Eliten tjener på innvandring

Tegning: Flu Hartberg.

Og sender regningen til de som er “engstelig for det ukjente”.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 12. januar 2019.

Elite? Hvilken elite? Begrepet har alltid vekket lett forvirring og ubehag i norsk debatt. Og nå er vi der igjen. Nye tall viser at bare 1 prosent av eliten stemmer FrP. Bare 1 prosent stemmer Sp. Overrasket? Urbane, velutdannede, høytlønnede mennesker synes FrP er harry, og Sp er bondsk. Så enkle er fordommene til de som synes andre er enkle.

Like enkelt er det å spille på fordommene mot eliten. Slik FrP har gjort i alle år. Slik Sp gjør nå, med full pott i media. Slagsvold Vedum blir beskyldt for å leke Trump. Eller enda verre: For selv å tilhøre eliten! Tjener han ikke 1 million? Er han ikke partileder? Jobber han ikke i Oslo?

Sånn kan man spørre. Når Klassekampen hiver seg på eliteopprøret, skriver Anders Giæver i VG at «Overklassekampen» går på de samme hagefestene, bor på de samme adressene og går i de samme skiløypene som resten av Oslo-fiffen.

Mens Bjørgulv Braanen i KK forsikrer sin målgruppe: «Dere tilhører ikke eliten som omtales her.» Selv om 60 prosent av leserne har høyere utdanning, alle avisens reklamefigurer er toppolitikere eller kulturkjendiser, bokmagasinet på lørdag oser av Akademia, og arbeidsfolk foretrekker sportssidene i VG.

Det er bare eliten som diskuterer elitebegrepet. Og ingen ønsker stemplet på seg selv. Da har du tapt.

Denne blandingen av svarteper og berøringsangst er forunderlig for en som har lest sosiologi, der begrepet ikke er mer kontroversielt enn «klasse» eller «makt»: En deskriptiv kategori, et utgangspunkt for empirisk forskning. Ikke en retorisk slegge, eller et fikst ferdig fiendebilde.

«Her trengs et folkelig oppgjør mot FrP-elitismen»

Eliter er grupper som har ressurser og makt til å ta viktige beslutninger, eller legge premissene for dem. De finnes i alle samfunn, selv de som har en omfordelende velferdsstat, sterke folkelige bevegelser, og en konge i boblejakke. Skal de eventuelt kritiseres for sin utakt med folket, må de først defineres og beskrives.

Men nå står alle fritt til å definere elitebegrepet etter egne politiske formål. Lars Akerhaug i Resett skriver på Facebook: «Det er hva slags elitestandpunkt du tar som er viktig, ikke hva slags elitebakgrunn du har.» Det høres fornuftig ut, men gi også alternativmedia mulighet til å skape en alternativ virkelighet: Liker du EU og flerkultur, er du «eliten», selv om du sitter i kø på NAV. Liker du Norge og ikke islam, er du «folket», selv om du sitter i regjering.

Å bare se på bakgrunn, fører ned i den identitetspolitiske hengemyra, der alt handler om hvem man er, og ikke hva man sier. Å bare se på standpunkter, gjør at man ikke ser Listhaugs og Tybring-Gjeddes beslutningsmakt.

Alternativet er å se på interesser. Da kan man også bedre forstå funnene i eliteundersøkelsen til Institutt for samfunnsforskning som Klassekampen nå lager serie på. 1352 toppledere fra ti ulike sektorer i samfunnet er intervjuet om sine holdninger. De er mindre opptatt av ulikhet og fordeling enn befolkningen ellers. Men saken som splitter mest er – selvsagt – innvandring.

Forskerne har bedt lederne plassere seg på en innvandringspolitisk skala fra 0 (liberal) til 10 (streng). Eliten har et snitt på 4,4, folket på 6,7. De første er altså langt mer innvandringsvennlige enn dem de skal representere eller betjene. Og hva sier de selv? Klassekampen har snakket med biskop Ingeborg Midttømme, en av de 127(!) personene i Den norske kirke som falt inn under elitedefinisjonen.

Hun taler varmt om å ta imot flere flyktninger: «Dette er mennesker vi bør se som en ressurs i neste runde, ikke som en utgift eller belastning» Arbeidsmarkedet er ikke noe problem. «Nei, innvandrere tar ikke jobbene våre. De skaper nye.» På spørsmål om hvorfor eliten er innvandringsvennlig svarer hun:

«Innenfor elitebegrepet er det mennesker med høy utdanning. Det gir kunnskap fra flere kilder enn norske nyheter. En følger med på globale nyhetssendinger og er kanskje mer vant til å ta etiske debatter, verbalisere meningene, forsvare dem og bli stilt til ansvar. Har du mindre kunnskap, har du kanskje lettere for å bli engstelig for det ukjente.»

Slik snakker en ekte eliteperson. Som ikke aner hva hun snakker om.

For all forskning i inn- og utland forteller at en sjenerøs velferdsstat ikke lar seg forene med høy innvandring. For få kommer i jobb, for mange går på trygd. Professor og migrasjonsforsker Grete Brochmann sier til KK: Innvandring er ikke svaret på lave fødselstall eller eldrebølge. Det er en tilleggsutfordring. Etter to offentlige Brochmann-utvalg burde dette være velkjent innsikt, i alle fall hos dem som «følger med».

Men nei. Det er ressurssterke folk som Midttømme – eller William Nygaard – eller Farid Shariati, talsmann for MDG, et parti med høy oppslutning blant forskere og akademikere – som hevder at flere flyktninger er løsningen. Selv om alle tall og piler viser det stikk motsatte.

Hva forteller dette? At noen er privilegert nok til å kalle sin egen idealisme for kunnskap. At noen faktisk selv tjener på innvandring: Debattanter og aktivister som viser sitt gode sinnelag (selv om de hjelper de få, på dyrest mulig måte). Kristne ledere som driver brobygging og dialog mot andre religioner. Humanitære organisasjoner engasjert i flyktningmottak, asylpolitikk, integrering eller antirasisme. Alle sammen med store bidrag fra staten.

Det er for lengst etablert i forskningen at de velstående og velutdannede tjener på innvandring, mens de lavlønte og lavutdannede taper. Vinnerne får billig arbeidskraft – til hoteller, restauranter, butikker, transport. Og billig rengjøring, barnepass og oppussing hjemme. De negative konsekvensene, i form av lønnspress, arbeidslivskriminalitet, helsekøer, boligmangel og velferdskutt, må bæres av de «kunnskapsløse» – på andre siden av byen.

Det er altså nok av grunner til at en venstreside som vil forsvare arbeiderklassens interesser, bør være innvandringskritiske. Og FrP ser ikke ut til å fylle rollen. Undersøkelsen til ISF viser nemlig at partiet for folk flest knapt har større tiltro til folket enn eliten: 27 prosent av FrP-politikere og 29 prosent av eliten mener at «velgerne har for lite kunnskap om politikk til å kunne ta fornuftige valg.» Bare 8 prosent av Ap-politikerne mener det samme.

Den så du ikke komme. Her trengs et folkelig oppgjør mot FrP-elitismen.

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *