Det er én liten hake ved pappapermen – 6000 fedre er hvert år ekskludert fra den

Norge er et internasjonalt fyrtårn når det gjelder likestilling for kvinner. Når det gjelder likestilling for menn, er vi en sinke som må dras til internasjonale domstoler.

Likestilling er viktig norsk verdi. Og et av de viktigste virkemidlene for å oppnå likestilling, er pappaperm. Det er ikke måte på hva vi kan oppnå med fedrekvoten, i følge politikerne. Den skal endre forholdene mellom far og barn, mellom far og mor, mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Og det skal bli like fint for far å drive med «omsorgsarbeid», som å danse, unnskyld, jobbe.

Og de aller fleste nybakte fedre sier ja takk til pappeperm. Fordi de tar foreldrerollen på alvor, ønsker å knytte seg til sine barn, og gi dem dem en best mulig start i livet. Det er bare én liten hake ved ordningen. 6000 fedre hver år er ekskludert fra den.

Hvis ikke mor har rett til fødselspenger, har heller ikke far det. Og han mister også sin del av felleskvoten, dersom mor ikke oppfyller «aktivitetskravet» om gå ut i arbeid eller studier under hans permisjon.

Vi fikk et eksempel på praksisen i Dagsrevyen 7. mai: En fembarnsfar tok pappapermisjon for førstemann. Siden har mor vært hjemmeværende. Da mistet han retten til pem for de andre barna, fordi hun ikke hadde jobbet i seks av de ti siste månedene. Selv om han hadde vært i jobb og betalt sin skatt. Som mann har han ingen selvstendig opptjeningsrett til foreldrepenger.

Dette er åpenbart urimelig og urettferdig. De mener også de aller fleste av våre folkevalgte i de aller fleste partier. La meg sitere en kjent Høyre-politiker:

«I dag kan en far ha jobbet i 20 år og betalt skatt og trygdeavgift uten å få mulighet til å ta ut fedrekvoten fordi ordningen er avhengig av mors inntjening. Slik diskriminerer lovverket flere tusen menn.» Og hun la til:

«Det holder ikke å gå rundt og fortelle alle norske fedre at man er opptatt av å likestille far som omsorgsperson – gi like rettigheter til far og like muligheter for far – hvis man ikke gjør noe med det. Det begynner nesten å bli litt pinlig.»

Ikke sant. Dette sa Linda Cathrine Hofstad Helleland for åtte år siden. Da var hun kvinnepolitisk leder i Høyre, og ville kritisere Ap i regjering.

Nå er hun barne- og likestillingsminister, og må ta hensyn til regningen. 800 millioner kroner i året. (Som er mye, men ikke mer enn 3,8 prosent av det foreldrepermisjonen koster totalt: 21 milliarder.) Og da synes hun ikke lenger at ordningen er diskriminerende. Men hun fortsetter å kritisere Ap. For at de ikke har satt av penger i sitt alternative budsjett til å endre det hun selv ikke lenger vil endre.

Dette begynner ikke bare å bli pinlig. Det har vært pinlig ganske lenge. I særlig siden 2015 da Esa, organet som passer på at EØS-medlemmene følger europeisk lov, begynte å stille spørsmål ved om den norske praksisen er i tråd med EUs likestillingsdirektiv. EU krever nemlig noe så uhørt som likebehandling av menn og kvinner. De aksepterer ikke at det stilles spesielle krav til far for å foreldrepenger, som ikke stilles til mor. De mener norske myndigheter bedriver en «systematisk og ulovlig» diskriminering, og vil – etter å ha fått utilfredstillende svar i flere år fra norske myndigheter –  bringe Norge inn for Efta-domstolen mot slutten av året.

Statsråd Hellelands argumenter mot Esa vitner aller mest om kreativitet og dikterisk sans. Hun påstår at dagens ordning faktisk fører til bedre likestilling fordi aktivitetskravet bidrar til at flere mødre kommer ut i arbeid eller studier.

I så fall hevder regjeringen noe vi ikke har hørt før. At diskriminering av menn fremmer likestilling for kvinner. Eller at menn som bidrar mye til velferdsstaten (de skatter mer enn kvinner), ikke skal har rett til en viktig velferdstjeneste, for å styrke «arbeidslinja» for det annet kjønn.

Helleland påstår også å ha forskningbelegg. Men det finnes ingen forskning på likestillingseffekter av aktivitetskravet. I følge forskerne. De mener det ikke engang vært mulig å måle dem, uansett tilgang til data. Departementets egne fageksperter skal også ha frarådet statsråden å bruke likestillingsargumentet fordi det ikke kan dokumenteres.

Eksemplet fra Dagrevyen viser i stedet det motsatte av hva Helleland hevder: Uten foreldrepenger, har ikke familier råd til at far skal være hjemme med det nye barnet. Da blir det mors oppgave å ta seg av det som tradisjonelt har vært mors oppgave. Altså mindre, og ikke mer likestilling.

Talsmann for Mannsforum, Henrik Hammerei Slevigen, peker på en annen urettferdighet – som handler om klasse og ikke kjønn: Blant familiene som ikke får pappapermisjon, er det overrepresentasjon av menn og kvinner med lav inntekt. Skjevheten rammer de svakeste barna – som trenger det mest. Det er lett glemme midt i kjønnsdebatten: Dagens foreldrepermordning er ikke for alle barn.

Mot dette sa statssekretær Tom Erling Skaug på Dagsnytt 18 at «det er argumenter på begge sider». Tre ganger sa han dette. Mens han bare vektla argumentene på den ene siden. Og ikke nevnte at det regjeringsoppnevnte barnefamilieutvalget i fjor anbefalte at mor og far får individuelle rettigheter til foreldrepenger. Det samme gjør likestillingsombudet. Endringen ville dessuten forenklet dagens kompliserte NAV-regelverk, der søkerne nærmest blir avkrevd professorkompetanse i jus.

Vi hører også lite fra regjeringen om hvordan de gjør det i andre land. Sverige, Finland og Island stiller ikke noe aktivitetskrav til mor for at far skal kunne ta ut permisjon. Men annerledeslandet Norge vil det annerledes. For hva er nå hovedargumentet som Helland og departementet dytter foran seg, vel vitende om at de klinger godt i landsmenns ører? Norsk sjølvråderett: «Brüssel skal ikke styre den norske foreldrepermisjonsordningen.»

Hva skal man si? Norske myndigheter har ingen problemer med å la seg styre fra Brüssel i hundrevis av andre saker (hvorav vi bare hører om en brøkdel). Og i saken om foreldrepermisjon får vi følgende artige situasjon:

Norge, som ellers roser seg selv av å være et internasjonalt foregangsland når det gjelder likestilling, kjemper med nebb og klør for at ikke internasjonal rett skal ta fra oss retten til å diskriminere det ene kjønn.

Kronikk i VG, 8. mai (nett) og 9. mai (papir) 2018.

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *