Når ble det farlig å si det “alle” mener?

 

Hvis Amal Aden må flykte fra landet, er det den største fallitterklæring for det liberale Norge i moderne tid.

Amal Aden. Hva er det mest urovekkende med denne damens stilling og skjebne?

Hun er ikke en dissident på et annet og fjernt kontinent. Hun lever midt blant oss – i vårt moderne, sekulære, liberale Norge. For de aller fleste av oss et nesten søvndyssende tolerant samfunn.

Likevel er hun blitt slått, spyttet på og fått revet av seg brillene. Hun kalles hore, blir bedt om å reise hjem, eller får høre at hun skal drepes eller fortjener å dø.

Amal lever på hemmelig adresse og har kontinuerlig politibeskyttelse. Men hun føler seg ikke trygg når hun går rundt i Oslo. Etter en kronikk i høst fikk hun 322 truende meldinger. Hun begynt å vurdere om hun og familien skal flytte til et annet land, for å kunne få fred.

Situasjonen hennes er nesten ikke er til å tro. Dette er noe vi forbinder med land vi ikke liker å sammenligne oss med. Det ligner ingenting. Det er verre enn ille. Og det har vart i flere år, og ser ikke ut til å bli bedre.

Men dette er ikke det merkeligste ved tilfelle Amal Aden. Det virkelig fornuftstridige, er at hun har fått sin status som hoggestabbe, mobbeoffer og hatobjekt, uten å ha skadet noen, uten å snakket stygt om noen, uten å ha hevdet noen ekstreme holdninger. Tvert imot er det vel knapt noen person i Norge som så tydelig har tatt til orde mot ekstremistene på begge sider – både fremmedfiendtlige nordmenn og innvandrere som tar avstand fra det norske samunn. Amal kritiserer både Sylvi Listhaug og mørkemenn blant somaliere. Hun sier at nordmenn ikke skal være flaue for å hevde sine verdier. Og hun sier at innvandrer godt kan beholde sin religion og kultur, hvis de ellers er innstilt på å bli integrert.

Amal Aden har ikke hevdet et eneste synspunkt som ikke er forenelig med sentrum i norsk politikk, full i tråd med alminnelig moral og sunn fornuft. Det hun sier er nesten selvsagt: At friske folk bør jobbe, og ikke skylde på religionen sin på Nav-kontoret. At nordmenn bør få slippe å pakke bort juletreet sitt, fordi det liksom skal støte muslimer. Hennes poeng er at vi ikke fremmer flerkultur på denne måten. Tvert imot gir vi vann på mølla til de som hevder at norske verdier og velferdsstaten vil gå under på grunn av innvandringen.

Amal er ikke engang provoserende i form og retorikk. Hun snakker rolig og avbalansert, med et smil om munnen. Og hun greier å kombinere helt nødvendig og omsvøpsløs kritikk med interesse og forståelse for den andre part. Hun går i dialog selv når hun møter en ung minoritetsjente som sier at det er bedre å bli selvmordbomber enn å måtte ta en lesbisk kvinne i hånden.

Aden burde være et modererende forbilde i en stadig mer polarisert debatt om islam, innvandring og integrering. Vi må stille krav til hverandre, men ha respekt for hverandre. Frihet, likeverd, forståelse og kjærlighet. Høres det drøyt ut? Dette i utgangspunktet helt ukontroversielle budskapet er altså blitt så provoserende i enkelte miljøer at hun nå vurderer å forlate sitt nye hjemland.

Det er et paradoks som gjør vondt. Amal Aden flyktet engang fra et Somalia i krig. Skal hun nå må flykte fra et Norge i fred? Det ville være den største fallitterklæring for det liberale Norge i nyere tid. Deeyah Khan måtte søke tilflukt i London for over 20 år siden etter langvarig hets og trusler fra konservative muslimer i sitt eget miljø. Har det virkelig skjedd så lite på så mange år? Hvor ble det av “Det nye Norge”? Amal Aden sier hun har tro på ungdommen, men at det vil ta flere generasjoner å fjerne ærekulturen og klansystemet i norske innvandringsmiljøer. Aden får støtteerklæringer fra de somaliske miljøet privat, av folk som ikke tør snakke høyt, men opplever at flertallet kjemper mot henne.

Hva skal så vi i majoriteten gjøre? Skal vi unnlate å gjøre noe, for ikke å stigmatisere en allerede utsatt minoritet? Det er multikulti-fella, som de fleste nå burde ha gjennomskuet. Skal vi si at minoritetsmiljøet må ordne opp i dette på egen hånd? Det er den mildere varianten av unnfallenhet, men fortsatt like feigt og misforstått. Det har altså vist seg at framskritt for menneskerettigheter ikke skjer av seg selv. Og hva slags solidaritet er det å si: Vi kan dessverre ikke gjøre noe for deg, fordi de som plager deg, ikke lytter til oss?

Nordmenn av alle hudfarger, religioner og bakgrunner må rett og slett reise seg og si høyt og tydelig: Det skal ikke være farlig å si hva du mener eller være den du er i Norge. Du skal ikke leve i ufrihet mitt i et fritt samfunn fordi du har mørk hud, kort hår og elsker en person av samme kjønn.

Og må spørre oss selv: Hvordan havnet vi egentlig her, der vi må heve stemmen for å si noe vi trodde var helt opplagt? Og hvordan kan vi snarest komme oss tilbake til det vi trodde var en uavvendelig utvikling mot et stadig friere samfunn?

Og så et viktig tillegg, for alle islamkritikere der ute. Amal fortalte lattermildt i intervjuet med Torp at noen somaliere hadde kommet med følgende argument mot hennes seksualitet: “Det du gjør rammer jo hele Afrika.” Amal kommenterte tørt: “Det tok meg lang tid å skjønne at min legning kan ramme hele Afrika. For Afrika er jo veldig stort.”

Hysterisk. Men hvem var disse homofobene som ble krenket på vegne av et helt kontinent? Ytterligående kristne somaliere. Tygg litt på den.

 

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 25. november 2016.

Når antirasismen aper etter rasismen

 

Tegning: Thomas Knarvik
Tegning: Thomas Knarvik

Er Ali Esbati en “innvandrer” eller en likemann?

Norge og Sverige har fått sin egen karikaturstrid. Ingen ambassader er foreløpig antent, men streker på papir setter sinnene i brann. Og igjen er reaksjonene mer interessante enn tegningen. For ikke å snakke om reaksjonene på reaksjonene. Sier du at apestreker er noe man bør tåle, er det slutt på leken.

Islamister i Midt-Østen brukte måneder på å hisse seg opp over Kurt Westergaards tegning av Muhammed med bombe i turbanen. Norske kommentatorer på venstresiden trengte bare sekunder på å gå synkront bananas over Thomas Knarviks apetegning. Det var ikke tid til å tenke, forstå eller analysere. Det var – som en av dem skrev – “tid for å slå tilbake”. Med ti hammere og én spiker banket de anstendige fast det alle måtte skjønne: Det er ikke greit å tegne en politiker med minoritetsbakgrunn som ape.

Å tegne politikere som dyr er ellers en vanlig dag på jobben for politisk tegnere. Noen tegner tøffere enn andre, og folk har ulik tålegrense. Men klager du på grov satire, kan du like gjerne ta et oppgjør med bråkete rock. Knarvik lager punk med penn. Vulgær, konfronterende satire i tradisjonen fra Hara-Kiri Hebdo (forløperen til Charlie). Ikke alles tekopp. Noen ganger blir det for krasst eller plumpt selv for min smak, og noen ganger bommer han stygt, som med Haddy-tegningen.

Men satire ikke til for å gjøre folk komfortable. Den er til for å håne og henge ut. Nesten alle midler er tillatt: Fordommer og stereotypier. Lyter og skavanker. Kroppsdeler og avføring. Dagbladets høyt aktede Finn Graff har tegnet muslimer som kneler rundt imamer med sauehode. Han elsker pikker, promp og rumpehull. Og har utallige ganger “dehumanisert” Carl I. Hagen som gris, basert på offerets neseform. Partifellen Jan Simonsen ble til et egg fyllt med dritt. Erna ble purke, bedekket av Carl. Hun tålte det: “Jeg er ikke spesielt prippen av meg og har ikke problemer med slike tegninger.”

Men venstresiden har nå fostret en ny Generasjon Prippen. Magnus E. Marsdal i Manifest Tankesmie er oppbrakt over over at hans eks-kollege Ali Esbati, en “tindrende stjerne” i partipolitikken, er blitt utsatt for en “respektløs karikatur”. Hørt sånt. Ikke engang i satiren er det respekt å få!

Men hva var utgangspunktet for debatten? En kunstner og karikaturtegner som har valgt å bruke Facebook som medium, er utestengt fra verdens største nettsamfunn av en anonym, taus og gåtefull sensurinstans. Etter å ha blitt “rapportert” av meningsmotstandere. At han ofte skildrer nakenhet og “seksuell aktivitet” kan ikke være grunnen. Facebooks regler gjør eksplisitt unntak for satire.

Og hva så, vil noen si. Rasisme er rasisme, selv om det kalles satire. Er det så enkelt? En “injurerende” eller “stigmatiserende” avistegning er beskyttet av sine egne konvensjoner. Det samme er et kunstverk. Bjarne Melgaard kan utforme en stol som kroppen til en “negerhore”, uten å pådra seg mere bråk enn det som kler en profesjonell provokatør. En apetegning av en svensk-iransk riksdagspolitiker derimot, spredt, “likt” og kommentert i sosiale medier, er rasistisk mobbing og trakassering. Ferdig snakka.

Hva blir da verre enn tegningen? Enkelte mannlige debattanters forsvar for den. Særlig mitt, som sluttet slik: “Spør du meg, er rutinemessig, grunnløs brunbeising av motdebattanter primitivt, mens satiriske apetegninger tilhører sivilisasjonen.” Jeg siktet til satirens stolte tradisjon i vestlig kulturhistorie. At satiren selv har hatt siviliserende effekt som kritikk av autoritære religioner, ideologer og regimer. Satiren er noe av det første diktaturer forbyr og straffer. Nylig ble en kvinne i Iran fengslet for å ha tegnet politikere som aper og geiter.

850 av mine venner og følgere “likte” statusen. Men det gjorde ikke Esbati: “Nidbilder i välkänd nazi-tradition är en uppbygglig grej, “civilisation” till och med.” Det var ingen forskjell på ape-tegninger og antisemittiske kroknese-karikaturer av jøder. Snorre Valen (SV) krevde at jeg og “heiagjengen” skulle be om unnskyldning og slutte å forgifte debatten og demokratiet. Dagbladets John Olav Egeland hørte lyden av “Facebook-høyres ukronede konge” som “gikk gjennom isen”. Aftenpostens Mala Wang-Naveen, fastslo at Rolness finner “stadig nye måter å formulere sin fremmedfrykt på” i sitt debattmiljø. Mest kreativ var Marit K. Slotnæs i Morgenbladet, som så for seg gutter som onanerer sammen til porno, og blir tatt på fersken av foreldrene:

“Homoerotiske eksperimenter på gutterommet er ikke ulovlig, og meta-rasisme på Facebook er selvsagt innenfor ytringsfriheten. Men hvis man vil bli tatt alvorlig, inne i stua sammen med de voksne, må man ta på seg buksa først. Det gjelder deg og, Kjetil Rolness.”

Fy skamme meg. Jeg fikk selv bilder i hodet: “Tante Sofie og guttegjengen.” En pornofarse tegnet av Knarvik. Men sant og si følte jeg meg mer svimmel enn skamfull, hensatt i en alternativ virkelighet, foran et tribunal av antirasistiske billedstormere med overdreven sans for melodrama. Kjersti Bergstø, stortingsrepresentant for SV, skrev: “Det er vanskelig å finne ord. Det er vanskelig å ta del i en slik offentlighet. Det begynner å bli vanskelig å leve i et sånt land.”

“Helt utrolig!” sa de anstendige om ethvert forsøk på å forklare tegningen som annet enn rasisme. For en måned siden tenkte jeg selv “Helt utrolig!” da en musikkanmelder kalte Beyonce for “svarting”. Dét syntes jeg var rasistisk (selv om Arild Rønsen mente det godt). Nå satt jeg selv med svarteper, i en “pøl av hat og forakt”, med buksa nede og Morgenbladets homofantasier i fanget. Hvordan havnet jeg der? Og hvor ble det av tegninga?

Å ta tegninga. Uttrykket har en grunn. Bilder sier ikke noe. De viser noe, som vi kan lese ting inn i. Ser du et bilde og blir krenket, blir du krenket av din egen billedtolkning. Skal karikaturer vekke raseri, må de først verbaliseres. I tilfellet Westergaard: Muhammed er en terrorist. Eller: Muslimer er terrorister. I tilfellet Knarvik: Ali Esbati er en ape. Eller: Innvandrere er aper.

Er dette rimelige utlegninger av bildenes budskap? Knarvik har bidratt til å bygge et kultursenter for Masai-kvinner i Kenya. Han tar uttrykkelig avstand fra rasisme, og hevder seg misforstått. Tegningen kan fortsatt være rasistisk, uavhengig av kunstnerens intensjon. Men det krever en begrunnet tolkning av bildet. Det holder ikke si: Det finnes en tradisjon for å framstille svarte som aper. Knarvik vet det. Han spiller på det. Og bruker klisjeen til å si noe annet. Selv et barn kan se at bildet er rasistisk. Nei, påstanden er selv barnslig. Som å peke på Magritts berømte pipe, uten å lese billedteksten: “Dette er ikke en pipe.” Snorre Valen fordømte heiagjengens “kavalkade av uredelighet”, men var ikke selv redelig nok til å nevne hva apen sa, og som gav nøkkelen til tegningen:

“Ni är rasister, ni, ni, ni är rasister, ni är rasister allihopa är rasister, n n ni, ni ni är rasister, ni är allihopa …”

Esbatis eget refreng i overdreven satireform. Det som for nordmenn lyder som drøye, urimelige eller stigmatiserende karakteristikker, er for den svenske vänsterpartisten rene saksopplysinger: HRS er en “rasistisk tenketank”. FrP er et “rasistisk parti”. Norge har et “rasistisk samfunnsklima”. Sylvi Listhaug er en “hatpropagandist”. Torbjørn Røe Isaksen “fisker etter fremmedfiendtlige stemmer”. Hilde Sandvik “låter som et eko av konspirative SD-sajter”.

Gjentakelsene avspeiler et verdensbilde der rasismen er strukturell, allestedsnærvænde og alltid økende. Hersketeknikken deler han med andre gjengangere i Knarviks persongalleri: Lars Gule, Rune Berglund Steen, Henrik Arnstad. Forskjellen er bare at Esbati med iransk opphav lettere slipper unna med å dra rasistkortet. Derfor apeframstillingen. Apen er Esbatis egne rasistanklager, vendt mot han selv. Offerrollen som en hardtslående debattant ikler seg ved behov. En drakt, og ikke en hud. Noe Knarvik elegant viste ved å tegne Esbati en gang til, med apekostymet på armen: ” – Här kan ni se! Jag är ingen apa.”

Så sier tribunalet: Vet du ikke at Esbati nesten ble offer for en fascistisk massemorder på Utøy? Ja, det er forferdelig, og jeg håper han har fått bearbeidet opplevelsen. Men vi bør ta Esbati på ordet. Han trekker ikke fram Utøya når han sier seg krenket av karikaturen. Han betoner sin gruppetilhørighet:

“Inte blir jag så värst ledsen att bli tecknad som apa. Däremot blir jag förskräckt och förbannad över den politiska strömning som teckningen är en del av – och förstärker. Dehumaniseringen är inte gjord för att lyfta fram andra karaktärsdrag hos mig eller göra en faktisk politisk poäng, utan just för att säga att jag – och framför allt: alla av min typ – är icke-människor i samhällelig mening.” (min uth.)

Esbati, som ellers klager over at høyresiden “etnifiserer” samfunnsproblemer, etnifiserer altså seg selv, når han skal bruke bildet antirasistisk. “Alle av min type.” Plutselig er han ikke en framgangsrik politiker, debattant og sosialøkonom som har bodd i Sverige (og Norge) i tredve år. Han er heller ikke en kontroversiell riksdagsmann som må regne med å bli nådeløst karikert, som alle andre i samme posisjon. Han er ikke engang Ali fra Iran, en representant for perserne, som holdt afrikanere som slaver helt til 1930-tallet. Nei, Esbati plasserer seg i en større sekkekategori: De Ikke-Hvite. Innvandrerne. De Fremmede. En stor, generalisert masse, fratatt sin menneskelighet av De Hvite. Dette er såvisst en rasistisk karikatur, men den er Esbatis egen, som han projiserer på alle som ikke tar avstand fra Knarviks tegning:

“Den [tegningen] är gjord i en urgammal rasistisk tradition i syfte att skapa samförstånd bland de egna om etniska hierarkier och om gränsdragningar för vad en “uppity nigger” ska vara (socialt) tillåten att göra. Tecknaren förstår detta. Jag förstår detta. Och inte minst: de som är tänkta att få en boost av teckningen förstår alldeles uppenbart också detta.”

Noen idioter har kalt Esbati for ape på Twitter i etterkant av tegningen. Har vi som forsvarer Knarvik dermed oppnådd litt av det vi ville: å bekrefte vår rases overlegenhet? Det er litt av en teori. Samme konspiratoriske anklage rettet Esbati mot NRK. Og her er den direkte foranledningen til apetegningen, som forties i alle indignerte aviskommentarene om saken. Knarvik svarte på tiltale, en stygg og absurd sådan: Ifølge Esbati hadde Norges største journalistiske organisasjon laget et “rasistisk propagandaklipp” og det var meningen med sverigebesøket: “Jag konstaterar dock att NRKs exceptionellt missvisande reportage om svenska förorter, som gjorts i en uppenbart rasistisk, amatörantropologisk tradition, har fyllt sin funktion: att etablera en mystisk och grundfalsk bild av Sverige …”

Et team fra Dagsreyven drar altså til innvandringstette Husby og Rinkeby for å lage en kritisk reportasje av den typen du sjelden ser på svensk TV. De blir først truet og jagd bort av lokale bøller, for deretter å bli stemplet av riksdagsbøllen Esbati, som nærmest anklager Anders Magnus og NRK for lovbrudd, etter rasismeparagrafen. Nordmennene hadde i alle fall brutt Esbatis første bud for en god innvandringsdebatt: “Våga vägra ta debatten.”

Esbati har ennå til gode å føre bevis for NRKs rasisme. Selvsagt var TV-innslaget vinklet og ladet. Selvsagt viste den ikke hele sannheten om bydelene. Men hva var feil eller misvisende ved det som ble sagt i reportasjen (politiet selv innrømte at de er i ferd med å miste kontrollen over de mest utsatte bydelene, noe som også dokumentes i nasjonale politrapporter)? Jeg stilte spørsmålet flere ganger til Esbati på Facebook, og fikk svar som handlet om “innramming” og “proporsjoner”. Ingenting konkret. Lite imponerende var også forsøket på å diskreditere NRKs hovedkilde: “Tino Sanandaji är en välkänd faktaförvrängare älskad av den nya “identitära” rörelsen.” Nei, Sanandaji er kjent som svært faktasterk. Esbati har ikke tatt ham i en eneste feil, og må derfor gi ham “skyld ved forbindelse”.

Selvsagt skal Esbati møtes med argumenter, og ikke bare karikaturer. Men det ene utelukker ikke det andre. Og noen av oss har prøvd den saklige tilnærmingen med begrenset hell. Det går til et punkt. Så kommer karakteristikkene. Du får spørsmål om du er “korkad”. Du avfeies som “fanatiker” eller “propagandist”. Du lider av “etnopanik”. Du plasseres i gruppen “hvite menn”, slik at det eneste som høres når du prater, er din redsel for å miste privilegier. Sånt er litt slitsomt, men erfaringen gjør at man bedre forstår apekarikaturer som maktkritikk, og må le av tanken på å mildne debattklimaet, slik at sånne som Esbati vil delta.

Samtidig lurer man på logikken til hans støttespillere. De mener altså at hva han sier og hva han står for ikke spiller noen rolle for vurderingen av karikaturen. En minoritetspolitiker som ape er ugreit uansett. Javel. Da har vi denne situasjonen: Team Knarvik (hvori opptatt djeveltegnerens forsvarer og hans følge) ser Esbati som debattant, på lik linje med andre. Team Esbati ser han som innvandrer, med særlig krav på beskyttelse mot krenkende framstillinger. Hvilket av lagene er mest rasistisk?

 

Opprinnelig publisert i Morgenbladet, 3. juni.

 

 

 

 

 

 

 

Jeg er ikke myndig. Jeg er muslim.

rana tegning
Tegning: Tim Ng Tvedt/Morgenbladet

Lurer du på om dødsstraff for frafall er en god idé i 2016, og trenger hjelp av de lærde, har du et stykke igjen til opplysningstiden og moderniteten.

 

Mohammad Usman Rana er Det Store Håpet for alle som ønsker en forsoning mellom islam og det moderne, norske samfunn. Aslak Nore kaller ham «en ekstremt viktig stemme». Han er gjenganger i NRK-debatter og holder foredrag i Det Norske Videnskaps-Akedemi. Hanne Skartveit, politisk redaktør i VG, inviterer ham til tre kvarters hyggeprat i sin podcast. Bjørgulv Braanen, redaktør i Klassekampen, skriver på Facebook at han ble grepet av å lese Ranas bokNorsk islam. Hvordan elske Norge og Koranen samtidig.

