Skam deg, kvinne! Vi har hørt deg stønne og hyle i senga.

Tante Sofie kommer i stadig nye klær, og hviler ikke i sommervarmen.

Hei, seksuelt aktive kvinne!

Hvordan ville du reagert om du hadde på radioen på hytta, og plutselig skjønte at de i studio snakker om deg – og seksuallivet ditt? På det kjente, populære lørdagsmagasinet til landets største nyhetsavdeling? Og gjesten i studio var en av naboene dine, som mener at sexen din høres ut som «en dårlig pornofilm»?

Kanskje du ikke ble overrasket. For naboen hadde allerede skrevet om lydene du lager i en kommentarartikkel i en stor, landsdekkende avis. Der ble du framstilt som «kvinnen som alle hørte». Kvinnen som «har overgått alt jeg har hørt før.» Naboen beskrev stønningen din og orgasmen din. Og hun lurte på om det virkelig «skal gjøre  godt».

Teksten sto i en «skråblikk»-spalte. Men det var ikke mye humor der. Faktisk mer avsmak og fordømmelse. Naboen ville opplyse oss om at hun aldri har likt lyden av andres «intime glede». At noen burde «skamme seg over seksualiteten sin». Og at hun selv – når du holder på – blir «Stiv som en pinne. Full av skam. En skam noen andre egentlig burde føle.» Og hun gir deg nærmest skylden for å ødelegge det som kunne blitt hennes egen hyrdestund:

«Spesielt uheldig er det når du ligger i senga selv. Ved siden av noen. Nettopp enige om at «nei, ikke i dag». Så blir dere liggende der da, i visshet om at noen andre har det bedre.»

Dårlig gjort av deg, så klart. Du burde skjønt du skaper misunnelse i nabolaget.

Man kan saktens lure på hvem som egentlig bryter de private grensene her, hvem som burde skamme seg, og hvem som burde seg selv i speilet og le litt. Man kan også lure på hva mannen synes om at dama hans utleverer han i avisen som ikke så altfor initiativrik eller viril partner.

Men NRKs «Ukeslutt» fulgte i dag opp saken i sommervarmen, og Marie Røssland presenterte sitt nabosexproblem uten antydning til humor. Vi skal kanskje heller ikke ta den altfor alvorlig. Men det er noe interessant her, som løfter saken over agurktiden.

Røssland er en ung journalist i Dagbladet. Dagbladet kaller seg et “frilynnet og framskrittsvennlig venstreorgan». Avisen står i en kulturradikal tradisjon, og gikk i sin tid gikk i bresjen for seksuell frigjøring og åpenhet. De som har levd en stund, vil huske sexolog-pionerene «Inge og Sten» som fikk både kvinner og menn til å oppdage betydningen av klitoris. Kjell Magne Bondevik kalte Dagbladet-spalten deres for et «kulturelt sykdomsfenomen». Noe vi må anse som et kvalitetstempel.

Da blir spørsmålet: Hva skjedde med det beste i kulturradikalismen? Når ble venstresiden så jævlig prippen? Og når ble det greit å være så nedlatende overfor andres enkle gleder – enten det er høylytt hjemmesex eller «dårlig pornofilm»? Forresten, det siste spørsmålet trekker jeg tilbake. Forakten for folkets smak har lange tradisjoner hos dem som har opphøyd seg til folkets frigjørere.

En seksualliberal grunnholdning synes i alle fall å være på retur. Jada, vi feirer Bygde-Pride. Men Norge har innført en lov mot sexkjøp. SV vedtar forbud mot stripping. Porno er blitt lovlig, men anses fortsatt som en samfunnsonde, som krever stadig nye advarende kronikker og 8. mars-appeller – i fjor av Skam-Vilde (21) på Youngstorget.

Denne motstanden er basert på nye og ville myter om menneskehandel, og et prinsipielt nei til kommersialisering av sex.

Men vi nå har altså nå kommet til det punkt der det også er god tone å moralisere over andre private seksualakt, basert på dens nytelses- og desibelnivå. Og på lungekapasiteten: «Lydene blir høyere. Mer intense. Jeg tenker for meg selv at «her må hun jammen bruke hele lungekapasiteten sin, blir hun ikke sliten?».»

Forstå meg rett: Jeg ønsker heller ikke bli pådyttet andres parring. Jeg kan også bli lei av seksualiseringen av populærkulturen. Jeg synes hensyntagen og bluferdighet er en god idé i det offentlige rom.

Men det jeg ikke forstår, er hvorfor det er blitt progressivt å lyde som en konservativ moralvokter fra 50-60-tallet. Hvorfor vi ser framveksten av en ny generasjon av puritanere blant de som har høyere utdannelse, riktige meninger og kreative jobber.

Mange av disse unge menneskene er svært sensitive for «shaming», ikke minst fra menns side. Men de er selv flinke til få andre til å skamme seg, ikke minst andre jenter og kvinner, med andre kropps- og skjønnhetsidealer. De anser toleranse og mangfold som selvsagte tyder, men reagerer med avsky på alt som er harry, dumt eller politisk ukorrekt, og er ikke redd for å ytre det.

Så man spør seg: Hva er det som gjør det attraktivt for unge kvinnelige meningsytrere, med en slags kul og tøff mine, men helt uten ironi, å innta rollen som Tante Sofie?

Slik avsluttet Røssland på «Ukeslutt»: «Lukk døren når du har sex. Så kan du heller lufte etterpå.»

Det er da en gammel røver får lyst til å sitere «vismannen fra Baltimore», den utsøkte kyniker og språkmester H. L. Mencken:

«Puritanism: The haunting fear that someone, somewhere, may be happy.»

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 28. juli 2018.

To standarder for rasisme og homohets

Sørg for å være mørk i huden når du skal hetse minoriteter.

Jødehetsen til rapperen Kaveh hører ikke hjemme i rettssysstemet. Oppgjøret bør tas i offentligheten, skriver forfatter og Agenda-rådgiver Sylo Taraku i VG.

Han har rett. Men der – i offentligheten – hersker dobbeltstandarden.

Da Plumbo-vokalist Lars Erik Blokkhus, kom med sin «Mokkamann»-spøk under Spellemannsprisen i 2012, ble han ydmyket med en øl over hodet av en opprørt artistkollega på direkten på VGTV. Mens festen fortsatt pågikk. Avisene hang ham ut i dagevis etterpå. Synderen måtte legge seg paddeflat. Og utviklet siden sosial angst.

Hva med Kaveh? Her snakker vi om en kjent og kritikerrost rapper som hetser jøder to ganger – først på Twitter: «Føkkings jøder er så korrupte». Og så fra scenen under en gatematfestival på Grünerkløkka: «Fuck jøder.»

Etterpå kom denne beklagelsen: «Dersom det var noen av de yngre barna [blant publikum] som virkelig ble støtt eller følte noe form for ubehag, så vil jeg veldig gjerne møte dem personlig på tomannshånd og beklage.»

Han så ingen grunn til å beklage overfor voksne. Og ingen grunn til å beklage innholdet i det han hadde sagt. Men så klart synd om noen tok det ille opp.

Denne ikke-unnskyldningen kom på Facebook. Så ble den slettet. Så forvant hele Facebook-siden. Men han slo tilbake på Twitter: «Dere er syke i hodet som forbinder navnet mitt med rasisme. Norsk presse trenger desperat å henge ut unge utlendinger.»

Men sannheten er at ingen er blitt så lite uthengt for så grove uttalelser som Kaveh. Den forventede mediestormen ble en flau bris.

NRK, som spiller jevnlig spiller låtene hans på P3, har knapt omtalt jødeuttalelsene. På NRKs nettsider finner man bare et kort og tørt oppslag om at han er blitt anmeldt. Alt basert på en NTB-melding og en artikkel i den kristne avisen Dagen. Dette er NRKs samlede journalistiske innsats i anledning saken.

Og det er ikke første gangen statskanalen tar lett på Kavehs uttalelser mot andre grupper av mennesker. Det er nemlig ikke bare jøder denne rapperen har problemer med.

I 2012 ble Kaveh-låten «Det er greit» lagt til spillelistene på P3. Der rapper han to ganger «de er fags, fags, fags.» En linje han også fikk publikum til å allsynge under Bylarm-festivalen. Dette reagerte hip-hop-kollega og journalist Martin Bjørnersen på: «Å bruke «fag» som skjellsord er å fyre opp under homohets.»

Bjørnersen spurte NRK om de syntes det var greit. Daværende P3-sjef Mats Borch Bugge svarte:

«Vi har vurdert teksten dithen at den ikke er støtende innen konteksten den forekommer. I mine ører er dette ikke hets av homofile. Kaveh bruker ordet «fag» i betydningen svekling overfor rap-konkurrenter. «Fag» er et ord med mange konnotasjoner. Han retter ikke dette mot homofile.»

Det er altså greit å bruke å bruke skjellsordet «fag» når du utvider det å ramme alle «sveklinger». Kontekst er viktig. Men ikke den store og alvorlige, som selv en muslimsk debattant som Linda Noor, peker på:

«Det er utbredt oppfatning blant muslimske lærde at homofili er en selvvalgt vei, og at det er foreskrevet dødsstraff for homofil praksis.»

Noor mener det er åpenbart at religiøse tolkninger bidrar til hat av homofile, og at det derfor er ekstremt viktig at de utfordres. NRK er tydeligvis av en annen mening.

Noe sier meg at denne forståelsen ikke ville blitt rapperen OnklP til del, hadde han ledet allsang med skjellsord mot folk med annen religion eller seksuell orientering.

Så hvorfor denne forskjellsbehandlingen? Her er noen forslag til forklaring:

1. Rasisme (eller homofobi) er noe hvite nordmenn driver med.

2. Kaveh er mørk i huden og muslim. Han rapper fra en utsatt minoritetsposisjon.

3. Muslimene er de nye jødene. Bare spør Erna Solberg.

4. Jøder fortjener jo litt. Se hvordan de behandler palestinerne.

5. Kaveh er kul. En av oss, nærmest. Hans utsagn er kunst. Må forståes i kontekst. Plumbo er harry. De mener det de sier.

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 6. juli 2018.

Boikott ikke Christian Tybring-Gjedde! Les ham og lær hvordan debatten stoppes og samfunnet splittes.

Et lærestykke i polarisering.

Christian Tybring-Gjeddes (Frp) oppfordring til boikott av Aftenposten bør leses alle. Den er svært interessant. Og urovekkende. Og symptomatisk for tankeklimaet som nå utvikler seg.

Jeg er for hijabforbud i skolen og synes Aftenpostens leder inneholdt noen uheldige formuleringer (om at hijabforbud også kan sees som «et ønske om å «redde» dem som er annerledes.»)

Men det er ikke poenget her. Poenget er at Aftenposten overhodet ikke mener det Tybring-Gjedde påstår. Aftenposten skriver at «hijab og barn hører ikke sammen» (i tittelen på nett) og at «hijab i barneskolen er en dårlig idé». Avisen sier klart og tydelig at de er imot tvang og sosial kontroll. Den tror bare ikke at forbud er det rette virkemiddel for å bekjempe undertrykkelsen. Det er et greit standpunkt. Som man kan man være uenig i.

Men i Tybring-Gjeddes gjengivelse lyder det slik: «Avisen er fast bestemt på å skape et segregert samfunn, allerede fra barneskolealder (…) Aftenposten vil ikke gi seg før hijab blir normen i skolen.»

Les det en gang til. Og sakte. Tybring-Gjedde tillegger ikke bare Aftenposten et standpunkt de ikke har. Han tillegger dem en intensjon om å ødelegge det norske samfunn. Riktig så bestemt og standhaftig skal avisen være i sitt langsiktige mål, ifølge Tybring-Gjedde. Aftenposten ønsker det onde. Og den gir seg ikke før ondskapen er oppnådd. Og det samme gjelder resten av «MSM» (mainstream media). Derfor bør vi ifølge Tybring-Gjedde «la Aftenposten og andre MSM dø i fred».

Det er en oppsiktsvekkende melding fra en stortingsrepresentant. Men det virkelig urovekkende i denne statusen, er ikke oppfordringen om å unngå kontakt med meninger du er uenig i. Det er heller ikke generaliseringen om Aftenpostens meninger. (Prøv for eksempel å få Frank Rossavik og Therese Sollien til å passe i Tybring-Gjeddes bilde.) Det er heller ikke det faktum at Aftenposten bare inntar samme standpunkt som regjeringen, der Frp selv sitter, noe som i så fall skulle tilsi at statsminister Erna Solberg (H) & Co ønsker at alle norske skolebarn skal bære hijab.

Nei, det urovekkende er at man ikke tar fem øre for totalt å forvrenge hva de andre i debatten sier, utstyre med dem med de verste hensikter og stemple dem som samfunnsfiender.

Dette er den samme hysteriske, paranoide retorikken vi kjenner fra Hans Rustad, redaktør i nettsted Document, som er hellig overbevist om at norske journalister og politikere er i «allianse med islam».

Javisst: På sitt beste fungerer alternativmedia, og alternativpolitikere som Tybring-Gjedde, som viktige korrektiver til faktavegring, bagatellisering og slagside hos de etablerte aktørene. På sitt verste er de propagandasentraler som:

– selv lager «fake news» av andres ytringer,

– demoniserer alle som ikke skriver 100 prosent under på deres eget verdensbilde, og

– undergraver institusjoners troverdighet ved å bygge opp under sterke fordommer i eget miljø.

«La Aftenposten og andre MSM dø i fred»? Tybring-Gjedde kunne like gjerne sagt: La alle som tenker annerledes enn oss, forsvinne fra vår verden.

Det er mange ironier her. Tybring-Gjeddes argumentasjon svarer fullstendig til Terje Tvedts analyse av godhetstyranniet: Frp-representanten reduserer et komplisert saksforhold til en enkel moralsk dikotomi, tar monopol på de riktige standpunkt og stempler dem som er uenige med ham, som onde mennesker.

Samtidig opphøyer han seg til bedreviter med en arroganse som enhver representant for den utskjelte eliten kunne misunne ham: «Min oppfordring er at folk flest søker nyheter andre steder hvor refleksjonene over samfunnsutviklingen er dypere.»

Christian Tybring-Gjeddes boikott-oppfordring er i realiteten en oppskrift på hvordan man ødelegger debatten og splitter et samfunn. Det er et nytt skritt på veien mot akkurat det han selv hevder å advare mot: «et segregert samfunn basert på et oss og dem.» De som har sett Lyset og vil Vekke folket, står mot dem som lever i Mørket og/eller vil det Onde.

Å observere at mange oppegående folk på den islam- og innvandringskritiske siden er villig til å være med på disse skrittene mot den offentlige samtales sammenbrudd, er forstemmende og trist.

Kampen mot fundamentalisme og undertrykkelse handler å forsvare fornuften, redeligheten og meningsmangfoldet, ikke om å ofre disse verdiene for en større sak.

Opprinnelig publisert i Aftenposten, 29. juni 2018.

Aftenpostens dekning av Ap-krisen er et journalistfaglig makkverk som tjener én side i striden

Aftenpostens «aktive, men usynlige hånd» nærmest trakasserer varslerne.

Aftenpostens avsløringer av intern maktkamp i Arbeiderpartiet har nå nådd det parapsykologiske eller overnaturlige nivå:

«Helt inn i partiets sentralstyre mener flere medlemmer at det var en ‘usynlig hånd’ som bidro til at en rekke kvinner sendte inn formelle varsler mot nestleder Trond Giske. Ingen ønsker å la seg intervjue om disse påstandene.»

Så rart. Og ingen av varslerne eller de titalls sentrale kildene Aftenposten har vært i kontakt med, underbygger påstandene. I tillegg har avisen selv «ettergått en rekke av påstandene uten å finne støtte for disse».

Altså innrømmer Aftenposten å ha laget en lang og tilsynelatende innholdsrik artikkel om Tajiks «sentrale rolle i å få frem varslene mot Giske» uten annet grunnlag enn «påstander» og «oppfatninger» fra anonyme kilder som de selv betegner som «folk i Giskes nettverk». Slik lyder det:

«Flere av Tajiks kritikere viser til at hennes handlinger og uttalelser gir næring til oppfatningen av at hun har spilt en mer aktiv rolle i å få Giske ut av ledelsen.»

Og så kommer en oppramsing av gammel nytt, som at Tajik sa at varlene var «rystende lesning».

Dette utgir Aftenposten for å være politisk nyhetsjournalistikk. Det måtte faktisk trejournalister til for å koke opp suppen uten spiker. Og de er ikke engang sommervikarer. Alf Ole Ask, Stine Barstad og Thomas Spence har alle lang fartstid i avisen.

Og dette kan de. De samme tre journalistene har kokt suppe sammen før.

For tre uker siden laget de en stor sak om at Hadia Tajik i julen var blitt holdt utenfor en hittil ukjent, uformell ledergruppe i Ap som diskuterte håndteringen av varslene. Problemet var bare at gruppen ikke eksisterte, og Hadia selv ikke syntes det var naturlig at hun var med i sånn gruppe. Det siste framgikk langt ned i artikkelen.

To dager etterpå fastslo politisk redaktør Trine Eilertsen at brannen i Ap var menneskeskapt og ikke lar seg slukke. Hun inkluderte ikke journalistene blant menneskene.

Men nå er det på tide av Aftenposten bestemmer seg: Er det mennesker som sliter i stykker Ap? Eller er det den usynlige hånden? Eller er det bare påstander eller oppfatninger om den usynlige hånden?

Eller er det såkalt journalistikk om påstandene eller oppfatningene om den usynlige hånden? Eller – er det snarere en mystisk, usynlig hånd som skriver den pinlige serien av ikke-avsløringer om Ap i Aftenposten?

Det er ille nok at Aftenposten lurer sine lesere til å tro at de leser avisartikler om Ap med substans, i stedet for rykter og gammalt gørr. At avisen nettopp bidrar til å gjøre «alle disse valgene som forlenger og fordyper striden i partiet», ifølge EilertsenAt at de i dag framstår som for en gigantisk megafon for én fraksjon i partistriden. Giske-nettverket fikk i dag tre og en halv side i Norges største avis. Inkludert forsiden.

Men virkelig sykt blir det ikke før vi leser kronikken i dagens Aftenposten. For der kan en varsler fortelle om bakgrunnen for suppekoket.

Hun og andre varslere har fått stadig henvendelser av Aftenposten og andre aviser med spørsmålet om hva slags relasjon hun har til Hadia, om Hadia viste om varslet før det ble leverte inn, om Hadia bidro til å utforme varslet.

Dette benekter varsleren på det mest bestemte, og hun reagerer sterkt på å miste sin anonymitet, på å bli behandlet som fritt vilt, på at journalister til stadighet presenterer «usanne og til dels vanvittige påstander» om at varslingene skulle være et resultat av en konspirasjon mot Giske:

«De farer med løgn, og det er forferdelig sårende. Men mest av alt er det utmattende at det aldri tar slutt.»

For å oppsummere: Aftenposten bidrar altså til å spre rykter om at «Hadia Tajik spilte en aktiv rolle i å få frem varsler mot Trond Giske». Men så viser det seg – etter at de selv har presentert en førstesidesak med null substans – at det er de selv som har spilt en aktiv rolle for å få varslerne til undergrave sine egne historier.

Det gjaldt visst å få dem til å innrømme at de har opptrådt på vegne av Tajik, som hater eller vil hevne seg på Giske.

Dette er en nedrig behandling av kvinner i en svært sårbar posisjon, og et håpløst signal til framtidige ofre for seksuell trakassering – ikke bare i dette partiet.

Aftenposten bør forklare hva i all verden de holder på med.

Opprinnelig publisert som kronikk på Medier24, 24. juni.

Ap-krisen er menneske­skapt, skriver Trine Eilertsen. Hva med menneskene som dekker den, og lager konflikter av ingenting?

– Jobber det mennesker i Aftenposten? Har de fri vilje når skriver om Arbeiderpartiet? Eller har de ikke noe valg når «sentralt plasserte Ap-kilder» har noe på hjertet?

«Arbeiderpartiets krise er 100 menneskeskaptm» slår Trine Eilertsen fast over en helside i Aftenposten dag. Avisens politiske redaktør har intet nytt å si om krisen politisk. Heller ikke om personstriden. Ikke engang et rykte eller en spekulasjon. Men hun benytter sommervarmen til å aktualisere et klassisk tema i filosofien. Menneskets frie vilje.

«Arbeiderpartiet består av mennesker, og mennesker har valg. Trond Giske kunne vært tydelig om at han ikke kommer på sommerfesten i partiet, men har valgt å la det være. Hadia Tajik kunne valgt å la være å dele sin vurdering av to av varslene med offentligheten før partiet hadde behandlet dem, men hun valgte å gjøre det. De kan velge å lekke fra interne møter, eller de kan velge å la det være. Bare for å nevne noe. Alle disse valgene forlenger og fordyper striden i partiet.»

Man skulle også tro at avisredaksjoner består av mennesker. Men det kan virke som journalister ikke har noe valg når en «sentralt plassert Ap-kilde» har noe på hjertet om interne forhold, som kan fremme egen agenda og egne støttespillere. Lekkasjene bare på. Og avisene har selvsagt ikke gjort noen aktivt for å framkalle lekkasjene. Da har ikke engang opprettet en egen Ap-tips-telefon.

Hittil har ikke Aftenposten vært verre enn andre hovedstadsaviser i sin generelle dekning av interne Ap-forhold – verken når det gjelder konfliktorientering eller bruk av anonyme kilder. Men på mandag siden gikk avisen et skritt videre: Et stort oppslag under tittelen: «Nestleder Hadia Tajik ble holdt utenfor Aps ledelse i julen.»

Hva hadde skjedd? 22. desember hadde Støre visstnok «satt ned» en hittil ukjent, uformell «krisestab» under behandlingen av Giske-saken. Hvorfor? «I ettertid er det brukt uttrykk som «å hindre at partiet går under», og at de fire måtte utgjøre limet i partiet «slik at ikke alt rakner.»

Uttrykk var altså brukt. Av hvem? Det fortalte ikke Aftenposten.

Avsløringen sa egentlig ikke annet enn at partilederen og sentrale medlemmer av sentralstyret – partisekretær Stenseng, AUF-leder Husseini og LO-leder Gabrielsen hadde snakket sammen. Den såkalte staben eller gruppen hadde ikke engang møttes. De hadde kommunisert via SMS og telefon. Aftenposten gav inntrykk av dette var mistenkelig: «Det finnes ikke protokoller eller referater fra virksomheten.»

Ingen personer ble sitert på at de reagerte på virksomheten. Og i følge Aftenposten ble følgen spørsmål tatt opp av den «uformelle julegruppen»:

  • Innkalling til ekstraordinært landsstyremøte og sentralstyremøte i et forsøk på å roe gemyttene i partiet.
  • Mediehåndtering – hvem som skulle uttale seg.
  • Opprettelsen av et eget utvalg for å se på hvordan partiet håndterer påstander om seksuell trakassering. Utvalget, som ledes av tidligere statsadvokat og statssekretær i Justisdepartementet, Pål Lønseth, skal konkludere om kort tid. Funnene skal behandles i Aps sentralstyre senere i juni.

En særdeles mistenkelig sakliste. Særlig etter at dette ble diskutert straks etter nestleder Hadia Tajiks Facebook-melding som av enkelte partkolleger ble oppfattet som «illojal». Ikke rart hun ikke ble invitert!

Men Støre avviste overfor Aftenposten at han hadde opprettet en «gruppe» eller at den var et svar på illojalitet fra nestelederen. Og langt uti saken fikk Tajik selv satt ord på sine følelser over å bli utestengt fra partiledelsen:

«Hadia Tajik svarer slik på spørsmålet om det ikke var naturlig at hun deltok i gruppen: – Nei, fordi jeg ikke var en del av håndteringen av varslene mot Trond Giske var det heller ikke naturlig at jeg var i denne SMS-tråden, skriver hun i en e-post til Aftenposten.»

Neivel, nei. Dette var beholdningen som leseren satt igjen med: Landets største avis hadde over en halvannen side fortalt oss at det for et halvt år siden skjedde noe mistenkelig i Ap. Noe ikke engang «offeret» reagerte på. Hadia Tajik ble utestengt fra en gruppe som hun selv ikke mente hun burde være med i. Og det midt i julen, a gitt!

Takk Aftenposten, for å dele denne vonde historien med oss alle.

Og tre dager senere legger altså avisens politiske redaktør hele skylden for krisemålingene på menneskene i partiet, og belærer dem om deres arbeidsoppgaver:

«De som skal gjøre de politiske avklaringene, vet at personstrid, mistenksomhet og tillitsbrist står i veien for hovedjobben, for de nødvendige, politiske debattene. Inntil videre fortsetter Arbeiderpartiet å vakle inn mot valget i 2019, i en krise som er 100 prosent menneskeskapt. Og valgt.»

Men menneskene som dekker krisen for det norske folk, slipper åpenbart helt å reflektere over sin egen rolle i saken. De kan til og med skrive at «hver og en av aktørene har sine gode grunner for å handle som de gjør», uten å gjøre seg selv til aktør – verken i det politiske spillet, eller på det kommersielle mediemarkedet.

Da må kanskje vi andre stille spørsmålet – som selvsagt kan rettes selvsagt rettes til en samlet norsk presse:

Kan aviser velge å skrive om politiske saker framfor personstrid? Særlig når man fastslår  – som Eilertsen gjør – at «velgere avskyr personstrid»? Kan kommentatorer velge å ikke tematisere indre partikonflikter når de ikke har noen nye opplysninger eller noen nye perspektiver på saken? Og kan redaktører velge å ikke lage konflikter ut av nesten ingenting?

Fraværet av selvrefleksjon blir desto mer påfallende når Ap-krisen når de samme redaktørene framstiller den som en uavvendelig prosess. «Støre klarer ikke å slukke brannen», skriver Trine Eilertsen. «Striden må bare brenne ut, med alt det fører med seg av ofre på veien. Den stikker for dypt, den er for bitter. Ingen klarer å stoppe den.»

Og videre: «En regjeringskrise er det eneste som virkelig kan endre den destruktive dynamikken i partiet på kort sikt.»

Vel, det ville også hjelpe litt om pressen unnlot å kaste ved på bålet. Og innså at blant «alle disse valgene som forlenger og fordyper striden i partiet», så inngår også deres egne valg.

Kronikk i Medier24, 7. juni 2018.

Det er én liten hake ved pappapermen – 6000 fedre er hvert år ekskludert fra den

Norge er et internasjonalt fyrtårn når det gjelder likestilling for kvinner. Når det gjelder likestilling for menn, er vi en sinke som må dras til internasjonale domstoler.

Likestilling er viktig norsk verdi. Og et av de viktigste virkemidlene for å oppnå likestilling, er pappaperm. Det er ikke måte på hva vi kan oppnå med fedrekvoten, i følge politikerne. Den skal endre forholdene mellom far og barn, mellom far og mor, mellom arbeidstaker og arbeidsgiver. Og det skal bli like fint for far å drive med «omsorgsarbeid», som å danse, unnskyld, jobbe.

Og de aller fleste nybakte fedre sier ja takk til pappeperm. Fordi de tar foreldrerollen på alvor, ønsker å knytte seg til sine barn, og gi dem dem en best mulig start i livet. Det er bare én liten hake ved ordningen. 6000 fedre hver år er ekskludert fra den.

Hvis ikke mor har rett til fødselspenger, har heller ikke far det. Og han mister også sin del av felleskvoten, dersom mor ikke oppfyller «aktivitetskravet» om gå ut i arbeid eller studier under hans permisjon.

Vi fikk et eksempel på praksisen i Dagsrevyen 7. mai: En fembarnsfar tok pappapermisjon for førstemann. Siden har mor vært hjemmeværende. Da mistet han retten til pem for de andre barna, fordi hun ikke hadde jobbet i seks av de ti siste månedene. Selv om han hadde vært i jobb og betalt sin skatt. Som mann har han ingen selvstendig opptjeningsrett til foreldrepenger.

Dette er åpenbart urimelig og urettferdig. De mener også de aller fleste av våre folkevalgte i de aller fleste partier. La meg sitere en kjent Høyre-politiker:

«I dag kan en far ha jobbet i 20 år og betalt skatt og trygdeavgift uten å få mulighet til å ta ut fedrekvoten fordi ordningen er avhengig av mors inntjening. Slik diskriminerer lovverket flere tusen menn.» Og hun la til:

«Det holder ikke å gå rundt og fortelle alle norske fedre at man er opptatt av å likestille far som omsorgsperson – gi like rettigheter til far og like muligheter for far – hvis man ikke gjør noe med det. Det begynner nesten å bli litt pinlig.»

Ikke sant. Dette sa Linda Cathrine Hofstad Helleland for åtte år siden. Da var hun kvinnepolitisk leder i Høyre, og ville kritisere Ap i regjering.

Nå er hun barne- og likestillingsminister, og må ta hensyn til regningen. 800 millioner kroner i året. (Som er mye, men ikke mer enn 3,8 prosent av det foreldrepermisjonen koster totalt: 21 milliarder.) Og da synes hun ikke lenger at ordningen er diskriminerende. Men hun fortsetter å kritisere Ap. For at de ikke har satt av penger i sitt alternative budsjett til å endre det hun selv ikke lenger vil endre.

Dette begynner ikke bare å bli pinlig. Det har vært pinlig ganske lenge. I særlig siden 2015 da Esa, organet som passer på at EØS-medlemmene følger europeisk lov, begynte å stille spørsmål ved om den norske praksisen er i tråd med EUs likestillingsdirektiv. EU krever nemlig noe så uhørt som likebehandling av menn og kvinner. De aksepterer ikke at det stilles spesielle krav til far for å foreldrepenger, som ikke stilles til mor. De mener norske myndigheter bedriver en «systematisk og ulovlig» diskriminering, og vil – etter å ha fått utilfredstillende svar i flere år fra norske myndigheter –  bringe Norge inn for Efta-domstolen mot slutten av året.

Statsråd Hellelands argumenter mot Esa vitner aller mest om kreativitet og dikterisk sans. Hun påstår at dagens ordning faktisk fører til bedre likestilling fordi aktivitetskravet bidrar til at flere mødre kommer ut i arbeid eller studier.

I så fall hevder regjeringen noe vi ikke har hørt før. At diskriminering av menn fremmer likestilling for kvinner. Eller at menn som bidrar mye til velferdsstaten (de skatter mer enn kvinner), ikke skal har rett til en viktig velferdstjeneste, for å styrke «arbeidslinja» for det annet kjønn.

Helleland påstår også å ha forskningbelegg. Men det finnes ingen forskning på likestillingseffekter av aktivitetskravet. I følge forskerne. De mener det ikke engang vært mulig å måle dem, uansett tilgang til data. Departementets egne fageksperter skal også ha frarådet statsråden å bruke likestillingsargumentet fordi det ikke kan dokumenteres.

Eksemplet fra Dagrevyen viser i stedet det motsatte av hva Helleland hevder: Uten foreldrepenger, har ikke familier råd til at far skal være hjemme med det nye barnet. Da blir det mors oppgave å ta seg av det som tradisjonelt har vært mors oppgave. Altså mindre, og ikke mer likestilling.

Talsmann for Mannsforum, Henrik Hammerei Slevigen, peker på en annen urettferdighet – som handler om klasse og ikke kjønn: Blant familiene som ikke får pappapermisjon, er det overrepresentasjon av menn og kvinner med lav inntekt. Skjevheten rammer de svakeste barna – som trenger det mest. Det er lett glemme midt i kjønnsdebatten: Dagens foreldrepermordning er ikke for alle barn.

Mot dette sa statssekretær Tom Erling Skaug på Dagsnytt 18 at «det er argumenter på begge sider». Tre ganger sa han dette. Mens han bare vektla argumentene på den ene siden. Og ikke nevnte at det regjeringsoppnevnte barnefamilieutvalget i fjor anbefalte at mor og far får individuelle rettigheter til foreldrepenger. Det samme gjør likestillingsombudet. Endringen ville dessuten forenklet dagens kompliserte NAV-regelverk, der søkerne nærmest blir avkrevd professorkompetanse i jus.

Vi hører også lite fra regjeringen om hvordan de gjør det i andre land. Sverige, Finland og Island stiller ikke noe aktivitetskrav til mor for at far skal kunne ta ut permisjon. Men annerledeslandet Norge vil det annerledes. For hva er nå hovedargumentet som Helland og departementet dytter foran seg, vel vitende om at de klinger godt i landsmenns ører? Norsk sjølvråderett: «Brüssel skal ikke styre den norske foreldrepermisjonsordningen.»

Hva skal man si? Norske myndigheter har ingen problemer med å la seg styre fra Brüssel i hundrevis av andre saker (hvorav vi bare hører om en brøkdel). Og i saken om foreldrepermisjon får vi følgende artige situasjon:

Norge, som ellers roser seg selv av å være et internasjonalt foregangsland når det gjelder likestilling, kjemper med nebb og klør for at ikke internasjonal rett skal ta fra oss retten til å diskriminere det ene kjønn.

Kronikk i VG, 8. mai (nett) og 9. mai (papir) 2018.

 

Slik blir Ap et småparti

Når det gjelder barnefattigdom, må vi være ærlige om alt. Unntatt årsaken.

Barnefattigdommen øker i Norge. Slik den har gjort siden 2001. Antall barn under 18 år som bor i en husholdning med vedvarende lavinntekt, har nå bikket 100.000. Det er et oppsiktsvekkende og nedslående tall.

«Slik skal vi ikke ha det i Norge», sier statsråd Jan-Tore Sanner. «Vi kan ikke leve med de utfordringene mange barn og unge har i dag,» sier Jonas Gahr Støre i et intervju i Dagsavisen. Men det er mer interessant hva Ap-lederen ikke sier.

«Vi må være ærlige på at vi er nødt til å finne nye svar. Og vi må være like ærlige på at det kommer til å koste. »

 Javel, men hvordan forklarer Støre at stadig flere barn vokser opp i lavinntektsfamilier, selv om problemet er adressert i mange år, og en rekke tiltak er satt inn?

«Det er et uttrykk for at forskjellene øker i Norge. Sterke krefter virker i den retningen – barn og unge blir rammet av det. Arbeidslinja er veldig viktig, men det kan ikke være hele svaret. Det er også ting knyttet til oppveksttilbud, til nærmiljøet, og til kvaliteten på tjenestene.»

«Sterke krefter» skaper altså «forskjeller» som «rammer» noen. Noe som krever mange nye svar. Eller rettere sagt: Delsvar.

Dette høres i beste fall ut som starten på et seminar. Det er i all fall ikke klar tale fra vår ledende opposisjonspolitiker.

Støre vil ikke svare konkret på journalistens spørsmål. Selv om han vet hva som er årsaken. Fordi SSB sier det. Forskere sier det. En rekke avisartikler i mange år har påpekt det. Jeg skrev blant annet en kommentar om det i Dagbladet for et år siden. Årsaken er innvandring.

Uten innvandring ville barnefattigdommen knapt økt i Norge. Ifølge SSB er antall fattige innvandrerbarn mer enn doblet på ti år, fra 26.000 til 55.000. Bare 5,5 prosent av barn uten innvandringsbakgrunn lever i lavinntektsfamilier, mens andelen for innvandrerbarn er nesten syv ganger så stor – 37,8 prosent.

Dårligst ut kommer familier med bakgrunn fra Somalia, Syria, Irak, Eritrea og Afghanistan. De er barnerike, dårlig tilknyttet arbeidsmarkedet og sterkt avhengige av offentlig støtteordninger. Hele fire av fem somaliske barn tilhører en familie med vedvarende lavinntekt. En stor andel av disse familiene er fattige selv etter mange års botid. Og vi snakker om den sterkest økende innvandringsgruppen i Norge.

Legg så til at SSB-tallene er basert på inntekt målt i perioden 2013–2016. Alle som har kommet etter flyktningbølgen i 2015, er ikke med i statistikken. Kanskje har antall fattige barn i Norge allerede passert 120.000.

Økt barnefattigdom i Norge handler altså om økt innvandring av fattige mennesker med lav eller ingen kompetanse. Deres muligheter til å få arbeid i Norge i små. Uansett tiltak. Uansett offentlig pengebruk. I tillegg kommer et annet, lite belyst problem: Mange av de gruppene med lavest inntekt sender store beløp hvert år til slektninger i hjemlandet, slik at de selv blir enda fattige og enda mer avhengig av økonomisk hjelp.

Dette kunne Støre ha sagt, om han var en ærlig politiker. Og han burde ha sagt det om han ønsker å gjenreise tilliten til et parti i krise. Innvandring var den viktigste saken for velgerne under stortingsvalget i fjor. Bare 15 prosent mente Arbeiderpartiet hadde best politikk på feltet. Partiet har erkjent at de har skygget unna og bekjent at de vil ta eierskap til saken. Det danske søsterpartiet har for lengst lagt seg på en tøffere linje i innvandringspolitikken.

Men Støre viker fortsatt unna. Intervjuet med det tidligere partiorganet er full av floskler, høyttenkning og det ene som ikke utelukker det andre. Og hva vil partiet gjøre frem mot landsmøtet til neste år? De vil la et utvalg se på saken.

Hva skal man si? Selvsagt trengs kompenserende tiltak for å hjelpe barna som allerede er i Norge. Selvsagt finnes det humanitære grunner til å ta imot flyktninger. Men da må man gjøre det klart at økt barnefattigdom er prisen å betale.

Det mest oppsiktsvekkende er at Støre sier at «det finnes grenser for hvilke problemer som politikken alene kan løse». Det er helt riktig. Men årsaken til problemet han snakker om, er ene og alene styrt av politikk. Det er de folkevalgte som bestemmer hvor høy og hva slags innvandring vi skal ha.

Fortsetter Støre på denne unnvikelseslinjen, kommer Ap til å bli et småparti.

Opprinnelig publisert i Aftenposten på nett, 6. april 2018 (og på papir 8. april)

I skyggen av #metoo

Når ofrene er «white trash» og gjerningsmennene har brun hud, holder man kjeft om organisert mishandling, voldtekt og mord.

Men når ofrene er pene piker og berømte kvinner, og overgriperne er kjente, hvite menn, lager man en kampanje, en hel bevegelse, til og med en «revolusjon», om beføling, uønsket kyssing og slibrige tekstmeldinger.

La det være helt klart: Metoo har vært en nødvendig vekker. Det er selvsagt all grunn til å slå ned på maktmisbruk og seksualisering i arbeids- og organisasjonsliv. Klare opp i hva som akseptabelt, skjønne hva som er upassende. Lytte til hvordan det oppleves for kvinner å være gjenstand for menns blikk, ord og hender, når oppmerksomheten ikke er ønsket.

Men – hvor utsatte og avmektige er egentlig de mest taleføre Metoo-ofrene og deres megafoner i mediene og politikken? Og hva skjer samtidig, av mer alvorlige overgrep, som man ikke ser, og ikke snakker om? Og hvorfor virker viljen til å snakke om disse så påfallende svak, særlig hos dem som ellers fyller avissidene og debattflatene?

Spørsmålene aktualiseres i det en ny seksualvoldsskandale ryster England: Flere hundre unge jenter er systematisk blitt dopet, truet, slått og voldtatt i byen Telford. Noen er også drept. Flere er ofrene er barn, ned til 11-årsalderen.

Mishandlingen er begått av gjenger, for det meste bestående av britisk-pakistanske menn. Ofrene er stort sett hvite jenter.

Saken har vært under opprulling lenge, men omfanget ble avslørt av tabloidavisen The Mirror i helgen. Dekningen som fulgte i de andre og mer respektable mediene var sen, beskjeden og halvhjertet. Dagen etter avsløringen var saken ennå ikke nevnt på forsiden av nettstedet til landets største nyhetsorganisasjon, BBC. Der hadde man ryddet plass til viktigere nyheter: En kjent komiker hadde gått bort i alder av 90 år. En fotballkjendis hadde spyttet på en supporter fra bilvinduet, og nå la han seg flat.

Telford-saken har ennå ikke vært på forsiden av The Guardian eller The Times. Derimot har alle de store engelske avisene skrevet side opp og side ned om «rystende» Metoo-episoder i sirklene til den politiske eliten. Mannlige parlamentsmedlem skal ha berørt kvinnelige journalister på kneet, kommet med vovete bemerkninger, sendt grove sms-er, og til og med invitert på en drink. Dermed var hele Westminster å anse som «Pestminster», et «giftig» sted, et «safe space» for «rovdyr».

Men tro ikke at engelske politikere ikke tar sånne problemer på alvor. I forrige uke debatterte parlamentet om plystring og tilrop etter kvinner på gaten burde klassifiseres som kvinnehat og bli straffet som hatkriminalitet.

Vi snakker om et groteskt misforhold i fokus og proporsjoner. Og det danner et mønster, som bare er blitt enda tydelige etter Metoo.

England har vært hjemsøkt av serie seksualvoldsskandaler de senere årene. Rotherham er den mest kjente, med 1400 ofre i perioden 1997 og 2013. Senest i 2017 avdekket politiet en gjeng med 18 unge menn som regelmessig skjenket, ruset og voldtok ungjenter i Newcastle. Mennene hadde opprinnelse fra Bangladesh, Tyrkia, Iran, Irak og Pakistan.

I alle tilfellene har mishandlingen pågått i det skjulte gjennom mange år, historiene er blitt ignorert eller trenert. Selv de ellers hyler mest opp om kjønnsdiskriminering og overgrep, forholdt seg stort sett stille, og sviktet noen av de mest sårbare kvinnene i samfunnet.

Man trenger neppe å lete etter forklaringen. Alle sakene har den gale type ofre: Arbeiderklassejenter. Og den gale type overgripere: Muslimske menn.

Da er det plutselig viktigere å unngå reaksjoner som kan fremme rasisme og islamofobi, enn å synliggjøre hvordan kvinner – i årevis, i det skjulte, har vært ofre for organisert, seksuell mishandling.

Varslerne i Telford ble ikke tatt på alvor av politiet. Noen av saken ble slettet av politiet. Andre omtalt som «pranks». Dette i motsetning til metoo, der alt handler om å tro på kvinnene. Kjendiskvinner i samfunnets toppskikt er blitt opphøyd til helter og martyrer, selv om deres lidelser i mange tilfeller handlet om å utstå et mildt ubehag. Mange av dem har begrunnet sitt Metoo-engasjement med ønske om å hjelpe de som er svakere enn dem selv. Men når Telford-saken er et faktum, og vi skjønner at noen av de svakeste har levd i et seksuelt helvete i åresvis, hører vi ingenting fra kjendisene.

Hykleriet er ikke til å holde ut, mener Joanna Williams, redaktør i magasinet i Spiked:

«Kjendiser og journalister som snakker på vegne av Metoo-bevegelsen snakker om å tro på offeret, og hjelpe andre kvinner å få en stemme. Men, sørgelig nok, når det gjelder arbeiderklassejentene i Oxford, Rochester, Newcastle, og nå Telford, er ikke alle kvinner like. Metoo-bevegelsen avslører et hykleri på kvalmende nivå. Og hva verre er, den tar tid og ressurser bort fra de virkelige ofre for mishanding.»

Det er en logisk kortslutning. Og et moralsk kollaps i hjertet av feminismen. Man bryr seg lite om ofre for menns makt når de tilhører et sosial klasse man kjenner dårlig, og ikke føler noe for. Det får liksom være grenser for solidaritet. Middelklassens piker er mer verdige ofre.

I tillegg blir man merkelig unnfallende overfor de grupper av menn som faktisk begår overgrepene, og ønsker ikke å tematisere deres kvinnesyn. Det er et mønster vi kjenner fra Sverige, og dels også fra debatten her hjemme. Vis til politirapporter om guttegjengers tafsing på festivaler. Vis til grove gruppevoldtektsaker. Vis til voldtektstatistikk, med samme mønster i mange land, gjennom mange år: Overrepresentasjon av ikke-vestlige gjerningsmenn. Tallene blir betvilt. Tolkningene blir betvilt. Du blir betvilt. Hvorfor er du så opptatt av etnisiteten eller kulturen til gjerningsmennene? Kan du ikke se at fellestrekket er at de er menn?

Derfor kan popartisten Zara Larsson, som har opplevd overgrep foran scenen på sine egne konserter, sitte på Skavlan og si at hun hater menn, sånn generelt, og få alle i studio til å le. Hadde hun sagt at hun hater muslimske menn, ville karrieren vært over.

I England, etter etterforskning av overgrep mot gutter i fotball, kan popstjernen Lily Allen skrive på Twitter at sport burde forbys. Det var en spøk, forklarte hun, hun ville bare poengtere at seksuelle overgrep «handler om mer enn muslimske gjenger». Noen uker senere, skrev hun om ofrene i Rochdale at «de ville blitt voldtatt av noen andre, før eller senere.»

Hun ble nødt til å slette tweeten og beklage til ofrene og deres familier. Men utsagnet forteller hva ellers medfølende og samfunnsbevisste kjendiser kan få seg til å tenke og si om den «andre» typen jenter.

Så hvordan er det her hjemme? Hvor mange av de hundrevis av kvinnene som delte sine metoo-historier i de store avisene før jul, tilhørte et annet skikt enn den utvidede kultureliten – eller den politiske eliten? Blir ikke kvinner i andre deler av arbeidslivet utsatt for plagsom seksuell oppmerksomhet? Eller «tåler» renholdere og kassadamer mer? Kan det til og med være at de følte av kampanjen ikke angikk dem, at den framsto som overdrevet, kanskje til og med latterlig?

Eller hva med Tysfjord-saken? Det er vel det nærmeste vi har kommet en Rotherham- eller Telford-skandale i Norge. Langvarig, systematisk mishandling med mange ofre og overgripere. I alt 151 saker, deriblant 43 voldtektsaker og 40 saker om seksuell omgang med barn under 14. Den yngste var 4 år.

Hvordan fikk denne overgrepskulturen utvikle seg? Fordi de lille, lukkede samfunnet valgte og dyrket tausheten. Men nesten mer overraskende – etter avsløringen: Nesten alle aktører og debattanter som pleier å engasjere seg i lignende saker, hadde svært lite på hjertet. Igjen trenger vi ikke lure på hvorfor.

Overgrepene fant sted blant lulesamer og læstadianere, i en liten bygd langt nord. Det ble for lokalt, for fremmedartet, ingenting å leve seg inn i, ingenting å lære av, og – viktigst – ingenting slå politisk mynt på. Snarere god grunn til å ligge lavt. Alle anstendig mennesker avstår fra å si eller gjøre noe som kan stigmatisere minoritetsgrupper.

Så får heller kvinner og barn man ikke kjenner betale prisen.

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 16. mars, 2018.

 

Menn med makt og penger? Ikke sexy. Aftenpostens forskningsekspert har talt.

Aftenpostens folkeopplysning om partnervalg ligger nærmere Kvinnefronten enn forskningsfronten, ifølge Kjetil Rolness.

Metoo-kampanjen har skapt en helt ny bevissthet om menns misbruk av makt for å skaffe seg sex. Og godt er det. Men kampanjen har også – uten at det var hensikten – skapt oppmerksomhet om en annen sannhet: At mange kvinner tenner på makt.

Dette temaet er ikke fullt så populært å snakke om. Og særlig ikke blant de som er politisk engasjert i kampen mot nettopp menns makt. Noen av dem driver med forskningsformidling i norske medier.

Nina Kristiansen er redaktør i nettavisen Forskning.no og mangeårig spaltist i Aftenpostens “Uviten”-spalte, som retter søkelys på ”dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk”.

Kristiansen har også bakgrunn som forkvinne i Kvinnefronten. Dette er ikke en organisasjon som bygger sin virksomhet på forskning og fakta. Den er ifølge seg selv en ”radikal feministisk organisasjon som vil forandre verden.” Og den bygger sin viten og virksomhet på ideologi.

Kvinnefronten fastslår blant annet at porno og prostitusjon er ”vold mot kvinner”. Ikke fordi de har særlig kunnskap om forekomsten av vold i sexindustrien. Tvert imot. De har bare politisk definert at det er slik.

Kristiansen er fortsatt et aktiv og sentralt medlem i organisasjonen. For ikke lenge siden holdt hun et internt foredrag med tittelen: ”Hvordan formidle feminisme og Kvinnefrontens politikk på en god måte?”

En måte kunne være å forkle radikalfeminisme som forskningsformidling. Det ville være en drøy påstand. Men jeg våger å påstå at et sterkt engasjement for kvinnekampen kan gi skylapper i visse saker. For eksempel når man skal besvare spørsmålet:  “Hvilke menn vil kvinner egentlig ha?”

Men nettopp dette evig aktuelle mysteriet var det Nina Kristiansen gav seg i kast med i gårsdagens ”Uviten”-spalte i Aftenposten.

Hun tok utgangspunkt i lege Pål Guldbrandsen mye leste Aftenposten-kronikk, der han beskrev effekten av sin yrkesstatus. Hvordan makt og posisjon kan gi en ellers lite attraktiv mann tilgang til kvinner, ikke minst underordnede kolleger.

Men forskningsredaktøren er skeptisk og spør: ”Hva sier forskningen om kvinners forhold til menn med makt?”

Den sier så mangt. For eksempel at kvinner foretrekker menn i røde klær, fordi rødt forbindes med makt. Bare se på alfahannene blant apene.

Javisst. Det er all mulig grunn til å være skeptisk til den endeløse strøm av klikkvennlige forskningsfunn fra USA. Det er som regel snakk om overflatiske, isolerte laboratoriestudier basert på enkle visuelle stimuli, og resultater tolket i tråd med forskerens like enkle faglige fordommer, gjerne knyttet til biologi. Men Aftenpostens forskningskritiker har ingen metodologiske innvendinger mot disse studiene. Hun liker bare ikke svarene de gir.

De fleste (evolusjons)psykologiske studier om partnervalg sier nemlig det samme som legen: At kvinner tiltrekkes av menn med status. Og at status henger sammen med makt. Dette kan ikke Kristiansen slå seg til ro med: “Men hva gir status? Er det alltid makt?” Og hun fortsetter:

“God helse kommer høyt opp når kvinner velger menn på bilder. Dette er dårlige nyheter for middelaldrende menn med og uten makt. Unge menn virker sunnere.”

Men alle vet at høyere status også er knyttet til bedre helse. “Menn på Vindern i Oslo Vest lever gjennomsnittlig 12 år lenger enn menn på Sagene-Torshov i Oslo Øst.” Det kan vi lese vi i Forskning.no, der Kristiansen er ansvarlig redaktør og daglig leder. Men i Aftenposten lager hun en falsk dikotomi mellom makt og helse. Og vil helst knytte sunnhet til ungdom:

“Når det er evolusjonspsykologer som gjør studiene, forklarer de kvinners valg i dag med kvinners valg for tusenvis av år siden. Vi vil ha menn med høy status, menn som overlever og bidrar. Det gir trygghet. Selv om ungdom, helse, og dermed gode gener, ofte trumfer makt.”

Da skulle man tro at kvinner gjennomgående velger yngre menn som livspartner. Men det vet vi at de ikke gjør. For hvert par av typen Anne Marie Ottersen (72) og Lasse Lindtner (62), finnes det sikkert ti par som ligner mer påBeate Eriksen (57). of Toralv Maurstad (91).

“Forskningen er ikke helt enig med seg selv i hva som gir status,” skriver Kristiansen videre. Kvinner liker menn som er hjelpsomme. Kvinner liker menn som er kreative. Kvinner liker menn med humor. Men også dette er egenskaper som ikke står i motsetning til makt, og heller ikke kan erstatte makt. En arbeidsledig lagerarbeider blir ikke en vinner på kjønnsmarkedet, selv om han er god til å fortelle vitser.

Kristiansen kunne har trukket frem andre studier som viser at kvinner foretrekker høye menn, eller er mindre opptatt av utseende enn menn. Men hun er i det hele tatt ikke opptatt av helt åpenbare kjønnsforskjeller i partnervalg. Hun vil heller ha fram at ”psykologien har flere teorier på lager. For eksempel at vi blir tiltrukket av folk som ligner på oss selv i holdninger, verdier, fritidsaktiviteter og utseende.”

Kvinner og menn tenner på likhet og likestilling? Det høres jo skrekkelig fint ut. Fullt i tråd med samfunnets idealer. Men teorien sier ikke det Kristiansen påstår. Den handler verken spesifikt om forholdet mellom menn og kvinner, eller bare om romantiske forhold, men like mye om vennskap. Forskningsartikkelen som hun linker til, er illustrert med et foto av to unge venninner med veldig lik klestil og hår. Kanskje kvinnefronteren forsøker å hinte om at kvinner like gjerne kan velge kvinner?

Men Kristiansen mener likheten også gjelder de heteroseksuelle. “Vi velger menn som er ganske like oss selv, i alder, utdanningsnivå og økonomi. Om vi velger eldre menn, er det større sjanse for at vi skiller oss.”

Dette har hun fra en SSB-rapport. Men hun nevner ikke at SBBs statistikk tegner et fast mønster av ulikhet i alder. Gjennomsnittsalderen ved giftemålet er 38,2 år for menn og 34,8 for kvinner. Det er ikke store gapet, men i en periode (fra tidlig 60-tall) der gjennomsnittsalderen ved giftemål har økt med hele 10 år for begge kjønn, og der likestilling ellers er blitt en realitet, er forskjellen forbløffende stabil år for år: Kvinner søker litt eldre menn, menn søker litt yngre kvinner.

Men så kommer det virkelig underlige i Aftenpostens forsøk på å gripe partnervalgets logikk:

“Og ikke minst velger vi menn som har barn fra før. Det er fordi de har høyere status, sier en forsker til Nettavisen. Nei, det er fordi dette er menn som stiller opp hjemme, sier en annen til klikk.no. De mange mennene som ikke har fått barn innen de er 45 år, vil heller bruke livet på arbeid og/eller fritidssysler. Da får de god tid til å oppnå status og makt på jobben eller i politikken, men er altså ikke blitt attraktive partnere.”

Og slik slutter artikkelen. Menn som har barn fra før, er altså attraktive for kvinner, ifølge Nina Kristiansen. Uten at det faller henne inn at disse menn nødvendigvis må være eldre, og til dels betydelig eldre, enn kvinnene, som ikke har fått barn. Dermed er det ikke bare forskningen som er uenig med selv selv. Også forskningsredaktøren er uenig med seg selv.

Og Kristiansens framstilling av flerkullsfedrene og de barnløse menne er mildt sagt misvisende: Menn som ikke har fått barn når de 45 år – dessverre en økende andel – er ikke i ferd med å skaffe seg makt og status. Og svært få av dem har valgt sin egen barnløshet. I stedet er de valgt bort av kvinnene, særlig kvinner med høy utdanning. Disse kvinnene vil heller ha en ”pent brukt” mann med gode ressurser, enn enn ”ubrukt” mann med lite ressurser.

Dette dokumenterte samfunnsforskeren Kari Skrede allerede i 2005. Og preferansen er ikke ny. ”Det ser en også i gammelhistorisk statistikk. Det er de bedrestilte mennene som blir valgt først,” sa Skrede i et intervju med Morgenbladet i 2012, og la til: ”Det blir litt sosialdarwinisme.”

Så kanskje utviklingspsykologien ikke er så irrelevant som Aftenpostens forskningskommentator skal ha det til. Og Kristiansen nevner ikke den aller viktigste faktoren på det nådeløse kjønnsmarkedet: Penger.

Penger er – for mange kvinner – sexy. Og penger kan byttes i skjønnhet. Derfor Onassis-syndromet: Selv fæle rike menn kan bli gift med svært vakre kvinner. Selv om de verken er kreative, har humor eller – hjelper til hjemme!

Det finnes forskning som sier at kvinner er 1000 ganger mer sensitive for mannens årsinntekt i partnervalget enn omvendt.

Penger forklarer også resirkuleringen av de godt brukte mennene, som ofte er alfahanner fra privat sektor. De som lykkes i arbeidslivet, lykkes også i familielivet. Jo flere barn fedrene har, desto mer tjener de i forhold til barnløse menn.

Og undersøkelser i likestilte Norge viser at kvinner fortsatt vil forsørges. 7 av 10 kvinner ønsker at mannen skal tjene mest. 6 av 10 av heltidsarbeidende kvinner med to eller flere barn misunner kvinner som kan være hjemme hele eller halve tiden.

Dette er ikke gode nyheter for de som vil at virkeligheten skal samsvare med likestillingsidealene. Dette er ikke politisk korrekte preferanser. Det er kanskje derfor de bekreftes av forskning, men underspilles av personen som er utpekt av Norges største avis til å gå forskningen i sømmene. Slik at avsløring av ”uviten” og ”flau formidling” blir til uviten om viten og flau forskningskritikk.

Kanskje Aftenposten burde vurdere å legge spalten litt nærmere forskningsfronten og litt lenger fra Kvinnefronten.

 

Kronikken ble opprinnelig publisert på Medier24, 15. februar 2018.

 

Blir unge syke av å bli kalt snøfnugg?

telegraph aftenposten.1000x562

Aftenposten har i dag den rareste artikkelen jeg kan huske å ha lest i «Uviten»-spalten.

På papir lyder tittelen: “Bli unge virkelig syke av å bli kalt snøfnugg?” Det sier artikkelen ingenting om. En av undertitlene lyder: “Ligger forklaringen i spørsmålsstillingen?” Det sier heller ikke artikkelen noe om.

Teksten er skrevet av Atle Fretheim, forskningsleder ved Folkehelseinstituttet og professor II ved Universitet i Oslo. Han presenterer den på Facebook som “Litt god, gammaldags mediekritikk”. Men tåler den selv mediekritikk?

Fretheim tar utgangspunkt i et fornøyelig oppslag i den engelske avisen The Telegraph som jeg selv delte på Facebook for en snau måned siden. Den hadde overskriften: “Don’t call us snowflakes – it damages our mental health, say young people.”

Med andre ord: Ungdommen mener det kan være krenkende – på et helsefarlig nivå – å bli kalt lettkrenkelig.

Det er jo litt morsomt, særlig når det bygget på en tilsynelatende seriøs spørreundersøkelse der hele 74 prosent av de spurte i alderen 16-24 år mente at det å bli kalt “snøfnugg” kunne gå ut over deres mentale helse. Men Fretheim var skeptisk til funnet, og til oppslaget til The Telegraph – og avisene som viderebrakte saken til almen forlystelse:

“Jeg fant ikke tegn til kritiske spørsmål om undersøkelsen i noen av oppslagene, så jeg måtte sjekke litt selv.”

Og Fretheim er generøs nok til å innvie oss i metodene til en forskningsleder:

“Ved hjelp av et helt enkelt internettsøk var det lett å finne ut at forsikringsselskapet Aviva stod bak undersøkelsen.”

Vel. Enda lettere ville det være å faktisk lese The Telegraph-artikkelen. For der står det: “Research by insurance firm Aviva found that 72 per cent of 16-24 year-olds think the term [snowflake] is unfairly applied, while 74 per cent think it could have a negative effect on young people’s mental health.”

Men Fretheim gravde videre hos forskningsselskapet:

“Aviva svarte meg raskt på epost. Først ble min forespørsel om å få mer informasjon om undersøkelsen avvist, men etter litt fram og tilbake fikk jeg se spørsmålene som hadde blitt stilt.”

Og slik lød det:

«Do you think that the usage of terms such as the ‘snowflake generation’ can have a negative effect on the mental health of the people to whom it refers?»

Og hva har så Fredhem da avslørt? Nok en gang: Intet enn det som sto i The Telegraph-artikkelen. Jf. sitatet over. Han skriver: “Medieoppslagene gav inntrykk av at de som svarte ja på spørsmålet mente de selv stod i fare for å bli syke av å bli kalt «snowflake». Det er en tvilsom tolkning.” Men i Telegraph-artikkelen lå denne tolkningen kun i tittelen, ikke i selve artikkelen. Og om de unge som svarte ja i undersøkelsen tenkte på seg selv eller ikke, aner vi ikke. Heller ikke Fretheim. Han skriver:

“Det er også verdt å merke seg at blant alle de voksne deltakerne i undersøkelsen svarte godt over halvparten (58 prosent) ja på det samme spørsmålet.”

Folkehelsas mann later til å være berolighet over dette, for da er det ikke ungdommen selv som frykter å bli syke av å bli kalt “snøfnugg”. Men at også eldre er bekymret på ungdommens vegne – for at de urettmessig kan bli stemplet som lettkrenkelige, og dermed kan ta skade på sin sjel av det, er ikke også det bittelitte grann foruroligenede – eller forlystelig – alt etter hvordan man ser det? Men dette poenget – at krenkelseskulturen nå tydeligvis har nådd alle generasjoner – går ham hus fordi. Han er for opptatt med å gratulere seg selv med ha utført en helt unik gravejobb. Artikkelen slutter med et spørsmål til forsikringsselskapet:

“- Har noen journalister tatt kontakt med dere for å få mer informasjon om undersøkelsen? spurte jeg.

– Nei, ingen.”

Men så kommer den virkelige ironien. Fretheim har altså ikke avslørt noe som helst ut over å peke på at en tittel var litt hardt vinklet, noe en våken leser kunne finne ut på egenhånd. Og hva gjør Aftenposten når de publiserer artikkelen hans på nett? De bruker nesten samme overskrift, med Fretheims navn rett bak, i like store typer: “Generasjon snøfnugg: Ikke kall oss snøfnugg, vi blir syke av det.” Faktisk er dette en enda mer tvilsom versjon av tittelen enn den til The Telegraph, fordi den tillegger utsagnet til “snøfnuggene” selv, og ikke til ungdom generelt. Akkurat det Fretheim kritiserer, gjør Aftenposten til gangs, når de skal presentere mediekritikken. Vi sier god bedring til alle parter.

Opprinnelig publisert på Medier24, 2. januar 2018.