Leder med lederegenskaper søkes. Må kunne utøve ledelse.

Tegning: Flu Hartberg.

Kan en ungarsk general bli vår neste riksantikvar?

Helgekommentar i Dagbladet, 8. september 2018.

Stillingsannonser kan være artige. «Det er ledig stilling som Riksantikvar ved Riksantikvaren», opplyser Klima- og miljødepartementet. Stillingen heter også «Direktør for Direktoratet for kulturminneforvaltning». Det er litt sånn: «Vi søker Statsminister ved Statsministerens kontor. Vedkommende må også være Minister for Ministeriet.»

Men seriøst: Riksantikvaren har et stort og viktig ansvar. Hun eller han leder vernet av fysiske kulturminner i Norge – bygninger, kulturmiljø, arkeologi. Beslutninger om fredning eller rivning av eldre hus, krever klok og modig opptreden på et felt der sterke følelser og interessekonflikter rår. Og nettopp ledelsesaspektet er noe departementet tar på ytterste alvor:

«Vi søker en person med solide lederegenskaper som kan lede og utvikle Riksantikvaren som en helhetlig moderne virksomhet i forvaltningen.» (mine uth.)

Med den siste presiseringen blir man kvitt alle som måtte ønske å utvikle Riksantikvaren som en oppsplittet gammeldags virksomhet. Det er kanskje ikke mange, men det er da noe. «Solide lederegenskaper» burde ellers være tydelig tale. Men ikke tydelig nok, for slik fortsetter det:

«Det legges avgjørende vekt på den nye direktørens lederegenskaper og samarbeidsevner.»

Altså: Solide lederegenskaper. Avgjørende vekt på lederegenskaper. Klart nok nå? Nei, departementet hiver ut denne brannfakkelen i neste setning: «Direktøren må være en inspirerende og inkluderende leder for egne medarbeidere.»

Man skulle tro at en søker med solide og avgjørende lederegenskaper selv visste sånn noenlunde hva disse egenskapene består i. Men det tror ikke departementet:

«Viktige egenskaper vil i tillegg [sic] være handlekraft, beslutningsdyktighet og gode kommunikasjonsferdigheter. Det kreves god rolleforståelse og nødvendig innsikt og kunnskaper for å kunne utøve ledelse og treffe strategiske valg på hele ansvarsfeltet.»

Og det var hele stillingsannonsen i Aftenposten. Gjentakelser og selvfølgeligheter. Ikke ett ord om utdanning, relevant erfaring eller engasjement på feltet. (Det står litt om kvalifikasjoner i utlysningen på departementets nettside, men ingenting i avisannonsen). Departementet søker en leder som kan lede.

Er vi overrasket? Nei. Vi har dessverre måttet venne oss til at «ledelse» er blitt et selvstendig fag, viktigere enn alle andre. Selv om denne vitenskapen er så lite eksakt at det nærmer seg kvakksalveri. Vi har også skjønt at ledelse springer ut av sjeldne, personlige (og medfødte?) egenskaper. Dette er næringslivet svar på genidyrkelsen på kunstfeltet.

Når vi likevel lar oss forbløffe av utlysningsteksten, er det fordi mange hadde forhåpninger til Ola Elvestuen (V) som ny statsråd fra januar i år. At han kanskje ville markere seg og sitt parti slik Grande forsøker i kulturdepartementet.

Dessuten har vi ni års erfaring med forrige riksantikvar. De tilsier ikke at man burde vektlegge ledelsesaspektet sterkere. Heller at man burde advare mot autoritær og tilfeldig toppstyring uten faglig forankring.

Jørn Holme skapte frustrasjon og fortvilelse hos de fleste rundt seg: Medarbeidere, fylkeskonservatorer, Fortidsminneforeningen. Han unngikk riktige, men kontroversielle avgjørelser til fordel for «gladfredninger». Blant annet presterte han å frede Den Norske Opera, som da var fem år gammel. Ingen hadde foreslått å rive Snøhettas mesterverk. Eller å endre på arkitekturen. Hvorfor da frede? Fordi «alle er enige» i fredningen, ifølge Holme.

Fredningen har ikke bedret renholdet og vedlikeholdet, eller hindret at bygget er blitt pakket inn av nabobygg, selv om Holme påsto at «en fredning vil sikre dens plass i omgivelsene.» Det handlet nok mer om å sikre Riksantikvarens plass i mediebildet i anledning direktoratets 100-årsjubileum.

Samtidig som Holme brukte store ressurser på en populær absurditet, lot han flere verdifulle lokale og regionale bygninger bli til pinneved, blant annet sveitservillaen Furuheim på Gol. Han tillot også en skandaløs rivning av Rødskolen i Melbu, med sine unike veggmalerier, tross faglige protester, fordi han ikke ville tillegge den «nasjonal verdi».

Man får lyst til å frede minnet over Stephan Tschudi-Madsen, riksantikvar mellom 1978 og 1991, som i egenskap av fagmann, formidler og ildsjel greide gjøre mye mer for kulturvernet, selv om hans mandat var snevrere (den gang var det departementet og ikke direktoratet som vedtok fredninger).

Styreleder i Fortidsminneforeningen, Margrethe C. Stang, har satt opp sju punkter om hva slags person hun helst ser som ny riksantikvar. Det første punktet sier litt om direktøren som går: «Noen som kjenner og forstår feltet.»

Men denne elementære forutsetningen nevnes ikke engang i stillingsannonsen. Ved forrige utlysning var det bare én annen søker, etter at Holme sa han ønsket et nytt åremål. Det var en tyrkisk offiser. Det skal bli spennende å se hvem som nå søker, etter at departementet nå har etterlyst en lederskikkelse som ikke trenger å kunne noe. Tør vi håpe på en ungarsk general?

 

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *