SSB gir oss hyggelige tall om integrering. De andre tallene må vi grave fram selv eller betale for.
Jeg sitter på noen tall og figurer som burde ha stor interesse, men som få andre har sett. De viser hvor mange innvandrere som jobber heltid. Fordelt på kjønn og landbakgrunn. De viser også hvor skjevt og overdrevet positivt inntrykk vi får av den offisielle sysselsettingsstatistikken.
Siden 2012 årene har Norge hatt en nettoinnvandring på over 61.000 personer fra Afghanistan, Eritrea, Somalia og Syria. Det er et høyt tall. Innvandrerne fra disse landene har i følge SSB en sysselsettingsprosent på henholdsvis 48, 38, 32 og 15. Det er et lavt tall. Og ser vi på de som jobber heltid, reduseres prosentene til 31, 20, 19 og 9.
Det siste tallet skyldes kort botid. I gruppen med lengst botid, pakistanerne, er 48 prosent er sysselsatt. Men bare 36 prosent på heltid. Og så lite som 19 prosent av kvinnene jobber 30 timer i uka eller mer. Hadde kriteriet vært en vanlig norsk arbeidsuke på 37,5 timer, ville andelen vært enda lavere.
Hva forteller dette? At integreringen av ikke-vestlige innvandrere, og særlig kvinnene, ikke går så bra. Og kanskje dårligere enn vi trodde. Men disse tallene finner du ikke noe sted hos SSB. Du må bestille dem selv. Og betale for det.
Og det har Frps stortingsgruppe gjort. De har også kontaktet media, og fått interessert respons, men hittil har ingen villet laget noen redaksjonell sak. Og nå har en tallnerd i partiet delt materialet med meg, siden jeg har havnet i en «ellevill krangel» med byrået om nettopp disse tallene.
Jeg stemmer ikke Frp. Men jeg stemmer for at vi må ha alle relevante fakta på bordet i innvandrings- og integreringsdebatten. Arbeid er nøkkelen til å delta i samfunnet og være selvhjulpet. Da må vi vite i hvilken grad innvandrere kommer i arbeid. Dessverre er SSBs sysselsettingstall nesten ubrukelige for formålet.
De viser hvor mange som jobber én time i uka eller mer. Ikke hvor mye de jobber. Dermed underkommuniseres den lave arbeidstilknytningen hos mange av de største og mest voksende innvandringsgruppene fra Midtøsten og Nord-Afrika.
Dette er nå én ting. Men nå du påpeker problemet i en kronikk i Aftenposten, havner du i en selsom dialog med ledere i SSB. Du blir belært om ting du vet. Du blir møtt med irrelevante innvendinger. Du henvises til steder der det du spør om ikke finnes. Du blir spurt om hvorfor du ikke sendte en mail, selv om du ringte og fikk til svar at dette ville ta tid og koste penger. Du får høre at «Vi har tallene!», men du må selv lete dem fram og legge dem sammen.
Og gjør du et enkelt regnestykke på andel somaliske kvinner i heltidsarbeid (9,5 prosent), får du beskjed om at tallet er feil. Av en seksjonssjef med sviktende regneferdigheter. Til slutt kommer en fagdirektør til unnsetning og dekker tabben under et tykt lag med selvfølgeligheter og bortforklaringer.
Dette er mediehåndtering på lavt nivå. Og ankepunktet består: SSB gir et ufullstendig, misvisende og skjønnmalende bilde av innvandreres sysselsetting. Det er de «hyggelige» tallene som presenteres i Statistikkbanken og i artiklene. De mer informative og realistiske tallene er et grave- eller bestillingsprosjekt for spesielt interesserte utenfor huset. Da holder det ikke å si at vi bruker «vanlige definisjoner» eller «publiserer tall i samsvar med internasjonale standarder».
En sysselsettingstatistikk som bygger på èn-timeskriteriet, og inkluderer de som får hovedinntekten fra stønader, skaper problemer for de som jobber med integreringen. I Telemarksavisa i forrige uke uttalte lederen av flyktningavdelingen i NAV Skien at SSB-tallene er en dårlig indikator på måloppnåelse. De viser ikke om personen er reelt selvforsørget eller ikke.
Statistikken er også et problem for politikere, byråkrater, journalister og debattanter som ikke skjønner det rause grunnlaget for tallene. Og det er problem for SSB, fordi skjønnmalingen går på tilliten løs, og skriver seg inn i en tradisjon som byrået har liten grunn til å være stolt av.
Allerede i 2004 skrev VGs Hanne Skartveit en kommentar med tittelen «Frykten for tallene». Hun hadde vært på demografiseminar. Der snakket SSB-forsker Lars Østby om de «store etiske problemene» med å lage fremskrivninger som viser antall mennesker med innvandringsbakgrunn. Østby gjorde selv alt for lave befolkningsanslag i en årrekke, og erkjente etter hvert feilen.
Men han uttalte seg alltid positivt om innvandring, og negativt til alle som sa noe annet. «Integreringen i Norge går seg til over tid», lød mantraet. Da en forsker ved Frischsenteret påviste at mange ikke-vestlige innvandrere blir mer avhengig av trygd med økt botid, kritiserte han artikkelen uten å påvise feil, og mente at tidspunktet for publisering var uheldig. Tallene kunne misbrukes i valgkampen.
I 2016, da SSB-tall viste at 4 av 5 somaliske kvinner var uten arbeid, hevdet Østby fortsatt at integreringen «går rimelig bra». Da hadde byrået i mellomtiden fått en direktør som var enda tydeligere på hvor hun sto politisk i innvandringsdebatten.
Christine Meyer ville gå i demonstrasjonstog for innvandring til Norge, hun synes innvandringsregnskap var et «sårt punkt», og hun advarte mot «forskning og statistikk som potensielt kan stigmatisere grupper».
Frp måtte kjempe i to år for å få SSB til å lage en statistikk om kriminalitet og landbakgrunn, noe som gjøres i Danmark på rutine. En stortingsrepresentant fra Sp måtte ta eget initiativ for å få ut tall om innvandrernes skatteevne. Og Erling Holmøy, som gjorde et solid arbeid for Brochmann II-utvalget (jf. kap. 8 i rapporten), ble forsøkt degradert fra forskningsavdelingen. Hans rapport, som viser at innvandringen vil medføre en ekstra skattebyrde på 10.000 kroner årlig pr.person fra 2025 til 2100, ble trenert i flere måneder, og ledelsen sådde tvil om den var faglig godkjent.
Men det denne historien først og fremst sår tvil om, er SSBs evne og vilje til å gjøre også ubehagelige tall tilgjengelige. Noe som er alvorlig i en tid der høyrepopulister – med stadig større gjennomslag – fremmer en teori om at offentlige institusjoner bevisst fører befolkningen bak lyset for å legge til rette for masseinnvandring.
Det kunne derfor vært interessant å høre den nye SSB-direktørens tanker om denne saken: Hva vil Geir Axelsen gjøre for å gjenreise byråets tillit som en nøytral og troverdig leverandør av fakta på innvandrings- og integreringsfeltet?
Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 30. august 2018.