen til Stoltenberg. Innvandringsretorikken har vært splittende, men politikken har vært preget av konsensus og forlik. Ap, H og FrP er enige i 90 prosent av tilfellene.

Og mest enig har «sosialistene» og «høyrepopulistene» vært. I 2009 skrev Hege Storhaug: «Kun Ap og FrP vil legge om kursen i nødvendig retning, det vil si å begrense masseinnvandringen (…) Verken Høyre, KrF, Venstre, SV eller Rødt vil legge om kursen på familieinnvandringen som har vært hovedinnvandringen til Norge de siste tiårene.»

Om Ap er blitt mer liberal, har det skjedd nylig, i opposisjon. Støre ønsket 10.000 syrere velkommen i 2015, og har fått høre det siden. Dagens Ap sender innvandringspolitiske signaler i øst og vest. Men – å framstille partiet som arkitekten bak masseinnvandring og multikulturalisme, er grov historieforfalskning. Kobles den til anklagen om landssvik, blir den til giftig propaganda.

Men det irrasjonelle agget mot Ap lever sitt eget liv, ikke bare i kommentarfeltene og i Facebook-grupper, men også redaksjonelt hos Document og Resett, nettsteder som foregir seg å være seriøse medier i sannhetens tjeneste, og leses av flere titusener. Under tittelen «Breiviks seier», spør Kent Andersen, forfatter og lokalpolitiker for FrP:

«Ville ingen hatet Arbeiderpartiet og Ap’s politikk hvis Breivik aldri eksisterte – og var det han som skapte den intense motstanden mot innvandring, flerkultur og islam? Er det virkelig sånn?»

Nei, Ap-hatet fantes før Breivik. Det er bare å lese Andersens egen blogg fra 2010, om «kulturquislingen» Ap, som hater norsk kultur så mye at det ville «rive landet i filler» og erstatte den med flerkultur. Et par uker senere ble en forkortet versjon av dystopien trykket som kronikk i Aftenposten, med partifelle Christian Tybring-Gjedde som medforfatter. Ett år etterpå kom 22/7.

Da ble Tybring-Gjedde nødt til å beklage ordvalget. Men han forsvarte innholdet. Ap er hovedansvarlig for innvandringen og dens negative konsekvenser. Men hva er belegget?

Kent Andersen skriver på Document at Ap «gikk i bresjen med å overkjøre innvandringsstoppen fra 1975». Nei, innvandringsstoppen ble innført under en Ap-regjering, av et samlet storting. Et par tiår senere ble Norge et av Europas største innvandringsland (etter folketall), igjen under et samlet politisk lederskap, som ville være både streng og human.

Og slik fortsetter det. I fjor kom 21649 til Norge, 90 prosent fra «Afrika, Asia, etc.» Et av årene med størst innvandring i norgeshistorien. Den øverste politiske ansvarlige for politikkfeltet het Sylvi Listhaug.

Dette er det interessante å forstå og diskutere. Og for å komme dit, må vi vende oss bort fra den intellektuelle og moralske avgrunnen som forkler seg som avsløring av Arbeiderpartiets svik. «Sannheten er viktigere enn både krenkede følelser og tårer», skriver Andersen, den kan man ikke «trolle seg vekk fra med 22/7-kortet»:

«Det var Arbeiderpartiet selv og deres politikk som skapte antipatien, frontene, hatet, motstanden og kritikken mot Arbeiderpartiet. Det gjelder alle partier. Breivik hadde ingenting med det å gjøre.»

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 28. juli 2018.

Slik blir Ap et småparti

Når det gjelder barnefattigdom, må vi være ærlige om alt. Unntatt årsaken.

Barnefattigdommen øker i Norge. Slik den har gjort siden 2001. Antall barn under 18 år som bor i en husholdning med vedvarende lavinntekt, har nå bikket 100.000. Det er et oppsiktsvekkende og nedslående tall.

«Slik skal vi ikke ha det i Norge», sier statsråd Jan-Tore Sanner. «Vi kan ikke leve med de utfordringene mange barn og unge har i dag,» sier Jonas Gahr Støre i et intervju i Dagsavisen. Men det er mer interessant hva Ap-lederen ikke sier.

«Vi må være ærlige på at vi er nødt til å finne nye svar. Og vi må være like ærlige på at det kommer til å koste. »

 Javel, men hvordan forklarer Støre at stadig flere barn vokser opp i lavinntektsfamilier, selv om problemet er adressert i mange år, og en rekke tiltak er satt inn?

«Det er et uttrykk for at forskjellene øker i Norge. Sterke krefter virker i den retningen – barn og unge blir rammet av det. Arbeidslinja er veldig viktig, men det kan ikke være hele svaret. Det er også ting knyttet til oppveksttilbud, til nærmiljøet, og til kvaliteten på tjenestene.»

«Sterke krefter» skaper altså «forskjeller» som «rammer» noen. Noe som krever mange nye svar. Eller rettere sagt: Delsvar.

Dette høres i beste fall ut som starten på et seminar. Det er i all fall ikke klar tale fra vår ledende opposisjonspolitiker.

Støre vil ikke svare konkret på journalistens spørsmål. Selv om han vet hva som er årsaken. Fordi SSB sier det. Forskere sier det. En rekke avisartikler i mange år har påpekt det. Jeg skrev blant annet en kommentar om det i Dagbladet for et år siden. Årsaken er innvandring.

Uten innvandring ville barnefattigdommen knapt økt i Norge. Ifølge SSB er antall fattige innvandrerbarn mer enn doblet på ti år, fra 26.000 til 55.000. Bare 5,5 prosent av barn uten innvandringsbakgrunn lever i lavinntektsfamilier, mens andelen for innvandrerbarn er nesten syv ganger så stor – 37,8 prosent.

Dårligst ut kommer familier med bakgrunn fra Somalia, Syria, Irak, Eritrea og Afghanistan. De er barnerike, dårlig tilknyttet arbeidsmarkedet og sterkt avhengige av offentlig støtteordninger. Hele fire av fem somaliske barn tilhører en familie med vedvarende lavinntekt. En stor andel av disse familiene er fattige selv etter mange års botid. Og vi snakker om den sterkest økende innvandringsgruppen i Norge.

Legg så til at SSB-tallene er basert på inntekt målt i perioden 2013–2016. Alle som har kommet etter flyktningbølgen i 2015, er ikke med i statistikken. Kanskje har antall fattige barn i Norge allerede passert 120.000.

Økt barnefattigdom i Norge handler altså om økt innvandring av fattige mennesker med lav eller ingen kompetanse. Deres muligheter til å få arbeid i Norge i små. Uansett tiltak. Uansett offentlig pengebruk. I tillegg kommer et annet, lite belyst problem: Mange av de gruppene med lavest inntekt sender store beløp hvert år til slektninger i hjemlandet, slik at de selv blir enda fattige og enda mer avhengig av økonomisk hjelp.

Dette kunne Støre ha sagt, om han var en ærlig politiker. Og han burde ha sagt det om han ønsker å gjenreise tilliten til et parti i krise. Innvandring var den viktigste saken for velgerne under stortingsvalget i fjor. Bare 15 prosent mente Arbeiderpartiet hadde best politikk på feltet. Partiet har erkjent at de har skygget unna og bekjent at de vil ta eierskap til saken. Det danske søsterpartiet har for lengst lagt seg på en tøffere linje i innvandringspolitikken.

Men Støre viker fortsatt unna. Intervjuet med det tidligere partiorganet er full av floskler, høyttenkning og det ene som ikke utelukker det andre. Og hva vil partiet gjøre frem mot landsmøtet til neste år? De vil la et utvalg se på saken.

Hva skal man si? Selvsagt trengs kompenserende tiltak for å hjelpe barna som allerede er i Norge. Selvsagt finnes det humanitære grunner til å ta imot flyktninger. Men da må man gjøre det klart at økt barnefattigdom er prisen å betale.

Det mest oppsiktsvekkende er at Støre sier at «det finnes grenser for hvilke problemer som politikken alene kan løse». Det er helt riktig. Men årsaken til problemet han snakker om, er ene og alene styrt av politikk. Det er de folkevalgte som bestemmer hvor høy og hva slags innvandring vi skal ha.

Fortsetter Støre på denne unnvikelseslinjen, kommer Ap til å bli et småparti.

Opprinnelig publisert i Aftenposten på nett, 6. april 2018 (og på papir 8. april)

Stammekrig i Norge

Tegning: Flu Hartberg.

Hvor var du da Eivind Trædal mistet hodet på Dagsnytt 18?

Det vi så og hørte på mandag var sammenbruddet for den politiske samtale i Norge. NRK trodde de hadde invitert Trædal (MDG i Oslo), Rune Berglund Steen (Antirasistisk Senter), Hans Rustad (Document) og Helge Lurås (Resett) til å forklare hva «splittelsen i innvandringdebatten» handler om. Deltakerne valgte i stedet å vise problemet.

«Ja, jeg brøler gjerne for å ta et oppgjør med det hatet dere står for!, tordnet Trædal. «Du eier ikke folkeskikk,» sa Rustad, før han snakket videre om borgerkrigtilstander i Norge. «Jeg beklager hvis jeg fremstår som mer sivilisert, det er ikke min hensikt,» sa Berglund Steen. «Er dette et humorprogram?», spurte Lurås. «Jeg vet ikke hvor lurt dette var», sa programleder Fredrik Solvang. «Nei, det var ikke så lurt», sa de stridende parter og forlot branntomten med et svett og lettet smil.

Vi har ikke begynt å skyte på hverandre riktig ennå. Men stammementaliteten burde være kjent. Tenk dagens USA, eller vår egen politiske vekkelsesbølge på 70-tallet. Det handler om dogmatikk, demagogi og demonisering. En mistillitskultur som bringer ut det verste i folk.

Alle de fire i Dax18-studio er intelligente mennesker. Alle kan skrive, og har faktisk et poeng eller to. Men du skal lytte nøye når disse snakker om å ødelegge debattklimaet, for dette er noe de kan.

La meg gi et kort signalement av to moralistiske brunbeisere uten impulskontroll, og to alarmistiske kulturkrigerne med påtatt innestemme:

Rustad bruker document.no til å advare mot «det svarte» i gatebildetmørkhudete unger i Lindex-reklamen og et titalls biler fulle med afrikanere sett ved en skøytebane i Hamar-traktene. Bunkersretorikk og konspirasjonsteorier framsettes som om det var saksopplysninger. Den totalitære «Mulla Støre forlanger underkastelse». Politikere og organisasjoner «forråder» nasjonen i samarbeid med «overvåkere» og «ideologiske soldater», ellers kjent som journalister. Alle er i «allianse med islam», og vil «avskaffe Norge», om ikke selverklærte «vekkere» som Rustad opplyser folket.

Lurås skriver forsvarstaler for en erklært sympatisør av Anders Behring Breivik. Han publiserer tekster om den «fascistoide og stalinistiske» løgnpressen med eksplisitt referanse til medieforskerne Hitler og Goebbles. Han lar en anonymisert skribent rette et stygt personangrep mot en norsk-somalisk samfunnsdebattant på 20 år med voldsalarm. Fordi hun fortjener det, ifølge Resetts redaktør. Jenta er nemlig frekk, selvhevdende, utakknemlig, islamist (bevis: hodeplagget) og misbrukt av venstreaktivister. Dessuten mangler hun «ærefrykt i møte med norske autoritetspersoner».

Bystyremedlem Trædal har på sin side en ubetalt ekstrajobb som storinkvisitor på sosiale medier. Alltid rede å klistre meningsmotstandere til rasisme eller menneskeforakt. Bevisene er skjermdumper ute av kontekst, sitatbrokker vrangtolket til det ugjenkjennelige, alle former for stråmenn og guilt-by-association. Og vet ikke synderen selv å skamme seg, tagger han arbeidsgiver. I den gode hensikt å bedre debattklimaet.

Berglund Steen derimot, er heltidsansatt og statslønnet for å drive rasismen ut av samfunnskroppen. Og Djevelen er overalt. Da jeg i fjor høst kritiserte TV 2s følelsesbaserte kampanjejournalistikk om «oktoberbarna», svarte ARS-lederen over to sider i Dagbladet under tittelen «FY FAN, ROLNESS!». Her fikk jeg vite at jeg ler av andres lidelse, krever «jernhansker» mot ungdom på flukt, er «den førende pennen i tiden for Frp’s styre», en «hoffsatiriker for det høyrepopulistiske eneveldet», og ligner på byråkrater som avviste jødiske barn på 30-tallet. Var det det hele? Nei. Jeg ble også anklaget for å bo i Ullevål hageby.

Disse fire representerer ytterfløyer i innvandringsdebatten. Men de setter tonen, og gjør deltakelse til et valg mellom pest og kolera. Med identitetspolitikkens frammars og bråket om Listhaug drar det seg til i begge ender, og luften tappes i midten. Den partiske tankegangen tar over, og det blir stadig vanskeligere å argumentere rasjonelt og liberalt fra et uavhengig ståsted.

Vi som forbeholder oss retten til å kritisere både Støre og Listhaug, får høre at vi vingler eller står i spagaten. Evnen til å rette pekefingeren begge veier, vurdere utspill og ytringer etter de samme kriterier, uansett avsender, ble inntil nylig ansett som en god egenskap. Nå framstår det som kognitiv dissonans.

Og hva den saklige uenigheten om innvandring består i, er det snart ingen som husker. Partene snakker stadig mindre om faktiske forhold og politiske tiltak, og stadig mer om hverandre – i moralske termer. Med gjensidige beskyldninger om aggresjon, stempling og mistenkeliggjøring av motiver. Den ene er den andres speilbilde, og alle gjør hva de kan for å bekrefte de verste fordommene om en selv, slik at motparten får ny ammunisjon.

Trædal på Dax18 sørget ikke bare for tusen nye FrP-stemmer og sympati for «ulvene» i dress. Han angrep NRK for politisk skjevhet, og ville kalle en spade for en spade. Hvem har sagt det før?

Og hvem gjentok det under sin offensive avskjedstale? Men stortingssalen er ikke en «barnehage» og hard motbør er ikke «knebling av ytringfriheten». Sylvis spade ligner mer på fake news. Eller et masseødeleggelsesvåpen: «Jeg har aldri sett så mye ondskap i Norge som denne uken.»

Med sånne høyrepopulister, hva skal vi da med godhetstyranner?

Det er her den siviliserte uenigheten slutter, og forråelsen av debattklimaet begynner. Når motparten utdefineres som «ond», og «rasistene» står mot «landssvikerne». Hvordan kan man så bryte denne destruktive spiralen, der man hele tiden provoserer hverandre til nye angrep og krenkelser?

Vi kan lære av de gode unntak. Inger Merete Hobbelstad skrev i fjor et langt og godt essay på nettstedet Broen.xyz, der hun fastslo at «liberale urbanister som demoniseres av populistiske bevegelser selv må bære noe av skylden for at de mister anseelse og tillit». Hun viste blant annet til analysene til Jonathan Haidt, David Goodhart og – Nils Rune Langeland(!). En kvinnelig Dagbladet-journalist fant «sexisten» og «rasistens» tanker om kulturkløften interessante. Har du sett på maken.

Et annet eksempel, men en annen profilert Dagbladet-penn: John Olav Egeland kalte Helge Lurås for «pressetisk hjernedød» i forbindelse med Grande-saken. Da kunne Lurås hoppet i skyttegraven igjen. I stedet invitert han Egeland til et «oppklarende» TV-intervju i Resett – og fikk ja.

Den ferske nettredaktøren måtte sitte skolerett for en erfaren og prinsippklar pressemann, men Egeland kom også med en uventet innrømmelse: De etablerte mediene var «skyldige» i å unnlate å skrive om negative konsekvenser av innvandring, og HRS og Document hadde påvirket dem til å sette temaene på dagsorden. Dette fra en veteran i det venstreliberale Dagbladet, en PK-bastion i MSM, som regelmessig har stemplet Storhaug og Listhaug som kalde og inhumane. Har du sett på maken.

Disse to oddsbombene har noe interessant til felles. Det handler om personlige samtaler. Ansikt til ansikt, er det langt verre å opprettholde ideologisk basert fiendebilder, skapt på avstand, bak skjerm og tastatur, bekreftet av sterke meningsfeller. Du kan til og med risikere å oppfatte nyanser og føle sympati. Møtene var heller ikke debatter. Ingen hadde behov for å slåss eller vinne.

Det finnes flere slike forløsende møter på vers av frontene. I «Faten tar praten»fant den hijabkledte programlederen og LIM-leder og hijab-kritiker Dana-Æsel Manoucheri tonen over en tekopp, og ble enige om at tvangen, ikke plagget var problemet.

gårsdagens Morgenbladet møttes Sylvi-forsvarer Carl. I Hagen og Utøya-overlever og varaordfører i Oslo Khamshajiny Gunaratnam til et svært uformelt «dialogmøte» i sofaen. Hagen sa at dersom den famøse Facebook-posten ble oppfattet som at Ap generelt setter hensynet til terrorister sikkerhet foran samfunnets sikkerhet, så «var det helt naturlig at mange som var på Utøya reagerte som de gjorde.» Jøsses.

