Da varslet terror ble en gåte

Tegning: Flu Hartberg.

Siktelsen i Nygaard-saken er en knusende dom over politi, presse og politikere.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 20. oktober 2018.

En politiskandale. Dét er ordet som brukes om Nygaard-saken, nå når politiet har siktet flere utlendinger fra et «fundamentalistisk miljø», og fastslått at drapsforsøket var knyttet til utgivelsen av «Sataniske vers», og intet annet.

Siktelsen kom i tolvte time, takket være den mangeårige gravejobben til én eneste journalist, Odd Isungset, som har laget tre TV-dokumentarer og to bøker om saken. Og pressefolkene som ikke gjorde jobben sin? De snur kappen etter vinden. Her er Harald Stanghelle i Aftenposten:

«Oslo-politiets blikk ble lenge rettet i så mange andre retninger at Iran-sporet ble for utydelig for etterforskerne. Der ligger Nygaard-sakens politiskandale.»

Dette er samme mann som i 1993 mente det var et «et tegn på politifaglig profesjonalitet» at man ikke satset for fullt på Iran-sporet. Aftenpostens politiske redaktør advarte også mot «hysteri» og mot å «finne opp en ny fiende»: Islam. Selv om det var en islamsk leder som i 1989 fant opp en ny fiende, og skapte hysteri blant millioner av tilhengere. Store folkemengder i mange land deltok i voldsomme, dels voldelige, demonstrasjoner mot en roman de ikke hadde lest. 3000 muslimer gikk i tog i Oslos gater for å forby den «blasfemiske» boken. Flere norske muslimer sa seg villig til å drepe «Satans Rushdie».

«Her hjemme hadde ikke Oslo-politiet innsikt nok til å begripe at en norsk forlegger skulle bli skutt av religiøst-ideologiske grunner,» skriver Stanghelle. Men den innsikten hadde han og resten av kommentariatet. De kunne pekt på knivangrepene på den japanske og italienske oversetteren av boka, hotellbrannen i Tyrkia som drepte 37, bombene mot bokhandlere i London, og påtenningen av to bokhandlere i Oslo og i Bærum som hadde utstilt «Sataniske vers». Men det var viktigere å unngå generalisering, stigmatisering og nye krenkelser av en minoritet. Pressen, politiet, politikere, akademikere, Kirken, Forfatterforeningen – ingen ville konfrontere islamske miljøer.

Men unnfallenheten sitter langt inne å innrømme. Leif A. Lier, eneveldig etterforskningsleder i den første fasen, sier i dag: «Vi en gjorde kjempejobb.» I fem år avfeide han Iran-sporet som Nygaards privatmening eller noe pressen hadde funnet opp. Han kontaktet ikke Rushdie-komiteene eller andre med kjennskap til fatwaen. Han holdt POT (datidens PST) utenfor, selv om de overvåket de iranske miljøene i Oslo. Han drev med det han var vant til: Undersøke offerets privatliv og omgangskrets. Det kunne jo være et sjalusidrap.

Politiet ville unngå tabben i Palmesaken, der man hang seg opp i kurdersporet. Men PKK hadde ikke direkte truet Palme. I Nygaard-saken var derimot trusselbildet overtydelig. Det forelå en drapsordre og en belønning. Målskiven var alle som hadde bidratt til utgivelsen av «Sataniske vers».

Politiet beskyttet Nygaard og Aschehoug ved utgivelsen av den norske oversettelsen, og ved Rushdies overraskelsesbesøk i 1992, da han møtte to statsråder og «sensasjonelt» deltok på forlagets hagefest. Bildene gikk verden rundt. William Nygaard var nå verdens mest profilerte forlegger av en bok med et kjølvann av blod. En god nr. 2 på fanatikernes dødsliste.

Et år senere lå han og blødde i sin egen hage, truffet av tre ekspanderende kuler som var millimeter fra å drepe. Og politiet lurte på hva i all verden som kunne være drapsmotiv.

Senest på TV2-nyhetene i forrige uke gjentok Lier at de sto på bar bakke etter skuddene i Dagaliveien: «På det tidspunktet, 1993, var det ikke snakk om at vi etterforsket med henblikk på Iran eller noen andre land i det hele tatt. Vi visste ikke bedre. Men det hadde ingenting med etterforskningen å gjøre, som dreide seg om å gå bredt ut.»

Men hadde mangelen på fokus også andre årsaker? I samme TV2-innslag fortalte Liers kollega Finn Abrahamsen om hemmeligholdet i etterforskningen. Selv ikke politiledelsen visste hvor saken sto, eller hvor man kunne sette inn ressurser. «Vi har undret oss veldig på hvorfor dette skjedde. Vi lurte på om det var noe politisk, rett og slett. Hvem var det som styrte dette?» Det samme spørsmålet stilte tidligere politimester Willy Haugli: «Man kunne lure på om det lå utenrikspolitiske interesser i dette. Det er mange ganger land holder seg unna for ikke å få internasjonale komplikasjoner.»

Spekulasjoner og konspirasjonsteorier? Kanskje. Men vi vet at noen på høyere hold grep inn og saboterte politiarbeidet på et avgjørende punkt. En sjiamuslimsk norsk-pakistaner hadde i flere år vært i politiets søkelys. Indisiene var etter hvert mange og sterke. Politiet forberedte seg grundig før de arresterte mannen. Kvelden før avhøret ble han løslatt. Uten forklaring, uten at etterforskerne ble rådspurt. De lurer fortsatt på hva som skjedde.

Jo mer man setter seg inn i Nygaard-saken, desto mørkere og merkeligere blir den. En kulturpersonlighet og ytringfrihetskjemper utsettes for et attentat ved sitt hjem i Oslo. Politiet bruker 25 år på å fastslå at angrepet var rettet mot «det trykte ords frihet» og dermed mot «betydelige samfunnsinteresser». Selv om bevisene forelå minst ti år tidligere. Etterforskningsskandalen gir grunn til å spørre om den norske stat virkelig var innstilt på beskytte demokratiske grunnverdier, eller om andre realpolitiske interesser veide tyngre.

Spørsmålet er bare blitt mer ubehagelig i tidens løp – med 9/11, karikaturstriden, serien av terroraksjoner i Europa. William Nygaard ble forsøkt drept fordi han utga en roman. Vebjørn Selbekk ble drapstruet fordi han lagde journalistikk. I den første saken vegret myndighetene seg mot å se forleggeren som terroroffer. I det andre saken bidro myndighetene selv – igjennom UDs famøse skriv til den muslimske verden – til å definere redaktøren som terrormål.

Hva skjer neste gang islamister finner ut av en nordmann har ytret seg på en måte som fortjener dødsstraff? Eller har vi allerede akseptert voldsmannens veto, og skjønt at «religiøse følelser» ikke bør utfordres?

Leder med lederegenskaper søkes. Må kunne utøve ledelse.

Tegning: Flu Hartberg.

Kan en ungarsk general bli vår neste riksantikvar?

Helgekommentar i Dagbladet, 8. september 2018.

Stillingsannonser kan være artige. «Det er ledig stilling som Riksantikvar ved Riksantikvaren», opplyser Klima- og miljødepartementet. Stillingen heter også «Direktør for Direktoratet for kulturminneforvaltning». Det er litt sånn: «Vi søker Statsminister ved Statsministerens kontor. Vedkommende må også være Minister for Ministeriet.»

Men seriøst: Riksantikvaren har et stort og viktig ansvar. Hun eller han leder vernet av fysiske kulturminner i Norge – bygninger, kulturmiljø, arkeologi. Beslutninger om fredning eller rivning av eldre hus, krever klok og modig opptreden på et felt der sterke følelser og interessekonflikter rår. Og nettopp ledelsesaspektet er noe departementet tar på ytterste alvor:

«Vi søker en person med solide lederegenskaper som kan lede og utvikle Riksantikvaren som en helhetlig moderne virksomhet i forvaltningen.» (mine uth.)

Med den siste presiseringen blir man kvitt alle som måtte ønske å utvikle Riksantikvaren som en oppsplittet gammeldags virksomhet. Det er kanskje ikke mange, men det er da noe. «Solide lederegenskaper» burde ellers være tydelig tale. Men ikke tydelig nok, for slik fortsetter det:

«Det legges avgjørende vekt på den nye direktørens lederegenskaper og samarbeidsevner.»

Altså: Solide lederegenskaper. Avgjørende vekt på lederegenskaper. Klart nok nå? Nei, departementet hiver ut denne brannfakkelen i neste setning: «Direktøren må være en inspirerende og inkluderende leder for egne medarbeidere.»

Man skulle tro at en søker med solide og avgjørende lederegenskaper selv visste sånn noenlunde hva disse egenskapene består i. Men det tror ikke departementet:

«Viktige egenskaper vil i tillegg [sic] være handlekraft, beslutningsdyktighet og gode kommunikasjonsferdigheter. Det kreves god rolleforståelse og nødvendig innsikt og kunnskaper for å kunne utøve ledelse og treffe strategiske valg på hele ansvarsfeltet.»

Og det var hele stillingsannonsen i Aftenposten. Gjentakelser og selvfølgeligheter. Ikke ett ord om utdanning, relevant erfaring eller engasjement på feltet. (Det står litt om kvalifikasjoner i utlysningen på departementets nettside, men ingenting i avisannonsen). Departementet søker en leder som kan lede.

Er vi overrasket? Nei. Vi har dessverre måttet venne oss til at «ledelse» er blitt et selvstendig fag, viktigere enn alle andre. Selv om denne vitenskapen er så lite eksakt at det nærmer seg kvakksalveri. Vi har også skjønt at ledelse springer ut av sjeldne, personlige (og medfødte?) egenskaper. Dette er næringslivet svar på genidyrkelsen på kunstfeltet.

Når vi likevel lar oss forbløffe av utlysningsteksten, er det fordi mange hadde forhåpninger til Ola Elvestuen (V) som ny statsråd fra januar i år. At han kanskje ville markere seg og sitt parti slik Grande forsøker i kulturdepartementet.

Dessuten har vi ni års erfaring med forrige riksantikvar. De tilsier ikke at man burde vektlegge ledelsesaspektet sterkere. Heller at man burde advare mot autoritær og tilfeldig toppstyring uten faglig forankring.

Jørn Holme skapte frustrasjon og fortvilelse hos de fleste rundt seg: Medarbeidere, fylkeskonservatorer, Fortidsminneforeningen. Han unngikk riktige, men kontroversielle avgjørelser til fordel for «gladfredninger». Blant annet presterte han å frede Den Norske Opera, som da var fem år gammel. Ingen hadde foreslått å rive Snøhettas mesterverk. Eller å endre på arkitekturen. Hvorfor da frede? Fordi «alle er enige» i fredningen, ifølge Holme.

Fredningen har ikke bedret renholdet og vedlikeholdet, eller hindret at bygget er blitt pakket inn av nabobygg, selv om Holme påsto at «en fredning vil sikre dens plass i omgivelsene.» Det handlet nok mer om å sikre Riksantikvarens plass i mediebildet i anledning direktoratets 100-årsjubileum.

Samtidig som Holme brukte store ressurser på en populær absurditet, lot han flere verdifulle lokale og regionale bygninger bli til pinneved, blant annet sveitservillaen Furuheim på Gol. Han tillot også en skandaløs rivning av Rødskolen i Melbu, med sine unike veggmalerier, tross faglige protester, fordi han ikke ville tillegge den «nasjonal verdi».

Man får lyst til å frede minnet over Stephan Tschudi-Madsen, riksantikvar mellom 1978 og 1991, som i egenskap av fagmann, formidler og ildsjel greide gjøre mye mer for kulturvernet, selv om hans mandat var snevrere (den gang var det departementet og ikke direktoratet som vedtok fredninger).

Styreleder i Fortidsminneforeningen, Margrethe C. Stang, har satt opp sju punkter om hva slags person hun helst ser som ny riksantikvar. Det første punktet sier litt om direktøren som går: «Noen som kjenner og forstår feltet.»

Men denne elementære forutsetningen nevnes ikke engang i stillingsannonsen. Ved forrige utlysning var det bare én annen søker, etter at Holme sa han ønsket et nytt åremål. Det var en tyrkisk offiser. Det skal bli spennende å se hvem som nå søker, etter at departementet nå har etterlyst en lederskikkelse som ikke trenger å kunne noe. Tør vi håpe på en ungarsk general?

 

Nei, Arbeiderpartiet har ikke skylden for masseinnvandringen

Tegning: Flu Hartberg.

En liten historietime for Ap-haterne.

«Regjeringen har gått inn for å stramme inn den liberale praksis som tidligere er fulgt når det gjelder å gi opphold til asylsøkere som ikke er reelle flyktninger og dermed ikke fyller vilkårene for å få asyl. Det blir dermed en hovedoppgave å redusere antallet asylsøkere som ikke fyller vilkårene for opphold i Norge. En rekke tiltak er satt inn for å få dette til.»

Hvem sa dette? «Jern-Erna» som kommunalminister i 2001? Tøffe-Sylvi som innvandringsminister i 2016? Nei, statsminister Gro Harlem Brundtland i 1987. Her er noen andre historiske fakta om partiet som angivelig skal ha lagt seg flat for muslimsk invasjon av Norge.

1991: Rune Gerhardsen, byrådsleder for Ap i Oslo, går hardt ut mot «snillismen» – det at «vi som samfunn, i det godes hensikt, har tøyd systemet mot den ekstreme og misforståtte velvilje» i møte med innvandrerne. I stedet for å stille krav til dem. Det ble det både bok og bråk av.

1993: Ap-regjeringen innfører visumplikt for å bremse asylbølgen fra Balkan. Sentrumspartiene, SV og RV er imot.

1993-97: Stadig lavere mottakstall under Gros siste regjering. FNs høykommissær for flyktninger kritiserer norske myndigheter.

1996: Kirkeasyl-striden. Journalister, forfattere og kunstnere raser mot umenneskelig asylpolitikk. Justisminister Grete Faremo blir framstilt med hakekors på jakkeslaget.

2005: Jens Stoltenbergs første regjering. Flere innstramminger i strid med anbefalingene fra FNs høykommissær, bl.a. regelen om internflukt.

2008: De rødgrønne lanserer 13 punkter med innstramminger. Fireårskrav for familieinnvandring. Bare imidlertid opphold for enslige asylsøkere mellom 16 og 18. Man sier åpent at målet er avskrekkende signaleffekt. SV er imot den tøffe linje.

2009-2013: Stoltenberg II satser enda mer på returer. Vi skal blir «hardere i klypa», sier justisminister Knut Storberget. Europas største nedgang i antall asylsøkere i 2010. Også langt mindre familieinnvandring, etter nye inntektskrav. Norge har strammet inn asylpolitikken så mye som er mulig uten å bryte internasjonale konvensjoner, sier UDI-sjef Ida Børresen.

2011: Maria Amelie og de papirløse barna skaper sterke protester mot regjeringens «skremmende og dehumaniserende asylpolitikk». Statssekretær Pål Lønseth (Ap) blir hoggestabben som må forklare at regler ikke kan endres av følelser og enkeltsaker, og at det vil tiltrekke tusenvis av grunnløse asylsøkere. Han kritiserer mediene for gi for mye plass til aktivister og skape et «godhetsmonopol» som gjør noen til skurker. «Har jeg lov å si at jeg hater Pål Lønseth, når jeg jobber for samme regjering som ham,» spurte en SV-rådgiver i 2013.

Dette er bare fem år siden. Hvor mye får folk med seg, og hvor mye husker de? Siden 1970 har vi hatt 21 år med borgerlige regjeringer. Under en av dem, på slutten av 90-tallet, var Norge kjent som et av de mest asylliberale landene i Europa. Bondevik videreførte den myke linjen til Jagland. Slik Solberg-Jensen videreførte den strenge linjen til Stoltenberg. Innvandringsretorikken har vært splittende, men politikken har vært preget av konsensus og forlik. Ap, H og FrP er enige i 90 prosent av tilfellene.

Og mest enig har «sosialistene» og «høyrepopulistene» vært. I 2009 skrev Hege Storhaug: «Kun Ap og FrP vil legge om kursen i nødvendig retning, det vil si å begrense masseinnvandringen (…) Verken Høyre, KrF, Venstre, SV eller Rødt vil legge om kursen på familieinnvandringen som har vært hovedinnvandringen til Norge de siste tiårene.»

Om Ap er blitt mer liberal, har det skjedd nylig, i opposisjon. Støre ønsket 10.000 syrere velkommen i 2015, og har fått høre det siden. Dagens Ap sender innvandringspolitiske signaler i øst og vest. Men – å framstille partiet som arkitekten bak masseinnvandring og multikulturalisme, er grov historieforfalskning. Kobles den til anklagen om landssvik, blir den til giftig propaganda.

Men det irrasjonelle agget mot Ap lever sitt eget liv, ikke bare i kommentarfeltene og i Facebook-grupper, men også redaksjonelt hos Document og Resett, nettsteder som foregir seg å være seriøse medier i sannhetens tjeneste, og leses av flere titusener. Under tittelen «Breiviks seier», spør Kent Andersen, forfatter og lokalpolitiker for FrP:

«Ville ingen hatet Arbeiderpartiet og Ap’s politikk hvis Breivik aldri eksisterte – og var det han som skapte den intense motstanden mot innvandring, flerkultur og islam? Er det virkelig sånn?»

Nei, Ap-hatet fantes før Breivik. Det er bare å lese Andersens egen blogg fra 2010, om «kulturquislingen» Ap, som hater norsk kultur så mye at det ville «rive landet i filler» og erstatte den med flerkultur. Et par uker senere ble en forkortet versjon av dystopien trykket som kronikk i Aftenposten, med partifelle Christian Tybring-Gjedde som medforfatter. Ett år etterpå kom 22/7.

Da ble Tybring-Gjedde nødt til å beklage ordvalget. Men han forsvarte innholdet. Ap er hovedansvarlig for innvandringen og dens negative konsekvenser. Men hva er belegget?

Kent Andersen skriver på Document at Ap «gikk i bresjen med å overkjøre innvandringsstoppen fra 1975». Nei, innvandringsstoppen ble innført under en Ap-regjering, av et samlet storting. Et par tiår senere ble Norge et av Europas største innvandringsland (etter folketall), igjen under et samlet politisk lederskap, som ville være både streng og human.

Og slik fortsetter det. I fjor kom 21649 til Norge, 90 prosent fra «Afrika, Asia, etc.» Et av årene med størst innvandring i norgeshistorien. Den øverste politiske ansvarlige for politikkfeltet het Sylvi Listhaug.

Dette er det interessante å forstå og diskutere. Og for å komme dit, må vi vende oss bort fra den intellektuelle og moralske avgrunnen som forkler seg som avsløring av Arbeiderpartiets svik. «Sannheten er viktigere enn både krenkede følelser og tårer», skriver Andersen, den kan man ikke «trolle seg vekk fra med 22/7-kortet»:

«Det var Arbeiderpartiet selv og deres politikk som skapte antipatien, frontene, hatet, motstanden og kritikken mot Arbeiderpartiet. Det gjelder alle partier. Breivik hadde ingenting med det å gjøre.»

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 28. juli 2018.

Kjettertanker om Metoo

Tegning: Flu Hartberg.

Metoo har avdekket rystende forhold. Men kampanjen er også selv skremmende.

Metoo har skapt et trygt rom for kvinner til å dele erfaringer, bli hørt og skape endring. Bevegelsen har røyket ut seksuelle bøller og stilt dem til ansvar. Den har synliggjort ukultur og fortielse i mange bransjer. Vi får bedre forebygging, varslingsrutiner og rettsvern for ofre. Bevisstheten om trakassering er hevet, det samme er risikoen ved å oppføre seg som en gris. Og takk for det.

Men så var det nedsiden. Anki Gerhardsen, Åsa Linderborg, SVTs «Uppdrag gransking» og Øystein Stene i Samtiden har startet kritikken. Tiden er moden for videre gransking av den gode sak og midlene som skulle fremme den. Her er noen kritiske punkter:

Metoo er en global, massiv, følelsesdrevet kampanje, med alle aktører i aksjonist-modus. Moralsk panikk møter kommersiell medielogikk: Enkel moral, sort/hvitt-verdensbilde, pinlige og sjokkerende avsløringer, kjendiser i skurke- og helteroller. Det ligner en vekkelsesbølge, krever total tilslutning, gjør motstemmer til kjettere. I Norge har vi sluppet den verste flokkmentaliteten og lynsjestemningen, men ta bare dette:

Kunsthøgskolen i Oslo får et skarpt brev fra departementet som ber skolen vurdere politianmeldelse. Av forhold som ikke er utredet. Basert på et varsel. Omgivelsene raser og krever handling. Vanlig saksgang, basert på hensyn og prinsipper vi ellers forbinder med et sivilisert samfunn, er blitt til bagatellisering av kvinners lidelse.

Metoo er ingen undersøkelse eller forskningsprosjekt. Selv hundrevis av anekdoter sier lite om faktisk omfang. Vi vet at rapportering om seksuelle overgrep svinger med medieoppmerksomhet og stemningsbølger. I SSBs siste levekårsundersøkelse svarer 4 prosent at de blir «utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet, kommentarer eller lignende» på arbeidsplassen, minst én gang i måneden. Det er ikke et stort tall. Og hvem snakket om trakassering?

Metoo har aldri definert eller avgrenset sitt emne. Man ler av de som spør om det fortsatt er lov å flørte på julebord. Men ikke når kulturredaktøren i norske største avis omtaler et kysseforsøk på bar for seksuell trakassering.

Ifølge den nye likestillings- og diskrimineringsloven er «uønsket seksuell oppmerksomhet» trakassering bare når den har «som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom». I følge lovproporsjonen skal det legges vekt på objektive forhold, og ikke bare fornærmedes subjektive opplevelse. Men slike presiseringer drukner i «tsunamien av historier» og «koret som tør å si i fra».

Man holder seg heller ikke til hendelser bare i arbeidslivet, eller relasjoner preget av «skjev maktbalanse». Og nåde den som forsøker å gradere handlinger etter alvorlighet. Matt Damon var ubetenksom nok til å si i et intervju at det er forskjell på et rumpeklamps og en voldtekt. Han ble straks fordømt som «tonedøv» og «en del av problemet».

Metoo opererer under mottoet «Alle skal med». Bare de er kvinner. 1 av 3 av mannlige, norsk skuespillere er blitt seksuelt trakassert (Telemarksforskning, 2010). Men kampanjen #stilleføropptak ble en ren kvinnesak. På Nationaltheateret leste fem hundre skuespillere opp trakasseringshistorier fra scenen. Ingen menn.

Hva med andre bransjer? Mannlige sykepleiere oppgir dobbelt så ofte som kvinnelige (5,5 mot 2,8 prosent) å bli utsatt for seksuell trakassering fra andre ansatte. Av de som står bak, er 77 prosent kvinner. Denne virkeligheten passer ikke inn i Metoos narrativ, og er nå blitt enda mer usynlig.

Metoo har ikke bare avdekket fakta, men også endret og formet erfaringer. Flere av hendelsene ligger langt tilbake i tid, mange av vitnene sier at de betrakter sine opplevelser i nytt lys på grunn av kampanjen. Kommentarer eller framstøt som engang var harmløse, eller til og med morsomme, er blitt ekle, ubehagelige eller truende.

Er lukkede Facebook-grupper, preget av gruppetenkning og ekkokammereffekt, der man «tar litt av», en bra kilde for finne sannheten om menns behandling av kvinner?

Metoo har satt til side rettsikkerheten og presseetikken. Tiltalte er skyldig før noe er bevist. Etterforskning trengs ikke. Anklagerne fungerer som domstol. Menn outes som overgripere på Facebook uten engang å få vite om det. Eller henges ut i pressen på grunnlag av en påstand, et rykte, en skjermdump.

I Norge skjedde det i Langeland-saken. I Sverige ble medieprofilen Fredrik Virtanen utsatt for et regelrett justismord, av store, etablerte aviser som gav blaffen i all kildekritikk.

Metoo har innført grusomme straffer selv for menn som har få likhetstrekk med en Weinstein. Politikere, skuespillere, programledere har fått karriere, rykte og liv ødelagt for ubetydelige eller uklare overtramp. En verdenskjent komiker er støtt ut i kulden uten å ha rørt en kvinne. En annen fordi en anonym kvinne følte seg dårlig etter en date og mente verden burde få vite om det. Hvordan deres familier har det, vet vi ikke. Heller ikke om de noen gang vil få tilgivelse.

Metoo er en kampanje basert på én eneste gjentatt historie: En kvinne blir utsatt for mann som får henne til føle seg ille. Det er en historie uten et villende, handlende, kvinnelig subjekt. Der selv kløner framstilles som mektige.

Og tanken på at en kvinne kan like pågående menn, ønske å være passiv i spillet, eller bli flattert selv av uønsket oppmerksomhet, er selvsagt utelukket. Alle kompleksitet, all ambivalens er borte. Vi er ikke blitt klokere på kommunikasjonen mellom kjønnene. Heller litt dummere. La oss drømme om et kjønnsliv uten ubehag.

Metoo underslår at kvinner har seksuell makt. Makten i ens seksuelle tiltrekningskraft. Makten til å avvise tilnærmelser (en mannlig grunnerfaring, tro meg). Makten til selv å «ta for seg». Og nå: Makten til å «felle» en mann med en tweet.

Metoo har ikke gjort noe for kvinner uten makt. Tvert imot har den gjort det mulig for Hollywood-kjendiser og andre vellykkede middelklassekvinner å hevde seg undertrykt og leve i patriarkat, der kvinnehat er normalt, akseptert og ønsket(!).

Det har ikke vært noe metoo blant renholdere eller værelsesbetjenter. Arbeiderklassekvinner i England kan voldtas i tusentall i flere år av gjenger uten å få i nærheten av oppmerksomheten til talskvinnene for Metoo. Og noen kvinner har ikke engang mulighet til å bli trakassert på jobben, fordi de er mannens eiendom, og skal være hjemme.

Metoo har gjort det vanskeligere å snakke åpent og ærlig. Spør Arne Berggren, som måtte legge seg flat og unnskylde seg, etter å ha skrevet at også kvinner kan oppføre seg som svin i teater- og filmbransjen. Spør Øystein Stene som i Aftenposten i går fikk beskjed – av en mannlig teaterregissør som snakket på vegne av alle kvinner – om å holde kjeft fordi han er mann. Spør oppegående kvinner i gode stillinger som ikke tør si noe negativt om metoo i eget navn. Eller Margaret Atwood, som spurte, etter å ha fått en skittstorm mot seg: «Am I a bad feminist?»

Metoo skaper – i ytterste konsekvens, sammen med nye tiltak for å kontrollere seksualiteten på universiteter og arbeidsplasser – en verden av renhet og mistenksomhet som intet kjønn kan like: Regler for klemming på jobben. Samtykke før kyssing. Åpen dør under veiledning av studenter. Dette er ikke en verden for moderne kvinner, men for Mike Pence, visepresidenten som aldri spiser middag alene med en kvinne som ikke er hans kone.

Metoo er ingen revolusjon, og sammenligningen med abortkampen er latterlig. Seksuell trakassering har stått på dagsorden i et kvart århundre. Det er bare to år siden vi hadde en tilsvarende Twitter-kampanje i Norge: #jegharopplevd.

Det nye med metoo er mobiliseringen, skalaen, effekten: Lyden av sinte kvinner, menn som faller, folk som hopper på konklusjoner. Det er en fortelling om vår tid. Om polarisering, emokrati og frykten for å stille seg på gal side i drevet. Aldri har så mange oppegående, ansvarlige mennesker mistet hodet samtidig.

Opprinnelig pubisert som helgekommentar i Dagbladet 16. juni 2018. Dette er den utvidete nettversjon.

Tåler du en skildring til fra Oslo-skolen?

Tegning: Flu Hartberg.

Når klasseledelse blir en krenkelse.

Han har aldri én eneste gang kommet presis. Alltid rundt fem til ti minutter for sent. Strener inn med hevet hode og håndhilser på vennene på bakerste rad. Når jeg forsøker å snakke med han på tomannshånd, sitter han bare og smiler. – Skal du ikke si noe hyggelig til meg? svarer han.

En gang satte han på mobiltelefonen på full guffe midt i timen. Jeg pekte på han og sa: – Få av den mobilen. Nå! – Ikke pek på meg! svarte han. Og la til at han trodde det var friminutt.

Jeg har satt 12 anmerkninger på han i løpet av én måned. Det preller av som vann på gåsa. Jeg har skrevet brev til ledelsen. – Be han om å gå på biblioteket og jobbe på egen hånd, svarer de. Men han nekter. Skriv anmerkning, svarer de på nytt. Jeg forsøker å ta fra han mobiltelefonen, men han nekter. Skriv en saftig anmerkning, svarer ledelsen.

Slik er han også hos de andre lærerne. Vi lærerne samtaler, men kommer ingen vei. Ledelsen mener det er spørsmål om klasseledelse.

Han har nord-afrikansk bakgrunn. Det handler om ære og respekt. Og han er suveren. Han har ingenting å frykte. Av og til lurer jeg på hvordan de har det på skoler med “utfordringer”.

Det siste har vi nå fått vite av lektor Simon Malkenes, som gav et heseblesende referat fra en helt vanlig – og helt ekstrem – skoletime ved Ulsrud videregående skole i Oslo på Dagsnytt 18. Vi har også lært noe om konsekvensene av å dele slikt med offentligheten. Du kan bli innkalt til rektor og få en «tilrettevisning» – altså irettesettelse – for å ha krenket elevene.

Ovenstående skildring er fra en skole på vestkanten med relativt høye karakterkrav. Men selv der sliter man med notoriske forsentkommere. Med elever som legger bort PC-en når du ber om det, men tar den fram igjen, straks du snur ryggen til. Også der blir lærere syke fordi halve klassen – i visse fag – gir fullstendig blaffen, fordi de mangler motivasjon.

Noe man kan forstå, hvis de for eksempel har valgt «P-matte», altså praktisk matematikk, framfor teorivarianten, og likevel skal lære å «bruke digitale verktøy til å undersøkje kombinasjonar av polynomfunksjonar, rotfunksjonar, potensfunksjonar og eksponentialfunksjonar som beskriv praktiske situasjonar, ved å bestemme nullpunkt, ekstremalpunkt og skjeringspunkt og finne gjennomsnittleg vekstfart og tilnærmingsverdiar for momentan vekstfart.»

Læreren som delte skildringen på en lukket Facebook-gruppe, forteller om svimmelhetsanfall i møte med aggressive elever som bare vil sabotere. Han er takknemlig for fraværsregelen, for muligheten til å sperre elevenes internetttilgang, og et kommende mobilforbud. Men i klasserommet føler han seg helt alene i møte med verstingene.

Å sende dem til inspektør eller rektor, som man gjorde før i tiden, er det ikke lenger kultur for. Nedsatt oppførselskarakter fra «godt» til «nokså godt» («lite godt» får du bare om du har drept noen) virker ikke avskrekkende. Heller ikke å varsle foreldrene. Han sier: «Du føler maktesløshet. Du har ingen sanksjonsmuligheter. Ingen som svir.»

Han peker på en kulturfaktor. Problemelever med norsk bakgrunn har vokst opp i en «protestantisk» kultur der skyldfølelsen står sentralt. Da kan du oftere appellere til samvittigheten, enn overfor barn som er mer ytrestyrte og vant til fysisk straff. De kan respektere en svær og brysk dørvakt, men ikke en frustrert lærer som ber dem slutte å ødelegge for seg selv og andre.

Jeg spør om ikke verstingene kan utvises. Nei, svarer læreren. Skal du hive en elev ut av klasserommet, må du ha et undervisningsopplegg. Eleven har rett til undervisning.

Og skolene med lavest inntakspoeng kan ikke avvise elever som fortsatt strever med alfabetet og tallrekken, og ikke har fullført grunnskolen. Eleven har rett til videregående opplæring.

Velkommen til rettighetstyranniet. Riktignok sier forskriften til Opplæringsloven at elevene «skal møte fram og delta aktivt i opplæringa», men i praksis står de fritt når det gjelder punktlighet, deltakelse og innsats.

Et enstemmig Storting gav dem enda en rettighet i fjor: Retten til å slippe episoder og hendelser som «fører til en subjektiv følelse av ubehag». En vid og diffus krenkelsesparagraf (Opplæringlovens 9A-5) kan nå brukes av skoleledere mot «brysomme» lærere, og av elever mot lærere de ikke liker. Hittil er det blitt 61 saker, bare i Oslo.

Da får du paradokser som dette: Lektor Clemens Saers ved Oslo Handelsgym ble i 2014 skadet for livet da en elev fra en annen klasse brøt seg inn i timen og vred rundt på trupehodet hans. Gutten, som skoleledelsen visste var farlig, fikk to måneders fengsel. Lektoren gikk til sak mot arbeidsgiver for uaktsomhet, men tapte nylig i Tingretten.

Derimot fikk han selv undervisningsnekt av rektor etter anklager om krenking fra to anonyme elever i september i fjor. I følge Klassekampen klaget de blant annet på «at han kommer for nærme når han snakker, at de er redde for å føle seg uthengt, og at Saers skal ha vært opptatt av at læreren er sjefen i klasserommet.»

Dit har vi altså kommet: Læreren skal ikke krenke elevenes følelser med å lede undervisningen.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 5. mai 2018.

Stammekrig i Norge

Tegning: Flu Hartberg.

Hvor var du da Eivind Trædal mistet hodet på Dagsnytt 18?

Det vi så og hørte på mandag var sammenbruddet for den politiske samtale i Norge. NRK trodde de hadde invitert Trædal (MDG i Oslo), Rune Berglund Steen (Antirasistisk Senter), Hans Rustad (Document) og Helge Lurås (Resett) til å forklare hva «splittelsen i innvandringdebatten» handler om. Deltakerne valgte i stedet å vise problemet.

«Ja, jeg brøler gjerne for å ta et oppgjør med det hatet dere står for!, tordnet Trædal. «Du eier ikke folkeskikk,» sa Rustad, før han snakket videre om borgerkrigtilstander i Norge. «Jeg beklager hvis jeg fremstår som mer sivilisert, det er ikke min hensikt,» sa Berglund Steen. «Er dette et humorprogram?», spurte Lurås. «Jeg vet ikke hvor lurt dette var», sa programleder Fredrik Solvang. «Nei, det var ikke så lurt», sa de stridende parter og forlot branntomten med et svett og lettet smil.

Vi har ikke begynt å skyte på hverandre riktig ennå. Men stammementaliteten burde være kjent. Tenk dagens USA, eller vår egen politiske vekkelsesbølge på 70-tallet. Det handler om dogmatikk, demagogi og demonisering. En mistillitskultur som bringer ut det verste i folk.

Alle de fire i Dax18-studio er intelligente mennesker. Alle kan skrive, og har faktisk et poeng eller to. Men du skal lytte nøye når disse snakker om å ødelegge debattklimaet, for dette er noe de kan.

La meg gi et kort signalement av to moralistiske brunbeisere uten impulskontroll, og to alarmistiske kulturkrigerne med påtatt innestemme:

Rustad bruker document.no til å advare mot «det svarte» i gatebildetmørkhudete unger i Lindex-reklamen og et titalls biler fulle med afrikanere sett ved en skøytebane i Hamar-traktene. Bunkersretorikk og konspirasjonsteorier framsettes som om det var saksopplysninger. Den totalitære «Mulla Støre forlanger underkastelse». Politikere og organisasjoner «forråder» nasjonen i samarbeid med «overvåkere» og «ideologiske soldater», ellers kjent som journalister. Alle er i «allianse med islam», og vil «avskaffe Norge», om ikke selverklærte «vekkere» som Rustad opplyser folket.

Lurås skriver forsvarstaler for en erklært sympatisør av Anders Behring Breivik. Han publiserer tekster om den «fascistoide og stalinistiske» løgnpressen med eksplisitt referanse til medieforskerne Hitler og Goebbles. Han lar en anonymisert skribent rette et stygt personangrep mot en norsk-somalisk samfunnsdebattant på 20 år med voldsalarm. Fordi hun fortjener det, ifølge Resetts redaktør. Jenta er nemlig frekk, selvhevdende, utakknemlig, islamist (bevis: hodeplagget) og misbrukt av venstreaktivister. Dessuten mangler hun «ærefrykt i møte med norske autoritetspersoner».

Bystyremedlem Trædal har på sin side en ubetalt ekstrajobb som storinkvisitor på sosiale medier. Alltid rede å klistre meningsmotstandere til rasisme eller menneskeforakt. Bevisene er skjermdumper ute av kontekst, sitatbrokker vrangtolket til det ugjenkjennelige, alle former for stråmenn og guilt-by-association. Og vet ikke synderen selv å skamme seg, tagger han arbeidsgiver. I den gode hensikt å bedre debattklimaet.

Berglund Steen derimot, er heltidsansatt og statslønnet for å drive rasismen ut av samfunnskroppen. Og Djevelen er overalt. Da jeg i fjor høst kritiserte TV 2s følelsesbaserte kampanjejournalistikk om «oktoberbarna», svarte ARS-lederen over to sider i Dagbladet under tittelen «FY FAN, ROLNESS!». Her fikk jeg vite at jeg ler av andres lidelse, krever «jernhansker» mot ungdom på flukt, er «den førende pennen i tiden for Frp’s styre», en «hoffsatiriker for det høyrepopulistiske eneveldet», og ligner på byråkrater som avviste jødiske barn på 30-tallet. Var det det hele? Nei. Jeg ble også anklaget for å bo i Ullevål hageby.

Disse fire representerer ytterfløyer i innvandringsdebatten. Men de setter tonen, og gjør deltakelse til et valg mellom pest og kolera. Med identitetspolitikkens frammars og bråket om Listhaug drar det seg til i begge ender, og luften tappes i midten. Den partiske tankegangen tar over, og det blir stadig vanskeligere å argumentere rasjonelt og liberalt fra et uavhengig ståsted.

Vi som forbeholder oss retten til å kritisere både Støre og Listhaug, får høre at vi vingler eller står i spagaten. Evnen til å rette pekefingeren begge veier, vurdere utspill og ytringer etter de samme kriterier, uansett avsender, ble inntil nylig ansett som en god egenskap. Nå framstår det som kognitiv dissonans.

Og hva den saklige uenigheten om innvandring består i, er det snart ingen som husker. Partene snakker stadig mindre om faktiske forhold og politiske tiltak, og stadig mer om hverandre – i moralske termer. Med gjensidige beskyldninger om aggresjon, stempling og mistenkeliggjøring av motiver. Den ene er den andres speilbilde, og alle gjør hva de kan for å bekrefte de verste fordommene om en selv, slik at motparten får ny ammunisjon.

Trædal på Dax18 sørget ikke bare for tusen nye FrP-stemmer og sympati for «ulvene» i dress. Han angrep NRK for politisk skjevhet, og ville kalle en spade for en spade. Hvem har sagt det før?

Og hvem gjentok det under sin offensive avskjedstale? Men stortingssalen er ikke en «barnehage» og hard motbør er ikke «knebling av ytringfriheten». Sylvis spade ligner mer på fake news. Eller et masseødeleggelsesvåpen: «Jeg har aldri sett så mye ondskap i Norge som denne uken.»

Med sånne høyrepopulister, hva skal vi da med godhetstyranner?

Det er her den siviliserte uenigheten slutter, og forråelsen av debattklimaet begynner. Når motparten utdefineres som «ond», og «rasistene» står mot «landssvikerne». Hvordan kan man så bryte denne destruktive spiralen, der man hele tiden provoserer hverandre til nye angrep og krenkelser?

Vi kan lære av de gode unntak. Inger Merete Hobbelstad skrev i fjor et langt og godt essay på nettstedet Broen.xyz, der hun fastslo at «liberale urbanister som demoniseres av populistiske bevegelser selv må bære noe av skylden for at de mister anseelse og tillit». Hun viste blant annet til analysene til Jonathan Haidt, David Goodhart og – Nils Rune Langeland(!). En kvinnelig Dagbladet-journalist fant «sexisten» og «rasistens» tanker om kulturkløften interessante. Har du sett på maken.

Et annet eksempel, men en annen profilert Dagbladet-penn: John Olav Egeland kalte Helge Lurås for «pressetisk hjernedød» i forbindelse med Grande-saken. Da kunne Lurås hoppet i skyttegraven igjen. I stedet invitert han Egeland til et «oppklarende» TV-intervju i Resett – og fikk ja.

Den ferske nettredaktøren måtte sitte skolerett for en erfaren og prinsippklar pressemann, men Egeland kom også med en uventet innrømmelse: De etablerte mediene var «skyldige» i å unnlate å skrive om negative konsekvenser av innvandring, og HRS og Document hadde påvirket dem til å sette temaene på dagsorden. Dette fra en veteran i det venstreliberale Dagbladet, en PK-bastion i MSM, som regelmessig har stemplet Storhaug og Listhaug som kalde og inhumane. Har du sett på maken.

Disse to oddsbombene har noe interessant til felles. Det handler om personlige samtaler. Ansikt til ansikt, er det langt verre å opprettholde ideologisk basert fiendebilder, skapt på avstand, bak skjerm og tastatur, bekreftet av sterke meningsfeller. Du kan til og med risikere å oppfatte nyanser og føle sympati. Møtene var heller ikke debatter. Ingen hadde behov for å slåss eller vinne.

Det finnes flere slike forløsende møter på vers av frontene. I «Faten tar praten»fant den hijabkledte programlederen og LIM-leder og hijab-kritiker Dana-Æsel Manoucheri tonen over en tekopp, og ble enige om at tvangen, ikke plagget var problemet.

gårsdagens Morgenbladet møttes Sylvi-forsvarer Carl. I Hagen og Utøya-overlever og varaordfører i Oslo Khamshajiny Gunaratnam til et svært uformelt «dialogmøte» i sofaen. Hagen sa at dersom den famøse Facebook-posten ble oppfattet som at Ap generelt setter hensynet til terrorister sikkerhet foran samfunnets sikkerhet, så «var det helt naturlig at mange som var på Utøya reagerte som de gjorde.» Jøsses.

Og så, ikke å forglemme, Deeyah Khans siste dokumentar, «I møte med fienden».Her oppsøker hun høyreekstremister i USA som har hetset henne på nett, og kommer tett på dem. Med forbløffende resultat. Flere av verstingene sprakk fullstendig opp i sofaen da de begynte å snakke om egen bakgrunn og barndom. Foran en kvinne og muslim. Som de hadde dobbelt grunn til å hate. Men som tok dem på alvor og lyttet. De endte med å kalle henne «venn».

Det burde være mulig ta dette videre. Kanskje også tillate seg mindre alvor. Jeg har et forslag til et realitykonsept:

«Menn som vil videre» – Eivind Trædal og Helge Lurås tilbringer langweekend på spa- og kurshotell, med samtaleterapi, psykologisk trening og personlig utvikling. Trædal fokuserer på sinnamestring, Lurås på å vise følelser.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet,  24. mars 2018.

Hvis din frisør var en taxi

Tegning: Flu Hartberg.

