Flyktninghjelpens Jan Egeland nyter privilegiet å være helt uansvarlig, samtidig som han moraliserer over dem som må ta hensyn til konsekvensene.
Opprinnelig publisert som kronikk i VG 2. februar 2019.
«Et meget høylytt mindretall, særlig middelaldrende menn, oppfører seg som brølaper i den norske debatten om flyktninger og migranter. Men de bør ikke få sette premissene. Et flertall i Norge, 62 prosent ifølge en ny undersøkelse, er positive til å ta imot flere flyktninger.»
Sier den middelaldrende mannen Jan Egeland, generalsekretær i Flyktninghjelpen, og en meget høylytt, selvoppnevnt talsmann for vår nasjonale dårlige samvittighet. Ellers kjent for å ville redde Afrika med humanitære bomber og hvitmalte, norske lastebilvrak.
Nå refser han i VG «skremmende holdninger» blant europeiske og norske politikere sammen med FNs høykommissær for flyktninger.
Refrenget er velkjent. Vi gjør for lite. Selv om Norge er omtrent best i klassen når det gjelder holdninger, mottak og rettigheter til flyktninger. Da gjelder det å sammenligne med Libanon. Og insistere på at vi skal ta imot 2000 til her hjemme i år, for samme beløp som kunne ha hjulpet 200.000 eller flere i Libanon.
Dette – å hjelpe de få framfor de mange – skal visstnok bidra til en langsiktig løsning av en global krise med 70 millioner på flukt.
Men nå skal jeg si noe med innestemme til Egeland: Skal du skyve folk flest foran deg i innvandringsdebatten, bør du først bli litt bedre kjent med dem.
Det stemmer at 62 prosent svarte at «Norge bør ta imot flere flyktninger med behov for beskyttelse» i Integreringsbarometeret 2018. Men merk formuleringen. I følge forskerne ved Institutt for Samfunnforskning er dette «den mest positive måten man kan stille spørsmålet om synet på omfanget av innvandring på. Her er det både snakk om «flyktninger», det vil si personer som har måttet flykte, og «som har behov for beskyttelse». I spørsmålet ligger det med andre ord en dobbel bekreftelse på legitimiteten til denne gruppen.»
Med formuleringen «Synes du Norge bør ta imot færre eller flere asylsøkere?» ble svarene ganske annerledes: 43 prosent ønsket færre, 35 prosent ønsket flere. 24 prosent ønsker «betydelig færre», bare 10 prosent ønsket betydelig flere. Og spørsmålet ble stilt sent høsten 2017, da asyltallene hadde vært lave i nesten to år.
Her er andre tall fra samme undersøkelse som Egeland kan grunne på:
· 48 prosent mener integreringen går dårlig. 18 prosent mener den går bra.
· 56 prosent mener innvandring skaper mer utrygghet i samfunnet.
· 55 prosent mener innvandring øker faren for terroraksjoner.
· 51 prosent mener islam ikke er forenlig med norske verdier. 37 prosent mener den er forenlig. Bare 6 prosent som mener den er «helt forenlig».
· 47 prosent mener innvandring er en trussel mot velferdsstaten.
· 40 prosent mener innvandring er positiv for norsk økonomi. Ned fra 60 prosent i 2013.
Flertallet viser altså betydelig skepsis til flere sider ved innvandringen. En innvandring som fortsatt er langt høyere enn det Egeland hevder, fordi han «glemmer» familiegjenforeningen.
Det kan godt hende at et flertall av nordmenn er villig til å ta imot 5000 kvoteflyktninger i år, i stedet for regjeringens 3000. Men folk skiller altså mellom de som har beskyttelsesbehov og de som ikke har det. Det gjør ikke Egeland. Som talsmann for Flyktninghjelpen og FN har han alltid ment at Norge og Europa må ta imot mange flere mennesker «på flukt». Uansett. Uten hensyn til hvor mange som allerede har kommet. Uten å spørre hvem de er, hvorfor de kommer, og hvor lett de kan integreres. To av tre under bølgen i 2015 var unge, sterke menn. 60 prosent var økonomiske migranter. Men Egeland ønsket dem alle velkommen med henvisning til Flyktningkonvensjonen og Bibelen: «Jeg var fremmed, men dere tok imot meg».
Vi skal ikke «bygge murer mot lidelsene». Vi skal «se til Canada», ifølge Egeland. Men Canada har naturlige murer i form av hav. Og menneskeskapte murer i form av strenge visumregler og et poengsystem som gjør at landet har kunnet velge innvandrere de har bruk for.
Og Canada ikke tatt i mot flere per innbygger enn Norge. Hadde landet fulgt oppfordringen til Egeland, ville det vært Sverige, landet som hodeløst «åpnet sine hjerter» helt til situasjonen ble kaos, og de måtte stenge grensene med tårer i øynene.
Jan Egeland har altså selv bidratt til å skape situasjonenen som har gjort innstramminger nødvendig. Da Støre sluttet seg til hjelpeorganisajonens krav om å ta imot 10.000 flykntinger i 2015, sa Egeland at dette var «et signal som går langt ut over landegrensene». Menneskesmuglerne kan takke ham.
Egeland kan også takke seg selv. Hans egen organisasjon har økonomisk egeninteresse av både høy asylinnvandring og høy bistand i nærområdene. De offentlige kostnadene interesserer ham bare når han kan avfeie dem. Han kalte Finansavisens regnestykker om flyktningmottak for «ikke særlig realistiske». Da avisen ba om en begrunnelse, innrømte han å ikke vite nok om saken: «Jeg er ikke noen økonom, jeg er hjelpearbeider.»
Historikeren Terje Tvedt har etter mitt syn sagt det som trengs å sies om denne argumentasjonsmåten i NRKs «Verdibørsen»: «Noen av lederne begrunner sitt standpunkt med å si: Vi er hjelpearbeidere. Vi er ikke økonomer. For meg er det noe av det mest kyniske du kan si. Det er ikke mulig å drive med mer ansvarsfraskrivelse. Hvem er det som kan ta seg den friheten da? Politikerne kan ikke. Du og jeg kan ikke det. Vi må tenke på A, B, C, D, E, F. Vi kan ikke bare tenke på A.»
Men Egeland kan si A. Om og om igjen. Han trenger ikke regne, prioritere, ta «politiske hensyn», eller bry seg om negative konsekvenser, som utviklingen av en ny underklasse i Norge, eller hjerneflukt i avsenderlandene.
Han nyter et eliteprivilegium av de helt sjeldne: Å kunne argumentere fullstendig uansvarlig, og deretter moralisere over de som må ta hensyn til resten av alfabetet.