Hva vil den irriterte professoren?

Professor Jostein Gripsrud har brukt åtte måneder på å forveksle Terje Tvedt med Hege Storhaug, og skrevet en hel bok om en bok som ikke finnes.

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 10.10.18 (nett) og 11.10.18 (papir).

Medieprofessor ved Universitetet i Bergen, Jostein Gripsrud, hadde i går to nesten identiske kronikker på trykk – i VG og i avisen Klassekampen – der han tilsynelatende går hardt til angrep på professor Terje Tvedt og hans uventede bestselger «Det internasjonale gjennombruddet».

Jeg skriver tilsynelatende, fordi Gripsrud angriper en forfatter og en bok som ikke finnes. Han går hardt ut mot sin egen versjon av Terje Tvedt. En person som han innrømmer «irriterer» han så mye at han har sett seg nødt til skrive en bok på 281 sider om en bok på 289 sider. Da skal du være veldig irritert.

Men Gripsrud har lånt sin versjon av Tvedt fra en debattant som han om mulig har enda mindre til overs for: Hege Storhaug, leder i organisasjonen Human Rights Service. Gripsrud skrev på en Facebook-tråd i går: «Jeg krediterer henne faktisk for å gi en brukbar sammenfatning av hva som er Tvedts hovedtese.»

Storhaug er altså den akademiske autoriteten som Gripsrud tyr til når han skal gi sin professorkollega «faglig motstand». Da blir omkvedet slik: «Tvedts historieskrivning er i realiteten en konspirasjonsteori om svikere som undergraver nasjonen.» Det er en «fortelling om politisk lureri og svik». Om «forrædere» som «fører det norske folk bak lyset» og forårsaker en «nasjonal katastrofe». Eller som han skriver i boken, kalt «Norsk hamskifte?»:

«En bok, skrevet av en professor i historie ved landets største universitet, i hovedstaden (sic), hevder at nasjonalstaten er gått ad undas som resultat av en eller flere eliters planmessige arbeid med å forføre folket ved å skape en helt ny tenkemåte og selvforståelse i det norske folk på autoritært vis (tyrannisk, gjennom et diskursivt regime, etc.), slik at de helt frivillig marsjerer mot egen selvutslettelse som nasjon.»

Ikke rart at Gripsrud mener at dette er «gefundenes Fressen for de mest alarmistiske innvandringsmotstandere». For dette er fortellingen til de mest alarmistiske innvandringsmotstanderne. Men dessverre for Gripsrud, og heldigvis for norsk offentlighet, er Tvedts populære fortelling ganske annerledes og mer kompleks. Han snakker verken om en plan eller en skjult agenda. Han hevder ikke engang at nasjonalstaten er avviklet.

Tvedt hevder at den type nasjonalstat som historikerkjempen Jens Arup Seip skildret i 1962, ikke lenger finnes. Fordi statsbyggingsideologien er endret til multikulturalisme, og nordmenn til «majoritetsbefolkning». Det vi før tok for gitt, er blitt til åpne spørsmål: Hva er nasjonen? Hvem er norske? Hva er norsk kultur?

Tvedt sier ikke at det er umulig å skape et nytt fellesskap i samfunn der folk er ulike. Eller at alt var bedre før. Han sier bare at vi står overfor en historisk helt ny og krevende utfordring som politikere ikke har noe svar på, ikke engang Støre, som forsøkte hardt med sitt «store vi». Selv kosmopolittene blant oss mangler begreper for å forstå tenkemåter som er vesensforskjellig fra våre egne. Vi trodde at andre folk og kulturer egentlig, eller på sikt, ville tenke som oss, for eksempel om individets rettigheter. Derfor blir vi språkløse og rådløse stilt overfor klantenkning og religiøs fundamentalisme.

Tvedts analyser av hvordan Norge ble sterkt endret i løpet av få tiår, er originale, kunnskapsrike og tankevekkende. Såpass at mange av oss kan se igjennom fingrene med gjentakelser, tunge setninger (med uklart subjekt), rotete og ufullstendige kildehenvisninger, osv. Men i Gripsruds utflytende pamflett forsvinner skogen for bare trær, jakten på neste mulige feil blir viktigere enn de gode funnene. Selv om det helst er han selv som tar feil. I blant til de grader. For eksempel hevder han at menneskerettighetene ble kjempet fram «ikke minst av land i den 3. verden».

Gripsrud vil ha oss til å tro at Tvedt ikke vet at det fantes utenrikspolitikk eller misjonvirksomhet før på 60-tallet. Men han har selv ikke oppdaget hensikten med «Det internasjonale gjennombruddet»: Å beskrive to internasjonale prosesser sammen: Da staten ble en del av et internasjonalt bistandssystem, påvirket av globale ideologiske trender, hovedsakelig fra USA. Og da Norge i samme periode ble et migrasjonland, først nærmest mot sin vilje, senere gjennom press fra lokale aksjonsgrupper med humanitært engasjement. I Gripsruds versjon blir dette til at «massiv innvandring» var noe eliten fant på «for å fremme sine egen interesser». Igjen en påstand som alarmister vil like. Men som ikke finnes i Tvedts bok.

Det forteller litt om Gripsruds irritasjonsnivå at han har brukt «åtte måneders temmelig intens arbeid», uten å greie å presentere hovedtrekkene i Tvedts bok på en noenlunde ryddig og redelig måte. Eller spandere noen direkte sitater som oppsummerer prosjektet. Når Gripsrud gjengir «Tvedts teser» – tre stykker i boka, seks i VG (hvorav ingen er like!) – er det hans egne vrange, banale, misvisende eller delvis meningsløse utlegninger vi må stole på. Akkurat samme grep som han kritiserer Tvedt for. Han anklager også Tvedt for å skrive gjennomgående «retorisk», samtidig som hans eget angrep er et kompendium av de simpleste argumentasjonsfeil: stråmann, guilt-by-association og ad hominem.

I VG-kronikken starter han med å raljere over «tvedtianere», før han gir ordet til Storhaug og sosiologen Halvor Fosli som anmeldte boken på nettstedet document.no. Dermed er tonen satt, og mistanken etablert. Når sånne folk er så begeistret, skjønner vi at dette er en tvilsom bok. Selv om Høyre-statsråd Torbjørn Røe Isaksen og eks-SV-statsråd Bård Vegar Solhjell er nesten like begeistret for den, noe Gripsrud ikke finner grunn til å nevne. I stedet minner han om forfatterens ml-fortid, og hevder at man kan kjenne igjen «melodramatiske undergangsfantasier og jakt på svikere».

Gripsrud får seg også til å si at Tvedt beskriver eliten som «noe svært likt et leninistisk parti». Her er han langt inne i sine egne fantasier. Samtidig som han konstaterer at Tvedt ikke er en «taler med solide kunnskaper som vil sine lesere vel.»

Men hva er det den erklært irritasjonsdrevne Jostein Gripsrud vil? Er det å «ta» Terje Tvedt, eller å heve nivået på innvandringsdebatten? I begge tilfeller har han brukt alt for mye tid og alt for mange sider på noe han ikke har fått til. For å vri på hans eget utsagn: Innvandringsliberalerne hadde fortjent en bedre bok.

Svenskene tar feil. Volden går ned. Dagsavisen vet sannheten.

Hvis noen lurer på hvorfor tilliten til gammelmediene synker, så har jeg et case til dem.

Først noen fakta om Sverige:

  • Antall skytinger med dødelig utgang opp fra 4 pr. år på tidlig 90-tall, til 42 i fjor (og ytterligere økning hittil i år). Det er samme nivå som Sør-Italia, og fire-fem ganger mer enn Norge og Tyskland. Det skytes betydelig mer i Sverige enn i nesten alle andre europeiske land, i forhold til folkemengden.
  • 78 angrep med håndgranat siden 2011. Dette er på nivå med Mexico, et land i nærmest permanent unntakstilstand på grunn av narkokrigen.
  • Antall «särskilt utsatta områden» opp fra 15 til 23 mellom 2015 til 2017. Begrepet betegner en akutt situasjon der politiet har problemer med å utføre sine oppdrag, og folk – av redsel – avstår fra å vitne i rettsprosesser. I disse områdene frykter politiet en «kriminaliserandeprocess som med tiden får så stort genomslag att ett helt bostadsområde påverkas och en alternativ social ordning skapas».
  • Antall voldsbejaende islamister tidoblet på mindre enn ti år. Säpo – Sveriges PST – rapporterer om sterk økning i saker relatert til terrororganisasjoner, terrorfinansering, radikaliserte personer og attentatsplaner. En IS-inspirert usbeker drepte fem og skadet femten personer på gaten i Stockholm i fjor.
  • Andelen som oppgir å bli utsatt for mishandling, trusler, seksuelle overgrep, personran, bedrageri eller trakassering har økt til rekordnivåer. Andelen kvinner utsatt for seksualforbrytelser er mer enn fordoblet fra 2014 til 2016.

Dette er kriminalitetsutviklingen somhar fått den svenske rikspolitisjefen til å utbryte i frustrasjon: «Hjälp oss, hjälp oss!». Statsministeren Stefan Lövren har også innrømmet at «vi har mycket kvar att göra, det här vänder man inte på en dag».

Disse faktaene er lett tilgjengelige for alle med tilgang til internett. Også for norske journalister som dekker den svenske valgkampen.

Men i forrige uke – under tittelen – «Frykt dominerer svensk valgkamp» – presterte Dagsavisen å ignorere samtlige av disse kjensgjerningene. Og mer enn det:

Avisen hevdet at virkeligheten er det motsatte av hva disse faktaene forteller. Og enda mer enn det: Avisen greide å frakjenne alminnelige svensker innsikt i hva som foregår i deres eget land: «3 av 4 svensker tror volden øker, men sannheten er det motsatte.»

Dagsavisen vet altså sannheten. Svenskene gjør det ikke. Fra hvor har den norske avisen sin unike innsikt i nabolandets voldsutvikling?

Fra disse kildene:

  • Sosiologen og kriminologen Hanna Sahlin-Lilja ved Lund Universitet, som i et intervju med Sveriges Radio hevder at det er «historisk lav risiko for å dø eller bli skadet av vold i Skandinavia». Men saken gjaldt altså unntakslandet Sverige. Her baserte hun sin påstand på statistikk fra 1750 til 2010. Siste åtte års utvikling er ikke med. Heller ikke utviklingen i legebehandlingen av alvorlige skader – som gjør at mange flere overlever livstruende vold nå enn før.
  • Den norske voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk, som snakker svært generelt om flere land på en gang: «Skandinavia har en lang historie med ikkevoldelig kultur. Vi har vært involvert i få voldelige kriger og utviklet tidlig tanken om et velferdssamfunn.» Javel, men det jo nettopp dette som gjør voldstuviklingen i «folkhemmet» Sverige så oppsiktsvekkende. Den er negativ, mens den ellers – også i resten av Europa og USA – er positiv. Bjørnebekk sier ikke ett ord om Sverige spesielt, men det merker ikke Dagsavisen.
  • Den verdenskjente, Nobel-prisvinnende voldsforskeren Ali Esbati, ellers bedre kjent som det nærmeste vi kommer Eivind Trædal i den svenske Riksdagen. Dette er vänsterpartisten som mente at vi ikke vi måtte «tørre å ikke ta debatten» om innvandring, som er beryktet for å stemple alle meningsmotstandere som rasister og fascister, og som i alle år har skjønnmalt og bortforklart situasjonen i de innvandringstette forstedene.

Til Dagsavisen sier han – jøsses! – at vi må «anerkjenne at det har vært noen år med uvanlig mange drap med skytevåpen og oppgjør i kriminelle miljøer, og at det får mye oppmerksomhet».

Men så kommer han til poenget: Volden blir et tema i valgkampen fordi høyresiden vil snakke om den –  og skylde på innvandringen: «Det å snakke om vold og kriminalitet og begrunne det med en trussel utenfra, er et klassisk narrativ. Det er slik høyresiden høres ut i mange land.»

Tre ganger kobler Esbati voldspratet til høyresiden i løpet av et kort intervju. Selv vil han heller snakke om hvor godt det går med svensk økonomi (noe som også er en sannhet med betydelige modifikasjoner).

Dagsavisen utviser ingen kildekritikk i møte med disse tre personene. Avisen snakker ikke med politiet, ikke med BRÅ (Brottsförebyggende Rådet), eller med noen som har forsket på nyere voldsstatistikk. Og heller ikke med den debattanten som kanskje er best orientert på feltet.

Sosialøkonomen Tino Sanandaji har plukket fra hverandre bløffentil forskeren i Lund på Facebook. Men han befinner seg på høyresiden, så da kan man kanskje ikke stole på hans fakta, selv om ingen har motsagt dem.

Dagsavisen presterer også å referere til den nasjonale trygghetsundersøkelsen til BRÅ, uten overhodet å nevne hovedfunnene: At uroen for kriminalitet er økende, at tilliten til rettsvesenet er synkende, at en tredjedel av kvinnene føler seg utrygge ved å gå alene i nabolaget på kveldstid.

I følge forskeren i Lund er alt dette et uttrykk for «okunskap» og «inte verkliga faror». Og dette groteske premisset – som er en direkte hån mot både voldsofre og de som opplever utryggheten i egen nabolag – kjøper Dagsavisen med hud og hår. Artikkelen spør ikke hvorfor volden øker i Sverige, men om dette: «Hvorfor frykter så mange kriminalitet når tallene viser fredelige tider?»

Fredelige tider. I dagens Sverige. Basert på tall. Hvilke tall, journalist Heidi Taksdal Skjeseth? Og hvilke erfaringer? Opptil flere TV-team har opplevd å bli utsatt for vold og trusler bare de har forsøkt å gjøre intervjuer i Tensta eller Rinkeby.

Slike opplevelser forteller ikke sannheten om Sverige, som selvsagt stort sett er et fredelig land – ikke minst i de velstelte bydelene der journalister og kriminologer bor. Men de vitner om en ny og skremmende virkelighet, som ikke fantes i Sverige før den rekordhøye innvandringen, og som ikke ville ha vært der uten den.

Ingen vet hvordan man skal stoppe gjengvolden og utviklingen av parallellsamfunn i de mest utsatte forstedene. Og imens fortsetter innvandringen i Sverige på høyt nivå.

Det er altså ikke den folkelige frykten som er irrasjonell, det er denne type skrivebordsjournalistikk som er irrasjonell. Og desinformasjonen er skadelig for debatten og problemforståelsen også her hjemme.

Hvis nordmenn får inntrykk av at volden går ned selv i Sverige, så vil de enda lettere kunne bagatellisere tendensene til lignende «tilstander» her hjemme, og ikke se poenget med de helt nødvendige tiltakene som for eksempel Jan Bøhler har etterlyst i alle år.

Da har i så fall Dagsavisen gjort sitt lille bidrag for å øke utryggheten i Norge.

Opprinnelig publisert på Medier24, 8. august 2018.

 

 

Nei, Arbeiderpartiet har ikke skylden for masseinnvandringen

Tegning: Flu Hartberg.

En liten historietime for Ap-haterne.

«Regjeringen har gått inn for å stramme inn den liberale praksis som tidligere er fulgt når det gjelder å gi opphold til asylsøkere som ikke er reelle flyktninger og dermed ikke fyller vilkårene for å få asyl. Det blir dermed en hovedoppgave å redusere antallet asylsøkere som ikke fyller vilkårene for opphold i Norge. En rekke tiltak er satt inn for å få dette til.»

Hvem sa dette? «Jern-Erna» som kommunalminister i 2001? Tøffe-Sylvi som innvandringsminister i 2016? Nei, statsminister Gro Harlem Brundtland i 1987. Her er noen andre historiske fakta om partiet som angivelig skal ha lagt seg flat for muslimsk invasjon av Norge.

1991: Rune Gerhardsen, byrådsleder for Ap i Oslo, går hardt ut mot «snillismen» – det at «vi som samfunn, i det godes hensikt, har tøyd systemet mot den ekstreme og misforståtte velvilje» i møte med innvandrerne. I stedet for å stille krav til dem. Det ble det både bok og bråk av.

1993: Ap-regjeringen innfører visumplikt for å bremse asylbølgen fra Balkan. Sentrumspartiene, SV og RV er imot.

1993-97: Stadig lavere mottakstall under Gros siste regjering. FNs høykommissær for flyktninger kritiserer norske myndigheter.

1996: Kirkeasyl-striden. Journalister, forfattere og kunstnere raser mot umenneskelig asylpolitikk. Justisminister Grete Faremo blir framstilt med hakekors på jakkeslaget.

2005: Jens Stoltenbergs første regjering. Flere innstramminger i strid med anbefalingene fra FNs høykommissær, bl.a. regelen om internflukt.

2008: De rødgrønne lanserer 13 punkter med innstramminger. Fireårskrav for familieinnvandring. Bare imidlertid opphold for enslige asylsøkere mellom 16 og 18. Man sier åpent at målet er avskrekkende signaleffekt. SV er imot den tøffe linje.

2009-2013: Stoltenberg II satser enda mer på returer. Vi skal blir «hardere i klypa», sier justisminister Knut Storberget. Europas største nedgang i antall asylsøkere i 2010. Også langt mindre familieinnvandring, etter nye inntektskrav. Norge har strammet inn asylpolitikken så mye som er mulig uten å bryte internasjonale konvensjoner, sier UDI-sjef Ida Børresen.

2011: Maria Amelie og de papirløse barna skaper sterke protester mot regjeringens «skremmende og dehumaniserende asylpolitikk». Statssekretær Pål Lønseth (Ap) blir hoggestabben som må forklare at regler ikke kan endres av følelser og enkeltsaker, og at det vil tiltrekke tusenvis av grunnløse asylsøkere. Han kritiserer mediene for gi for mye plass til aktivister og skape et «godhetsmonopol» som gjør noen til skurker. «Har jeg lov å si at jeg hater Pål Lønseth, når jeg jobber for samme regjering som ham,» spurte en SV-rådgiver i 2013.

Dette er bare fem år siden. Hvor mye får folk med seg, og hvor mye husker de? Siden 1970 har vi hatt 21 år med borgerlige regjeringer. Under en av dem, på slutten av 90-tallet, var Norge kjent som et av de mest asylliberale landene i Europa. Bondevik videreførte den myke linjen til Jagland. Slik Solberg-Jensen videreførte den strenge linjen til Stoltenberg. Innvandringsretorikken har vært splittende, men politikken har vært preget av konsensus og forlik. Ap, H og FrP er enige i 90 prosent av tilfellene.

Og mest enig har «sosialistene» og «høyrepopulistene» vært. I 2009 skrev Hege Storhaug: «Kun Ap og FrP vil legge om kursen i nødvendig retning, det vil si å begrense masseinnvandringen (…) Verken Høyre, KrF, Venstre, SV eller Rødt vil legge om kursen på familieinnvandringen som har vært hovedinnvandringen til Norge de siste tiårene.»

Om Ap er blitt mer liberal, har det skjedd nylig, i opposisjon. Støre ønsket 10.000 syrere velkommen i 2015, og har fått høre det siden. Dagens Ap sender innvandringspolitiske signaler i øst og vest. Men – å framstille partiet som arkitekten bak masseinnvandring og multikulturalisme, er grov historieforfalskning. Kobles den til anklagen om landssvik, blir den til giftig propaganda.

Men det irrasjonelle agget mot Ap lever sitt eget liv, ikke bare i kommentarfeltene og i Facebook-grupper, men også redaksjonelt hos Document og Resett, nettsteder som foregir seg å være seriøse medier i sannhetens tjeneste, og leses av flere titusener. Under tittelen «Breiviks seier», spør Kent Andersen, forfatter og lokalpolitiker for FrP:

«Ville ingen hatet Arbeiderpartiet og Ap’s politikk hvis Breivik aldri eksisterte – og var det han som skapte den intense motstanden mot innvandring, flerkultur og islam? Er det virkelig sånn?»

Nei, Ap-hatet fantes før Breivik. Det er bare å lese Andersens egen blogg fra 2010, om «kulturquislingen» Ap, som hater norsk kultur så mye at det ville «rive landet i filler» og erstatte den med flerkultur. Et par uker senere ble en forkortet versjon av dystopien trykket som kronikk i Aftenposten, med partifelle Christian Tybring-Gjedde som medforfatter. Ett år etterpå kom 22/7.

Da ble Tybring-Gjedde nødt til å beklage ordvalget. Men han forsvarte innholdet. Ap er hovedansvarlig for innvandringen og dens negative konsekvenser. Men hva er belegget?

Kent Andersen skriver på Document at Ap «gikk i bresjen med å overkjøre innvandringsstoppen fra 1975». Nei, innvandringsstoppen ble innført under en Ap-regjering, av et samlet storting. Et par tiår senere ble Norge et av Europas største innvandringsland (etter folketall), igjen under et samlet politisk lederskap, som ville være både streng og human.

Og slik fortsetter det. I fjor kom 21649 til Norge, 90 prosent fra «Afrika, Asia, etc.» Et av årene med størst innvandring i norgeshistorien. Den øverste politiske ansvarlige for politikkfeltet het Sylvi Listhaug.

Dette er det interessante å forstå og diskutere. Og for å komme dit, må vi vende oss bort fra den intellektuelle og moralske avgrunnen som forkler seg som avsløring av Arbeiderpartiets svik. «Sannheten er viktigere enn både krenkede følelser og tårer», skriver Andersen, den kan man ikke «trolle seg vekk fra med 22/7-kortet»:

«Det var Arbeiderpartiet selv og deres politikk som skapte antipatien, frontene, hatet, motstanden og kritikken mot Arbeiderpartiet. Det gjelder alle partier. Breivik hadde ingenting med det å gjøre.»

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 28. juli 2018.

Slik blir Ap et småparti

Når det gjelder barnefattigdom, må vi være ærlige om alt. Unntatt årsaken.

Barnefattigdommen øker i Norge. Slik den har gjort siden 2001. Antall barn under 18 år som bor i en husholdning med vedvarende lavinntekt, har nå bikket 100.000. Det er et oppsiktsvekkende og nedslående tall.

«Slik skal vi ikke ha det i Norge», sier statsråd Jan-Tore Sanner. «Vi kan ikke leve med de utfordringene mange barn og unge har i dag,» sier Jonas Gahr Støre i et intervju i Dagsavisen. Men det er mer interessant hva Ap-lederen ikke sier.

«Vi må være ærlige på at vi er nødt til å finne nye svar. Og vi må være like ærlige på at det kommer til å koste. »

 Javel, men hvordan forklarer Støre at stadig flere barn vokser opp i lavinntektsfamilier, selv om problemet er adressert i mange år, og en rekke tiltak er satt inn?

«Det er et uttrykk for at forskjellene øker i Norge. Sterke krefter virker i den retningen – barn og unge blir rammet av det. Arbeidslinja er veldig viktig, men det kan ikke være hele svaret. Det er også ting knyttet til oppveksttilbud, til nærmiljøet, og til kvaliteten på tjenestene.»

«Sterke krefter» skaper altså «forskjeller» som «rammer» noen. Noe som krever mange nye svar. Eller rettere sagt: Delsvar.

Dette høres i beste fall ut som starten på et seminar. Det er i all fall ikke klar tale fra vår ledende opposisjonspolitiker.

Støre vil ikke svare konkret på journalistens spørsmål. Selv om han vet hva som er årsaken. Fordi SSB sier det. Forskere sier det. En rekke avisartikler i mange år har påpekt det. Jeg skrev blant annet en kommentar om det i Dagbladet for et år siden. Årsaken er innvandring.

Uten innvandring ville barnefattigdommen knapt økt i Norge. Ifølge SSB er antall fattige innvandrerbarn mer enn doblet på ti år, fra 26.000 til 55.000. Bare 5,5 prosent av barn uten innvandringsbakgrunn lever i lavinntektsfamilier, mens andelen for innvandrerbarn er nesten syv ganger så stor – 37,8 prosent.

Dårligst ut kommer familier med bakgrunn fra Somalia, Syria, Irak, Eritrea og Afghanistan. De er barnerike, dårlig tilknyttet arbeidsmarkedet og sterkt avhengige av offentlig støtteordninger. Hele fire av fem somaliske barn tilhører en familie med vedvarende lavinntekt. En stor andel av disse familiene er fattige selv etter mange års botid. Og vi snakker om den sterkest økende innvandringsgruppen i Norge.

Legg så til at SSB-tallene er basert på inntekt målt i perioden 2013–2016. Alle som har kommet etter flyktningbølgen i 2015, er ikke med i statistikken. Kanskje har antall fattige barn i Norge allerede passert 120.000.

Økt barnefattigdom i Norge handler altså om økt innvandring av fattige mennesker med lav eller ingen kompetanse. Deres muligheter til å få arbeid i Norge i små. Uansett tiltak. Uansett offentlig pengebruk. I tillegg kommer et annet, lite belyst problem: Mange av de gruppene med lavest inntekt sender store beløp hvert år til slektninger i hjemlandet, slik at de selv blir enda fattige og enda mer avhengig av økonomisk hjelp.

Dette kunne Støre ha sagt, om han var en ærlig politiker. Og han burde ha sagt det om han ønsker å gjenreise tilliten til et parti i krise. Innvandring var den viktigste saken for velgerne under stortingsvalget i fjor. Bare 15 prosent mente Arbeiderpartiet hadde best politikk på feltet. Partiet har erkjent at de har skygget unna og bekjent at de vil ta eierskap til saken. Det danske søsterpartiet har for lengst lagt seg på en tøffere linje i innvandringspolitikken.

Men Støre viker fortsatt unna. Intervjuet med det tidligere partiorganet er full av floskler, høyttenkning og det ene som ikke utelukker det andre. Og hva vil partiet gjøre frem mot landsmøtet til neste år? De vil la et utvalg se på saken.

Hva skal man si? Selvsagt trengs kompenserende tiltak for å hjelpe barna som allerede er i Norge. Selvsagt finnes det humanitære grunner til å ta imot flyktninger. Men da må man gjøre det klart at økt barnefattigdom er prisen å betale.

Det mest oppsiktsvekkende er at Støre sier at «det finnes grenser for hvilke problemer som politikken alene kan løse». Det er helt riktig. Men årsaken til problemet han snakker om, er ene og alene styrt av politikk. Det er de folkevalgte som bestemmer hvor høy og hva slags innvandring vi skal ha.

Fortsetter Støre på denne unnvikelseslinjen, kommer Ap til å bli et småparti.

Opprinnelig publisert i Aftenposten på nett, 6. april 2018 (og på papir 8. april)

Stammekrig i Norge

Tegning: Flu Hartberg.

Hvor var du da Eivind Trædal mistet hodet på Dagsnytt 18?

Det vi så og hørte på mandag var sammenbruddet for den politiske samtale i Norge. NRK trodde de hadde invitert Trædal (MDG i Oslo), Rune Berglund Steen (Antirasistisk Senter), Hans Rustad (Document) og Helge Lurås (Resett) til å forklare hva «splittelsen i innvandringdebatten» handler om. Deltakerne valgte i stedet å vise problemet.

«Ja, jeg brøler gjerne for å ta et oppgjør med det hatet dere står for!, tordnet Trædal. «Du eier ikke folkeskikk,» sa Rustad, før han snakket videre om borgerkrigtilstander i Norge. «Jeg beklager hvis jeg fremstår som mer sivilisert, det er ikke min hensikt,» sa Berglund Steen. «Er dette et humorprogram?», spurte Lurås. «Jeg vet ikke hvor lurt dette var», sa programleder Fredrik Solvang. «Nei, det var ikke så lurt», sa de stridende parter og forlot branntomten med et svett og lettet smil.

Vi har ikke begynt å skyte på hverandre riktig ennå. Men stammementaliteten burde være kjent. Tenk dagens USA, eller vår egen politiske vekkelsesbølge på 70-tallet. Det handler om dogmatikk, demagogi og demonisering. En mistillitskultur som bringer ut det verste i folk.

Alle de fire i Dax18-studio er intelligente mennesker. Alle kan skrive, og har faktisk et poeng eller to. Men du skal lytte nøye når disse snakker om å ødelegge debattklimaet, for dette er noe de kan.

La meg gi et kort signalement av to moralistiske brunbeisere uten impulskontroll, og to alarmistiske kulturkrigerne med påtatt innestemme:

Rustad bruker document.no til å advare mot «det svarte» i gatebildetmørkhudete unger i Lindex-reklamen og et titalls biler fulle med afrikanere sett ved en skøytebane i Hamar-traktene. Bunkersretorikk og konspirasjonsteorier framsettes som om det var saksopplysninger. Den totalitære «Mulla Støre forlanger underkastelse». Politikere og organisasjoner «forråder» nasjonen i samarbeid med «overvåkere» og «ideologiske soldater», ellers kjent som journalister. Alle er i «allianse med islam», og vil «avskaffe Norge», om ikke selverklærte «vekkere» som Rustad opplyser folket.

Lurås skriver forsvarstaler for en erklært sympatisør av Anders Behring Breivik. Han publiserer tekster om den «fascistoide og stalinistiske» løgnpressen med eksplisitt referanse til medieforskerne Hitler og Goebbles. Han lar en anonymisert skribent rette et stygt personangrep mot en norsk-somalisk samfunnsdebattant på 20 år med voldsalarm. Fordi hun fortjener det, ifølge Resetts redaktør. Jenta er nemlig frekk, selvhevdende, utakknemlig, islamist (bevis: hodeplagget) og misbrukt av venstreaktivister. Dessuten mangler hun «ærefrykt i møte med norske autoritetspersoner».

Bystyremedlem Trædal har på sin side en ubetalt ekstrajobb som storinkvisitor på sosiale medier. Alltid rede å klistre meningsmotstandere til rasisme eller menneskeforakt. Bevisene er skjermdumper ute av kontekst, sitatbrokker vrangtolket til det ugjenkjennelige, alle former for stråmenn og guilt-by-association. Og vet ikke synderen selv å skamme seg, tagger han arbeidsgiver. I den gode hensikt å bedre debattklimaet.

Berglund Steen derimot, er heltidsansatt og statslønnet for å drive rasismen ut av samfunnskroppen. Og Djevelen er overalt. Da jeg i fjor høst kritiserte TV 2s følelsesbaserte kampanjejournalistikk om «oktoberbarna», svarte ARS-lederen over to sider i Dagbladet under tittelen «FY FAN, ROLNESS!». Her fikk jeg vite at jeg ler av andres lidelse, krever «jernhansker» mot ungdom på flukt, er «den førende pennen i tiden for Frp’s styre», en «hoffsatiriker for det høyrepopulistiske eneveldet», og ligner på byråkrater som avviste jødiske barn på 30-tallet. Var det det hele? Nei. Jeg ble også anklaget for å bo i Ullevål hageby.

Disse fire representerer ytterfløyer i innvandringsdebatten. Men de setter tonen, og gjør deltakelse til et valg mellom pest og kolera. Med identitetspolitikkens frammars og bråket om Listhaug drar det seg til i begge ender, og luften tappes i midten. Den partiske tankegangen tar over, og det blir stadig vanskeligere å argumentere rasjonelt og liberalt fra et uavhengig ståsted.

Vi som forbeholder oss retten til å kritisere både Støre og Listhaug, får høre at vi vingler eller står i spagaten. Evnen til å rette pekefingeren begge veier, vurdere utspill og ytringer etter de samme kriterier, uansett avsender, ble inntil nylig ansett som en god egenskap. Nå framstår det som kognitiv dissonans.

Og hva den saklige uenigheten om innvandring består i, er det snart ingen som husker. Partene snakker stadig mindre om faktiske forhold og politiske tiltak, og stadig mer om hverandre – i moralske termer. Med gjensidige beskyldninger om aggresjon, stempling og mistenkeliggjøring av motiver. Den ene er den andres speilbilde, og alle gjør hva de kan for å bekrefte de verste fordommene om en selv, slik at motparten får ny ammunisjon.

Trædal på Dax18 sørget ikke bare for tusen nye FrP-stemmer og sympati for «ulvene» i dress. Han angrep NRK for politisk skjevhet, og ville kalle en spade for en spade. Hvem har sagt det før?

Og hvem gjentok det under sin offensive avskjedstale? Men stortingssalen er ikke en «barnehage» og hard motbør er ikke «knebling av ytringfriheten». Sylvis spade ligner mer på fake news. Eller et masseødeleggelsesvåpen: «Jeg har aldri sett så mye ondskap i Norge som denne uken.»

Med sånne høyrepopulister, hva skal vi da med godhetstyranner?

Det er her den siviliserte uenigheten slutter, og forråelsen av debattklimaet begynner. Når motparten utdefineres som «ond», og «rasistene» står mot «landssvikerne». Hvordan kan man så bryte denne destruktive spiralen, der man hele tiden provoserer hverandre til nye angrep og krenkelser?

Vi kan lære av de gode unntak. Inger Merete Hobbelstad skrev i fjor et langt og godt essay på nettstedet Broen.xyz, der hun fastslo at «liberale urbanister som demoniseres av populistiske bevegelser selv må bære noe av skylden for at de mister anseelse og tillit». Hun viste blant annet til analysene til Jonathan Haidt, David Goodhart og – Nils Rune Langeland(!). En kvinnelig Dagbladet-journalist fant «sexisten» og «rasistens» tanker om kulturkløften interessante. Har du sett på maken.

Et annet eksempel, men en annen profilert Dagbladet-penn: John Olav Egeland kalte Helge Lurås for «pressetisk hjernedød» i forbindelse med Grande-saken. Da kunne Lurås hoppet i skyttegraven igjen. I stedet invitert han Egeland til et «oppklarende» TV-intervju i Resett – og fikk ja.

Den ferske nettredaktøren måtte sitte skolerett for en erfaren og prinsippklar pressemann, men Egeland kom også med en uventet innrømmelse: De etablerte mediene var «skyldige» i å unnlate å skrive om negative konsekvenser av innvandring, og HRS og Document hadde påvirket dem til å sette temaene på dagsorden. Dette fra en veteran i det venstreliberale Dagbladet, en PK-bastion i MSM, som regelmessig har stemplet Storhaug og Listhaug som kalde og inhumane. Har du sett på maken.

Disse to oddsbombene har noe interessant til felles. Det handler om personlige samtaler. Ansikt til ansikt, er det langt verre å opprettholde ideologisk basert fiendebilder, skapt på avstand, bak skjerm og tastatur, bekreftet av sterke meningsfeller. Du kan til og med risikere å oppfatte nyanser og føle sympati. Møtene var heller ikke debatter. Ingen hadde behov for å slåss eller vinne.

Det finnes flere slike forløsende møter på vers av frontene. I «Faten tar praten»fant den hijabkledte programlederen og LIM-leder og hijab-kritiker Dana-Æsel Manoucheri tonen over en tekopp, og ble enige om at tvangen, ikke plagget var problemet.

gårsdagens Morgenbladet møttes Sylvi-forsvarer Carl. I Hagen og Utøya-overlever og varaordfører i Oslo Khamshajiny Gunaratnam til et svært uformelt «dialogmøte» i sofaen. Hagen sa at dersom den famøse Facebook-posten ble oppfattet som at Ap generelt setter hensynet til terrorister sikkerhet foran samfunnets sikkerhet, så «var det helt naturlig at mange som var på Utøya reagerte som de gjorde.» Jøsses.

Og så, ikke å forglemme, Deeyah Khans siste dokumentar, «I møte med fienden».Her oppsøker hun høyreekstremister i USA som har hetset henne på nett, og kommer tett på dem. Med forbløffende resultat. Flere av verstingene sprakk fullstendig opp i sofaen da de begynte å snakke om egen bakgrunn og barndom. Foran en kvinne og muslim. Som de hadde dobbelt grunn til å hate. Men som tok dem på alvor og lyttet. De endte med å kalle henne «venn».

Det burde være mulig ta dette videre. Kanskje også tillate seg mindre alvor. Jeg har et forslag til et realitykonsept:

«Menn som vil videre» – Eivind Trædal og Helge Lurås tilbringer langweekend på spa- og kurshotell, med samtaleterapi, psykologisk trening og personlig utvikling. Trædal fokuserer på sinnamestring, Lurås på å vise følelser.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet,  24. mars 2018.

Var det meningen at Faktisk.no skulle blåse opp feil som ikke gjør en forskjell? Og samtidig avspore fra store, viktige fakta som kunne opplyse det norske ordskiftet?

Norges befolkning har økt raskere enn nesten noe annet europeisk land. Og skyldes ene og alene innvandring. Men la oss heller snakke om tabben til Terje Tvedt og Sylvi Listhaug.

Var det meningen at Faktisk.no skulle blåse opp feil som ikke gjør en forskjell? Og samtidig avspore fra store, viktige fakta som kunne opplyse det norske ordskiftet?

Faktisk.no har funnet en feil i én setning i Terje Tvedts mye omtalte og omstridte bok, “Det internasjonale gjennombruddet”. Og når Sylvi Listhaug anbefaler boken og gjengir feilen (i “Politisk kvarter” og på sin Facebook-side) må selvsagt landets nye sannhetspoliti sette inn ressurser på saken.

Hva oppnår de med det? Å gi inntrykk av at professoren ikke har grunnlag for sine påstander om befolkningsveksten i Norge. Noe som ikke stemmer. Å få oss til å tro at dette rokker ved bokens konklusjoner. Noe som heller ikke stemmer. Å skape fokus om uvesentligheter i stedet for en viktig samfunnsendring. Noe som er synd. Fordi vi ikke kan debattere innvandring uten å skjønne hvordan demografien i Norge endres.

Her er saken: På side 112 i boken – ikke på s. 209 som Faktisk.no påstår(!) – står det: “I perioden 1995-2016 opplevde Norge relativt sett en større befolkningsvekst enn India  og en større netto innvandring enn USA noensinne hadde etter borgerkrigen.”

Faktisk.no fastslår at dette er ”faktisk helt feil”. Tall fra FN viser at Norge bare hadde en befolkningsvekst på 20,2 prosent, mens veksten India var i på 37,9.

Det er en grei påpekning. Rett skal være rett. Det mener også Tvedt, som i sitt tilsvar forklarer at feilen skyldes en ren inkurie. Det skulle rett og slett stå Kina, og ikke India. Norge hadde en større relativ befolkningsvekst enn verdens mest folkerike land. Dét var poenget. Og et poeng som kanskje fortjener et lite “Jøss”?

Men Faktisk.no mener åpenbart at de har påpekt noe viktig. Og de gir seg ikke med det. De opplyser at de også skal sjekke setningens andre fakta – om USAs innvandring. Og de legger til: “Det er ingen notehenvisning til disse opplysningene og det er eller heller ikke referert til kilder på andre måter.”

De som ikke har lest Tvedts bok kan dermed lett tro at henvisningene til India og USA er det eneste eller det viktigste ”beviset” han bruker for å vise at befolkningsveksten i Norge har svært høy. Og at han mangler kilder.

Det stemmer at noter mangler i den aktuelle setningen, og burde ha vært med. Det stemmer også at de fem notene i det lange avsnittet som setningen inngår i, burde vært mer presise. Men her er mange tall. Om Norge. Og de stemmer. I den grad tall fra SSB gjør det. Og de forteller om en dramatisk endring av den norske befolkningens størrelse og sammensetning:

“50 år etter at Seip talte, var det i Norge 700 000 innvandrere og 150 000 innbyggere født av innvandrede foreldre. Av den totale befolkningen hadde nå vel 16 prosent innvandrerbakgrunn, og de kom fra hele verden.  Og få, om noen andre, vesteuropeiske land økte sin befolkning fra 1990-årene til 2016 så raskt i forhold til folketallet som Norge. Ifølge SSB vokste befolkningen i Norge med nesten en million mennesker i løpet av en periode på 13 år, og mer talende; med ca. 25 prosent i løpet av vel et tiår.  Og ikke i noe annet land ble majoritetsbefolkningens andel redusert så fort som i Norge. Fra å være 99,9 prosent av befolkningen i 1963 utgjorde hva som etter hvert ble kalt «norskinger» eller «etniske nordmenn» eller majoritetsbefolkningen, i 2016 ca. 75 prosent, og prosenten falt fra ca. 85 prosent til ca. 75 prosent i løpet av en tiårsperiode. Norge opplevde i perioden 1995–2016 relativt sett en større befolkningsvekst enn India og en større netto innvandring enn USA noensinne hadde etter borgerkrigen 1860–65. Bare i tiåret 2004–13 økte den med en halv million, samtidig som tallet på «etniske nordmenn» sank med 4400. I 2016 bodde det 265 721 personer med asiatisk og 114 305 med afrikansk bakgrunn i Norge. Disse gruppene hadde økt fra 0 til rundt 8 prosent av befolkningen i perioden. Norges befolkning ble altså i løpet av det internasjonale gjennombruddet radikalt forandret, og med varige, ugjenkallelige konsekvenser.”

Og Tvedt fortsetter:

“I hvilken grad var dette en villet og planlagt utvikling styrt av landets politiske ledelse? Og hvilke politiske krefter var det som kom til å bestemme endringene i den norske befolkningsstrukturen? Hvordan ble flyktninger og innvandrere møtt av det norske samfunnet? Dette er helt sentrale spørsmål i nyere norsk historie.”

Men i stedet for de sentrale spørsmålene – om flerkultur, om “norske verdier”, om møtet med islam, så kan vi selvsagt snakke om – eller godte oss over – tabben det er å sammenligne den norske befolkningsveksten med India i stedet for Kina.

Selv om feilen – som Tvedt påpeker i sitt svar – verken har betydning for analysen, og eller gjør befolkningsveksten i Norge større eller mindre. Selv om han altså viser til mange andre og riktige SSB-tall om denne veksten. Selv om Listhaug refererte til to av disse i sin Facebook-oppdatering.

Og selv om Faktisk.no til slutt kommer med en opplysning som bekrefter hovedpoenget: “Hvis vi sammenlikner befolkningsveksten i Norge med resten av Europa, ser vi at Norge er blant landene med høyest befolkningsvekst i forhold til folketall.”

Tvedt kunne like gjerne brukt en sammenligning fra artikkelen om Norges befolkning i Store Norske Leksikon:

“Innvandringen var særlig stor etter 2006, og i de fem årene 2006–2010 hadde Norge en befolkningsvekst på gjennomsnittlig 1,18 prosent årlig og lå i disse årene på nivå med og til dels høyere enn veksten i Jordens samlede befolkning som hadde en gjennomsnittlig årlig vekst på 1,1 prosent i denne femårsperioden.”

Norge har nylig opplevd en større relativ befolkningsvekst enn hele … Jorden. Hvor mange nordmenn er klar over dette? Hvor mange vet dette har skjedd selv med et synkende antall “etniske nordmenn”, slik at hele økningen skyldes innvandring? Selv mange som deltar aktivt i innvandringsdebatten tror fortsatt at Norge har hatt en streng innvandringspolitikk de siste tiårene. Noen av dem jobber som politiske kommentatorer i store aviser.

Derfor trenger vi bøker som uten omsvøp slår fast at størrelsen og strukturen på den norske befolkning er betydelig endret på ganske få år, og at dette gjør noe med norsk kultur, politikk og religion – for ikke å snakke om arbeidsliv og velferd, som Tvedt ikke skriver om.

Vi må dessuten regne med at trenden vil fortsette. SSB er selvsagt de første til å understreke at anslagene for hvor mange som vil innvandre til Norge i framtiden, er usikre. Men her er hovedalternativet i byråets befolkningsframskrivinger:

Årlig nettoinnvandring på over 25 000 gjennom mesteparten av århundret. En økning i antall (første generasjons) innvandrere fra 700 000 i dag til 1,7 millioner i 2060.

Det betyr ikke at dette tallet er sannhet. Eller at det nå gjelder å bli skremt. Det betyr bare at det er faktisk helt feil å ikke ta denne utviklingen på største alvor, i stedet for å henge seg opp i irrelevante og avsporende faktafeil.

Opprinnelig publisert på Medier24.no, 7. februar 2018.

Jobblinja i nærområdene

Tegning: Flu Hartberg.
Tegning: Flu Hartberg.

Asylordningen er galskap satt i system for å bedre vår samvittighet. Men alternativet finnes.

Tenk om djevelen gav følgende oppgave til sin betrodde tjener, den gale professoren: Her er verdens største humanitære utfordring. 65 millioner mennesker på flukt, 20 millioner utenfor sitt hjemland. Hva er den mest infame løsningen du kan komme opp med?

Om professoren mobiliserte all sin ondskap og intelligens, vil han kanskje foreslått dette: La rike europeere arrangere et groteskt reality-show, et dødslotteri, for fattige asiater og afrikanere! Her er konkurransereglene:

Du kan komme til oss, bli en av oss, få alle våre rettigheter, hvis du er truet og lever farlig. Men først skal du gjennom en ekstra, totalt unødvendig fare: Du skal dra over et stort hav i en rusten, overfylt fiskebåt, der du kanskje blir kvalt under dekk. Eller i en lang, spesiallaget gummibåt, like trygg som en plastleke for barn. Vi har noen skip i patrulje som høyst sannsynlig redder deg.

Er du med? Vi gir deg – under visse vilkår – trygghet, frihet og velstand, hvis du bare er villig til å utsette deg for ca. to prosents sjanse for å dø.

Nei. Du kan ikke søke om opphold der du er. Kun personlig oppmøte gjelder. Du må også donere en årslønn til en menneskesmugler som gir deg illusjoner om dine asylmuligheter, driter i om du overlever, og samarbeider med IS. Redsel, vold og fornedrelser må påregnes under reisen. Lykke til!

Djevelen ville altså ha laget nøyaktig det systemet vi har i dag, åpent for potensielt hundre millioner fattige mennesker, uten nedre aldergrense. 26 000 enslige mindreårige tok turen i fjor, dobbelt så mange som i fjor. Og her hjemme vil fortsatt velmente humanister åpne lotteriet for flere, selv om konsekvensen vil bli enda flere dødsfall.

Selv den sindige byråkraten som administrerer systemet i Norge, UDI-direktør Frode Forfang, har innrømt at det ikke fungerer. At ordningen bygger på et stort paradoks. Vi gjør alt for å hindre flyktninger å bruke asylretten vi gir dem. Vi vokter grensene, nekter å gi visum, gjør det ulovlig å ta seg hit. Vi sier velkommen, men vi mener det egentlig ikke. Vi bare overholder våre juridiske forpliktelser og sørger for at krisen rammer oss minst mulig.

Og så var det resten av paradoksene. De fattigste og svakeste har ikke penger eller krefter til reisen. Men migranter uten beskyttelsesbehov kan komme og få bli, om de er flinke nok til å lyve – eller «forsvinne». Vi bruker enorme ressurser på saksbehandling, kontrollregimer og oppbevaring av mennesker. Så bruker vi mye på integrering, men ikke for mye, for da blir vi for attraktive som destinasjon!

Hva det vil koste å utdanne nykommerne til å bli attraktive på et av verdens mest kunnskapsintensive arbeidsmarkeder, tør ingen tenke på. Men Migrationsverket i Sverige brukte i fjor 73 milliarder kroner på bare mottak, mer enn forsvaret og politiet tilsammen, og måtte kutte i bistandsbudsjettet. De mest nødlidne må subsidiere de heldige få som har vunnet i lotteriet.

Slik er ligningen: 135 dollar til en flyktning i Europa, for hver dollar til en flyktning i nærområdene. Der 90 prosent befinner seg. Flest av alle har Pakistan, ikke akkurat drømmelandet. Hele den polariserte debatten i Europa, med tilhørende politiske rystelser, handler om håndtering av en svært liten andel av verdens flyktninger.

Derfor skjønner stadig flere at asylinstituttet ikke er løsningen. Vi hører det nå fra rådgivere i Ap, fra statssekretær Fabian Stang. Hvem sa det først? FrPs Per Willy Amundsen i 2011. Det ble selvsagt avfeid som barbari. Hjelp i nærområdene betød avstand til fremmede i nød. Men kritikken hadde også noe for seg. For hva slags utsikter er det å bli plassert i årevis i «humanitære siloer» i bare litt mindre fattige og konfliktfylte naboland?

Spørsmålet settes nå på spissen av økonomiprofessoren Paul Collier, som ble omvavnet av innvandringskritikere etter boka «Exodus» i 2013. Han kaller europeiske politikere for «hodeløse høns», men etterhvert har selv Merkel søkt hans råd, og i sin nye bok «Refuge» (skrevet sammen med flyktningforskeren Alexander Betts) appellerer han vel så mye til hjertet.

Collier ble dypt sjokkert og beveget under et besøk i leiren Zaatari i Jordan i 2015. 83000 mennesker var «lagret», satt på vent, uten skole, uten jobb. 15 minutter unna lå en industrisone uten arbeidere. Koblingen var opplagt. Et storstilt pilotprosjekt har nå skapt 39000 arbeidsplasser i en vinn-vinn-situasjon der alle parter får utnyttet sine «komparative fortrinn»: Vesten har pengene og firmaene, nabolandene har jobbene og bostedene, flyktningene har ferdighetene, arbeidsviljen, ønsket om å brødfø seg selv – og på sikt ta med seg jobben til hjemlandet.

Slik kan flyktningproblemet løses, ifølge Collier. Forfang mener dette blir for enkelt, modellen ikke lar seg overføre overalt. Det er mulig. Men Uganda har også gitt flyktningene lov til å jobbe og bevege seg fritt. Resultat: 21 prosent driver en virksomhet med minst én annen ansatt. 40 prosent av disse er fra Uganda. Flyktninger kan altså skape jobber for innfødte.

Denne «jobblinja» gir nye muligheter i en fastlåst situasjon for flyktningene. Men da må vi slutte å infantilisere dem i UNCHRs leire. Og vi må innse at flyktningkonvensjonen, opprettet for individer forfulgt av myndighetene, ikke fungerer for store grupper som flykter fra myndigheters kollaps. Det skammelige, mener Collier, er ikke å angripe asylretten. Det er å verne et 60 år gammelt system som hindrer oss i gjøre vår moralske plikt til å hjelpe.

Teksten er opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 6. mai 2017.

Den gode, den onde og den fremmede

Kan man skylde på Statistisk sentralbyrå om man ønsker 1,5 mill. innvandrere til Oslo?

 «Der Rolness ser ut til å ønske å holde fremmede folk på avstand, er jeg overbevist om at noe av det viktigste vi kan gjøre i vår tid er å bli kjent med fremmede folk, slik at vi slutter å være fremmede for hverandre.»

Sitatet sto uthevet med fete typer over en halv side i VG i forrige uke. Det kunne vært skrevet av en engasjert skoleelev i Aftenpostens Si;D-spalte. Men avsender var en 55-årig professor i sosialantropologi, utsatt for kritikk.

Fordi jeg har ytret meg om negative sider ved innvandring og islam, er jeg ifølge Thomas Hylland Eriksen «negativt innstilt til innvandring», og særlig «muslimsk innvandring». Denne stråmannen havner da i bås med de redde, dumme og onde, de som frykter eller hater fremmede. I motsetning til de åpne, nysgjerrige og humane, de som ikke «deler folk i oss og dem». Bortsett fra at de gratulerer seg selv med et mye bedre menneskesyn enn de andre.

Terje Tvedt kalte det godhetstyranniet: En debattform og hersketeknikk som reduserer kompliserte saksforhold til en enkel moralsk dikotomi (empati mot kynisme), slik at reel diskusjon blir umulig. Derfor er det ekstra underlig når Hylland Eriksen skriver om vår disputt: «Det foreligger altså en uenighet, og den som ikke kan leve med uenighet, vil få vanskeligheter med å trives i et liberalt demokrati.»

Mange har kritisert meg for ulike ting, men aldri for å unngå uenighet. Derimot var Hylland Eriksen i 2011 medforfatter av en kronikk om «juridisk og moralsk uakseptable ytringer». Ytringene kom selvsagt fra «de som er innbitt skeptiske til bestemte minoriteter og til utviklingen i retning av et mer flerkulturelt samfunn». Det fantes altså grenser for levelig uenighet om Hylland Eriksens store kjepphest i tredve år.

Og den har han ridd uten respekt for grensen mellom politikk og forskning, og iblant med et nonchalant forhold til fakta og konsekvenser. I 2004 foreslo han at Oslo skulle ta i mot 1,5 millioner innvandrere fram mot 2050. Men hva skjer når jeg minner ham på om det?

Da skriver han om historien. Han bare anslo «at 1,5 millioner innvandrere (og etterkommere) i Norge i 2050 kan være et rimelig antall. Tallet er mindre radikalt enn Rolness tror, og var den gangen i tråd med Statistisk Sentralbyrås (SSB) fremskrivninger.»

Dette er tredobbelt feil.

SSB begynte ikke med slike fremskrivninger før året etter at Hylland kom med sitt forlag. Byrået beregner antall innvandrere og deres barn født i Norge, mens Hylland Eriksens snakket om antall nye personer til Norge i perioden. Og det var uttrykkelig hans egen idé å ønske 1,5 mill. velkommen til Oslo. Det er i beste fall oppfinnsomt av Hylland Eriksen å gi SBB ansvaret for det han selv kalte en «en ambisiøs plan om innvandring», lansert på kommentarplass og i et intervju i Morgenbladet. Han fastslo at innvandring var «økonomisk lønnsomt», «godt og nødvendig for samfunnet» og avviste spørsmålet om realismen i forslaget: «Det er det ikke opp til meg å vurdere.»

Hvorfor rippe opp i dette? Vel, hadde politikerne hørt på Thomas Hylland Eriksen, ville Norge i dag lignet mer på Sverige, et land som har pådratt seg nesten uløselige «utfordringer» på grunn av rekordinnvandring fra fattige land over flere år. Slikt burde gi atskillig grunn til selvrefleksjon, men professoren velger å skyte på kritikeren: «Tenk om Kjetil Rolness hadde brukt noe av sin tid på å arbeide med løsninger, i stedet for å sutre.»

Hvis det er sutring å avvise overoptimistiske sosiale eksperimenter, og holde innvandringen på et bærekraftig nivå, så bør vi ha mer sutring. Da får vi også mindre høyrepopulistisk reaksjon. Vi bremset asylstrømmen i 2015 med innstramminger, men den demografiske utviklingen sør for Europa forteller oss at dette bare er begynnelsen. Hylland Eriksen har raljert over «den hvite diskursen» om «fattige folk og opportunister fra hele verden som står i kø ved grensen». Køen ved Europas grenser er for lengst en realitet, flertallet er økonomiske migranter, og skal vi håndtere presset på en human og realistisk måte, må vi ha en åpen, faktabasert debatt, uten ytterpunktenes anklager om rasisme eller landssvik.

Så derfor, Hylland Eriksen: Hvis du fortsatt mener at innvandring er lønnsomt, så gi oss det forskningsmessige belegget for det. Og siden du ber oss «tåle litt mer kaos og improvisasjon», vil vi også høre hva slags innvandringsnivå du nå anbefaler – og hvorfor. Helst uten å skylde på SSB.

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 22. mars 2017.

Hylland Eriksens innvandringsfantasier

1,5 millioner innvandrere til Oslo? Ikke noe problem, ifølge professor i sosialantropologi, bosatt på vestkanten.

Norge bør ta inn 1,5 millioner innvandrere frem til 2050, og de bør etablere seg i Oslo-området.

Det uttalte Thomas Hylland Eriksen i 2004. Han så ingen problemer med forslaget, tvert imot: «Innvandring er godt og nødvendig for samfunnet. Det er økonomisk lønnsomt både for mottagere og avsendere, og det gjør norskheten større og viktigere. Nasjonalistene burde faktisk juble over innvandringen.»

Forslaget ble lansert i Morgenbladet. Nå har avisen intervjuet ham over fire sider om politikken og debatten etter Trump og Brexit. Men da er den gamle saken glemt.

Journalist Håkon Gundersen (som jobbet i Morgenbladet også i 2004) nevner at han intervjuet Hylland Eriksen om elitenes avstand til folket på radioen i 1996, men husker ikke hvordan professoren forsvarte seg. Og Hylland Eriksen er ikke så opptatt av akademikernes rolle: «Når han snakker om kosmopolitiske eliter i dag, sikter han til dem med penger, ikke verdens morgenbladlesere.» Han sikter i hvert fall ikke til seg selv, medforfatter av den entusiastiske boken Kosmopolitikk (2006). Og det er visst noe gåtefullt over dagens folkelige protestbølge, selv for en ekspert på fremmede kulturer: «Av grunner jeg bare delvis forstår, retter agget seg mot de kunnskapsrike og ikke mot dem som bare er rike.»

Dermed slipper Norges fremste talsmann for mangfold og kosmopolitisk holdning å svare for «kunnskapene» han selv har spredt gjennom snart tre tiår. Tanker som har mistet mye troverdighet, og bidratt til å skape den mistilliten som dagens høyrepopulister kan utnytte. I stedet får vi mer moralisering over populistene. Hylland Eriksen forstår at arbeidere som mister jobben til Kina, har grunn til frustrasjon. Men Ukip og Trump «gjør en stor feil, nemlig mistenkeliggjøring av fremmede folk. Det er sjofelt og analytisk svakt. Dårlig gjort, er det.»

Javel, så både kan og bør vi fordømme illiberale innreiseforbud, Koran-forbud og generell demonisering av fredelige hverdagsmuslimer. Men er det «dårlig gjort» å sette foten ned for fortsatt masseinnvandring av lavt kvalifisert arbeidskraft fra Asia og Afrika til Europa? Problemene med integrering og finansiering av velferdsstaten, er nå ansett som reelle og alvorlige, også på sentrum-venstresiden, men Hylland Eriksen ser «en tendens til å skape problemer som ikke finnes», og synes vi skal «tåle litt mer kaos, og mer improvisasjon». Nettopp det som bare kan verdsettes av de som føler seg trygge, og har problemene på avstand.

Hva med Brochmann-utvalget? Hylland Eriksen mener statsviteren Asle Toje har en «reaksjonær posisjon». Grete Brochmann er «dyktig», men som sosiolog «sterkt knyttet til statsprosjektet» og kravet om bekymring: «En grunn til at en del er så rasende på meg (…) tror jeg er at jeg har fremstått som relativt ubekymret. Det skal man ikke gjøre, for samfunnsviternes oppgave, og især sosiologenes, er å være bekymret.»

Ja vel, la oss da se nærmere på hvordan professoren beroliget oss i 2004, da han ønsket seg 1,5 millioner nye landsmenn – eller 32 000 hvert år – fram mot 2050. Og de aller fleste til Oslo-området. Noe som ville gitt et flertall av innbyggere med innvandrerbakgrunn. På spørsmål om ikke det ville bety et radikal annerledes samfunn, svarte han:

«Det ville bli noe annerledes. Men [i Oslo-området er det] gode muligheter for å starte ny næringsvirksomhet (…) På den ene siden viser det seg at innvandrere er flinke til å skape egne arbeidsplasser, og det kan dessuten hende at de blåser liv i industrier som vi ikke lenger har. På den andre siden vet vi av historiske eksempler at høy arbeidsledighet som følge av store folkeforflytninger er et overgangsfenomen. Som da nesten én million franskmenn vendte hjem etter Algerie-krigen, og spesielt området rundt Marseille fikk problemer med å sysselsette dem. I løpet av kort tid var arbeidsløshetstallene i regionen på landsgjennomsnittet igjen.»

Det er vanskelig å se at for eksempel teppeknytting er blitt en norsk vekstindustri. Og arbeidsledigheten i Marseille ligger markant over fransk gjennomsnitt, over 30 prosent i visse bydeler (der taxisjåfører nekter å kjøre). Men selv med svært høy innvandring fryktet ikke Hylland Eriksen den etniske underklassen som for lengst er etablert i innvandringstette europeiske byer, også i Sverige:

«Om vi i en periode får en tendens til etnisk segregering i arbeidsmarkedet, er det bedre enn å nekte dem muligheten til å få et bedre liv. Man kunne jo spørre innvandrere som bor her i dag, og som har vært her en stund, om de angrer på at de kom hit? Da ville man nok få et annet perspektiv på den saken.»

Les også: Thomas Hylland Eriksen – Vi er alle nasjonalister

Ja, mange innvandrere er nok fornøyd med både med norsk frihet og norsk trygghet, i all hovedsak betalt av andre skattebetalere. Men ingen må tro at sånt på sikt kan true velferdsstaten, ifølge professoren:

«Denne forestillingen burde man heller snu på hodet. I dag er det faktisk innvandrerne som sørger for at mange velferdsordninger kan opprettholdes. Dessuten vet vi at mange som kommer hit allerede er ferdig utdannet, og at mange reiser hjem når de blir gamle. De sparer oss dermed for de to største utgiftspostene på velferdsbudsjettet.»

Det skal godt gjøres å pakke så mange alternative fakta i et så kort sitat. Ingenting av dette hadde professoren forskningsmessig dekning for. Heller ikke for troen på at Norge ville beholde sitt demokratiske og egalitære preg selv om befolkningen ble sterkt endret:

«Dette har gått veldig bra så langt. Jeg kjenner mange innvandrere som er mer sosialdemokratiske enn meg, for å si det slik.»

Til slutt ble han spurt om realismen i sitt forslag:

«Det er det ikke opp til meg å vurdere. Men vi må ikke la oss stanse av en konvensjonell tenkemåte som sier at det som synes umulig nå ikke er mulig senere. Snarere tror jeg vi trenger en visjon om å være på vei et sted, og en slik ambisiøs plan om innvandring er et flott eksempel på det.»

Hylland Eriksen oppsummert: Det er ikke opp til meg å vurdere realismen i det jeg sier, selv om min visjon kan få katastrofale konsekvenser for landet og byen jeg bor i. Jeg er bare professor ved Universitetet i Oslo, en av landets ti ledende intellektuelle (ifølge en kåring i Dagbladet) og internasjonalt kjent sosialantropolog og lærebokforfatter. Jeg har lest mye og reist mye, og jeg skjønner ikke hvorfor folk i dag er så sinte på oss som er så kunnskapsrike.

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 15. mars 2017.

Det innvandringsdebatten ikke handler om

Tegning: Flu Harberg.
Tegning: Flu Harberg.

Vil vi ha økt barnefattigdom i Norge? Det er opp til oss.

BARNEFATTIGDOM er et trist ord. I norsk sammenheng høres det også ut som et gammel ord. Nesten på linje med spebarnsdødelighet. Et tilbakelagt stadium i velstandsutviklingen. Men der tok vi feil. Mens barnefamilier flest har opplevd økonomisk opptur de siste tiårene, har stadig flere barn havnet under fattigdomsgrensen.

Dette henger faktisk sammen, rent matematisk, siden fattigdomsgrensen er relativ, i EU satt til 60 prosent av medianinntekten. Får vi flere rike, får vi også flere fattige i statistikken, selv uten inntektsfall. Nå har faktisk kjøpekraften i lavinntektsgruppen sunket de siste årene, men hvor stor er gruppen, og hvem består den av?

NYE TALL FRA SSB viser at 98 000 under 18 år lever i familier med “vedvarende lavinntekt” (dvs. hadde en husholdningsinntekt på mindre enn 443 000 etter skatt i perioden 2013-15). Det utgjør 10 prosent av norske barn. I 2000 var tallet 4 prosent. Økningen skyldes nesten ene og alene innvandring. Antall fattige innvandrerbarn er doblet på ti år – fra 26000 til 52000. 5 prosent av barn uten innvandringsbakgrunn lever i lavinntektsfamilier. Blant innvandrerbarn er tallet 38 prosent. Men alt avhenger av opphavsland.

FÅ BARN MED BAKGRUNN fra Bosnia eller Filippinene er fattige. Verre er det om foreldrene kommer fra Irak, Syria eller Somalia. Mange av dem er flyktninger, mange har lite eller ingen utdanning. Somalierne peker seg ekstra ut med store barnekull og lav forsørgerevne. En somalisk familie består i snitt av 5,7 personer, og bare én av dem jobber, i snitt. 36 prosent av mennene og 22 prosent av kvinnene er sysselsatte. Familieøkonomien blir deretter: Fire av fem somaliske barn er fattige.

Økt botid bidrar lite til inntektsøkning i denne gruppen. Barnefattigdommen kan reduseres med økt målrettet barnetrygd, men vil samtidig svekke foreldres incentiv til å jobbe (slik kontantstøtten fungerer nå). Mange innvandrerbarn vil ta utdanning og få bedre levekår enn foreldrene, men uansett sosial mobilitet, vil integreringsutfordringene bestå med vedvarende innvandring av folk uten kompetanse og språkkunnskaper. Den raskest økende ikke-vestlige innvandringsgruppen er nettopp somalierne, som forlengst har passert pakistanerne i antall. For ti år siden var de 14698. Nå er de 41463. Det forklarer alene mye av økningen i barnefattigdom. Og SSBs “nye” tall dekker bare de som kom før 2013, to år før flyktningstrømmen. Det betyr at antall fattige barn i Norge i dag trolig ligger rundt 110 000, eller mer.

ØKT BARNEFATTIGDOM er en forutsigelig konsekvens av innvandring fra fattige land. Men når hørte du en politiker eller kommentator ta opp dilemmaet? De som er mest mot ulikhet, er mest for innvandring. SV-leder Audun Lysbakken mente Sverige var et “lys i Europa” med sin asylpolitikk.

Innvandringsdebatten i Norge handler underlig nok om alt annet enn hvor mange og hva slags innvandrere vi skal ta imot. Brochmann-utvalget hadde som mandat å utrede mulighetene for integrering, gitt “høy innvandring”. Erna Solberg sier at hovedårsaken til barnefattigdom er høy innvandring, men det høres ut som en utenforliggende kraft utenfor statsministerens kontroll. Og på “Debatten” på NRK1 presenterer SSB tre scenarier for framtidig innvandring som om det var værprognoser.

Vi hører nesten aldri at dette er noe vi bestemmer selv! Størrelsen og typen av innvandring er faktisk et politisk valg. Det handler om grensekontroll, signaleffekter, terskler for asylinnvilgelse, regler for familiegjenforening, osv. Sverige gikk fra åpne hjerter til stengte grenser over natten. Vi strammet også inn, men likevel ble det registrert 26400 nye landsmenn i fjor, over 90 prosent fra den gruppen SSB kaller “Afrika, Asia, etc.” Dette var på Sylvis vakt. Hun som er så kjempestreng.

SÅ BRA!, VIL NOEN SI. Ingen “fattige” mangler mat, klær og hus. Bør vi ikke applaudere at barn av utsatte og forfulgte kan komme hit, eller bli født her, og få en bedre framtid? Javisst. NAV er bedre enn krig og nød. Men Norge er også et avansert, ressurssterkt samfunn med høye krav til deltakelse. Sjansen for å falle permanent utenfor er stor, ulikheten selv kan nære bitre offernarrativer, og i verste fall fall bidra til radikalisering. Terrorforskeren Thomas Hegghammer er pessimistisk, og peker på risikoen ved stadig flere unge muslimer med dårlig økonomi. De to IS-søstrene i Åsne Seierstads bok, kom fra en somalisk lavinntektsfamilie, der moren i tillegg fryktet at døtrene ville bli for “norske”.

Hvordan møter man slikt? Integrerings- og fattigdomstiltak har det til felles at de er dyre, vi vet ikke helt vet om de virker, og de kommer på toppen av en allerede enorm regning. I følge Finansavisen gir en gjennomsnittlig somalier opphav til “statsfinansielle svekkelser” på 11 millioner kroner i perioden 2015-2100. Dette er penger som kun vært brukt på å styrke FNs underbudsjetterte flyktningprogram. Eller finansiere mottak av flyktninger i trygge mellomkostland (nei, ikke nærområdene), slik den svenske innvandringsdebattanten Tino Sanandaji foreslår i boken “Massutmaning”. Problemet er bare at slike vurderinger – som handler om allokering av ressurser, eller vilkår for en effektiv humanisme – ikke er like engasjerende som moraldebatter om statsråders smykkevaner.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 11. mars 2017.