Et lite tankeeksperiment for å belyse en vernet bransje.

 

Tenk deg at det er 1780 frisørsalonger i Oslo. Det kan bare være 1780. Ikke flere, ikke færre. Det er politisk bestemt. Antallet ble satt i 1999, og opprettholdt senest i 2016. 1780 frisørsalonger i Oslo er akkurat nok.

For å eie salong må du ha tillatelse fra offentlig myndighet. Et løyve. Dette sikrer at frisørvirksomheten utøves i samsvar med samfunnets beste.

Frisørløyvene er ”behovsprøvd”. Det vil si at fylkeskommunen vurderer behovet for salonger, på vegne av innbyggerne. Hvis de eksisterende salongene har så høye priser at etterspørselen blir lav, konkluderer kommunen at det ikke er behov for nye og billigere salonger.

Høres det rart ut? Du må tenke deg at frisørbransjen ikke er en vanlig kommersiell, tjenesteytende bransje. Det stilles særlige krav til kvalitet og sikkerhet. Under  hårklipp befinner kunden seg i en sårbar situasjon, med ryggen til en fremmed person, utstyrt med spisse redskaper og sterke sprayer (type ”ultra strong hold”). Næringen er derfor strengt regulert, underlagt et nasjonalt lovverk.

Frisørløyve gis til dem som har god vandel, tilfredsstillende økonomisk evne, tilstrekkelig faglig kompetanse og tilstrekkelig ansiennitet. Ansiennitetslisten for frisører i Oslo er offentlig på kommunens nettsider.

Du kan bare søke når det lyses ut ledige løyver. Det skjer når noen dør, eller gir fra seg løyvet. Forrige utlysning var for halvannet år siden. Har du ventet lenge nok til å bli utvalgt, kan du lage eget AS, men plikter å knytte deg til en av de store frisørkjedene. Den største heter Oslo Hair. Å få løyve der, krever 18 års ansiennitet.

Det koster ingenting å ha et løyve, og du beholder det til du er 75 år. Du behøver ikke selv å være frisør eller drive salongen. Du kan lovlig leie ut frisørløyvet via en ”bestyrerordning”, og dermed tjene over 100 000 i året på noe kommunen har gitt deg gratis.

Noen har også greid å skaffe seg flere løyver. En sitter visstnok på 16 stykker. Enkelte flytter ut av landet og får framleien inn på konto hver måned. Trolig går 80 millioner i året fra de som leier salongen til de som eier løyvet.

Du må også tenke at frisørsalongene er døgnåpne. Eieren jobber i kontortiden. De ansatte jobber om kvelden og natten. På ren provisjon. Få kunder, lite lønn.

Nei, det er ikke så tenkelig. Systemet ligner på planøkonomi og det gamle laugsvesenet. Men i Oslo har 1780 taxieiere enerett på persontransport. I tjue år har de profitert på en perfekt kombinasjon: Full regulering av markedsadgang, ingen regulering av pris. Alle sentralene er enige om å være omtrent like dyre og stadig dyrere. Det blir stadig flere folk i Oslo, de går stadig mer på byen, men stadig færre gidder å betale 600 kroner for turen fra Oslo S til Lambertseter.

Kundeflukten kompenseres med enda høyere priser. Oslo er verdens dyreste taxiby, tre ganger over prisnivået i London. Og kundene betaler selvsagt også for drosjenes dødtid: 45 minutter hver time.

Drosjenæringen forsvarer sine privilegier med sitt pålagte ”samfunnsansvar”. Selv om undersøkelser viser at halvparten av taxikunder i Norge – og sju av ti i Oslo – har hatt dårlige opplevelser med sjåfører. Nylig leste vi om kreftpasienter som må vente sju timer på taxi, fordi sjåførene synes de tjener for lite på ordningen. De lar heller bilen gå på tomgang til det kommer en frisk kunde som betaler bedre.

Alle skjønner at dette regimet er råttent, absurd og avlegs: Konkurransetilsynet. Delingsøkonomiutvalget. Ansvarlige politikere. På et dialogmøte med taxibransjen i forfjor sa byråd Lan Marie Nguyen Berg at reglene hemmer innovasjon, ikke tjener kundene, beskytter aktørene som er innenfor og hindrer nye å komme inn. Men hun la til at dette var ”kompliserte problemstillinger”, og at kommunen kan ikke endre yrkestransportloven. Dessuten er det viktigere å gjøre taxi-parken utslippsfri.

På samme møte – foreviget i en sørgelig NRK-dokumentar – fikk vi innblikk i tankegangen til bransjens trauste menn. En av dem sa, til stor latter fra kollegene: ”Hva innovasjonen skal bestå i, det vet ikke jeg. Men folk skal fra A til B. Det er ikke verre enn det. Ja, vi har karaoketaxi. Hvor mye innovasjon kan man klare å finne på, når folk bare skal fra et sted til et annet?”

Dette var to år etter at Uber kom til Norge med en radikalt ny forretningsmodell, tilpasset dagens teknologi og kundens behov. ”Organisert piratvirksomhet”, sa bransjen. Ulovlig kjøring uten løyve, sa departementet, politiet og retten.

Men én ting er å jage store, internasjonale selskaper med tvilsom skattepraksis fra det norske markedet. Noe annet er å ekskludere norske gründere. Siden 2005 har 13 selskaper fått nei til å etablere nye taxikonsepter i Oslo. Den mest dedikerte, Roger Dørum Pettersen, har brukt tolv år og to og en halv million kroner på å få realisere Økotaxi, med fast lavpris og nyskapende app. Han bor i sokkeletasjen hos mora og holder seg i live som nattsjåfør hos en som har løyve.

Men nå har Pettersen fått støtte fra konkurranseorganet ESA, som pålegger EØS-medlem Norge å slippe til nye markedsaktører, og statsråd Solvik-Olsen lover endring av løyveordningen.

Men lovendring tar tid og kan strande i Stortinget. I stedet kunne departementet sendt et rundskriv til kommunene om at behovsprøving ikke må forhindre fri etableringsrett. Var det ikke noen partier som gikk til valg på å forenkle regelverket for næringslivet?

Når det er mulig å få støtte fra Innovasjon Norge til å etablere frisørkjeden Cutters uten å tilby hårvask, burde det være lov å starte en taxitjeneste som gjør drosjeturen billigere enn julebordet.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 10. februar 2018.

 

Treat Her Like a Lady

 

Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu Hartberg

Giske-sakens lærdom: Tillitsmannen må også være en gentleman.

 

Moralsk harme er den nye valutaen i medieøkonomien. Og shaming er den nye folkesporten i sosiale medier: Noen har sagt eller gjort noe galt! Synderen i gapestokken, lik og del! Misunnelsen er som kjent sterkere enn kjønnsdriften, men intet slår skadefryden.

 

Uthenging kan forsvares om en person har gjort noe virkelig klanderverdig, av offentlig interesse, tilstrekkelig dokumentert. Noen ganger må svina røykes ut. Noen ganger må svinestier ryddes, miljøer luftes, og rutiner endres.

 

Noen kan lære av egne svin på skogen, og bidra mer til å skape trygghet og trivsel for andre. Og dessverre: Noen trenger trusselen om offentlig ydmykelse for å holde seg i skinnet, siden de mangler naturlig ryggrad. Så all ære til metoo.

 

Men nå har en vond og vanskelig sak om en politisk kvinnejeger – eller skal vi si kvinneplager? – gått som medieføljetong i en måned, og vi holder fortsatt pusten: Hvor dypt faller han? Hvor mange hoder må rulle? Hvor ribbet vil ørnen blant partiene stå igjen etterpå? Det er tragedie, det er maktkamp, det er “Tillitsmannen” av Einar Gerhardsen i Shakespeare-versjon.

 

Men dette improviserte rettsdramaet skiller seg fra vanlig fiksjon ved å handle om alt annet enn forbrytelsene. Vi blir daglig orientert om spillet rundt varslene og gjerningsmannen. Inkludert “fabrikerte” notater i seriøse nettaviser. Noen er bekymret for forhåndsdømming og manglende rettsikkerhet. Men skal dette være varslersaken der partifolk melder om “rystende” og “sterke saker”, uten at noen vil diskutere innholdet?

 

Trond Giskes beklagelse på Dagsrevyen var i så måte et mesterstykke. Nærmest en vikarierende syndbekjennelse. Vi fikk knapt inntrykk av at mannen med de sørgmodige øynene var innblandet i saken.

 

Han sa ikke hva han hadde gjort. Han beklaget ikke hva han hadde gjort. Han var lei seg for at andre hadde opplevd at han hadde gjort noe upassende og ubehagelig.

 

Alle som leste DN og VG samme dag, og Nordlys dagen etter, kunne dermed fastslå at en av Norges mest erfarne og intelligente politikere ikke visste at følgende var galt:

 

At en kirkeminister forsøker å sjekke opp en prestestudent og ungdomsdelegat i baren etter Kirkemøtet, ikke godtar å bli avvist, men sender henne eposter og sms-er med forslag om å møtes. Noe som får henne til å lure på om det er uheldig for Menighetsfaktultet om hun sier nei, siden de er avhengig av statsstøtte.
At en statsråd på FAFO-festen drikker tungt og legger tungt an på en ung servitør som også er datter av en ansatt, ikke godtar å bli avvist, men fortsetter å sende henne sms-er ut på natten.

 

At en av de høyeste tillitsvalgte i “likestillingspartiet” Ap ved to anledninger utsetter en AUF-jente i tenårene for så intense forsøk på kyssing og beføling at hun velger å trekke seg fra politikken.

 

Ingenting av dette skjønte Giske. Før varslingene, som var “en enorm øyeåpner”, i følge han selv. Tro det, den som vil: I disse og mange andre lignende situasjoner merket han aldri den andres ubehag eller motvilje. Eller at han brøt noen grenser.

 

Det vitner i så fall om en enestående mangel på sosial dømmekraft. Skjønner man ikke hva nesten alle andre anser som upassende av en partitopp eller statsråd, er man selv upassende som nestleder i et politisk parti.

 

Dette visste vi for to uker siden. Dette er det saken handler om. Ikke abstrakte anklager om “aldersforskjell” og “ulikhet i maktforhold”. Haddy N’jie er 13 år yngre enn kjæresten Giske. Sånt er verken uvanlig eller mistenkelig. Og ingen i verdenshistorien har hørt en kvinne si til en mann: “Jeg finner deg ikke tiltrekkende. Du har for mye makt.”

 

Blir vi så klokere av alt snakket om “seksuell trakassering”? Uten eksempler, uten begrepsavklaring? Det er en grunn til at Støre nøler når ordet kommer på bane. Begrepet er rettslig. I “Arbeiderpartiets retningslinjer for seksuell trakassering” – et latterlig tynt skriv på en halv A4-side – heter det at “det er rettsvesenet som har ansvar for å avgjøre om eventuelle saker om seksuelle overgrep er i strid med norsk lov. Dette ansvaret skal ikke organisasjonen ta.”

 

Men en organisasjon har ansvaret for å hindre utviklingen av en usunn fest- og sjekkekultur før overtramp blir advokatmat. Og rettsliggjøring kan aldri erstatte normer, holdninger og det indre, moralske kompass. Det vi en gang kalte folkeskikk og dannelse. Da mannsidealet var en gentleman.

 

En gentleman har stil og viser hensyn. En gentleman kan flørte, men tar signaler, og nedlater seg ikke til å mase. Og – ikke å forglemme: En gentleman drikker seg aldri full i offentligheten. I alle fall ikke som representant sitt parti, sin regjering eller sitt land.

Alkoholen er elefanten i Giske-saken og metoo-rommet. Det finnes menn som vil forsvare sine privilegier og tilgang på kvinner. Men det finnes langt flere av begge kjønn som vil ha sine drikkevaner i fred. Selv om høy promille er risikofaktor nr. 1 for både å utøve og bli offer for seksuelt ubehag og overgrep.

 

Derfor et enkelt forslag til Det Norske Arbeiderparti for å gjøre sine tillitsmenn mer lik gentlemen: Innføring av nulltoleranse for fyll på partiarrangementer. Overtredelser fører til suspensjon. Tør du være festbrems, Støre?

 

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 6. januar 2018.

Kvinnen har makt som sexobjekt

Tegning: Flu Harberg.
Tegning: Flu Harberg.

Hva vi kan lære av TV-serien “The Deuce” og Playboy-kongen Hugh Hefner.

TIMES SQUARE, NEW YORK, 1971. Byens mest sleazy strøk i byens mest sleazy periode. Vi er ved pornobransjen fødsel. I en bar sitter Abby, hippiestudent fra et møblert hjem. Hun har semesteremne om “eksistensialismen og det absurde” og spør bartenderen om han kjenner Camus. Vincent sier han kjenner Sabu, bryteren i filmen “Jungleboken”.

Hun fniser, og lurer på om det er han som har kledt servitrisene i trikot, strømper og høye hæler. Ja, svarer han, nesten stolt. “Jo bedre de ser ut, desto mer tips får de.” Abby setter blikket i han. “Har du noengang tenkt hvordan det må være for dem å bli objektifisert?” Vincent hever øyenbrynet og sender ut en røyksky. “Objecto-who? You gotta slow down, kid. I’m just a guinea from Brooklyn.”

DET ER ET MØTE mellom samfunnsklasser. Mellom akademisk teori og pragmatisme på gatenivå. I dag kan vi fastslå at kjønnsteorien vant debatten, men tapte krigen. Pornoindustrien er forbi gullalderen, men pornografiseringen er overalt. Samtidig har den begrepsbaserte og erfaringsfattige kritikken fullstendig tatt over den offentlige samtale om sex, makt og verdier. Alt handler om kvinnen som offer. For mannsamfunnet. Patriarkatet. Kjønnsmaktsordningen. Strukturer, baby. Tankemodellene gjør at vi slipper å tenke – og spørre nettopp hva aktørene selv føler.

Kanskje en ung kvinne fra trange kår, med en brokete fortid, uten sjans til noen universitetsplass, kunne fortalt at hun for en gang skyld føler makt – rollen som sexobjekt. At hun blir sett, begjært og verdsatt. At hun møter respekt på gaten. At menn i dress betaler henne for å miste kontrollen. At hun har varme følelser for sin hallik.

MORALSK UBEHAGELIG? Ja. Derfor bør du se “The Deuce”. Her er brutale scener der halliken risper opp jenta med kniv og hveser: “Enten du er kåt, varm eller kald, skal du tjene penger for meg!” Her er ømme, intime øyeblikk med samme par. Et slags skjebnefellesskap i en sosial felle, på utsiden av anstendigheten. Her er eldre kunder som betaler “hora” for å se film sammen. Og yngre som kommer for tidlig, og trygler om en sjanse til. Hvordan passer alt dette i kjønnsmaktskjemaet?

“The Deuce” er en leksjon i seksualrealisme, mens nesten all debatt om porno og prostitusjon er drevet av ideologi og idealisme. Serien handler om den “messy” seksualiteten, hinsides romantikken og kjernefamilien. Ikke om hvordan det kunne være, hvis ingen hadde skitne fantasier, alle fikk sine behov tilfredsstilt, og sex var det eneste i verden som var unndratt kapitalismen.

POLITISK KORREKTE FORDOMMER er også blitt utfordret med bortgangen til Playboy-grunnlegger Hugh Hefner. Det er ikke lett å felle en dom over en mann som bidro til å fremme den seksuelle revolusjon (ut med sexlover, puritanisme og fordømmelse, inn med abort, prevensjon og nytelse), men samtidig levde ut en infantil guttedrøm om å være konge med eget harem, bestående av kaniner. Nærmest en infam spøk, også på bekostning av grisen selv. Og han bare smilte av anklagen om objektivisering:

“Hva er galt med å hylle kvinnen som sexobjekt? Hvis ikke kvinner var sexobjekter ville de ikke bli noen neste generasjon. Kvinner er sexobjekter. Det betyr ikke at de ikke mennesker. Å være et sexobjekt gir en kvinne utrolig makt. Sex, og tiltrekningen mellom kjønnene, får jorden til å snurre rundt.”

CAMILLE PAGLIA, feministen som elsker å refse feminister, mener Hefner og Playboy gir et mer sannferdig bilde av seksualiteten enn dagens kvinnebevegelse. Objektivisering er et kjennetegn ved menneskearten og hele kunsttradisjonen. Hvorfor kritiserer ikke feminister motebransjen, dameblader eller homseporno for objektivisering? Hvorfor ser de ikke at pornokvinnen er aktiv, villig og utfordrende? Hun skaper illusjonen av at betrakteren selv blir begjært, ikke av å være et dødt objekt. Feminister forveksler pornografi med nekrofili.

Også her er “The Deuce” mer to the point, når den skildrer prostitusjon som tinggjøring i Marx’ forstand. Horen er arbeidskraft. Men denne reduksjonen av personen kjennetegner alt lønnsarbeid, og er kjønnsnøytral. Utnyttelse og mishandling forekommer også i mange andre bransjer, som ikke er stemplet som en samfunnsfare.

OG HVEM FORTELLER sannheten fra innsiden av The Playboy Mansion? “Varslerne” Gloria Steinem og Holly Madison? Eller takknemlige Pamela Anderson og Lillian Müller? Jaki Nett, en av første mørkhudede bunnyene, forteller til The Guardian at Playboy-klubben finansierte utdanningen hennes, at det var nulltoleranse for seksuell trakassering, og hun følte seg mer beskyttet inne i klubben enn utenfor.

Javel, kanskje stelte Hefner pent med kaninene og playmatene sine. Men lærte han ikke menn at kvinner bare duger til å være sexy? Vel. Playboy viste at selv politikvinner kunne kaste klærne for kamera, uten å miste ære eller status. Magasinet trykket tekster av Germaine Greer, Joyce Carol Oates og Margaret Atwood. På nittitallet hadde konsernet 20 prosent kvinnelige ledere, 40 prosent mellomledere, og en kvinne som toppsjef. Hefners datter Christie er den lengstsittende kvinnelige CEO og styreformann i amerikansk bedriftshistorie.

SÅ KOMPLISERT er verden der sex, makt og penger møtes. Uten at det affiserer våre hjemlige debattanter. I Morgenbladet fastslår Feministisk Initiativ at “halliken” Hefner bygde sitt imperium på kvinnehat. I Dagbladet framstiller Eirik Husby Sæther, forfatteren av romanen “Pornomania”, pornokonsum som seksuell narkomani.

Det er en virkelighetsfjern, åndslammende skrekkpropaganda som har gått på autorepeat siden syttitallets pornobål. Faktisk synes kulturkløften fra baren i “The Deuce” å ha økt i takt med utdanningseksposjonen. Den kommersielle sexverden blir stadig vanskeligere å forstå for folk som har sittet lenge på lesesalen. Paglia må drive voksenopplæring:

“Det er definitivt ikke en verden av uvillige kvinner. Ei heller er den drevet av mannlig mishandling. Det er en verden av showgirls, av overdådig kvinnelighet, en struttende stil som har sin egen besnærende seksuelle dragning, som de fleste unge på dagens eliteuniversiteter ikke har noen som helst kontakt med.”

MEN MAN FRISTES TIL Å SPØRRE: Har ikke moderne, velutdannede kvinner kontakt med noe av denne dragningen hos seg selv? Opptil flere av dem er tross alt observert på offentlig sted med sminke, høye hæler, trange kjoler og push-up-bh. Blir det ikke kognitiv dissonans av sånt? Her er tegneserieversjonen:

Hun: – Jeg vil ikke at du skal betrakte meg som et sexobjekt.

Han: – Aldri, elskede, æresord. Jeg sverger at jeg ikke engang ville komme på tanken!

Hun: – Kan du vennligst forklare meg hva du mener med det?!?

 

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 7. oktober 2017.

Erna betaler 200 000 mer i skatt enn Facebook

Tegning: Flu Hartberg.
Tegning: Flu Hartberg.

Vi gir nettgigantene stadig mere makt, penger og data – uten å kreve noe tilbake.

Det finnes et talende foto av Erna Solberg, tatt i mai i fjor. Hun står på en scene flankert av to menn. De titter på henne med ære i blikket. Hun ser ut i salen, og virker nesten flau. Det har hun i så fall grunn til å være.

For der sto hun, statsministeren, og kastet glans over åpningen av Norge-kontoret til Facebook, et av verdens mektigste selskaper, nå verdsatt til 400 milliarder dollar. Bare i årets andre kvartal fikk Facebook et overskudd på 31 milliarder kroner, en økning på 71 prosent fra i fjor. Nesten alt kommer fra annonser på nettsamfunnet. Hvor mye de tjener på norske kunder vet ingen, for pengene bokføres i Dublin, Irland. Og forsvinner derfra til Cayman Islands.

Anslag sier 2 milliarder i reklameomsetning for Facebook i Norge i fjor. Med et overskudd på 1,35 milliarder, noe som ville gitt 337 millioner i skatt. Men Facebook Norway AS selger ikke reklame. De bare «leverer salgsstøtte og markedsføringstjenester til andre selskaper i konsernet». I sommer kom første årsregnskap. Inntekt: 13 mill. Resultat: 108000. Beregnet skatt: 468586 kroner.

For å skjønne hvor lite svimlende dette beløpet er, kan vi ta en sammenlikning: Erna Solberg er en kvinne født 1961 i Bergen, der hun fortsatt offisielt bor. I 2015 hadde hun 1500544 i inntekt, 2054896 i formue og skattet 677459 kroner. Det betyr at hun betalte 208873 mer i skatt enn Facebook.

La det synke inn. Statsministeren bidrar med sin privatøkonomi mer til fellesskapet enn en pengemaskin med 3,4 millioner aktive brukere i Norge. Hvorfor stilte hun opp for å feire en virksomhet som gir så lite tilbake? Fordi hun har vært på mange andre bedriftsåpninger: «Jeg anerkjenner at det kommer nye arbeidsplasser, som er fint, ikke minst i den omstillingsperioden vi er inne i.»

Det er søtt av en regjeringssjef å anerkjenne at Facebook Norway har skapt fire nye arbeidsplasser i landet. Antall ansatte er nå økt til sju. En rivende utvikling i prosent, men selskapet kvalifiserer fortsatt til medlemskap i Småbedriftsforbundets junioravdeling.

Kanskje Erna mente at norske firmaer kan vokse ved knytte seg til Facebook. Det er mulig, for noen. Men i andre enden kommer sluttpakkene i norske nyhetsmedier, som har mistet tre milliarder reklamekroner siden 2008 til Facebook og Google, som begge slipper skatt og offentlig innsyn. «Vi ser en situasjon der store multinasjonale aktører er på vei til å utradere den etablerte mediebransjen i Norge,» sier Tax Justice Network i Norge.

Og mens Schibsted og andre klager på ulike konkurransevilkår, bidrar mediehusene selv til sin egen utradering ved å koble seg stadig tettere til trafikkdriveren Facebook. Staten og kommunene kjøper sponset innhold på Facebook. Bedrifter legger intranettet på Facebook. Nabolag låner og bytter på Facebook. Debattanter driver kampsport på Facebook. Det er enkelt, effektivt, morsomt og gratis. Alle skal med i den store dugnaden. Alle vil bidra til å gi Facebook enda flere data om oss selv.

Brukerdata er verdens viktigste ressurs og oljen i digitalalderen, ifølge The Economist. Den har gjort Facebook, Google, Amazon, Apple og Microsoft til verdens fem høyest verdsatte firmaer. For hundre år siden ble antitrustlovene brukt til å splitte monopolisten Standard Oil. Det kan man ikke med tech-gigantene. Og størrelsen gir også fordeler for forbrukerne. Men ingen vil at ens eget land skal bli en digital koloni uten kontroll på spilleregler og skatt. Så hva gjør politikerne?

De er opptatt med å drive valgkamp på Facebook, etter å vært på møte med selskapet. Kulturministeren sover, opposisjonen er taus. Og Erna selv? Hun engasjerte seg voldsomt i Facebooks sensur av napalmpike-bildet. Men under åpningen av Norge-kontoret sa hun at hun ikke var bekymret for selskapets makt.Og slik endte talen hennes: «Jeg tror vi må si at Facebook er kommet for å bli. Det er litt som fargefjernsynet. Vi har innsett at farge-TV er en god ting.»

Et fantastisk utsagn. Norges fremste folkevalgte hevet Norges største kommunikasjonsplattform over politikken. Med en spøkefull og meningsløs sammenlikning. Farge-TV og Facebook representerte begge en ny medieteknologi. Begge ble fort vanskelig å komme forbi. Men der slutter likheten. Tenk deg at farge-TV på syttitallet bare ble levert av ett amerikansk selskap, som levde av reklame. At det jobbet målrettet og effektivt med å få kontroll over informasjonsdeling, annonsering og redaksjonelt innhold.

At det lagret detaljerte opplysninger om deg mens du satt foran skjermen. At det styrte og tilpasset innholdet på måter du ikke skjønte, slik at du ikke skulle trenge andre medier. Da begynner sammenlikningen å sitte. Men den er ikke fullt så munter.

Spørsmålet er ikke bare om vi ønsker at norske medier skal lide samme skjebne som svart-hvitt TV. Spørsmålet er om vi skjønner konsekvensene av at vinneren tar alt. Hvordan det endrer betingelsene for skattlegging, åpenhet, personvern, nyheter, meningsdannelse og demokrati.

Digitaliseringen har gitt oss stadig større frihet, innenfor en stadig mer lukket verden. Vi sitter på fanget til Mark Zuckerberg og de andre nettkjempene, og leker vår egen redaktør og underholdningssjef. Å søke, dele, kjøpe, spille. Hvor som helst, når som helst, på farten og i søvne (nesten). Men vi behøver ikke oppføre oss som takknemlige unger av den grunn. I alle fall ikke politikere, som har til oppgave å lage en brukelig og rettferdig infrastruktur for framtida. En som tjener borgere i Norge og ikke aksjonærer i USA.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 26. august.