Tåler du en skildring til fra Oslo-skolen?

Tegning: Flu Hartberg.

Når klasseledelse blir en krenkelse.

Han har aldri én eneste gang kommet presis. Alltid rundt fem til ti minutter for sent. Strener inn med hevet hode og håndhilser på vennene på bakerste rad. Når jeg forsøker å snakke med han på tomannshånd, sitter han bare og smiler. – Skal du ikke si noe hyggelig til meg? svarer han.

En gang satte han på mobiltelefonen på full guffe midt i timen. Jeg pekte på han og sa: – Få av den mobilen. Nå! – Ikke pek på meg! svarte han. Og la til at han trodde det var friminutt.

Jeg har satt 12 anmerkninger på han i løpet av én måned. Det preller av som vann på gåsa. Jeg har skrevet brev til ledelsen. – Be han om å gå på biblioteket og jobbe på egen hånd, svarer de. Men han nekter. Skriv anmerkning, svarer de på nytt. Jeg forsøker å ta fra han mobiltelefonen, men han nekter. Skriv en saftig anmerkning, svarer ledelsen.

Slik er han også hos de andre lærerne. Vi lærerne samtaler, men kommer ingen vei. Ledelsen mener det er spørsmål om klasseledelse.

Han har nord-afrikansk bakgrunn. Det handler om ære og respekt. Og han er suveren. Han har ingenting å frykte. Av og til lurer jeg på hvordan de har det på skoler med “utfordringer”.

Det siste har vi nå fått vite av lektor Simon Malkenes, som gav et heseblesende referat fra en helt vanlig – og helt ekstrem – skoletime ved Ulsrud videregående skole i Oslo på Dagsnytt 18. Vi har også lært noe om konsekvensene av å dele slikt med offentligheten. Du kan bli innkalt til rektor og få en «tilrettevisning» – altså irettesettelse – for å ha krenket elevene.

Ovenstående skildring er fra en skole på vestkanten med relativt høye karakterkrav. Men selv der sliter man med notoriske forsentkommere. Med elever som legger bort PC-en når du ber om det, men tar den fram igjen, straks du snur ryggen til. Også der blir lærere syke fordi halve klassen – i visse fag – gir fullstendig blaffen, fordi de mangler motivasjon.

Noe man kan forstå, hvis de for eksempel har valgt «P-matte», altså praktisk matematikk, framfor teorivarianten, og likevel skal lære å «bruke digitale verktøy til å undersøkje kombinasjonar av polynomfunksjonar, rotfunksjonar, potensfunksjonar og eksponentialfunksjonar som beskriv praktiske situasjonar, ved å bestemme nullpunkt, ekstremalpunkt og skjeringspunkt og finne gjennomsnittleg vekstfart og tilnærmingsverdiar for momentan vekstfart.»

Læreren som delte skildringen på en lukket Facebook-gruppe, forteller om svimmelhetsanfall i møte med aggressive elever som bare vil sabotere. Han er takknemlig for fraværsregelen, for muligheten til å sperre elevenes internetttilgang, og et kommende mobilforbud. Men i klasserommet føler han seg helt alene i møte med verstingene.

Å sende dem til inspektør eller rektor, som man gjorde før i tiden, er det ikke lenger kultur for. Nedsatt oppførselskarakter fra «godt» til «nokså godt» («lite godt» får du bare om du har drept noen) virker ikke avskrekkende. Heller ikke å varsle foreldrene. Han sier: «Du føler maktesløshet. Du har ingen sanksjonsmuligheter. Ingen som svir.»

Han peker på en kulturfaktor. Problemelever med norsk bakgrunn har vokst opp i en «protestantisk» kultur der skyldfølelsen står sentralt. Da kan du oftere appellere til samvittigheten, enn overfor barn som er mer ytrestyrte og vant til fysisk straff. De kan respektere en svær og brysk dørvakt, men ikke en frustrert lærer som ber dem slutte å ødelegge for seg selv og andre.

Jeg spør om ikke verstingene kan utvises. Nei, svarer læreren. Skal du hive en elev ut av klasserommet, må du ha et undervisningsopplegg. Eleven har rett til undervisning.

Og skolene med lavest inntakspoeng kan ikke avvise elever som fortsatt strever med alfabetet og tallrekken, og ikke har fullført grunnskolen. Eleven har rett til videregående opplæring.

Velkommen til rettighetstyranniet. Riktignok sier forskriften til Opplæringsloven at elevene «skal møte fram og delta aktivt i opplæringa», men i praksis står de fritt når det gjelder punktlighet, deltakelse og innsats.

Et enstemmig Storting gav dem enda en rettighet i fjor: Retten til å slippe episoder og hendelser som «fører til en subjektiv følelse av ubehag». En vid og diffus krenkelsesparagraf (Opplæringlovens 9A-5) kan nå brukes av skoleledere mot «brysomme» lærere, og av elever mot lærere de ikke liker. Hittil er det blitt 61 saker, bare i Oslo.

Da får du paradokser som dette: Lektor Clemens Saers ved Oslo Handelsgym ble i 2014 skadet for livet da en elev fra en annen klasse brøt seg inn i timen og vred rundt på trupehodet hans. Gutten, som skoleledelsen visste var farlig, fikk to måneders fengsel. Lektoren gikk til sak mot arbeidsgiver for uaktsomhet, men tapte nylig i Tingretten.

Derimot fikk han selv undervisningsnekt av rektor etter anklager om krenking fra to anonyme elever i september i fjor. I følge Klassekampen klaget de blant annet på «at han kommer for nærme når han snakker, at de er redde for å føle seg uthengt, og at Saers skal ha vært opptatt av at læreren er sjefen i klasserommet.»

Dit har vi altså kommet: Læreren skal ikke krenke elevenes følelser med å lede undervisningen.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 5. mai 2018.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *