Hva vil den irriterte professoren?

Professor Jostein Gripsrud har brukt åtte måneder på å forveksle Terje Tvedt med Hege Storhaug, og skrevet en hel bok om en bok som ikke finnes.

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 10.10.18 (nett) og 11.10.18 (papir).

Medieprofessor ved Universitetet i Bergen, Jostein Gripsrud, hadde i går to nesten identiske kronikker på trykk – i VG og i avisen Klassekampen – der han tilsynelatende går hardt til angrep på professor Terje Tvedt og hans uventede bestselger «Det internasjonale gjennombruddet».

Jeg skriver tilsynelatende, fordi Gripsrud angriper en forfatter og en bok som ikke finnes. Han går hardt ut mot sin egen versjon av Terje Tvedt. En person som han innrømmer «irriterer» han så mye at han har sett seg nødt til skrive en bok på 281 sider om en bok på 289 sider. Da skal du være veldig irritert.

Men Gripsrud har lånt sin versjon av Tvedt fra en debattant som han om mulig har enda mindre til overs for: Hege Storhaug, leder i organisasjonen Human Rights Service. Gripsrud skrev på en Facebook-tråd i går: «Jeg krediterer henne faktisk for å gi en brukbar sammenfatning av hva som er Tvedts hovedtese.»

Storhaug er altså den akademiske autoriteten som Gripsrud tyr til når han skal gi sin professorkollega «faglig motstand». Da blir omkvedet slik: «Tvedts historieskrivning er i realiteten en konspirasjonsteori om svikere som undergraver nasjonen.» Det er en «fortelling om politisk lureri og svik». Om «forrædere» som «fører det norske folk bak lyset» og forårsaker en «nasjonal katastrofe». Eller som han skriver i boken, kalt «Norsk hamskifte?»:

«En bok, skrevet av en professor i historie ved landets største universitet, i hovedstaden (sic), hevder at nasjonalstaten er gått ad undas som resultat av en eller flere eliters planmessige arbeid med å forføre folket ved å skape en helt ny tenkemåte og selvforståelse i det norske folk på autoritært vis (tyrannisk, gjennom et diskursivt regime, etc.), slik at de helt frivillig marsjerer mot egen selvutslettelse som nasjon.»

Ikke rart at Gripsrud mener at dette er «gefundenes Fressen for de mest alarmistiske innvandringsmotstandere». For dette er fortellingen til de mest alarmistiske innvandringsmotstanderne. Men dessverre for Gripsrud, og heldigvis for norsk offentlighet, er Tvedts populære fortelling ganske annerledes og mer kompleks. Han snakker verken om en plan eller en skjult agenda. Han hevder ikke engang at nasjonalstaten er avviklet.

Tvedt hevder at den type nasjonalstat som historikerkjempen Jens Arup Seip skildret i 1962, ikke lenger finnes. Fordi statsbyggingsideologien er endret til multikulturalisme, og nordmenn til «majoritetsbefolkning». Det vi før tok for gitt, er blitt til åpne spørsmål: Hva er nasjonen? Hvem er norske? Hva er norsk kultur?

Tvedt sier ikke at det er umulig å skape et nytt fellesskap i samfunn der folk er ulike. Eller at alt var bedre før. Han sier bare at vi står overfor en historisk helt ny og krevende utfordring som politikere ikke har noe svar på, ikke engang Støre, som forsøkte hardt med sitt «store vi». Selv kosmopolittene blant oss mangler begreper for å forstå tenkemåter som er vesensforskjellig fra våre egne. Vi trodde at andre folk og kulturer egentlig, eller på sikt, ville tenke som oss, for eksempel om individets rettigheter. Derfor blir vi språkløse og rådløse stilt overfor klantenkning og religiøs fundamentalisme.

Tvedts analyser av hvordan Norge ble sterkt endret i løpet av få tiår, er originale, kunnskapsrike og tankevekkende. Såpass at mange av oss kan se igjennom fingrene med gjentakelser, tunge setninger (med uklart subjekt), rotete og ufullstendige kildehenvisninger, osv. Men i Gripsruds utflytende pamflett forsvinner skogen for bare trær, jakten på neste mulige feil blir viktigere enn de gode funnene. Selv om det helst er han selv som tar feil. I blant til de grader. For eksempel hevder han at menneskerettighetene ble kjempet fram «ikke minst av land i den 3. verden».

Gripsrud vil ha oss til å tro at Tvedt ikke vet at det fantes utenrikspolitikk eller misjonvirksomhet før på 60-tallet. Men han har selv ikke oppdaget hensikten med «Det internasjonale gjennombruddet»: Å beskrive to internasjonale prosesser sammen: Da staten ble en del av et internasjonalt bistandssystem, påvirket av globale ideologiske trender, hovedsakelig fra USA. Og da Norge i samme periode ble et migrasjonland, først nærmest mot sin vilje, senere gjennom press fra lokale aksjonsgrupper med humanitært engasjement. I Gripsruds versjon blir dette til at «massiv innvandring» var noe eliten fant på «for å fremme sine egen interesser». Igjen en påstand som alarmister vil like. Men som ikke finnes i Tvedts bok.

Det forteller litt om Gripsruds irritasjonsnivå at han har brukt «åtte måneders temmelig intens arbeid», uten å greie å presentere hovedtrekkene i Tvedts bok på en noenlunde ryddig og redelig måte. Eller spandere noen direkte sitater som oppsummerer prosjektet. Når Gripsrud gjengir «Tvedts teser» – tre stykker i boka, seks i VG (hvorav ingen er like!) – er det hans egne vrange, banale, misvisende eller delvis meningsløse utlegninger vi må stole på. Akkurat samme grep som han kritiserer Tvedt for. Han anklager også Tvedt for å skrive gjennomgående «retorisk», samtidig som hans eget angrep er et kompendium av de simpleste argumentasjonsfeil: stråmann, guilt-by-association og ad hominem.

I VG-kronikken starter han med å raljere over «tvedtianere», før han gir ordet til Storhaug og sosiologen Halvor Fosli som anmeldte boken på nettstedet document.no. Dermed er tonen satt, og mistanken etablert. Når sånne folk er så begeistret, skjønner vi at dette er en tvilsom bok. Selv om Høyre-statsråd Torbjørn Røe Isaksen og eks-SV-statsråd Bård Vegar Solhjell er nesten like begeistret for den, noe Gripsrud ikke finner grunn til å nevne. I stedet minner han om forfatterens ml-fortid, og hevder at man kan kjenne igjen «melodramatiske undergangsfantasier og jakt på svikere».

Gripsrud får seg også til å si at Tvedt beskriver eliten som «noe svært likt et leninistisk parti». Her er han langt inne i sine egne fantasier. Samtidig som han konstaterer at Tvedt ikke er en «taler med solide kunnskaper som vil sine lesere vel.»

Men hva er det den erklært irritasjonsdrevne Jostein Gripsrud vil? Er det å «ta» Terje Tvedt, eller å heve nivået på innvandringsdebatten? I begge tilfeller har han brukt alt for mye tid og alt for mange sider på noe han ikke har fått til. For å vri på hans eget utsagn: Innvandringsliberalerne hadde fortjent en bedre bok.

Leave a Reply

Your email address will not be published. Required fields are marked *