HRS er snart en rendyrket propagandasentral

Hege Storhaug anklager Norges største avis for å peke henne ut som voldsmål. Det er spinnvilt.

A-magasinet har grundig og nøkternt dokumentert at Utøya-ofre får drapstrusler og hatmeldinger. Det finnes nordmenn der ute som ønsker at AUF-ere som flyktet fra en horribel massenedslakting, som fortsatt er alvorlig skadet, fysisk og/eller mentalt, skal dø.

Fordi de visstnok fortjener det. Og bør få personlig beskjed om at de kan ha kort tid igjen.

Dette uhyrlige faktum, som har opprørt alle som har lest reportasjen, kommenterer ikke Storhaug i gårsdagens artikkel på Rights.no. I stedet plasserer hun seg selv i sentrum – som potensielt voldsoffer:

«Enhver norsk by har nemlig potensielle voldspersoner blant venstreekstreme og islamister. It’s an undeniable fact. Og en avis som Aftenposten gir dem legitimitet til fysisk å angripe mennesker som meg.»

Uredelig gjengivelse

Det stemmer at Storhaug lever på hemmelig adresse av en grunn. Noe som også kan forklare, og dels forsvare, hennes gjennomgående biske og harde tone i offentligheten. Men hvor kommer Aftenposten inn i trusselbildet?

Ved grov mistenkeliggjøring og svær ensidig og uredelig gjengivelse av hva avisen skrev i sin oppfølgingssak. Først fratar hun Aftenposten ethvert hederlig motiv for å «brette ut» (sic!) hatmeldingene mot AUF-erne:

«Agendaen er nok heller å svine til alle dem avisen anser som sine meningsmotstandere: Sylvi Listhaug, Christian Tybring-Gjedde, Donald Trump, Document og meg selv.» Og slik ser det ut når Storhaug siterer:

«Felles for avsenderne Aftenposten har identifisert, er også at de viser fiendtlige holdninger overfor innvandrere generelt og islam spesielt. (…). Journalist og forfatter Hege Storhaug, som ga ut boken «Islam, den 11. landeplage», er svært populær.»
Ble Storhaug spesielt trukket frem av Aftenposten? Nei. Slik lyder passasjen i sin helhet:

«Felles for avsenderne Aftenposten har identifisert, er også at de viser fiendtlige holdninger overfor innvandrere generelt og islam spesielt. Mange er aktive i grupper som «Fedrelandet viktigst», «Fellesskap for nordiske verdier» og «Stopp islamiseringen av Norge». Mange følger Document.no og Resett. Enkelte viser også sin støtte til Pegida og kristenkonservative grupper. Journalist og forfatter Hege Storhaug, som ga ut boken «Islam, den 11. landeplage», er svært populær. Flere som har sendt hatmeldinger til de som overlevde Utøya, er medlem av gruppen «Vi som ønsker Sylvi Listhaug som statsminister i Norge», som har 13.000 medlemmer. Flere avsendere er også med i andre grupper som viser sin støtte til Listhaug. Mange følger Frps Christian Tybring-Gjedde. Også i gruppen «Donald Trump Fan Club» har Aftenposten funnet flere av hetserne.»

Dette kom i tillegg til andre kjennetegn som Aftenposten fant blant de 29 av de 39 hatytrerne de har greid å identifisere. Avisen skrev om deres kjønn, alder, utdanning og bosted. Om at mange skrev i fylla. Og det fremgikk klart at verstingen var kriminell:

«Mannen er tidligere straffedømt flere ganger, blant annet for plagsom adferd, legemsfornærmelse og trusler mot en rekke personer. Allerede på 1990-tallet drev mannen med hets, da ved å sende brev i posten.»

Hvorfor reagerer hun voldsomt?

Intet av dette nevner Storhaug. Men hun gjør det til en forbrytelse at avisen også nevner hvilke ideologiske grupper og aktører som sympatiserer med. Skulle avisen fortie dette? Og hvorfor reagerer hun så voldsomt på Aftenpostens formulering? «Fiendtlige holdninger overfor innvandrere. Smak på den grove generaliseringen. Hva er en innvandrer? Er det en forskjell på en danske, amerikaner og en importert jihadist i mulla Krekars uniform?»

Ja, men for de omtalte haterne er «innvandrer» lik «muslim». Og da er det visst helt greit både å generalisere og svartmale, skal vi tro Storhaug. Før skilte hun mellom Medina- og Mekka-muslimer, slik andre skiller mellom islamister og «hverdagsmuslimer». Ikke nå lenger. Hun skrev følgende for to dager siden på sin Facebook-side:

«”Alle” vet at innvandringen fra muslimske land til Norge og Europa har vært en verdimessig og økonomisk katastrofe. At ekstreme venstrefolk ikke vil innse dette, er deres sak.»

Formuleringer som denne vitner om at Storhaugs fiendebilder er blitt stadig sterkere de siste årene, på bekostning av saklighet, presisjon og dokumentasjon. De som ikke allerede abonnerer på det alarmistiske og dystopiske verdensbildet, men som gjerne skulle sett fakta og analyser man ikke får i de mer innvandringsliberale medier, finner stadig mindre av interesse på Rights. HRS er snart en rendyrket propagandasentral, ikke det informasjonskorrektivet som innvandringsdebatten trenger.

Mørkere tider i møte

Men har ikke du forsvart Storhaug, vil kanskje noen spørre? Ja, i 2015 og 2016 gikk jeg inn i rollen som Djevelkvinnens Advokat, fordi jeg reagerte sterkt på demonisering av en modig kvinne som lenge hadde sagt noe som måtte sies, men som få andre sa. Jeg angrer ingenting og står for alt jeg har skrevet (for eksempel her og her). Og jeg mener fortsatt at 90 prosent av islamboken hennes er god og viktig folkeopplysning.

Men nå kommer Storhaugs ytringer fra bunkeren. Og der er det dårlig med både lys og luft. Noe som også preger andre alternative medier med samme agenda. Hvis de vinner frem med sin monomane virkelighetsforståelse og sine tidvis absurde anklager mot etablerte medier, går norsk debatt og offentlighet mørkere tider i møte.

Opprinnelig publisert som kronikk i Aftenposten, 1. august 2018.

Boikott ikke Christian Tybring-Gjedde! Les ham og lær hvordan debatten stoppes og samfunnet splittes.

Et lærestykke i polarisering.

Christian Tybring-Gjeddes (Frp) oppfordring til boikott av Aftenposten bør leses alle. Den er svært interessant. Og urovekkende. Og symptomatisk for tankeklimaet som nå utvikler seg.

Jeg er for hijabforbud i skolen og synes Aftenpostens leder inneholdt noen uheldige formuleringer (om at hijabforbud også kan sees som «et ønske om å «redde» dem som er annerledes.»)

Men det er ikke poenget her. Poenget er at Aftenposten overhodet ikke mener det Tybring-Gjedde påstår. Aftenposten skriver at «hijab og barn hører ikke sammen» (i tittelen på nett) og at «hijab i barneskolen er en dårlig idé». Avisen sier klart og tydelig at de er imot tvang og sosial kontroll. Den tror bare ikke at forbud er det rette virkemiddel for å bekjempe undertrykkelsen. Det er et greit standpunkt. Som man kan man være uenig i.

Men i Tybring-Gjeddes gjengivelse lyder det slik: «Avisen er fast bestemt på å skape et segregert samfunn, allerede fra barneskolealder (…) Aftenposten vil ikke gi seg før hijab blir normen i skolen.»

Les det en gang til. Og sakte. Tybring-Gjedde tillegger ikke bare Aftenposten et standpunkt de ikke har. Han tillegger dem en intensjon om å ødelegge det norske samfunn. Riktig så bestemt og standhaftig skal avisen være i sitt langsiktige mål, ifølge Tybring-Gjedde. Aftenposten ønsker det onde. Og den gir seg ikke før ondskapen er oppnådd. Og det samme gjelder resten av «MSM» (mainstream media). Derfor bør vi ifølge Tybring-Gjedde «la Aftenposten og andre MSM dø i fred».

Det er en oppsiktsvekkende melding fra en stortingsrepresentant. Men det virkelig urovekkende i denne statusen, er ikke oppfordringen om å unngå kontakt med meninger du er uenig i. Det er heller ikke generaliseringen om Aftenpostens meninger. (Prøv for eksempel å få Frank Rossavik og Therese Sollien til å passe i Tybring-Gjeddes bilde.) Det er heller ikke det faktum at Aftenposten bare inntar samme standpunkt som regjeringen, der Frp selv sitter, noe som i så fall skulle tilsi at statsminister Erna Solberg (H) & Co ønsker at alle norske skolebarn skal bære hijab.

Nei, det urovekkende er at man ikke tar fem øre for totalt å forvrenge hva de andre i debatten sier, utstyre med dem med de verste hensikter og stemple dem som samfunnsfiender.

Dette er den samme hysteriske, paranoide retorikken vi kjenner fra Hans Rustad, redaktør i nettsted Document, som er hellig overbevist om at norske journalister og politikere er i «allianse med islam».

Javisst: På sitt beste fungerer alternativmedia, og alternativpolitikere som Tybring-Gjedde, som viktige korrektiver til faktavegring, bagatellisering og slagside hos de etablerte aktørene. På sitt verste er de propagandasentraler som:

– selv lager «fake news» av andres ytringer,

– demoniserer alle som ikke skriver 100 prosent under på deres eget verdensbilde, og

– undergraver institusjoners troverdighet ved å bygge opp under sterke fordommer i eget miljø.

«La Aftenposten og andre MSM dø i fred»? Tybring-Gjedde kunne like gjerne sagt: La alle som tenker annerledes enn oss, forsvinne fra vår verden.

Det er mange ironier her. Tybring-Gjeddes argumentasjon svarer fullstendig til Terje Tvedts analyse av godhetstyranniet: Frp-representanten reduserer et komplisert saksforhold til en enkel moralsk dikotomi, tar monopol på de riktige standpunkt og stempler dem som er uenige med ham, som onde mennesker.

Samtidig opphøyer han seg til bedreviter med en arroganse som enhver representant for den utskjelte eliten kunne misunne ham: «Min oppfordring er at folk flest søker nyheter andre steder hvor refleksjonene over samfunnsutviklingen er dypere.»

Christian Tybring-Gjeddes boikott-oppfordring er i realiteten en oppskrift på hvordan man ødelegger debatten og splitter et samfunn. Det er et nytt skritt på veien mot akkurat det han selv hevder å advare mot: «et segregert samfunn basert på et oss og dem.» De som har sett Lyset og vil Vekke folket, står mot dem som lever i Mørket og/eller vil det Onde.

Å observere at mange oppegående folk på den islam- og innvandringskritiske siden er villig til å være med på disse skrittene mot den offentlige samtales sammenbrudd, er forstemmende og trist.

Kampen mot fundamentalisme og undertrykkelse handler å forsvare fornuften, redeligheten og meningsmangfoldet, ikke om å ofre disse verdiene for en større sak.

Opprinnelig publisert i Aftenposten, 29. juni 2018.

Aftenpostens dekning av Ap-krisen er et journalistfaglig makkverk som tjener én side i striden

Aftenpostens «aktive, men usynlige hånd» nærmest trakasserer varslerne.

Aftenpostens avsløringer av intern maktkamp i Arbeiderpartiet har nå nådd det parapsykologiske eller overnaturlige nivå:

«Helt inn i partiets sentralstyre mener flere medlemmer at det var en ‘usynlig hånd’ som bidro til at en rekke kvinner sendte inn formelle varsler mot nestleder Trond Giske. Ingen ønsker å la seg intervjue om disse påstandene.»

Så rart. Og ingen av varslerne eller de titalls sentrale kildene Aftenposten har vært i kontakt med, underbygger påstandene. I tillegg har avisen selv «ettergått en rekke av påstandene uten å finne støtte for disse».

Altså innrømmer Aftenposten å ha laget en lang og tilsynelatende innholdsrik artikkel om Tajiks «sentrale rolle i å få frem varslene mot Giske» uten annet grunnlag enn «påstander» og «oppfatninger» fra anonyme kilder som de selv betegner som «folk i Giskes nettverk». Slik lyder det:

«Flere av Tajiks kritikere viser til at hennes handlinger og uttalelser gir næring til oppfatningen av at hun har spilt en mer aktiv rolle i å få Giske ut av ledelsen.»

Og så kommer en oppramsing av gammel nytt, som at Tajik sa at varlene var «rystende lesning».

Dette utgir Aftenposten for å være politisk nyhetsjournalistikk. Det måtte faktisk trejournalister til for å koke opp suppen uten spiker. Og de er ikke engang sommervikarer. Alf Ole Ask, Stine Barstad og Thomas Spence har alle lang fartstid i avisen.

Og dette kan de. De samme tre journalistene har kokt suppe sammen før.

For tre uker siden laget de en stor sak om at Hadia Tajik i julen var blitt holdt utenfor en hittil ukjent, uformell ledergruppe i Ap som diskuterte håndteringen av varslene. Problemet var bare at gruppen ikke eksisterte, og Hadia selv ikke syntes det var naturlig at hun var med i sånn gruppe. Det siste framgikk langt ned i artikkelen.

To dager etterpå fastslo politisk redaktør Trine Eilertsen at brannen i Ap var menneskeskapt og ikke lar seg slukke. Hun inkluderte ikke journalistene blant menneskene.

Men nå er det på tide av Aftenposten bestemmer seg: Er det mennesker som sliter i stykker Ap? Eller er det den usynlige hånden? Eller er det bare påstander eller oppfatninger om den usynlige hånden?

Eller er det såkalt journalistikk om påstandene eller oppfatningene om den usynlige hånden? Eller – er det snarere en mystisk, usynlig hånd som skriver den pinlige serien av ikke-avsløringer om Ap i Aftenposten?

Det er ille nok at Aftenposten lurer sine lesere til å tro at de leser avisartikler om Ap med substans, i stedet for rykter og gammalt gørr. At avisen nettopp bidrar til å gjøre «alle disse valgene som forlenger og fordyper striden i partiet», ifølge EilertsenAt at de i dag framstår som for en gigantisk megafon for én fraksjon i partistriden. Giske-nettverket fikk i dag tre og en halv side i Norges største avis. Inkludert forsiden.

Men virkelig sykt blir det ikke før vi leser kronikken i dagens Aftenposten. For der kan en varsler fortelle om bakgrunnen for suppekoket.

Hun og andre varslere har fått stadig henvendelser av Aftenposten og andre aviser med spørsmålet om hva slags relasjon hun har til Hadia, om Hadia viste om varslet før det ble leverte inn, om Hadia bidro til å utforme varslet.

Dette benekter varsleren på det mest bestemte, og hun reagerer sterkt på å miste sin anonymitet, på å bli behandlet som fritt vilt, på at journalister til stadighet presenterer «usanne og til dels vanvittige påstander» om at varslingene skulle være et resultat av en konspirasjon mot Giske:

«De farer med løgn, og det er forferdelig sårende. Men mest av alt er det utmattende at det aldri tar slutt.»

For å oppsummere: Aftenposten bidrar altså til å spre rykter om at «Hadia Tajik spilte en aktiv rolle i å få frem varsler mot Trond Giske». Men så viser det seg – etter at de selv har presentert en førstesidesak med null substans – at det er de selv som har spilt en aktiv rolle for å få varslerne til undergrave sine egne historier.

Det gjaldt visst å få dem til å innrømme at de har opptrådt på vegne av Tajik, som hater eller vil hevne seg på Giske.

Dette er en nedrig behandling av kvinner i en svært sårbar posisjon, og et håpløst signal til framtidige ofre for seksuell trakassering – ikke bare i dette partiet.

Aftenposten bør forklare hva i all verden de holder på med.

Opprinnelig publisert som kronikk på Medier24, 24. juni.

Ap-krisen er menneske­skapt, skriver Trine Eilertsen. Hva med menneskene som dekker den, og lager konflikter av ingenting?

– Jobber det mennesker i Aftenposten? Har de fri vilje når skriver om Arbeiderpartiet? Eller har de ikke noe valg når «sentralt plasserte Ap-kilder» har noe på hjertet?

«Arbeiderpartiets krise er 100 menneskeskaptm» slår Trine Eilertsen fast over en helside i Aftenposten dag. Avisens politiske redaktør har intet nytt å si om krisen politisk. Heller ikke om personstriden. Ikke engang et rykte eller en spekulasjon. Men hun benytter sommervarmen til å aktualisere et klassisk tema i filosofien. Menneskets frie vilje.

«Arbeiderpartiet består av mennesker, og mennesker har valg. Trond Giske kunne vært tydelig om at han ikke kommer på sommerfesten i partiet, men har valgt å la det være. Hadia Tajik kunne valgt å la være å dele sin vurdering av to av varslene med offentligheten før partiet hadde behandlet dem, men hun valgte å gjøre det. De kan velge å lekke fra interne møter, eller de kan velge å la det være. Bare for å nevne noe. Alle disse valgene forlenger og fordyper striden i partiet.»

Man skulle også tro at avisredaksjoner består av mennesker. Men det kan virke som journalister ikke har noe valg når en «sentralt plassert Ap-kilde» har noe på hjertet om interne forhold, som kan fremme egen agenda og egne støttespillere. Lekkasjene bare på. Og avisene har selvsagt ikke gjort noen aktivt for å framkalle lekkasjene. Da har ikke engang opprettet en egen Ap-tips-telefon.

Hittil har ikke Aftenposten vært verre enn andre hovedstadsaviser i sin generelle dekning av interne Ap-forhold – verken når det gjelder konfliktorientering eller bruk av anonyme kilder. Men på mandag siden gikk avisen et skritt videre: Et stort oppslag under tittelen: «Nestleder Hadia Tajik ble holdt utenfor Aps ledelse i julen.»

Hva hadde skjedd? 22. desember hadde Støre visstnok «satt ned» en hittil ukjent, uformell «krisestab» under behandlingen av Giske-saken. Hvorfor? «I ettertid er det brukt uttrykk som «å hindre at partiet går under», og at de fire måtte utgjøre limet i partiet «slik at ikke alt rakner.»

Uttrykk var altså brukt. Av hvem? Det fortalte ikke Aftenposten.

Avsløringen sa egentlig ikke annet enn at partilederen og sentrale medlemmer av sentralstyret – partisekretær Stenseng, AUF-leder Husseini og LO-leder Gabrielsen hadde snakket sammen. Den såkalte staben eller gruppen hadde ikke engang møttes. De hadde kommunisert via SMS og telefon. Aftenposten gav inntrykk av dette var mistenkelig: «Det finnes ikke protokoller eller referater fra virksomheten.»

Ingen personer ble sitert på at de reagerte på virksomheten. Og i følge Aftenposten ble følgen spørsmål tatt opp av den «uformelle julegruppen»:

  • Innkalling til ekstraordinært landsstyremøte og sentralstyremøte i et forsøk på å roe gemyttene i partiet.
  • Mediehåndtering – hvem som skulle uttale seg.
  • Opprettelsen av et eget utvalg for å se på hvordan partiet håndterer påstander om seksuell trakassering. Utvalget, som ledes av tidligere statsadvokat og statssekretær i Justisdepartementet, Pål Lønseth, skal konkludere om kort tid. Funnene skal behandles i Aps sentralstyre senere i juni.

En særdeles mistenkelig sakliste. Særlig etter at dette ble diskutert straks etter nestleder Hadia Tajiks Facebook-melding som av enkelte partkolleger ble oppfattet som «illojal». Ikke rart hun ikke ble invitert!

Men Støre avviste overfor Aftenposten at han hadde opprettet en «gruppe» eller at den var et svar på illojalitet fra nestelederen. Og langt uti saken fikk Tajik selv satt ord på sine følelser over å bli utestengt fra partiledelsen:

«Hadia Tajik svarer slik på spørsmålet om det ikke var naturlig at hun deltok i gruppen: – Nei, fordi jeg ikke var en del av håndteringen av varslene mot Trond Giske var det heller ikke naturlig at jeg var i denne SMS-tråden, skriver hun i en e-post til Aftenposten.»

Neivel, nei. Dette var beholdningen som leseren satt igjen med: Landets største avis hadde over en halvannen side fortalt oss at det for et halvt år siden skjedde noe mistenkelig i Ap. Noe ikke engang «offeret» reagerte på. Hadia Tajik ble utestengt fra en gruppe som hun selv ikke mente hun burde være med i. Og det midt i julen, a gitt!

Takk Aftenposten, for å dele denne vonde historien med oss alle.

Og tre dager senere legger altså avisens politiske redaktør hele skylden for krisemålingene på menneskene i partiet, og belærer dem om deres arbeidsoppgaver:

«De som skal gjøre de politiske avklaringene, vet at personstrid, mistenksomhet og tillitsbrist står i veien for hovedjobben, for de nødvendige, politiske debattene. Inntil videre fortsetter Arbeiderpartiet å vakle inn mot valget i 2019, i en krise som er 100 prosent menneskeskapt. Og valgt.»

Men menneskene som dekker krisen for det norske folk, slipper åpenbart helt å reflektere over sin egen rolle i saken. De kan til og med skrive at «hver og en av aktørene har sine gode grunner for å handle som de gjør», uten å gjøre seg selv til aktør – verken i det politiske spillet, eller på det kommersielle mediemarkedet.

Da må kanskje vi andre stille spørsmålet – som selvsagt kan rettes selvsagt rettes til en samlet norsk presse:

Kan aviser velge å skrive om politiske saker framfor personstrid? Særlig når man fastslår  – som Eilertsen gjør – at «velgere avskyr personstrid»? Kan kommentatorer velge å ikke tematisere indre partikonflikter når de ikke har noen nye opplysninger eller noen nye perspektiver på saken? Og kan redaktører velge å ikke lage konflikter ut av nesten ingenting?

Fraværet av selvrefleksjon blir desto mer påfallende når Ap-krisen når de samme redaktørene framstiller den som en uavvendelig prosess. «Støre klarer ikke å slukke brannen», skriver Trine Eilertsen. «Striden må bare brenne ut, med alt det fører med seg av ofre på veien. Den stikker for dypt, den er for bitter. Ingen klarer å stoppe den.»

Og videre: «En regjeringskrise er det eneste som virkelig kan endre den destruktive dynamikken i partiet på kort sikt.»

Vel, det ville også hjelpe litt om pressen unnlot å kaste ved på bålet. Og innså at blant «alle disse valgene som forlenger og fordyper striden i partiet», så inngår også deres egne valg.

Kronikk i Medier24, 7. juni 2018.

Blir unge syke av å bli kalt snøfnugg?

telegraph aftenposten.1000x562

Aftenposten har i dag den rareste artikkelen jeg kan huske å ha lest i «Uviten»-spalten.

På papir lyder tittelen: “Bli unge virkelig syke av å bli kalt snøfnugg?” Det sier artikkelen ingenting om. En av undertitlene lyder: “Ligger forklaringen i spørsmålsstillingen?” Det sier heller ikke artikkelen noe om.

Teksten er skrevet av Atle Fretheim, forskningsleder ved Folkehelseinstituttet og professor II ved Universitet i Oslo. Han presenterer den på Facebook som “Litt god, gammaldags mediekritikk”. Men tåler den selv mediekritikk?

Fretheim tar utgangspunkt i et fornøyelig oppslag i den engelske avisen The Telegraph som jeg selv delte på Facebook for en snau måned siden. Den hadde overskriften: “Don’t call us snowflakes – it damages our mental health, say young people.”

Med andre ord: Ungdommen mener det kan være krenkende – på et helsefarlig nivå – å bli kalt lettkrenkelig.

Det er jo litt morsomt, særlig når det bygget på en tilsynelatende seriøs spørreundersøkelse der hele 74 prosent av de spurte i alderen 16-24 år mente at det å bli kalt “snøfnugg” kunne gå ut over deres mentale helse. Men Fretheim var skeptisk til funnet, og til oppslaget til The Telegraph – og avisene som viderebrakte saken til almen forlystelse:

“Jeg fant ikke tegn til kritiske spørsmål om undersøkelsen i noen av oppslagene, så jeg måtte sjekke litt selv.”

Og Fretheim er generøs nok til å innvie oss i metodene til en forskningsleder:

“Ved hjelp av et helt enkelt internettsøk var det lett å finne ut at forsikringsselskapet Aviva stod bak undersøkelsen.”

Vel. Enda lettere ville det være å faktisk lese The Telegraph-artikkelen. For der står det: “Research by insurance firm Aviva found that 72 per cent of 16-24 year-olds think the term [snowflake] is unfairly applied, while 74 per cent think it could have a negative effect on young people’s mental health.”

Men Fretheim gravde videre hos forskningsselskapet:

“Aviva svarte meg raskt på epost. Først ble min forespørsel om å få mer informasjon om undersøkelsen avvist, men etter litt fram og tilbake fikk jeg se spørsmålene som hadde blitt stilt.”

Og slik lød det:

«Do you think that the usage of terms such as the ‘snowflake generation’ can have a negative effect on the mental health of the people to whom it refers?»

Og hva har så Fredhem da avslørt? Nok en gang: Intet enn det som sto i The Telegraph-artikkelen. Jf. sitatet over. Han skriver: “Medieoppslagene gav inntrykk av at de som svarte ja på spørsmålet mente de selv stod i fare for å bli syke av å bli kalt «snowflake». Det er en tvilsom tolkning.” Men i Telegraph-artikkelen lå denne tolkningen kun i tittelen, ikke i selve artikkelen. Og om de unge som svarte ja i undersøkelsen tenkte på seg selv eller ikke, aner vi ikke. Heller ikke Fretheim. Han skriver:

“Det er også verdt å merke seg at blant alle de voksne deltakerne i undersøkelsen svarte godt over halvparten (58 prosent) ja på det samme spørsmålet.”

Folkehelsas mann later til å være berolighet over dette, for da er det ikke ungdommen selv som frykter å bli syke av å bli kalt “snøfnugg”. Men at også eldre er bekymret på ungdommens vegne – for at de urettmessig kan bli stemplet som lettkrenkelige, og dermed kan ta skade på sin sjel av det, er ikke også det bittelitte grann foruroligenede – eller forlystelig – alt etter hvordan man ser det? Men dette poenget – at krenkelseskulturen nå tydeligvis har nådd alle generasjoner – går ham hus fordi. Han er for opptatt med å gratulere seg selv med ha utført en helt unik gravejobb. Artikkelen slutter med et spørsmål til forsikringsselskapet:

“- Har noen journalister tatt kontakt med dere for å få mer informasjon om undersøkelsen? spurte jeg.

– Nei, ingen.”

Men så kommer den virkelige ironien. Fretheim har altså ikke avslørt noe som helst ut over å peke på at en tittel var litt hardt vinklet, noe en våken leser kunne finne ut på egenhånd. Og hva gjør Aftenposten når de publiserer artikkelen hans på nett? De bruker nesten samme overskrift, med Fretheims navn rett bak, i like store typer: “Generasjon snøfnugg: Ikke kall oss snøfnugg, vi blir syke av det.” Faktisk er dette en enda mer tvilsom versjon av tittelen enn den til The Telegraph, fordi den tillegger utsagnet til “snøfnuggene” selv, og ikke til ungdom generelt. Akkurat det Fretheim kritiserer, gjør Aftenposten til gangs, når de skal presentere mediekritikken. Vi sier god bedring til alle parter.

Opprinnelig publisert på Medier24, 2. januar 2018.