Det siste er rart. Boken er gjerrig på følelser. Vi ledes ikke inn i den åndeligheten som forfatteren ser som religionens kjerne. Derimot er det mye innlevelse i skildringen av «storslåtte og glamorøse» ballsaler i USA som «utstråler en blanding av nyklassisme og modernitet», der gjester med «beundrende og svært forventningsfulle blikk» og «litt knekk i ryggen» får håndhilse på religiøse ledere (mennene får det i hvert fall), før de donerer et større pengebeløp.

 

Det er lett å like en dannet middelklassemuslim med sans for verdslige gleder. Som snakker penere enn de fleste nordmenn – om det sekulære, liberale demokratiet! All ære til en islamsk talsmann som sverger lojalitet til Norge, Europa, Vesten og erklærer kamp mot pan-islamsk offermentalitet og hatideologi. Men Rana mener egentlig ikke at «det brenner i islams hus». Det brenner bare i uthuset.

Det nemlig ingen ting i veien med religionen islam, hverken læren, praksisen eller historien, skal vi tro Rana. Bare med vranglæren til nåtidens puritanske og bokstavtro bevegelser (dem vi ellers kaller islamistene). Rana advarer mot reform av islam. Og som «tradisjonalist» hevder han å representere den sanne islam, akkurat som totalitære islamister. Spørsmålet er bare hvorfor en ung, identitetssøkende muslim skal høre mer på Usman Rana enn på Islam Net, imam Shah eller IS.

 

Bokanmelderne har kommentert «det kalde gufset» fra boken og raljert over «komiske Rana». Men hvorfor klør det i hjernen under lesningen? At Rana erklærer alkohol, føreekteskapelig sex og homofil praksis som synd, er som ventet fra en konservativ muslim. Men Rana gir seg fore å være noe mer. En som driver intellektuell, akademisk basert virksomhet, som fremmer «kritisk tenkning». Men han gjør det motsatte.

For ingen skal stille spørsmål ved islams prinsipper. Det er «overtramp mot Guds ord». Og dessuten upopulært blant 1,5 milliarder mennesker, ifølge Rana. Han bruker liberale Walid al-Kubaisi i Norge og Maajid Nawaz i England som negative eksempler. Skal du få troverdighet hos «de muslimske massene» må all integrering og antiradikalisering skje «innenfor islams rammer». Det er «urokkelig innenfor norsk islam at Koranen er Guds direkte ord og at Profeten Muhammad er ufeilbarlig.» Men selvsagt må man… «kontekstualisere»!

 

Kontekstualisere. Rana gjentar ordet like ofte som Gorgon Vaktmester gjentar ordet «reparere» i Pompel og Pilt. Men hva betyr det? At islam påbyr hijab, men ikke nødvendigvis den helsvarte. Fritt fargevalg. Det er jo noe. Men hvorfor skal en ytre maktinstans i det hele tatt bestemme over moderne kvinners klesvalg? Holder det ikke med Jan Thomas?

Det får vi aldri noe utenom-muslimsk svar på. Men i USA har Rana latt seg fascinere av teologer som har fasit på vestlig islam, og som kan veilede den norske studenten: «Jeg vil vite hvor stort eller lite rommet for kontekstualisering er.» «Jeg vil gjerne vite hva hun [en kvinnelig teolog] synes om hijaben og niqabens posisjon.» «Et annet spørsmål jeg ivrer etter å få svar på, er dødsstraff for frafall fra islam.»

 

La oss stoppe litt der. Vi skriver 2016. En profilert og respektert norsk debattant «ivrer» etter å få vite om et menneske som har mistet (eller endret) sin religiøse tro fortjener å dø. Sånt ville normalt diskvalifisert en person fra deltakelse i norsk offentlighet for all fremtid. Men lite er normalt i islamdebatten.

Apostasi (religionsfrafall) er en forbrytelse uten offer. Dødstraffen handler om avskrekking og hevn. Et moderne menneske makter å ta avstand fra dette uten betenkningstid. Ut fra medfølelse og samvittighet. Eller verdier som nestekjærlighet, menneskerettighetene eller religionsfriheten. For Rana er derimot dødsstraff et teologisk spørsmål. Av den kompliserte typen. Det må hentes inn mangfoldige argumenter fra en serie «mektige islamske lærde». Som alt i alt konkluderer mot dødsstraff. Vi puster lettet ut. Men hvor stor var marginen fra barbariet? Kunne konklusjonen blitt motsatt om utvalget av teologer bare hadde vært litt annerledes?

Eksempelet er ekstremt, men viser grunnproblemet, også med det kjente «Open Letter to Al-Baghdadi», der over hundre islamske lærde, deriblant Tariq Ramadan, tar et oppgjør med IS. Alt basert på hva de anser som «forbudt i islam». Men grusomhetene til IS finner støtte i de samme skriftene. Og hva da? Vi noterer stillingen 1–1 mellom tradisjonalitetene og ekstremistene.

 

Trenger man virkelig referanse til eldgamle bøker, angivelig gitt ved åpenbaring, for å kunne ta avstand fra halshugging, korsfestelser og sexslaveri i vår tid, i vår del av verden? Rana støtter seg til Ramadans idé om «euromuslimen» – som praktiserer sin religion og samtidig er europeer og barn av opplysningstiden (min uthevelse). Men hva er opplysning? Her er Immanuel Kants berømte svar:

«Opplysning er menneskets vei ut av dets selvforskyldte umyndighet. Umyndighet er manglende evne til å bruke sin egen forstand uten en annens ledelse. Selvforskyldt er denne umyndigheten når årsaken ikke skyldes mangel på forstand, men på besluttsomhet og mot […] Ha mot til å bruke din egen forstand er altså opplysningens valgspråk.»

 

Usman Rana har mot nok til å forsvare den sekulære staten, ytringsfriheten og «syndige» homofile. Men han er intet barn av opplysningstiden. Han flagger ut tanke- og identitetsarbeidet til teologer i USA og England: «For meg har det vært grunnleggende å forstå disse lederskikkelsene for å forstå hva vestlig islam dreier seg om.» Hele hans teologiske dannelsesreise er basert på autoritet. Autoriteten i tekstene. Autoriteten til lederne.

Dermed blir også hans egen norske islam autoritær. Og komisk i møte med vanlig kildekritikk og debatt. En ung lege som mener Profeten er ufeilbarlig, skal belære oss om den historiske Muhammad. Da blir krigsherren til verdenshistoriens første multikulturalist, en forkjemper for pluralisme, rettferdighet og religionsfrihet – også for jødene! At han senere massehenrettet dem, nevnes ikke.

Rana får vill skjønnmaling og historieforfalskning til å lyde som eksakt vitenskap: «I et historisk perspektiv vil det være presist å slå fast at islam har fremstått som vennligsinnet overfor fremmede kulturer.» Ok, vi glemmer erobringen av Persia. Og den erfarne historiker og forfatter Halvor Tjønn, som har gått til kildene og skrevet 500 sider om Muhammed – slik samtiden så ham, er ifølge Rana ingen ekspert på saken.

 

Hvis Ranas bok viser noe, så er det – stikk i strid med hensikten – behovet for en grunnleggende reform av islam. Kant var kristen, men satte fornuften fri. Etter reformasjonen fikk enkeltmennesket ansvar for å tolke Bibelen. Gud ble privatisert, det hellige og det politiske atskilt. Som kjent skjedde dette aldri med islam. Derfor har vi dagens problem, spissformulert av den dansk-iranske islameksperten Mehdi Mozaffari: «Generelt ønsker muslimer å forandre verden (eller dominere den) på en slik måte at verden kommer til å passe inn i islam. De kristne reformister tilpasset derimot kristendommen til den nye verden. Det er en stor forskjell.»

 

«Moderne» Rana er i så måte en tradisjonell muslim. Han sier rett ut at norsk islam er en idé som «utfordrer storsamfunnet og majoritetsbefolkningen» og «skaper flere stridspunkter i møtet det med det seksualiserte, verdiliberale norske samfunnet». Og da, mener han, bør storsamfunnet tilpasse seg, for eksempel ved å tillate politihijab og muslimske privatskoler. Et av verdens mest moderne samfunn skal legge til rette for en førmoderne ideologi.

Heldigvis har over hundre tusen norske «hverdagsmuslimer» valgt en annen og enklere løsning enn Ranas sirkulære kvadratur. I stedet for å «elske» Koranen, tar de den ikke fullt så alvorlig.

 

Opprinnelig publisert i Morgenbladet, 15. april 2016.

Årets ikke-navn

Djevelkvinnens advokat oppsummerer Storhaug-året.

Morgenbladet har gitt meg stiloppgave. «Gjør rede for Storhaug-komplekset i norsk offentlighet.» Jeg går til oppgaven med pusten fra Facebooks plageånder i ryggen: Har du ikke skrevet nok om Storhaug nå? Får du betalt for å promotere henne? Hva er egentlig greia?

Greia er enkel: Hege Storhaug er Norges mest demoniserte samfunnsdebattant. Men gjør et viktig opplysningsarbeid som andre har forsømt. Norsk offentlighet trenger et brysomt, pessimistisk korrektiv til alle som vil godt og alltid tror det går godt. Utviklingen har langt på vei gitt henne rett.

Derfor ble jeg djevelkvinnens advokat. En møkkajobb, men noen må gjøre den. Jeg ante ikke at det var en fulltidsbeskjeftigelse (se herher, her, her, her og her). Angrepene kommer døgnet rundt og fra alle mulige kanter. Det er utrolig hvor sterke følelser denne damen vekker.

Argumentene er ikke like sterke. Hylekoret avsporer debatten, og vil ikke lytte når Storhaug snakker med vanlig innestemme. Når hun for eksempel forteller om sin nære venninne fra Pakistan, som hun lenge har drømt om å få ut av landet – et brutalt patriarkat – og til et fritt Europa. Nå er venninnen kommet. Men føler seg ikke som en fri kvinne på vårt kontinent. Hun ser framveksten av den samme islam som hun flyktet fra.

Flere modige kvinner av muslimsk opprinnelse har vitnet om overvåkning, kontroll, overgrep, tvang, trusler og trakassering. Systematisk frihetsberøvelse i Allahs navn, midt i vår sekulære, moderne samfunn. Utøvd av selvoppnevnte moralpolitimenn som også forfekter hat mot homofile, jøder og Vesten. Unge lar seg hjernevaske til å ta avstand fra moderniteten og rasjonaliteten. Og parallellsamfunn vokser i takt med rekordhøy innvandring fra muslimske land.

Derfor står en sped, men steil sørlandskvinne på torget, med sin versjon av Krigsropet: Norge og Europa må våkne! Dette er ikke bare en religion. Det er et komplett sosialt og politisk system som ødelegger liv og tar liv.

Høres det hysterisk ut? At islamismen er totalitær ideologi på linje med fascisme, nazisme og kommunisme underskrives av professorene Bernt Hagtvet, Øystein Sørensen og Mehdi Mozaffari. Av Jyllands-Postens Flemming Rose og forfatteren Ayaan Hirsi Ali. Selv Storbritannias statsminister David Cameron, i sin skjellsettende Birmingham-tale. Det er disse Storhaug siterer i boken Islam – Den 11. landeplage. Ikke Fjordman eller Eurabia-fantasten Bat Ye’or.

Storhaug respekterer muslimer med et personlig, spirituelt forhold til sin tro. Men hun vil ikke skille islamisme fra islam, fordi Muhammed, som stiftet religionen i Medina, etter en mislykket periode som fredelig forkynner i Mekka, var en brutal krigsherre som krevde alles totale underkastelse. Storhaug låner derfor Hirsi Alis skille mellom fromme eller sekulære «Mekka-muslimer» (flertallet) og fundamentalistiske «Medina-muslimer». I siste gruppe plasserer hun jihadistene (Profetens Ummah), salafistene (Islam Net) og miljøer med forbindelse til Det muslimske brorskap (Rabita-moskeen). Skal vi bekjempe voldelig islam, må vi også våge å konfrontere det ideologisk støttende omlandet som har shariastyre som sitt ultimate mål.

Lett å skjønne, lett å støtte. Men de som etterlyser en «anstendig» innvandringsdebatt vil heller advare mot Hege Storhaug. Ved å stemple henne som islamofob, muslimhater, ekstremist, rasist og fascist. Hun ville vært landsviker under andre verdenskrig, ifølge en leder i en seriøs, nordnorsk avis. Mens landets største avis mener at konservative muslimer – til og med Islam Net – er aller viktigst å trekke med for å hindre radikalisering.

Stopp litt og la denne logikken synke: En kvinne som «brenner for demokrati og likestilling» og advarer mot en åpenbar samfunnsfiende, blir selv fremstilt som samfunnsfiende. Mens skjeggete mørkemenn som ønsker kjønnsapartheid og dødstraff for homofile, ansees som samfunnets gode allierte i kampen mot terrorisme.

«Et kulturelt svik» kaller Storhaug det. Dén retorikken virker kjent. Og vekker ubehag. Også djevelkvinnens advokat kan grøsse når Storhaug angriper tastaturet i affekt, uten kyndig oppsyn. Det blir for mye. Og for dumt. Som at moskeer ikke skulle blitt tillatt.

At det tidsvis koker over for en aktivist som i tjue år har stått ganske alene og fått mye dritt, lar seg likevel forstå. Det er underligere at så mange bare vil snakke om overtrampene, og ikke de andre 98 prosentene av det hun skriver. Lars Gule ble i 1977 tatt med sprengstoff på vei til å utføre en «militant aksjon» i Israel. I dag er han flittig brukt av media som ekspert på ekstremisme, terror og julebord. Da burde det være mulig å tilgi en lovlydig kvinne som gjengir en håpløs statistikk om 80 prosent IS-sympatisører fra Syria. Det riktige prosenttallet skal være 4, noe som tilsier at asylstrømmen har gitt oss flere hundre nye landsmenn med horrible og farlige holdninger. Blir du beroliget?

Storhaug og Human Rights Service har et ensidig og negativt fokus, lyder omkvedet. Si det samme til antirasister, feminister og miljøvernere. Og hva er overdrivelsene til en enslig aktivist mot alle år med velmente underdrivelser fra politikerne? «Radikal islam ikke er noen trussel for Norge.» (Støre, 2009). «Terror har ikke noe med islam å gjøre.» (Brenne, 2015). Den frie og uavhengige presse har ikke evnet å korrigere denne skjønnmalingen. Journaliststanden er full av det Norsk Monitor kaller «moderne idealister». Tre av fire stemmer Ap, SV, Rødt, MDG eller Venstre. 1 – én – prosent stemmer Frp. Og det noe idealister ikke vil, så er det å stigmatisere minoriteter og havne i bås med gjedder på ytrehøyresiden. Da blir den kritiske journalistikken om islam og innvandring deretter. Og kritisk forskning på emnet er nesten fraværende. Professor i religionshistorie Torkel Brekke kan skrive nesten komiske apologier for islam i avisene uten å bli tatt for det. Hege Storhaug derimot, må stå skolerett for Jon Hustad på TV 2 fordi hun var upresis med et tall fra Statistisk sentralbyrå og befant seg i «dårlig selskap» på internett for ti år siden.

Alternativet til demonisering og flisepikkeri er taushet. En omstridt kjendis utgir bok om et brennhett tema. Ingen intervjuer, kommentarer eller anmeldelser i noen av de store avisene. Det er mildt sagt mot normalt. NRK kjørte den ene islamdebatten etter den andre uten å invitere landets mest kjente og aktuelle islamkritiker. Insidere kan fortelle hvorfor. Det går i sort når navnet «Storhaug» nevnes i redaksjonene. Noen journalister føler også behov for å si det på trykk: «Jeg liker ikke Hege Storhaug.»

Sånt skaper mistro til meningseliten, sympati for underdog-en og økt boksalg. Mens hylekoret nøyde seg å fordømme vaskeseddelen («Europa ulmer. Er vår tid forbi?»), oppdaget leserne at boken først og fremst dokumenter hva som skjer i Europa. Tross springende fokus og en del lettvinte slutninger, gir den en levende og rystende skildring av en menneskefiendtlig ukultur. Der jøder må beskyttes med bevæpnet politi. Der tusenvis av jenter misbrukes som sexslaver i en engelsk by, uten at noen varsler, av frykt for å spre rasisme. Der ambulansepersonell i Sverige ber om skuddsikre vester for å besøke lovløse bydeler. Der muslimske ledere i Norge respekterer teologiske autoriteter som ønsker et nytt Holocaust. Hvor får man ellers en samlet framstilling av alt dette på norsk? Hos den jevne leser blir Hege Storhaug den som «tør der andre tier», og setter ord på deres egen bekymring for utviklingen.

Storhaug ble ikke Årets Navn i VG, men «vant» folkets nominasjon. Og boken gikk unna. Du kan fortie en «ytterliggående» debattant, men ikke en bestselger og snakkis. «Dagbladet kryper til korset og anmelder herved høstens sakprosafenomen,» skrev Aage Borchgrevink og ga 4 på terningen. Et par dager senere var hun avisens forsidepike og snakket ut om «ISLAM-BRÅKET». Si hva du vil om tabloidpressen, men hore kan den.

Morgenbladet ga anmelderoppdraget til islamforsker Olav Elgvin, som presterte å avskilte forfatteren som debattant: «Med denne boken har Storhaug meldt seg ut av debatten om islam og muslimer i Norge.» Hvorfor? Fordi det står noe noe feil på s. 16, s. 201, s. 204, og s. 206. Og hun ikke er «balansert» nok. Hadde Storhaug skrevet bok om skandaløst dårlig sikring mot ras og skred, hadde Elgvin arrestert henne for ikke å skrive mer om de vakre norske fjellene.

Men vinden snur over fjord og fjell når verden endrer seg. En ny, stor terroraksjon rammet Europa. Flyktningeuforien fikk et ublidt møte med ukontrollert folkevandring. På sju måneder gikk vi fra KrF-Dagruns T-skjorte («Velkommen til Norge, alle 10000!») til Sylvi Listhaug som innvandringsminister. Asylforliket strammet grensene og integreringsavtalen foreslo oppholdsnekt for ekstreme imamer. Utskjelt og utmeldt? Politisk gikk det Storhaugs vei, og vi bremset før vi kræsjet like stygt som svenskene.

Og en mediahendelse vil bli husket. 3. desember møtte Hadia Tajik Hege Storhaug i Aftenpostens tv-studio. På førstnevntes initiativ. At politikere fra Frp til SV i årevis har samtalt med Human Rights Service, er en velkjent hemmelighet. Men aldri før har en sentral politiker ønsket å bli sett offentlig i tospann med Storhaug.

Men så sitter de der, Arbeiderpartiets svarte juvel og innvandringsmørkets dronning. Og er enige om det meste. Barnehijab bør forbys. Muslimske kvinner må ut av hjemmet og inn i samfunnet. Kampen mot islamismen må styrkes. Vi skal være «dønn tydelig» på hvilke verdier som er norske! «Du snakker som en HRS-ansatt», sier Storhaug, og Tajik ler. Ap-nestlederen sier Storhaug maler med bred pensel, men tar opp viktige problemer som andre ikke har turt å røre. Et befriende øyeblikk, og et lite gjennombrudd for en sivilisert, ikke-polarisert islam og innvandringsdebatt i Norge. Noen av oss har forsøkt å si det hele tiden: Det ikke noe verdimessig skille mellom «samfunnsfiendtlige» Human Rights Service og samfunnsbærende Ap. Roll over Støre, and tell Hareide the News.

 

Teksten ble opprinnelig publisert som kronikk i Morgenbladet, 24. desember 2014.

 

Den norske bombesikkerheten

Hvor lenge skal norske politikere være tause om den største skandalen i nyere norsk historie?

Når er norsk politikk på sitt verste? Sitt mest kunnskapsløse, hensynsløse, arrogante og selvmotsigende? Når den er hellig overbevist om å gjøre noe godt. Og særlig når den vil gjøre godt andre steder i verden.

Da kan fredsnasjonen Norge plutselig bruke massive, dødelige våpen for å fremme fred, menneskerettigheter, demokrati og likestilling. Det er en skitten jobb, og noen må gjøre den, med de midlene de har. Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre sa om bombingen av Libya i 2011: «Det å innføre demokrati fra 4000 fots høyde, det er ikke enkelt. Det å beskytte sivile, er heller ikke enkelt, men blant virkemidlene så er det dette vi har.»

Resultatet kjenner vi nå. Framgang for reaksjonære krefter. Ytterligere kaos og elendighet for de sivile. Enda flere mennesker som kjøper lodd til det store dødslotteriet: Reisen til Europa.

Skjebnesvangert

Etterpåklokskap er verdens enkleste øvelse. Men her handler det om åpenbar forut-dumhet. Det er rett og slett rystende å høre hva våre folkevalgte sa og gjorde forut for og under krigsoperasjonen. Se dokumentaren «De gode bombene»fra 2013, laget av Terje Tvedt og Per Christian Magnus for NRK Brennpunkt, som er tilgjengelig på internett. Eller les professor Tvedts nye og mye delte artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift, som Aftenposten trykket i kortversjon.

Bombingen av Libya er den mest skjebnesvangre avgjørelsen i nyere norsk historie. Beslutningen ble tatt raskt, lett og selvsikkert. Verken regjeringen, Stortinget eller forsvarsledelsen hadde noen relevant informasjonen om landet. Det forelå ingen analyse av midler, strategi eller mulige konsekvenser. Beslutningen ble tatt uten noen offentlig debatt, og utenfor vanlige kanaler på Stortinget. Det foreligger ikke engang et skriftlig vedtak.

Tvedt tar muligens for lett på at opposisjonen lenge hadde presset en skeptisk Støre. Og at FNs sikkerhetsråd hadde åpnet for å ta i bruk «alle tilgjengelige midler» for å hindre overgrep mot sivile. Men det høyst uklart hvor reell denne trusselen var. Og etter at FN-resolusjonen forelå, var det slutt på alle norske refleksjoner og reservasjoner. Utenriksminister Jonas Gahr Støre sier han ringte alle partiledere, og fikk bekreftelsen han trengte. Trine Skei Grande sier hun ikke fikk noen telefon. Det eneste vi kan fastslå med sikkerhet, er at mobilbruk var involvert. Dagen etter informerte Stoltenberg sine NATO-kolleger om at Norge var klar for å sende F-16 fly over Afrika. Først fem dager etter at bombingen var i gang, hadde Stortinget sitt første møte om saken.

Bombet mest

Bård Solheim, piloten som ledet bombetoktene, sier til Brennpunkt: «Vi gikk fra dyp fred til strategisk bombing nedi Afrika på en uke. Når jeg står midt oppi dette her, og representerer Norge med bruk av såpass mye våpenmakt, så forbauser det meg litt at det ikke i hvert fall ikke var diskutert litt mer. Jeg tror du skal lete lenge for å se at den lille fredsnasjonen Norge har brukt såpass mye maktmidler som vi gjorde der.»

Pilotene forteller at det ble brukt svært dyre, store, ødeleggende bomber. 588 stykker i løpet av en snau måned. Mange rammet tettbebygde områder, blant annet i hovedstaden Tripoli.

Men den presisjonen dette krever for ikke å ramme sivile og viktig infrastruktur, skulle man tro at bombemålene var nøye utvalgt, helst etter førstehånds etterretning. Nei, da. Bare i ett av fire tilfeller visste piloten overhodet hva han skulle bombe. Ellers måtte han finne bombemålene på egenhånd. Rett og slett lete selv, på skjermen, fra luften.

Norge visste altså ikke hva vi skulle bombe. Til gjengjeld var vi blant dem som bombet mest. Andre store NATO-land, som f.eks. Tyskland, ønsket ikke å delta. Russland, Kina og Brasil hadde avstått fra å stemme i sikkerhetsrådet. Den Arabiske liga og den Afrikanske Union fordømte bombingen. Likevel sto statsminister Jens Stoltenberg på Stortingets talestol og hevdet at aksjonen hadde verdenssamfunnet bak seg: «Vi merker oss at operasjonene blir hilst velkommen blant folk i den arabiske verden.»

Seriøst meklingsforsøk

Det var temmelig nært en blank løgn. Norske politikere var bombesikre på å gjøre det rette. Og det med begrunnelser som verden før aldri hadde hørt. Vanligvis er det «realistene» som vil ha bomber, og «idealistene» som vil ha megling. Nå var det omvendt. SVs Erik Solheim mente bombene var uttrykk for vår gode norske «idealisme». Jonas Gahr Støre kom også med en rekke unnvikende eller selvmotsigende utsagn. «For oss handler det om å fremme dyptgripende verdier vi tror på», sa han. Senere hevdet han bombingen ikke var en krig for menneskerettighetene, men for å beskytte sivile.

Da NATO overtok aksjonen fra FN, og klart gikk inn for å styrte Gaddafi, hevdet Støre at Norge bare deltok utfra det opprinnelige FN-mandatet, som ikke var å styrte Gaddafi. Han ville heller ikke innrømme at Norge hadde valgt side i borgerkrigen. Pilotene i Brennpunkt-dokumentaren får spørsmålet: «Gikk dere aktivt inn i kampoperasjoner og støttet opprørerne»? Ja, svarer en av pilotene, uten betenkning.

Og enda mer oppsiktsvekkende: Dialogforkjemper Jonas Gahr Støre bidro våren 2011 til å bombe i filler et seriøst fredsmeklingsforsøk i Libya fra den Afrikanske Union. Samtidig som fikk publisert han en lang og klok artikkel i sitt favorittidsskrift New York Review of Books. Tittel: Why We Must Talk. Der harselerte han over dem som vil bruke makt for å tvinge gjennom et nytt styresett i andre land.

Mannen bak meklingsforsøket, Sør-Afrikas president og leder av unionens meklingsforsøk, Jacob Zuma kom på offisielt besøk til Norge kort tid etter bombingen. Han sto ved siden av Stoltenberg og sa at den internasjonale straffedomstolen burde etterforske Norge for krigsforbrytelser og drap på sivile. Svært sterk kost. Ingen omtale i norske aviser. Bortsett fra Vårt Land, som mente Zuma var en korrupt afrikaner.

Hvordan er det så mulig for Afrika-vennlige, fredselskende Norge å gjennomføre en slik krigsoperasjon, med støtte fra alle partier på Stortinget, applaudert av humanitære bistandsorganisasjoner, Kirkens ledelse og en nesten samlet presse (med unntak av Klassekampen og ukeavisen Dag og Tid)?

Hvor er debatten?

Terje Tvedt skriver i Nytt Norsk Tidsskrift: «Krigen ble oppfattet ganske enkelt som humanitær politikk med andre midler, og flyene i himmelen representerte ikke norske interesser, og langt fra Vestens interesser, men Det godes interesser.» Men bismaken forsvinner ikke: «Libya-krigen fremtrer mer og mer som et nasjonalt traume. Det er en ulmende erkjennelse av at gapet mellom offentlig entusiasme for krigen og resultatene av den avdekker urovekkende trekk ved (…) det politiske lederskaps verdensbilder og selvbilder.»

Så hvor blir det av debatten om denne svært dramatiske hendelsen, som setter dømmekraften til våre politiske ledere i et svært underlig lys? Brennpunkt-dokumentaren i 2013 ble omtalt i mange lederartikler. Men intet mer skjedde.
Tvedt mener det ikke holder at enkeltpolitikere trekker på skuldrene eller tar mild selvkritikk. Han krever en høring, slik det har blitt gjort i Danmark (parlamentet i Storbritannina har også vedtatt en undersøkelse). Bergens Tidende og Morgenbladet har nå støttet dette, mens Aftenposten på lederplass hevder at det Tvedt og ikke norske politikere som gjør det lett for seg.

Da burde de kanskje ikke være redd for debatten? Men da TV2 Nyhetskanalen spurte mange norske politikere om å møte Tvedt, sa alle nei. Og det er rett og slett lite beroligende, særlig i en tid da norske politikere igjen er opptatt med å vise sin godhet overfor den samme delen av verden. Som Tvedt skriver på sin egen Facebook-profil: «Ingenting tyder på at politikerne har lært, og det er det som er urovekkende: Norsk politikk overfor Libya-krigen ble formulert og diskutert innenfor en uhyre enkelt moralsk dikotomi uten konsekvensanalyse. Det er det samme som skjer overfor krisen i Syria.»

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 23. september 2015.

Når (kvinne)saken trumfer fakta

«Kvinner eier kun 1 prosent av jordas eiendom.» Det høres ille ut. Det sies ofte. Og så tror vi på det.

“Rolness forholder seg ikke til fakta, og minner meg egentlig mest om bestefaren min som er klimaskeptiker og som nekter å høre på forskning.» Dette sier Madeleine Schultz til Natt&Dag. Avisen har innhentet reaksjoner blant feminister på et intervju med meg, der jeg påpekte at mye såkalt informasjon om likestilling er feil. For eksempel påstanden om at kvinner eier bare én prosent av verdens eiendom.

Schultz er journalist i debattredaksjonen i Dagbladet, grunnlegger av bloggkollektivet Under Arbeid og medforfatter (sammen med Marta Breen) av den ferske boka «F-ordet. 155 grunner til å være feminist». Påstanden om 1 prosent kvinnelig eierskap står på første side i forordet, for å bevise eksistensen av et globalt patriarkat: «Dette er et eksempel på den systematiske forskjellsbehandlingen mellom kvinner og menn, som foregår i ulike former over hele kloden.»

Slik ble den også brukt i en artikkel i VG med tittelen «Ti grunner til å markere kvinnedagen». Siden 8. mars er en årlig hviledag for kritisk journalistikk, hadde artikkelen en redaksjonell hale: «PS. I denne saken har vi hentet inspirasjon og informasjon fra den nye boken «F-ordet. 155 grunner til å være feminist».» Det er litt morsomt. For hva sier Schultz og Breen om sin kilde til informasjon? At de har lest om énprosenten «i avisa».

Énprosenten lever sitt eget liv i aviser over hele verden. Den dukker jevnlig opp i blogger og på sosiale medier. Den spres av aktivister, kommentatorer, universiteter og store organisasjoner som Verdensbanken og FN. Det er bare et problem. Den har ingen dekning i statistikk eller forskning. Den er 35 år gammel. Den var gal den gang – og enda galere nå. Énprosenten kan spores tilbake til én eneste kilde, som selv manglet kilder.

I 1978 jobbet Krishna Ahooja-Patel, indisk jurist, journalist og feminist, som redaktør for en nyhetsbulletin i FN. Der gjorde hun flere spekulative anslag om kvinners stilling basert på det hun kalte «some available data», «fragmentary indicators«”» og «various UN statistics». Uten referanser. Noe nær en gjetning. Som har blitt stående. Selv om myten er blitt debunket mange ganger (herher og her).

Når man så påpeker dette, kvitterer Schultz: «Ja, dette er jo velkjente toner fra Rolness, disse tallene er hentet fra FN, så han får nesten diskutere med dem.» Det trengs ikke, fordi tallene allerede er avvist av Papa Seck, statistiker i UN Womens forsknings- og faktaavdeling: «Jeg kan med sikkerhet si at dette ikke er en gyldig statistikk.»

Statistikk krever avklaring av begreper og tilgjengelige data. Hva menes med “eiendom” og “eierskap”? Selv jordeiendom lar seg ikke lett dele i manns- og kvinneandel. I en oversikt over ti land i Afrika oppgir 39 prosent av kvinnene og 48 prosent av mennene å eie jord (alene eller sammen). Lignende tall finnes fra Mellom- og Sør-Amerika.

Men det er store forskjeller. I Mali eier kvinner 3 prosent, i Etiopia 18 prosent og på Cap Verde 50 prosent. I Natal-provinsen i Sør-Afrika har 10 prosent av kvinnene navnet på et skjøte, mens 29 prosent av mennene har det. Men vent nå. Hvordan går dette kjønnsregnskapet opp? Surprise! I mange deler av verden er fellesskapet (staten, regionen, landsbyen) eller private selskaper de største jordeierne, ikke kjønnede individer. Dermed rakner også den underliggende påstanden om at menn eier resten, slik det heter i «F-ordet»:«Hvorfor er det så skjevt? For eksempel dette med at 99 prosent av jordas eiendom tilhører menn – hvorfor er det blitt slik?»

Ja, hvorfor er det blitt slik at feminister ikke vet at staten kan eie jord? Hvorfor gjør de et stort nummer av et tall de ikke kjenner opphavet til, og et komplisert saksforhold (jordeierskap) de ikke vet noe særlig om? Og hvorfor gjengir media denne «informasjonen» uten kildekritikk? Fordi begge parter er interesserte i enkle funn, sterke fakta og følelsesappell. Jo mer urettferdige og dramatiske tallene er, jo bedre. I tillegg kommer troen på statistikk, bare den kommer fra autoriteter. Manglende forståelse for krav til dokumentasjon. Hangen til å støtte en god sak. Og feminismens generelt uryddige forhold til fakta.

Jeg ønsker ikke å leke «finn feilen» eller å fjerne oppmersomheten fra reel kvinneundertrykking. Ingen betviler at kvinner globalt eier mindre enn menn, at dette reflekterer en svært skjev kjønnsmakt i mange land (ja, patriarkater finnes!), at vi bør støtte arbeid for økt likestilling. Men er riktig å fremme saken på bekostning av sannheten? Og er det sikkert at usannhetene tjener saken?

«Kvinners eierskap til land er avgjørende viktig» skriver Yale-professor Cheryl Doss. «Men å bruke ugyldig statistikk for å fremme saken, virker mot sin hensikt. Man mister troverdighet ved å påstå ting som ikke stemmer, og vanskeliggjør den ønskede endringen, fordi vi ikke kan måle endring uten troverdige data.»

Troverdighet er nøkkelordet. Og dessverre er 1-prosentmyten mye nærmere regelen enn unntaket når det gjelder informasjon om verdens urettferdigheter, særlig om de som rammer kvinner. Her er noe av tallmagien som spres av Redd Barna og FN:   «70 prosent av verdens fattige er kvinner» «Kvinner og barn har 14 ganger større risiko enn menn for å dø i en katastrofe.» «Er du kvinne er det større risiko for å bli lemlestet eller drept av en mann, enn den samlede trusselen fra krig, trafikkulykker, og sykdommer som malaria og kreft.» Den siste gav følgende overskrift i Aftenposten i fjor høst: «Menn er kvinners største fare.»

Legger man godviljen til, kan man forstå at journalister og feminister gjengir tall fra internasjonale humanitære organisasjoner, uten å betvile dem. Men det er vanskeligere å akseptere at de ikke sjekker fakta når de blir konkret utfordret. Madeleine Schultz kan google, men velger i stedet å henge ut bestefaren sin. Kanskje han kunne lære henne noe om god gammeldags ærlighet og redelighet? Rekken av mer eller mindre bevisste faktafeil er nemlig ingen «grunn til å bli feminist». Det er heller en grunn til å bruke 8. mars til rydding, hagestell og skiturer.

Opprinnelig publisering som kronikk i Dagbladet 12. mars 2015.