Ta ikke moroa fra oss priviligerte menn!

Vi hvite privilegerte menn har mange måter å holde oss unge på. En av de morsomste og barnsligste, er å utveksle siste nytt fra svensk kjønnsforskning og kjønnspolitikk. I Sverige er feminismen det nærmeste du kommer statsreligion, samtidig som den forlengst har sprengt grensene for menneskelig fornuft, og nå nærmest ligner et tankemonster fra en annen planet.

Jernbanestasjoner er mannssjåvenistiske. Kvinner er kortere enn menn fordi de får mindre mat. Barokkmaleri av bart bryst fjernes fra Riksdagen fordi menn ikke skal «titte på kvinner». Teaterstykke bygd på rent mannshat vises som skoleforestilling. Barnehager slutter å tiltale barna som «han» eller «henne». Heterofil, mannlig feminist dyrker «homoerotisk fredagskos» for å slippe å være undertrykker. Midtsommerstangen erstattes med «Midsommarfittan». Og så videre.

Nyhetsstrømmen fra Genusplaneten Svea holder så jevnt høyt nivå at det ville være en unnlatelsesynd, ja, nærmest dårlig gjort, å ikke dele funnene med andre middelaldrende menn på vårt eget forum: Facebook.

Sist la jeg ut en aviskommentar som fastslo at dagens svenske kvinner er tvunget til å leve etter «Guds plan» og på mannens nåde. En person som forveksler et moderne likestillingsland med den mørkeste middelalder (eller Taliban, som i tilfellet Gudryn Schyman, partileder for Feministisk Initiativ), anses vanligvis som gal. I Sverige er hun normal. Og mer enn det. Hun er stolt represent for en meningselite med særlig definisjonsmakt i kjønnsspørsmål. Selv überpriviligerte Sanna Lundell kan innta en indignert offerrolle, og spre grovt vrøvl om hvordan et patriarkalsk helsevesen bevist lar kvinner lide.

Når jeg påpeker dette, blir jeg arrestert av den norske feministen Viviana Vega. For pleier ikke jeg å synge «den priviligerte manns klagesang» på vegne av alle som er undertrykt av «feministstaten»? Nei. Vega tar feil av meg og Nils Rune Langeland. Det finnes mange forskjellige typer hvite, priviligerte, middelaldrende, reaksjonære menn. Antifeminisme er ikke én ting!

Selv synes jeg menn i Norge har det fint. Kvinner også. De som nekter for det siste, av ideologiske grunner, tåler verken faktasjekk eller humor. Vega spør hvorfor «Rolness og hans meningsfeller, i stedet for å bruke energien sin på å presentere reelle mannsproblemer, først og fremst bruker sine krefter på å kritisere, latterliggjøre og avspore feministdebatter.»

Altså: Kritiserer du en utbredt, etablert forestilling om at kvinner stadig «rammes», og alltid taper i forhold til menn, får du beskjed om å ta opp ditt eget kjønns problemer. Og gjør du det, får du høre at du klager. Mange har satt lys på mannssaker, bare for å bli ignorert, kritisert og latterliggjort – av feminister, kjønnsforskere eller likestillingsombud.

Men kanskje er Viviana Vega et positivt unntak? Hun sier menns helseproblemer bør settes på dagsorden. Flott. Vi kunne sikkert blitt enige om litt av hvert, hadde vi tatt en øl. Vi norske menn bør i det hele tatt være glade for de feministene vi har fått. Ingen av dem er i nærheten av å tenke som sine svenske åndsfeller. «Könsmaktsordningen» slutter ved grensen.

 

Debattinnlegget sto på trykk i Dagbladet, 30. januar 2015.

 

Fred over islam

Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu Hartberg

Islam er fredens religion. Og må fredes. Om så med trusler og drap.

 

FÅ REAGERTE da Otto Jespersen satte fyr på Det Gamle Testamentet i 2006. Hvorfor brente han ikke Koranen? «Jeg blitt 52 år, og vurderte det slik at jeg fortsatt kan ha tjue gode år til å leve,» svarte komikeren, som senere ble felt i PFU for jødehets.

Det finnes ingen likhet for satireloven. Alt jøde- og kristendom har måttet tåle av refs, hån, kritikk og latterliggjøring, skal islam få slippe. Finn Graff, Dagbladets store karikaturtegner, spiste kristenfolk til frokost, men nektet å tegne Muhammed. Graff var ikke bare glad i livet. Han ville vise «respekt for muslimenes religiøse forestilling».

TRUSLER OG DRAP burde få oss til å miste respekten for en religion. I stedet er vi blitt komisk respektfulle, av hensyn til egen helse og rikets sikkerhet. Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra all vestens gudløse regjeringer om at islam er fredens religion.

Budskapet gjentas hver gang menn med skaut kutter hodet av folk på gaten, massakrerer skoleelever eller utsletter landsbyer. De ansvarlige kaller seg muslimer (ikke jihadister eller islamister). De mener å handle på vegne av 1,6 milliarder trosfeller. De påkaller Allah, hevner Muhammed, siterer Koranen, drømmer om kalifatet. Men de har misforstått sin egen religion. Terror har ingenting med islam å gjøre.

Dette er fastslått av en rekke religionsvitere: Børge Brende. Barack Obama.Francois Hollande. David Cameron. Tony Abbott. Den framstående teologen George W. Bush proklamerte fra en moské i Washington, bare en uke etter 9/11: «Terroristene bryter med grunnsetningene i den islamske tro. Islam er fred.»

FREDENS religion må selvsagt fredes. Også fordi tilhengerne er helt usedvanlig følsomme. Terroristene er kanskje bittelitt ufølsomme, men det ser mange muslimer ut til å tåle. Det de ikke tåler, er vitsetegninger. Særlig de som er trykt i obskure franske satireblader eller skandinaviske dagsaviser. Normalt ville disse være lett å unngå og ignorere. Men noen tjener på å gjøre et blodig, globalt nummer av dem, og provosere fram sine trosfellers raseri, under påskudd av å beskytte deres følelser og identitet.

Da er det godt å vite at vi har norske statsråder som ikke forsøker å forklare tegningenes kontekst (at de må forstås som kritikk av maktmisbruk eller selvsensur, ikke som hat eller hets). Det gjelder å snakke så barbarene forstår, og dreper færrest mulig. Si unnskyld og gi dem rett: Tegningene er i seg selv krekende. Slik en hammer gjør vondt. Og se, der borte står en kristen bladfyk med rar frisyre. Det var han – og bare han – som gjorde det!

Når så syndebukken fortsatt lever, påviser løgnen, presiserer at han ble hengt ut for vanlig journalistisk praksis (å bruke faksimile for å vise hva striden handler om), og kaller den særnorske krisehånderingen for et svik, så må man ikke innrømme å ha sagt noe galt. Bare beklage om mannen opplevde en belastning. Det får holde. Radikal islam er dessuten ikke noe problem i Norge, ifølge vår mest sannsynlige neste statsminister.

«JE SUIS CHARLIE». All ære til tydelige Erna, unntaket Solhjell, fortvilte Rossavik, og modige, moderate muslimer som Sylo Taraku [se note nedenfor] og Yousef Bartho Assidiq. Men Jyllands-Postens Flemming Rose minner om at drapet på Theo van Gogh også utløste festtaler for ytringsfriheten. Så kom stillheten. Politiet har avverget nesten ti terrorforsøk mot J-P. Nå ligger avisen lavt. «Er ikke det å gi islamske fundamentalister makten over redaksjonelle beslutninger,» ble Rose spurt på dansk TV. «Ja,» lød svaret. Etterpå ble programlederen kalt inn på teppet fordi han løftet opp tegningene i noen sekunder.

VI TRENGER ingen blasfemilover så lenge profetens ære voktes med vold, og 50 norske statsborgere har fersk kamptrening fra Syria. Vi trenger ikke skjeggete mørkemenn når opplyste, norske kulturbærere spør hva som er så høyverdig medCharlie Hebdos rasistiske mobbing, og dermed godtar satiredefinisjonen til de følsomme og voldsomme. «Jeg er for full ytringsfrihet, men…» «Jeg forsvarer ikke trusler eller vold, men…» Veien til helvete, les: en innsnevret frykt- og krenkelseskultur, er brolagt med disse velmente «men»-ene.

Islamistenes vold virker. Mens vestens svar – unnfallenhet og særbehandling – virker mot sin hensikt. Den edle løgnen om islams godhet gjør jobben lett for høyreekstreme, og vanskelig for religionens egne reformister. Å utelate islam fra humor og kritikk er nedvurdering og infantilisering, misforstått som integreringstiltak. Mennesker man ikke kan le av, kan man ikke ta på alvor. Før de løfter automatvåpenet.

ET SISTE HJERTESUKK. På søndag døde NRK-legenden Kjell Arnljot Wig, som med rette hevdet å ha «utvidet ytringsfriheten i Norge». På sekstitallet oppfant han den konfronterende TV-debatten, og tok røykepauser under direkte sending. Etter hans bortgang sitter vi igjen med Ole Torp.

Programlederen av «Aktuelt» har mage til å kalle Wig en stor inspirasjonskilde, men inviterer terrorsympatisører til høflighetsprat. 12 franskmenn ligger nedslaktet, og lederen i Islam Net får nesten uimotsagt gi ofrene skylden. De hadde jo vanæret verdenhistoriens mest fullkomne menneske.

Også vår egen sekulære profet, Per Fugelli, ble invitert til samme studio for å berolige nasjonen. Anders Behring Breivik ble skapt av et ideologisk klima, ifølge Fugelli. Islamske terrorister er derimot «religiøse uteliggere uten bro til islams grunnstoff», rene «fremmedelegemer», «isolert» i sitt eget «vanvidd». Analysen ble framlagt med vismannens sedvanlige patos, uten dokumentasjon, uten motdebattant, til en beundrende Torp: «Takk, Fugelli, klokt som alltid.»

KANSKJE HAR IKKE karikaturstriden gitt oss ny forståelse for grunnverdiene i et liberalt demokrati, men heller brakt oss nærmere nytalen: Idioti er klokskap. Taushet er respekt. Brutalitet er fromhet. Krig er fred.

[Note: Sylo Taraku, som er generalsekretær i LIM (likestilling, integrering, mangfold), har gjort meg oppmerksom på at han har muslimsk bakgrunn, men han siden 2006 ikke har regnet seg “personlig muslim”.]

Publisert som helgekommentar i Dagbladet, 26. januar 2015.

De som ikke pynter til jul

 

Flu-pynter til jul
Tegning: Flu Hartberg

«En enkel gren med kongler på gir fin julestemning.» Nei, den gjør ikke det.

 

VI HAR ALLE VÅRE hemmelige, lett perverse gleder. En av mine mest uskyldige sådanne, er å nyte interiørporno. Jeg foretrekker den aller kjedeligste og mest kjønnsløse sorten: De norske eller nordiske magasinene, som er glanset bare på papiret.

Favorittene heter Bonytt og Bo Bedre, interiørpressens moralestetiske svar på Playboy og Penthouse, garantert fri for alt som kan være sexy, moro eller dunkelt. Alt du ser i disse bladene er sunt for deg. Stjel ideene – og bli et bedre menneske. Helt til du går på veggene og skriker som en unge: Går det ikke i HELVETE an å få det litt KOSELIG her?

Jeg har nå sikkert sett 10000 «inspirerende» hjem «preget av en typisk skandinavisk enkelhet». Der de «ulike matte gråtonene gir karakter til rommene», slik at man slipper å ty til noe så desperat som veggfarger eller familiebilder. I denne verdenen er hele spekteret av menneskelige følelser representert. Fra A til B.

HVEM BOR i disse hjemmene? En svært behersket rase. Når de er glade, er de «glade i rene linjer». Når de viser svakhet, er det bare sin «svakhet for designklassikere». Når jula kommer, kniper de sammen i heroisk motstand mot pyntepresset: «Rødt er fraværende, nissene bor på barnerommet og resten av Kristinas leilighet er bare helt diskré julepyntet med skarpe grafiske linjer og et streif av pasteller og metaller.»

Eller: «Du finner verken nisser eller julekrybbe hjemme hos familien Schmidt. En helt enkel sølvstjerne, masse levende lys, og litt sølvstøv drysset over det dekkede bordet er imidlertid noe helt annet. — Stilen vår er gjennomgående minimalistisk, forteller Marie Louise.» Les: Stilen vår er gjennomgående på tvers av vanlige folks «julete» utskeielser. Se hvor overlegent vi holder igjen.  

JEG BLE KJENT med denne spesielle avarten av landsmenn – pyntevegrerne – da jeg jobbet i Norsk Form, og daglig møtte designere, arkitekter og interiørarkitekter. Fagfolk som var hyggelige og interesserte, helt til du nevnte folks behov for kos, og skjønte at ordet var tabu. Ble noen ble nødt til å utsi ordet «koselig», var det som om de fikk et garnnøste i munnen.

Brekningsfornemmelsen hadde både sosiale og estetiske årsaker. Og sender form- og funksjonseliten i indre eksil hver desember, da det stunder til maksimalistisk folkefest. Folk flest koser seg hele året. Når jula kommer, da råkoser de seg. Kosen bygger helt og fullt på konvensjoner, et annet estetisk fy-ord. Og konvensjonene er sterke. Jeg viste engang mora mi et interiørfoto fra et lekkert Frogner-hjem pyntet utelukkende med røde silkebånd og tulipaner. Hun ble underimponert: «Det er jo stilig. Men kanskje ikke så koselig. Jeg får ikke den helt store julestemningen.»

SLIK ER DET. Men interiørmagasinene tar andre hensyn: Kulturmiddelklassens smak for de enkle og naturlige. Fagfolkenes vedtatte modernisme og funksjonalisme. Produsenter og leverandørers krav til nyhetsverdi og trendaktualitet. Da blir det ingen tradisjonell og koselig jul i Norges mest populære bladsjanger. Men julestoff må de ha. Konflikten er uløselig, og gjør julenumrene til kostelige studier i dobbelkommunikasjon. De utkommer i oktober, med bilder tatt i august, tilrettelagt av stylister med et svært distansert eller anstrengt forhold til nissen, Jesus og Elvis.

Overskrifter som «Nedtonet førjulspynt», «Et hint av jul» eller «En anelse jul» forteller hva det handler om: Grangrener, kanelstenger og fjær. Naturmaterialer. Nakne kvister i hvite krukker, påhengt hvite, stilisert papirpynt. Mot hvit bakgrunn. Stjerner av tre. Svarte kuler. Grafiske elementer. Veggskulpturer i papp som kunne passet i hovedkvarteret til en Bond-skurk.

DE LEDSAGENDE tekstene innbyr heller ikke til annet enn lattermilde dementier: «En liten dose juledekor er nok til å skape den gode stemningen». Nei. Og dere har selv laget bildebevisene! «En enkel gren med kongler på gir fin julestemning.» Nei, den ser mager og trist ut! «Det er ikke alltid så mye som skal til for å få den rette julestemningen.» Javel, kan vi da starte med å fjerne den «effektfulle» fototapeten av et grantre fra kjøkkenveggen?

JULETREET er enkel biff for de fleste. Men ikke for yrkesgruppen som ynder å seg selv som «problemløsere». Bo Bedre besøkte for et par år siden en ung kvinnelig arkitekt som åpenbart hadde lett lenge før hun fant det mest ynkelige og pistrete grantreet i skauen. Så hadde hun plukket av alle barnålene, og «pyntet» de ribba grenene med rød hyssing, bittesmå hvite hjerter og noe som lignet stygt på brukte kondomer.

Og selvsagt sto ikke treet ned i noe så konvensjonelt som en juletrefot. Det hang i en snor fra taket, en meter over gulvet. Ingen fare, grana veide nesten ingenting. Men for et syn. Et dinglende monument over den anorektiske arkitektsmaken, forkledt som juletre i en hvitmalt retroleilighet i København. Hva skjer når arkitekten feirer jul? Juletreet henger seg.

GREIT NOK, alle har ikke samme behov for pynt og glitter. Og det må være lov å tenke annerledes også i desember. Det er til og med lov til å protestere eller å gi fan. Men man kan ikke være festinspirator og festbrems på én gang. Interiørbladjulen minner om alternative julebord, der raw food skal erstatte alkohol og fettmat. Eller barneselskapene i Knausgårds «Min kamp», der politisk korrekte foreldre serverer gulrøtter som «godis». Barn vil ha skikkelige slikkerier. Og ordentlig jul. Og alle bør ha barneøyne i jula. Men – et poeng skal pyntevegrerne ha: De får mindre jobb å ta ned pynten på nyåret, og slipper å ha sju fulle kartonger på loftet. Kongle- og kondompynt får plass i en skoeske.

 

Publisert som helgekommentar i Dagbladet, 27. desember 2014.

 

Bare kvinner kan være ofre?

«FOR ENKELT, Kjetil Rolness», sier forskerne bak Fritt Ords ytringfrihetssrapport om min kritikk av deres forskningsformidling. Men hvor vanskelig skal det være? Deres egen statistikk om kjønn og netthets er entydig: Kvinner opplever ikke mer netthets enn menn, og blir ikke mer forsiktige enn menn etter netthets.

Så enkelt, altså. Netthets er ikke et spesielt kvinneproblem, slik media har fortalt oss, noe rapportene finner «overraskende» og «interessant». Men det må du finlese deg til. Når forskerne og journalister presenterer funnene for almenheten, er igjen alt fokus på utsatte kvinner (og minoriteter).

Forskningsleder Bernard Enjolras og forsker Kari Steen-Johnsen ved Institutt for samfunnsforskning har nå skrevet to kronikker (også en i Aftenposten) uten å greie å si at netthets rammer kjønnene like mye. I stedet gjentar de åpenbare feil.

33 prosent av mennene mot 29 prosent av kvinnene har opplevd netthets. Forskjellen er såvidt innenfor statistisk feilmargin og dermed ikke signifikant, ifølge forskerne. Men: «Forskjellen mellom menn og kvinner når det gjelder om de er blitt mer forsiktige etter slike opplevelser, er derimot signifikant. 20 prosent av kvinnene og 16 prosent av mennene er blitt mer forsiktige.» Men bare 122 har svart på dette, noe som gir rundt ni prosent feilmargin.

Da er kjønnsforskjellen på fire prosent i hvert fall ikke signifikant. Den er bare påstått. Mot bedre vitende.

I første rapport står det: «For kvinner gir slike erfaringer [netthets] seg ikke utslag i større grad av tilbaketrekning fra ordskiftet enn det vi finner hos menn.»

I sluttrapporten er dette endret til: «Kvinner (…) blir oftere mer forsiktige med å uttale seg etter slike opplevelser.»

Hva står oppgitt som kilde for denne motsatte konklusjonen? Den første rapporten.

Feil, rør og skjevframstilling. Var det dette Fritt Ord bestilte? Forskerne er blitt kritisert for å trekke bastante slutninger om folks holdninger basert på abstrakte spørsmål med stort tolkningsrom. Respondentene kan også ha svært ulike oppfatninger om hva som er «ubehagelige eller nedlatende kommentarer» (netthets). Har kvinner (i snitt) lavere terskel enn menn for hva de blir såret og krenket av, gir spørreundersøkelsen et overdrevet bilde av hva kvinner utsettes for i forhold til menn.

Forskere og kommentatorer trekker så frem forskjellene i hetsens innhold. Kvinner hetses mer for kjønn og utseende. Det er ille, men neppe mer belastende enn trusler. Dobbelt så mange menn som kvinner mottar «konkrete trusler», ifølge denne og andre undersøkelser. Hvorfor er det ingen i debatten som nevner det?

Ufrivillig peker forskerne mot forklaringen i sin kronikk. De snakker om «politiske anerkjennelseskamper der noen typer av nasjonalitet, etnisitet, kultur, religion, kjønn, seksuell legning ikke gis den samme verdighet og status som andre mer verdsatte identiteter.»

Nettopp. Noen typer av kjønn(!) gis ikke samme verdighet som andre når offerstatus skal deles ut. I likestillingslandet Norge er det å være «utsatt» og «rammet» synonymt med å være kvinne (eller minoritet), uavhengig av forskning.

 

Innlegget sto på trykk i Dagbladet, 28. november 2014. I sitt svar i Dagbladet 3. desember, innrømmer ISF-forsker Kari Steen-Johnsen at de tok feil om signifikans, og at kjønn ikke spiller noen rolle når det gjelder sannsynligheten for å bli utsatt for netthets – eller for å blir mer forsiktig etter å blitt utsatt for netthets.

Kjønn ingen hindring. Kjør debatt!

Kjønn ingen hindring-Flu

Netthets rammer et mindretall. Og menn mer enn kvinner. Hvorfor hører vi bare det motsatte?

NETTHETS er utpekt som en alvorlig trussel mot demokratiet. Og kvinner skal være særlig rammet. Faktisk er begrepet nesten blitt synonymt med kvinnehat. TV-dokumentarene ”Menn som netthater kvinner” (SVT) og ”Kvinne jeg hater deg” (TV2), samt flere alarmerende NRK-oppslag har skapt inntrykk av at kvinnelige samfunnsdebattanter må ”regne med” trusler og sextrakassering.

Men nå foreligger en forskningsbasert undersøkelse om ytringskultur i regi av Fritt Ord, og tallene er udramatiske: Bare 31 prosent har opplevd ubehagelige eller nedlatende kommentarer etter å ha sagt sin mening offentlig. Forskjellen mellom kjønnene framstår som ”ubetydelig”, og peker i motsatt retning av forventet:

FLERE MENN enn kvinner har opplevd ubehagelige kommentarer: 33 mot 29 prosent. Menn har også i større grad opplevd gjentatt hetsing. Lignende finner vi i en amerikansk undersøkelse: 44 prosent menn mot 37 prosent kvinner sier seg trakassert på nettet. Både i Norge og USA oppgir langt flere menn enn kvinner at de har mottatt konkrete trusler.

Uventet, ifølge forskerne: ”Sett i lys av den kritikken som har vært rettet mot den digitale offentlige debatten, kan forekomsten av nedlatende kommentarer kanskje synes lavere enn forventet.” Og: ”I lys av det spesielle fokuset som har vært rettet mot kvinners og minoriteters utsatte posisjon i nettdebattene, er det også overraskende at disse gruppene ikke oppgir å ha mottatt flere ubehagelige kommentarer enn andre.”

DISSE HOVEDPOENGENE er gjemt bort på s. 174 i sluttrapporten. Og utelatt i lanseringen og i sammendraget. Ingen sier høyt at menn opplever like mye eller mer netthets enn kvinner. Vi hører heller ikke om et annet funn: at personer ytterst til høyre politisk (oftest: menn) sensurerer seg selv for å unngå mobbing og reaksjoner fra arbeidsgiver. I stedet skriver tre forskere fra Institutt for Samfunnsforskning en Aftenposten-kronikk om kvinners særegne ytringsproblemer.

Kvinner risikerer å bli møtt med kommentarer om kjønn og utseende. I tillegg kommer kvinners ”selvbegrensning”. De legger mer bånd på seg, for ikke å såre og støte noen, eller selv bli latterliggjort. Det kan igjen føre til ”stillhetsspiraler”, at man tier desto mer, om man oppfatter debattklimaet som ubehagelig.

MEN IGJEN trekker statistikken i motsatt retning: Bare 20 prosent kvinner (og 16 prosent menn) er blitt mer forsiktig med å ytre seg etter ubehagelige erfaringer. Liten kjønnforskjell også her. Men kommer det fram? Nei, kronikken ender i moll: ”Våre funn antyder at det er en fare for at kvinners meninger blir svakere representert i det norske ordskiftet.”

Antydninger om mulige farer. Dermed får vi, tross tallenes beroligende tale, bekreftet våre dystre antakelser om nettets mørke og kvinner utsatthet. Og trenger vi mere svartmaling, kan vi alltid stole på våre kvinnepolitisk profilerte aviskommentatorer.

ENDELIG VET VI hvorfor kvinner og minoriteter er underrepresentert i den offentlige debatten,” skriver Martine Aurdal i Dagbladet. Hun kaller Fritt Ord-rapporten en ”grundig empirisk gjennomgang”, men ignorerer all empiri som gjør netthets til et mindre kvinneproblem enn antatt. Aurdal kjenner nemlig en fiktiv dame som heter Kari. Når Kari skriver leserbrev om fotball i lokalavisen, får hun sexkommentarer, vegrer seg for å uttale seg igjen, og dermed fortsetter ”de hvite mennene” å dominere debatten.

Kvinner ”behandles systematisk ulikt av publikum”, ifølge Aurdal. Diskriminering er altså eneforklaringen på underrepresentasjonen. Det er det vi pleier å høre. Før la man skylden på avisredaksjonene, men etter at de aktivt begynte å søke kronikker og debattinnlegg fra kvinner, er nå hetsen utpekt til problemet. Alt kan brukes som forklaring. Bare ikke kvinners manglende vilje, behov og interesse.

I FØLGE EN internasjonal undersøkelse fra i fjor vet kvinner mindre om politikk enn menn. Og kjønnsgapet var størst i likestillingslandet Norge. Bare 20 prosent av kvinnene visste hva handlingsregelen var. Derimot visste 77,5 prosent hva ekskjæresten til Tone Damli Aaberge het.

Er kvinner dumme? Nei. Men de er mindre opptatt av politikk. Kjønnene har også (på gruppenivå) litt ulike samværsformer og livsprioriteringer. Selv høyt utdannede kvinner er mindre glad i å diskutere og polemisere enn menn, i hvert fall om ”upersonlige” emner utenfor eget fagfelt. Kanskje finner kvinner mening, nytte, hygge og bekreftelse i andre ting enn å være uenige om formueskatt, islamisme og platelister? Hun deler feriebilder på Facebook, han kjører debatt på Twitter. Det er et personlig valg. Men da er det ikke dårlig ytringskultur eller hvite menn som hindrer meningssterke kvinner å nå fram i offentligheten. Martine Aurdal kan spørre seg selv hvor lang og tornefull ferden har vært. Hun ble sjefredaktør for ukeavisa Ny Tid da hun var 27.

HUN KAN OGSÅ spørre hvilken rolle hun selv spiller som meningsbærer i den påståtte stillhetsspiralen. Spiralen starter med folks oppfattelse av debattklimaet. De aller fleste kjenner netthets bare fra media, der fenomenet er blåst opp til avskrekkende størrelse. Jo mer synsere, eksperter og politikere framstiller debattdeltakelse som en risikosport for det ene kjønn, desto mer vil kvinner begrense sin egen ytringsfrihet.

Det er en gåte at denne svartmalingen skal være god feminisme. Hvorfor ikke heller si: Jenter, det er ikke så ille som dere tror. Det er ikke verre å være kvinne enn mann der ute. Men meningsbryting er ikke noe venninneselskap. Du tar på deg tykkere klær når du skal ut i kulden. Da bør du også ta på deg tykkere hud når du skal mene i offentligheten. Og møter du et nett-troll, la deg ikke skremme. Len deg heller tilbake, og kjenn selvtilliten øke: Han greide ikke å møte mine argumenter saklig. Den debatten vant jeg. Kanskje jeg skal ta en til?

 

Kommentaren sto på trykk i Dagbladet 22. november 2014.

 

 

Kampen for tålmodigheten

Flu-Ullevål hageby
Tegning: Flu Hartberg

TV-serien fra Ullevål Hageby har endt opp med dyresex i Sverige. Kringkastingssjefen må gå. Mvh Hagebyboer.

JEG BOR i et belastet borettslag. Norges første, største, mest kjente og mest uthengte. Det eneste boligstrøket i landet som media legitimt, ja faktisk politisk korrekt, kan stigmatisere. Fordi man liksom slår oppover. Nærmest på vegne av ”folk flest”, som nok ville foretrukket jaktstoff eller strikkeoppskrifter framfor flere ikke-nyheter fra en stillferdig del av bydel Nordre Aker i Oslo.

“ULLEVÅL HAGEBY fremstår som en ghetto for de intellektuelle samfunnstoppene” har den intellektuelle samfunnstoppen Marie Simonsen, politisk redaktør i Dagbladet, fastslått fra sin idyll på Kampen, en velkjent østkant-enklave for journalister og akademikere med dårlig samvittighet for eget inntekt- og utdanningsnivå. “Hagebybeboerne er tolerante nettopp fordi de ikke blir utfordret,” sier sosiologiprofessor Fredrik Engelstad, bosatt i Øvre Smestadvei på Oslo vest, der man åpenbart har problemer med sine håndverkere, au pairer og vaskehjelper.

Og slik er det blitt. Selv folk som gjerne skulle bodd her, synes de som gjør det, er suspekte. ”Landets dyreste, hviteste og likeste nabolag” der ”eliten rotter seg sammen i en fredet pepperkakelandsby”. Ullevål Hageby er det nye ”Blærum”. Et stempel det er tungt å leve med. Noen av oss gråter hele veien til hammocken.

DEN ÅRLIGE HAGEBY-ARTIKKELEN i Dagbladet, VG eller Aftenposten vil aldri vinne pris for fremragende journalistikk. Avisene prøver ikke engang. Formelen er gitt: Bruk kjendisfokus og sosiale stereotypier. Sitér noen som har lest Bourdieu. Intervju en halvkjent beboer som synes det er så homogent der. Og en som synes det ikke så homogent der. Rams opp kjente navn. Men selv ikke det lykkes. På de “artige” collagene som skal illustrere teksten, finner vi alltid fjes som bor utenfor hagebyen (f.eks. Jon Øigarden). Ullevål Hageby sett fra Akersgata er omtrent som Norge sett fra Amerika. Landet blir til Scandinavia.

EN ANTROPOLOG fra Madagaskar kunne kanskje gjort oss klokere på eksotiske stammeritualer i hagebyen. I stedet kom et TV-team fra NRK, rett ned i gata. Det er for så vidt dristig. ”Hvem er det egentlig som definerer kulturlivet? Jo, de bor i Ullevål hageby,” sa daværende dramassjef Hans Rossiné da ”Kampen for tilværelsen” ble lansert. Men vi har ikke tenkt å misbruke vår enorme makt. Vi er åpne og fordomsfrie. Vi stiller opp for rikskringkastingen, som for nasjonen i krig.

I flere måneder har vi, med store personlige forsakelser, tilrettelagt for filmopptak i nærmiljøet. Vi har syklet omveier, flyttet på bilen, dempet konversasjonen i hagene. Alt for at NRK skal få optimale innspillingforhold for en dramatisk, gjerne satirisk (bare festlig!), skildring av velutdannet hjemmekos. Men hva skjer, når vi endelig benker oss med et godt glass vin for å se oss selv i TV-ens narrespeil?

Vi blir hensatt til Polen. Ikke Polet på Ullevål Stadion. Landet Polen, der folk krangler i trøstesløse høyblokker. Temaet blir familiegjenforening, arbeidsinnvandring og diakron lingvistikk (et utrolig spennende fag, for all del, men alt til sin tid, på sitt rette sted). Dette er ikke det vi beboere har blitt forespeilet. Hvor er vår kamp for tilværelsen? Kringkastingsjefen må gå.

Etter første episode har hagebyfolket trådt mer fram. Men har langt større grunn enn polakkene til å klage på fremstillingen. På vegne av alle heldige og mektige andelseiere vil jeg presisere følgende: Vi er ikke alle sammen sosialt uintelligente, ni av ti jobber selv som terapeuter. Vi trygler ikke barna om klem ved kjøkkenbordet, men gir dem fortjent (dog ikke ukritisk!) ros når de lager nye apper. Vi har ikke enorme stuer og kjøkkener (her er vi forvekslet med Ullern Villahageby), men trange rom fylt med eksklusiv design som ser gammel og billig ut. Vi gir ikke bananer til trengende på døren, men speltlompelasagne, lagd fra bunnen. I kjelleren under Åpent Bakeri er det ikke sovesal for polske arbeidere, men et enormt, underjordisk skianlegg med kunstsnø, der vi trener barna til å bli morgendagens birkenvinnere.

”KAMPEN FOR TILVÆRELSEN” er solgt inn som portrett av ”det vellykkede Norge”. Men serieskapernes premiss er like enkelt som journalistenes: All idyll er falsk. Bak ”den glatte fasaden” skal det rå tomhet, ensomhet, frustrasjon og desperasjon. Gjesp. Dette bygger ikke på research, men fordom: Gammaldags kulturradikal ”avsløring” av borgerskapet, som i vår tid er kulturradikalerne selv. Too close to home for manusforfatterne. Erlend Loe har til og med vært på boligvisning i hagebyen.

Selv ikke via den polske akademikeren i hovedrollen får vi noe gjennomborende skråblikk. Thomasz er glimrende spilt, men labber rundt som en enfoldig, storøyd Ivo Caprino-dukke, utsatt for vær, vind og vrange folk.

JEG TROR manusforfatterne prøvde å lage noe satirisk eller sosiologisk relevant, men ikke fikk det til. Så valgte de å forlate virkeligheten, til fordel for en dunkel, dvelende raritetskavalkade: Dvergmegler, synsk kvinne, forsvunnet lykketroll, valp tatt av måke, gjemsel i skittentøykurv, onani og penismåling i håndverksøyemed. Men vil vi absolutt se kleine runkescener, velger vi heller ”Broen” og får story og spenning på kjøpet. Og unnskyld meg: Organisert dyresex i Sverige, med neddopet tiger, etterfulgt av livstruende infeksjon? Der forsvant familieunderholdningen. Og man spør seg: Hva har egentlig tannleger gjort Erlend Loe?

Det er to episoder igjen, men bare én ting å gjøre: glemme konseptet ”norsk drama med svart humor,” og vende blikket mot ”Solsidan”. Der kan vi le av oss selv.

Teksten sto først på trykk som helgekommentar i Dagbladet 18. oktober.

 

Fotballforbundets mann i Dagbladet?

DU SKAL HØRE MYE om du pirker borti grunnmuren i norsk barnefotball. Om du antyder at A4-modellen med tilfeldige klasselag og foreldretrenere ikke fremmer talentutvikling. Sa du ”differensiering”? At også 8-9-10 åringer i større grad bør trene og spille med andre på samme nivå, gjerne med utdannede, proffe trenere? Slik man gjør i større fotballnasjoner, som f.eks. lille Island?

Da er du en sosialdarwinist som mener at stortalentene blir ”degenerert” av å spille med ”smittefarlige” blomsterplukkere. Iallfall ifølge Dagbladets Esten O. Sæther, som åpenbart elsker drøye sykdomsmetaforer. Han advarer mot ”fedrepesten”, det vil si ”forestillingen om at du som pappa kan sutre deg til et toppet barnelag eller kjøpe deg tid på en omreisende privatskole for at sønnen din skal bli fotballstjerne.”

JEG KJENNER INGEN som svarer til diagnosen. Derimot kjenner jeg dyktige pappatrenere som bruker mye tid på å tilrettelegge for eget og andres barn, med tanke på mestring, glede og samhandling. Takken de ofte får, er sutring fra foreldre som ikke er interessert i fotball, men veldig opptatt av at deres sønn, som dumper innom på trening annenhver uke, skal få nøyaktig samme behandling som de ivrige og motiverte.

Jeg kjenner heller ingen som er mot breddefotball, eller for topping av laget for å vinne kamper. Selv støtter jeg 4-målsregelen, og fraværet av resultatlister og tabeller. Det viktigste er utvikling, ikke resultat. Men hva er best for utviklingen? At barn i hele sin motoriske gullalder (6-12 år) skal spille på et klasselag med enormt sprik i motivasjon og ferdighet? Mange fotballkretser har nå nivådelte serier, basert på om laget trener mye, noe eller lite. Hvorfor kunne det ikke også fungere som kriterium for inndeling av lag, f.eks. fra 8 årsalderen?

SÆTHER GIR OSS ingen andre svar enn at ting er som er. Og jekker oss ned med statistikk: Bare én promille i hvert årskull ender i Tippeligaen. Så ”gutten din blir nok ikke en fotballstjerne.” Billig retorikk. Og dårlig logikk. Svært få blir professor eller stjernefiolinist. Men vi lager likevel organiserte tilbud til spesielt talentfulle barn.

Hvorfor er ellers sindige og lesverdige Sæther er så opptatt av å ta mannen og legge ballen død? Jeg har polemisert mot NFF, Norges Fotballforbund, i Dagbladet. Så blir jeg refset av en Dagbladet-kommentator – som tilfeldigvis også er ansatt i NFF. Landslagstrener i futsal, Esten O. Sæther, er forpliktet til å følge og støtte forbundets retningslinjer og verdier. Hvordan vet vi da at han ytrer seg som representant for en fri og uavhengig presse, og ikke som representant for sin andre arbeidsgiver?

Debattinnlegget ble publisert i Dagbladet, 25. september 2014.

 

Norsk talentavvikling

Flu-Fotball

Norsk fotball gjør seg selv en bjørnebye-tjeneste. Likhetsmodellen er som skapt for å hindre barn å bli gode spillere.

 

ULLEVÅL STADION, tirsdag. Norge-Italia 0-2. Vi klamrer oss til håpet i 16 minutter. Så er følelsen tilbake. Underlegenheten. Gjestene er sterke, raske, presise og effektive. Våre gutter ligner mer på filosofene i Monty Pytons fotballsketsj. «Der fikk jeg ballen. Skal vi se. Hva gjør jeg nå?”

Samtidig, på en forblåst øy i Atlanteren: Island moser Tyrkia med 3-0. Målene er vakre og dødelige. Island har 300 000 innbyggere. De slo oss i VM-kvalik og har tre ganger så mange utenlandsproffer. Et resultat av systematisk satsing på talentutvikling.

ALLE VET AT nivået på fysikk, teknikk og taktikk i internasjonal fotball i dag er så høyt at ferdigheter må tilegnes tidlig. Motorisk er du mest mottakelig for læring i 6-12 årsalderen. Det er da du må trene flere timer hver dag, med høy kvalitet. Hvis ikke, kan du glemme å bli toppspiller.

Det låter barskt. Vi snakker om barn. Men nå er det lov å si det. Skal Norge gjenreises som fotballnasjon, må vi reformere barnefotballen, en bastion for norske likhetsverdier. Eller hva sier Norges Fotballforbund?

NFF-SJEFENE Alf Hansen og Stig Inge Bjørnebye hadde mandag en kronikk på Aftenpostens nettsider, med tittelen “Å legge til rette for flere vinnere”. Teksten var bortimot uleselig: “God fotball handler om flest mulige riktige valg og utførelser av flest mulig spillere. For å utvikle dette bør det tilsvarende treffes flest mulig riktige valg av spillerne ellers i livet også. Autonomi, eller selvbestemmelse som ferdighet er avgjørende for et sterkt eierforhold til egen utvikling.”

Eller: “Som trener (…) kan det i utgangspunktet holde med sunn fornuft (eller for den som må finne trygghet i litteraturen for å kunne omsette noe i praksis kan det vises til Kant Kategoriske Imperativ, der man alltid handler slik at andre mennesker er et mål og ikke et middel).”

Folk som skriver slik, har høye tanker om seg selv, men ingen klare tanker om emnet. De kan også ha noe å skjule. Something is rotten in the state of norsk barnefotball.

BJØRNEBYE ereks-profil på landslaget og Liverpool. Han kommer stadig tilbake til sitt eget eksempel som «late bloomer». Vi kan ikke prioritere beste 8-åringene, når vi ikke vet hvem som er best som 18-åring. Som om skolelæreren ikke kan gi ekstra stimuli til et ivrig mattetalent, fordi andre elever kanskje er like flinke om ti år.

Enhetsskolen driver med tilpasset læring. Også NFF sier at tilbudet skal tilpasses barnets “behov, modning og ferdigheter”. Det de ikke sier, men bør vite, er at barnefotballens organisering legger to store hindringer i veien: Klasselaget og foreldretreneren.

FOTBALL ER SOSIALT VIKTIG, og alle som vil, skal med. Dermed havner fotballgale Ola og Per som er med for moroa og vennenes skyld, på samme lag fordi de går i samme skoleklasse. Det er en oppskrift på frustrasjon. NFF vil ha jevnbyrdighet. Lag som ligger under med fire mål kan sette inn en ekstra spiller. Men elefanten på banen er skjevheten innad i lagene. At driblefantene har ballen 80 prosent av tiden, mens “blomsterplukkerne” fungerer som rundingsbøyer. Hvem tror at så ulike fotballbarn vil få en bra utvikling ved å trene og spille sammen i seks år?

ALTERNATIVET er like opplagt som kontroversielt: Å dele barna i grupper, etter ferdighet og treningsiver. Å gi alle utfordringer på sitt eget nivå. Det vil ikke hindre, men lette breddesatsingen. Det er ikke elitesortering, som uskyldige bør beskyttes mot. Barn lever i og med et hierarki i skolegården, og vet hvem som er god og dårlig med ball. Det er heller ikke topping, ensidig prioritering av de beste. Det er differensiering, et ord NFF bare tør å bruke om hospitering (spilleren får tidvis trene/spille på eldre lag), og ulike øvelser til ulike barn på trening. Det første er bare for supertalenter. De andre er ren teori, knyttet til foreldreproblemet.

FORELDRENE er ryggraden i frivillighetssystemet – som oppmenn, støttekontakter, sjåfører og vaffelstekere. I mangel på klubbressurser må de også fungere som trenere, selv om ferdighetsspriket er like stort som blant barna. Noen er tidligere elitespillere. Andre tror en overstegsfinte er noe du blir skadet av, og at en møkkakamp bør premieres med skryt. Johan Cruyff har sagt at de beste trenerne bør trene de yngste spillerne. Her hjemme får naboen jobben.

DENNE MODELLEN er som skapt for talentavvikling. Den legger til rette for færre vinnere. I den viktigste læringsfasen fra 6 til 12 år er norske fotballspillere henvist til en tilfeldig gruppe, trent av en tilfeldig person. Som kanskje har lest Kant. Laget blir heiet på – og kontrollert av – samfunnsbevisste foreldre med allergi mot forskjellsbehandling. Ambisiøse trenere med fokus på ferdighet, risikerer stempel som fotballidiot, kynisk prestasjonsjeger, egoist som prioriterer eget barn, kort sagt en dårlig nordmann uten respekt for felleskapsverdier.

ET SLIKT REGIME skaper sin egen undergrunnbevegelse. Foreldre – fedre, selvsagt! – av unge talenter søker seg til private fotballakademier. De danner i det stille egne lag som får spille mot eldre (like gode) barn, og utvikle seg raskere. Forbundet lar det skje, og kan høste fruktene etterpå. Men hvorfor må morgendagens vinnere dyrkes fram nærmest på tross av, eller på siden av, breddesystemet? Hvor mange Dæhlier, Ødegaarder og Caroline Graham Hansener kunne vi fått med et tilpasset tilbud til alle fra starten av?

Differensiert barnefotball ville minsket frafallet i 13-årsalderen, ved å dempe sjokket når alvoret og toppingen begynner. Det ville også motvirket sosialt skjev rekruttering. Undergrunnsbevegelsen har nettverk og betalingsevne. Det koster 2500 å ha poden på privat fotballskole i fire dager. Fire slike i året, pluss trening to ganger i uka, pluss treningsleir i utlandet. Og med flere barn? Uaktuelt for lavinntektsfamilier. De som trodde framtidens norske landslagspillere ville ha eksotiske navn, må kanskje tro om igjen. De vil i stedet komme fra den hvite, øvre middelklassen.

 

Kommentaren sto først på trykk i Dagbladet, 13. september 2014.

 

Kapital i det grønne

Tegning: Flu Hartberg

 

Nå vet jeg hva Amerikas rikeste bruker pengene på. Kopier av europeiske slott. Uten utsikt til forfallet i nabolaget.

 

DET VAR IKKE MENINGEN å dra på rikingsafari. Eller på befaring i ulikhetens geografi med ”Kapital i det 21. århundre” av Thomas Piketty under armen. Vi var bare på ferie. Den landlige versjonen av storbyferie, i ”upstate” New York. Og snart var vi tom for bensin.

Vi tok av fra Merritt, den gamle motorveien nydelig anlagt gjennom et skogsmaleri. Og straks var vi omgitt av høye trær, hekker og porter. Ingen høydedrag, ingen utsikt noen steder. Smale veier med lav fartsgrense. Den typiske velstelte, privatiserte, uoversiktligheten på disse kanter. Svære, sonede områder der arbeidssomme folk som ikke er arbeidere trekker seg komfortabelt tilbake i god avstand fra naboen.

HUSENE til disse individualistene er forbløffende ensartet. Det går i tradisjonell herskapelighet med saltak, arker, søyler og obligatoriske sprosser og skodder på vinduene. En av modernismens mest ikoniske villaer, Philip Johnsons ”Glass House”, befinner seg i nærheten, men lokale eiendomsmeglere anser funkis som uselgelig. Folk vil heller ha engelsk tudorstil. Det flunkende nye drømmehuset skal ha stått der i fire hundre år.

VI KJØRTE INN i den hyggelige herskapelighetens hovedstad. Greenwich, Connecticut. Der medlemskap i nærmeste country club må til for å ”telle” sosialt. Der ”resident sticker” kreves for å få tilgang til stranden. Vi snakker om preppy landsbygd. Gamle New England. Ralph Lauren-land. Dressmennene togpendler til Wall Street. Blonde fruer fyller Range Rover’n (årets modell) med organisk naturlighet fra Whole Foods. Meksikanere kjører gressklipper i traktor-size for å rekke over plenene. Svenske au pairer tar seg av kvalitetstiden med barna.

SAMBOEREN MIN var en av dem som tenåring på nittitallet. Og møtte en livsstil som var like hedonistisk som puritansk. Man jobbet mye, og unnet seg mye. Hun hevet derfor ikke øyenbrynene da ungene våre begynte å hyle i baksetet: ”Se der!” North Street er en helt uglamorøs gate, bortsett palassene som åpenbarer seg i innkjørslene. Et lett surrealistisk skue. Som å få servert bryllupskaker under piknikk i parken. Et av husene viste seg å være en kopi av et slott i Versailles, gjort med tillatelse fra den franske stat. Vi fant bensinstasjonen. Og hadde kjørt igjennom det rikeste boligstrøket i USA.

NORTH STREET utgjør en side av et ”gyldent triangel” med høyest gjennomsnittlig husholdningsinntekt. Historien om strøkets rikdom kunne vært hentet fra Pikettys bestselger. Industriherrer som madrasskongen Simmons bygde seg store mansions under gullalderen på 1920-tallet. Depresjonen ødela formuene, mange solgte eller stykket opp eiendommen. Høye skatter dempet overdådigheten fram til 80-tallet, før reaganomics og finanskapitalisme overtok, og universets nye herskere – fondforvalterne – flyttet kontoret nær heimen. Plutselig var Greenwich ”Hedge Fond Capital of the World”. En liten hageflekk på kartet med 63 000 innbyggere bestyrte i 2006 en tiendedel av verdens hedgefondsmidler på 1200 milliarder dollar.

Hva med finanskrisen? Historie. Børsrekord og fortsatt bonusfest har skapt ”ny tiltro til økonomien”. Les: Gullalderen er tilbake. I vår ble en strandeiendom i Greenwich solgt for 120 millioner. Amerikansk rekord. Kjøperen fikk 200 dekars hage, hus på 4120 m2, tolv soverrom, ni bad, foajé i tre etasjes høyde, sekstenkantet basseng og panoramautsikt til Long Island, med egen privat øy i forgrunnen.

SÅ VAR DET den andre historien.En halvtimes togtur unna ultraidyllen ligger Brigdeport, New Englands svar på Detroit, eller bortimot. Engang en stolt industriby, nå et tidsbilde på urbant forfall, preget av ledighet, working poor, skrumpende middelklasse, hvit flukt, barnefattigdom og ungdommer som skyter hverandre. 35 prosent av husholdningene tjener mindre enn 25000 dollar i året, 2 prosent tjener mer enn 200 000. Tallene i Greenwich (som også har fattigstrøk) er omvendt: 10 prosent tjener mindre enn 25000, mens 35 prosent tjener mer enn 200 000. Her, i den sørvestlige tuppen av Connecticut, hjem for 14 av statens 15 dollarmilliardærer, finner vi den største ulikheten i hele USA.

NOEN VIL MENE at slike forskjeller er innlysende urimelige og urettferdige. Andre synes investorer i private palasser fortjener både høy inntekt og lav skatt (20 prosent) fordi de bidrar til arbeidsplasser, skatteinntekter og veldedighet av typen ”Chocolate, Dessert and Wine Lover’s Tasting Evening” på Hotel Hilton, til inntekt for hjemløse.

Vi kan likevel enes om at alle skal ha samme mulighet til å jobbe seg opp. Men mobiliteten i USA har gått ned, hardt arbeid lønner seg bare for de få, og de rikes forsprang starter før du aner. Gode foreldre i Greenwich har nemlig fokus på tidlig kognitiv utvikling. En av de sterkt læringsorienterte barnehagene (som tar barn fra 6 ukers alder) har priser som begynner på 21 000 dollar. Ventelistene er lange, og noen på lista er ikke engang gravide. Dette må muligens være den ultimate pervertering av den amerikanske drømmen: Å gjøre forskjell på folk før unnfangelsen.

Teksten sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 9. august 2014.

 

Rock Around the Yacht

Flu-Yacht rock

Sommeren er tiden for å oppdage den rå kraften til virkelig glatt musikk.

 

DET ER SOMMER, det er sol, og her sitter vi i båten med en drink i hånden, og trenger litt musikk. Det blir ikke ”Absolute Summer Hits 2014”. Vi er voksne folk og spiller ikke strandvolleyball i blomstrete badetøy. Dessuten skremmer Tiësto bort fisken.

Vi kan også motstå Postgirobygget og annen reiserradiovennlig idyll fra den hjemlige tippeliga. Det blir for smått og koselig. Vi vil ha fylde og luksus. Vi vil ha Maj7-akkorder og lekre vokalharmonier. Vi vil ha følelsen av å eie en større og mye dyrere båt, med skinnsalong og flybridge. Da duger ikke norsk båtrock. Vi må ha ekte, amerikansk yacht rock.

YACHT ROCK er lyden av California mellom 1975 og 1984. Voksenpop så velspilt, velarrangert og velprodusert at den får all ”ærlig rock” til å høres ut som et rop om hjelp. Alle tegn til amatørisme og misforstått spontanitet er føhnet bort. Alt som minner om opprør eller motkultur forvant med airbrushen. Det eneste som ligger igjen i dette luftkondisjonerte studiolandskapet, er støvet av kokain og tomme champagneflasker.

JEG HUSKER da Ivar Dyrhaug spilte ”What a Fool Believes” med Doobie Brothers i radioprogrammet ”Pop Spesial”. Det var 1979. Jeg var ferdig med symforock, fusion og annen ”seriøs” guttemusikk, og hadde oppdaget punk og new wave. Men denne myke pakken lot seg ikke motstå. Michael McDonald, ”den sørgmodige st. berhardshunden,” sang med potet i halsen, men det svulmet i brystet hans. Og i mitt. Jeg skjønte der og da at teknisk perfeksjon og sjelfull pop lot seg forene.

TOTO og Christopher Cross sopte inn hits og Grammy-priser tidlig på 80-tallet, men her hjemme fikk ikke engang tidenes mestselgende duo, Hall & Oates, en eneste single inn på VG-lista. Istedet ble yacht rock musikernes musikk. Covret på Smuget, imitert av gruppa Lava og Olav Stedje (gitarist/produsent Svein Dag Hauge sto bak begge), elsket av studio- og frilansermafiaen, men utdefinert som ”flinkismusikk” av rockpolitiet (som bare gjorde unntak for Steely Dan, jødiske smartasses, sjangerens svar på Frank Zappa og Randy Newman). Ingen kunne ane at glatt japperock skulle bli et kultfenomen 30 år senere.

HVA SKJEDDE? Midt på 90-tallet hadde Oslos største platebutikk, Akers Mic, et eget CD-stativ for westcoast (som det da het). Nyutgivelser importert fra Japan, der man tar vare på truede vestlige subkulturer. Få brød seg. Men så kom easy listening-bølgen, den første kjærlig-ironiske feiring av popmusikk med dårlig rykte, senere videreført som ”guilty pleasures”. Da ”softrock” ble en snakkis i 2004, og gamle flinkishatere sto fram som Eagles-fans, kom det vantro fra Lava-bassist Rolf Graf: ”Og dette vil dere surmagekritikere og trend-diltere ha meg til å tro at dere har sittet og digget hjemme på gutterommet HELE TIDEN?”

HIPSTEREN ynder å trekke fram musikk som er så vedtatt feil (og populær) at den blir kul (og eksklusiv). Men vår tids omvurdering av epoker, stiler og artister som “smaken glemte”, handler vel så mye om frigjøring fra slitsom selvbevisshet, sjangertroskap og identitetsmarkering. Vi strømmer og zapper som unger i godtebutikken, og ingen spør lenger “Er det riktig å like dette?”. I stedet er kresen, leken eklektisisme blitt den nye finsmaken. Skulp fra L.A.s marina kan høres hos så kredible artister som Haim, Ariel Pink, Chromeo og Todd Terje. “Fragments of Time” på Daft Punks siste album er 100% yacht.

MEN KAN VI som seriøstliker denne musikken, omtale den med et halvt ironisk, halvt nedsettende navn? Et navn som ikke fantes før nettkomiserien “Yacht Rock” (2005-2010), en Eia/Tufte-aktig parodi på livsstilen til sjangerens stjerner? Ja, det kan vi. Musikkdyrking er ikke lenger blodig alvor eller kald ironi. I dag sitter Justin Timberlake og Jimmy Fallon på TV og gjør narr av Michael McDonalds vokalstil, som de begge beundrer. På samme talkshow synger McDonald og Christopher Cross “Ride Like The Wind” backet av The Roots, iført kapteinsluer. Det blir ikke mer kødd og kredd på én gang enn dét.

2014 ser ut til å bli året da yacht rock endelig renvaskes, både som musikk du ikke trenger skamme deg over, og som sjangerbetegnelse anvendt med kjærlighet. AllMusic, nettets beste sted for leksikal musikkviten og kyndige plateomtaler, laget nylig en AllMusic Loves Yacht Rock spesial, med suverene spillelister. Universal utgir trippel-CDen “Yacht Rock” med de mest kjente hit-ene. Den mer spesialiserte samleren “Too Slow to Disco” (som starter med min favoritt “Get It Up For Love” med Ned Doheny) får svært hederlig omtale, og bladet Esquire fastslår: “Yacht er en minst like rik sjanger som vintage soul eller reggae.”

MEANWHILE in Norway, skriver Pål Nyhus, alias DJ Strangefruit, på Facebook: “Selv etter årevis med pløying inn i alskens musikk og låter, fra det mest obskure i Marrakech til det mest outrerte i Rockweiler Stadt, har jeg kommet frem til at INGENTING tangererer perfeksjonen til denne perlen av en poplåt. Elvis, Dylan, Beatles, Stevie, Prince, Bowie, Mozart, Bow your heads!” Hvilken låt? “What a Fool Believes.”

Samme tittel har vært sett som armtatovering under konsertene til Fagernes Yacht Klubb, en gjeng indiemusikere fra Bergen som har tatt fram sin ”indre matros” og gitt seg hen til vestkystmusikken. Utsolgt på Rockefeller fjor. 8. august er det 5-årsjubileum samme sted, for de som vil lande mykt etter larmen på Øya.

INNTIL DA er det bare sette på “Sailing” med Christopher Cross og kaste loss. Og skulle du ønske en norsk vri, hvorfor ikke la vestkysten møte vestlandet? Olav Stedjes “Sommar-Song” fra 1982 er veldig, veldig smooth.

 

Teksten sto først på trykk i Dagbladet 12. juli 2014.