Ikke alle vil være verdensborgere


Tegning: Flu Harberg.

Tegning: Flu Harberg.

Det som ligner rasisme kan ha med moral å gjøre. Og oder til mangfold kan føre til mer intoleranse.

«Imagine» med John Lennon lyder som søt musikk. En verden uten land og religioner, der alle, uansett bakgrunn, lever sammen i gudløs harmoni. Låten var ifølge opphavsmannen en «anti-religiøs, anti-nasjonalistisk, anti-kapitalistisk, anti-konvensjonell sang. Det politiske budskapet blir akseptert bare man “strør litt sukker på”.»

Det politiske budskapet ble ikke bare akseptert. Den antiautoritære, kosmopolittiske sekstiåtter-ånden ble ideologien til en ny herskende klasse. En verden uten grenser og tradisjoner gavnet kapitalismen, og fikk velsignelse fra moderne sosialdemokrater. Til slutt kunne man ikke skille sangens appell om universell solidaritet fra prekene til norske biskoper.

Men så kom 2016. Brexit, Trump – og hva blir det neste? Folket har stemplet sukkeret som falsk glasur, og finner drømmen virkelighetsfjern og provoserende. Plutselig husker man filmen «Imagine», «verdens dyreste hjemmevideo», der Lennon og Yoko Ono, to borgerlige bohemer, dyrker kjærligheten og kunsten i et sparsomt møblert, slottlignende country house utenfor London. «Imagine no possessions,» liksom. Det lett å være i rebell i kjellerleiligheten din. Men det er mye lettere å være det i herskapshuset ditt.

Jonatan Haidt, amerikansk professor og sosialpsykolog, kaller «Imagine» for «en visjon om paradis for multikulturelle globalister». Og visjonen er blitt til norm. I 2007 kom Gordon Brown, daværende statsminister for Labour, i skade for å snakke om «engelske jobber for engelske arbeidere». Hans mer «progressive» partifeller reagerte med sjokk og raseri. Det som var et selvsagt, ukontroversielt standpunkt bare et par tiår tidlige, var nå tabuisert. Å sette interessene til sitt eget lands borgere først! Det var «rasisme, rett og slett.»

Haidt forsker på de dype følelsene og moralforestillingene bak politiske ståsteder. Han mener det er eliten og ikke folket som har endret sine verdier. En urban og velutdannet sentrum-venstre-elite vedtok på et tidspunkt at nasjonalisme er skadelig, og lokale bånd noe provinsielt. At bare enfoldige er mot mangfold. At de som ikke ser innvandring som en berikelse, er redde, dumme, gjerrige og muligens onde.

Men høyrepopulismens velgere har ikke drukket brunt grums eller blitt smittet av et politisk Zeka-virus. Alle er ikke like «left behind» økonomisk av globaliseringen. De er ikke bare sinte, hvite menn heller. Men de er patrioter. Som deres foreldre og besteforeldre. De føler for slekta, bygda, nabolaget og fotballaget. De ser det som borgernes plikt å elske og tjene sitt land. Og politikernes plikt å ta ansvar for landets borgere (den stagnerte arbeiderklassen), ikke de som kommer alle fra alle land (den nye underklassen).

Fotfolket i rustbeltet tar ikke bølgen når Obama taler til «verdensborgerne» og ber oss ta imot «migranten med sine talenter og drømmer». I 1995 holdt president Bill Clinton en engasjert tale om nødvendigheten å hive ut illegale meksikanske immigranter, og fikk stående applaus. Det er det ingen som husker.

Og hva skjer i Europa når en allerede historisk høy innvandring følges av en enorm flyktningstrøm? Haidt skriver: «Sommeren 2015 var den nasjonalistiske siden allerede ved kokepunktet og ropte “Nok er nok, steng kranen!”. Da proklamerte globalistene: “La oss åpne slusene, det er det eneste empatiske vi kan gjøre, og er du imot, er du rasist.” Kan ikke sånt gjøre selv ganske fornuftige folk forbannet?»

Rasisme finnes, men er en lat og overflatisk diagnose på millioner av ellers hederlige og alminnelige folk. De nærer ikke et irrasjonelt hat mot fremmede, de som er annerledes, eller har mørkere hud, ifølge Haidt. Men de kan frykte og avsky dem som har helt andre verdier enn dem selv, som oppfører seg på en måte de finner uakseptabel, eller framstår som en trussel mot noe de holder kjært.

Denne følelsen bunner ikke i egoisme, men et ønske om å forsvare en moralsk orden, et felleskap bygd på nærhet, tillit og likhet. Opplevelsen av fare trenger ikke samsvare med realitetene, og den forsterkes av demagoger som Trump, Farage og Le Pen. Autoritære impulser som ellers ikke kommer til overflaten, blir trigget av en opplevd, normativ trussel.

På denne bakgrunn anbefaler Haidt å tenke nøye igjennom hva slags innvandringspolitikk vi vil ha: Hvor mange som kommer, hvem som kommer, og hvordan de integreres. Den farligste mixen er 1) svært høy immigrasjon, 2) fra land med et et helt annet verdisyn, og 3) multikulturalisme framfor assimilering i vertskulturen. Dette vil nesten garantere en autoritær motreaksjon.

Så kan antirasister med god grunn innvende: Skal vi overta høyrepopulistenes politikk for å hindre framveksten av høyrepopulisme? Skal vi svikte mennesker på flukt for ikke å provosere de som mangler medmenneskelighet? Nei, Haidt ber oss bare balansere hensynet til vårt eget samfunns integritet med plikten til å åpne seg for fremmede, særlig de som trenger hjelp.

Men han tror ikke folket kan oppdras. Vi må ta utgangspunkt i hva slags moralske instinkter folk har, ikke hvilke de burde ha. Å promotere mangfold er ikke egnet til å berolige eller begeistre de som allerede er intolerante. Paradoksalt nok fremmer vi heller toleranse ved å vise fram, snakke om, hylle vår likhet.

Kanskje har Norge greid balansen bra. Vi har en høyt aktet konge med et raust nasjonsbegrep. Vi har en utskjelt minister som skryter av å sende barn tilbake til Afghanistan, men 59 prosent synes hun håndterer innvandringen bra. Den muslimske nestlederen i landets største parti ber oss – etter Trump-sjokket – om å lytte til de som vil «høre til et sted», og ikke glemme «de usynlige båndene som gjør oss til et samfunn og en nasjon: Flagget, nasjonalsangen, kjærligheten til landet.»

Nabolandet i øst har derimot gjort alt Haidt advarer mot. En ny meningsmåling viser at Jimmy Åkesson er den partilederen som flest (48 prosent) mener forstår «vanlige velgeres» situasjon. Nettopp det bilde som Trump skapte av seg selv under valgkampen.

Sverigedemokraterna, som ingen vil samarbeide med i Riksdagen, som dagens statsminister vekselvis kaller nazistisk eller fascistisk, er blitt landets største parti på målingene. En storkoalisjon kan holde partiet utenfor regjering etter valget i 2018. Men i 2022 kan Åkesson være Sveriges statsminister. Det som i så fall bringer han dit, er ikke bare propagandaen til hans eget parti og alle landets «hatsajter» og enda flere dårlige nyheter fra forsteder og festivaler, men like mye «elitvänsterns» fortsatte, hjertevarme allsang til «Imagine», i gods på landet verdt 50 millioner (slik bor en sosialistisk eks-statsminister) eller i ulastelig retro-møblerte leiligheter på Södermalm. Ingenting fremmer gode holdninger bedre enn en trygg jobb og et trygt nabolag.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 19. november 2016.

Leave a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *