Tredve år i utakt

 

Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu Hartberg

Norge og nordmenn har ikke forandret seg siden 1984.

 

EN TYNN, GUL BOK ramlet nettopp ut av hylla mi under opprydding. ”Norsk utakt.” En særdeles velformulert og ironisk-kritisk analyse av fedrelandet. Forfatteren var Hans Magnus Enzensberger, framstående tysk dikter, essayist, intellektuell og – norgesvenn. Og jammen har ikke boka 30-årsjubileum i år. Jeg tok det som et tegn, og begynte å lese. Det var som å lese om Norge i dag.

ENZENSBERGER skrev fascinert om ”usamtidshetens land”. I 1984 hadde moderniteten kommet til Norge. Men ikke i form av svære millionbyer, industriområder og motorveinett. Eller strikt arbeidsdisplin og iøynefallende forbruk. Nordmenn prioriterte desentralisering, sunn livsførsel, anedyrkelse, kjærlighet til naturen. Unge folk flyttet til byen og fikk jobb i helsevesenet eller IT-bransjen, men restaurerte familiens nedlagte gårdsbruk og gikk i folkedrakt på nasjonaldagen. Noe som utilsiktet gjorde oss framtidsrettet, ifølge Enzensberger. Vi var både heimfødinger og kosmopolitter, bestyrere av Europas største folkemuseum – og framtidslaboratorium.

Hadde Enzensberger kommet tilbake i 2014, ville han notert at privat ødsling og uteliv i byene ikke lenger var syndig. Men han ville også sett alle særnorske ordninger som enn så lenge består: lokalavisfloraen, nynorsken, landbrukspolitikken.

Og på mange måter er den norske dobbeltheten forsterket. I Oslo skinner Barcode futuristisk i ettermiddagssola, mens husenes høykvalifiserte kontorister trekker hjem til peiskosen, drar til hytta, nybygd i tradisjonell stil, eller trener videre til et ekstremt populært skirenn der alle går med sekk for å symbolisere prinsen som birkebeinerne fraktet over fjellet i år 1206.

”NORGE, dette extravaganza i periferien, mellom oljeterminal og sommerhytte, fjellgård og glassarkitektur, er ikke paradiset på jord, men et selvrådighetens monument, og en murrende idyll”, skrev Enzensberger.

Og hva murret vi over? Det samme som i dag: Vår egen rikdom. Penger vi ikke kan bruke, penger vi er blitt avhengige av, penger som en dag vil ta slutt. Enzensberger møtte et folk ikke greide å nyte sin egen flaks: ”Det norske samfunnet er narkomant uten å vite det. Oljen er som heroin for oss, staten er en sprøytenarkoman som trenger stadig større doser. Politikerne vil tredoble produksjonen fram til slutten av dette århundret.”

Neida. Olje- og gassproduksjonen ble firedoblet fram til årtusenskriftet, før den flatet ut. Men det gjorde ikke murringen. Selv vår nåværende statsminister har erklært Norge som ”oljedopet”. Og den forrige gav full gass i Nordsjøen, for å få råd til å redde regnskogen.

VI NORDMENN er altså i utakt med oss selv – og med andre land. «Velgernes hardnakkede motstand mot tilslutning til det europeiske fellesskapet, er et tegn på den norske historiens asynkrone gang», skrev Enzensberger. I dag er Norge mer integrert i EU enn noensinne (økonomisk og politisk), mens vi later som ingenting og skyr tanken på medlemskap. Ikke bare på grunn av eurokrisen. Vi blir aldri ferdig med nasjonsbyggingen. Enzensberger siterte Wergeland: ”Det gjelder å gjøre Norge så meget norsk som mulig.”

GLOBALISERINGEN øker behovet. I dag kan du kjøpe tro kopier av gamle festdrakter fra Guldbrandsdalen sydd i Kina av selskapet Norske Bunadstradisjoner, som har et stort, romantisk fotografi av en fjord med fjellgård på nettsiden. Vi ”elsker anakronismen og holder innbitt fast ved førmoderne tenkemåter og livsformer,” ifølge Enzenberger. Ti år etter boka fikk vi OL på Lillehammer og en bunadsbølge som ikke slutter. Nå er det eksplosivt salg av hundebunader.

Dagens mediestruktur og kommunikasjonvaner ligner ikke mye på 1984. Men hva gjør vi f.eks. i reality-TV-sjangeren? Sender folk på bondegård, ut i naturen, eller tilbake til vikingtiden. Vi vekker lattermild, internasjonal oppsikt med sakte-TV som ”Hurtigruta”, ”Nasjonal ved-kveld” og ”Nasjonal strikkekveld”. Og strikkingen får oppsving med YouTube og Facebook. Aldri har det vært enklere å instruere andre, dele råd, skryte av det vi har laget – med hendene, etter gammel oppskrift. Nordmenn bruker nye medier til å bli mer tradisjonelle.

ENZENSBERGER var også politisk klarsynt. Han spurte hvor det onde fantes i idylliske Norge. I dag vet hele verden svaret. Og faktisk ble vår tyske venn ledet i retning av FrP, partiet med det dårlige rykte: ”For hvem i dette landet vil vel gå for å være rasist og høyrekstremist?” Men i samtale gjorde partileder Carl I. Hagen en svært lite skremmende figur. Han lignet en troskyldig kjøpmann: Kunden har alltid rett, men butikken skal også lønne seg! Enzensberger så finansminister Jensen i krystallkula.

Han så også noe mer. En ny, innflytelsesrik gruppe hadde seilet opp. De ”intellektuelle rådgiverne” i departementer, forskningsinstitutter og konsernledelser. Disse kjetterne var smidige, europeiske, lett arrogante. Progressive, men ikke radikale. For velferdsstaten, men mot formynderi og byråkrati. I dag kan vi fastslå at gruppen er ti ganger større, med tilsvarende økt innflytelse – som byråkrater. Og et av disse vidunderbarna ser ut til å bli leder av Norges største parti.

JONAS GAHR STØRE ville likevel ikke nådd langt om han ikke selv inkarnerte den norske utakten. Du må hylle den ”uendelige klokskapen blant folk flest”, avvise at Norge er et lite land i verden, være seig og dyktig i diagonalgang, og kunne stille til debatt i rutete Haakon Lie-skjorte på vei til hytta.

 

Teksten sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 19. april 2014.

 

Er du roskompetent?

Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu Hartberg

Har du nok selvinnsikt til å like, dele og rose denne artikkelen?

 

ROSKOMPETANSE. Dét er ordet som mangler i ukas debatt om “åpne”, “ærlige”, “fantastiske” kvinner som heier på andre “ekte”, “herlige” og “fabelaktige” kvinner i sosiale medier.

En stund virket det som en ny norm var satt. Den offentlige samtale skulle være som en aerobics-time: Positiv, energisk utfoldelse med synkrone bevegelser i gruppe, peppet opp av motiverende utrop, der deltakerne skrytehyler tilbake til instruktøren, og alle ender opp på gulvet i en eneste stor gjensidig bekreftende, egoboostende, karrierefremmende haug av armer, bein, smilefjes og blondt hår: Nå!! Nå!!! Nå er vi DEN BESTE UTGAVEN AV OSS SELV! Tett sammen for gruppe-selfie! FIIIINE OSS!!!

SLEMME MEG, som raljerer slik. Trolig er jeg et offer for dype, smertefulle mekanismer, og burde skrive bok om det. Men altså: Noen av oss blir svett av både aerobics, gruppeterapi og alternativreligion. Vi hegner om vår selvstendighet og synes fornuften er en god ting (selv om den ofte føles ensom). Vi mener at samtale bør handle om noe. Et emne utenfor egen navle, men som likevel angår og engasjerer oss. Aller helst et stridstema. Offentlig diskusjon som kampsport!

 Det betyr saklig kappestrid, med fakta, logikk, innsikt som våpen. Hvem har de klareste tankene, de mest interessante perspektivene? Kan du gjør oss klokere på emnet? Ut i felten med det du vet, mener og vil. Men obs! Kritikk må påregnes. Du kan få ris. Ikke alltid blir debatten god. Ikke alltid blir vi enige (sjelden faktisk!), men alle er enige om idealet: Det beste argumentet vinner, uavhengig av følelser og person. Blir du fornærmet av motforestillinger, er du dobbelt taper.

MEN VI VET hva som skjer: Mange dyktige kvinner takker nei. Mange brautende menn stiller opp. Og hva skjer når kvinner lager sin egen heiakultur på nettet, i rosa protest mot det “maskuline konkurransespråket”, og gjør gratulasjonene til selve øvelsen, det man skal bli god på? Mennene later som ingenting, smiler fåret eller jatter begeistret med for å holde seg inne med damene (eller kanskje dame; en strategi velkjent fra den myke manns glansperiode).

Heldigvis har opptil flere kvinnelige aviskommentatorer denne uka betakket seg for et ordskifte der godhet og glede skal veie tyngre enn substans og argumenter. En Facebook-venninne formulerte det slik: “Ros og komplimenter er utmerket, kritikk og uenighet er utmerket, mer av begge deler. Fortrinnsvis saklig, men også generelt. Sånn. Kan vi være ferdig med dette nå?”

DET KAN VI. Men så var det roskompetansen. Alle mener at ros bør gå til dem som fortjener det. Nesten ingen påpeker at du også må ha gjort deg fortjent til å rose.

For å innse dette, må vi skille ros fra to andre typer positiv respons: Kjærtegn og komplimenter. Kjærtegn er blikk, berøring, ord som varmer og bekrefter. Noe vi gir til våre nærmeste, selv om de feiler eller mislykkes, for vise at vi er glade i dem, uansett. Kjærtegn tilhører intimsfæren. Om man da ikke vil promotere en ny og vidunderlig åpenhetskultur der karrierekvinner snakker som fjortisvenninner.

Komplimenter derimot, kan gis til en større krets av venner, naboer, kolleger og iblant fremmede, om vi tør. De handler ofte om utseende, bekledning, eiendeler. Du kan ikke rose noen for å ha pene sko. Da roser du i så fall vedkommendes smak. Du kan ikke rose en kvinnes vakre ansikt, om du ikke roser hennes evne til å forskjønne det naturen har gitt henne, men da mister komplimentet verdi. Strengt tatt er ros noe vi bare kan gi for handlinger, prestasjoner, arbeider. Og det stiller krav til de som roser. De må ha roskompetanse.

DESSVERRE ER BEGREPET blitt misforstått. I Henrik Langelands roman “Francis Meyers lidenskap” klager professoren over universitetskollegenes mangel på “roskompetanse” når de ikke engang kommenterer hans opptreden på “Skavlan”. Klassekampen-redaktør Bjørgulv Braanen sier om den selvkritiske ånden som rådet i avisen på åttitallet: “Roskompetansen var ikke spesielt høyt utvikla.” Det samme sier coachen Gry Espedal om norske ledere i boka “Ros”. De må bli rausere med å se og anerkjenne sine medarbeidere.

Men roskompetanse handler ikke om vilje. Den handler om evne. Og evnen handler ikke om sosial intelligens, men om sakskunnskap, ifølge mannen som innførte begrepet – Georg Johannesen, rabulisten, dikteren, retorikkprofessoren, ikonet for venstreintellektuelle.

“ROS FALLER MEG TUNGT, da jeg tviler på min roskompetanse”, skrev han i en anmeldelse av Rune Slagstad. Det var nok koketteri. Jan Erik Vold forsto Johannesen slik: “Å motta ros kan være greitt nok, forutsatt at rosen kommer fra en instans som er i stand til å bedømme hva den finner rosverdig. Det å avsi en rosende dom hvis man ikke innehar kompetanse vedrørende det man roser, er en latterlig og/eller uforskammet handling.”

La oss ta et klassisk eksempel. Beau Brummell, den første dandy, fikk en gang ros for sin klesstil av en vanlig, dødelig mann. Brummell svarte: “Jeg kan ikke være elegant, siden De har lagt merke til meg.”

ARISTOKRATISK arroganse er vanskelig å forsvare i vår tid. De ferreste vi mene at rosen bare skal gå ovenfra og ned. Men vi vet alle at jo mer vi ser opp til en person, desto mer ønsker og verdsetter vi deres ros. Vi stoler både på deres kyndighet og ærlighet. Og omvendt: En kunstløper lever ikke lenge på skryt fra Dorthe Skappel.

Samtidig er det vel slik at tilfeldige “amatører” ofte virker mer høflige enn saksinteresserte i sin ros, og sjelden er i stand til å begrunne den. Det er litteraturanmeldere nødt til å gjøre, men dikter Georg var ikke imponert: “Halvparten av mine anmeldere ser ut til å mangle roskompetanse.”

MAN KAN LETT mistenke at andelen ros-inkompetente er betydelig større i heiagjengen rundt toppdamene på nettet. Men søte adjektiver og emotikoner måles i antall, og ikke kvalitet. Så deilig det må være å leve i en slik verden! Så uendelig fjernt fra en kritisk offentlighet av den gamle, dannede skole, der Georg Johannesen engang kunne si om en annen forfatter:

“Han skal i et intervju ha nevnt meg som en pioner. Det er rart: Som å bli omfavnet av en lommetyv som ikke kan stjele.”

Teksten sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 22. mars 2014.