Kapital i det grønne

Tegning: Flu Hartberg

 

Nå vet jeg hva Amerikas rikeste bruker pengene på. Kopier av europeiske slott. Uten utsikt til forfallet i nabolaget.

 

DET VAR IKKE MENINGEN å dra på rikingsafari. Eller på befaring i ulikhetens geografi med ”Kapital i det 21. århundre” av Thomas Piketty under armen. Vi var bare på ferie. Den landlige versjonen av storbyferie, i ”upstate” New York. Og snart var vi tom for bensin.

Vi tok av fra Merritt, den gamle motorveien nydelig anlagt gjennom et skogsmaleri. Og straks var vi omgitt av høye trær, hekker og porter. Ingen høydedrag, ingen utsikt noen steder. Smale veier med lav fartsgrense. Den typiske velstelte, privatiserte, uoversiktligheten på disse kanter. Svære, sonede områder der arbeidssomme folk som ikke er arbeidere trekker seg komfortabelt tilbake i god avstand fra naboen.

HUSENE til disse individualistene er forbløffende ensartet. Det går i tradisjonell herskapelighet med saltak, arker, søyler og obligatoriske sprosser og skodder på vinduene. En av modernismens mest ikoniske villaer, Philip Johnsons ”Glass House”, befinner seg i nærheten, men lokale eiendomsmeglere anser funkis som uselgelig. Folk vil heller ha engelsk tudorstil. Det flunkende nye drømmehuset skal ha stått der i fire hundre år.

VI KJØRTE INN i den hyggelige herskapelighetens hovedstad. Greenwich, Connecticut. Der medlemskap i nærmeste country club må til for å ”telle” sosialt. Der ”resident sticker” kreves for å få tilgang til stranden. Vi snakker om preppy landsbygd. Gamle New England. Ralph Lauren-land. Dressmennene togpendler til Wall Street. Blonde fruer fyller Range Rover’n (årets modell) med organisk naturlighet fra Whole Foods. Meksikanere kjører gressklipper i traktor-size for å rekke over plenene. Svenske au pairer tar seg av kvalitetstiden med barna.

SAMBOEREN MIN var en av dem som tenåring på nittitallet. Og møtte en livsstil som var like hedonistisk som puritansk. Man jobbet mye, og unnet seg mye. Hun hevet derfor ikke øyenbrynene da ungene våre begynte å hyle i baksetet: ”Se der!” North Street er en helt uglamorøs gate, bortsett palassene som åpenbarer seg i innkjørslene. Et lett surrealistisk skue. Som å få servert bryllupskaker under piknikk i parken. Et av husene viste seg å være en kopi av et slott i Versailles, gjort med tillatelse fra den franske stat. Vi fant bensinstasjonen. Og hadde kjørt igjennom det rikeste boligstrøket i USA.

NORTH STREET utgjør en side av et ”gyldent triangel” med høyest gjennomsnittlig husholdningsinntekt. Historien om strøkets rikdom kunne vært hentet fra Pikettys bestselger. Industriherrer som madrasskongen Simmons bygde seg store mansions under gullalderen på 1920-tallet. Depresjonen ødela formuene, mange solgte eller stykket opp eiendommen. Høye skatter dempet overdådigheten fram til 80-tallet, før reaganomics og finanskapitalisme overtok, og universets nye herskere – fondforvalterne – flyttet kontoret nær heimen. Plutselig var Greenwich ”Hedge Fond Capital of the World”. En liten hageflekk på kartet med 63 000 innbyggere bestyrte i 2006 en tiendedel av verdens hedgefondsmidler på 1200 milliarder dollar.

Hva med finanskrisen? Historie. Børsrekord og fortsatt bonusfest har skapt ”ny tiltro til økonomien”. Les: Gullalderen er tilbake. I vår ble en strandeiendom i Greenwich solgt for 120 millioner. Amerikansk rekord. Kjøperen fikk 200 dekars hage, hus på 4120 m2, tolv soverrom, ni bad, foajé i tre etasjes høyde, sekstenkantet basseng og panoramautsikt til Long Island, med egen privat øy i forgrunnen.

SÅ VAR DET den andre historien.En halvtimes togtur unna ultraidyllen ligger Brigdeport, New Englands svar på Detroit, eller bortimot. Engang en stolt industriby, nå et tidsbilde på urbant forfall, preget av ledighet, working poor, skrumpende middelklasse, hvit flukt, barnefattigdom og ungdommer som skyter hverandre. 35 prosent av husholdningene tjener mindre enn 25000 dollar i året, 2 prosent tjener mer enn 200 000. Tallene i Greenwich (som også har fattigstrøk) er omvendt: 10 prosent tjener mindre enn 25000, mens 35 prosent tjener mer enn 200 000. Her, i den sørvestlige tuppen av Connecticut, hjem for 14 av statens 15 dollarmilliardærer, finner vi den største ulikheten i hele USA.

NOEN VIL MENE at slike forskjeller er innlysende urimelige og urettferdige. Andre synes investorer i private palasser fortjener både høy inntekt og lav skatt (20 prosent) fordi de bidrar til arbeidsplasser, skatteinntekter og veldedighet av typen ”Chocolate, Dessert and Wine Lover’s Tasting Evening” på Hotel Hilton, til inntekt for hjemløse.

Vi kan likevel enes om at alle skal ha samme mulighet til å jobbe seg opp. Men mobiliteten i USA har gått ned, hardt arbeid lønner seg bare for de få, og de rikes forsprang starter før du aner. Gode foreldre i Greenwich har nemlig fokus på tidlig kognitiv utvikling. En av de sterkt læringsorienterte barnehagene (som tar barn fra 6 ukers alder) har priser som begynner på 21 000 dollar. Ventelistene er lange, og noen på lista er ikke engang gravide. Dette må muligens være den ultimate pervertering av den amerikanske drømmen: Å gjøre forskjell på folk før unnfangelsen.

Teksten sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 9. august 2014.

 

Rock Around the Yacht

Flu-Yacht rock

Sommeren er tiden for å oppdage den rå kraften til virkelig glatt musikk.

 

DET ER SOMMER, det er sol, og her sitter vi i båten med en drink i hånden, og trenger litt musikk. Det blir ikke ”Absolute Summer Hits 2014”. Vi er voksne folk og spiller ikke strandvolleyball i blomstrete badetøy. Dessuten skremmer Tiësto bort fisken.

Vi kan også motstå Postgirobygget og annen reiserradiovennlig idyll fra den hjemlige tippeliga. Det blir for smått og koselig. Vi vil ha fylde og luksus. Vi vil ha Maj7-akkorder og lekre vokalharmonier. Vi vil ha følelsen av å eie en større og mye dyrere båt, med skinnsalong og flybridge. Da duger ikke norsk båtrock. Vi må ha ekte, amerikansk yacht rock.

YACHT ROCK er lyden av California mellom 1975 og 1984. Voksenpop så velspilt, velarrangert og velprodusert at den får all ”ærlig rock” til å høres ut som et rop om hjelp. Alle tegn til amatørisme og misforstått spontanitet er føhnet bort. Alt som minner om opprør eller motkultur forvant med airbrushen. Det eneste som ligger igjen i dette luftkondisjonerte studiolandskapet, er støvet av kokain og tomme champagneflasker.

JEG HUSKER da Ivar Dyrhaug spilte ”What a Fool Believes” med Doobie Brothers i radioprogrammet ”Pop Spesial”. Det var 1979. Jeg var ferdig med symforock, fusion og annen ”seriøs” guttemusikk, og hadde oppdaget punk og new wave. Men denne myke pakken lot seg ikke motstå. Michael McDonald, ”den sørgmodige st. berhardshunden,” sang med potet i halsen, men det svulmet i brystet hans. Og i mitt. Jeg skjønte der og da at teknisk perfeksjon og sjelfull pop lot seg forene.

TOTO og Christopher Cross sopte inn hits og Grammy-priser tidlig på 80-tallet, men her hjemme fikk ikke engang tidenes mestselgende duo, Hall & Oates, en eneste single inn på VG-lista. Istedet ble yacht rock musikernes musikk. Covret på Smuget, imitert av gruppa Lava og Olav Stedje (gitarist/produsent Svein Dag Hauge sto bak begge), elsket av studio- og frilansermafiaen, men utdefinert som ”flinkismusikk” av rockpolitiet (som bare gjorde unntak for Steely Dan, jødiske smartasses, sjangerens svar på Frank Zappa og Randy Newman). Ingen kunne ane at glatt japperock skulle bli et kultfenomen 30 år senere.

HVA SKJEDDE? Midt på 90-tallet hadde Oslos største platebutikk, Akers Mic, et eget CD-stativ for westcoast (som det da het). Nyutgivelser importert fra Japan, der man tar vare på truede vestlige subkulturer. Få brød seg. Men så kom easy listening-bølgen, den første kjærlig-ironiske feiring av popmusikk med dårlig rykte, senere videreført som ”guilty pleasures”. Da ”softrock” ble en snakkis i 2004, og gamle flinkishatere sto fram som Eagles-fans, kom det vantro fra Lava-bassist Rolf Graf: ”Og dette vil dere surmagekritikere og trend-diltere ha meg til å tro at dere har sittet og digget hjemme på gutterommet HELE TIDEN?”

HIPSTEREN ynder å trekke fram musikk som er så vedtatt feil (og populær) at den blir kul (og eksklusiv). Men vår tids omvurdering av epoker, stiler og artister som “smaken glemte”, handler vel så mye om frigjøring fra slitsom selvbevisshet, sjangertroskap og identitetsmarkering. Vi strømmer og zapper som unger i godtebutikken, og ingen spør lenger “Er det riktig å like dette?”. I stedet er kresen, leken eklektisisme blitt den nye finsmaken. Skulp fra L.A.s marina kan høres hos så kredible artister som Haim, Ariel Pink, Chromeo og Todd Terje. “Fragments of Time” på Daft Punks siste album er 100% yacht.

MEN KAN VI som seriøstliker denne musikken, omtale den med et halvt ironisk, halvt nedsettende navn? Et navn som ikke fantes før nettkomiserien “Yacht Rock” (2005-2010), en Eia/Tufte-aktig parodi på livsstilen til sjangerens stjerner? Ja, det kan vi. Musikkdyrking er ikke lenger blodig alvor eller kald ironi. I dag sitter Justin Timberlake og Jimmy Fallon på TV og gjør narr av Michael McDonalds vokalstil, som de begge beundrer. På samme talkshow synger McDonald og Christopher Cross “Ride Like The Wind” backet av The Roots, iført kapteinsluer. Det blir ikke mer kødd og kredd på én gang enn dét.

2014 ser ut til å bli året da yacht rock endelig renvaskes, både som musikk du ikke trenger skamme deg over, og som sjangerbetegnelse anvendt med kjærlighet. AllMusic, nettets beste sted for leksikal musikkviten og kyndige plateomtaler, laget nylig en AllMusic Loves Yacht Rock spesial, med suverene spillelister. Universal utgir trippel-CDen “Yacht Rock” med de mest kjente hit-ene. Den mer spesialiserte samleren “Too Slow to Disco” (som starter med min favoritt “Get It Up For Love” med Ned Doheny) får svært hederlig omtale, og bladet Esquire fastslår: “Yacht er en minst like rik sjanger som vintage soul eller reggae.”

MEANWHILE in Norway, skriver Pål Nyhus, alias DJ Strangefruit, på Facebook: “Selv etter årevis med pløying inn i alskens musikk og låter, fra det mest obskure i Marrakech til det mest outrerte i Rockweiler Stadt, har jeg kommet frem til at INGENTING tangererer perfeksjonen til denne perlen av en poplåt. Elvis, Dylan, Beatles, Stevie, Prince, Bowie, Mozart, Bow your heads!” Hvilken låt? “What a Fool Believes.”

Samme tittel har vært sett som armtatovering under konsertene til Fagernes Yacht Klubb, en gjeng indiemusikere fra Bergen som har tatt fram sin ”indre matros” og gitt seg hen til vestkystmusikken. Utsolgt på Rockefeller fjor. 8. august er det 5-årsjubileum samme sted, for de som vil lande mykt etter larmen på Øya.

INNTIL DA er det bare sette på “Sailing” med Christopher Cross og kaste loss. Og skulle du ønske en norsk vri, hvorfor ikke la vestkysten møte vestlandet? Olav Stedjes “Sommar-Song” fra 1982 er veldig, veldig smooth.

 

Teksten sto først på trykk i Dagbladet 12. juli 2014.

 

Også du, Per-Willy!

Min lørdagsspalte i Dagbladet om boligpolitikk (14. juni) har fått svar fra statssekretær Per Willy-Amundsen (FrP) (24. juni). Han gir meg kred for å være harstadværing (som han selv), men hevder ellers at ”jeg tar feil”. Nøyaktig hvor og hvordan jeg tar feil, greier han ikke påvise. Derimot tar han selv grundig feil.

Amundsen ramser opp diverse tiltak regjeringen har foreslått, og påstår at jeg ikke nevner noen av dem. Nei, jeg tok dem ikke i detalj. Noe må regjeringen greie selv. Men jeg skrev da vitterlig at regjeringen ”forenkler byggeregler og saksbehandling. Den samordner og effektiviserer. Bra!” Du fikk altså ros, Amundsen. Er det så uvant at du ikke merket det?

Alle som ikke sitter i regjering og kan noe om boligfeltet, skjønner at disse tiltakene ikke er i nærheten av å utgjøre en ”offensiv boligpolitikk”, slik Amundsen hevder. Og forskere har vist at kombinasjonen av uredusert egenkapitalkrav og innstramming av startlån vil gjøre det enda vanskelige for unge å skaffe egen bolig. Snakker vi ikke her om løftebrudd? Fremskrittspartiet har til og med programfestet å fjerne egenkapitalkravet helt. Før valget sto Peter Batta, direktør i Huseiernes Landsforbund, på Stortingstrappa sammen med representanter for alle de borgerlige partiene og erklærte at kravet ville reduseres fra 15 til 10 prosent straks vi fikk ny regjering. Batta kaller tilbaketoget for ”et svært alvorlig løftebrudd”. Og legger til: ”Svært mange unge velgere vil nå føle en berettiget skuffelse.”

Ellers kommer Amundsen med formuleringer som viser hvor kjapt en kontroversiell FrP-er kan bli en helt vanlig politiker. Og som vanlig i boligpolitikken er det mest interessante det som ikke nevnes. Et hovedpoeng i min spalte var at boligeierne har store, særnorske skattefordeler som både er prisdrivende og dypt urettferdige. Amundsen skriver at selveierdemokratiet er selve ”adelsmerket ved norsk boligpolitikk”. Vel, kjennetegnet på en adel er at den har privilegier som andre klasser ikke har. Så kan vi få et klart svar på dette, fra det nærmeste vi kommer en boligminister i Norge: Hvorfor er subsidier til uformuende ungdom (med betalingsevne) så ille, mens langt større subsidier til eldre, velstående boligeiere er bra?

 

Replikken ble først publisert i Dagbladet 28. juni 2014.

 

 

 

 

 

 

 

Boligpolitisk nytale

Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu Hartberg

Innstramminger og løftebrudd skal gjøre det lettere for unge å skaffe seg egen bolig.

REGJERINGEN har satt ut et rykte om at vi har fått en ny boligpolitikk. Alle som kjenner dette sørgelige feltet, vet at det neppe kan stemme. Boligpolitikk er noe man driver med i utlandet. Og ganske riktig. De blåblå starter med to klokkerene løftebrudd, som i kombinasjon forverrer unges muligheter på boligmarkedet. Men først et artig sitat, som har fått ny aktualitet:

“VI ER TILHENGERE av selvregulerende markeder og mener at hovedproblemet i det norske boligmarkedet er at tilbudssiden i markedet ikke fungerer godt nok, og at de høye boligprisene i Norge i stor grad skyldes bevisste politiske valg fra de andre partiene. Vi ønsker ikke å styrke Husbankens rolle i det norske boligmarkedet, og mener tvert imot at erfaringene fra den amerikanske bankkrisen i 2008 tilsier at staten i minst mulig grad bør blande seg inn i hvordan folk finansierer sine boliger.”

Statlig innblanding skapte altså finanskrisen. Hvor tar man slikt fra? Og hvem sa det, sent i 2008? FrPs betrodde medlemmer i Stortingets kommunalkomite. En av dem heter Per-Willy Amundsen. Han er klima- og muslimskeptiker, kort sagt hardcore fremskrittspartist, og har vært det siden barneskolen. Det vet jeg, for mora mi var læreren hans. Nå har Per-Willy fra Harstad blitt stor, og fått ny jobb. Som statssekretær for “superminister” Jan Tore Sanner, med ansvar for … boligpolitikken!

DET ER SOM om Tybring-Gjedde skulle bli kulturminister. Eller tenk deg Siv Jensen som finansminister! Nei, vent nå litt. Vi har ordninger for sånt. Den Gud (les: staten) gir et embede, gir han også forstand, displin, byråkrati, regelverk og institusjonelle føringer. Det er utrolig hva et begrenset handlingsrom og en bratt læringskurve kan frambringe av forvandlinger. Etter et møte med sine EU-kolleger i Brüssel uttalte “boligminister” Amundsen:

“I Norge har vi Husbanken, og det er en ordning jeg tror man godt kunne tenkt seg i mange andre land. Hvis man opplever store utfordringer på boligmarkedet, slik som man gjorde i 2008 som følge av finanskrisen, har man et instrument som står klart til å tas i bruk. Kombinasjonen av et velfungerende boligmarked og instrumenter for å kompensere for der markedet kanskje ikke er løsningen for alle, tror jeg er en kombinasjon vi godt kan være stolte av i Norge.”

SANNER-AMUNDSEN bruker powerpoint-bevis på at markedet fungerer. Nemlig: 8 av 10 eier sin bolig. Årlig oppussing for 60-70 mill. God kvalitet på boligmassen. Det ligner Det Forjettede Land, sett fra fattig-Europa. Men skulle det ikke være noe her om samsvar mellom tilbud og etterspørsel? Det har vi ikke hatt i Norge siden nittiallet. Byggingen går ned, befolkningen går opp, og folk med vanlig inntekt prises ut av de store byene. Det ropes alarm. Og hva gjør den nye regjeringen?

DEN FORENKLER byggeregler og saksbehandling. Den samordner og effektiviserer. Bra! Men det krever langt større grep, visjoner og kreativitet for å løse boligproblemet. Skal vi puste lettet ut når Sanner tar oss med inn på do for å vise at snusirkelravet for rullestol kan reduseres med 10 cm?

Det er enda vanskelige å skjønne hans påstand på en konferanse her om dagen: At fleksibel anvendelse av egenkapitalkravet og såkalt målrettet bruk av startlån skal lette inngangen til boligmarkedet. Dette er ren nytale om innstramminger og løftebrudd.

FINANSTILSYNET økte kravet til boliglånkunders egenkapital fra 10 til 15 prosent i 2011. En ekstra terskel for førstegangskjøpere, i tillegg til tøft prisnivå. Uka før valget i fjor forkynte representanter for alle fire borgerlige partiene at kravet skulle reverses. Løftet forsvant ved Sundvollen-erklæringen.

Husbankens startlån ble dermed viktigere som alternativ. Men forrige regjering varslet innstramminger også her, etter at Dagens Næringsliv hadde skapt inntrykk av at kommuner kastet startlån etter millionærer. 1. april i år kom de nye strengere forskriftene, signert Sanner. Hva står det i Høyres valgprogram? Vi må “vurdere muligheten for å senke terskelen for startlån, slik at flere kan få mulighet til å eie sin egen bolig.”

DE TO LØFTEBRUDDENE utgjør en verst tenkelig kombinasjon, ifølge tre forskere fra NIBR og NOVA. Lånesøkere med gode kausjonister kan omgår egenkapitalkravet. Altså øker avhengigheten av foreldres posisjon på boligmarkedet. Ulikheten går i arv, i strid med en norsk velferdsmodell basert på tanken om like muligheter, noe som avslører at “politikkutformingen kommer til kort.”

Ingen partier har gått inn for skjerping av sparekrav og utlånspraksis. Politikerne blir med på regelendringer med alvorlige sosiale konsekvenser, uten utredning, debatt eller vedtak. Man driver boligpolitikk ved det man ikke gjør.

DERMED ER DET en ekstra ironi idet herlige utsagn om at “staten i minst mulig grad bør blande seg inn i hvordan folk finansierer sine boliger”. Ingen blander seg mer inn i boligfinansiering enn staten. Ingen ønsker det mer enn FrP og Høyre. Vi snakker om skattefordelene til eierne. Norge er et rart og rikt land der “vi i villa” sparer ved å skaffe oss høy boliggjeld, og bor gratis om vi har utleiedel. Amundsen ønsker at ferrest mulig skal være avhengig av “ekstratilpassinger” og “subsidier”, men ser ikke at boligmarkedet er ekstratilpasset det eiende flertall, der de mest størst boligformue er statssubsidiert til pipa.

 

Opprinnelig publisert i Dagbladet 14. juni 2014.

 

 

Fugl Fønix, vingeklippet.

Flu - Homo Phoenixus

 

Hva skal skjeggedamen med fiender når hun har venner som Likestillingsombudet og Aftenpostens kulturkommentator?

 

MELODI GRAND PRIX ble vunnet av en krysning av Jan Thomas, Kim Kardashian og Titten Tei. Og takk for det. Det norske alternativet var en stille storm inne i en salgskonsulent fra Hole Glass, et velutstyrt glass- og aluminiumsverksted med eget glasslager, egen skjæring og glass-sliperi.

JEG SKJØNNER de som grøsset eller måpet da spotlyset falt på Conchita Wursts ansikt. Men det som kunne framstått som en smakløs, billig gimmick eller et one man/woman freak show, ble faktisk en strålende, stilisert performance med sus av Shirley Bassey, Bond-ballader og “I Will Survive”. Campy MGP på sitt beste – og mest alvorlige! Med polaritetene stablet til svimlende høyder: Mandighet og kvinnelighet, enkelhet og overdådighet, utsvevelse og innlevelse, fesjå og talent, spekulasjon og naivitet, overflatiskhet og lidenskap, normbrudd og konvensjon, novelty og old school, kamuflasje og “outcoming”. Transestetikken vant gull, i alle øvelser. Men så var det transpolitikken.

Å VISE FINGEREN – med neglelakk – til antihomo-Putin foran 1,3 millioner seere, med perfekt storpolitisk timing, står det respekt av. Supert å bruke MGP-sirkuset til å fremme den selvsagte, men truede, retten til å se ut som man vil og elske den man vil. Fred, kjærlighet, toleranse, mangfold. Mer av sånt. Men jeg greier likevel ikke juble. Det noe forflatende og impotent ved denne humanismen. Når man sier at utseende ikke betyr noe, mister også alle kjønnsuttrykk betydning. Og var det ikke de man skulle forsvare?

Ta skjegget: Det er bare ansiktshår, sier Conchita. Hm. Og fabelfuglen Fønix, som hun selv sang om, var bare et fjærkre? Uansett hva man måtte mene, vil skjegg alltid være et symbol på mandighet. En dragartist som spiller kvinne, og samtidig dyrker og fremhever sitt skjegg, er en oddsbombe med en provokasjon midt i fjeset. Og ansiktshåret til Tom Neuwirths scenefigur er nesten like falsk som hodehåret. Han imiterer både kvinne og mann. Han fordobler kunstigheten, fjerner kjønnet enda lenger fra det naturlige og entydige. Jeg synes det er herlig forvirrende. Andre foretrekker å sette ham i bås, for personer med krav på særlig beskyttelse.

DET STARTET MED VGs mageplask på lederplass: «Den skjeggete dame vant Melodi Grand Prix. Utfordrere neste år er kjempeapen fra Borneo og den syngende kamel.» Humoren ville funket på gamle Tostrupkjelleren (nedlagt vannhull for tørste journalister), men overreaksjonene sier også endel om vår tids krenkelseskultur. Likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Østavik klager VG inn for Pressens Faglige Utvalg fordi avisen stigmatiserer menneskers egenart og identitet, og legimerer trakassering. Aftenpostens Joacim Lund spør om avisen kan straffes etter den nye diskrimineringsloven. Mange andre er rystet og skuffet.

Alle disse vannglassstormerne har noe rart til felles: De betrakter en fiktiv camp-figur som en virkelig person. De utstyrer personen med en bestemt identitet. Og definerer vedkommende som representant for en gruppe, en minoritet. Som de så blir krenket på vegne av.

DENNE OMSORGEN er ikke bare utterly boring, my dear. Den er også komisk. For å ta avstand fra hets mot Conchita, går man til motsatt ytterlighet, og forlanger man at alle skal late som ingenting ved synet av henne. Selv om sjokkeffekten og tabuleken er en essensiell “part of the act”. Homoleder Bård Nylund mener påsminket dameskjegg er å sammenligne med overvekt. Og hvem harsellerer med sånt?

“VI ER USTOPPELIGE”, sa Conchita. Og la dermed opp til gruppeidentifikasjonen selv. Men ingen siterer henne på dette: “Jeg sier selvfølgelig at det ikke er viktig hvordan du ser ut. Men for meg personlig er det kjempeviktig, jeg legger så mye i dette. Jeg ønsker å se perfekt ut på alle bilder. Jeg elsker å sminke meg, å frisere håret og kle meg ut. Jeg føler meg mer komfortabel i denne rollen enn når jeg er en gutt hjemme.”

UTSEENDET gir makt. Rollespillet fremmer ekthet. Korsettet er frigjørende! Som ung passet ikke Tom inn noe sted, i noen versjon, før han oppfant sin outrerte persona. Han snakker om sitt “magiske hår” og sin “uniform”. Uniformen skjuler og beskytter. Tom forsvinner, men trer likevel fram, nærmest via stedfortreder. Conchita-figuren gir ham faktene og friheten til å gjøre “sin greie”, bruke sitt sang- og showtalent til å fortelle hvem han er. Han spør ikke om lov til å være seg selv. Han tar seg lov – til å være seg selv, ved å være en annen. Dette er kjernen i camp som overlevelsestrategi og uttrykksform: Løgnen forteller sannheten.

“RISE LIKE A PHOENIX”. Fønix er fuglen som brenner opp og gjenoppstår fra asken, fornyet og forskjønnet. Å gjøre dette høyt- og frittflyvende vesen til en lettkrenket “transperson” som må vernes rettslig mot dårlig humor, er rett og slett vingeklipping. Utført av fugleelskere. Det er tilbake til asken.

Jeg tviler på om dette bildet blir forstått av gode, norske krefter som liker å ha utsatte grupper under sine vinger. Nå venter vi bare på at noen befrir stakkars Conchita fra skjønnhetstyranniet og kroppspresset.

 

Artikkelen sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 16. mai, 2014.

 

Tredve år i utakt

 

Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu Hartberg

Norge og nordmenn har ikke forandret seg siden 1984.

 

EN TYNN, GUL BOK ramlet nettopp ut av hylla mi under opprydding. ”Norsk utakt.” En særdeles velformulert og ironisk-kritisk analyse av fedrelandet. Forfatteren var Hans Magnus Enzensberger, framstående tysk dikter, essayist, intellektuell og – norgesvenn. Og jammen har ikke boka 30-årsjubileum i år. Jeg tok det som et tegn, og begynte å lese. Det var som å lese om Norge i dag.

ENZENSBERGER skrev fascinert om ”usamtidshetens land”. I 1984 hadde moderniteten kommet til Norge. Men ikke i form av svære millionbyer, industriområder og motorveinett. Eller strikt arbeidsdisplin og iøynefallende forbruk. Nordmenn prioriterte desentralisering, sunn livsførsel, anedyrkelse, kjærlighet til naturen. Unge folk flyttet til byen og fikk jobb i helsevesenet eller IT-bransjen, men restaurerte familiens nedlagte gårdsbruk og gikk i folkedrakt på nasjonaldagen. Noe som utilsiktet gjorde oss framtidsrettet, ifølge Enzensberger. Vi var både heimfødinger og kosmopolitter, bestyrere av Europas største folkemuseum – og framtidslaboratorium.

Hadde Enzensberger kommet tilbake i 2014, ville han notert at privat ødsling og uteliv i byene ikke lenger var syndig. Men han ville også sett alle særnorske ordninger som enn så lenge består: lokalavisfloraen, nynorsken, landbrukspolitikken.

Og på mange måter er den norske dobbeltheten forsterket. I Oslo skinner Barcode futuristisk i ettermiddagssola, mens husenes høykvalifiserte kontorister trekker hjem til peiskosen, drar til hytta, nybygd i tradisjonell stil, eller trener videre til et ekstremt populært skirenn der alle går med sekk for å symbolisere prinsen som birkebeinerne fraktet over fjellet i år 1206.

”NORGE, dette extravaganza i periferien, mellom oljeterminal og sommerhytte, fjellgård og glassarkitektur, er ikke paradiset på jord, men et selvrådighetens monument, og en murrende idyll”, skrev Enzensberger.

Og hva murret vi over? Det samme som i dag: Vår egen rikdom. Penger vi ikke kan bruke, penger vi er blitt avhengige av, penger som en dag vil ta slutt. Enzensberger møtte et folk ikke greide å nyte sin egen flaks: ”Det norske samfunnet er narkomant uten å vite det. Oljen er som heroin for oss, staten er en sprøytenarkoman som trenger stadig større doser. Politikerne vil tredoble produksjonen fram til slutten av dette århundret.”

Neida. Olje- og gassproduksjonen ble firedoblet fram til årtusenskriftet, før den flatet ut. Men det gjorde ikke murringen. Selv vår nåværende statsminister har erklært Norge som ”oljedopet”. Og den forrige gav full gass i Nordsjøen, for å få råd til å redde regnskogen.

VI NORDMENN er altså i utakt med oss selv – og med andre land. «Velgernes hardnakkede motstand mot tilslutning til det europeiske fellesskapet, er et tegn på den norske historiens asynkrone gang», skrev Enzensberger. I dag er Norge mer integrert i EU enn noensinne (økonomisk og politisk), mens vi later som ingenting og skyr tanken på medlemskap. Ikke bare på grunn av eurokrisen. Vi blir aldri ferdig med nasjonsbyggingen. Enzensberger siterte Wergeland: ”Det gjelder å gjøre Norge så meget norsk som mulig.”

GLOBALISERINGEN øker behovet. I dag kan du kjøpe tro kopier av gamle festdrakter fra Guldbrandsdalen sydd i Kina av selskapet Norske Bunadstradisjoner, som har et stort, romantisk fotografi av en fjord med fjellgård på nettsiden. Vi ”elsker anakronismen og holder innbitt fast ved førmoderne tenkemåter og livsformer,” ifølge Enzenberger. Ti år etter boka fikk vi OL på Lillehammer og en bunadsbølge som ikke slutter. Nå er det eksplosivt salg av hundebunader.

Dagens mediestruktur og kommunikasjonvaner ligner ikke mye på 1984. Men hva gjør vi f.eks. i reality-TV-sjangeren? Sender folk på bondegård, ut i naturen, eller tilbake til vikingtiden. Vi vekker lattermild, internasjonal oppsikt med sakte-TV som ”Hurtigruta”, ”Nasjonal ved-kveld” og ”Nasjonal strikkekveld”. Og strikkingen får oppsving med YouTube og Facebook. Aldri har det vært enklere å instruere andre, dele råd, skryte av det vi har laget – med hendene, etter gammel oppskrift. Nordmenn bruker nye medier til å bli mer tradisjonelle.

ENZENSBERGER var også politisk klarsynt. Han spurte hvor det onde fantes i idylliske Norge. I dag vet hele verden svaret. Og faktisk ble vår tyske venn ledet i retning av FrP, partiet med det dårlige rykte: ”For hvem i dette landet vil vel gå for å være rasist og høyrekstremist?” Men i samtale gjorde partileder Carl I. Hagen en svært lite skremmende figur. Han lignet en troskyldig kjøpmann: Kunden har alltid rett, men butikken skal også lønne seg! Enzensberger så finansminister Jensen i krystallkula.

Han så også noe mer. En ny, innflytelsesrik gruppe hadde seilet opp. De ”intellektuelle rådgiverne” i departementer, forskningsinstitutter og konsernledelser. Disse kjetterne var smidige, europeiske, lett arrogante. Progressive, men ikke radikale. For velferdsstaten, men mot formynderi og byråkrati. I dag kan vi fastslå at gruppen er ti ganger større, med tilsvarende økt innflytelse – som byråkrater. Og et av disse vidunderbarna ser ut til å bli leder av Norges største parti.

JONAS GAHR STØRE ville likevel ikke nådd langt om han ikke selv inkarnerte den norske utakten. Du må hylle den ”uendelige klokskapen blant folk flest”, avvise at Norge er et lite land i verden, være seig og dyktig i diagonalgang, og kunne stille til debatt i rutete Haakon Lie-skjorte på vei til hytta.

 

Teksten sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 19. april 2014.

 

Er du roskompetent?

Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu Hartberg

Har du nok selvinnsikt til å like, dele og rose denne artikkelen?

 

ROSKOMPETANSE. Dét er ordet som mangler i ukas debatt om “åpne”, “ærlige”, “fantastiske” kvinner som heier på andre “ekte”, “herlige” og “fabelaktige” kvinner i sosiale medier.

En stund virket det som en ny norm var satt. Den offentlige samtale skulle være som en aerobics-time: Positiv, energisk utfoldelse med synkrone bevegelser i gruppe, peppet opp av motiverende utrop, der deltakerne skrytehyler tilbake til instruktøren, og alle ender opp på gulvet i en eneste stor gjensidig bekreftende, egoboostende, karrierefremmende haug av armer, bein, smilefjes og blondt hår: Nå!! Nå!!! Nå er vi DEN BESTE UTGAVEN AV OSS SELV! Tett sammen for gruppe-selfie! FIIIINE OSS!!!

SLEMME MEG, som raljerer slik. Trolig er jeg et offer for dype, smertefulle mekanismer, og burde skrive bok om det. Men altså: Noen av oss blir svett av både aerobics, gruppeterapi og alternativreligion. Vi hegner om vår selvstendighet og synes fornuften er en god ting (selv om den ofte føles ensom). Vi mener at samtale bør handle om noe. Et emne utenfor egen navle, men som likevel angår og engasjerer oss. Aller helst et stridstema. Offentlig diskusjon som kampsport!

 Det betyr saklig kappestrid, med fakta, logikk, innsikt som våpen. Hvem har de klareste tankene, de mest interessante perspektivene? Kan du gjør oss klokere på emnet? Ut i felten med det du vet, mener og vil. Men obs! Kritikk må påregnes. Du kan få ris. Ikke alltid blir debatten god. Ikke alltid blir vi enige (sjelden faktisk!), men alle er enige om idealet: Det beste argumentet vinner, uavhengig av følelser og person. Blir du fornærmet av motforestillinger, er du dobbelt taper.

MEN VI VET hva som skjer: Mange dyktige kvinner takker nei. Mange brautende menn stiller opp. Og hva skjer når kvinner lager sin egen heiakultur på nettet, i rosa protest mot det “maskuline konkurransespråket”, og gjør gratulasjonene til selve øvelsen, det man skal bli god på? Mennene later som ingenting, smiler fåret eller jatter begeistret med for å holde seg inne med damene (eller kanskje dame; en strategi velkjent fra den myke manns glansperiode).

Heldigvis har opptil flere kvinnelige aviskommentatorer denne uka betakket seg for et ordskifte der godhet og glede skal veie tyngre enn substans og argumenter. En Facebook-venninne formulerte det slik: “Ros og komplimenter er utmerket, kritikk og uenighet er utmerket, mer av begge deler. Fortrinnsvis saklig, men også generelt. Sånn. Kan vi være ferdig med dette nå?”

DET KAN VI. Men så var det roskompetansen. Alle mener at ros bør gå til dem som fortjener det. Nesten ingen påpeker at du også må ha gjort deg fortjent til å rose.

For å innse dette, må vi skille ros fra to andre typer positiv respons: Kjærtegn og komplimenter. Kjærtegn er blikk, berøring, ord som varmer og bekrefter. Noe vi gir til våre nærmeste, selv om de feiler eller mislykkes, for vise at vi er glade i dem, uansett. Kjærtegn tilhører intimsfæren. Om man da ikke vil promotere en ny og vidunderlig åpenhetskultur der karrierekvinner snakker som fjortisvenninner.

Komplimenter derimot, kan gis til en større krets av venner, naboer, kolleger og iblant fremmede, om vi tør. De handler ofte om utseende, bekledning, eiendeler. Du kan ikke rose noen for å ha pene sko. Da roser du i så fall vedkommendes smak. Du kan ikke rose en kvinnes vakre ansikt, om du ikke roser hennes evne til å forskjønne det naturen har gitt henne, men da mister komplimentet verdi. Strengt tatt er ros noe vi bare kan gi for handlinger, prestasjoner, arbeider. Og det stiller krav til de som roser. De må ha roskompetanse.

DESSVERRE ER BEGREPET blitt misforstått. I Henrik Langelands roman “Francis Meyers lidenskap” klager professoren over universitetskollegenes mangel på “roskompetanse” når de ikke engang kommenterer hans opptreden på “Skavlan”. Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen sier om den selvkritiske ånden som rådet i avisen på åttitallet: “Roskompetansen var ikke spesielt høyt utvikla.” Det samme sier coachen Gry Espedal om norske ledere i boka “Ros”. De må bli rausere med å se og anerkjenne sine medarbeidere.

Men roskompetanse handler ikke om vilje. Den handler om evne. Og evnen handler ikke om sosial intelligens, men om sakskunnskap, ifølge mannen som innførte begrepet – Georg Johannesen, rabulisten, dikteren, retorikkprofessoren, ikonet for venstreintellektuelle.

“ROS FALLER MEG TUNGT, da jeg tviler på min roskompetanse”, skrev han i en anmeldelse av Rune Slagstad. Det var nok koketteri. Jan Erik Vold forsto Johannesen slik: “Å motta ros kan være greitt nok, forutsatt at rosen kommer fra en instans som er i stand til å bedømme hva den finner rosverdig. Det å avsi en rosende dom hvis man ikke innehar kompetanse vedrørende det man roser, er en latterlig og/eller uforskammet handling.”

La oss ta et klassisk eksempel. Beau Brummell, den første dandy, fikk en gang ros for sin klesstil av en vanlig, dødelig mann. Brummell svarte: “Jeg kan ikke være elegant, siden De har lagt merke til meg.”

ARISTOKRATISK arroganse er vanskelig å forsvare i vår tid. De ferreste vi mene at rosen bare skal gå ovenfra og ned. Men vi vet alle at jo mer vi ser opp til en person, desto mer ønsker og verdsetter vi deres ros. Vi stoler både på deres kyndighet og ærlighet. Og omvendt: En kunstløper lever ikke lenge på skryt fra Dorthe Skappel.

Samtidig er det vel slik at tilfeldige “amatører” ofte virker mer høflige enn saksinteresserte i sin ros, og sjelden er i stand til å begrunne den. Det er litteraturanmeldere nødt til å gjøre, men dikter Georg var ikke imponert: “Halvparten av mine anmeldere ser ut til å mangle roskompetanse.”

MAN KAN LETT mistenke at andelen ros-inkompetente er betydelig større i heiagjengen rundt toppdamene på nettet. Men søte adjektiver og emotikoner måles i antall, og ikke kvalitet. Så deilig det må være å leve i en slik verden! Så uendelig fjernt fra en kritisk offentlighet av den gamle, dannede skole, der Georg Johannesen engang kunne si om en annen forfatter:

“Han skal i et intervju ha nevnt meg som en pioner. Det er rart: Som å bli omfavnet av en lommetyv som ikke kan stjele.”

Teksten sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 22. mars 2014.