Den kyniske samaritan

Flyktninghjelpens Jan Egeland nyter privilegiet å være helt uansvarlig, samtidig som han moraliserer over dem som må ta hensyn til konsekvensene.

Opprinnelig publisert som kronikk i VG 2. februar 2019.

«Et meget høylytt mindretall, særlig middelaldrende menn, oppfører seg som brølaper i den norske debatten om flyktninger og migranter. Men de bør ikke få sette premissene. Et flertall i Norge, 62 prosent ifølge en ny undersøkelse, er positive til å ta imot flere flyktninger.»

Sier den middelaldrende mannen Jan Egeland, generalsekretær i Flyktninghjelpen, og en meget høylytt, selvoppnevnt talsmann for vår nasjonale dårlige samvittighet. Ellers kjent for å ville redde Afrika med humanitære bomber og hvitmalte, norske lastebilvrak.

Nå refser han i VG «skremmende holdninger» blant europeiske og norske politikere sammen med FNs høykommissær for flyktninger.

Refrenget er velkjent. Vi gjør for lite. Selv om Norge er omtrent best i klassen når det gjelder holdninger, mottak og rettigheter til flyktninger. Da gjelder det å sammenligne med Libanon. Og insistere på at vi skal ta imot 2000 til her hjemme i år, for samme beløp som kunne ha hjulpet 200.000 eller flere i Libanon.

Dette – å hjelpe de få framfor de mange – skal visstnok bidra til en langsiktig løsning av en global krise med 70 millioner på flukt.

Men nå skal jeg si noe med innestemme til Egeland: Skal du skyve folk flest foran deg i innvandringsdebatten, bør du først bli litt bedre kjent med dem.

Det stemmer at 62 prosent svarte at «Norge bør ta imot flere flyktninger med behov for beskyttelse» i Integreringsbarometeret 2018. Men merk formuleringen. I følge forskerne ved Institutt for Samfunnforskning er dette «den mest positive måten man kan stille spørsmålet om synet på omfanget av innvandring på. Her er det både snakk om «flyktninger», det vil si personer som har måttet flykte, og «som har behov for beskyttelse». I spørsmålet ligger det med andre ord en dobbel bekreftelse på legitimiteten til denne gruppen.»

Med formuleringen «Synes du Norge bør ta imot færre eller flere asylsøkere?» ble svarene ganske annerledes: 43 prosent ønsket færre, 35 prosent ønsket flere. 24 prosent ønsker «betydelig færre», bare 10 prosent ønsket betydelig flere. Og spørsmålet ble stilt sent høsten 2017, da asyltallene hadde vært lave i nesten to år.

Her er andre tall fra samme undersøkelse som Egeland kan grunne på:

·        48 prosent mener integreringen går dårlig. 18 prosent mener den går bra.

·        56 prosent mener innvandring skaper mer utrygghet i samfunnet.

·        55 prosent mener innvandring øker faren for terroraksjoner.

·        51 prosent mener islam ikke er forenlig med norske verdier. 37 prosent mener den er forenlig. Bare 6 prosent som mener den er «helt forenlig».

·        47 prosent mener innvandring er en trussel mot velferdsstaten.

·        40 prosent mener innvandring er positiv for norsk økonomi. Ned fra 60 prosent i 2013.

Flertallet viser altså betydelig skepsis til flere sider ved innvandringen. En innvandring som fortsatt er langt høyere enn det Egeland hevder, fordi han «glemmer» familiegjenforeningen.

Det kan godt hende at et flertall av nordmenn er villig til å ta imot 5000 kvoteflyktninger i år, i stedet for regjeringens 3000. Men folk skiller altså mellom de som har beskyttelsesbehov og de som ikke har det. Det gjør ikke Egeland. Som talsmann for Flyktninghjelpen og FN har han alltid ment at Norge og Europa må ta imot mange flere mennesker «på flukt». Uansett. Uten hensyn til hvor mange som allerede har kommet. Uten å spørre hvem de er, hvorfor de kommer, og hvor lett de kan integreres. To av tre under bølgen i 2015 var unge, sterke menn. 60 prosent var økonomiske migranter. Men Egeland ønsket dem alle velkommen med henvisning til Flyktningkonvensjonen og Bibelen: «Jeg var fremmed, men dere tok imot meg».

Vi skal ikke «bygge murer mot lidelsene». Vi skal «se til Canada», ifølge Egeland. Men Canada har naturlige murer i form av hav. Og menneskeskapte murer i form av strenge visumregler og et poengsystem som gjør at landet har kunnet velge innvandrere de har bruk for.

Og Canada ikke tatt i mot flere per innbygger enn Norge. Hadde landet fulgt oppfordringen til Egeland, ville det vært Sverige, landet som hodeløst «åpnet sine hjerter» helt til situasjonen ble kaos, og de måtte stenge grensene med tårer i øynene.

Jan Egeland har altså selv bidratt til å skape situasjonenen som har gjort innstramminger nødvendig. Da Støre sluttet seg til hjelpeorganisajonens krav om å ta imot 10.000 flykntinger i 2015, sa Egeland at dette var «et signal som går langt ut over landegrensene». Menneskesmuglerne kan takke ham.

Egeland kan også takke seg selv. Hans egen organisasjon har økonomisk egeninteresse av både høy asylinnvandring og høy bistand i nærområdene. De offentlige kostnadene interesserer ham bare når han kan avfeie dem. Han kalte Finansavisens regnestykker om flyktningmottak for «ikke særlig realistiske». Da avisen ba om en begrunnelse, innrømte han å ikke vite nok om saken: «Jeg er ikke noen økonom, jeg er hjelpearbeider.»

Historikeren Terje Tvedt har etter mitt syn sagt det som trengs å sies om denne argumentasjonsmåten i NRKs «Verdibørsen»: «Noen av lederne begrunner sitt standpunkt med å si: Vi er hjelpearbeidere. Vi er ikke økonomer. For meg er det noe av det mest kyniske du kan si. Det er ikke mulig å drive med mer ansvarsfraskrivelse. Hvem er det som kan ta seg den friheten da? Politikerne kan ikke. Du og jeg kan ikke det. Vi må tenke på A, B, C, D, E, F. Vi kan ikke bare tenke på A.»

Men Egeland kan si A. Om og om igjen. Han trenger ikke regne, prioritere, ta «politiske hensyn», eller bry seg om negative konsekvenser, som utviklingen av en ny underklasse i Norge, eller hjerneflukt i avsenderlandene.

Han nyter et eliteprivilegium av de helt sjeldne: Å kunne argumentere fullstendig uansvarlig, og deretter moralisere over de som må ta hensyn til resten av alfabetet.

NRK skjønnmaler under­trykkelse av muslimske jenter

Ny FAFO-rapport viser nedslående tall om sosial kontroll i Norge. NRK gjør det til en gladsak.

Opprinnelig publisert som kronikk på Medier24, 16. januar 2019.

Nytt forskningsfunn: 29 prosent av norsk-pakistanske jenter i første år på videregående skole (i Oslo og Akershus) har foreldre som ikke vil at de skal «være sammen med noen av det motsatte kjønn på fritiden, uten at det er voksne til stede».

Tygg litt på den. Vi er i 2019. I Norge, likestillingslandet. Myndighetsalder er 18 år. Tanken på en jente på 16 eller 17 må ha voksentilsyn for pleie sosial omgang med gutter, høres ut som en vits. En veldig dårlig en. Noe som kanskje er norm og praksis i fjerne land vi ikke liker å sammenligne oss med. Eller noe som var virkelighet i Norge på et for lengst tilbakelagt historisk stadium.

Kravet ville blitt møtt med latter og hoderysting av vanlige norske jenter i samme alder. Men dette er hverdagen for mange jenter med innvandringsbakgrunn, som får sin frihet innskrenket på en måte som er fullstendig uakseptabel i en moderne norsk kontekst.

Forskningsstiftelsen Fafo selv trekker selv fram dette funnet om de pakistanske jentene når de i dag presenterer sin nye rapport, «Migrasjon, foreldreskap og sosial kontroll». Det er en rapport som kombinerer kvantitative spørreundersøkelser og kvalitative intervjuer med foreldre og barn. Og hovedkonklusjonen viser at innvandrere fra Asia, Midtøsten og Afrika har holdninger som gir dem betydelige problemer i liberale, likestilte Norge:

«Foreldregenerasjonen fra land som Pakistan, Somalia og Sri Lanka – i likhet med mange andre innvandrergrupper fra det globale sør – er langt mer konservative i spørsmål om sex før ekteskapet, homofili og om gutter og jenter på videregående skole kan ha kjærester, enn den øvrige befolkningen. Holdninger til kjønn og seksualitet er nært knyttet til religion – både graden av religiøsitet og hvilken religion man tilhører, har betydning. Muslimske innvandrere framstår som mest konservative, men også andre religiøse grupper er langt mer konservative i slike spørsmål enn den øvrige befolkningen».

Holdningene får følger for deres barn: Et betydelig mindretall opplever «alvorlige foreldrerestriksjoner.» Og «graden av foreldrerestriksjoner er nært knyttet til foreldrenes kulturelle orientering og grad av religiøsitet.»

Økt botid og eksponering mot det norske samfunnet skaper mer liberale holdninger hos innvandrergruppene på sikt, men ikke hos de som er mest konservative i utgangspunktet – muslimene:

«Blant foreldre fra majoritetsmuslimske land ser det ut til at botid ikke har noen nevneverdig effekt på hva slags verdier hva gjelder kjønn og seksualitet de formidler til barna. Med et mulig unntak for synet på homofili, der en liten endring kan spores, er det nesten ingen forskjeller mellom de som har bodd kort, og de som har bodd lenge i Norge (…) En mulig tolkning er at når det gjelder holdninger knyttet til kjønn og seksualitet, har islam en «konserverende» effekt, ettersom forbudet mot både sex før ekteskapet og homofili for mange muslimer er et religiøst krav».

En mindre forsiktig tolkning kunne lyde slik: Så er det altså forskningsbelagt. Islam innskrenker friheten til ungdom, og særlig jenter, med innvandringsbakgrunn i Norge. Særlig når det gjelder sex før ekteskapet og homofili. Og alle de gode nordmenn som kjemper for jenter, kvinners og homofiles rettigheter, samtidig som de advarer mot å skape et negativt bilde av islam, har et alvorlig forklaringsproblem.

Det samme har NRK. For hvordan velger statskanalen å vinkle oppslaget om rapporten? På nettfronten viser de et bilde av Nanzy Herz, en av de «skamløse» jentene, i Marius-genser. Tittel: «Mener nye funn om sosial kontroll er spennende.» Spennende? Det høres riktig så positivt ut.

Og godstemningen forsvinner ikke under lesning av saken. «- Viser vilje til integrering», lyder tittelen. Og her er ingressen: «Innvandrerforeldre utøver mindre negativ sosial kontroll mot barna sine jo lengre tid de har bodd i Norge, ifølge fersk rapport fra forskningsstiftelsen Fafo.»

Men NRK sier ingenting om hvor sterk eller utbredt kontrollen er i utgangspunktet, noe Fafo gjør. NRK sier heller ikke noe om grunnen til at foreldre utøver mindre sosial kontroll over tid. Som det heter i rapportens konklusjon:

«Mens innvandrede foreldre i den offentlige debatten gjerne beskrives som utøvere av streng sosial kontroll, er det mange blant våre informanter som først og fremst opplever at de ikke klarer å utøve nok sosial kontroll».

Mange av foreldrene viser altså ingen vilje til integrering, som NRK påstår. Tvert imot. Men på sikt mister de noe av kontrollen. Det er noe ganske annet. Og i intervjuet med Nancy Herz og Fafo-forsker Jon Horgen Friberg fokuserer NRK nesten utelukkende mot at det går bedre på sikt. Riktignok nevnes de pakistanske jentene og botidens manglende effekt på foreldre fra såkalt muslimskdominerende land, men det er langt ut i artikkelen. Saken ender med beroligende ord fra leder for Somalisk familieråd i Norge: «Her i Norge kan mine barn argumentere mot meg, diskutere, og av og til sette meg på plass».

Det er sterkt å få en nedslående og urovekkende forskningsrapport til å bli en gladsak om integrering. Hvorfor snakket ikke NRK for eksempel med Stiftelsen Født Fri, som jobber med å motvirke sosial kontroll og æreskultur?

Daglig leder Shabana Rehman og organisasjonssekretær Morten Gullberg skriver i en kronikk i Nettavisen i dag at Fafo-rapporten viser behovet for sterkere innsats mot frihetsinnskrenkingene. Og de har ingen problemer med å se at rapporten trekker fram «religion generelt og islam spesielt» som en viktig maktfaktor:

«Det er behov for å problematisere rollen religion spiller som virkemiddel når sosial kontroll utøves. Enhver skal selvfølgelig stå fritt til å tro på hva enn vedkommende føler er riktig for seg. Men når religion anvendes for å påtvinge andre mennesker leveregler som begrenser deres frihet, eller påfører dem skade, må det iverksettes mottiltak.»

Men leser man NRKs sak, finner man ingen grunn til tiltak.

Da blir spørsmålet: Hvorfor greier ikke Norges største nyhetsorganisasjon å formidle hovedfunnet i en forskningsrapport? Hvorfor skaper man et feilaktig bilde av at ting går stadig bedre? Hvorfor nedtones religionen og dens undertrykkende rolle? Hvorfor ønsker man å gi en enda en gavepakke til alternative medier som mener at institusjoner som NRK går islams ærend?

Og enda viktigere: På hvilken måte vil avsporende journalistikk som dette hjelpe de som er utsatt?

Nei, Sverige, det er dere som er latterlige

Faksimile fra Aftonbladet 3. januar.

Og innvandringseksperimentet aner dere ikke konsekvensene av.

Kronikk i VG, 3. januar (nett) og 4. januar (papir), 2019.

«Latterlig.»

Det er dommen Sveriges største avis feller over «den norske tilstanden» etter Erna Solbergs nyttårstale. Aftonbladets kommentator Pernilla Ericson finner det komisk at vår statsminister ønsker seg flere barn i kongeriket, uten å skjønne at foregangslandet Sverige har svaret: Flere flyktninger.

«Nu kommer stormrika Norge ha brist på arbetsföra människor», fordi vi ikke har ført «en generös flyktingpolitik».

Lederkommentaren feller en knusende dom over den norske innvandringspolitikken. Og hyller den svenske, uten forbehold. Det krever et svar. Ikke for å forsvare fedrelandet. Men for å forsvare forstanden, på tvers av landegrensene.

Og svaret bør være atskillig sterkere enn det barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland gav til VG i går, der hun hevdet at Norge er bedre enn Sverige på integrering og at god integrering henger sammen med antallet som kommer.

For Aftonbladets analyse er i seg selv et fascinerende symptom på det vi kunne kalle «den svenske tanketilstanden». En tilstand kjennetegnet av en nesten patologisk fornektelse av realitetene, til fordel for ønsketenkning og dydsposering. Men heller ikke norsk innvandringsdebatt er fri for «svenskesyken». En granskning av Aftonbladets imponerende kavalkade av falske fakta og ugyldige argumenter burde derfor ha også innenrikspolitisk interesse:

«Oljenationen Norges ekonomi är urstark, arbetslösheten är låg, prognosen är att det finns gott om jobb framåt.»

Nei, prognosen på lang sikt er trangere tider. Offentlige utgifter vil øke raskere enn inntektene. Vi vil ha for få folk som jobber (bidrar til statskassen) i forhold til hvor mange som ikke jobber (tar ut av statskassen). Dette vet vi fra Perspektivmeldingen og mange andre rapporter. Aftonbladet har ikke engang prøvd å sette seg inn i bakgrunnen for Ernas bekymring.

«[Norge är] ett av de länder som tar emot minst antal flyktingar i hela Europa. 2014 tog Norge emot knappt 11 500 asylsökande, i jämförelse tog Sverige emot drygt 81 000. När kriget brann som värst i Syrien förband man sig att under en treårsperiod ta emot 8 000 flyktingar från Syrien…»

Nei, Norge er et av landene som har tatt i mot flest flyktninger i Europa pr. innbygger. 31 145 under flyktningbølgen i 2015. Noe som gjorde oss til nr. 4 på Europatoppen det året. Under Sverige, men over Tyskland. Og selv om asylsøkerne er blitt langt færre, er innvandringen til Norge fortsatt historisk høy på grunn av familiegjenforening.

«Invandring är arbetskraft. Det är bara ännu ett argument för en generös flyktingpolitik, för att storsatsa på integration.»

Nei, innvandring er arbeidskraft bare dersom den består av mennesker som har, eller lett kan få, kompetansen som et stadig mer kunnskapsintensivt arbeidsmarked etterspør. Ellers er den arbeidsledighet eller arbeidsmarkedstiltak. Det finnes gode, humanitære argumenter for en generøs flyktningpolitikk, men  sysselsettingsargumentet er desinformasjon.

«Invandringen är en enormt viktig byggsten i välfärden.»

Nei, innvandring er en enorm belastning på velferden, når den er av svensk type: Høy og rask asylinnvandring fra Midtøsten, Nord-Afrika og Asia. Mellom 2015 og 2018 brukte Sverige 212 milliarder kroner på flyktningmottak. 11 milliarder mer enn utgiftene til forsvar og kriseberedskap i samme periode.

Og dette er bare initialkostnadene. En flyktning betaler i snitt mellom to og tre millioner mindre i skatt enn hen koster velferdsstaten i løpet av livet. Derfor sliter innvandringstette kommuner i Sverige alvorlig med økonomien. Malmö ville vært konk uten store økonomiske overføringer fra andre kommuner.

«Nära en fjärdedel av alla som arbetar i Stockholms läns landsting har utländsk bakgrund. Det är vårdbiträden, läkare, sjuksköterskor och tandläkare. Det är handen som stöttar inom äldrevården.»

Det hjelper ikke med flere hjelpende hender, når innvandringen skaper enda flere hjelpetrengende. For bare å nevne én statistikk fra Norge: Over halvparten av eldre innvandrere sliter med helsa, mot en drøy fjerdedel blant ikke-innvandrere.

«Och det går framåt. Tidigare kunde det ta närmare 8–9 år innan hälften av de nyanlända hade etablerat sig på arbetsmarknaden, men nu är den tiden nere på drygt fem år.»

Nei. For det første er det liten grunn til å rope hurra for at det tar fem år å få halvparten i jobb. For det andre er «jobb» det samme som SSB kaller jobb: Mer enn én times arbeid i en tilfeldig uke. For det tredje er mange av disse jobbene liksom-jobber, subsidiert av staten. For det fjerde går det ikke bedre.

Samfunnsøkonomen Joakim Ruist laget i fjor et flyktningregnskap på oppdrag fra det svenske Finansdepartementet. Det viste at integreringen på arbeidsmarkedet ikke har gått framover siden 1980-tallet, og ingenting tyder på bedring i framtiden.

Ifølge Ruist koster en gjennomsnittlig asylinnvandrer den svenske stat 74 000 i året i løpet av sin levetid. Det høres ikke så mye ut. Men om flyktninger i snitt er 30 år ved ankomst, og lever til de er 80 (forventet levealder i Sverige: 82,5), blir det 3,7 millioner pr. person. Om Sverige framover skulle ta i mot 100.000 pr. år (noe som er realistisk: hele 135 459 fikk opphold i 2017, inklusive «anhöriga»), vil det medføre en ny offentlig kostnadsforpliktelse på 370 milliarder hvert år. Dette kommer i tillegg til kostnadene for de som allerede er kommet. Da snakker vi om enorme summer.

Vi må altså fastslå at lederskribenter i store svenske aviser – tross enkelte hederlige unntak – mangler elementære kunnskaper om innvandring og økonomi, både i eget land og i nabolandet. De anser seg berettiget til å belære oss om hvordan vi skal finansiere framtidens velferdsstat, samtidig som de ikke skjønner hvordan de undergraver sin egen.

Aftonbladet skriver: «Norge hånade under den senaste valrörelsen ’det svenska tillståndet’, resultatet av flyktingströmmen. Resan har inte varit enkel. Men vi har tagit emot fler och befolkningen ökar. Vi har öppnat fler dörrar.»

Jeg vil legge til: Dere har også åpnet døren for alternative fakta, som gjør at dere aldri kommer til å innse konsekvensene av det enorme eksperimentet før det gjør veldig, veldig vondt.

Hanne Bjurstrøm må gå

Likestillingsombudet er blitt advokat for mørkemenn med mørk hud, i stedet for å stå opp mot kvinnediskriminering.

Opprinnelig publisert som kronikk i Aftenposten, 6. desember.

Det gjelder den muslimske lærervikaren som ikke fikk fornyet engasjement fordi han nektet å håndhilse på kvinner. Slik lød hans begrunnelse: «Tanken er å skape færre fristelser. Min forståelse av islam er at dette er et forbud fra Profeten.»

I følge denne religiøse «forståelsen», som hører hjemme i middelalderen, er kvinnelige kolleger å anse som sexobjekter. Som forstyrrer mannens åndelige renselse. Det er den samme tankegang som krever tildekning av kvinner. En tankegang som strider mot alt som heter modernitet og likestilling. Det er det motsatte av det vi lærer barn på skolen, og det vi i dag anser som en norsk grunnverdi.

Saken er derfor prinsipielt interessant. Hva skjer nå vi står konfrontert med en åpenbart kvinnediskriminerende praksis, utøvd av en representant for en minoritet som også krever sitt «vern»?

Saken har vært oppe i Diskrimineringsnemda. Fordi mannen mente seg diskriminert. Nemnda har nå slått fast at det var han ikke. Mange er glade for vedtaket, inkludert barne- og likestillingsministeren. Men Bjurstrøm jubler ikke. Hun vil ikke engang mene noe om selve saken.

Derimot er hun opptatt av å presisere hva som er vedtatt og hva som ikke er vedtatt. Avgjørelsen gjelder ikke norsk arbeidsliv generelt. Vedtaket kunne blitt annerledes om mannen hadde vært ansatt. Eller hvis han var i en annen stilling der andre hilsemåter var mindre problematisk.

Javel, men skulle man tro at likestillingsombudet også ville anse vedtakets begrensninger som et problem. At likestilling må gjelder i alle situasjoner, stillinger og bransjer. Men Bjurstrøm understreker i stedet at nemda enstemmig fastslo at vikarlærerens måte å hilse på var vernet av religionsfriheten, og at et mindretall konkluderte med at skolen hadde diskriminert lærervikaren. Ikke med ett ord sier hun at likestilling må gå foran religionsutøvelse i arbeidslivet. Hun sier:

«Jeg har aldri uttalt meg om denne saken, men generelt at vi som flerkulturelt samfunn bør akseptere at det er andre måter å vise respekt på enn å håndhilse.»

Dette er det samme som hun sa i det famøse intervjuet i Vårt Land. Det ble hun feilsitert på det er «ok å ikke håndhilse». Men følgende sitat er oppsiktsvekkende nok: «Selvfølgelig skal man behandle kolleger med respekt, men det er mange måter å gjøre det på. Man kan for eksempel også se i øynene og nikke til personen, istedenfor å håndhilse. Vi må være åpne for at det finnes andre måter.»

Ja, vi kan for eksempel være åpne for at det å la være å smile når man møter kolleger, egentlig er et uttrykk for at man er glad for å se dem. Ombudet vil at altså vi skal endre elementære, grunnfestede omgangsformer i vår kultur for å tilpasse oss en mann som vil praktisere sin fundamentalistiske tro på jobben, i stedet for å følge gjeldende skikk og regler.

Da jeg kommenterte Vårt Land-intervjuet på Facebook, svarte Bjurstrøm at hun som «ansvarlig organ for å veilede om diskrimineringsloven» bare hadde blitt bedt om å gi «rettslig vurdering». Hun viste til rettsavgjørelser i Sverige, at det handler om konkret vurderinger, og at denne saken «illustrerer et vanskelig dilemma for ombudet, fordi to av ombudets saksområder, kjønnsdiskriminering og religionsfrihet kan synes å være i konflikt».

Nettopp. Men Bjurstrøm er ikke fagjuridisk rådgiver for staten. Hun er et ombud med oppgave å fremme likestilling og hindre diskriminering på bred basis. Tidligere likestillingsombud har aldri har vært redde for å mene noe om kontroversielle saker, eller å refse de som ikke har levd opp til likestillingsidealene. Vi trenger ikke lure på hva Bjurstrøm ville sagt dersom en norsk/hvit mann hadde nektet å ta kvinner i hånden på jobben. Men i det øyeblikk han er minoritetsmann, blir ombudet til jurist. Og snakker som om hun var mannens advokat.

Bjurstrøm kvier seg for å si det opplagte: At det å nekte å håndhilse, er en avvisning og en nedvurdering av mennesker basert på kjønn. At det er uakseptabelt i Norge. At islamister ikke kan kreve at vi skal tilpasse oss dem. At samfunnet må sette ned noen stolper på verdifeltet.

Vegringen er bare nok en demonstrasjon av at feminisme må vike for hensynet til “flerkultur” eller “antirasisme”. En komplett fallitterklæring. Vi kan ikke ha et likestillingsombud som ofrer likestillingen når mørkemannen har mørk hud. Hanne Bjurstrøm har hatt mange muligheter til å vise at hun skjønner hva som står på spill i denne saken. Men hun har strøket på testen. Hun bør gå.

Esten O. Sæther skjønner ikke hva doping er, men gjør en god jobb som Skiforbundets mann i Dagbladet

I praksis fungerer Sæther som pressetalsmann for Norges Skiforbund, og mistenkeliggjør journalister som dekker norske dopingsaker i egenskap av uavhengige, kritiske pressefolk.

Opprinnelig publisert som kronikk på Medier24, 26. november 2018.

Therese Johaug er tilbake som langrennssportens dronning. Og takk for det. Hun har sonet sin straff, og kan igjen gå på jobb og gjøre det hun elsker å gjøre – og vi elsker å se på: Stor idrett og norske seire – i selveste nasjonaløvelsen.

I forkant skrev en slem svensk avis at  «jukserne» er tilbake i skisporten, noe vi selvsagt ikke likte.

Men langt mer oppsiktvekkende var påstanden i Dagbladet to dager før Johaugs comeback i Finland. På ingressplass fastslo sportskommentator Esten O. Sæther at: «Therese er faktisk aldri blitt dømt for å dope seg.»

Det er en utrolig setning. Eller rettere sagt: Det ville vært en utrolig setning, om man ikke hadde lest setninger av Sæther før, og dermed er blitt vant til det meste.

Esten O. Sæther er ingen hvem som helst i Dagbladet. Han vært tilknyttet avisen i 34 år. Som sportsreporter, sportsredaktør, politisk reporter, redaksjonssjef, nyhetsredaktør og redaktør for Dagbladet.no (2000-2008).

Men mannen som hever å «brukt det meste av yrkeslivet mitt fra midt på 1970-tallet til å beskytte norsk idrett mot dopingsvindelen», har de siste årene blitt mer opptatt av å beskytte norsk idrett mot enhver dopinganklage. Dette samtidig som en serie saker har svekket både nordmenns og utlendingers tillit til våre utøveres «renhet».

Sæther mener at angrep er det beste forsvar. Alle som tillater seg å «mistro» det han kaller «vår folkelige, verdibaserte skisport» får høre det. Han har flere ganger arrestert VGs sportskommentator Leif Welhaven for å bruke ordet doping om Therese Johaugs «ubetenksomhet». Og før sesongstart på Beitostølen i år la han an en bredside mot «norske sportsjournalister».

To av Norges største langrennsstjerner har nylig vært utestengt etter dopingdommer. Likevel mener Sæther at journalistene har sviktet sitt samfunnsoppdrag ved sin mistro og manglende evne til å innrømme sine feil om vår nå «fulltallige og renvaskede» norske langrennssport. «Hvordan er det mulig for de nådeløse kritikere å juble over de norske triumfene denne vinteren?»

Man skulle tro en slik salve var skrevet av kommunikasjonsjefen i Norsk Skiforbund på en dårlig dag. Men mannen som har stillingen, Espen Graff, har trolig større forståelse for pressens oppdrag enn Dagbladets mest erfarne sportskommentator. Sæther ba rett og slett sine kolleger om å slutte å gjøre jobben sin, og antydet at de hadde opptrådt som landssvikere ved å stille kritiske spørsmål til langrennsledelsen:

«Hva da med dem som ikke stolte på nasjonalsporten vår da den var i trøbbel?»

Så man er vant til Esten O. Sæthers tordentaler og hyllesttaler – i den ene eller den andre retning. Noen ganger er han knallhard og kompromissløs mot dopingdømte norske utøvere, som Erik Tysse. Men så er jo kappgang ingen nasjonalgren. Andre ganger – som for eksempel to uker før skandale-OL i Sotsji –   roser han Russlands antidopingarbeid under den friske tittelen «Hei gjerne på en russer».

Men direkte kontrafaktiske utsagn er tross alt noe nytt i Sæthers repertoar. Therese Johaug er faktisk er dømt for å dope seg. Noe vi ikke trodde det hersket tvil om. Men nei, Sæther er like skråsikker på det motsatte: «Denne saken virker mer og mer ferdig snakka. I hvert fall om vi alle klarer å erkjenne hva som egentlig er doping.»

Så hva er Sæthers erkjennelse? At vi må «ta konsekvensen av at all doping fortsatt ikke er doping.» Særlig ikke dopingen som nordmenn blir tatt for. Dette er helt i tråd med Skiforbundets linje. Vi hørte det også etter dommen mot Martin Johnsrud Sundby: Dette var regelbrudd, ingen dopingsak.

Og påstår du noe annet om vårt kvinnelige langrennsikon, får Sæther utslett: «Jeg som har brukt det meste av yrkeslivet mitt til å skrive mot doping på tvers av alle landegrenser, reagerer ganske allergisk på de som klistrer dopingmerket på Johaug.»

Men allergiske reaksjoner er ikke særlig rasjonelle. Selv om Sæthers følelser er enkle og forståelige: Han tror ikke Johaug har drevet med bevisst juks. Dermed er hun «rent moralsk aldri har dopet seg.» Det kan man selvsagt si og mene. Jeg tror heller ikke Johaug er en juksemaker.

Men dette handler ikke om hva Sæther eller jeg tror. Heller ikke om hva som regnes som «doping» på folkemunne, eller hva folkedomstolen sier. Det handler om hva idrettens høyeste rettsinstans, den internasjonale voldgiftsdomstolen, CAS, legger i begrepet og hvordan den dømmer.

På min Facebook-vegg skriver Sæther: «Du får starte med å lese dommen. Der framgår det at Therese Johaug har brutt dopingreglene ved å ikke lese forpakningen slik det forventes av en utøver med hennes erfaring. Når det gjelder begrepet “doping” understreker CAS-dommerne på s, 30 og 32 at hun ikke har gjort dette bevisst. Hun er altså ikke dømt for å dope seg.»

Jo, hun er nok det. Dommen baserer seg på den såkalte WADA-koden, altså kodeksen til Verdens antidopingbyrå. Den definerer doping som brudd på en eller flere av antidoping-reglene. Og understreker at det er utøverens personlige plikt å sikre at hun ikke får forbudte stoffer i kroppen.

Og ifølge WADA er det ikke nødvendig å bevise en intensjon eller forsett om å bruke stoffet. Johaug ble dømt for ikke å ha tatt tilstrekkelig ansvar. Så kan man mene at det er urettferdig eller for strengt, men man kan ikke bestride at hun er dømt for doping etter idrettens definisjoner og regler.

«For mange roper i flokk uten en gang å ha lest de mest elementære dokumentene», hevdet Sæther i vår Facebook-debatt i helgen. Men da jeg siterte WADA-kodens artikkel 2.1.1, og etterlyste gyldige argumenter i hans serie av gretne og avfeiende kommentarer, fikk jeg høre dette:

«Hvem er du til å snakke om gyldige argumenter i en sak du ikke kan, og du forøvrig bare drar opp fordi jeg en gang for noen år siden irriterte deg litt for mye. Her er du en liten unge. Slik du pleier å være når du skriver om meg.»

Dermed fikk Sæther demonstrert sin vante debatteknikk når han blir utsatt for kritikk. En teknikk som for lengst er blitt materiale for komikere. Are Kalvø skrev en hel artikkel om den. For Sæther vet ikke bare best om saken til enhver tid. Han vet også best hvilke motiver som driver motparten, og de er aldri gode. Den som kritiserer Esten O. Sæther er alltid ond, dum eller vil ha revansj for en barnefotballdebatt for fire år siden.

Men i dette tilfelle kom den virkelige sakkyndigheten på banen. Geir Woxholth er professor i jus ved Universitetet i Oslo. Han var en de to advokatene som i årene 2002-03 førte saken mot Johann Mühlegg på vegne av Norsk Idrettsforbund for CAS. Det endte med at den spansk-tyske langrennsløperen ble fratatt sine gullmedaljer fra OL i Salt Lake City.

Woxholth kommenterte Sæthers utspill slik på Facebook: «Det er interessant å observere når personer uten faglig kompetanse på et område uttaler seg med stor grad av skråsikkerhet, og enda mer interessant å observere når de deler ut karakterer og karakteristikker til andre.»

Woxholth måtte dermed drive voksenopplæring. Forklare at begrepet doping, slik det anvendes av WADA og CAS, handler om brudd på handlingsregler, verken mer eller mindre. Johaug ble ikke dømt for å ha utvist forsett, men uaktsomhet. Og da foretar ikke dommerne noen moralsk vurdering. De vurderer hva utøveren kjente til, burde ha kjent til, hvilke handlingsalternativer hun hadde, hva hun hadde tid og anledning til å overveie, osv. Woxholth fortsatte:

Det er på denne bakgrunn ikke noen som helst tvil om at Johaug er dømt for doping, slik WADA-koden og CAS og vi jurister ellers gjør bruk av begrepet. Om du [Sæther] ønsker å operere med en slags folkelig definisjon av begrepet, får være opp til deg. Men ved å gjøre det, feilinformerer du allmenheten om hva Johaug er dømt for og hvordan WADA-reglene er, samt hvordan CAS dømmer etter gjeldende rett. Og det blir ganske patetisk å se på at du deler ut kritikk og karakteristikker til personer som Leif Welhaven og Kjetil Rolness som, til tross for at de ikke er jurister, faktisk har forstått hva dette dreier seg om (…)  Jeg kan føye til at både norske og sveitsiske jusprofessorer – og selvsagt journalister og andre – kan diskutere om gjeldende rett her er slik man ut fra rettspolitiske og idrettspolitiske betraktninger mener at retten BØR være. Men det er altså en helt annen diskusjonen enn hva gjeldende rett ER – og hva Johaug ER dømt for.

Dette besvarte Sæther ved å si at «det er blant folk dopingkampen står», og at dopstemplet på Johaug «gir de egentlige svindlerne en mulighet til å forvirre oss om at alle egentlig jukser.» Men Woxholth mente dette var en avledning, og at Sæther selv var forvirret: «Du viser at du ikke forstår WADAs regler om doping og dommen fra CAS.»

Da kan vi avslutningsvis fastslå at en av landets mest sentrale sportskommentatorer, som har skrevet mellom 60 og 70 kommentarartikler om doping i idretten, i følge han selv – mangler elementær forståelse av hva doping er. Og at han sprer fake news og villeder Dagbladets lesere ved å hevde at Norges beste langrennskvinne ikke er dømt for doping.

Vi kan også fastslå at Sæther i praksis fungerer som pressetalsmann for Norges Skiforbund, og mistenkeliggjør journalister som dekker norske dopingsaker i egenskap av uavhengige, kritiske pressefolk. Noe som er desto mer påfallende, siden Sæther tidligere har fått kritikk for å blande rollen som idrettspolitisk aviskommentator og landslagsjef i futsal, lønnet av Norges Fotballforbund. Og for å hylle den norske idrettsmodellen samme dag som han fikk hotell, middag og nachspiel betalt av Norsk Idrettsforbund.

Det er også åpenbart at Sæther sliter med å forsvare sine skråsikre påstander når han  blir utfordret, og derfor rutinemessig må ty til hersketeknikker, gjerne fra laveste skuff. Det er vel som i andre debatter om betente temaer: Noen kan tillate seg å være usaklig og ufin bare de er hellig overbevist om å representere de gode fellesverdiene. Som han kommenterte til meg:

Er klåing på julebord verre enn vold?

Tydeligvis, skal vi tro VG og statsråd Linda H. Helleland. Og leger er viktigere enn vernepleiere.

Opprinnelig publisert som kronikk på Medier24, 6. november 2018.

Metoo har skapt større oppmerksomhet omkring seksuell trakassering. Og takk for det. Dessverre har kampanjen også ført til at mindre alvorlige overtramp får mer oppmerksomhet enn alvorlige forbrytelser. Et nytt eksempel på dette får i VG i dag:

« – Julebord ingen frisone» lyder tittelen på VGs nettfront. Barne- og likestillingsminister Helleland frykter at fulle mannlige julebordsgjester vil gjøre arbeidssituasjonen utrygg for kvinnelige servitører. «Slik kan vi ikke ha det».

Foranledningen for bekymringen er en ny artikkel fra SSB, som VG presenterer med denne tittelen: «SSB: Servitører mest utsatt for trakassering på jobb». Ingressen lyder slik: «En av fem unge kvinner blir utsatt for vold, trusler og seksuell trakassering på jobb, viser nye SSB- tall».

Her er det mye man kan bemerke. For det første er ikke tallene nye. Det stammer fra Levekårsundersøkelsen om arbeidsmiljø i 2016.

For det andre er det ingen nyhet at servitører er mest utsatt for trakassering. Det fastslo FAFO i en rapport i fjor basert på de samme SSB-tallene, og VG intervjuet da arbeidsminister Anniken Haugli som var «bekymret for ukene vi går inn i». Nyheten må være at VG skifter statsråd som kilde for den årlige julebordsbekymringen.

For det tredje – og mer interessant: VG velger en helt annen vinkling på saken enn SSB selv.

«Kvinner og menn i helseyrkermøter mest vold og trusler».Det var SSBs overskrift på artikkelen i går. Fokus var altså på en annen bransje. Og en annen form for overgrep. For hvis noe er oppsiktvekkende med SSB-tallene, så er det hvor utsatt norske arbeidstakere – og særlig kvinner –  er for direkte lovstridige handlinger. Her er tallene:

  • 6 prosent av kvinnene og 2 prosent av mennene har blitt utsatt for vold på jobben det siste året.
  • 5 prosent av kvinnene og 2 prosent av mennene har opplevd trusler så alvorlige av de ble redde (også dette gjelder det siste året).
  • 7 prosent av kvinnene og 2 prosent av mennene blir utsatt for seksuell trakassering på jobb minst én gang i måneden.

Merk at man ikke kan sammenligne forekomsten av vold og trusler med forekomsten av seksuell trakassering, siden det siste er basert på en mer jevnlig utsatthet (én gang i måneden, mot én gang i året).

Men – man bør også merke seg noe annet, som ingen journalister eller politikere ser ut til å ha fått med seg. SSB spør ikke folk om de er blitt utsatt for seksuell trakassering. De spør slik: «Hender det at du blir utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet, kommentarer eller lignende på din arbeidsplass?»

Men dette er ikke tilstrekkelig for at noe skal defineres som seksuell trakassering, ifølge  likestillings- og diskrimineringslovens §13. Den presiserer at «uønsket seksuell oppmerksomhet» er trakassering bare når den har «som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom». Og ifølge lovproporsjonen skal det legges vekt på objektive forhold, og ikke bare fornærmedes subjektive opplevelse. SSB tar ingen av disse forbeholdene, og vil få bekreftende svar fra f.eks. en servitør har opplevd rumpeklaps eller ufrivillige klemmer som kanskje er uønskede, men som ikke var «vondt» ment, og heller ikke ble oppfattet slik.

Med en så vid definisjon på seksuell trakassering er en offer-andel på 4 prosent (tilsammen begge kjønn) ikke spesielt alarmerende. Fokuserer man kun på sysselsatte kvinner i alderen 18-30, blir tallet 13 prosent. Som selvsagt er ille høyt. Men er det virkelig mer urovekkende enn at 6 prosent kvinner årlig utsettes for vold, og 5 prosent utsettes for alvorlige trusler? Dette er overgrep eller belastninger av en langt mer «objektiv» og fryktinngytende karakter. Det er også snakk om rene lovbrudd. Men de kommer likevel helt i bakgrunnen i VGs artikkel, som baserer seg på metoo-vinklingen.

SSB trekker også fram utsattheten til ansatte i helse- og sosialsektoren. Og går man inn i tabellene, er det én yrkesgruppe som peker seg ut: Vernepleierne. De som jobber med mennesker som har fysiske, psykiske eller sosiale funksjonsvansker, ofte utviklingshemmede. 23 prosent av vernepleierne har opplevd uønsket seksuell oppmerksomhet. 29 prosent har vært utsatt for trusler som har gjort dem redde. Og 46 prosent har vært utsatt for vold.

Dette siste er et ekstremt tall. Ingen andre yrkesgrupper er i nærheten. Man skulle tro «sikkerhetsarbeidere, militære, tollere, politi» hadde en tøff arbeidshverdag i møte med aggressive kriminelle. Men bare 19 prosent i denne gruppen har vært utsatt for vold siste år. Vernepleierne lever over dobbelt så farlig.

Men hvem taler vernepleiernes sak? Ikke statsråd Helleland. Og i hvert fall ikke VG, som i stedet utstyrer saken på papir med denne tilleggsopplysningen i en rød «kule»:

«PSSST! Én av fem kvinnelige leger har opplevd seksuell trakassering på jobb, viser en Fafo-undersøkelse for Legeforeningen.Av 8657 leger som svarte, sier 16 prosent at de har blitt utsatt for sex-trakassering.»

Hva kan man lære av dette? I alle fall to ting: Moraldrevne kampanjer kan føre til at bekymringer kommer helt ut av proporsjon. Man bekymrer seg mest for de man ligner på.

Hva vil den irriterte professoren?

Professor Jostein Gripsrud har brukt åtte måneder på å forveksle Terje Tvedt med Hege Storhaug, og skrevet en hel bok om en bok som ikke finnes.

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 10.10.18 (nett) og 11.10.18 (papir).

Medieprofessor ved Universitetet i Bergen, Jostein Gripsrud, hadde i går to nesten identiske kronikker på trykk – i VG og i avisen Klassekampen – der han tilsynelatende går hardt til angrep på professor Terje Tvedt og hans uventede bestselger «Det internasjonale gjennombruddet».

Jeg skriver tilsynelatende, fordi Gripsrud angriper en forfatter og en bok som ikke finnes. Han går hardt ut mot sin egen versjon av Terje Tvedt. En person som han innrømmer «irriterer» han så mye at han har sett seg nødt til skrive en bok på 281 sider om en bok på 289 sider. Da skal du være veldig irritert.

Men Gripsrud har lånt sin versjon av Tvedt fra en debattant som han om mulig har enda mindre til overs for: Hege Storhaug, leder i organisasjonen Human Rights Service. Gripsrud skrev på en Facebook-tråd i går: «Jeg krediterer henne faktisk for å gi en brukbar sammenfatning av hva som er Tvedts hovedtese.»

Storhaug er altså den akademiske autoriteten som Gripsrud tyr til når han skal gi sin professorkollega «faglig motstand». Da blir omkvedet slik: «Tvedts historieskrivning er i realiteten en konspirasjonsteori om svikere som undergraver nasjonen.» Det er en «fortelling om politisk lureri og svik». Om «forrædere» som «fører det norske folk bak lyset» og forårsaker en «nasjonal katastrofe». Eller som han skriver i boken, kalt «Norsk hamskifte?»:

«En bok, skrevet av en professor i historie ved landets største universitet, i hovedstaden (sic), hevder at nasjonalstaten er gått ad undas som resultat av en eller flere eliters planmessige arbeid med å forføre folket ved å skape en helt ny tenkemåte og selvforståelse i det norske folk på autoritært vis (tyrannisk, gjennom et diskursivt regime, etc.), slik at de helt frivillig marsjerer mot egen selvutslettelse som nasjon.»

Ikke rart at Gripsrud mener at dette er «gefundenes Fressen for de mest alarmistiske innvandringsmotstandere». For dette er fortellingen til de mest alarmistiske innvandringsmotstanderne. Men dessverre for Gripsrud, og heldigvis for norsk offentlighet, er Tvedts populære fortelling ganske annerledes og mer kompleks. Han snakker verken om en plan eller en skjult agenda. Han hevder ikke engang at nasjonalstaten er avviklet.

Tvedt hevder at den type nasjonalstat som historikerkjempen Jens Arup Seip skildret i 1962, ikke lenger finnes. Fordi statsbyggingsideologien er endret til multikulturalisme, og nordmenn til «majoritetsbefolkning». Det vi før tok for gitt, er blitt til åpne spørsmål: Hva er nasjonen? Hvem er norske? Hva er norsk kultur?

Tvedt sier ikke at det er umulig å skape et nytt fellesskap i samfunn der folk er ulike. Eller at alt var bedre før. Han sier bare at vi står overfor en historisk helt ny og krevende utfordring som politikere ikke har noe svar på, ikke engang Støre, som forsøkte hardt med sitt «store vi». Selv kosmopolittene blant oss mangler begreper for å forstå tenkemåter som er vesensforskjellig fra våre egne. Vi trodde at andre folk og kulturer egentlig, eller på sikt, ville tenke som oss, for eksempel om individets rettigheter. Derfor blir vi språkløse og rådløse stilt overfor klantenkning og religiøs fundamentalisme.

Tvedts analyser av hvordan Norge ble sterkt endret i løpet av få tiår, er originale, kunnskapsrike og tankevekkende. Såpass at mange av oss kan se igjennom fingrene med gjentakelser, tunge setninger (med uklart subjekt), rotete og ufullstendige kildehenvisninger, osv. Men i Gripsruds utflytende pamflett forsvinner skogen for bare trær, jakten på neste mulige feil blir viktigere enn de gode funnene. Selv om det helst er han selv som tar feil. I blant til de grader. For eksempel hevder han at menneskerettighetene ble kjempet fram «ikke minst av land i den 3. verden».

Gripsrud vil ha oss til å tro at Tvedt ikke vet at det fantes utenrikspolitikk eller misjonvirksomhet før på 60-tallet. Men han har selv ikke oppdaget hensikten med «Det internasjonale gjennombruddet»: Å beskrive to internasjonale prosesser sammen: Da staten ble en del av et internasjonalt bistandssystem, påvirket av globale ideologiske trender, hovedsakelig fra USA. Og da Norge i samme periode ble et migrasjonland, først nærmest mot sin vilje, senere gjennom press fra lokale aksjonsgrupper med humanitært engasjement. I Gripsruds versjon blir dette til at «massiv innvandring» var noe eliten fant på «for å fremme sine egen interesser». Igjen en påstand som alarmister vil like. Men som ikke finnes i Tvedts bok.

Det forteller litt om Gripsruds irritasjonsnivå at han har brukt «åtte måneders temmelig intens arbeid», uten å greie å presentere hovedtrekkene i Tvedts bok på en noenlunde ryddig og redelig måte. Eller spandere noen direkte sitater som oppsummerer prosjektet. Når Gripsrud gjengir «Tvedts teser» – tre stykker i boka, seks i VG (hvorav ingen er like!) – er det hans egne vrange, banale, misvisende eller delvis meningsløse utlegninger vi må stole på. Akkurat samme grep som han kritiserer Tvedt for. Han anklager også Tvedt for å skrive gjennomgående «retorisk», samtidig som hans eget angrep er et kompendium av de simpleste argumentasjonsfeil: stråmann, guilt-by-association og ad hominem.

I VG-kronikken starter han med å raljere over «tvedtianere», før han gir ordet til Storhaug og sosiologen Halvor Fosli som anmeldte boken på nettstedet document.no. Dermed er tonen satt, og mistanken etablert. Når sånne folk er så begeistret, skjønner vi at dette er en tvilsom bok. Selv om Høyre-statsråd Torbjørn Røe Isaksen og eks-SV-statsråd Bård Vegar Solhjell er nesten like begeistret for den, noe Gripsrud ikke finner grunn til å nevne. I stedet minner han om forfatterens ml-fortid, og hevder at man kan kjenne igjen «melodramatiske undergangsfantasier og jakt på svikere».

Gripsrud får seg også til å si at Tvedt beskriver eliten som «noe svært likt et leninistisk parti». Her er han langt inne i sine egne fantasier. Samtidig som han konstaterer at Tvedt ikke er en «taler med solide kunnskaper som vil sine lesere vel.»

Men hva er det den erklært irritasjonsdrevne Jostein Gripsrud vil? Er det å «ta» Terje Tvedt, eller å heve nivået på innvandringsdebatten? I begge tilfeller har han brukt alt for mye tid og alt for mange sider på noe han ikke har fått til. For å vri på hans eget utsagn: Innvandringsliberalerne hadde fortjent en bedre bok.

Dagbladet sprer fake news fra Russland under egen logo

Dagbladet setter rekord i manglende kildekritikk og mangel på motforestillinger mot kjønnspolitisk propaganda.

Opprinnelig publisert på Medier24, 30. september 2018.

Å lage videoer som kan gå «viralt», er blitt en egen industri. Eller kunstart, om du vil. Og klikkagnet har stadig oftere politisk innhold.

Du har kanskje fått den siste «hiten» i din egen nyhetstrøm på Facebook: En ung jente går rundt på trikken og heller vann i skrittet på mannlige passasjer som aner fred og ingen fare.

Aksjonen skal ha funnet sted i St. Peterburg i Russland, og presenteres som en protest mot fenomenet «manspreading»: At menn skrever med beina i det offentlige rom. Dette er en overtredelse eller forbrytelse som ble oppfunnet av feminister for et par år siden, inspirert av begrepet «mansplaining».

Og aksjonistene har fått gjennomslag. På offentlig transport i Madrid er det innført skreveforbud for menn med egne skilt, etter at gruppa “Kvinner i kamp” overbeviste det venstreorienterte byrådet om at overdreven vinkel på mannelår er et et alvorlig samfunnsproblem.

Problemet er selvsagt ikke at mennene tar plassen til passasjer som sitter ved siden av. Da kunne man like gjerne aksjonert mot feite folk på trikken. Problemet med «manspreading» er symbolsk og kjønnspolitisk, ifølge aksjonistene. Når menn skrever på offentlig sted gjør de det som en maktdemonstrasjon på vegne av sitt kjønn. Som initiativtaker til vannaksjonen, jusstudenten Anna Dovgalyuk (20), forklarer i videoen:

«Menn som demonstrerer sin alfa-manndom med kvinner og barn rundt seg, fortjener forakt. Om du, i all offentlighet, prøver å vise hvilken macho-mann du er, vil vi kjøle deg ned!»

Anna understreker også at «kjølevesken» ikke bare er vann, men inneholder blekemiddel som er tretti ganger mer konsentrert enn det som brukes når husfruer (sic) tar klesvasken: «Det spiser fargen i stoffet i klærne på bare noen minutter, og etterlater flekker som ikke kan fjernes.»

Faksimile fra Dagbladet
Faksimile fra Dagbladet.

Å helle væske over intetanende medpassasjerer, og ødelegge klærne deres, ligner mer på et ulovlig overfall enn en politisk aksjon. Man kan jo prøve å forestille seg en mannaksjonist som heller vann ned i utringningen på kvinner i protest mot at de demonstrerer sin seksuelle tiltrekningskraft med brystene sine. Han ville blitt lagt i bakken, arrestert og stemplet som en taper og kvinnehater med behov for terapi.

Både kjønnstenkningen og aksjonsformen i denne videoen er ytterliggående. Og jeg skal glatt innrømme at dette et medieinnhold av en type jeg selv kunne delt på Facebook, som et eksempel på hva som nå kan passere som bidrag til å fremme likestilling mellom kjønnene.

Men så var altså flere ting ved videoen som jeg stusset over, allerede ved første titt. De mannlige ofrene reagerer med langt mindre sjokk og vrede enn man kunne forvente. Flere av dem skrever dessuten ikke så mye, og noen ser ut til å sitte å sove. Skulle de straffes for sin alfa-adferd i søvne? Aksjonisten selv – en ung, pen jente rundt 20 – ser ut som en modell, og utfører sitt oppdrag med påfallende letthet, uten å ense risikoen som hun åpenbart utsetter seg for. Og kvinne på trikken er enn hun som står på gaten og forklarer aksjonens hensikt.

Jeg googlet litt. Og ganske riktig. Dette kunne ikke stemme. Videoen på min feed var en original Facebook-video publisert av «In The Now». De presenterer seg slik: «In the Now is social-first video platform for the smart phone generation. We feature real-talk politics, in-your-face opinions, gripping social issues and shareable human stories.” Ikke et ord om det vi hadde hatt mest bruk for å vite: At plattformen er en forlenget arm for russiske myndigheter.

In The Now var opprinnelig et fast innslag på nyhetskanalen RF, bedre kjent som Russia Today, eid av den russiske stat. Nå er det kanalen for å spre Russland-vennlig og Vesten-kritisk nyhetsinnhold til yngre folk som bruker smarttelefon og sosiale medier. For eksempel saker om at Dalai Lama var CIA-agent eller at de Hvite Hjelmene i Syria «resirkulerer» barn som trekkes ut fra bombede ruiner.

Så hva er motivet for å spre en video med en provoserende «feministisk» aksjon som rammer uskyldige menn? Å vekke anti-feministiske reaksjoner i Vesten? Å skape splittelse mellom de som umiddelbart vil elske og hate en slik video, og dermed øke polariseringen i Vesten? Uansett dette: Å tiltrekke oppmerksomhet og trafikk til kanalen, og tjene penger på spredninger.

Og hvem er denne Anna Dovgalyuk, som også ser ut som en modell? Åpenbart en politisk aktivist av det heller spesielle slaget. Hun representerer ingen gruppe eller organisasjon, men har over 58.000 følgere på Instagram, der hun først og fremst publiserer glamorøse bilder av seg selv med lite klær.

Hva mer svekker troverdigheten til denne aksjonen? At en mennene som ble utsatt for «vanningen» på trikken, Stanislav Kudrin, hevder på sin Facebook-profil at videoen er fake, og profesjonelt produsert av My Duck’s Vision, et russisk selskap spesialisert på virale videoer: «De helte vann på oss (…) Selvfølgelig regissert. Den følelsen når du ankommer et filmsett med to ekstra bukser og forlater det med et honorar.»

Å skjønne at videoen ikke viser en reel hendelse og ikke kommer fra en troverdig kilde, krever ikke mer enn alminnelig skepsis, internetttilgang og en halv times innsats. Men Dagbladet går rett på. Eller gir blaffen. Flere dager etter at videoen er spredt i sosiale medier, og avslørt som bløff i sosiale medier, løfter avisen den fram på nettfronten, og presenterer det som en blanding av politisk nyhet og morsom kuriositet.

Vi får inntrykk av at «russiske Anna (20)» er en modig og bevisst jusstudent i et god og legitimt ærend: «Hun og noen venner satt i gang en aksjon for å stanse «manspreading» i Russland.»

Riktignok anonymiserer Dagbladet de mannlige ofrene i videoen og legger inn dette forbeholdet: «Det russke (sic) nyhetsbyrået Rosbalt hevder at videoen er falsk, og at hun har leid inn skuespillere.» Men straks etter kommer dette: «Jusstudenten avviser påstandene: – Handlingene min er absolutt ekte.» Selv om det ikke hun som begår handlingen på trikken en gang.

Dagbladet tar Annas parti, og gjør ingenting selv for å sjekke ektheten til aksjonen. I stedet for plasserer de Dagbladet-logoen oppe i venstre hjørne på videoen.

Avisen setter dermed sitt godkjentstempel på russisk klikkagns-propaganda. Og heller ingen motforestillinger mot å spre et budskap som ellers ville vært ansett som grovt kjønnsdiskriminerende. Dette sier Anna om «vanningen» av mennenes bukseskritt: «Vi fikk ikke bare kjølt dem ned. Vi fikk også markert dem slik at folk umiddelbart ser hvilken kroppsdel der er som styrer oppførselen til disse mennene.»

Menn er styrt av kuken. Dét er premisset for videoen. Og Dagbladet på nett legger på lystig balalaika-musikk.

For å oppsummere: Russiske troll kan nå spre falske nyhetsvideoer i Vesten, ikke bare på sosiale medier, men i tradisjonelle, etablerte medier, med disse medienes egen logo som velsignelse.

Til overmål har kanskje Dagbladet også betalt for å spre dette utspekulerte søppelet på sin egen nettavis. I alle fall avslutter avisen videoen med denne meldingen over hele ruta:

«Vi betaler for dine videoer. Send inn til videotips@dagbladet.no»

 

Kan vi stole på Statistisk sentralbyrå?

SSB gir oss hyggelige tall om integrering. De andre tallene må vi grave fram selv eller betale for.

Jeg sitter på noen tall og figurer som burde ha stor interesse, men som få andre har sett. De viser hvor mange innvandrere som jobber heltid. Fordelt på kjønn og landbakgrunn. De viser også hvor skjevt og overdrevet positivt inntrykk vi får av den offisielle sysselsettingsstatistikken.

Siden 2012 årene har Norge hatt en nettoinnvandring på over 61.000 personer  fra Afghanistan, Eritrea, Somalia og Syria. Det er et høyt tall. Innvandrerne fra disse landene har i følge SSB en sysselsettingsprosent på henholdsvis 48, 38, 32 og 15. Det er et lavt tall. Og ser vi på de som jobber heltid, reduseres prosentene til 31, 20, 19 og 9.

Det siste tallet skyldes kort botid. I gruppen med lengst botid, pakistanerne, er 48 prosent er sysselsatt. Men bare 36 prosent på heltid. Og så lite som 19 prosent av kvinnene jobber 30 timer i uka eller mer. Hadde kriteriet vært en vanlig norsk arbeidsuke på 37,5 timer, ville andelen vært enda lavere.

Hva forteller dette? At integreringen av ikke-vestlige innvandrere, og særlig kvinnene, ikke går så bra. Og kanskje dårligere enn vi trodde. Men disse tallene finner du ikke noe sted hos SSB. Du må bestille dem selv. Og betale for det.

Og det har Frps stortingsgruppe gjort. De har også kontaktet media, og fått interessert respons, men hittil har ingen villet laget noen redaksjonell sak. Og nå har en tallnerd i partiet delt materialet med meg, siden jeg har havnet i en «ellevill krangel» med byrået om nettopp disse tallene.

Jeg stemmer ikke Frp. Men jeg stemmer for at vi må ha alle relevante fakta på bordet i innvandrings- og integreringsdebatten. Arbeid er nøkkelen til å delta i samfunnet og være selvhjulpet. Da må vi vite i hvilken grad innvandrere kommer i arbeid. Dessverre er SSBs sysselsettingstall nesten ubrukelige for formålet.

De viser hvor mange som jobber én time i uka eller mer. Ikke hvor mye de jobber. Dermed underkommuniseres den lave arbeidstilknytningen hos mange av de største og mest voksende innvandringsgruppene fra Midtøsten og Nord-Afrika.

Dette er nå én ting. Men nå du påpeker problemet i en kronikk i Aftenposten, havner du i en selsom dialog med ledere i SSB. Du blir belært om ting du vet. Du blir møtt med irrelevante innvendinger. Du henvises til steder der det du spør om ikke finnes. Du blir spurt om hvorfor du ikke sendte en mail, selv om du ringte og fikk til svar at dette ville ta tid og koste penger. Du får høre at «Vi har tallene!», men du må selv lete dem fram og legge dem sammen.

Og gjør du et enkelt regnestykke på andel somaliske kvinner i heltidsarbeid (9,5 prosent), får du beskjed om at tallet er feil. Av en seksjonssjef med sviktende regneferdigheter. Til slutt kommer en fagdirektør til unnsetning og dekker tabben under et tykt lag med selvfølgeligheter og bortforklaringer.

Dette er mediehåndtering på lavt nivå. Og ankepunktet består: SSB gir et ufullstendig, misvisende og skjønnmalende bilde av innvandreres sysselsetting. Det er de «hyggelige» tallene som presenteres i Statistikkbanken og i artiklene. De mer informative og realistiske tallene er et grave- eller bestillingsprosjekt for spesielt interesserte utenfor huset. Da holder det ikke å si at vi bruker «vanlige definisjoner» eller «publiserer tall i samsvar med internasjonale standarder».

En sysselsettingstatistikk som bygger på èn-timeskriteriet, og inkluderer de som får hovedinntekten fra stønader, skaper problemer for de som jobber med integreringen. I Telemarksavisa i forrige uke uttalte lederen av flyktningavdelingen i NAV Skien at SSB-tallene er en dårlig indikator på måloppnåelse. De viser ikke om personen er reelt selvforsørget eller ikke.

Statistikken er også et problem for politikere, byråkrater, journalister og debattanter som ikke skjønner det rause grunnlaget for tallene. Og det er problem for SSB, fordi skjønnmalingen går på tilliten løs, og skriver seg inn i en tradisjon som byrået har liten grunn til å være stolt av.

Allerede i 2004 skrev VGs Hanne Skartveit en kommentar med tittelen «Frykten for tallene». Hun hadde vært på demografiseminar. Der snakket SSB-forsker Lars Østby om de «store etiske problemene» med å lage fremskrivninger som viser antall mennesker med innvandringsbakgrunn. Østby gjorde selv alt for lave befolkningsanslag i en årrekke, og erkjente etter hvert feilen.

Men han uttalte seg alltid positivt om innvandring, og negativt til alle som sa noe annet. «Integreringen i Norge går seg til over tid», lød mantraet. Da en forsker ved Frischsenteret påviste at mange ikke-vestlige innvandrere blir mer avhengig av trygd med økt botid, kritiserte han artikkelen uten å påvise feil, og mente at tidspunktet for publisering var uheldig. Tallene kunne misbrukes i valgkampen.

I 2016, da SSB-tall viste at 4 av 5 somaliske kvinner var uten arbeid, hevdet Østby fortsatt at integreringen «går rimelig bra». Da hadde byrået i mellomtiden fått en direktør som var enda tydeligere på hvor hun sto politisk i innvandringsdebatten.

Christine Meyer ville gå i demonstrasjonstog for innvandring til Norge, hun synes innvandringsregnskap var et «sårt punkt», og hun advarte mot «forskning og statistikk som potensielt kan stigmatisere grupper».

Frp måtte kjempe i to år for å få SSB til å lage en statistikk om kriminalitet og landbakgrunn, noe som gjøres i Danmark på rutine. En stortingsrepresentant fra Sp måtte ta eget initiativ for å få ut tall om innvandrernes skatteevne. Og Erling Holmøy, som gjorde et solid arbeid for Brochmann II-utvalget (jf. kap. 8 i rapporten), ble forsøkt degradert fra forskningsavdelingen. Hans rapport, som viser at innvandringen vil medføre en ekstra skattebyrde på 10.000 kroner årlig pr.person fra 2025 til 2100, ble trenert i flere måneder, og ledelsen sådde tvil om den var faglig godkjent.

Men det denne historien først og fremst sår tvil om, er SSBs evne og vilje til å gjøre også ubehagelige tall tilgjengelige. Noe som er alvorlig i en tid der høyrepopulister – med stadig større gjennomslag – fremmer en teori om at offentlige institusjoner bevisst fører befolkningen bak lyset for å legge til rette for masseinnvandring.

Det kunne derfor vært interessant å høre den nye SSB-direktørens tanker om denne saken: Hva vil Geir Axelsen gjøre for å gjenreise byråets tillit som en nøytral og troverdig leverandør av fakta på innvandrings- og integreringsfeltet?

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 30. august 2018.

Integreringsbløffen

Hvordan vi lurer oss selv med sysselsettingsstatistikk.

Alle er enige om at jobb er nøkkelen til integrering. Og alle bruker Statistisk sentralbyrå som fasit for hvor mange innvandrere som er i arbeid. Men statistikken forskjønner virkeligheten. Og de relevante tallene er ikke tilgjengelige.

For hva vil det si å være sysselsatt? Noen vil si at det er å ha en heltidsjobb. Andre vil si at det holder med deltid, så lenge jobben er fast. Eller at man har jevnlige vikaroppdrag.

Men ingen ville finne på å si som SSB: At sysselsatte er «personer som utførte inntektsgivende arbeid av minst én times varighet i referanseuken

Javisst. En times jobb i løpet av uka er det som skal til. I følge tariffavtalen er en norsk arbeidsuke 37,5 time. Det holder å jobbe 2,6 prosent av denne tiden for å regnes som sysselsatt, i følge SSB.

Dette er ikke noe nordmenn har funnet på. SCB i Sverige og Danmarks Statistik følger sammen norm, satt av The International Labour Organization. Den later til å bygge på mottoet «Alt og alle skal med». Eller som det heter hos ILO: «Én-times-kriteriet sikrer at all arbeidsaktivitet som utføres deltid, sporadisk eller tilfeldig, blir regnet med i statistikken.»

Men kriteriet sikrer også at statistikken blir helt fjern i forhold til en alminnelig oppfatning av hva det vil si å være i arbeid, eller å forsørge seg selv.

Men SSBs definisjon er enda rausere enn som så. Som sysselsatte regnes også personer som «var midlertidig fraværende pga. sykdom, ferie, lønnet permisjon el.» Dette inkluderer langtidssykmeldte. Og ufrivillig permitterte inntil 3 måneder.

Og som om dette ikke var nok: «Personer på sysselsettingstiltak med lønn fra arbeidsgiver klassifiseres også som sysselsatte.» («Lønn fra arbeidsgiver» betyr bare at det ikke dreier seg om tiltak hvor det bare utbetales en kursstønad. Vi snakker i praksis om lønnstilskudd fra NAV.)

Denne mildt sagt rause definisjonen gjør at sysselsettingsgapet mellom innvandrere og øvrig befolkning nedtones i statistikken.

Innvandrere er overrepresenterte blant dem med tilfeldige/deltidsbaserte jobber, blant de sykmeldte (menn med innvandringsbakgrunn er 9,5 dager mer borte fra jobben årlig enn gjennomsnittet blant majoriteten), og blant dem på arbeidsmarkedstiltak (0,3 prosent av ikke-innvandrere, 1,3 prosent av innvandrerne, 2,6 prosent av innvandrere fra Afrika).

En statistikk om en bestemt aktivitet, som nesten ikke setter krav til aktivitetsnivå, ville i andre sammenhenger blitt kalt en tullestatistikk. Det opplagte spørsmålet er selvsagt: Hvor mange innvandrere har en ordinær heltidsjobb, uten tilskudd fra det offentlige?

Det vet vi ikke. Heller ikke SSB, selv om de har data til å finne det ut. Derimot har byrået og andre norske forskningsmiljøer detaljerte tall om tusen ting vi aldri debatterer. Og enda mer forbløffende: Nesten ingen er interessert i å vite det heller. Derimot er mange interessert i å fortelle hvor bra det går bra med integreringen, basert på tall som gir et overdrevet positivt inntrykk.

Da snakker man alltid om innvandrere som én gruppe. En overskrift som «Nesten 2 av 3 innvandrere i jobb» (NRK, 13. mars 2018) høres ikke så verst ut.

Men arbeidsinnvandrere (som det blir stadig færre av) og asylinnvandrere (som det blir stadig flere av) har – selvsagt – svært ulik sysselsetting. Det er også store forskjeller etter regioner og landbakgrunn. Fortsatt er godt over halvparten av innvandrere fra Afrika uten arbeid.

Forskjellene mellom innvandrergruppene er kjent for dem som leser mer enn overskriftene. Og tydeliggjort av SSB. Men få vet at også ulik aldersfordeling mellom majoritetsbefolkning og innvandrere påvirker sysselsettingsgapet i statistikken.

Inntil nylig tok den med alle fra 15 til 74 år. Da var gapet på bare 6 prosent, takket være «helnorske» pensjonister. Nå avgrenses statistikken til 15-66 år, og gapet er plutselig 12 prosent. Snevrer man inn til den mest sammenlignbare – mest yrkesaktive – aldergruppen, 25-54 år, øker gapet til 16 prosent. Og til langt over 20 prosent om man sammenligner ikke-innvandrere og innvandrere fra Afrika.

Hvordan ville statistikken sett ut om den bare tok med flyktninger i vanlig jobb? Da må vi se til Sverige. Sverige er verdensmester i innvandring og verdensmester i å unnlate å lage statistikk som kan vise negative konsekvenser av innvandring, og dermed tjene et uglesett parti på fremmarsj.

Men Staffan Danielsson representerer Centerpartiet, og ikke Sverigedemokraterna i Riksdagen. I 2016 ba han Riksdagens utredningstjeneste om å hente ut tall om sysselsatte i heltidsarbeid uten lønnstilskudd. Det lot seg ikke gjøre.

Men han fikk vite at i den totale befolkningen mellom 20 og 64 år var 69 prosent helårsansatt. Blant flyktninger var andelen 25 prosent etter 8 års botid. Etter 15 år var den 34 prosent. Blant kvinnene var tallene henholdsvis 18 prosent og 28 prosent. Og her inngår både deltidsjobb og jobber med statsbidrag. Danielsson kaller tallene «alarmerende». Det er nøkternt sagt.

Så vidt jeg vet, har ingen bestridt disse tallene. Men de er nesten ikke rapportert av mediene. Sosialøkonomen og migrasjonsforskeren Joakim Ruist viser i en ny statlig rapport at integreringen i Sverige gikk bedre på 80-tallet enn de siste tyve årene, han ser ingen tegn til fremtidig bedring. Ruist har også påvist at arbeidsminister Ylva Johansson faktisk ikke vet at sysselsettingsstatistikken er basert på én times jobb i uken.

Vet arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie det? Og at tallene også i Norge ville sett mye verre ut med en mer rimelig definisjon av sysselsetting? Selv den eksisterende statistikken viser urovekkende svak arbeidstilknytning blant innvandrere fra for eksempel Irak, Somalia, Sudan og Syria. Disse har også lavest økning i sysselsetting med økt botid. De er blant de største flyktninggruppene i dag og vil komme til å øke mest, ifølge SSBs befolkningsfremskrivninger.

Erfaringene fra land som har hatt innvandring lenger enn oss, og brukt enda flere milliarder enn oss på integreringstiltak – er at sysselsettingen blant ikke-vestlige ikke når særlig over 50 prosent. Noe som ikke er egnet til å overraske når dette hovedsakelig er personer med lav (eller ingen) utdanning og dårlige språkkunnskaper, som møter et moderne, avansert arbeidsmarked med høye – og stadig høyere – krav til formell kompetanse. Det er en mismatch som ikke lar seg løse.

Dette betyr ikke at det ikke finnes mange strålende personlige unntak fra statistikken, som kan stå som forbilder for andre nyankomne. Det betyr ikke at man ikke kan gjøre mer for dem som allerede er kommet, og lære av kommuner som har lykkes bedre enn andre. Det betyr heller ikke at man nødvendigvis må redusere asylinnvandringen. Men det betyr at vi bør slutte å bruke forskjønnende tall, drive med ønsketenkning og late som problemene – unnskyld: utfordringene – forsvinner ved at politikerne gjentar tilstrekkelig mange ganger at «vi må få innvandrerne i jobb».

Opprinnelig publisert som kronikk i Aftenposten 16. august, 2018.