Posted on

Amal Adens “ekstreme psykologi”

Morgenbladets har gitt sitt bidrag til Amal Aden-debatten: En paternalistisk, psykologisk teori om unge, kvinnelige «varslere» i innvandringsmiljøene. De er stakkarslige, de er sårbare, de sliter seg ut og du kan ikke vite om det de sier er sant.

Hele tre journalister fra avisen – Simæn Sætre, Anders Firing Lund og Sigve Indregård – har gitt seg fore å faktasjekke Amal Aden i dagens utgave av Morgenbladet. Det er i utgangspunktet bra. Alle samfunnsdebattanter – ikke minst en kontroversiell stemme som får mye medieplass og mye heder – må regne med å krav om dokumentasjon av sterke påstander. Men hva er det egentlig Morgenbladet selv dokumenterer i denne artikkelen, der de altså ikke har fått hovedpersonen i tale?

Tittelen lyder: «Sant og usant hos Amal Aden», men hva som er hva, er vel omtrent like uklart etter lesning av artikkelen. Faktisk er ingressen på forsiden helt ufrivillig mer treffende: «Ytringsfrihetshelten Amal Aden i faktasjekkernes vold».

Artikkelen ripper opp i gamle, velkjente saker, som striden mellom Aden og Human Right Service, der påstand fortsatt står mot påstand. Journalistene intervjuer den somaliske Ap-politikeren Bashe Musse, som er sterkt kritisk til hennes posisjon i norske offentlighet og mener hun fusker med fakta:

«Hun skriver om bruder som giftes bort som barn. Det skjer i Jemen, men neppe i Somalia. Jeg forstår ikke hva som er fakta fra henne, og hva som er fiksjon»

Det ganske vanskelig å forstå Musse også, fordi UNICEFs tall sier at 45 prosent av somaliske kvinner i alderen 20-24 år ble gift før de fylte 18, og 8 prosent før de fylte 15. Morgenbladets faktasjekkere merker ikke bløffen.

Amal Aden har vært uklar og endret forklaring i noen tilfeller, men det er ingenting i artikkelen som rokker ved trusselbildet som politiet har bekreftet. Morgenbladet har ikke snakket med politiet, som kanskje kunne fortalt at de har gitt Amal klar beskjed å ikke dele truslene med andre, fordi det øker risikoen. Artikkelen tar etterhvert form av generell mistenkeliggjøring basert på hennes opprinnelse, posisjon, alder og kjønn:

«Aden kommer fra en muntlig, somalisk fortellertradisjon uten moderne, vestlige krav til dokumentasjon og etterprøvbarhet. Hun var analfabet til tenårene. I Norge løftes hun opp i en medievirkelighet med sannhetskrav. Detaljene hun maler ut, siver gjennom mediene og inn i politikken, inn i et betent ordskifte. Der brukes de som argumenter» (…)

Morgenbladet mener videre at dette problemet gjelder flere enn Amal Aden. Artikkelen ender i en kapittel med den lett utrolige tittelen “Ung debattant-syndromet”:

«Vi ringer en kvinne som står henne nær. Hun refererer til noe Aden skal ha skrevet på Facebook, at hun ønsker ro. Kanskje hoper meldingene seg opp hos henne, og hun forsøker å verne seg mot debatten som pågår rundt henne. Hun mistet foreldrene i ung alder, hun har vært rusmisbruker og selv fortalt om sine problemer. Hun representerer en type ung, kvinnelig debattant som norsk offentlighet de siste årene har sett flere av. De er skarpe, handlende, vel formulerte. De gir innblikk i det som oppfattes som det skjulte, «egentlige» livet i minoritetssamfunnene, innvandrernes mørke kjellere. De fanges opp i en betent offentlighet og blir levende argumenter. De er også sårbare, på kant med viktige personer i sine opprinnelige miljøer, de er helter for utenforstående i majoriteten. Livene deres utspiller seg i offentligheten, i selvopplevde kronikker og bøker, flere av dem sliter seg ut. To av dem, Sara Azmeh Rasmussen og Louiza Louhibi, har nå trukket seg fra offentlig debatt. I Danmark stilles Yahya Hassan for retten etter grenseløs oppførsel, slukt av offentligheten og spyttet ut igjen»

Men Morgenbladet reflekter ikke over om de selv gjør akkurat det samme. Dette er journalististikk som foregir seg å ville forstå og forklare, men som spekulerer og stigmatiserer. Den plasserer alle varslere i minoritetsmiljøene i en gruppe merket: «Ung, kvinnelig debattant. Utsatt og ustabil. Vanskelig å stole på» Hvor langt går teorien? Gjelder det også Kadra Yusuf? Eller Faten Mahdi Al-Hussaini? Det er en oppsiktsvekkende teori fra en avis som ellers er feministisk og innvandringspositiv.

Og hvordan bidrar denne artikkelen til Amal Adens sikkerhet? I artikkelens ingress heter det at hun er «Norges kanskje mest truede debattant». Hun har selv sagt at det har blitt mye kjør i det siste og at hun trenger ro. Likevel driver Morgenbladet og ringer, tekster og mailer. Og når de ikke får svarene de ønsker, går de inn i rollen som hobbypsykologer, og begår noe nær et karakterdrap forkledt som medfølende analyse. Tre hvite, veltilpassede menn mot en sort, utsatt kvinne med politibeskyttelse og hemmelig adresse.

Som ikke dette var nok, har dagens Morgenbladet en lederartikkel, der også debattredaktør Marit Slotnes går inn i psykolorollen overfor «unge kvinner som gjør opprør mot før-moderne og patriarkalske kulturer». I tillegg til Amal Aden, nevner hun navn som Ayaan Hirsi Ali, Shabana Rehman og Sara Matz Azmeh Rasmussen og skriver:

«Avgjørende for frihetskjempernes slagskraft i offentligheten, er forestillingen om autensitet. Dette er innsiderapporter. Men hvis man vil ha hele fortellingen om de mest slående skikkelsene, så omfatter den også ekstrem psykologi – i tillegg til vold, trusler og kriminalitet»

Ekstrem psykologi? Morgenbladet er opptatt av dokumentasjon i denne saken. Hva slags dokumentasjon har avisen på «ekstrem psykologi» hos disse kvinnene? Og hva betyr det egentlig uttrykket? Jeg spurte Shabana Rehman på Facebook, og fikk til svar:

«WTF? jeg hadde ikke sett lederen til Marit Slotnæs. Hva faen er ekstrempsykologi? Dette vil jeg gjerne ha svar på. Hun blander det ikke med ekstrem-sport da? Som løfting og standup:-)»

Og Kadra Yusuf kommenterer:

«Skulle ha deltatt i denne tråden men jeg er forvirra:) Ifølge Morgenbladet er kvinnelige debattanter med minoritetbakgrunn stakkarslige, men mektige? Også er vi ustabile, løgnere og vi blir brukt av de store slemme mediene? Nei, ikke fordomsfullt i det hele tatt:))».

I lederen slås det høytidelig fast at: «For å kunne vurdere hva som til enhver tid er sant, hvem som har mest rett i en konflikt, må vi kjenne faktagrunnlaget» Med andre ord: For å vite hva som er fakta, må vi kjenne fakta. Veldig vanskelig å være uenig i det. Men så kommer en overraskende bemerkning, med henvisning til det omdiskuterte tallet på truslene Amal Aden har mottatt:

«Om det viser seg at bare 10 av de 300 truslene var reelle, spiller det noen rolle?»

Kanskje ikke det, nei. Men hvorfor setter da Morgenbladet tre journalister på en sak som ifølge samme avis’ lederartikkel ikke spiller noen rolle? Og slår den opp over tre sider, uten at journalistene har avklart noen fakta, men bare «stilt spørsmål» ved psyken og troverdigheten til modige kvinnelige minoritetsstemmer. Det er bare å gratulere Morgenbladet med årets mest underlige bidrag til faktajournalistikkens fremme.

 

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 9. desember 2016.

Posted on

Når ble det farlig å si det “alle” mener?

 

Hvis Amal Aden må flykte fra landet, er det den største fallitterklæring for det liberale Norge i moderne tid.

Amal Aden. Hva er det mest urovekkende med denne damens stilling og skjebne?

Hun er ikke en dissident på et annet og fjernt kontinent. Hun lever midt blant oss – i vårt moderne, sekulære, liberale Norge. For de aller fleste av oss et nesten søvndyssende tolerant samfunn.

Likevel er hun blitt slått, spyttet på og fått revet av seg brillene. Hun kalles hore, blir bedt om å reise hjem, eller får høre at hun skal drepes eller fortjener å dø.

Amal lever på hemmelig adresse og har kontinuerlig politibeskyttelse. Men hun føler seg ikke trygg når hun går rundt i Oslo. Etter en kronikk i høst fikk hun 322 truende meldinger. Hun begynt å vurdere om hun og familien skal flytte til et annet land, for å kunne få fred.

Situasjonen hennes er nesten ikke er til å tro. Dette er noe vi forbinder med land vi ikke liker å sammenligne oss med. Det ligner ingenting. Det er verre enn ille. Og det har vart i flere år, og ser ikke ut til å bli bedre.

Men dette er ikke det merkeligste ved tilfelle Amal Aden. Det virkelig fornuftstridige, er at hun har fått sin status som hoggestabbe, mobbeoffer og hatobjekt, uten å ha skadet noen, uten å snakket stygt om noen, uten å ha hevdet noen ekstreme holdninger. Tvert imot er det vel knapt noen person i Norge som så tydelig har tatt til orde mot ekstremistene på begge sider – både fremmedfiendtlige nordmenn og innvandrere som tar avstand fra det norske samunn. Amal kritiserer både Sylvi Listhaug og mørkemenn blant somaliere. Hun sier at nordmenn ikke skal være flaue for å hevde sine verdier. Og hun sier at innvandrer godt kan beholde sin religion og kultur, hvis de ellers er innstilt på å bli integrert.

Amal Aden har ikke hevdet et eneste synspunkt som ikke er forenelig med sentrum i norsk politikk, full i tråd med alminnelig moral og sunn fornuft. Det hun sier er nesten selvsagt: At friske folk bør jobbe, og ikke skylde på religionen sin på Nav-kontoret. At nordmenn bør få slippe å pakke bort juletreet sitt, fordi det liksom skal støte muslimer. Hennes poeng er at vi ikke fremmer flerkultur på denne måten. Tvert imot gir vi vann på mølla til de som hevder at norske verdier og velferdsstaten vil gå under på grunn av innvandringen.

Amal er ikke engang provoserende i form og retorikk. Hun snakker rolig og avbalansert, med et smil om munnen. Og hun greier å kombinere helt nødvendig og omsvøpsløs kritikk med interesse og forståelse for den andre part. Hun går i dialog selv når hun møter en ung minoritetsjente som sier at det er bedre å bli selvmordbomber enn å måtte ta en lesbisk kvinne i hånden.

Aden burde være et modererende forbilde i en stadig mer polarisert debatt om islam, innvandring og integrering. Vi må stille krav til hverandre, men ha respekt for hverandre. Frihet, likeverd, forståelse og kjærlighet. Høres det drøyt ut? Dette i utgangspunktet helt ukontroversielle budskapet er altså blitt så provoserende i enkelte miljøer at hun nå vurderer å forlate sitt nye hjemland.

Det er et paradoks som gjør vondt. Amal Aden flyktet engang fra et Somalia i krig. Skal hun nå må flykte fra et Norge i fred? Det ville være den største fallitterklæring for det liberale Norge i nyere tid. Deeyah Khan måtte søke tilflukt i London for over 20 år siden etter langvarig hets og trusler fra konservative muslimer i sitt eget miljø. Har det virkelig skjedd så lite på så mange år? Hvor ble det av “Det nye Norge”? Amal Aden sier hun har tro på ungdommen, men at det vil ta flere generasjoner å fjerne ærekulturen og klansystemet i norske innvandringsmiljøer. Aden får støtteerklæringer fra de somaliske miljøet privat, av folk som ikke tør snakke høyt, men opplever at flertallet kjemper mot henne.

Hva skal så vi i majoriteten gjøre? Skal vi unnlate å gjøre noe, for ikke å stigmatisere en allerede utsatt minoritet? Det er multikulti-fella, som de fleste nå burde ha gjennomskuet. Skal vi si at minoritetsmiljøet må ordne opp i dette på egen hånd? Det er den mildere varianten av unnfallenhet, men fortsatt like feigt og misforstått. Det har altså vist seg at framskritt for menneskerettigheter ikke skjer av seg selv. Og hva slags solidaritet er det å si: Vi kan dessverre ikke gjøre noe for deg, fordi de som plager deg, ikke lytter til oss?

Nordmenn av alle hudfarger, religioner og bakgrunner må rett og slett reise seg og si høyt og tydelig: Det skal ikke være farlig å si hva du mener eller være den du er i Norge. Du skal ikke leve i ufrihet mitt i et fritt samfunn fordi du har mørk hud, kort hår og elsker en person av samme kjønn.

Og må spørre oss selv: Hvordan havnet vi egentlig her, der vi må heve stemmen for å si noe vi trodde var helt opplagt? Og hvordan kan vi snarest komme oss tilbake til det vi trodde var en uavvendelig utvikling mot et stadig friere samfunn?

Og så et viktig tillegg, for alle islamkritikere der ute. Amal fortalte lattermildt i intervjuet med Torp at noen somaliere hadde kommet med følgende argument mot hennes seksualitet: “Det du gjør rammer jo hele Afrika.” Amal kommenterte tørt: “Det tok meg lang tid å skjønne at min legning kan ramme hele Afrika. For Afrika er jo veldig stort.”

Hysterisk. Men hvem var disse homofobene som ble krenket på vegne av et helt kontinent? Ytterligående kristne somaliere. Tygg litt på den.

 

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 25. november 2016.