Og så, ikke å forglemme, Deeyah Khans siste dokumentar, «I møte med fienden».Her oppsøker hun høyreekstremister i USA som har hetset henne på nett, og kommer tett på dem. Med forbløffende resultat. Flere av verstingene sprakk fullstendig opp i sofaen da de begynte å snakke om egen bakgrunn og barndom. Foran en kvinne og muslim. Som de hadde dobbelt grunn til å hate. Men som tok dem på alvor og lyttet. De endte med å kalle henne «venn».

Det burde være mulig ta dette videre. Kanskje også tillate seg mindre alvor. Jeg har et forslag til et realitykonsept:

«Menn som vil videre» – Eivind Trædal og Helge Lurås tilbringer langweekend på spa- og kurshotell, med samtaleterapi, psykologisk trening og personlig utvikling. Trædal fokuserer på sinnamestring, Lurås på å vise følelser.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet,  24. mars 2018.

Var det meningen at Faktisk.no skulle blåse opp feil som ikke gjør en forskjell? Og samtidig avspore fra store, viktige fakta som kunne opplyse det norske ordskiftet?

Norges befolkning har økt raskere enn nesten noe annet europeisk land. Og skyldes ene og alene innvandring. Men la oss heller snakke om tabben til Terje Tvedt og Sylvi Listhaug.

Var det meningen at Faktisk.no skulle blåse opp feil som ikke gjør en forskjell? Og samtidig avspore fra store, viktige fakta som kunne opplyse det norske ordskiftet?

Faktisk.no har funnet en feil i én setning i Terje Tvedts mye omtalte og omstridte bok, “Det internasjonale gjennombruddet”. Og når Sylvi Listhaug anbefaler boken og gjengir feilen (i “Politisk kvarter” og på sin Facebook-side) må selvsagt landets nye sannhetspoliti sette inn ressurser på saken.

Hva oppnår de med det? Å gi inntrykk av at professoren ikke har grunnlag for sine påstander om befolkningsveksten i Norge. Noe som ikke stemmer. Å få oss til å tro at dette rokker ved bokens konklusjoner. Noe som heller ikke stemmer. Å skape fokus om uvesentligheter i stedet for en viktig samfunnsendring. Noe som er synd. Fordi vi ikke kan debattere innvandring uten å skjønne hvordan demografien i Norge endres.

Her er saken: På side 112 i boken – ikke på s. 209 som Faktisk.no påstår(!) – står det: “I perioden 1995-2016 opplevde Norge relativt sett en større befolkningsvekst enn India  og en større netto innvandring enn USA noensinne hadde etter borgerkrigen.”

Faktisk.no fastslår at dette er ”faktisk helt feil”. Tall fra FN viser at Norge bare hadde en befolkningsvekst på 20,2 prosent, mens veksten India var i på 37,9.

Det er en grei påpekning. Rett skal være rett. Det mener også Tvedt, som i sitt tilsvar forklarer at feilen skyldes en ren inkurie. Det skulle rett og slett stå Kina, og ikke India. Norge hadde en større relativ befolkningsvekst enn verdens mest folkerike land. Dét var poenget. Og et poeng som kanskje fortjener et lite “Jøss”?

Men Faktisk.no mener åpenbart at de har påpekt noe viktig. Og de gir seg ikke med det. De opplyser at de også skal sjekke setningens andre fakta – om USAs innvandring. Og de legger til: “Det er ingen notehenvisning til disse opplysningene og det er eller heller ikke referert til kilder på andre måter.”

De som ikke har lest Tvedts bok kan dermed lett tro at henvisningene til India og USA er det eneste eller det viktigste ”beviset” han bruker for å vise at befolkningsveksten i Norge har svært høy. Og at han mangler kilder.

Det stemmer at noter mangler i den aktuelle setningen, og burde ha vært med. Det stemmer også at de fem notene i det lange avsnittet som setningen inngår i, burde vært mer presise. Men her er mange tall. Om Norge. Og de stemmer. I den grad tall fra SSB gjør det. Og de forteller om en dramatisk endring av den norske befolkningens størrelse og sammensetning:

“50 år etter at Seip talte, var det i Norge 700 000 innvandrere og 150 000 innbyggere født av innvandrede foreldre. Av den totale befolkningen hadde nå vel 16 prosent innvandrerbakgrunn, og de kom fra hele verden.  Og få, om noen andre, vesteuropeiske land økte sin befolkning fra 1990-årene til 2016 så raskt i forhold til folketallet som Norge. Ifølge SSB vokste befolkningen i Norge med nesten en million mennesker i løpet av en periode på 13 år, og mer talende; med ca. 25 prosent i løpet av vel et tiår.  Og ikke i noe annet land ble majoritetsbefolkningens andel redusert så fort som i Norge. Fra å være 99,9 prosent av befolkningen i 1963 utgjorde hva som etter hvert ble kalt «norskinger» eller «etniske nordmenn» eller majoritetsbefolkningen, i 2016 ca. 75 prosent, og prosenten falt fra ca. 85 prosent til ca. 75 prosent i løpet av en tiårsperiode. Norge opplevde i perioden 1995–2016 relativt sett en større befolkningsvekst enn India og en større netto innvandring enn USA noensinne hadde etter borgerkrigen 1860–65. Bare i tiåret 2004–13 økte den med en halv million, samtidig som tallet på «etniske nordmenn» sank med 4400. I 2016 bodde det 265 721 personer med asiatisk og 114 305 med afrikansk bakgrunn i Norge. Disse gruppene hadde økt fra 0 til rundt 8 prosent av befolkningen i perioden. Norges befolkning ble altså i løpet av det internasjonale gjennombruddet radikalt forandret, og med varige, ugjenkallelige konsekvenser.”

Og Tvedt fortsetter:

“I hvilken grad var dette en villet og planlagt utvikling styrt av landets politiske ledelse? Og hvilke politiske krefter var det som kom til å bestemme endringene i den norske befolkningsstrukturen? Hvordan ble flyktninger og innvandrere møtt av det norske samfunnet? Dette er helt sentrale spørsmål i nyere norsk historie.”

Men i stedet for de sentrale spørsmålene – om flerkultur, om “norske verdier”, om møtet med islam, så kan vi selvsagt snakke om – eller godte oss over – tabben det er å sammenligne den norske befolkningsveksten med India i stedet for Kina.

Selv om feilen – som Tvedt påpeker i sitt svar – verken har betydning for analysen, og eller gjør befolkningsveksten i Norge større eller mindre. Selv om han altså viser til mange andre og riktige SSB-tall om denne veksten. Selv om Listhaug refererte til to av disse i sin Facebook-oppdatering.

Og selv om Faktisk.no til slutt kommer med en opplysning som bekrefter hovedpoenget: “Hvis vi sammenlikner befolkningsveksten i Norge med resten av Europa, ser vi at Norge er blant landene med høyest befolkningsvekst i forhold til folketall.”

Tvedt kunne like gjerne brukt en sammenligning fra artikkelen om Norges befolkning i Store Norske Leksikon:

“Innvandringen var særlig stor etter 2006, og i de fem årene 2006–2010 hadde Norge en befolkningsvekst på gjennomsnittlig 1,18 prosent årlig og lå i disse årene på nivå med og til dels høyere enn veksten i Jordens samlede befolkning som hadde en gjennomsnittlig årlig vekst på 1,1 prosent i denne femårsperioden.”

Norge har nylig opplevd en større relativ befolkningsvekst enn hele … Jorden. Hvor mange nordmenn er klar over dette? Hvor mange vet dette har skjedd selv med et synkende antall “etniske nordmenn”, slik at hele økningen skyldes innvandring? Selv mange som deltar aktivt i innvandringsdebatten tror fortsatt at Norge har hatt en streng innvandringspolitikk de siste tiårene. Noen av dem jobber som politiske kommentatorer i store aviser.

Derfor trenger vi bøker som uten omsvøp slår fast at størrelsen og strukturen på den norske befolkning er betydelig endret på ganske få år, og at dette gjør noe med norsk kultur, politikk og religion – for ikke å snakke om arbeidsliv og velferd, som Tvedt ikke skriver om.

Vi må dessuten regne med at trenden vil fortsette. SSB er selvsagt de første til å understreke at anslagene for hvor mange som vil innvandre til Norge i framtiden, er usikre. Men her er hovedalternativet i byråets befolkningsframskrivinger:

Årlig nettoinnvandring på over 25 000 gjennom mesteparten av århundret. En økning i antall (første generasjons) innvandrere fra 700 000 i dag til 1,7 millioner i 2060.

Det betyr ikke at dette tallet er sannhet. Eller at det nå gjelder å bli skremt. Det betyr bare at det er faktisk helt feil å ikke ta denne utviklingen på største alvor, i stedet for å henge seg opp i irrelevante og avsporende faktafeil.

Opprinnelig publisert på Medier24.no, 7. februar 2018.