Menn med makt og penger? Ikke sexy. Aftenpostens forskningsekspert har talt.

Aftenpostens folkeopplysning om partnervalg ligger nærmere Kvinnefronten enn forskningsfronten, ifølge Kjetil Rolness.

Metoo-kampanjen har skapt en helt ny bevissthet om menns misbruk av makt for å skaffe seg sex. Og godt er det. Men kampanjen har også – uten at det var hensikten – skapt oppmerksomhet om en annen sannhet: At mange kvinner tenner på makt.

Dette temaet er ikke fullt så populært å snakke om. Og særlig ikke blant de som er politisk engasjert i kampen mot nettopp menns makt. Noen av dem driver med forskningsformidling i norske medier.

Nina Kristiansen er redaktør i nettavisen Forskning.no og mangeårig spaltist i Aftenpostens “Uviten”-spalte, som retter søkelys på ”dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk”.

Kristiansen har også bakgrunn som forkvinne i Kvinnefronten. Dette er ikke en organisasjon som bygger sin virksomhet på forskning og fakta. Den er ifølge seg selv en ”radikal feministisk organisasjon som vil forandre verden.” Og den bygger sin viten og virksomhet på ideologi.

Kvinnefronten fastslår blant annet at porno og prostitusjon er ”vold mot kvinner”. Ikke fordi de har særlig kunnskap om forekomsten av vold i sexindustrien. Tvert imot. De har bare politisk definert at det er slik.

Kristiansen er fortsatt et aktiv og sentralt medlem i organisasjonen. For ikke lenge siden holdt hun et internt foredrag med tittelen: ”Hvordan formidle feminisme og Kvinnefrontens politikk på en god måte?”

En måte kunne være å forkle radikalfeminisme som forskningsformidling. Det ville være en drøy påstand. Men jeg våger å påstå at et sterkt engasjement for kvinnekampen kan gi skylapper i visse saker. For eksempel når man skal besvare spørsmålet:  “Hvilke menn vil kvinner egentlig ha?”

Men nettopp dette evig aktuelle mysteriet var det Nina Kristiansen gav seg i kast med i gårsdagens ”Uviten”-spalte i Aftenposten.

Hun tok utgangspunkt i lege Pål Guldbrandsen mye leste Aftenposten-kronikk, der han beskrev effekten av sin yrkesstatus. Hvordan makt og posisjon kan gi en ellers lite attraktiv mann tilgang til kvinner, ikke minst underordnede kolleger.

Men forskningsredaktøren er skeptisk og spør: ”Hva sier forskningen om kvinners forhold til menn med makt?”

Den sier så mangt. For eksempel at kvinner foretrekker menn i røde klær, fordi rødt forbindes med makt. Bare se på alfahannene blant apene.

Javisst. Det er all mulig grunn til å være skeptisk til den endeløse strøm av klikkvennlige forskningsfunn fra USA. Det er som regel snakk om overflatiske, isolerte laboratoriestudier basert på enkle visuelle stimuli, og resultater tolket i tråd med forskerens like enkle faglige fordommer, gjerne knyttet til biologi. Men Aftenpostens forskningskritiker har ingen metodologiske innvendinger mot disse studiene. Hun liker bare ikke svarene de gir.

De fleste (evolusjons)psykologiske studier om partnervalg sier nemlig det samme som legen: At kvinner tiltrekkes av menn med status. Og at status henger sammen med makt. Dette kan ikke Kristiansen slå seg til ro med: “Men hva gir status? Er det alltid makt?” Og hun fortsetter:

“God helse kommer høyt opp når kvinner velger menn på bilder. Dette er dårlige nyheter for middelaldrende menn med og uten makt. Unge menn virker sunnere.”

Men alle vet at høyere status også er knyttet til bedre helse. “Menn på Vindern i Oslo Vest lever gjennomsnittlig 12 år lenger enn menn på Sagene-Torshov i Oslo Øst.” Det kan vi lese vi i Forskning.no, der Kristiansen er ansvarlig redaktør og daglig leder. Men i Aftenposten lager hun en falsk dikotomi mellom makt og helse. Og vil helst knytte sunnhet til ungdom:

“Når det er evolusjonspsykologer som gjør studiene, forklarer de kvinners valg i dag med kvinners valg for tusenvis av år siden. Vi vil ha menn med høy status, menn som overlever og bidrar. Det gir trygghet. Selv om ungdom, helse, og dermed gode gener, ofte trumfer makt.”

Da skulle man tro at kvinner gjennomgående velger yngre menn som livspartner. Men det vet vi at de ikke gjør. For hvert par av typen Anne Marie Ottersen (72) og Lasse Lindtner (62), finnes det sikkert ti par som ligner mer påBeate Eriksen (57). of Toralv Maurstad (91).

“Forskningen er ikke helt enig med seg selv i hva som gir status,” skriver Kristiansen videre. Kvinner liker menn som er hjelpsomme. Kvinner liker menn som er kreative. Kvinner liker menn med humor. Men også dette er egenskaper som ikke står i motsetning til makt, og heller ikke kan erstatte makt. En arbeidsledig lagerarbeider blir ikke en vinner på kjønnsmarkedet, selv om han er god til å fortelle vitser.

Kristiansen kunne har trukket frem andre studier som viser at kvinner foretrekker høye menn, eller er mindre opptatt av utseende enn menn. Men hun er i det hele tatt ikke opptatt av helt åpenbare kjønnsforskjeller i partnervalg. Hun vil heller ha fram at ”psykologien har flere teorier på lager. For eksempel at vi blir tiltrukket av folk som ligner på oss selv i holdninger, verdier, fritidsaktiviteter og utseende.”

Kvinner og menn tenner på likhet og likestilling? Det høres jo skrekkelig fint ut. Fullt i tråd med samfunnets idealer. Men teorien sier ikke det Kristiansen påstår. Den handler verken spesifikt om forholdet mellom menn og kvinner, eller bare om romantiske forhold, men like mye om vennskap. Forskningsartikkelen som hun linker til, er illustrert med et foto av to unge venninner med veldig lik klestil og hår. Kanskje kvinnefronteren forsøker å hinte om at kvinner like gjerne kan velge kvinner?

Men Kristiansen mener likheten også gjelder de heteroseksuelle. “Vi velger menn som er ganske like oss selv, i alder, utdanningsnivå og økonomi. Om vi velger eldre menn, er det større sjanse for at vi skiller oss.”

Dette har hun fra en SSB-rapport. Men hun nevner ikke at SBBs statistikk tegner et fast mønster av ulikhet i alder. Gjennomsnittsalderen ved giftemålet er 38,2 år for menn og 34,8 for kvinner. Det er ikke store gapet, men i en periode (fra tidlig 60-tall) der gjennomsnittsalderen ved giftemål har økt med hele 10 år for begge kjønn, og der likestilling ellers er blitt en realitet, er forskjellen forbløffende stabil år for år: Kvinner søker litt eldre menn, menn søker litt yngre kvinner.

Men så kommer det virkelig underlige i Aftenpostens forsøk på å gripe partnervalgets logikk:

“Og ikke minst velger vi menn som har barn fra før. Det er fordi de har høyere status, sier en forsker til Nettavisen. Nei, det er fordi dette er menn som stiller opp hjemme, sier en annen til klikk.no. De mange mennene som ikke har fått barn innen de er 45 år, vil heller bruke livet på arbeid og/eller fritidssysler. Da får de god tid til å oppnå status og makt på jobben eller i politikken, men er altså ikke blitt attraktive partnere.”

Og slik slutter artikkelen. Menn som har barn fra før, er altså attraktive for kvinner, ifølge Nina Kristiansen. Uten at det faller henne inn at disse menn nødvendigvis må være eldre, og til dels betydelig eldre, enn kvinnene, som ikke har fått barn. Dermed er det ikke bare forskningen som er uenig med selv selv. Også forskningsredaktøren er uenig med seg selv.

Og Kristiansens framstilling av flerkullsfedrene og de barnløse menne er mildt sagt misvisende: Menn som ikke har fått barn når de 45 år – dessverre en økende andel – er ikke i ferd med å skaffe seg makt og status. Og svært få av dem har valgt sin egen barnløshet. I stedet er de valgt bort av kvinnene, særlig kvinner med høy utdanning. Disse kvinnene vil heller ha en ”pent brukt” mann med gode ressurser, enn enn ”ubrukt” mann med lite ressurser.

Dette dokumenterte samfunnsforskeren Kari Skrede allerede i 2005. Og preferansen er ikke ny. ”Det ser en også i gammelhistorisk statistikk. Det er de bedrestilte mennene som blir valgt først,” sa Skrede i et intervju med Morgenbladet i 2012, og la til: ”Det blir litt sosialdarwinisme.”

Så kanskje utviklingspsykologien ikke er så irrelevant som Aftenpostens forskningskommentator skal ha det til. Og Kristiansen nevner ikke den aller viktigste faktoren på det nådeløse kjønnsmarkedet: Penger.

Penger er – for mange kvinner – sexy. Og penger kan byttes i skjønnhet. Derfor Onassis-syndromet: Selv fæle rike menn kan bli gift med svært vakre kvinner. Selv om de verken er kreative, har humor eller – hjelper til hjemme!

Det finnes forskning som sier at kvinner er 1000 ganger mer sensitive for mannens årsinntekt i partnervalget enn omvendt.

Penger forklarer også resirkuleringen av de godt brukte mennene, som ofte er alfahanner fra privat sektor. De som lykkes i arbeidslivet, lykkes også i familielivet. Jo flere barn fedrene har, desto mer tjener de i forhold til barnløse menn.

Og undersøkelser i likestilte Norge viser at kvinner fortsatt vil forsørges. 7 av 10 kvinner ønsker at mannen skal tjene mest. 6 av 10 av heltidsarbeidende kvinner med to eller flere barn misunner kvinner som kan være hjemme hele eller halve tiden.

Dette er ikke gode nyheter for de som vil at virkeligheten skal samsvare med likestillingsidealene. Dette er ikke politisk korrekte preferanser. Det er kanskje derfor de bekreftes av forskning, men underspilles av personen som er utpekt av Norges største avis til å gå forskningen i sømmene. Slik at avsløring av ”uviten” og ”flau formidling” blir til uviten om viten og flau forskningskritikk.

Kanskje Aftenposten burde vurdere å legge spalten litt nærmere forskningsfronten og litt lenger fra Kvinnefronten.

 

Kronikken ble opprinnelig publisert på Medier24, 15. februar 2018.

 

Blir unge syke av å bli kalt snøfnugg?

telegraph aftenposten.1000x562

Aftenposten har i dag den rareste artikkelen jeg kan huske å ha lest i «Uviten»-spalten.

På papir lyder tittelen: “Bli unge virkelig syke av å bli kalt snøfnugg?” Det sier artikkelen ingenting om. En av undertitlene lyder: “Ligger forklaringen i spørsmålsstillingen?” Det sier heller ikke artikkelen noe om.

Teksten er skrevet av Atle Fretheim, forskningsleder ved Folkehelseinstituttet og professor II ved Universitet i Oslo. Han presenterer den på Facebook som “Litt god, gammaldags mediekritikk”. Men tåler den selv mediekritikk?

Fretheim tar utgangspunkt i et fornøyelig oppslag i den engelske avisen The Telegraph som jeg selv delte på Facebook for en snau måned siden. Den hadde overskriften: “Don’t call us snowflakes – it damages our mental health, say young people.”

Med andre ord: Ungdommen mener det kan være krenkende – på et helsefarlig nivå – å bli kalt lettkrenkelig.

Det er jo litt morsomt, særlig når det bygget på en tilsynelatende seriøs spørreundersøkelse der hele 74 prosent av de spurte i alderen 16-24 år mente at det å bli kalt “snøfnugg” kunne gå ut over deres mentale helse. Men Fretheim var skeptisk til funnet, og til oppslaget til The Telegraph – og avisene som viderebrakte saken til almen forlystelse:

“Jeg fant ikke tegn til kritiske spørsmål om undersøkelsen i noen av oppslagene, så jeg måtte sjekke litt selv.”

Og Fretheim er generøs nok til å innvie oss i metodene til en forskningsleder:

“Ved hjelp av et helt enkelt internettsøk var det lett å finne ut at forsikringsselskapet Aviva stod bak undersøkelsen.”

Vel. Enda lettere ville det være å faktisk lese The Telegraph-artikkelen. For der står det: “Research by insurance firm Aviva found that 72 per cent of 16-24 year-olds think the term [snowflake] is unfairly applied, while 74 per cent think it could have a negative effect on young people’s mental health.”

Men Fretheim gravde videre hos forskningsselskapet:

“Aviva svarte meg raskt på epost. Først ble min forespørsel om å få mer informasjon om undersøkelsen avvist, men etter litt fram og tilbake fikk jeg se spørsmålene som hadde blitt stilt.”

Og slik lød det:

«Do you think that the usage of terms such as the ‘snowflake generation’ can have a negative effect on the mental health of the people to whom it refers?»

Og hva har så Fredhem da avslørt? Nok en gang: Intet enn det som sto i The Telegraph-artikkelen. Jf. sitatet over. Han skriver: “Medieoppslagene gav inntrykk av at de som svarte ja på spørsmålet mente de selv stod i fare for å bli syke av å bli kalt «snowflake». Det er en tvilsom tolkning.” Men i Telegraph-artikkelen lå denne tolkningen kun i tittelen, ikke i selve artikkelen. Og om de unge som svarte ja i undersøkelsen tenkte på seg selv eller ikke, aner vi ikke. Heller ikke Fretheim. Han skriver:

“Det er også verdt å merke seg at blant alle de voksne deltakerne i undersøkelsen svarte godt over halvparten (58 prosent) ja på det samme spørsmålet.”

Folkehelsas mann later til å være berolighet over dette, for da er det ikke ungdommen selv som frykter å bli syke av å bli kalt “snøfnugg”. Men at også eldre er bekymret på ungdommens vegne – for at de urettmessig kan bli stemplet som lettkrenkelige, og dermed kan ta skade på sin sjel av det, er ikke også det bittelitte grann foruroligenede – eller forlystelig – alt etter hvordan man ser det? Men dette poenget – at krenkelseskulturen nå tydeligvis har nådd alle generasjoner – går ham hus fordi. Han er for opptatt med å gratulere seg selv med ha utført en helt unik gravejobb. Artikkelen slutter med et spørsmål til forsikringsselskapet:

“- Har noen journalister tatt kontakt med dere for å få mer informasjon om undersøkelsen? spurte jeg.

– Nei, ingen.”

Men så kommer den virkelige ironien. Fretheim har altså ikke avslørt noe som helst ut over å peke på at en tittel var litt hardt vinklet, noe en våken leser kunne finne ut på egenhånd. Og hva gjør Aftenposten når de publiserer artikkelen hans på nett? De bruker nesten samme overskrift, med Fretheims navn rett bak, i like store typer: “Generasjon snøfnugg: Ikke kall oss snøfnugg, vi blir syke av det.” Faktisk er dette en enda mer tvilsom versjon av tittelen enn den til The Telegraph, fordi den tillegger utsagnet til “snøfnuggene” selv, og ikke til ungdom generelt. Akkurat det Fretheim kritiserer, gjør Aftenposten til gangs, når de skal presentere mediekritikken. Vi sier god bedring til alle parter.

Opprinnelig publisert på Medier24, 2. januar 2018.

Når Dagbladet utdefinerer seg selv

– Hvorfor er det viktig å ikke debattere Terje Tvedts nye bok?

Ønsker virkelig Dagbladet å miste all troverdighet og gjøre seg selv irrelevant i dagens mest opphetede debatt – om norsk kultur, flerkultur, islam og innvandring? Bestreber den seg på å være mest mulig ensidig og forutsigelig? Er det viktig for avisen å leve opp til alle fordommene som næres av dens politiske uvenner?

Jeg er ikke en av dem. Jeg skriver selv i avisen, og har gjort det i 20 år. Spørsmålet stilles mer i sorg enn av skadefryd.

Jeg ble trofast Dagblad-leser dengang avisen var hovedorganet for den liberale, udogmatiske venstresiden – og kanskje fremste plattfrom for intellektuell debatt i norsk dagspresse. Fortsatt er det mye bra å lese i Dagbladet. Fortsatt finnes det mange oppegående og velskrivende folk i redaksjonene – og blant de eksterne bidragsyterne. Jeg trodde faktisk Aage Borchgrevink var en av dem.

Men hans anmeldelse av årets kanskje viktigste sakprosabok, var trist lesning. Og dessverre et symptom på en stadig mer framskreden sykdom på den dagbladske sentrum-venstresiden:

Vegringen mot å forholde seg til fakta, perspektiver og ideer som utfordrer ens egne grunnholdninger.

Trangen til å karikere, mistenkeliggjøre og utdefinere de man anser for å tilhøre den andre siden debatten.

Selvsagt lever fordommene også på høyresiden. Kommentarfeltene taler sitt klare språk. Men vi forventer litt mer av velutdannede, velartikulerte debattanter på venstresiden, gjør vi ikke? Ingen har i alle fall så høye tanker om sin egen kunnskapsrikdom og fordomsfrihet som dem selv.

Det handler om mottakelsen av Det internasjonale gjennombruddet av Terje Tvedt, der den anerkjente, men «omstridte» historikeren gir et nytt og kritisk blikk på de siste femti års norgeshistorie, og skilder et bistandsland og et innvandringsland med en helt ny statsideologi, basert på multikulturalismen og menneskerettighetstanken.

Boka er allerede blitt en kultbok, en snakkis på sosiale medier, og nye opplag må trykkes. Og nei, det er ikke bare HRS og Document som jubler. «Det er en spennende, viktig og svært underholdende bok. Anbefales!», skriver kunnskapminister Torbjørn Røe Isaksen på en Facebook-tråd hos meg. Han gav boken 5 eller 6 på terningen under Civita-frokosten på torsdag.

Panelets andre deltaker, eks-statsråd Bård Vegard Solhjell – som pleier å kunne tenke selv, og ikke bare som SV-er – var like begeistret, selv om begge også hadde kritiske innvendinger. Boken fikk nettopp strålende anmeldelse av selveste Karsen Alnes i Dag og Tid. Og positiv mottakelse av Bjørn Gabrielsen i DN og Leif Ekle i NRK.

Men påfallende nok: Tre uker etter utgivelsen hadde landets tre største aviser – Aftenposten, VG og Dagbladet – ikke gitt boken eller forfatteren noen redaksjonell omtale. Avisene pleier eller å ha hastverk med anmeldelser og intervjuer om de anser en bok som viktig. Dagbladet nøyde seg med å gjengi en tweet fra Norges mest politiske korrekte komiker, Eivind Trædal:

“Ser at Terje Tvedt får terningkast 6 av både Document, Human Rights Service og facebookgruppa “Innvanring er dårlig og ikke bra”. Blir stadig mer nysgjerrig på denne boka.”

Blytung ironi, der altså. Hold dere unna, alle anstendige mennesker!

Dette var det eneste man kunne lese i Dagbladet om boken. Inntil anmeldelsen kom fredag denne uka. Og hva kom da?

Langversjonen av Trædals vittighet, bare uten humor. Halvannen side på papir, utvidet versjon på nett. Et gjennomført slakt. Terningkast 2.

Greit nok. Ingen krever at boken må hylles. Men er det for mye å forlange at innholdet tas på alvor? Aage Borchgrevinkforsøker ikke engang å drøfte hovedtankene i boka. Han tegner heller et nidportrett av forfatteren.

Vi som har trodd at Terje Tvedt var en av Norges fremste intellektuelle, må ha tatt feil. Han er, ifølge Dagbladets anmelder, en kunnskapsløs, konspiratorisk tullebukk som – hold dere fast! – tror han er noe:

«Vil konkurrere med Jens Arup Seip, men minner mer om Hans Rustad.»

Dét er konsentratet av anmelderens dom, plassert i en faktaboks (på nettet). Man gnir seg i øynene.

At Tvedt vil konkurrere med Norges kanskje fremste avdøde historiker, er en artig, men fjollete tanke. Og jeg kan i farten ikke tenke på noen annen representant for norsk åndsliv som står Tvedt fjernere – i form, lynne, motivasjon, redelighet og analytiske evner – enn Documents dystopisk-alarmistiske redaktør. Men siden både Tvedt og Rustad skriver kritisk om islam og eliter, så hører de visstnok hjemme i samme grumsete bås. Og der finnes flere tvilsomme typer:

«Tvedt er en viktig kilde for utkant-offentlighetene, og leverer begreper som ‘godhetstyranni’ til høyre (Kjetil Rolness) og venstre (Pål Steigan).»

Dermed har noen hver fått sitt pass påskrevet og blitt plassert i enden av vår tids politiske hestesko. Jeg har før blitt stemplet som høyreavviker på kommentarplass i Dagbladet, og lar meg ikke krenke.

Det interessante med utsagnet, er at Borchgrevink og Dagbladet åpenbart anser det som utenkelig at noe menneske i det ansvarlige, brede sentrum av norsk politikk skulle finne Tvedts analyser nyttige eller interessante.

«I forsøket på å redde vitenskapen og revidere norsk historie, snubler profeten i sitt eget skjegg.»

Slik – og intet mindre – lyder tittelen på nettversjonen av anmeldelsen. La oss se litt nærmere på denne metaforikken. Terje Tvedt har ikke skjegg. Men det er en utbredt forestilling at profeter har det.

Og siden Borchgrevink fantaserer om Tvedt som profet, så får professoren hårvekst i ansiktet: «Historiker Terje Tvedt er internasjonalt kjent for sine studier av vannets betydning, men vil også være profet i eget land.»

Igjen en fjollete tanke, som Borchgrevink tenker på vegne av Tvedt. Det må vel være 10.000 andre og mer effektive måter å bli beundret eller avholdt i Norge på enn å skrive tykke, tørre bøker som analyserer norske ideologier i historisk perspektiv.

«Tvedt er ikke bekymret for janteloven», fastslår Borchgrevink videre, i tilfelle vi fortsatt ikke skulle ha skjønt hvor selvopptatt og oppblåst denne forfatteren er.

Men Borchgrevink er ikke snau selv, når han opphøyer seg til sensor for den erfarne professoren, og avfeier kandidatens 350 siders lange arbeid med denne setningen: «Premissene er tvilsomme, resonnementene forenklende.»

Beskrivelsen passer presist på Borchgrevinks egen metode som bokslakter. Han skriver: «Det internasjonale gjennombruddet til Tvedt er en kombinasjon av bistandsindustri, innvandring og fremveksten av det ‘humanitær-politiske kompleks’, en nifs elite bestående av Jan Egeland-messige godhetstyranner. Men hvor presis er denne analysen?»

Borchgrevink burde heller ha spurt: Hvor presis er min egen karikatur av Tvedts analyse?

Det er nemlig intet nifs ved eliten Tvedt skildrer. Tvert i mot. Den har de beste intensjoner. Det nifse må bestå i å påpeke at den også har makt og egeninteresser.

Tvedt har heller aldri stemplet noen som «godhetstyrann». (Derimot har flere brukt begrepet positivt om seg selv: «Jeg er en godhetstyrann. Det vil jeg være hele mitt liv», skriver Camilla Eidsvold (SV). Norsk Folkehjelps ungdom ville i 2016 gi en pris til den fremste «godhetstyrannen» i Norge.)

Begrepet godhetstyranni betegner i det hele tatt ikke personer eller grupper, men en spesiell hersketeknikk eller debattform, der alt redusereres til enkelt moralsk dikotomi, og man setter «’de gode’ menneskene, det vil si sitt eget miljø av likesinnede; de solidariske, de åpne, de tolerante, de kosmopolitiske – opp mot de andre; ‘de onde’ menneskene, det vil si de egoistiske, de xenofobiske, de fordomsfulle og de sjåvinistiske eller rasistiske, og denne selvgratulerende motsetningen blir igjen og igjen gjort til debattens akse.»

Med en slik polarisering slipper man gjøre vanskelige moralske overveielser, og forholde seg til en komplisert virkelighet. Eller til en komplisert tekst. Borchevink ser ikke at Tvedts analyse kan anvendes på hans egen anmelderteknikk.

Han er for opptatt med skape sin egen virkelighet av boka, og gir dermed leseren et systematisk misvisende bilde av Tvedts prosjekt.

Her bare noe eksempler:

Han hevder at Tvedt «svinger pisken over intellektuell slapphet og norsk selvgodhet», når Tvedt aldri bruker slike begreper, og i stedet er opptatt av ideologier, regimer og institusjoner. Han kaller Tvedt «mistenksomhetens historiker», når Tvedt nettopp sier at vi må tro på hva aktørene sier, og analysere deres utsagn i historisk kontekst. Han sier at Tvedt mener at Seips analyse er «foreldet», når poenget er at analysen omhandlet en annen tid, og derfor er anakronistisk.

Han hevder at Tvedt misliker at avisene skiller mellom islam og islamisme, når Tvedt bare påpeker at lederskribentene i perioden 2001 til 2015 «utviste en bemerkelsesverdig tilbakeholdenhet når det gjaldt å knytte islamisme til terrorisme og islamisme til islam».

Han sier Tvedt tror på Eurabia-teorien, når Tvedt eksplisitt tar avstand fra den: «En analyse av multikulturalismens historie må distansere seg (…) fra den fortolkningstradisjonen som oppfatter ideologien som et organisert bakholdsangrep, så å si, av en konspirerende elite, som en euroarabisk eller en George Soros-inspirert konspirasjon for å ødelegge Europa.»

 Det er ikke ende på Borchgrevinks innsigelser mot feil og misforståelser som han selv har funnet på: «Når Tvedt hevder at kritikken mot menneskerettighetene startet ved årtusenskiftet, hopper han bukk over to hundre år med modernitetskritikk fra den tyske romantikken og fremover.»

Men Tvedts poeng er jo at det har vært motstand mot menneskerettighetene fra tidenes morgen, i alle samfunn. Mange kulturer og religioner avviser totalt at individet skulle ha noen ukrenkelige rettigheter overfor staten eller «verdenssamfunnet».

Tvedt gjør oss oppmerksom på at menneskerettighetene er en historisk ny og vestlig oppfinnelse. De uttrykker verdiene til en liten minoritet i verden. Verdiene er gode, og burde eksporteres til flest mulig. Det mener også Tvedt.

Men dersom man tror at alle egentlig har de samme verdiene, eller på sikt vil slutte seg til dem, som en nødvendig utvikling, så er det en illusjon som gjør det vanskelig å forstå verden og andre menneskers tenkesett.

Men illusjoner kan være mektige, og gi aktører makt. For hva er vel mer uangripelig enn å representere universelle verdier – noe alle dypest sett mener, og ingen kan stille spørsmål ved?

Universalismen, som ligger under både bistandspolitikken og multikulturalismen, er bokens samlende tema. Og helt fraværende i Dagbladets anmeldelse. Sammen med alle andre perspektiver, innsikter og funn som gjør den til en original og øyeåpnende bok.

Hvorfor? Én forklaring synes opplagt:

Aage Borchgrevink er ikke bare forfatter og bokanmelder. Han har også en jobb. Som seniorrådgiver i Helsingforskomiteen. Han tjener til livets opphold ved å forvalte og fremme menneskerettighetsideologien.

Dagbladet har altså gitt anmelderoppdraget til en representant for den politisk-humanitære eliten som får sin tenkemåte kritisert i boken.

Kanskje derfor ikke så rart at Borchgrevink er blind for kritikkens kjernepunkt. Eller ønsker å ta oppmerksomheten bort. Tvedt er den brysomme mannen. Som man lettest blir kvitt ved å klistre han til allerede utpekte busemenn. Som Hans Rustad. Eller Christian Tybring-Gjedde, som Borchgrevink påstår Tvedt trekker fram som et lys i mørket, uten at det har noe støtte i boken.

Og det er nettopp her vi pleier å havne i debattene om islam, innvandring, multikultur eller norske verdier. Du sier noe som ikke faller i god jord hos de gode menneskene.

Men du får ikke argumentene dine tilbakevist. Du får ikke påvist hvor du saklig sett tar feil. Du får derimot høre hvem du ligner på, hvem som har sagt lignende ting, eller hvem som liker det du sier. De er dumme og onde. Vil du være som dem?

Da jeg nylig skrev et innlegg på Facebook om nettopp de store avisenes taushet om Tvedts bok, brukte jeg uttrykket «mainstream media», rent deskriptivt, i kontrast til «alternative medier». Da fikk jeg Dagbladets Marie Simonsen på visitt: «Seriøst, Kjetil Rolness, mainstream media? (…) MSM-bruken er jo trumpsk.»

Slik kan man bli henvist til skammekroken for å ha brukt feil ord om store mediehus i Norge.

Og på samme måte har Dagbladet nå sagt tydelig fra om at avisen ikke ønsker noen debatt basert på ideene til denne «mistenksomhetens» profet som tydeligvis ikke liker muslimer han heller.

Men tilfeldigvis vet vi at Dagbladet ikke bare holder seg med én moral.

Skulle Tvedts bok bli en bestselger på linje med Hege Storhaugs«Landeplage», vil vil snart kunne lese et hyggelig portrettintervju med den ‘frittalende og omstridte’ professoren i Dagbladet Magasinet.

Opprinnelig publisert på Medier24, 3. desember 2017.

Morgenbladets alternative univers

hustvedt-1-1-1500x845Hvor mange oppreiste, vellykkede og taleføre kvinner i maktposisjon trengs for å fastslå at “du som kvinne liksom skal krype”?

Jeg vet ikke. Men jeg leste Morgenbladet til frokost. Det er ikke som å åpne et vindu mot verden, eller få et pust av nye, interessante, utfordrende tanker. Det er som å gå inn i et trangt rom plassert i et alternativt univers, der likestilling ikke finnes, og undertrykkelse først og fremst er noe som foregår i Norge og Vesten. Særlig i kulturlivet.

Morgenbladet ble nettopp kåret til årets vinner i kategorien ukeavis under «European Newspaper Award.» Det er pris for design og visuelle konsept. Juryen framhever bl.a. at sideuttegningen er «veldig variert». Men hva med innholdet? Her er variasjonsbredden i politisk perspektiv i ukens utgave av avisen:

s. 4. I anledning #metoo: Ung, kvinnelig høyrepolitiker forteller om to ubehagelig opplevelser som kvinne da hun var med i FrP. Hun mener det ikke er verre i FrP enn i andre partier, og tror ikke hjelper noe at Erna, Siv og Sylvi er på toppen i norsk politikk.

s. 5. Også i anledning #metoo: Lederartikkelen om hvor hardt det er å være kvinne i norsk arbeidsliv. «Damene glimrer med sitt fravær» overalt på toppen i samfunnet, på grunn av «gutta boys-kulturen, den seksuelle trakasseringen, glasstaket, netthetsen.» At kvinner er på toppen i regjeringen og arbeidslivets organisasjoner nevnes ikke. Og «Morgenbladets eget NHST (eiersselskapet) har nær kvinnefrie ledergrupper.» At avisen har kvinnelig ansvarlig redaktør og administrerende direktør, kvinnelig politisk redaktør, kvinnelig kulturredaktør og kvinnelig debattredaktører, nevnes heller ikke, av den kvinnelige ansvarlige redaktøren og administrerende direktøren som har signert lederen.

s. 7. «Se han snakker». Forsøk på latterliggjøring av Erling Holmøys «innvandringsregnskap» i SSB, basert på et sitat som ikke gir mening uten kontekst, og et direkte feilsitat. En satirisk notis er altså det Morgenbladet fikk ut av et halvannen times forskningsbasert seminar om en av de mest omdiskuterte sakene de siste ukene. Hva slags konsekvenser innvandring vil få for den framtidige finansieringen av velferdsstaten, må avisens lesere orientere seg om andre steder.

s. 8-9. To siders partsinnlegg for at unge asylsøkere som er returnert til Afghanistan bør få komme tilbake til Norge. Selv om de ikke har beskyttelsesbehov etter flykningskonvensjonen. Selv om de er ikke forfulgt eller dødstruet. En av dem «driver rundt i Kabul». Morgenbladet spør ikke hvor slekta eller storfamilien er, i et land der nesten ingen mangler dette nettverket. Kildene er de unge selv, deres støttegrupper i Norge og en representant i Afghanistanskomiteen. «Ofrene» og aktivistene. Ingen kritiske spørsmål, ingen motforestillinger.

s. 24-25. Enda mer om #metoo: Den første «varsleren» mot Nils Rune Langeland er glad for at det går mot avskjedigelse for professoren. Hun mener at denne saken og #metoo kan skape et språk for det som har vært språkløst, nemlig unge jenters seksualitet. Det snakkes bare om gutter som har ereksjoner og ejakulasjoner, ikke om kvinnelig masturbasjon eller klitoris. Javel. At det finnes kanskje ti norske bøker om fittstimer, vaginalmonologer, gleden ved skjeden, og andre herlige og underlige sider ved kvinnens underliv, men ikke én om kuken, er bare ett av mange korrigerende fakta som kunne gjort Morgenbladets lesere klokere, men som kanskje ville ødelagt den gode, indignerte stemningen.

s. 25. Tøyen er et parallellsamfunn, lyder overskriften på en kortkommentar. Beboerne med innvandringsbakgrunn vokser opp i begredelige kår. Og det skyldes at politikerne gjør gale ting, for få ting, og at innvandrere stemples som problemer, utgifter og trusler. At det skulle noe som noen problemer med innvandrernes egen kultur, eller med innvandringsnivået selv, synes å være en utenkelig tanke. Ethvert «Tøyenløft» skal gjøres av andre, med offentlige midler.

s. 28. Kort, ukritisk intervju med Bushra Ishaq som «står i stormen» etter sin undersøkelse og bok om norske muslimier. Hun sier det hun har sagt mange ganger før, at hun har fått «god omtale av nestor i holdningundersøkelser, Ottar Hellevik», og synes det er «påfallende at man ikke vil tro på faglige autoriteter, som sier at min undersøkelse er grundig». Undersøkelsen viste altså at 97 prosent av norske muslimer er for full likestilling mellom kjønnene og mener at kvinner kan velge ektefelle fritt. Noe som i så fall skulle innebære at vi kan avblåse kampen mot tvangsekteskap og æreskultur, og at muslimer er mer feministiske enn nordmenn. Undersøkelsen er slaktet av FAFO, men det vet ikke, eller bryr ikke Morgenbladet seg om. Beste sitat fra Ishaq: «Jeg hadde ingen bestemt agenda da jeg skrev boken.»

s. 40-41. Og nå litt om #metoo, dere: En høystemt dobbeltside-kommentar om at denne kampanjen er «slag i feminismens krig mot tausheten og byr oss leksjoner i empati.» For tro ikke at trakasseringen, hetsingen og mishandlingen bare handler om maktstrukturer mellom kjønnene. Når «så mange menn kan oppføre seg så ondskapsfullt mot så mange kvinner» må «det også handle om moral.» Om en «enorm svikt i forestillingsevne.» Om en grunnleggende mangel på medmenneskelighet. Heldigvis har Morgenbladet en mannlig litteraturkritiker med menneskelige trekk. Han har også så stor innlevelse i kvinners lidelser at han greier å få Helga Hjorts svar på lillesøster Vigdis’ roman til å bli et bevis på mannskulturens herjinger: «Den patriarkalske kulturens vilje til å frata kvinnens hennes rett til å bære vitne er formidabel.»

s.43-46. Mer om patriarkatet i vestlig kulturliv. Mye mer. Fem siders intervju med Siri Hustvedt og Chris Kraus, to suksessrike, anerkjente amerikanske forfattere fra middelklassen som begge ser seg som ofre for mannlige strukturer, hersketeknikker og mafiatendenser. Hva slags overgrep har de blitt utsatt for?
De har fått høre at de skriver bekjennende bøker, noe som er veldig reduserende, selv om de begge skriver bekjennede bøker.

Begge sier de omfavner feminismen som en politisk kraft, men misliker at andre kaller dem feminister, for det er å «klassifisere og redusere en kvinne til en slags marginal posisjon».

Tross denne marginale posisjonen har det gått dem ganske bra i livet. Hustvedt, godt etablert blant den litterære og intellektuelle fiffen i New York, og gift med den kjente Paul Auster, sier: «Jeg har utgitt tolv bøker, jeg har en doktorgrad. Hva vil de ha? Hva mer skal jeg gjøre? Jeg skriver for vitenskapelige tidsskrift, jeg er foreleser i psykiatri, er det ikke nok? Screw you.» Tja, det er mer enn nok til at hun – som et svært reflektert og intelligent menneske – burde skjønne at hun ikke blir holdt nede som kvinne. Så «Screw you too,» Siri.

Morgenbladets litterære redaktør fungerer som rent mikrofonstativ for denne tiraden av frustrasjon og nag fra to priviligert amerikanere. Og avisen løfter et av Hustvedts sitater til hovedtittel på førstesiden: «Som kvinne skal du liksom krype.» Det høres ut som kvinnelivet i Iran eller Afghanistan. Men det handler altså om vestlige kvinners kår i kulturlivet. Der det forøvrig kryr av kvinnelige ledere.

Konklusjon: Morgenbladet er ikke hva den gir seg ut for å være. Den er ikke «en uavhengig ukeavis» som «arbeider for å øke interessen for kritikk, dialog og meningsutveksling». Den synes fullstendig avhengig av å reprodusere de ideologiske posisjonene på den akademiske venstresiden. Den kritiserer ikke mytene og dogmene i sitt eget miljø, og gir svært lite rom for ulike meninger om aktuelle, betente saker, selv ikke når motstemmene er tydelige i andre deler av offentligheten, og lett kunne hentes inn for å korrigere og balansere framstillingene.

Morgenbladet var en gang et ganske innskrenket organ på høyresiden. Nå er den blitt et menighetsblad for de som bekjenner seg til feminisme, antirasisme og identitetspolitikk i sin mest klisjéfulle og moraliserende form. Abonnerer du ikke på dette verdensbildet, er det liten grunn til å abonnere på Morgenbladet. Men du får god innsikt i illusjonene som rår blant folk som tror de har avslørt verdens maktstrukturer.

Opprinnelige publisert på Medikritikk.no, 24. november, 2017.

Når tårer på TV 2 får styre norsk innvandringspolitikk

Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu Hartberg

Oktoberbarna. En asylpolitisk skillingsvise.

Hvordan liberalisere innvandringspolitikken, svekke asylrettens krav om beskyttelsesbehov, og risikere en ny migrasjonsbølge til Norge? Hvordan få politikere til å snu seg med vinden, og glemme kaoset i 2015? Hvordan mobilisere lokale frivillige, NGO-er, jusprofessorer, barneforskere og Pensjonistforbundet (!) til enda en dugnad for omsorg, humanitet og nestekjærlighet? Hvordan få oss alle til å tro vi er eksperter på nettverk og sikkerhet i et fjernt asiatisk land, og dermed i stand til å betvile fagkunnskapen til Landinfo?

Det er bare å bruke de velkjente virkemidlene: Levende bilder. Enkeltskjebner. Sårbare ansikter. Apati og kortspill. «Frykten og fortvilelsen» til «oktoberbarna» – et nytt begrep som i seg selv vekker medfølelse. Vi skal kjenne på ofrenes maktesløshet overfor «systemet» – og vår egen dårlige samvittighet: «Se hva de gjennomgår. Du får vondt langt inn i hjertet ditt. At vi i Norge kan behandle folk på denne måten. Det er bare så vondt. For vi har det så bra. Jeg tror vi er laget for å kunne hjelpe og gi.»

Og hvis ikke dette rører deg, kan TV 2 fortelle historien om Veronica fra Sandnessjøen som «dro for å finne «sønnen» som lever blant rotter i Paris».

Hovedsaken i TV 2-nyhetene 25. oktober var en krysning av asylpolitisk partsinnlegg og «Tore på sporet». «Veronica holder ikke ut tanken på å ikke vite hvordan det går med sin Mohammed». Han har – som en av mange unge afghanere med asylavslag – flyktet til Paris for å unngå tvangsretur. TV 2 dekket det tårefulle gjensynet i en sak som varte i tilsammen ni minutter, en evighet i TV-nyhetene. Men den politiske virkningen vil vare lenger.

For 14. november kunne samme kanal gjøre et skryteintervju med en lokalpolitiker for Ap på Sunnmøre:

«Jeg satt og så på oktoberbarna på TV 2 og reagerte momentant. Tok kontakt med lokallaget mitt, satte frem et forslag som vi sendte inn sentralt, tok med meg samme forslaget til fylkesstyret, og jeg mener at Møre og Romsdal var det første fylkesstyret som gjorde vedtak. Etter det har snøballen rullet, og per i dag er det seks fylkeslag og 65 lokallag som har gjort vedtak. Så det skjer jo fra grasrota i Arbeiderpartiet.»

En AUF-er fra Trondheim fulgte opp: «Det grasrotopprøret ble så sterkt til slutt, at det nå har gitt politiske resultater, fordi partiledelsen til slutt følte seg pressa til å snu, det er jeg stolt over.»

Presset kom også fra kjente partiveteraner som hadde latt seg bevege av tristessen i Paris. Til slutt seiret et «aktivt, pulserende partidemokrati», og fikk vist at Ap «har et bål av vilje og et stort engasjement i verdisaker» (Støres ord).

Dette skjer like etter et ydmykende valgnederlag for Ap, når en ny undersøkelseviser at velgerne anser innvandring som viktigste tema, og holder FrP som partiet med best politikk på feltet. Et linjeskift som vippet Stortinget. Og neppe hadde skjedd uten følelsesjournalistikken til TV 2.

Kanalen har i høst kjørt reportasje etter reportasje om «oktoberbarna» nesten uten stemmer fra utlendingsforvaltningen, uten motforestillinger mot offernarrativet, og uten forklaring på hvem de er, hvorfor de kommer, og hvor de kommer fra.

Enslige mindreårige asylsøkere? Ifølge Landinfo er det «vanskelig å forestille seg en afghaner som er helt alene; som ikke har kontakt med familien sin og som ikke har annet nettverk». Disse unge mennene er sendt til Vesten av sine storfamilier som en investering.

De er ikke flyktninger, ikke forfulgt, ikke truet med død, tortur og fengsel. De kommer ikke fra en «krigssone», men et trygt tredjeland. Og er du gammel nok til å dra i militæret, regnes du ikke som et barn i Norge. To av «barna» TV 2 intervjuet, så ut som de snart fylte 30, og ikke 18. Det er en tynn linje mellom journalistikk og komikk på asylfeltet.

Trodde du det var svenskene som var naive og faktasky? Samme dag som TV 2 viste sin sentimentale Paris-reise, sendte «Uppdrag Granskning» i SVT en timelang dokumentar om samme tema. Også den vekket sympati for redde, triste, sinte gutter, men avslørte mer: Høyeste ansvarlige i «systemet» var et menneske. Asylaktivisten løy om dødsrisikoen. Hovedpersonen hadde søkt asyl i fem ulike land, flere ganger under falsk identitet. Tre land har fastslått at han er født i 1990, men han påstår selv å være 17.

SVT dro til Kabul og fikk vite at de aller fleste «returbarna» blir møtt av slektninger. Sikkerheten for de hjemvendte er ikke verre enn for andre afghanere. 3500 sivile blir drept årlig i kamphandlinger, i et land med over 35 millioner innbyggere. En dødelighet på 0,01 prosent. Nordmenn hadde samme sannsynlighet å bli drept i trafikken på 80-tallet.

Streng, men rettferdig, har vært det asylpolitiske mantra. Vi debatterer strengheten, men ikke rettferdigheten. Johan Kristian Meyer, Venstres «dissident» i saken, har vært ministerråd ved ambassaden i Kabul, fagdirektør for flyktningsaker i UD, nemndsmedlem i UNE, og verge for en enslig mindreårig asylsøker fra Afghanistan. Han spør hvorfor Norge bruker 1750 millioner årlig på de 3500 unge som kom fra Afghanistan i 2015, mens vi gir 700 millioner i året til befolkningen som blir igjen.

Afghanistan er flere ganger kåret til verdens verste land for kvinner, særlig de fattigste. Men det er nesten bare unge, friske, ressurssterke menn som legger ut på den illegale reisen. Akkurat disse fortjener verdens dyreste bistand – varig opphold i Norge? Etter å ha løyet om alder og bakgrunn? Mer irrasjonelt og urettferdig kan det ikke bli. Men nordmenn er «laget for å hjelpe og gi».

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 18. november 2017.

Sjefen for norske medier bør gå av!

Kostnadene ved innvandring er ikke interessant for norsk presse før regnskapsføreren får sparken.

Hva er det mest påfallende ved alt bråket om SSB og «innvandringsregnskapets far,» Erling Holmøy? At det først er nå media interesserer seg for arbeidet hans.

Hvilket vil si at i en periode der Norge har hatt noe av den høyeste innvandringen i Europa (pr. innbygger), har pressen skrevet minimalt om de økonomiske kostnadene ved utviklingen. Norske journalister har ikke sett det som sin oppgave å informere befolkningen om en svært viktig og langsiktig konsekvens av en stor samfunnsendring. Som til syvende og sist politikerne bærer ansvar for. Og politikere har heller ikke fått noe bedre beslutninggrunnlag ved å lese de store avisene.

Vi har hatt en bred og tidvis opphetet innvandringsdebatt om alt fra hijab til nikab. Men det økonomiske tallgrunnlaget har vi sett lite til. Selv om det har vært tilgjengelig. Det vi har sett, er grunnløse avisoppslag om at innvandring er lønnsomt. Dette kan bare skyldes to ting:

  • Norske journalister mangler samfunnsøkonomisk kompetanse og interesse.
  • Norske journalister er gjennomgående innvandringsliberale, stemmer ikke FrP, og vil ikke ha meninger som kan sette dem i bås med Frp, eller folk som stemmer FrP.

I innvandingsspørsmålet har de følgelig mye til felles med SSB-sjef Christine Meyer, som trolig må gå. Hadde det vært en ansvarlig toppsjef for samtlige norske media, burde vedkommende også fått avskjed for å styre unna ubehagelig innvandringstall.

Erling Holmøy og Birger Strøm leverte rapporten «Makroøkonomi og offentlige finanser i ulike scenarier for innvandring» i 2012. På det tidspunkt hadde kun ett medium vært opptatt av kostnader ved innvandring. Du vet hvilket. Human Rights Service gjorde sitt eget forsøk på regnestykke allerede i 2009. Ingen medier skrev om SSB-rapporten, selv om den sa noe viktig om Norges framtid. I den grad den ble registert, var vel tittelen for usexy.

Men i mars 2013 kunne den flerkultrelle avisen Utrop fortelle at: «Norge tjener milliarder på innvandrere». «En ny rapport knuser myten om at innvandrere er en belastning for den norske velferdsstaten.» Rapporten var bestilt av avisen selv, og gjort av NyAnalyse, et en-mannsbyrå drevet av økonomen Terje Strøm. Analysen var et faglig makkverk, et festregnskap uten hensyn til dagen derpå. Men det oppdaget ingen journalister eller politikere. Det var for opptatt med å være begeistret. Nyheten ble spredt av NRK og NTB. Klassekampen lagde forside. Trine Skei Grande (V) gikk opp på Stortingets talerstol for å forkynne det glade budskap: På grunn av innvandringen har vi mellom 27 og 28 milliarder mer å rutte med årlig!

Men i Finansavisen var man skeptisk og begynte å regne videre på SSB-rapporten. 13. april kunne de presentere et litt dystrere regnestykke – godkjent av Holmøy: Hver eneste ikke-vestlig innvandrer koster 4,1 millioner. (Mer presist: Med hver ikke-vestlig innvandrer påtar den norske stat seg en framtidig netto kostnadsforpliktelse på 4,1 millioner, i 2012-kroner). Det var de totale skatteinntekter minus de totale offentlige utgifter.

Oppslaget var oppsiktvekkende – og i sin helhet kun tilgjengelig papir. Finansvisen ble nærmest utsolgt i Oslo denne dagen. Rights.no publisert en sak med PDF-er av artikkelen, og fikk enorm repons. Nesten ingen andre medier var interessert. Hege Storhaug skrev en kronikk i Aftenposten med tittelen: «Hvorfor forteller ikke mediene hva en ikke-vestlig innvandrer koster?» Det kom aldri noe svar. Men vi vet vel svaret. Det er det samme som SSB-sjefen sier: Vi bør være veldlig varsomme med å formidle fakta som kan stigmatisere grupper.

Storhaugs kronikk ble delt av 14.000 på Facebook, men i den grad de store avisene fulgte opp saken, var det for å slippe til andre økonomer som på tynt grunnlag betvilte Holmøys tall. Blant annet Meyers ektefelle Victor Norman, siviløkonom og professor ved NHH. Han hadde ikke regnet på noe som helst, men mente Norge var et stort land med plass til flere. Og senere ønsket han 100.000 flyktninger velkommen til Norge.

Det har vært unntak fra tendensen, som Nettavisen – og NRKs Anders Magnus. I oktober i 2015, da et nesten samtstemt presskorps drev ren kampanjejournalistikk for flyktningene, gav han oss denne kalddusjen: «Flyktningene kan koste 750 milliarder kroner.» Og han intervjuet Holmøy, som sa:

«– Jeg tror det er viktig å bevisstgjøre folk på at snillhet koster. På lang sikt har man ikke noe valg. Man må øke skattene eller skjære ned på offentlige utgifter. Det vi har i oljefondet er ikke nok.»

Men først og fremst har Holmøys regnestykker blitt formidlet og popularisert av Finansavisen, ved Kjell Erik Eilertsen og Ole Asbjørn Næss. Tilsammen har de skrevet omlag 120 sider relatert til innvandring. Mange av artiklene har ikke vært tilgjengelige på nett. Og finnes ikke engang på Atekst. Det er egentlig utrolig. For få en oversiktlig, tilgjengelig og poengtert presentasjon av hva innvandringen til Norge koster, ifølge statens statistikkbyrå, måtte du abonnere på en nisjeavis for næringslivet. Arrester meg om jeg tar feil, men jeg tror ikke at verken Aftenposten, Dagbladet eller VG noen gang har publisert en selvstendig artikkel om innvandringkostnader.

I september lekket Holmøy noen nye oppsiktsvekkende tall fra sin ennå ikke-publiserte rapport: Norge vil, med realistisk innvandring, ha en befolkning på 8,5 millioner i 2100. Uten inn- og utvandring ville den vært på 4,3 millioner. Innvandringen vil medføre at hver enkelt nordmann må betale 10.000 kroner mer i skatt pr. år fra 2025. 40.000 på en familie på fire. Nyheten ble en sak i morgennyhetene på NRK. Dagsrevyen hadde viktigere saker å ta seg av: Jordskjelv i Mexico. Barn hadde blitt lurt til å kle av seg på nettet. Erna & co gjorde seg klare til partilederdebatt i Bergen.

Og nå, da etter SSB-bråket? At som har stått i pressen de siste ukene, har gått på konfliktene og personene, ikke hva Holmøys forskning viser. I den grad man faktisk ser nærmere på sider ved hans forskning, er det for å så skepsis. Et kroneksempel er dagens oppslag i Morgenbladet: «Erling Holmøys omstridte innvandringsregnskap tar utgangspunkt i et Norge der grensen stenges.» Det handler om at Holmøy i sitt regnskap setter opp et «nullalternativ», der det hypotetisk ikke er noen innvandring. Dette «forutsetter en radikal endring av politikk», fastslår avisens økonomijournalist Maria Berg Reinertsen. Og skriver så to tette papirsider om de negative konsekvensene av et fallende folketall. Hele Norge vil bli som en «fraflyttingskommune».

Men hele premisset er falsk – og fullstendig oppskonsturert. Nullalternativet er bare et analystisk verktøy, et sammenligningsgrunnlag. Ingen har foreslått å stenge grensene, alle ønsker reprodusjon av befolkningen. Spørsmålet er bare hvor høy og hva slags innvandrings vi skal ha. For den innvandringen vi har mest av nå – og som bare vil øke, ifølge SSB – kommer fra fattige land i Asia og Afrika. Det er en innvandring som i følge alle seriøse regnestykker vil belaste velferdsstaten.

Er dette ubehagelig for journalister å skrive? Og hvor vanskelig er det å formidle den enkle årsaken til sine lesere? Ikke-vestlige innvandrere med lav utdanning og dårlige språkunnskaper er kostbare fordi det tar mange år å få dem i arbeid – hvis de kommer i arbeid, noe bare halvparten gjør (i snitt). Og når de arbeider, arbeider de mindre tid, og i relativt dårlige betalte jobber, noe som gjør at de betaler mindre inn i skatt. Samtidig som de tar ut mer i trygd og andre bidrag. Slik har det vært lenge, og intet tyder på en endring på sikt. Vi må gjerne ville hjelpe flyktninger, og det finnes mange grunner til det. Men da må vi også vite hva de koster å hjelpe dem her hjeme – ikke minst fordi vi kunne ha hjulpet dem på mye mer kostnadeffetive måter, og dermed nådd mange flere. Hvorfor er det nesten ikke mulig å lese artikler i norsk presse, der dette kommer tydelig fram?

Opprinnelig publisert på Mediedebatt.no, 10. november 2017.

Vi lever i en kultur der menn tenner på mødre!

 

Nei, vi lever faktisk ikke i en pedofilkultur. Selv om mange liker å bli opprørt av tanken.

Vi lever derimot i en kultur der folk applauderer når noen roper “Alarm!” på vegne av samfunnet, selv om de fusker med fakta, håndplukker bevis og fremmer helt usannsynlige teorier. Det viktigste er om advarslene stemmer med lesernes allerede etablerte bekymringer. Det hjelper også om varsleren vet å markedsføre seg på sosiale medier.

Man kan for eksempel dele kronikken sin åtte ganger på egen Facebook-vegg. Man kan tagge halve skravleklassen i statusoppdateringen, slik at vi – i dette tilfelle også jeg – blir varslet hver gang andre deler den. Underveis kan man posere på Instagram med papirversjonen av kronikken, og fortelle at interessen “har tatt helt av. En av de mest leste til nå! Har du lest den ennå?”

Jakob Semb Aasmundsen (21) er mest kjent for å holde 17. mai-talen i Tønsberg som 19-åring, ha en hel rekke spalter i Tønsberg Blad (“Jakobs jammer”, “Jakobs fordommer” og “Avkledd av Jacob”) og jobbe for bekjempelse av fordommer. Nå ser han en “skummel trend” hvor førpubertale piker er skjønnhetsidealet og ingen tør gå på byen med ubarberte legger. Unge jenter får dårlig selvbilde og psykiske problemer fordi “vi lever i kultur hvor vi ubevisst promoterer pedofili”.

Denne tidsdiagnosen er en av høstens mest likte og delte debattartikler på Facebook. Flere profilerte – og betydelig eldre – samfunnsdebattanter gir tommelen opp. Kommentarene renner over av ros og hjerter. “Fantastisk at det settes fokus på dette, særlig av en ungutt.” “Det er årets viktigste bidrag”, “sykt aktuelt” og “forferdelig sant”. Folk er rystet over hvordan “samfunnskulturen har utviklet seg.”

Men hva er ungguttens bevis for at pedotrenden faktisk eksisterer? Blant annet “Lolita”, romanen fra 1955, og Britney Spears og “Barbie Girl” fra midten av nittitallet. Her mangler bare Twiggy fra the swinging sixties. Og dette: “I Hollywood skal unge kvinner gjerne spille mot eldre menn.” Slik det har vært siden stumfilmen. Og dette: “Som ung, feminin homofil opplever jeg samme press, samme fetisjering fra eldre homofile menn. Jeg skal helst være glattbarbert, spinkel, søt og yndig.” Da er vi tilbake til antikkens Hellas. Eller kanskje ikke. Jacob ville vært for gammel for datidens gamle griser. De foretrakk gutter mellom tolv og sytten.

Hva mer? Aasmundsen bruker Madonna som sannhetsvitne, et av verdens mest kjente og utagerende sexsymboler i en alder av nesten 60. Det er også vanskelig å se at dagens største kvinnelige popstjerner – Beyonce (36), Kate Perry (32), Rihanna (29) og Taylor Swift (27) – legemliggjør det påståtte kvinneidealet: lav, syltynn, yndig, søt og beskjeden. Og da har vi ikke engang nevnt Kim Kardashian, en selverklært MILF (= “Mothers I’d Like To Fuck”, som ifølge Wikipedia betegner “seksuelt attraktive, modne kvinner, vanligvis mellom 35 og 50 år”). Hun er det mest søkte navnet blant norske brukere av nettstedet Pornohub.

For dette er kronikkens hovedcase: “Det mest påfallende beviset på denne pedofilikulturen finner vi i pornoverden. Ifølge verdens største pornonettsted «Pornhub» er de mest populære kategoriene «Barely legal», «Virgin» og «girls». Nordmenn (…) søker blant annet etter «Norwegian teen», «teen» og «step sister». I og med at gjennomsnittsalderen på siden er 38 år, er dette svært foruroligende.”

Er de tre mest populære kategoriene på verdens mest populære pornonettsted basert på en pedofil dragning? Dét ville virkelig vært et forbløffende faktum. Men her er topplisten i Pornhubs 10-årige historie: 1. Lesbian. 2. MILF. 3. Amateur. 4. Teen (18+). 5. Mature. Altså to kategorier med “modne” kvinner på Top 5. Og ingen av kategoriene som Aasmundsen nevner.

Hva med den norske listen? De viser først og fremst kjærligheten til fedrelandet: 1. Norwegian. 2. Norsk. 3. Step sister. 4. Step mom. 5. Lesbian. 6. MILF. 7. Teen. 8. Norwegian Teen. I statistikken for mest sette kategorier, kommer “Teen (18+)” på tredjeplass, også her bak “Lesbian” og “MILF”.

“Det mest påfallende beviset” for at vi lever i en pedokultur, viser seg altså å være et falsum. Utfra Pornhub-statistikken – der kvinnelige brukere er mer tilbøyelige til å søke etter “lesbian” enn menn – burde vi heller advare mot vår tids lesbekultur. Eller mot at menn ønsker å knulle mødre. Men det lyder kanskje ikke like urovekkende?

Slik alternative fakta om porno, seksualitet og menns lyster kommer selvsagt fra andre aktører på nettet, som dikter opp farlige trender som kan fremme deres egne moralske og politiske interesser. “Du har hørt om voldtektkultur, men har du hørt om pedofilikultur?,” spurte feministen og aktivisten Alicen Gray i en artikkel i 2015, delt av 218 000, der hun hevder at “hele vår kultur og forståelse av seksualitet er konstruert rundt det som later å være pedofile lyster”.

Denne kilden refererer Aasmundsen til: “Alice [sic] Gray sier at den eneste vei ut av pedofilikulturen, er ved å bryte ned patriarkatet. Og jeg er enig med henne.” Men Grays kilde til Pornhub-statistikk er Fight The New Drug, en mormonsk antipornoorganiasjon som hevder porno angriper hjernen som et narkotika, omprogrammerer våre seksuelle lyster og gjør oss immune mot kjærligheten. Alt basert på forvrenging av data og misbruk av forskning.

Det altså mulig å framstille en sterkt tabuisert, forraktet og (i praksis) forbudt seksuell orientering som definerende for vår kultur, og få mange til å tro på det, selv respekterte journalister og aviskommentatorer i Norge. Hva forteller dette? At folk liker å høre noe som lyder “sant” og vekker indignerte følelser: Porno er fælt, og kvinner er ofre. At internett ikke ble en plattform til å spre kunnskap og sjekke fakta (selv om det er et overlegent redskap i så måte), men til å demonisere gode fiender, lage vrengebilder av samtiden og gjøre trender til vandrehistorier.

Så kanskje unge Aasmundsen likevel var inne på noe: Intellektuelt sett lever vi i en umoden kultur.

 

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 18. oktober 2017.

 

Norsk presse må lære seg hva islamisme er

En kjent muslimsk ekstremist kommer til Norge for å advare ungdom mot ekstremisme. Listhaug er våken, mens journalistene sover.

«Jo mer jeg leser om Tahir-ul-Qadri, jo mer respekt får jeg for Sylvi Listhaugs konfronterende spørsmål til ham under konferanse mot ungdomsekstremisme før helgen. Det er åpenbart at ul-Qadri ikke bare har ‘mumlet’ eller ‘vært uklar’ om dødsstraff for blasfemi.»

Det skrev VGs Anders Giæver på Facebook på søndag, og fikk støtte fra sin egen politiske redaktør, Hanne Skartveit: «Så enig.» Giæver la til: «Vil tro de aller, aller fleste er enige om dette. I hvert fall om man setter seg ned og ser ordentlig på hvem ul-Qadri er.»

Nettopp, og det er ingen grunn til å betvile Giævers eller Skartveits sunne instinkter i møte med totalitære krefter. Men hvorfor har da ikke VG, eller noen annen norsk avis i sommer, sett ordentlig på hvem denne mannen er? Hvorfor sitter pressefolk og googler et par dager etter konferansen?

Alt lå rette for en medievennlig konfrontasjon mellom en islamkritisk innvandringsminister og en internasjonalt kjent og kontroversiell islamsk lederfigur. Pakistanske Qadri er heller ingen tilfeldig innleid predikant. Han er grunnlegger av, og det store åndelige forbilde for, Minaj-ul-Quran, et av de største muslimske trossamfunnene i Norge.

I VGs reportasje fra konferansen heter det: «I innledningen sin sa Listhaug blant annet at han har tatt til orde for dødsstraff som straff for blasfemi, noe blant annet den danske avisen Politiken har skrevet.»

Men hvorfor gå over Skagerrak etter vann? Allerede for 20 år siden advarte Per Lønning mot Qadri og hans organisasjon over en helside i … VG. Biskopen hadde lest to bøker der den islamske lederen krevde dødsstraff for å vanære Profeten.

Men ikke bare VG-journalister glemmer å sjekke arkivet i egen avis. Dagens Næringsliv trykket i 2004 en stor gravesak om Qadri som idol, pengeinnsamler og forkjemper for en verdensomspennende islamsk revolusjon, et mål også norske medlemmer måtte skrive under på, i en hemmelig pakt. Like fullt opplyste Dagens Næringsliv på fredag at Qadri er «grunnlegger av Minhaj Ul-Quran, en organisasjon som jobber mot ekstremistisk islam».

Religionssosiologen Alexandra Irene Larsen skrev kritisk om den «moderate islamisten» i Morgenbladet og Minerva i anledning Qadris omdiskuterte Danmark-besøk i 2012, der integrasjonsministeren nektet å møtet han. Dette Listhaug har lest. Men ikke journalistene, som er betalt for sånt. Selv ikke når materialet ligger opp i dagen.

En video på YouTube dokumenterer med all tydelighet hvordan Qadri snakker med to tunger, én for et vestlig publikum, én for sin egen menighet. I intervjuet på dansk TV nekter han noen befatning med den pakistanske blasfemiloven, tar fullstendig avstand fra dødsstraff, og snakker pent om toleranse, dialog, forståelse, demokrati og ytringsfrihet. I propagandavideoen innspilt bare to år tidligere, i 2010, sier han derimot: «Det var jeg som fikk laget loven! Og: «Jeg kjemper en énmannskrig mot enhver mulighet for å begå blasfemi.»

Med truende stemme og hyttende neve klargjør han straffen både for blasfemikere og frafalne: «Alle som hever sin stemme [mot Profeten], det være seg en muslim, jøde, kristen, troende, ikke-troende, mann eller kvinne, vil bli avlivet som en hund!»

Det er talen til en glødende islamist, og videoen er velkjent. Jeg er blant flere som har delt den på Facebook. Likevel kom det ikke et kritisk pip om Qadri som «fredsprofet» på sommerleir for ungdom før Listhaug åpnet munnen. VG trykket en selvreklamerende kronikk av Muhammed Yasin Adil, nestleder i Minhaj Ungdom, der Qadri ble fremstilt som en naturlig hovedgjest når man skal ta «knekken på grobunnen for ekstreme holdninger og vold utført i islams navn.»

Talsmann for Minhaj Norge, Hamza Ansari, sa til VG at «de ikke var kjent med oppslagene» om Qadris radikale synspunkter. Like uvitende var man for tjue år siden, i Per Lønning-saken. Den norske organisasjonen kjente ikke til innholdet i bøker som den selv hadde utgitt og satt sitt stempel på.

Slik kan representanter for fundamentalistisk islam i Norge fortsette å lyve, i tiår etter tiår, uten å risikere annet enn å bli invitert til TV-debatter, holde foredrag om radikalisering for politiet, eller bli spaltist i Dagbladet (Ansari). Og velmente kommentatorer, aktivister og politikere fortsetter å snu saken på hodet: Man advarer ikke mot islamistene. Man advarer mot islamkritikere.

Du kan si mye om Hege Storhaug, men hun har i det minste holdt islamismen under oppsyn og forsøkt å gjøre det pressen har forsømt. Storhaug skriver utførlig og nøkternt om Qadri i boka «Islam: Den 11. landeplage». Men dette «islamofobe verket» har jo alle anstendige mennesker fått klar beskjed om å ikke lese. Hva så med andre og mer liberale muslimer i Norge? Linda Noor i organisasjonen Minotenk har i sosiale medier fremstilt Qadri som en moderat skikkelse, som har endret sine synspunkter betydelig de senere årene. Det er også en versjon av sannheten som journalister kunne sjekke, men tankekorset består uansett:

Sett at en kjent utenlandsk ideolog hadde stått fram i en YouTube-video med klare nazistiske synspunkter, og sagt at jøder og homser burde avlives som hunder. Sju år senere blir han invitert som foredragsholder på en norsk fredskonferanse mot terror og høyreekstremisme. Ville norske aviser unnlatt å skrive om dette på forhånd? Hadde man trodd arrangørene om de påsto de ikke kjente til hans synspunkter? Hadde noen kalt en norsk statsråd «uhøflig» om hun konfronterte mannen med hans uttalelser? Ville NRK kalt det et «angrep»?

Norsk presse må lære seg hva islamisme er, og ta nazitesten oftere.

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 9. august 2017.

 

Den gode, den onde og den fremmede

Kan man skylde på Statistisk sentralbyrå om man ønsker 1,5 mill. innvandrere til Oslo?

 «Der Rolness ser ut til å ønske å holde fremmede folk på avstand, er jeg overbevist om at noe av det viktigste vi kan gjøre i vår tid er å bli kjent med fremmede folk, slik at vi slutter å være fremmede for hverandre.»

Sitatet sto uthevet med fete typer over en halv side i VG i forrige uke. Det kunne vært skrevet av en engasjert skoleelev i Aftenpostens Si;D-spalte. Men avsender var en 55-årig professor i sosialantropologi, utsatt for kritikk.

Fordi jeg har ytret meg om negative sider ved innvandring og islam, er jeg ifølge Thomas Hylland Eriksen «negativt innstilt til innvandring», og særlig «muslimsk innvandring». Denne stråmannen havner da i bås med de redde, dumme og onde, de som frykter eller hater fremmede. I motsetning til de åpne, nysgjerrige og humane, de som ikke «deler folk i oss og dem». Bortsett fra at de gratulerer seg selv med et mye bedre menneskesyn enn de andre.

Terje Tvedt kalte det godhetstyranniet: En debattform og hersketeknikk som reduserer kompliserte saksforhold til en enkel moralsk dikotomi (empati mot kynisme), slik at reel diskusjon blir umulig. Derfor er det ekstra underlig når Hylland Eriksen skriver om vår disputt: «Det foreligger altså en uenighet, og den som ikke kan leve med uenighet, vil få vanskeligheter med å trives i et liberalt demokrati.»

Mange har kritisert meg for ulike ting, men aldri for å unngå uenighet. Derimot var Hylland Eriksen i 2011 medforfatter av en kronikk om «juridisk og moralsk uakseptable ytringer». Ytringene kom selvsagt fra «de som er innbitt skeptiske til bestemte minoriteter og til utviklingen i retning av et mer flerkulturelt samfunn». Det fantes altså grenser for levelig uenighet om Hylland Eriksens store kjepphest i tredve år.

Og den har han ridd uten respekt for grensen mellom politikk og forskning, og iblant med et nonchalant forhold til fakta og konsekvenser. I 2004 foreslo han at Oslo skulle ta i mot 1,5 millioner innvandrere fram mot 2050. Men hva skjer når jeg minner ham på om det?

Da skriver han om historien. Han bare anslo «at 1,5 millioner innvandrere (og etterkommere) i Norge i 2050 kan være et rimelig antall. Tallet er mindre radikalt enn Rolness tror, og var den gangen i tråd med Statistisk Sentralbyrås (SSB) fremskrivninger.»

Dette er tredobbelt feil.

SSB begynte ikke med slike fremskrivninger før året etter at Hylland kom med sitt forlag. Byrået beregner antall innvandrere og deres barn født i Norge, mens Hylland Eriksens snakket om antall nye personer til Norge i perioden. Og det var uttrykkelig hans egen idé å ønske 1,5 mill. velkommen til Oslo. Det er i beste fall oppfinnsomt av Hylland Eriksen å gi SBB ansvaret for det han selv kalte en «en ambisiøs plan om innvandring», lansert på kommentarplass og i et intervju i Morgenbladet. Han fastslo at innvandring var «økonomisk lønnsomt», «godt og nødvendig for samfunnet» og avviste spørsmålet om realismen i forslaget: «Det er det ikke opp til meg å vurdere.»

Hvorfor rippe opp i dette? Vel, hadde politikerne hørt på Thomas Hylland Eriksen, ville Norge i dag lignet mer på Sverige, et land som har pådratt seg nesten uløselige «utfordringer» på grunn av rekordinnvandring fra fattige land over flere år. Slikt burde gi atskillig grunn til selvrefleksjon, men professoren velger å skyte på kritikeren: «Tenk om Kjetil Rolness hadde brukt noe av sin tid på å arbeide med løsninger, i stedet for å sutre.»

Hvis det er sutring å avvise overoptimistiske sosiale eksperimenter, og holde innvandringen på et bærekraftig nivå, så bør vi ha mer sutring. Da får vi også mindre høyrepopulistisk reaksjon. Vi bremset asylstrømmen i 2015 med innstramminger, men den demografiske utviklingen sør for Europa forteller oss at dette bare er begynnelsen. Hylland Eriksen har raljert over «den hvite diskursen» om «fattige folk og opportunister fra hele verden som står i kø ved grensen». Køen ved Europas grenser er for lengst en realitet, flertallet er økonomiske migranter, og skal vi håndtere presset på en human og realistisk måte, må vi ha en åpen, faktabasert debatt, uten ytterpunktenes anklager om rasisme eller landssvik.

Så derfor, Hylland Eriksen: Hvis du fortsatt mener at innvandring er lønnsomt, så gi oss det forskningsmessige belegget for det. Og siden du ber oss «tåle litt mer kaos og improvisasjon», vil vi også høre hva slags innvandringsnivå du nå anbefaler – og hvorfor. Helst uten å skylde på SSB.

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 22. mars 2017.

Hylland Eriksens innvandringsfantasier

1,5 millioner innvandrere til Oslo? Ikke noe problem, ifølge professor i sosialantropologi, bosatt på vestkanten.

Norge bør ta inn 1,5 millioner innvandrere frem til 2050, og de bør etablere seg i Oslo-området.

Det uttalte Thomas Hylland Eriksen i 2004. Han så ingen problemer med forslaget, tvert imot: «Innvandring er godt og nødvendig for samfunnet. Det er økonomisk lønnsomt både for mottagere og avsendere, og det gjør norskheten større og viktigere. Nasjonalistene burde faktisk juble over innvandringen.»

Forslaget ble lansert i Morgenbladet. Nå har avisen intervjuet ham over fire sider om politikken og debatten etter Trump og Brexit. Men da er den gamle saken glemt.

Journalist Håkon Gundersen (som jobbet i Morgenbladet også i 2004) nevner at han intervjuet Hylland Eriksen om elitenes avstand til folket på radioen i 1996, men husker ikke hvordan professoren forsvarte seg. Og Hylland Eriksen er ikke så opptatt av akademikernes rolle: «Når han snakker om kosmopolitiske eliter i dag, sikter han til dem med penger, ikke verdens morgenbladlesere.» Han sikter i hvert fall ikke til seg selv, medforfatter av den entusiastiske boken Kosmopolitikk (2006). Og det er visst noe gåtefullt over dagens folkelige protestbølge, selv for en ekspert på fremmede kulturer: «Av grunner jeg bare delvis forstår, retter agget seg mot de kunnskapsrike og ikke mot dem som bare er rike.»

Dermed slipper Norges fremste talsmann for mangfold og kosmopolitisk holdning å svare for «kunnskapene» han selv har spredt gjennom snart tre tiår. Tanker som har mistet mye troverdighet, og bidratt til å skape den mistilliten som dagens høyrepopulister kan utnytte. I stedet får vi mer moralisering over populistene. Hylland Eriksen forstår at arbeidere som mister jobben til Kina, har grunn til frustrasjon. Men Ukip og Trump «gjør en stor feil, nemlig mistenkeliggjøring av fremmede folk. Det er sjofelt og analytisk svakt. Dårlig gjort, er det.»

Javel, så både kan og bør vi fordømme illiberale innreiseforbud, Koran-forbud og generell demonisering av fredelige hverdagsmuslimer. Men er det «dårlig gjort» å sette foten ned for fortsatt masseinnvandring av lavt kvalifisert arbeidskraft fra Asia og Afrika til Europa? Problemene med integrering og finansiering av velferdsstaten, er nå ansett som reelle og alvorlige, også på sentrum-venstresiden, men Hylland Eriksen ser «en tendens til å skape problemer som ikke finnes», og synes vi skal «tåle litt mer kaos, og mer improvisasjon». Nettopp det som bare kan verdsettes av de som føler seg trygge, og har problemene på avstand.

Hva med Brochmann-utvalget? Hylland Eriksen mener statsviteren Asle Toje har en «reaksjonær posisjon». Grete Brochmann er «dyktig», men som sosiolog «sterkt knyttet til statsprosjektet» og kravet om bekymring: «En grunn til at en del er så rasende på meg (…) tror jeg er at jeg har fremstått som relativt ubekymret. Det skal man ikke gjøre, for samfunnsviternes oppgave, og især sosiologenes, er å være bekymret.»

Ja vel, la oss da se nærmere på hvordan professoren beroliget oss i 2004, da han ønsket seg 1,5 millioner nye landsmenn – eller 32 000 hvert år – fram mot 2050. Og de aller fleste til Oslo-området. Noe som ville gitt et flertall av innbyggere med innvandrerbakgrunn. På spørsmål om ikke det ville bety et radikal annerledes samfunn, svarte han:

«Det ville bli noe annerledes. Men [i Oslo-området er det] gode muligheter for å starte ny næringsvirksomhet (…) På den ene siden viser det seg at innvandrere er flinke til å skape egne arbeidsplasser, og det kan dessuten hende at de blåser liv i industrier som vi ikke lenger har. På den andre siden vet vi av historiske eksempler at høy arbeidsledighet som følge av store folkeforflytninger er et overgangsfenomen. Som da nesten én million franskmenn vendte hjem etter Algerie-krigen, og spesielt området rundt Marseille fikk problemer med å sysselsette dem. I løpet av kort tid var arbeidsløshetstallene i regionen på landsgjennomsnittet igjen.»

Det er vanskelig å se at for eksempel teppeknytting er blitt en norsk vekstindustri. Og arbeidsledigheten i Marseille ligger markant over fransk gjennomsnitt, over 30 prosent i visse bydeler (der taxisjåfører nekter å kjøre). Men selv med svært høy innvandring fryktet ikke Hylland Eriksen den etniske underklassen som for lengst er etablert i innvandringstette europeiske byer, også i Sverige:

«Om vi i en periode får en tendens til etnisk segregering i arbeidsmarkedet, er det bedre enn å nekte dem muligheten til å få et bedre liv. Man kunne jo spørre innvandrere som bor her i dag, og som har vært her en stund, om de angrer på at de kom hit? Da ville man nok få et annet perspektiv på den saken.»

Les også: Thomas Hylland Eriksen – Vi er alle nasjonalister

Ja, mange innvandrere er nok fornøyd med både med norsk frihet og norsk trygghet, i all hovedsak betalt av andre skattebetalere. Men ingen må tro at sånt på sikt kan true velferdsstaten, ifølge professoren:

«Denne forestillingen burde man heller snu på hodet. I dag er det faktisk innvandrerne som sørger for at mange velferdsordninger kan opprettholdes. Dessuten vet vi at mange som kommer hit allerede er ferdig utdannet, og at mange reiser hjem når de blir gamle. De sparer oss dermed for de to største utgiftspostene på velferdsbudsjettet.»

Det skal godt gjøres å pakke så mange alternative fakta i et så kort sitat. Ingenting av dette hadde professoren forskningsmessig dekning for. Heller ikke for troen på at Norge ville beholde sitt demokratiske og egalitære preg selv om befolkningen ble sterkt endret:

«Dette har gått veldig bra så langt. Jeg kjenner mange innvandrere som er mer sosialdemokratiske enn meg, for å si det slik.»

Til slutt ble han spurt om realismen i sitt forslag:

«Det er det ikke opp til meg å vurdere. Men vi må ikke la oss stanse av en konvensjonell tenkemåte som sier at det som synes umulig nå ikke er mulig senere. Snarere tror jeg vi trenger en visjon om å være på vei et sted, og en slik ambisiøs plan om innvandring er et flott eksempel på det.»

Hylland Eriksen oppsummert: Det er ikke opp til meg å vurdere realismen i det jeg sier, selv om min visjon kan få katastrofale konsekvenser for landet og byen jeg bor i. Jeg er bare professor ved Universitetet i Oslo, en av landets ti ledende intellektuelle (ifølge en kåring i Dagbladet) og internasjonalt kjent sosialantropolog og lærebokforfatter. Jeg har lest mye og reist mye, og jeg skjønner ikke hvorfor folk i dag er så sinte på oss som er så kunnskapsrike.

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 15. mars 2017.