Hvis Amal Aden må flykte fra landet, er det den største fallitterklæring for det liberale Norge i moderne tid.
Amal Aden. Hva er det mest urovekkende med denne damens stilling og skjebne?
Hun er ikke en dissident på et annet og fjernt kontinent. Hun lever midt blant oss – i vårt moderne, sekulære, liberale Norge. For de aller fleste av oss et nesten søvndyssende tolerant samfunn.
Likevel er hun blitt slått, spyttet på og fått revet av seg brillene. Hun kalles hore, blir bedt om å reise hjem, eller får høre at hun skal drepes eller fortjener å dø.
Amal lever på hemmelig adresse og har kontinuerlig politibeskyttelse. Men hun føler seg ikke trygg når hun går rundt i Oslo. Etter en kronikk i høst fikk hun 322 truende meldinger. Hun begynt å vurdere om hun og familien skal flytte til et annet land, for å kunne få fred.
Situasjonen hennes er nesten ikke er til å tro. Dette er noe vi forbinder med land vi ikke liker å sammenligne oss med. Det ligner ingenting. Det er verre enn ille. Og det har vart i flere år, og ser ikke ut til å bli bedre.
Men dette er ikke det merkeligste ved tilfelle Amal Aden. Det virkelig fornuftstridige, er at hun har fått sin status som hoggestabbe, mobbeoffer og hatobjekt, uten å ha skadet noen, uten å snakket stygt om noen, uten å ha hevdet noen ekstreme holdninger. Tvert imot er det vel knapt noen person i Norge som så tydelig har tatt til orde mot ekstremistene på begge sider – både fremmedfiendtlige nordmenn og innvandrere som tar avstand fra det norske samunn. Amal kritiserer både Sylvi Listhaug og mørkemenn blant somaliere. Hun sier at nordmenn ikke skal være flaue for å hevde sine verdier. Og hun sier at innvandrer godt kan beholde sin religion og kultur, hvis de ellers er innstilt på å bli integrert.
Amal Aden har ikke hevdet et eneste synspunkt som ikke er forenelig med sentrum i norsk politikk, full i tråd med alminnelig moral og sunn fornuft. Det hun sier er nesten selvsagt: At friske folk bør jobbe, og ikke skylde på religionen sin på Nav-kontoret. At nordmenn bør få slippe å pakke bort juletreet sitt, fordi det liksom skal støte muslimer. Hennes poeng er at vi ikke fremmer flerkultur på denne måten. Tvert imot gir vi vann på mølla til de som hevder at norske verdier og velferdsstaten vil gå under på grunn av innvandringen.
Amal er ikke engang provoserende i form og retorikk. Hun snakker rolig og avbalansert, med et smil om munnen. Og hun greier å kombinere helt nødvendig og omsvøpsløs kritikk med interesse og forståelse for den andre part. Hun går i dialog selv når hun møter en ung minoritetsjente som sier at det er bedre å bli selvmordbomber enn å måtte ta en lesbisk kvinne i hånden.
Aden burde være et modererende forbilde i en stadig mer polarisert debatt om islam, innvandring og integrering. Vi må stille krav til hverandre, men ha respekt for hverandre. Frihet, likeverd, forståelse og kjærlighet. Høres det drøyt ut? Dette i utgangspunktet helt ukontroversielle budskapet er altså blitt så provoserende i enkelte miljøer at hun nå vurderer å forlate sitt nye hjemland.
Det er et paradoks som gjør vondt. Amal Aden flyktet engang fra et Somalia i krig. Skal hun nå må flykte fra et Norge i fred? Det ville være den største fallitterklæring for det liberale Norge i nyere tid. Deeyah Khan måtte søke tilflukt i London for over 20 år siden etter langvarig hets og trusler fra konservative muslimer i sitt eget miljø. Har det virkelig skjedd så lite på så mange år? Hvor ble det av “Det nye Norge”? Amal Aden sier hun har tro på ungdommen, men at det vil ta flere generasjoner å fjerne ærekulturen og klansystemet i norske innvandringsmiljøer. Aden får støtteerklæringer fra de somaliske miljøet privat, av folk som ikke tør snakke høyt, men opplever at flertallet kjemper mot henne.
Hva skal så vi i majoriteten gjøre? Skal vi unnlate å gjøre noe, for ikke å stigmatisere en allerede utsatt minoritet? Det er multikulti-fella, som de fleste nå burde ha gjennomskuet. Skal vi si at minoritetsmiljøet må ordne opp i dette på egen hånd? Det er den mildere varianten av unnfallenhet, men fortsatt like feigt og misforstått. Det har altså vist seg at framskritt for menneskerettigheter ikke skjer av seg selv. Og hva slags solidaritet er det å si: Vi kan dessverre ikke gjøre noe for deg, fordi de som plager deg, ikke lytter til oss?
Nordmenn av alle hudfarger, religioner og bakgrunner må rett og slett reise seg og si høyt og tydelig: Det skal ikke være farlig å si hva du mener eller være den du er i Norge. Du skal ikke leve i ufrihet mitt i et fritt samfunn fordi du har mørk hud, kort hår og elsker en person av samme kjønn.
Og må spørre oss selv: Hvordan havnet vi egentlig her, der vi må heve stemmen for å si noe vi trodde var helt opplagt? Og hvordan kan vi snarest komme oss tilbake til det vi trodde var en uavvendelig utvikling mot et stadig friere samfunn?
Og så et viktig tillegg, for alle islamkritikere der ute. Amal fortalte lattermildt i intervjuet med Torp at noen somaliere hadde kommet med følgende argument mot hennes seksualitet: “Det du gjør rammer jo hele Afrika.” Amal kommenterte tørt: “Det tok meg lang tid å skjønne at min legning kan ramme hele Afrika. For Afrika er jo veldig stort.”
Hysterisk. Men hvem var disse homofobene som ble krenket på vegne av et helt kontinent? Ytterligående kristne somaliere. Tygg litt på den.
Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 25. november 2016.