Ingen kan beskylde Nils August Andresen for å skrive kort og klart

Morgenbladet hadde forrige uke et dobbelsideoppslag under tittelen: «Ingen kan beskylde Kjetil Rolness for å være konsekvent». Tegningen var herlig. Teksten var lang.

Nils August Andresen fatter seg aldri i korthet. Dessverre også sjelden i klarhet. Først konstruerer han en falsk inkonsekvens: Jeg kritiserte mine «meningsfeller» i det såkalte «Facebook-høyre» – deriblant Jon Hustad – for å omfavne en Fjordman-lignende kronikk av danske Bent Jensen. Så ble det antydet på sosiale medier jeg hadde bukket under for presset om å være «anstendig» i innvandringsdebatten. «Det stemplet ville Rolness ikke ha på seg,» ifølge Andresen. Derfor omfavnet jeg plutselig Hege Storhaug, «en innvandringskritiker som får Jon Hustad til å fremstå som en godslig Sjonkel Rolf».

Andresen leker tankeleser og logiker. Empiriker er han ikke. Og ikke så veldig redelig heller. Han vet godt at jeg har kritisert Storhaug på samme måte som jeg har kritisert Hustad. Her fra min kommentar i Dagbladet:

«HRS har publisert artikler av Julia Cæsar med advarsler mot afrikanernes lave IQ. Storhaug har vært glidende i omtalen av Fjordman, og selv tendert mot aggressiv konspirasjonstekning. Også hun ynder å stemple folk som fascister og rasister, basert på indisier, slutninger, voldsomme paralleller. Hun har kalt Erna Solberg for «kultursviker». Det har hun unnskyldt, i likhet med den hodeløse påstanden om at 8000 IS-sympatisører vil hentes til Norge.»

I samme artikkel omtalte jeg Storhaugs «skrikende indignasjon og dystre spekulasjoner om islam». Jeg har tidligere kritisert henne for å henge ut syndebukker, og ha en krakilsk og overspent form som støter folk bort.

Men så var det dette med to tanker i hodet. Overtrampene gir ikke grunn til å demonisere og mistenkeliggjøre hele hennes vesen og alt som kommer fra Human Rights Service (som har to andre aktive og mer moderate bidragsytere). Mye av det «pessimistiske» og «alarmistiske» HRS har skrevet, er gått i oppfyllelse. Og fortsatt formidler Storhaug & Co ubehagelige fakta vi ikke leser andre steder.

Andresen lager et ren karikatur av mitt Storhaug-forsvar: «Se, hun har jo så bra engasjement». Ja, engasjementet er sterkt og åpenbart. Men det som er «bra» er at hun representerer et uredd og standhaftig korrektiv til den overflatiske ønsketekningen som preger øvrig presse og offentlighet.

Likens med Jon Hustad. Også han kan være ensidig, krakilsk og for ukritisk til kilder han liker. Men han er også en av Norges skarpeste journalister og kommentatorer. Hadde noen brukt min kritikk av hans Jensen-flørt til å ta avstand fra alt Jon Hustad skriver og står for, så ville jeg tatt han kraftig i forsvar. Slik jeg har gjort med Storhaug. Så hvor er inkonsekvensen?

Jeg forsøker å gjøre det Andresen etterlyser: Å lese det folk skriver for det det er, å ha fokus på argumenter og ikke avsender, og gi blaffen i «hvem man bør holde med». Midtveis i artikkelen ser Andresen ut til å innse dette: «Kanskje jeg burde være vennligere innstilt til den inkonsekvente Rolness».

Men til slutt er overdommeren gretten igjen: «Rolness er villig til å bytte lag, men han opprettholder logikken som sier at man enten må fordømme eller støtte laget: Hustad løper Fjordmans ærend, mens Storhaug er en utrettelig menneskerettighetsforkjemper.»

Dette er Andresens egen polarisering. Og en billig stråmann. Hvorfor? Når han burde vite bedre, og vi begge ønsker mindre heiagjeng-stemning i innvandringsdebatten? La meg ty til hans egen «logikk»:

Som redaktør i Minerva gjorde Nils August Andresen nylig et intervju med HRSs Nina Hjerpset-Østlie. Han fikk kjeft på sosiale medier for ikke å være kritisk nok. Han svarte med en lengre omstendelig forklaring, og en lang liste med linker til alle sine «muslimvennlige» artikler. Etter at jeg i en ny Dagbladet-kronikk siterte positive ting han og andre Minerva-medarbeidere (som Lars Akerhaug og Jan Arild Snoen) har sagt om HRS, ble det kanskje enda viktigere å ta avstand fra den virkelige pariaen – Hege Storhaug: «Se, jeg er like avvisende til Storhaug som deg, Aksel Braanen Sterri!»

Inkonsekvent, godeste Andresen. Og sånn går nu dagan i norsk islamdebatt. Saksdiskusjonen er utsatt på ubestemt tid.

 

Debattinnlegget ble publisert på Morgenbladets nettsider 20. oktober 2015 (og i papirutgaven 23. oktober)

Fossen full av oppgulp

Erling Fossen (foto fra hans egen Facebook-profil)
Erling Fossen (foto fra hans egen Facebook-profil)

Masterstudent Erling Fossens forsøk på “dissekering” står til stryk. Kandidaten må lære å lese tekster han ikke liker med begge øynene, og i det minste prøve å fortelle hva de handler om.

“JEG NILESER for harde livet til eksamen i masterkurs SGO4201 om byens struktur og strømninger, og har egentlig ikke tid til å skrive denne bloggposten. Men siden kløen over Kjetil Rolness og hans nesegruse omfavnelse av Human Rights Service, og siden segregering er ett av temaene i masterkurset mitt, må jeg bare få det ut. Derfor denne dissekering.”

Denne statusoppdateringen havnet på min Facebook-vegg på søndag. Jeg setter stor pris på at unge studenter leser det jeg skriver, og blir inspirert til å studere kildene nærmere. Ikke minst når de egentlig skal lese til eksamen. Ekstra gledelig er det at ens oppfordringer blir tatt på alvor:

“JEG HAR TATT Kjetil Rolness på ordet. Framfor å spre rundt meg med adjektiver om Human Rights Service har jeg gått til roten av ondet, dvs. rapportene deres. Siden ingen kjenner Oslo bedre enn meg (sic) valgte jeg meg derfor ut en ”rapport” som omhandlet Oslo: ”HRS 3:14. Segregering, mangfold og integrering – med fokus på Oslos delbydeler og skolen”.”

Her vil kanskje leseren merke seg en viss ubeskjedenhet hos kandidaten. Det bør man se stort på. Ungdommelig hybris har sin sjarm.

MEN TIL SAKEN. I sin bloggpost, med den sterke tittelen “Hatet mot fornuften”, skriver Fossen at han “ikke vet hvilken sjanger denne “rapporten” befinner seg i”. Det er en ærlig sak å bekjenne sin forvirring. Det finnes imidlertid en rekke ledetråder. Rapporten er, som kandidaten har merket seg, utgitt av Human Rights Service, som er en politisk tenketank. Følgelig ville det være naturlig å sammenligne rapporten med tilsvarende publikasjoner fra andre lignende tenketanker, som f.eks. Civita. Dvs. rapporter som er motivert av en politisk agenda, men som også søker å være nøkterne, saklige, fakta- og kildebaserte, slik at de kan etterprøves og kritiseres.

Men det gjør ikke Fossen. Siden han leser mye annen forskning nå, bestemmer han seg for at dette også må være en “forskningsrapport”. Og da er det visse kriterier som gjelder: “Forskningsspørsmålene skal defineres, metode skal velges, data skal samles inn,” osv. Fossen mener HRS-rapporten ikke gjør dette. Den lever ikke opp til hans egen feilaktig definisjon av hva slags rapport dette er. Han kritiserer en spurv for ikke være en trost.

OG SÅ STEMMER det jo likevel ikke HRS har glemt definisjoner, data, osv. Fossen hevder at “”rapporten” snakker om segregering uten å ha snøring på hva segregering er for noe.” Men den sier klart og tydelig, helt fra starten, hva den legger i begrepet segregering:

“Er Oslo en delt by, i betydningen at befolkningen med innvandrerbakgrunn og nordmenn bor hver for seg? Og om så er; har det noen betydning? Dette er to spørsmål som de siste årene med jevnlige mellomrom blir diskutert i offentligheten. Men spørsmålene er av helt ulik karakter. For det bør være fullt mulig å gi et rimelig konkret svar på om bosettingsmønsteret i Oslo er av en slik karakter at vi kan snakke om segregering, altså i betydningen geografisk separering av spesifikke populasjonsgrupper innen en større populasjon, eller ikke. Om det derimot har noen betydning, av positiv eller negativ karakter, vil det antakelig være langt vanskeligere å gi noe konkret svar på. Det kommer an på øyet som ser.”

Rapporten søker altså dokumentere endringer av befolkningssammesetning i ulike bydeler og deretter vurdere dens konsekvenser. Så kunne vi forvente av student Fossen at han gjorde rede for empirien og diskusjonen, slik at vi selv kunne vurdere om den hadde noe for seg. Men neida. Han linket ikke engang til rapporten, da han postet sin blogg. Fossen var mest oppsatt på å få oss til å skjønne hvilken dum og stinkende trykksak han har fått i hende: “Alle oppstillingene av data er bare en pliktøvelse for å kunne utbasunere sin sjokkartede konklusjon om at flere av Oslos bydeler snart er som Rosengård i Malmø.” Siden Fossen slik foregriper sin dom over rapporten, skal jeg gjør det samme med hans bloggpost:

ALLE FOSSENS oppstillinger av påståtte feil og mangler, er bare en pliktøvelse for å kunne utbasunere sin ikke akkurat sjokkartede (tvert imot svært forutsigelige) konklusjon om at HRS rapporten er et “makkverk”, at den “knapt duger som opptenningspapir”, at den er “tilgriset av oppgulp”.

Oppgulp, intet mindre. Det er her kandidaten misforstår sin store inspirasjonskilde, magister Rolness. Det er vel å bra å “ta meg på ordet” ved å gå til de saklige/faglige delene av HRS. Men det hjelper jo lite om han ikke har fulgt min andre og viktigere oppfordring: Å lese og gjengi materiale publisert av den påståtte “hatfabrikken” HRS med et minstemål av åpenhet, redelighet og velvillighet. Fossen gjør det samme som alle de andre HRS-kritikerne: Han leter etter det verste. Han leker “finn feilen”. Men selv ikke den øvelsen gjennomfører han til laud.

HAN NÆRMEST fnyser: “Hvilken datainnsamling har de utført? Absolutt ingen.” Så pinlig. Dermed kan vi skylle Brochmann-utvalget og 100 andre NOU-er i dass. Fossen fortsetter: “Da bortsett fra å samle inn 7 tabeller og 19 figurer som er kjent for alle som leser Statistisk Årbok for Oslo kommune og Oslo-speilet.” Her har sensor litt problemer med å holde seg alvorlig. Hvor mange lesere har disse publikasjonene? Er det folkelesning. Tenker folk når de ser tabellene: “Jez. Hvor mange ganger må jeg se de stolpene?” Nei. Mange folk vet ikke engang at Norge er landet med høyest innvandring pr. innbygger i Europa (ifølge OECD 2011). Kunnskapsløsheten er stor. Og ingen andre enn HRS gjør mer for å formidle tall og fakta på dette feltet.

Fossen skriver at det vanskelig å få øye på hva slags teori rapporten støtter seg på. Nei, det er ikke vanskelig i det hele tatt. Fordi teoretikerne refereres tydelig til i teksten, med sitater og fotnoter. Fossen mener HRS “låner autoritet” fra Paul Collier, Robert Putnam, Jaap Dronker. Men det er bedre å låne autoritet, enn å skryte på seg autoritet. Student Fossen vet altså mer om enn Oslo enn noen andre, i følge ham selv. I tillegg har han “lest side opp og side ned om sosial kapital og nabolagseffekter”. Dermed har han skjønt at dette med integrasjon ikke er så vanskelig: “Når mennesker utsettes for heterogenitet tar det lengre tid å knytte sterke relasjoner. Framfor umiddelbar bonding med likesinnede må de først gå veien om ”social bridging” med mennesker som er forskjellige fra seg selv.” Litt sosial brobygging, altså. Så har vi et vellykket multietnisk samfunn. Studenten har talt.

FOSSEN SIER at HRS “hopper rett på konklusjonen om at like barn leker best”. Nei, det er han selv som hopper over nesten alt som står i rapporten. “Tallene viser at Oslo får flere etniske minoriteter, og hvis det fortsetter vil de bli i flertall i mange bydeler om 20 år. Det vet vi fra før. Men hvorfor dette skal være så problematisk sier ”rapporten” intet om.” Det er akkurat det rapporten sier noe om. Skal jeg ta Fossen på ordet, betyr altså dette at kandidaten ikke kan eller vil lese. Her dokumenteres det ikke bare grundig at nordmenn flytter ut og innvandrere flytter inn fra bydeler som Groruddalen og Søndre Nordstrand. Det pekes på årsaker, ikke minst knyttet til skolevalg. Og det handler om språk- og verdiproblemer som ikke så lett kan reduseres til rasisme og fremmedfrykt.

Og her er vi ved kjernepunktet. Kandidat Fossen er overhodet ikke interessert i å fortelle hva rapporten faktisk formidler, og at den bruker ulike kilder. Fossen påstår at at de eneste kildene er “to avisartikler der en blond skolejente føler seg mobbet bort fra skolen, og en familie som flytter fordi det er for mange innvandrere i Groruddalen”. Hvorfor er han opptatt av å trekke fram akkurat disse avisartiklene? Fordi det kan brukes til å diskrediterte: “Det sier vel noe om den faglige kvaliteten til denne ”rapporten” at den bruker avisartikler som sannhetsbevis.” Det sier mer om kandidaten at han bruker bare en liten flik av sannheten som bevis.

“SETT MED akademiske forskningsbriller et denne rapporten et makkverk.” Sier mannen som ennå ikke har mastergrad. Verre er det at han er blind på det ene øyet, av ren avsky for rapportens opphav. Fossen framstår som en litt kjepphøy og breial avart av den svenske kyklopen, som Knausgård har gitt et strålende signalement av. En person som ikke vil forholde seg til negative utviklingstrekk som bryter med egen identitet og egne forestillinger. “Urbanist” og “bydoktor” Fossen “vet´” at byer blir innmari kule, levende, mangfoldige og framgangsrike ved ubegrenset innvandring – også av folk med lav utdanning. Han har også store historiske kunnskaper:

“Nordmenn har alltid fått moralsk panikk i møte med fremmede. Enhver ansamling av andre farger enn bleke ansiktet fører til statlig innvandringsstopp, forbud mot prostitusjon eller tiggerforbud.”

DUMME, DUMME nisselandet! Ja, ja. Fossens egen ensidighet betyr ikke at han ikke også har rett i noe. Rapporten bruker skremmeeksemplet Rosengård alt for lett. Og konklusjonen om innvandringstopp er dum, både faktisk og taktisk. Men rapporten innholder likevel tankevekkende informasjon, og kan leses av mange med utbytte. Den mangler “profesjonaliteten” til f.eks. en Civita-rapport, men fungerer bra i forhold til målgruppen: Beslutningstakere, byråkrater, journalister, det almenne publikum. At en vrangvillig, innvandringsvennlig masterstudent tøffer seg litt, tror jeg HRS statistikk-ansvarlige Rita Karlsen kan leve med. Og i det jeg skriver dette, ser jeg at hun faktisk selv har svart Fossen. Der kan dere selv lese hvordan HRS har vært pådrivere i forhold til SSB og Brochmannutvalget for å få fram viktige tall om innvandring.

Hva med friheten, Aksel?

Aksel Braanen Sterris karakterdrap på Hege Storhaug er nok et tegn på at venstresiden har mistet gangsynet på innvandringsfeltet.

Jeg dristet meg til å nyansere det rådende skremmebildet av Hege Storhaug i min helgekommentar i Dagbladet. Jeg skrev også at tenketanken Human Rights Service har noe for seg. Responsen ble rekordartet. Svært mange takket og jublet. De er ikke vant til sånt fra respektable aviskommentatorer.

Blant kritikere av HRS har det derimot ikke vært én innrømmelse å få. Bare mer av det samme. Storhaug er tidligere satt i bås med Anders Behring Breivik, Arfan Bhatti, nazistene og Nasjonal Samling. Nå skal vi føye nynazistene til listen: “Skal du f.eks. vurdere en åpenbart rasistisk organisasjon som Vigrid, ville det ikke vært spesielt klargjørende å vise til at de framlegger rapporter og statistikk som støtter deres sak.”

Det skriver Aksel Braanen Sterri i sitt svar til meg. Hans linje overfor HRS er uforsonlig. Vi skal ikke lytte til dem, uansett hva de sier. De har slagside, gir støtte til fremmedfrykt, fortjener ingen plass i debatten. Hege Storhaug skal forbli en paria.

Det er et skuffende, nesten nedslående budskap. Ikke fordi det er synd på henne. Det er derimot synd på venstresiden.

Ha det helt klart: Jeg er ingen høyremann. Jeg har alltid stemt til venstre, og hadde egentlig tenkt å fortsette med det. Men jeg (og flere andre som ikke snakker så høyt) følger debatten med økende undring og frustrasjon. Frustrasjon over venstresidens virkelighetsfornektelse og unnfallenhet. I spørsmål om islam og innvandring har venstresiden rett og slett mistet sin sunne fornuft, sitt moralske kompass, og store deler av sin anstendighet (for å bruke et av dens egne yndlingsord). Snart er det like vanskelig å være opponent i innvandringsdebatten som i klimadebatten. Og mye mer ubehagelig. Du blir utsatt for karakterdrap – og det når du forsvarer verdier du trodde venstresiden var tuftet på.

Braanen Sterri er ny lederskribent i Dagbladet, en avis med en stolt tradisjon som hovedorgan for den liberale delen av venstresiden. Sterri har selv skrevet en fin bok, “Tilbake til politikken”, der han tar til orde for en “frihetsvending” i Arbeiderpartiet, f.eks. ved å anerkjenne sexarbeid og fjerne sexkjøpsloven. Han ønsker også liberalisering av narkotikalovgivningen. Vel og bra. Men hva med de virkelig illiberale kreftene, som utøver eller støtter massedrap og menneskrettighetsbrudd? Hva med det som virkelig truer friheten og velferden i vår del av verden?

En update på situasjonen i Europa: Alle synagoger må nå ha permanent politiovervåkning, og antisemittismen tar liv. Blasfemilover er i praksis innført ved hjelp av terror og påfølgende selvsensur. Europa eksporterer terrorister. Rundt 80 jihadister har kommet fra Norge, deriblant en som endte sitt eget og mange andres liv på et kjøpesenter i Nairobi. Undersøkelser blant muslimer, både i islamske land og i Europa, viser stor utbredelse av foruroligende holdninger til vantro, kvinner, homofile, osv. Tvangsekteskap og moralpoliti innskrenker jenters frihet i minoritetsmiljøer. Sysselsettingen blant store innvandrergrupper er lav, trygdeavhengigheten tilsvarende høy. Statlige utredninger viser at fortsatt høy innvandring ikke er samfunnsøkonomisk bærekraftig. Midt oppi dette kommer en ny, enorm migrasjonsbølge. De mest liberale innvandringslandene, Tyskland og Sverige, står nå i et kaos. Sistnevnte med 2000 nye asylsøkere daglig, et uhåndterlig antall.

Altså: Det går ikke så veldig bra verken med den kulturelle eller økonomiske integreringen. Og vi opplever i disse dager en rask samfunnsendring med uoverskuelige konsekvenser. Hvem i Norge har skrevet mest om dette, advart mest mot dette, og sagt at våre “frihetsverdier” – likeverd, likestilling, religiøs frihet, ytringsfrihet – er truet? Hege Storhaug og HRS. Som frihetforkjemperen Aksel Braanen Sterri altså utpeker som samfunnsfiende, i likhet med hele skrotvenstres klagekor som har greid et fantastisk ideologisk kunststykke: Å sette likhetstegn mellom en global, mektig, undertrykkende religion og en svak minoritetsgruppe som krever respekt og beskyttelse.

Hva slags “frihetsvending” er det å vende ryggen til Hege Storhaug? Ja, hun har sagt hysteriske ting, og publisert avskyelige ting. Jeg har selv kritisert henne for overdrivelser og overtramp, og driver ikke med “renvasking” slik Sterri påstår. Det er lett å ta avstand fra hennes form og midler. Men hva med målet hennes? Ønsker hun et annet samfunn enn liberale sosialdemokrater? Nei, denne krakilske damen står på “vår” side, Aksel. Og på den andre siden står ikke “muslimene” eller “innvandrerne” men de som er fiender av demokrati og menneskerettigheter, uansett etnisitet. Dette har Storhaug presisert flere ganger. Men kritikerne bryr seg ikke. De nekter i det hele tatt å ta henne på ordet når hun gjør rede for seg. Aksel Braanen Sterri nærmest raljerer med tanken på at det skulle være noen god kjerne i hennes engasjement:

“Egentlig er Storhaug «drevet av et dypt humanistisk engasjement, en sterk tro på demokratiet og en alvorlig bekymring for velferdsstatens framtid», forteller Rolness. Han skal ha for å være kontrær, men det får være måte på kreativ historiefortelling.”

Sterri underslår konteksten for sitatet. Dette er slik Hege Storhaug framstår i sine egne bøker, sine beste artikler og i lange, gode portrettintervjuer. Når hun får snakket ut, på egne premisser, sier hun mye fornuftig som de fleste vil være enige i. Vi får også høre om hennes muslimske venner og flyktningene hun huser. Men det hjelper ikke. Storhaug har beklaget sitt overilte utspill om 8000 IS-sympatisører til Norge. Det hjelper heller ikke. Sterri gjør det klart hva kritikken handler om: Å “vurdere Storhaugs motiver”. Eksplisitt sinnelagsetikk. Feil er begått. Dermed er det avslørt at HRS ikke er en “ærlig og sannhetssøkende aktør”.

Kritikere som Sterri gjør akkurat det samme overfor HRS som de anklager HRS for å gjøre overfor muslimer: Trekker fram ekstremtilfeller, og sier “sånn er’em”. Og antyder at de taler med to tunger. Uansett hva Storhaug sier, vet kritikerne at hennes motiver er dårlige. Sterri: “Hennes misjon er ikke å forsøke å beskrive og vurdere islam og innvandringen på en nøytral måte, men å bekjempe innvandring og islam, selv om det innebærer løgn og tendensiøse faktaframstillinger.” Og skulle HRS formidle riktig informasjon, er det ren slump: “Selv en ødelagt klokke viser riktig tid to ganger i døgnet.”

Beklager, Aksel. Her er det du som “bommer grovt”. HRS er gjennomgående bedre på fakta enn innvandringsentuasiastene – i den grad sistnevnte i det hele tatt refererer til fakta. Når asyllobbyen hevder å “debunke” mytene til innvandringskritikerne, blir de korrigert av HRSs redaktør Nina Hjerpset-Østlie, som har gjort hjemmeleksen grundigere. Når den ellers dyktige og faktasterke Gunnar Tjomlid skriver en bloggpost om HRS’ misbruk av voldtektstall, greier han ikke å påvise verken tallfeil eller misbruk.

Og Sterris egne kilder er ikke enige med ham. Han linker til en HRS-kritisk artikkel av journalisten Lars Akerhaug på Minervanett. Men nevner ikke at den begynner sånn:

“Jeg mener Human Right Service til tross for tidvis kontroversielle metoder har bidratt med svært mye positivt i norsk offentlighet. I en periode der det var tabu å snakke om æreskultur blant norske muslimer, tok Hege Storhaug og det som etter hvert ble organisasjonen HRS, opp spørsmål som omskjæring, tvangsekteskap og undertrykking av kvinner. Dette gjorde hun i en tidsepoke hvor det i det hele tatt å snakke høyt om slike spørsmål var forbundet med stor belastning i norsk offentlighet. I dag er det lett å se at HRS, uavhengig av metodebruk, var med på å bane veien for en mer nyansert debatt om det flerkulturelle Norge. Og jeg mener fortsatt Human Rights Service kommer med nyttige bidrag i debatten om innvandring og integrering. Et eksempel er organisasjonens mange gode gjennomganger av materiale fra Statistisk Sentralbyrå (SSB), der de ofte får frem tall og materiale som statistikerne selv ikke velger å vektlegge i sine konklusjoner. Dette er bare et eksempel, mange andre kunne vært trukket frem.”

Jan Arild Snoen, den norske samfunndebattens fremste faktasjekker, også han knyttet til Minerva, sier til meg på telefonen: “Det er bra at noen graver fram statistikk, slik HRS gjør. Jeg reagerer iblant på seleksjonen og hva de bruker tallene til, men de tilfører også debatten noe positivt.” Han mener Nina Hjerpset-Østlie er “til å stole på”. Minerva-redaktør Nils August Andresen, som ellers har konfrontert muslimhat i mange artikler, kaller henne “en viktig innvandringskritisk stemme” og inviterer til intervju.

Du må visst – dessverre! – tilhøre høyresiden for å greie å ha to tanker om HRS i hodet samtidig. F.eks. skrev kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen dette i 2009: “Storhaug er en engasjert korsfarer med sterke og tildels viktige meninger. Hennes arbeid for å avdekke kjønnslemlestelse i Norge har vært — og er — svært verdifullt, og bøkene hennes, blant annet “Størst av alt er friheten”, er både lesverdige og overraskende nyanserte.”

Nyansert er ikke ordet noen ville bruke om HRS i dag. Men hvor rimelig er det å kritisere denne tenketanken for ikke å være “nøytral”, slik Sterri gjør? Er det et krav man stiller til f.eks. Antirasistisk Senter? ARS har sin motsatte agenda, og er minst like selektiv og tendensiøs i omgangen med fakta for å få oss til å tro at det er “mye rasisme” i Norge.

ARS representerer likevel en rådende, “anstendig” holdning, mens HRS har fått rollen som sort får. Men skal vi ha debatt, må vi ha en opposisjon. HRS fungerer som korrektiv, fyller et tomrom, presenterer ubehagelige fakta vi ellers ikke hører. De gjør møkkajobben som den innvandringsliberale pressen skygger unna. Denne konteksten, som jeg tydeliggjorde i min artikkel, unnlater Aksel Braanen Sterri helt å kommentere. Men han kan jo sjekke arkivet på sin egen arbeidsplass:

Har Dagbladet noensinne gjort en gravesak på kvinne- og menneskefiendtlige praksiser i minoritetsmiljøer? Har noen i Dagbladets lederavdeling en eneste gang skrevet en kritisk kommentar om innvandring? Avisens fremste stemme i disse spørsmålene, var lenge Marte Michelet. I en av avisens mest leste og delte meningsartikler noensinne, presterte hun å plassere det bunnsolide Brochmann-utvalget i bås med rasister. Siden flyttet hun til Sverige, der hun synes debattklimaet er meget bedre.

Om HRS er så ille, hvem diskuterer da islam og innvandring på en forsvarlig måte? Sterri fikk spørsmålet på Facebook, og svarte: “Jeg synes bl.a. Sylo Taraku og Minerva-gjengen gjør en god jobb.”   Taraku er generalsekretær i nettverket LIM (Likestilling, Integrering, Mangfold), og nyter stor respekt som kunnskapsrik, samlende røst i en betent og polarisert debatt. Men også LIM har blitt anklaget for rasisme, eller for å“like dem som misliker muslimer”. Av Marte Michelets ektemann, Ali Esbati, ellers kjent for å mene at vi må “tørre å ikke ta debatten”. Noen er enige. Forstanderen i Det islamske forbundet, Basim Ghozlan, mente at LIMs forrige leder Tina Shagufta Kornmo “taler djevelens sak”. Her om dagen skrev en muslim på min Facebook-vegg at LIM er verre enn Pegida.

Så løst sitter ytterliggående karakteristikker hos venstreradikalere og konvervative muslimer, som på perverst vis har funnet hverandre i innvandringsdebatten (omtrent slik radikalfeminister og kristenkonservative fant hverandre i pornodebatten på 80- og 90-tallet). Du behøver altså ikke være Hege Storhaug for å bli demonisert. Det holder å være moderat realist. Og mistenkeliggjøringen kommer ikke bare fra skrotvenstre eller moskémiljøer, men fra sentrale norske akademikere på feltet.

Sylo Taraku og Walid Al-Kubaisi skrev lørdag en VG-kronikk i anledning tiårsdagen for karikaturstriden. De synes utviklingen har gått i feil retning, og viste blant annet til at 27 prosent av britiske muslimer oppgir å ha “en viss sympati” med motivene til Charlie Hedbo-terroristene. Da rykket Torkel Brekke, professor i religionshistorie, ut på Facebook og etterlyste mer “positive” tall fra samme undersøkelse. “Og hvor meningsfulle er tallene når vi f.eks. ikke spør sikher eller jøder om det samme?” Brekke mente at artikkelen, signert to hedersmenn av muslimsk opprinnelse, luktet “litt Eurabia-teori”. En dem som trykket “liker” på denne svært drøye statusoppdateringen, var Aksel Braanen Sterri.   Det gir forsåvidt mening: Ser man Eurabia-spøkelset på høylys dag, er det ikke rart at Hege Storhaug framstår som mørkets dronning.

Debattlinnlegget ble opprinnelig publisert i Dagbladet, 8. oktober 2015.

Hatet mot Hege

Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu Hartberg

Hege Storhaug er den gode fiende for ja-siden i innvandringsdebatten. Men når skal mobbingen ta slutt?

HEGE STORHAUG. Hvordan reagerer du på navnet? Testen avgjør hvilken side du står på, hva slags menneske du er. Himler du med øynene, rynker du på nesa, holder du for nesa? Du er inne. Du viser gangsyn, omtanke og anstendighet. Du kan få en lang karriere i staten. Men prøv å si: “Hege Storhaug er litt intens og enspora, men hun sier noe fornuft…” Stopp. Det er påvist grums i holdningene dine. Du er ond – eller bare dum.

INGER-LISE LIEN, sosialantropolog og forsker, forteller om en lunsj under et seminar om radikalisering, med mange fremstående deltakere. Hun sitter ved et bord sammen med Hege Storhaug. Mange går forbi. Endelig får de selskap av en som ler: “Vi er de eneste som tør å sitte med deg, Hege.”

Journalisten Lars Akerhaug, nå aktuell med boka “En norsk terrorist”, sier at skal man “ta” Lars Akerhaug, er det bare å koble han til Hege Storhaug. Da vet alle at han er islamfob. Da er det bevist at han er en drittsekk. I mai i år kastet en jentegjeng søppel på en kvinne med hijab på en buss i Tromsø. Fahad Qureshi, leder for IslamNet, plasserte straks skylden tusen kilometer unna: “Takk til Lars Akerhaug og Hege Storhaug for å skape et så flott klima i Norge hvor selv 16-åringer hater islam og muslimer.”

MEN STORHAUG er vant til drøyere omtale fra profesjonelle antirasister. Det går en ubrudt linje fra 2005, da Thomas Hylland Eriksen sa “Hege Storhaug” og “etnisk rensning” i samme setning, til i sommer da Laila Bokhari utpekte Arfan Bhatti og Hege Storhaug til “Norges farligste stemmer” i et radioprogram. Bokhari er statssekretær ved Statsministerens Kontor.

Og da har vi ikke nevnt et anseelig antall kronikker og rapporter fra Antirasistisk Senter med samme budskap: Storhaugs arbeidplass, Human Rights Service er en rasistisk, høyreekstrem tenketanke, “en hjørnesteinsbedrift i den hjemlige hatindustrien”. Storhaug “puster stadig hissigere på hatets glør,” ifølge leder Rune Berglund Steen, som ikke kan få fullrist henne uten å ty til litterære virkemidler. Hun er ute på “et vilt og mørkt ritt gjennom en helvetesaktig og angstbitersk versjon av aftenlandet.”

VART DU SKREMT NO? Ikke det. Da får vi sitere en lederartikkel fra nord. Sist lørdag, under tittelen “Arven etter Behring Breivik” fastslo Stig Jakobsen,ny sjefsredaktør i avisen iTromsø,at “synspunktene til Norges største terrorist lever videre” hos nettrollene – og HRS. Og så kom dette: “Hadde de vært født 75 år tidligere, ville et slikt politisk ståsted gjort at de var i Nasjonal Samling og støttet nazistenes okkupasjon av Norge. At de med årene har byttet ut «jøder» med «muslimer» som fiendebilde, er det eneste nye. Og hvis du lurte på hva det norske folket mente om Nasjonal Samling, skal du vite at mesteparten av medlemmene ble fengslet etter krigen, noen sågar skutt.”  

LANDSSVIK. Invasjon. Henrettelse. Dette er såvisst Breiviks univers. Bare med omvendt fiende, manet fram av en antirasist. Eller en venstreradikal versjon av nettollenes hatretorikk, løftet opp på lederplass – i en avis med over hundre års liberal, borgerlig tradisjon.

Det kom reaksjoner.Redaktøren skyldte på lesernes “oppfinnsomme” feiltolkninger:“Jeg har ikke hevdet at noen skal skytes.” Men i en ny leder gjentok han at “det kan trekkes historiske paralleller mellom det HRS driver med og hvordan det i førkrigsårene ble drevet propaganda mot jødene”.

STIG JAKOBSEN
har trolig greid kunststykket å skrive to ledere på to dager som begge vil få trøbbel i Pressens Faglige Utvalg. I 2011 ble Eidsvoll Ullensaker Blad felt i PFU for å skrive at “den brune gørra” til Document-redaktør Hans Rustad “ligner veldig på nazisme”. Henvisning til landssvikoppgjør og dødsdom ved skyting, burde telle i skjerpende retning.

Stig Jakobsen er en dreven, allsidig mediamann, og tidligere adm. dir. i Bonnier Media. Han har studert hovedfag i sosialantropologi. Jeg kjenner ham personlig som en oppegående fyr med glimt i øyet. Hva hadde skjedd? Var det et symptom på et nytt forfall i innvandringsdebatten? Kan ikke engang smarte folk takle en markant motstemme uten å rammes av akutt intellektuell nedsmelting?

ELLER HADDE JEG gått glipp av en “radikalisering” hos den utrettelige menneskerettsforkjemperen Hege Storhaug? Som en realitetssjekk leste jeg “Det store intervjuet” i Nettavisen (30 sider i utskift!). Da ble jeg forbanna.Og ikke på henne.

Dette er altså en journalist og forfatter (av seks bøker) som i tjue år har kjempet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og kvinneundertrykking. Hun mener muslimske jenter og kvinner skal ha samme rettigheter og friheter som andre. For dette har hun møtt aktiv motstand fra den venstresiden hun kommer fra.

Det er ingen tvil om at Storhaug er drevet av et dypt humanistisk engasjement, en sterk tro på demokratiet og en alvorlig bekymring for velferdsstatens fremtid. Lite av det hun sier er saklig sett kontroversielt. Men hun har grunner til å leve på sperret adresse.

HUN RASER MOT ISLAM som ideologi, men hater hun muslimer? De fleste av hennes nære venner er muslimer, og bor i Pakistan. Storhaug kaller seg “halvpakistaner”, har besøkt landet 17 ganger og sett patriarkalsk brutalitet på nært hold. Hun har hatt flyktninger boende hos seg i lange perioder. Hun roser Hadia Tajik og ser henne gjerne som statsminister.

Ekstremt og fremmedfiendtlig? Hadde Hege Storhaug viet sitt liv til å bekjempe overgrep og undertrykkelse i kristendommens navn, ville hun blitt hyllet av de samme anstendige menneskene som nå skyr henne eller klistrer henne til nazister og terrorister. Kritikere bryr seg verken om hennes motiver, verdier, innsikter eller argumenter. De er opptatt å ta henne. Og dessverre gir hun dem alt de trenger.

HRS HAR PUBLISERT artikler av “Julia Cæsar” (beryktet svensk psedonym, som nylig ble outet) med advarsler mot afrikaneres lave IQ. Storhaug har vært glidende i omtalen av Fjordman, og selv tendert mot aggressiv konspirasjonstenkning. Også hun ynder å stemple folk som fascister og rasister, basert på indisier, slutninger, voldsomme paralleller. Hun har kalt Erna Solberg for “kultursviker”. Det har hun unnskyldt, unnskyldt i likhet med den hodeløse påstanden om at 8000 IS-sympatisører vil hentes til Norge.

Men normalt skal du slite med å ta HRS i faktafeil. Og dette er den andre store blindflekken hos tenketankens kritikerne. HRS er ikke bare det overengasjerte følelsesmennesket Storhaug, men også tallknuserne og faktasjekkerne Rita Karlsen (leder) og Nina Hjerpset-Østlie (redaktør). HRS er ikke bare skrikende indignasjon og dystre spekulasjoner om islam, men også statistikk og rapporter om befolkningsutvikling,samfunnsøkonomi og integrasjon. I den hensikt å avdekke utfordringene og kostnadene ved en historisk høy innvandring.

INNVANDRINGSREGNSKAPET, som først ble stuerent med Brochmann-utvalget, ble initert av HRS. Den høye graden “henteekteskap” var ukjent før HRS gravde i statistikken. Og så videre. Mat for Frp? Eller kunnskaper alle politikere trenger? Samtlige partier på Stortinget – inkludert SV – har fått råd og data av omstridte HRS. Man snakker bare ikke så høyt om det.

HRS gjør altså en gravejobb som ikke gjøres andre steder, og i hvert fall ikke i pressen. 90 prosent av norske journalister er innvandringsliberale, fordi det stemmer med deres identitet og magefølelse. De ser ikke sammenhengene, og interesserer seg ikke for“Befolkningsvekstens økonomiske konsekvenser for Oslo kommune”, selv om det er sprengkraft i tallene. Ingen journalister er spesialisert på innvandring og integrering, selv om temaet et stort, viktig, brennbart, midt i nyhetsbildet. Kritiske perspektiver finnes i nisjeaviser som Finansavisen og Dag og Tid, mens det sentrale kommentariatet har lite å tilby ut over velmente selvfølgeligheter og luftig ønsketenkning. Per Valebrokk, redaktør av E24, eid av VG, fastslår som en selvsagt økonomisk sannhet at det er god butikk for samfunnet å ta imot mange båtflyktninger fra Middelhavet. Hvorfor? Fordi Europa føder for få barn og entrepenører fra India og Kina gjør det så bra i Italia.

Bør det ikke finnes et nettsted som regelmessig korrigerer slik naivisme? Nei, utakk er verdens lønn. HRS har lenge sagt at en million migranter snart står på døren vår, noe som vil sprenge våre rause velferdsordninger. Det ble avfeid som fremmedfrykt og alarmisme. Og når asylflommen treffer lille Norge, med 300 nye asylsøkere hvert døgn? Da framstår de restriktive spåkvinnene som hjerteløse og gjerrige. For nå skal vi alle ta empatibølgen.

ENDA VIKTIGERE blir det da å demonisere HRS. Stig Jakobsen skriver at “tenketanken” går ut på (sic) å samle alt som finnes av grove overtramp gjort av muslimer i Skandinavia”. Så lett er det å annulere en enorm mengde research og journalistikk av tildels høy kvalitet.  Eller man kan gjenta i det uendelige at HRS anser afrikanere som psykisk utviklinghemmede, basert på ett avsnitt i én artikkel av en ekstern svensk skribent. Negative enkelttilfeller blir sannheten om helheten. Samme uredelige generalisering som vi kjenner fra høyrepopulister.

PÅ SOSIALE MEDIER handler nå det meste om å klistre meningsmotstandere til et vedtatt onde. Jeg har selv fått klar beskjed: “Vi ser fram til at du skriver om din HRS-sympati i Dagbladet.” Værsågod! Jeg har nå stått fram som et dårlig menneske, og må ta støyten. Men folk med tynnere hud betakker seg når de merker ubehaget i debattkulturen. Mange vegrer seg for å si hva de tenker og føler om endringen som nå skjer med Europa og Norge. Du blir mistenkeliggjort. Du får uvenner. Du havner på lag Hege Storhaug og Per Sandberg.

“Vi må tørre å ta debatten”, sier Stig Jakobsen. Men hitling og brunbeising avsporer debatten, og gir næring til de virkelig tøffe HRS-sympatisørene: Er dette antirasisme? Takke meg til alternativet. Kommentarfeltet til Tromsø-avisen raser mot redaktøren. Pengegavene strømmer til HRS etter at Oslo bystyre kuttet støtten. Erfaringene fra Sverige er entydige: Sett lokk på debatten, og du skaper en trykkoker. Gjør du Hege Storhaug til busekvinne, får du ikke skremt folk til å oppføre seg pent, du gjør dem bare stillere eller sintere.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, lørdag 3. oktober 2105 (en kortere versjon sto på trykk i papiravisen).

Den norske bombesikkerheten

Hvor lenge skal norske politikere være tause om den største skandalen i nyere norsk historie?

Når er norsk politikk på sitt verste? Sitt mest kunnskapsløse, hensynsløse, arrogante og selvmotsigende? Når den er hellig overbevist om å gjøre noe godt. Og særlig når den vil gjøre godt andre steder i verden.

Da kan fredsnasjonen Norge plutselig bruke massive, dødelige våpen for å fremme fred, menneskerettigheter, demokrati og likestilling. Det er en skitten jobb, og noen må gjøre den, med de midlene de har. Daværende utenriksminister Jonas Gahr Støre sa om bombingen av Libya i 2011: «Det å innføre demokrati fra 4000 fots høyde, det er ikke enkelt. Det å beskytte sivile, er heller ikke enkelt, men blant virkemidlene så er det dette vi har.»

Resultatet kjenner vi nå. Framgang for reaksjonære krefter. Ytterligere kaos og elendighet for de sivile. Enda flere mennesker som kjøper lodd til det store dødslotteriet: Reisen til Europa.

Skjebnesvangert

Etterpåklokskap er verdens enkleste øvelse. Men her handler det om åpenbar forut-dumhet. Det er rett og slett rystende å høre hva våre folkevalgte sa og gjorde forut for og under krigsoperasjonen. Se dokumentaren «De gode bombene»fra 2013, laget av Terje Tvedt og Per Christian Magnus for NRK Brennpunkt, som er tilgjengelig på internett. Eller les professor Tvedts nye og mye delte artikkel i Nytt Norsk Tidsskrift, som Aftenposten trykket i kortversjon.

Bombingen av Libya er den mest skjebnesvangre avgjørelsen i nyere norsk historie. Beslutningen ble tatt raskt, lett og selvsikkert. Verken regjeringen, Stortinget eller forsvarsledelsen hadde noen relevant informasjonen om landet. Det forelå ingen analyse av midler, strategi eller mulige konsekvenser. Beslutningen ble tatt uten noen offentlig debatt, og utenfor vanlige kanaler på Stortinget. Det foreligger ikke engang et skriftlig vedtak.

Tvedt tar muligens for lett på at opposisjonen lenge hadde presset en skeptisk Støre. Og at FNs sikkerhetsråd hadde åpnet for å ta i bruk «alle tilgjengelige midler» for å hindre overgrep mot sivile. Men det høyst uklart hvor reell denne trusselen var. Og etter at FN-resolusjonen forelå, var det slutt på alle norske refleksjoner og reservasjoner. Utenriksminister Jonas Gahr Støre sier han ringte alle partiledere, og fikk bekreftelsen han trengte. Trine Skei Grande sier hun ikke fikk noen telefon. Det eneste vi kan fastslå med sikkerhet, er at mobilbruk var involvert. Dagen etter informerte Stoltenberg sine NATO-kolleger om at Norge var klar for å sende F-16 fly over Afrika. Først fem dager etter at bombingen var i gang, hadde Stortinget sitt første møte om saken.

Bombet mest

Bård Solheim, piloten som ledet bombetoktene, sier til Brennpunkt: «Vi gikk fra dyp fred til strategisk bombing nedi Afrika på en uke. Når jeg står midt oppi dette her, og representerer Norge med bruk av såpass mye våpenmakt, så forbauser det meg litt at det ikke i hvert fall ikke var diskutert litt mer. Jeg tror du skal lete lenge for å se at den lille fredsnasjonen Norge har brukt såpass mye maktmidler som vi gjorde der.»

Pilotene forteller at det ble brukt svært dyre, store, ødeleggende bomber. 588 stykker i løpet av en snau måned. Mange rammet tettbebygde områder, blant annet i hovedstaden Tripoli.

Men den presisjonen dette krever for ikke å ramme sivile og viktig infrastruktur, skulle man tro at bombemålene var nøye utvalgt, helst etter førstehånds etterretning. Nei, da. Bare i ett av fire tilfeller visste piloten overhodet hva han skulle bombe. Ellers måtte han finne bombemålene på egenhånd. Rett og slett lete selv, på skjermen, fra luften.

Norge visste altså ikke hva vi skulle bombe. Til gjengjeld var vi blant dem som bombet mest. Andre store NATO-land, som f.eks. Tyskland, ønsket ikke å delta. Russland, Kina og Brasil hadde avstått fra å stemme i sikkerhetsrådet. Den Arabiske liga og den Afrikanske Union fordømte bombingen. Likevel sto statsminister Jens Stoltenberg på Stortingets talestol og hevdet at aksjonen hadde verdenssamfunnet bak seg: «Vi merker oss at operasjonene blir hilst velkommen blant folk i den arabiske verden.»

Seriøst meklingsforsøk

Det var temmelig nært en blank løgn. Norske politikere var bombesikre på å gjøre det rette. Og det med begrunnelser som verden før aldri hadde hørt. Vanligvis er det «realistene» som vil ha bomber, og «idealistene» som vil ha megling. Nå var det omvendt. SVs Erik Solheim mente bombene var uttrykk for vår gode norske «idealisme». Jonas Gahr Støre kom også med en rekke unnvikende eller selvmotsigende utsagn. «For oss handler det om å fremme dyptgripende verdier vi tror på», sa han. Senere hevdet han bombingen ikke var en krig for menneskerettighetene, men for å beskytte sivile.

Da NATO overtok aksjonen fra FN, og klart gikk inn for å styrte Gaddafi, hevdet Støre at Norge bare deltok utfra det opprinnelige FN-mandatet, som ikke var å styrte Gaddafi. Han ville heller ikke innrømme at Norge hadde valgt side i borgerkrigen. Pilotene i Brennpunkt-dokumentaren får spørsmålet: «Gikk dere aktivt inn i kampoperasjoner og støttet opprørerne»? Ja, svarer en av pilotene, uten betenkning.

Og enda mer oppsiktsvekkende: Dialogforkjemper Jonas Gahr Støre bidro våren 2011 til å bombe i filler et seriøst fredsmeklingsforsøk i Libya fra den Afrikanske Union. Samtidig som fikk publisert han en lang og klok artikkel i sitt favorittidsskrift New York Review of Books. Tittel: Why We Must Talk. Der harselerte han over dem som vil bruke makt for å tvinge gjennom et nytt styresett i andre land.

Mannen bak meklingsforsøket, Sør-Afrikas president og leder av unionens meklingsforsøk, Jacob Zuma kom på offisielt besøk til Norge kort tid etter bombingen. Han sto ved siden av Stoltenberg og sa at den internasjonale straffedomstolen burde etterforske Norge for krigsforbrytelser og drap på sivile. Svært sterk kost. Ingen omtale i norske aviser. Bortsett fra Vårt Land, som mente Zuma var en korrupt afrikaner.

Hvordan er det så mulig for Afrika-vennlige, fredselskende Norge å gjennomføre en slik krigsoperasjon, med støtte fra alle partier på Stortinget, applaudert av humanitære bistandsorganisasjoner, Kirkens ledelse og en nesten samlet presse (med unntak av Klassekampen og ukeavisen Dag og Tid)?

Hvor er debatten?

Terje Tvedt skriver i Nytt Norsk Tidsskrift: «Krigen ble oppfattet ganske enkelt som humanitær politikk med andre midler, og flyene i himmelen representerte ikke norske interesser, og langt fra Vestens interesser, men Det godes interesser.» Men bismaken forsvinner ikke: «Libya-krigen fremtrer mer og mer som et nasjonalt traume. Det er en ulmende erkjennelse av at gapet mellom offentlig entusiasme for krigen og resultatene av den avdekker urovekkende trekk ved (…) det politiske lederskaps verdensbilder og selvbilder.»

Så hvor blir det av debatten om denne svært dramatiske hendelsen, som setter dømmekraften til våre politiske ledere i et svært underlig lys? Brennpunkt-dokumentaren i 2013 ble omtalt i mange lederartikler. Men intet mer skjedde.
Tvedt mener det ikke holder at enkeltpolitikere trekker på skuldrene eller tar mild selvkritikk. Han krever en høring, slik det har blitt gjort i Danmark (parlamentet i Storbritannina har også vedtatt en undersøkelse). Bergens Tidende og Morgenbladet har nå støttet dette, mens Aftenposten på lederplass hevder at det Tvedt og ikke norske politikere som gjør det lett for seg.

Da burde de kanskje ikke være redd for debatten? Men da TV2 Nyhetskanalen spurte mange norske politikere om å møte Tvedt, sa alle nei. Og det er rett og slett lite beroligende, særlig i en tid da norske politikere igjen er opptatt med å vise sin godhet overfor den samme delen av verden. Som Tvedt skriver på sin egen Facebook-profil: «Ingenting tyder på at politikerne har lært, og det er det som er urovekkende: Norsk politikk overfor Libya-krigen ble formulert og diskutert innenfor en uhyre enkelt moralsk dikotomi uten konsekvensanalyse. Det er det samme som skjer overfor krisen i Syria.»

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 23. september 2015.

Mitt hjem er min borg mot futen

Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu Hartberg

Ap argumenterer dårlig for et godt forslag om boligskatt. Høyre argumenterer enda dårligere mot noe de burde støtte, om de hadde prinsipper.

EIENDOMSSKATT på bolig. Er det mulig å se, høre, lese en debatt om emnet uten å føle at hjernen er alene, og blir stekt på svak varme?

Oslo-borgerne har vært igjennom dette før.Skremselspropaganda, feilinformasjon, latterlig vikarierende argumenter. Nå hører vi igjen at eiendomsskatt er «særskatt», «ekstraskatt», eller, som Huseiernes Landsforbund sier: «ekstra særskatt». Hvorfor ikke ta den helt ut? Eiendomsskatt er en ekstra, unødvendig, unorsk, veldig rar og uhyre merkverdig atpåklatt av en særskatt for de helt spesielt interesserte, også kjent som misunnelige og grådige sosialister.

SLIK KAN VERDEN snus på hodet. Her er realiteten: Det lille, sære landet Norge har funnet ut av den største, dyreste og mest velutstyrte boligmassen i verden skal unndras vanlig, nasjonal beskatning.

Neida, norske boliger er ikke skattefrie og det har vært skjerpelser. Men fortsatt kunstig lav ligningsverdi gir deg liten eller ingen formueskatt på hus og heim. Kommunene med eiendomsskatt krevde tilsammen inn 3,7 milliarder i 2013. Høres det mye ut? I Danmark, som har både kommunal og statlig boligskatt, var det tilsvarende beløpet 26,1 milliarder (ja, de er flere enn oss, men med langt lavere andel eiere). Boligskatt er en normal, ukontroversiell skatt i nesten alle andre land, også de politisk høyrestyrte.

BOLIGFORMUEN er ikke bare vernet i Norge. Den er din inngang til velstand, subsidiert av staten. Du får rentefradrag på huslånet. Du slipper skatt på gevinst ved salg. Du slipper skatt på utleie av kjelleren. Villaeiere kan i praksis bo gratis og tjene penger mens de sover. Rammelån på huset finansierer hytte, båt, ferie eller utleiebolig. Alt dette skaper et enormt klasseskille mellom de som eier, arver eller får foreldrehjelp, og de andre. Det fører også til overinvestering i død kapital. Dårlig samfunnsøkonomi. Derfor ønsket Scheel-utvalget og ni av ti fagøkonomer boligskatt. Eiendom står fast, er synlig, og skatten har få skadevirkninger. En perfekt skatteform. Likevel hører vi stadig vekk i denne valgkampen:

«BOLIG ER et grunnleggende velferdsgode.» Javel. Det samme er mat, klær og bil. Alt er avgiftsbelagt. Bilen din skattlegges utfra (nåværende) markedsverdi. Og til forskjell fra bil er bolig et betydelig investeringsobjekt. Velstående kjøper gjerne en eller to til, noe som presser prisene opp for nyetablerende, slik at velferdsgodet «egen bolig» blir enda knappere.

«Skatten må betales med allerede beskattede, oppsparte midler.» Hørt på maken. Momsen må bort. Vi har jo allerede skattet av inntekten vi bruker på melk og brød.

«Skatten tar ikke hensyn til gjeld, inntekt eller betalingsevne.» Jo. De som eier, er selvsagt rikere enn de som leier. Og de rikeste eier mest. At skatten ikke tar hensyn til gjeld, er bra. De som har mest, låner mest. Og de som har lånt mye til beskjedne boliger, slipper altså boligskatt, takket være bunnfradraget (på fire mill.).

«SKATTEN VIL RAMME pensjonister og enker.» Ingen debatt uten en framskjøvet svak gruppe. Som i dette tilfelle er svært liten, og ikke lider nød. Det er ingen menneskerett å bo alene i en diger bolig. Enker som ikke kan betale en moderat boligskatt, bør leie ut hybel eller etasje. Eller selge til de som faktisk trenger en stor familiebolig.

«Oslo kommune trenger ikke pengene.» En enestående positiv nyhet. Ellers hører vi bare det motsatte. Hvilke bypolitikere sier nei til 300 mill. ekstra i året? I det minste for å sette av til dårligere tider eller til prosjekter man ellers ikke har råd til? Kun de som ser boligskatt som tyveri. Frp’s førstekandiat i Oslo, Carl I. Hagen, har sammenlignet eiendomsskatten med forfølgelse av koptiske kristne og muslimske minoriteter i Midt-Østen.

HVA MED AP sin argumentasjon? En by med sterk vekst trenger ekstra milder til eldresatsing og barnehagedekning. Vel og bra, men det taler ikke nødvendigvis for eiendomsskatt, og øremerkede skattepenger finnes ikke. Raymond Johansen og Jonas Gahr Støre lanserte forslaget uten et ord om bolig- eller fordelingspolitikk. Kanskje de ikke ville utfordre huseierne unødig. Eller antyde at Ap selv har lekt omvendt Robin Hood på boligfeltet i flere tiår. Men er det bedre å framstå som et parti som nok en gang bare vil ha mer til det offentlige og de mange gode formål?

ARBEIDERPARTIET kunne argumentert kraftfullt for boligskatt utfra sosial rettferdighet, partiets kjerneverdi. Slik høyresiden kunne ha argument for boligskatt utfra prinsipper om nøytralitet, valgfrihet og markedslogikk. Du skal skatte ut fra verdiene du sitter på. Alt på bordet, alt med lik skattesats, ingen favorisering. Velg fritt hvor du vil spare: i bolig, bank eller aksjer. Da vil flere investere i verdiskaping i næringslivet. Og er man mot subsidier og statlig inngripen for å hjelpe de svake på boligmarkedet, bør man også avvikle statsstøtten til rike eiere.

Altså er det både god «sosialisme» og god «kapitalisme» å heve boligskatten, på nasjonalt nivå. Og begge partiene vet det. «All toneangivende fagkunnskap argumenterer for at vi vrir skattlegging i retning av fast eiendom», skriver Støre i boka si (før han snakker seg bort). Det samme står å lese i en rapport fra Høyre-tenketanken Civita. «Høyre og Arbeiderpartiet kunne blitt enige om dette på en halv time om de hadde vilje til det,» sier sjefsøkonom Harald Magnus Andreassen. I alle fall kunne de blitt enige om at boligskatt er nødvendig, fordi alternativet er urimelig og urettferdig. De kunne også blitt enige om en enkel grunnmodell – f.eks. boligskatt i stedet for formueskatt. Deretter kunne partiene delt seg på sedvanlig vis i spørsmålet om boligskattesats, kompensering ved andre skattelettelser, og generelt skattenivå.

I STEDET får vi en fordummende lokalvalgkamp der debatten om eiendomsskatt står mellom en venstreside som vil ha «mere skatt» (oi!) og en høyreside som ikke vil ha mere skatt (jøss!).

Likevel skal Oslo Ap ha honnør for endelig å gjøre det riktige, og ikke bare det smarte, taktisk sett. Ved forrige valg i 2011 lot Aps byrådslederkandidat Libe Rieber-Mohn seg presse av villageneral Peter Batta til å inngå en skriftlig «kontrakt» der hun (og SVs Marianne Borgen) «garanterte» null eiendomsskatt, mot at Huseiernes Propagandaforbund avlyste en ny svertekampanje. Ytterst pinlig og ynkelig. I år tør Ap-Raymond å fronte «Norges mest upopulære skatt», og har ridd skittstormen godt av så langt. Han fortjener støtte. Og muligens en stemme. Taper han, vil vi aldri få noen nasjonal boligskatt i Norge.

Der nokon trur at alle kunne bu

Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu Hartberg

IKEA-katalogen viser møbler, men handler om moral.

INGENTING GIR DEN SAMME FØLELSEN av å ha landet etter en ferie i Det Store Utland som å få årets IKEA-katalog i hende. Pakk vekk sandalene, og ta fram tøflene. Glem hvelvingen i Peterskirken eller utsikten fra Dachstein. Spør deg selv: Hva vil passe best i entreen? Den nye knaggen «Tjusig» eller knaggrekken «Kubbis»?

Du kan utvide din bevisshet og horisont på eksotiske reiser. Men IKEA-katalogen får deg til å se Det Lille Bildet. Det som sier så mye: Hvem du er, hva du har kjært og hvor du opplever dine beste øyeblikk. Da vil du også skjønne hvor mye du ligner på dine foreldre og besteforeldre.

«Gå inn i din stue, hvor liten den er, så rommer den noe ditt hjerte har kjær / Du skal ikke jage i hvileløs ring / men lær deg å elske de nære ting». Slik låt det i radioens Ønskekonsert på femtitallet. IKEA anno 2015 sier nøyaktig det samme, bortsett fra at kjøkkenet er den nye stua, og helst bør være stort. Rydd plass og tid til «de små tingene i livet – du vet, de som virkelig betyr noe».

MEN HVA SLAGS TING? IKEA lager ting for folk som ikke er opptatt av ting. Kjeden prakker tusener av tonn med formgitt materie på verdens befolkning hver eneste dag, hvorav mye vil bli kastet, ødelagt eller forlagt i løpet av få år. Alt i den gode, antimaterialistiske hensikt. IKEA er egentlig bare opptatt av emosjoner og relasjoner. Stoler som gjør «plass til enda en gjest». Et brett til å servere «den du er mest glad i». En sofa til å «denge mor i».

Neida, det var en gammel spøk fra Ole Paus.

I vår tid spøker vi ikke med IKEA. Sånt krever distanse, og vi har forlengst flyttet inn i møbelkjempens verden. Blitt hjemmeblinde i et selvsagt, praktisk, pregløst landskap av skap, bokser og skjærefjøler, helt uten flash, nesten uten farger. Her setter vertskapet sin ære i å ikke imponere gjestene med vulgære innkjøp.

Møblene er bare ramme og redskaper. De skal tilrettelegge for uformelt samkvem mellom varme, fine mennesker som deler gener eller verdier. «For det er disse øyeblikkene du deler med andre, som virkelig betyr noe.»

NETTOPP. IKEA-katalogen forteller deg hva som er viktig i livet, og – underforstått – hva som ikke er det. Den normerer og veileder på en langt mer gjennomgripende måte enn interiørblader som betoner individualisme, trender eller ulike stilretninger. Hos IKEA er estetikken underordnet etikken. Hvert år utgir kjeden en moralsk håndbok forkledt som varekatalog:

Du skal ikke bo flott eller dyrt, men «riktig», i forhold til behov, ressurser og bærekraft. Du skal ikke skille deg ut, men være «tilsammans» i et stillferdig, hjemlig felleskap. Du ikke nyte en hyggelig TV-kveld, en fin fest eller en morsom tur på bar, men «en hyggelig samtale, en fin gest eller en morsom kommentar».

Slik røper kjeden sitt opphav i brukskunstbevegelsen, funksjonalismen og den småländske puritanismen. Og derfor appellerer den til folk med mer kulturell enn økonomisk kapital. Det riktige er lik det smarte. Åpne, frittstående, flyttbare løsninger. Bare det ordet! «Løsninger.» Du må ikke ha høyere utdanning for å ha et naturlig, positivt forhold til et så usexy begrep, men du verden så det hjelper.

«IKEA-katalogen er skravleklassens mest effektive propagandaskrift»


DA KAN DU
kanskje også like tanken på å gjøre ditt eget kjøkken til «et lite kulinarisk laboratorium», være «kreativ når det gjelder kildesortering», eller «skrive, skravle og sy – helt til morgengry», slik IKEA-poesien lyder om kjøkkenbordet, for anledningen omdøpt til «hjemmets sentralbord». Ordet «skravle» brukes hyppig i katalogteksten og alltid positivt. Ikke rart: Statistikken viser at eiere av IKEA-kjøkken har sitt tyngdepunkt omtrent samme sted som SV-velgere og Dagbladet-lesere (Kilde: Sosioraster). Kjeden har da også i sine annonser flørtet åpenlyst med målgruppen: «IKEA – for deg med bedre smak enn penger.»

Om IKEA-katalogen er skravleklassens mest effektive propagandaskrift, er det fordi den tilsynelatende ikke kommer fra noen bestemt sosial posisjon, og ikke engang framstår som et valg. Møbelbibelen viser bare hvordan det nå – i 2016 – ser ut i et utvunget, moderne hjem med diffus, multinasjonal adresse. Hovedbudskapet blir aldri uttalt: Kulturmiddelklassen er normen for alle – i hele verden.

Dette er den store perspektivdreiningen siden søttitallet. Klassebevissthet er erstattet av fokus på kjønn og etnisitet. Mangfold. Og IKEA-modellene utgjør et særdeles farverikt fellesskap. Det kan være strategisk, trykksaken skal brukes internasjonalt, alle kan ikke vise 100 bilder av Björn Borg og Emil i Lønneberget. Men katalogen er også svensk, og dermed pinlig politisk korrekt. Det finnes nesten ikke blonde mennesker i årets katalog. Men det er ikke så uventet som forsidebildet.

EN MANN midt i tredveårene, jødisk utseende, med bustete hår og grå hettegenser smiler i skjegget mens han serverer juice og «plättar» (små pannekaker) til sin lille sønn på tre. Ingen kvinne å se. Mildt sagt uvanlig i kommersiell kommunikasjon om hjem og interiør. Har ikke mor stått opp ennå? Tar pappa morgentørnen? Nei, forsidetittelen antyder noe annet: «Alt dere trenger for å være sammen.» Jøss. Er far skilt? Har IKEA løftet likestillingens taper opp til ny verdighet? Det skulle tatt seg ut.

Mest sannsynlig er alenepappaen et mangfoldsalibi, han også. På linje med homseparet på side 39. Det eldre paret på side 50. Den brune og blide herren med hatt på side 59. Alle vet at kvinnen har makten over hjem, barn og forbruk. Derfor kan vi unne oss å vise noe annet.

Også du, Helge!

Redaktøren for journalistenes eget fagblad vet hva han snakker om, når han skriver om plagiat.

Skal vi ha en ordentlig utlufting om plagiatproblemet i norsk journalistikk etter DN-skandalen, blir vi nødt til å snakke om enda en pinlig sak. Nok en gang med en hyggelig, dannet og betrodd pressemann i hovedrollen. Atpåtil mannen som har vært blant de strengeste og mest prinsipielle røstene i debatten etter Butenschøn-affæren.

Helge Øgrim har siden 2007 vært redaktør av fagbladet Journalisten – eid og utgitt av Norsk Journalistlag. I går fastslo han i en kommentartikkel:

Juks gjør alvorlig skade på medienes omdømme og den offentlige samtalen, selv om det skjer sjelden. Når det avsløres, rykker gjerne noen mediefolk raskt ut og skylder på tidspress i pressen. Men det er altfor bekvemt. Fusk er først og fremst et produkt av latskap, forfengelighet, svak etikk og anledning.

En forbilledlig klar og ikke-unnskyldende holdning av standens eget organ. Bladet Journalisten har fulgt opp Butenschøn-avsløringen mer intensivt enn noen andre medier. I alt har det blitt sju oppslag om saken. Øgrim selv hadde en artikkel i forgårs der han med sitater dokumenterte ”oppsiktsvekkende mange sammenfall” mellom Butenschøns siste featuresak i DN og novelleteksten i The New Yorker. I går kom et oppslag med tittelen ”Juksemakerne”, om tidligere tiders forfalskere, blant annet frilanseren Bjørn Benkow, som diktet opp eksklusive ”hjemme hos”-intervjuer med verdensstjerner i sin egen stue og fikk dem på trykk i store skandinaviske aviser, som bl.a. Aftenposten. Ingressen lød slik: ”De siste dagers avsløringer er overraskende, men det er langt fra nytt å plagiere eller forfalske i norsk presse.” Det samme skriver Øgrim i sin kommentar: ”Jukset i DN speiler tradisjon”. Og han legger til: ”Antakelig var det mer svindel før enn nå, siden det er blitt lettere å avsløre.”

Men Øgrim har bedre kjennskap til svindel enn han selv innrømmer. Allerede før Daniel Butenschøn gjorde sitt første (påviste) plagiat i Morgenbladet i 2005, visste Øgrim hvordan man kunne resirkulere godt stoff fra amerikanske tidsskrifter – og slippe unna med det.

Originalen.
Originalen.

Det finnes nemlig ”oppsiktvekkende mange sammenfall” mellom en fenomenal graveartikkel i The Atlantic fra 2002 om livet til det gale sjakkgeniet Bobby Fisher, og en artikkel som Øgrim publiserte som Dagbladet-journalist rett etterpå. Faktisk er Øgrims tekst ikke annet enn et rent sammendrag av Atlantic-teksten, skrevet av Rene Chun, velansett bidragsyter til New York Times og en drøss av USAs ledende magasiner. Ingen av faktaene, observasjonene eller refleksjonene har Øgrim kommet opp med selv. I setning etter setning gjengir han en annen journalists formuleringer og beskrivelser, nesten ordrett, uten referanse.

I versjonen som nå ligger på Dagbladet.no er The Atlantic Monthly (som magasinet den gang het) oppgitt som kilde helt til slutt i en søt parantes som de færreste ser. Det var ikke tilfelle da artikkelen først ble publisert. Og uansett – uten noen kildehenvisning i brødteksten, framstår Dagbladet-artikkelen å være en usedvanlig velinformert og velopplagt stykke arbeid av journalist Øgrim, når den i stedet er en hastig blanding av oversettelse, referat og avskrift, inkludert flere klossete anglisismer (f.eks. ”lese hverandres hoder”).

Kopien.
Kopien.

Øgrims eget ”produkt av latskap, forfengelighet, svak etikk og anledning” kan ikke unnskyldes som en ungdomssynd eller nybegynnertabbe. På dette tidspunkt var han 52 år og hadde jobbet som journalist (bl.a. i NTB) i nesten tjue av dem. Han gir ikke inntrykk av at han selv har observert scenene eller møtt personen han beskriver, slik tilfelle var med Butenschöns artikkel, og som gjorde dette spesielle plagiatet ekstra ille. Men i rent omfang går Øgrim mye lenger enn sin yngre kollega (eller rettere sagt: eks-kollega). ”Flere avsnitt ser mer ut som de er satt sammen av biter fra novellen”, skriver Øgrim om Butenschöns DN-reportasje. I hans eget tifelle er alle avsnitt satt sammen med biter fra en amerikansk artikkel.

La oss sammenligne noen av tekstbitene, på samme måte som Øgrim gjør i sin artikkel i Journalisten.

Helge Øgrim:

”Fishers historie bringer tankene til John Forbes Nash jr., den geniale matematikeren som er portrettert i filmen «Et vakkert sinn». Begge var best i sitt fag. Begge var de arrogante, opprørske, eksentriske og dårlig likt blant kolleger. Nash forlot USA for å leve i eksil. Fischer gjorde det samme. Mens schizofrenien raste, fryktet Nash at jøder og kommunister var etter ham. De samme vrangforestillingene har plaget sjakkspiller Fischer i tiår.”

Originalen:

”In many ways Fischer’s story resembles that of the mentally unstable Nobel Prize winner John Forbes Nash Jr., the mathematician who inspired the book and Oscar-winning movie A Beautiful Mind, but without the happy ending. Both Fischer and Nash were the best at their chosen professions. Both were widely considered to be geniuses. Both were also supremely arrogant, rebellious, eccentric, and—although respected—not necessarily well liked by colleagues. Fischer left the United States to live in exile. So did Nash. Even eerier, while in the grip of schizophrenia Nash was an anti-Semite and was convinced that Communists (the men at MIT wearing red ties) were observing him.”

Helge Øgrim:

“Tenåringen i jeans vant snart sjakkturneringer landet rundt, og vakte først og fremst oppsikt for måten han vant på. Han ikke bare slo sine motstandere – han ydmyket dem. – Jeg nyter øyeblikket når jeg knuser en manns ego, sa Bobby Fischer en gang til tv-verten Dick Cavett.”

Originalen:

“What was astounding wasn’t simply that a gawky thirteen-year-old kid in blue jeans was suddenly winning chess tournaments. It was the way he was winning. He didn’t just beat people—he humiliated them. The thing he relished most was watching his opponents squirm. “I like the moment when I break a man’s ego,” he once said, during a Dick Cavett interview.”

Helge Øgrim:

”Kompliserte kombinasjoner, utspekulerte ofre og dristige manøvre gjorde unggutten til sjakkgud over natta. – Jeg ble bare god, sa Fischer om oppvisningen.”

Originalen:

”There were complex combinations, ingenious sacrifices, danger and apparent danger—enough to make Fischer, who won, a chess god overnight. Asked to explain his sudden emergence on the world stage of chess, Fischer shrugged and said, “I just got good.””

Helge Øgrim:

”Selv russerne, som til nå knapt hadde verdiget amerikanske sjakkspillere en tanke, måtte innrømmet at oppgjøret Fischer-Byrne var spesielt. – Vi får holde øye med denne gutten, uttalte regjerende verdensmester Mikhail Botvinnik.”

Originalen:

”Even the Russians, loath to acknowledge so much as the existence of American players, grudgingly tipped their hats. After the Fischer-Byrne game, Mikhail Botvinnik, the reigning world champion, reportedly said, “We will have to start keeping an eye on this boy.”

Helge Øgrim:

”Sjakk på toppnivå har tradisjonelt vært preget av mange uavgjorte partier – såkalte remis. Det skyldes at spillerne kjenner hverandre for godt, og praktisk talt leser motstanderens hode. Åpningstrekkene er så gjennomstudert at de 20 første bevegelsene på brettet framstår som en evig repetisjon. Men Fischer spilte aldri for remis. Han var alltid i angrepsposisjon, både på brettet og utenfor. Slik kommenterte han de sovjetiske stormestrene som så lenge hadde dominert spillet: – De karene har ikke noe på meg. De kan ikke røre meg. Dette likte russerne dårlig. De avfeide den amerikanske oppkomlingen som njekultunij – ukultivert. Fischer hadde nemlig droppet ut av high school, leste knapt annet enn sjakkteori, og hadde store vansker med å samtale om andre emner.”

Originalen:

”At the highest level of competitive chess, players are so familiar with one another’s games that they can practically read their opponents’ minds. The memorization of opening theory and the intensive study of an opponent’s oeuvre so dominate the modern game that when two grand masters square off, the first twenty moves unfold like a stale sitcom plot. Players often lament that “draw death” is killing the game. But Fischer didn’t play for draws. He was always on the attack—even rhetorically. Of the Soviet champions who had dominated the game so completely, he said, “They have nothing on me, those guys. They can’t even touch me.” The Soviets were not amused. They dismissed the young American upstart as nyekulturni—literally, “uncultured.” This wasn’t far from the truth, and Fischer knew it. He lacked education, and had always been insecure about this. His deficiency was particularly glaring now that most of his interaction was with adults, many of whom were sophisticated and well-read.”

Helge Øgrim:

”Snart brukte Fischer 14 timer om dagen på sjakk. Han bodde alene, omgitt av 200 sjakkbøker, utenlandske sjakkblader og fire sjakkbord. Ett i stua og ett ved hver seng. Bobby spilte flere døgn lange partier mot seg selv og flyttet fra seng til seng.”

Originalen:

”Fischer began to devote fourteen hours a day to studying chess. According to a 1962 interview in Harper’s, he had some 200 chess books and countless foreign chess journals stacked on his floor. He had an exquisite inlaid chess table, made to order in Switzerland, and three additional boards, one beside each bed in his apartment. As part of a Spartan training regime he would play matches against himself that lasted for days, sleeping in the three beds in rotation.”

Vi stopper der. Og overlater til andre å undersøke om det finnes andre lignende tilfeller av overdrevet ”inspirerte” arbeider i Helge Øgrims journalistiske karriere. Det hører imidlertid med til historien at en norsk abonnent av The Atlantic allerede i 2002 kontaktet Øgrim på epost og konfronterte ham med plagiatet. Øgrims svar var noe i retning av: ”Er dette så farlig, da?”

Sverige – en moralpolitistat

Tegning: Flu Hartberg.
Tegning: Flu Hartberg.

Muslimske kvinner hadde mer frihet under Saddams diktatur enn i dagens Sverige, hevder irakisk innvandrer i ny bok.

Islamofobi.  Mye har vært sagt og skrevet om dette omstridte begrepet. Men ordet gjør jobben for dem som fant det opp. Særlig i Sverige. Det brennmerker alle som kritiserer undertrykkelse og frihetsberøvelse i lukkede muslimske miljøer. Det får propaganda for en totalitær ideologi med klare rasistiske trekk (inkludert hat mot andre typer muslimer), til å framstå som antirasistisk arbeid. Kampen mot fobien gir deg penger fra staten, og talerstol og sendetid som muslimsk talsmann. Alt ansvar for radikalisering flyttes bort fra islamistene og over til et «undertrykkende» majoritetssamfunn.

Sveriges bolig- og byutviklingsminister Mehmet Kaplan (fra Miljöpartiet) har sammenliknet syriafarere med svenske frihetskjempere under vinterkrigen. I fjor høstuttalte han at en viktig grunn til at ungdommer slutter seg til IS, er den utbredte islamofobien i Europa. Derfor burde moskeene få mer penger til å bekjempe radikalisering. Ingen lo. Få reagerte overhodet. Og de fikk klar beskjed fra statsråden: Dere mistenkeliggjør muslimer. Dere reduserer dem til annenrangs borgere. Dere «fratar muslimer deres menneskelighet».

Hanna Gadban, som i forrige uke utga boka «Min jihad», hørte aldri uttrykket «islamofobi» da hun vokste opp i Irak. Hun gikk uten hodeplagg. Først i Sverige fikk hun høre at det var «ikke-muslimsk», og kunne lede til helvete. Hun undret seg over sitt nye hjemland, begynte å studere innvandrermiljøene, og så hvordan jenter i forsteder som Rinkeby fikk sitt daglige handlingsrom innsnevret av et uformelt, men effektivt shariapoliti, med kusiner som angivere. Hun skrev debattinnlegg. Mot æresvold og tvangsekteskap. Mot hijab på småjenter, som hun anså som angrep på barns rettigheter og en paradoksal seksualisering av mindreårige. Etter kort tid var hun – en sterkt troende muslim – utpekt som islamofob. Av sinte trosfeller og naive antirasister, på trygg avstand i middelklassens bydeler.

Slektningene hennes i Irak trodde det var en spøk da de fikk høre nyheten, og brakte den videre til måpende naboer: «I Sverige har man noe som kalles islamofob, som brukes om alle som kritiserer religionen.» Selv kritiserte de IS og radikale islamister hele tiden, som så mange andre i Midtøsten.

Men Sverige er, som Gadban skriver, «veldig spesielt». Da hun i 2013 fikk en pris av Södertörns høyskole som «förebild för andra studenter» ble hun sammenliknet med rasister og nazister av meningsbærere i Feministisk Initiativ og Aftonbladet, Sveriges største avis. Slikt er Sverigedemokratene vant med. Men Gadban er erklært feminist, tidligere medlem av Vänsterpartiet (tilsvarende SV i Norge) og en tydelig talskvinne for barns og flyktningers menneskerettigheter. Hva var hennes forbrytelse? Å foreslå inndragning av statsborgerskap til dem som begår æresforbrytelser? Sånt kan man være uenig i. Men stemplingen handlet mer om identitetspolitikk. Gadban var ikke muslim på den rette måten verken for islamister, rasister eller kulturrelativister.

Hun oppdaget at venstresiden og høyrepopulistene tenker likt: Begge parter låser personer som henne i en etnisk-religiøs identitet. Om hun som innvandrer, kvinne og muslim ikke oppfører seg i tråd med stereotypien om islam, er hun en sviker. Minoriteten er å anse som et enhetlig kollektiv – enten en usvensk gruppe, med en kultur som ikke lar seg endre, eller, eller en svak gruppe, med krav på kulturvern. «Vänstern» tillater bare kritikk av overgrep mot gruppen, ikke av overgrep innad i gruppen. Da er man en fiende av de svake.  
Heldigvis
ble Gadban bare mer tent av svertekampanjen. I «Min jihad» skildrer hun sin kamp mot religiøse mørkemenn og «ljusets riddare» på debatt- og kultursidene. Men mer oppsiktsvekkende er hennes grundige avsløring av det svenske nettverket av islamistisk misjonsvirksomhet – såkalt dawah.

Hver helg, på gatehjørner i byer som Malmö, Göteborg, Stockholm, Gävle, Farsersta og Örebro står unge forkynnere i fargerike klær. På overflaten like harmløse som Jehovas vitner, med omtrent samme oppslutning. Men de støtter halshogging og massedrap, og vinner stadig flere tilhengere. Justisministeren sier det haster med å kriminalisere deltakelse i terrorkrig. Men staten, politikerne og journalistene har indirekte bidratt til radikaliseringen, ifølge Gadban.

Sverige har sett en annen vei når islamske organisasjoner åpent har invitert utenlandske hatpredikanter, knyttet bånd til Det Muslimske Brorskap eller latt iERA (Islamic Education and Research Academy), en ekstrem engelsk misjonsorganisasjon, slå rot i landets største byer. Staten gir radikale islamister betydelig pengestøtte for å drive informasjonsarbeid. Hussein Hamad, redaktøren av nettstedet islamofobi.nu, mottok i fjor 575 000 kroner for sitt eget prosjekt «Under ytan», der han holder foredrag og seminarer på videregående skoler. Sverige har også gitt fundamentalistene monopol på å representere muslimer i offentligheten, og ignorert mer moderate, alternative stemmer som kunne vise bredden og mangfoldet i islam.

Selv ønsker Gadban å utbre «liberal islam», der religion er et privat anliggende, tekster kan tolkes og tilpasses livet i et sekulært, moderne samfunn. Hun trekker fram liberale tradisjoner og forbilder i islams historie, men innser at reformering à la kristendommen vil ta minst 30-50 år. Men vi har ifølge henne ikke noe valg. Om vi ikke løfter eller dyrker fram alternativer til politisk islam, vil ikke muslimsk ungdom få noen mulighet til å bli integrert uten å «svikte« sin religion og sine røtter. Positive, forsonende motbilder er den eneste kuren mot shariapoliti og terrorreiser. Men Gadban vet også at motpropaganda har sin pris. Hun lanserte boka med politibeskyttelse.

Hva med Norge? Vi har hatt mindre innvandring, bedre integrering og en mer åpen debatt, med ulike stemmer på kryss og tvers. Veien til posisjon har sivilisert «fascistpartiet» FrP. Modige varslere som Shabana Rehman, Amal Aden, Kadra Yusof og Deeyah Khan har gått foran. Human Rights Service har satt undertrykkelse av muslimske kvinner på dagsorden. Sekulære organisasjoner som LIM og Minotenk kritiserer reaksjonær islam. Men samtidig er mye av det Gadban skriver, relevant også her hjemme.

Moralpolitiet patruljerer langs gatene i innvandringstette bydeler, mer aggressivt nå enn for ti år siden. Innvandrere fra Marokko opplever Grønland som mer muslimsk enn hjemlandet. Enhver intern kritiker i muslimske miljøer får svært ubehagelige trusler og sjikane fra sinte menn med skjegg. Noen av disse driver med terrorrekruttering finansiert av Nav. Islam Net, en organisasjon med stort nedslag blant muslimsk ungdom, dødsstraff for karikaturtegninger og henter foredragsholdere på iREAs anbefaling. Lederen av iREA, Abdur Raheem Green, som mener jøder stinker og homser bør steines, har flere ganger deltatt på islam Nets store, årlige «fredskonferanse».

Norske islamister kan ikke rope «islamofobi» med samme gehør som de svenske. Og mangler et «referanseverk» som Mattias Gardells høyst kontroversielle «Islamofobi». Men Islam Net kan bruke ordet til å stemple kritiske journalister, med henvisning til forskere som Cora Alexa Døving og Sindre Bangstad. I deres bok «Hva er rasisme?» (som inngår i Universitetsforlagets anerkjente «hva er»-serie) kan vi lære at damen som visker «stakkars barn» til ektemannen når hun ser et barn med hijab, ikke har empati med et barn ikledd et sterkt religiøst symbol. Hun lider av islamofobi, en form for rasisme.

8. mars er ellers helt vanlig dag for norske minoritetskvinner. Også de som lever stille, døde liv under islamsk diktatur i eget hjem, uten å vite at «det personlige er politisk». Parolene vender blikket bort fra patriarkatet der det er verst: «Kampen mot rasisme er også kvinnekamp!».

Og apropos verst: Som i Sverige skal alle muslimer representeres av de religiøse organisasjonene eller moskeene. Når Dronning Sonja og Erna Solberg  vil ha dialog med vanlige muslimer, blir de geleidet til fundamentalistiske Islamic Cultural Center av Islamsk Råd Norge, og blir fotografert ved siden av lederen, som sammenlikner våpentrening i Syria med førstegangstjenesten i det norske forsvaret. Ville Erna tatt en utenlandsk statsleder med til Sarons dal for å møte vanlige kristne nordmenn? Slike medieopptrinn sender et nedslående signal til det store flertall av norske muslimer, som verken er konservative eller radikale, og som teller mange som aldri har satt sin fot i en moské: Dette er lederne deres. Det forsterker også konspirasjonsteoriene til hvite nettkrigere: Lederne våre står i ledtog med lederne deres.

«Vi er muslimer. Vi er ikke islam» skriver Hanna Gadban. Med det sier hun også: Vi er mennesker og individer. Vi ønsker frihet, som alle andre. Både religionsfrihet, og friheten fra religiøs undertrykkelse. Dette høres selvsagt og ukontroversielt ut. Demokratiske verdier som deles av alle. Men absurd nok – og nesten ufattelig: Når en muslimsk kvinne sier dette i 2015, i et av verdens mest moderne, progressive og likestilte land, så gjør hun seg selv til dissident.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 11. juli 2015 (kortere versjon i papiravisen).

Vis godhet, eller hold kjeft!

Andreas Viestad vil stoppe debatten om EAT. Med støtte fra Marie Simonsen.

Andreas Viestad er flink med mat og ord. Men ganske enkel og barnslig i rollen som godhetstyrann. Han gir selv et skoleeksempel på mitt hovedpoeng: Kombinasjonen av ekte engasjement og god sak er uangripelig, gjør enhver kritiker til skyteskive.

I helgespalten sist lørdag forsøkte jeg å heve blikket og forklare hva debatten om EAT og Gunhild Stordalen handler om: Norsk presse har fungert som reklamebyrå for et megalomant initiativ med mye glamour og lite substans. Hovedfokuset er villet og regissert av hovedpersonens pr-apparat: Melodramaet om en flott, syk og sterk kvinne som vil redde verden. Stordalen agerer miljøhelter, men lever som miljøverstinger. EAT visker ut alle skiller mellom kapital- og miljøinteresser. EAT grønnvasker politikere og matindustri uten at de trenger å forplikte seg til noe. EAT er et eliteforum som ignorerer klasseskillet i kosthold, og sender ansvaret ned til vanlige forbrukerne. EAT kan aldri mislykkes, fordi stillstand eller fiasko bare viser behovet for nye konferanser i nye Choice-hoteller.

Hva Viestad mener om alt dette, vet fortsatt ingen. Fordi han bare fikk to ting ut av kritikken: At Gunhild Stordalen er rik. Og at jeg er ironisk og kynisk.

Viestad starter sitt innlegg med tårevåt egenreklame for Geitmyra matkultursenter for barn. Som nettopp har inngått samarbeid med av EATs fremste sponsorer og støttespillere, Rema 1000, som jeg satte fingeren på i min kritikk. Kanskje noen har snakket sammen?

Deretter lager han et kategorisk skille mellom de gode (Stordalen og ham selv) og «godhetsmotstanderne.» Smak på det ordet. De gode trenger ikke engang oppnå noe godt. Det holder at de forsøker, ifølge Viestad. Stiller du derimot spørsmål når noen står på en scene og sier de skal redde verden, så er du mot det gode. En suspekt person. Særlig når du i tillegg «hater feminister, går i eksklusive sko og liker å kle deg ut som en 23-åring til jul».

En enkel verden, snudd opp ned. Kritikeren skal stå til rette hva han gjør og hvem han er, mens verken privatjeter, luksusyachter eller gigantiske kjendisfester kan ødelegge ettermælet til en selverklært kloderedder:

«Det du ikke kommer fra, er at om Gunhild dauer i morgen, så har hun bidratt til noe større en seg selv. Og du vet hva man sier om sånne som ikke står for noe, ikke kjemper for noe, ikke bidrar til noe (…)? Man sier det samme som om menn med dyre, lisseløse sko: Ikke så mye.»

Karakterdrap utført av en veslevoksen matskribent i dobbelt så dyre Alden-sko. I’m still standing. Men la oss ta Viestad på alvor: Man skal altså ikke imøtegå kritikk av prosjekter som framstår som gode. Man skal fordømme AT noen kritiserer, og snu kritikken: Hva har DU gjort? Hva står DU for? Det er et underlig krav til en aviskommentator. Og helt på tvers med journalistikkens etos, som sier at kritikk er et gode, noe som kan utfordre makten, gjøre oss klokere, bringe verden framover.

Viestad får likevel stor støtte for sin bredside. I sosiale medier fastslår selv kjente mediefolk at Viestad har «parkert» Rolness. Blant annet Marie Simonsen, som senere endret ordlyden på Facebook til «partert»(!). Det er ganske oppsiktsvekkende, og litt urovekkende: Dagbladets politiske redaktør bifaller et forsøk på å stoppe debatten om rikingers miljøengasjement, med begrunnelsen: «Gjør noe godt selv, eller hold kjeft!» Vi venter spent på hennes energiske inntreden i partipolitikken.

Opprinnelig publisert som debattinnlegg i Dagbladet 19. juni 2015.