Slik blir Ap et småparti

Når det gjelder barnefattigdom, må vi være ærlige om alt. Unntatt årsaken.

Barnefattigdommen øker i Norge. Slik den har gjort siden 2001. Antall barn under 18 år som bor i en husholdning med vedvarende lavinntekt, har nå bikket 100.000. Det er et oppsiktsvekkende og nedslående tall.

«Slik skal vi ikke ha det i Norge», sier statsråd Jan-Tore Sanner. «Vi kan ikke leve med de utfordringene mange barn og unge har i dag,» sier Jonas Gahr Støre i et intervju i Dagsavisen. Men det er mer interessant hva Ap-lederen ikke sier.

«Vi må være ærlige på at vi er nødt til å finne nye svar. Og vi må være like ærlige på at det kommer til å koste. »

 Javel, men hvordan forklarer Støre at stadig flere barn vokser opp i lavinntektsfamilier, selv om problemet er adressert i mange år, og en rekke tiltak er satt inn?

«Det er et uttrykk for at forskjellene øker i Norge. Sterke krefter virker i den retningen – barn og unge blir rammet av det. Arbeidslinja er veldig viktig, men det kan ikke være hele svaret. Det er også ting knyttet til oppveksttilbud, til nærmiljøet, og til kvaliteten på tjenestene.»

«Sterke krefter» skaper altså «forskjeller» som «rammer» noen. Noe som krever mange nye svar. Eller rettere sagt: Delsvar.

Dette høres i beste fall ut som starten på et seminar. Det er i all fall ikke klar tale fra vår ledende opposisjonspolitiker.

Støre vil ikke svare konkret på journalistens spørsmål. Selv om han vet hva som er årsaken. Fordi SSB sier det. Forskere sier det. En rekke avisartikler i mange år har påpekt det. Jeg skrev blant annet en kommentar om det i Dagbladet for et år siden. Årsaken er innvandring.

Uten innvandring ville barnefattigdommen knapt økt i Norge. Ifølge SSB er antall fattige innvandrerbarn mer enn doblet på ti år, fra 26.000 til 55.000. Bare 5,5 prosent av barn uten innvandringsbakgrunn lever i lavinntektsfamilier, mens andelen for innvandrerbarn er nesten syv ganger så stor – 37,8 prosent.

Dårligst ut kommer familier med bakgrunn fra Somalia, Syria, Irak, Eritrea og Afghanistan. De er barnerike, dårlig tilknyttet arbeidsmarkedet og sterkt avhengige av offentlig støtteordninger. Hele fire av fem somaliske barn tilhører en familie med vedvarende lavinntekt. En stor andel av disse familiene er fattige selv etter mange års botid. Og vi snakker om den sterkest økende innvandringsgruppen i Norge.

Legg så til at SSB-tallene er basert på inntekt målt i perioden 2013–2016. Alle som har kommet etter flyktningbølgen i 2015, er ikke med i statistikken. Kanskje har antall fattige barn i Norge allerede passert 120.000.

Økt barnefattigdom i Norge handler altså om økt innvandring av fattige mennesker med lav eller ingen kompetanse. Deres muligheter til å få arbeid i Norge i små. Uansett tiltak. Uansett offentlig pengebruk. I tillegg kommer et annet, lite belyst problem: Mange av de gruppene med lavest inntekt sender store beløp hvert år til slektninger i hjemlandet, slik at de selv blir enda fattige og enda mer avhengig av økonomisk hjelp.

Dette kunne Støre ha sagt, om han var en ærlig politiker. Og han burde ha sagt det om han ønsker å gjenreise tilliten til et parti i krise. Innvandring var den viktigste saken for velgerne under stortingsvalget i fjor. Bare 15 prosent mente Arbeiderpartiet hadde best politikk på feltet. Partiet har erkjent at de har skygget unna og bekjent at de vil ta eierskap til saken. Det danske søsterpartiet har for lengst lagt seg på en tøffere linje i innvandringspolitikken.

Men Støre viker fortsatt unna. Intervjuet med det tidligere partiorganet er full av floskler, høyttenkning og det ene som ikke utelukker det andre. Og hva vil partiet gjøre frem mot landsmøtet til neste år? De vil la et utvalg se på saken.

Hva skal man si? Selvsagt trengs kompenserende tiltak for å hjelpe barna som allerede er i Norge. Selvsagt finnes det humanitære grunner til å ta imot flyktninger. Men da må man gjøre det klart at økt barnefattigdom er prisen å betale.

Det mest oppsiktsvekkende er at Støre sier at «det finnes grenser for hvilke problemer som politikken alene kan løse». Det er helt riktig. Men årsaken til problemet han snakker om, er ene og alene styrt av politikk. Det er de folkevalgte som bestemmer hvor høy og hva slags innvandring vi skal ha.

Fortsetter Støre på denne unnvikelseslinjen, kommer Ap til å bli et småparti.

Opprinnelig publisert i Aftenposten på nett, 6. april 2018 (og på papir 8. april)

Det innvandringsdebatten ikke handler om

Tegning: Flu Harberg.
Tegning: Flu Harberg.

Vil vi ha økt barnefattigdom i Norge? Det er opp til oss.

BARNEFATTIGDOM er et trist ord. I norsk sammenheng høres det også ut som et gammel ord. Nesten på linje med spebarnsdødelighet. Et tilbakelagt stadium i velstandsutviklingen. Men der tok vi feil. Mens barnefamilier flest har opplevd økonomisk opptur de siste tiårene, har stadig flere barn havnet under fattigdomsgrensen.

Dette henger faktisk sammen, rent matematisk, siden fattigdomsgrensen er relativ, i EU satt til 60 prosent av medianinntekten. Får vi flere rike, får vi også flere fattige i statistikken, selv uten inntektsfall. Nå har faktisk kjøpekraften i lavinntektsgruppen sunket de siste årene, men hvor stor er gruppen, og hvem består den av?

NYE TALL FRA SSB viser at 98 000 under 18 år lever i familier med “vedvarende lavinntekt” (dvs. hadde en husholdningsinntekt på mindre enn 443 000 etter skatt i perioden 2013-15). Det utgjør 10 prosent av norske barn. I 2000 var tallet 4 prosent. Økningen skyldes nesten ene og alene innvandring. Antall fattige innvandrerbarn er doblet på ti år – fra 26000 til 52000. 5 prosent av barn uten innvandringsbakgrunn lever i lavinntektsfamilier. Blant innvandrerbarn er tallet 38 prosent. Men alt avhenger av opphavsland.

FÅ BARN MED BAKGRUNN fra Bosnia eller Filippinene er fattige. Verre er det om foreldrene kommer fra Irak, Syria eller Somalia. Mange av dem er flyktninger, mange har lite eller ingen utdanning. Somalierne peker seg ekstra ut med store barnekull og lav forsørgerevne. En somalisk familie består i snitt av 5,7 personer, og bare én av dem jobber, i snitt. 36 prosent av mennene og 22 prosent av kvinnene er sysselsatte. Familieøkonomien blir deretter: Fire av fem somaliske barn er fattige.

Økt botid bidrar lite til inntektsøkning i denne gruppen. Barnefattigdommen kan reduseres med økt målrettet barnetrygd, men vil samtidig svekke foreldres incentiv til å jobbe (slik kontantstøtten fungerer nå). Mange innvandrerbarn vil ta utdanning og få bedre levekår enn foreldrene, men uansett sosial mobilitet, vil integreringsutfordringene bestå med vedvarende innvandring av folk uten kompetanse og språkkunnskaper. Den raskest økende ikke-vestlige innvandringsgruppen er nettopp somalierne, som forlengst har passert pakistanerne i antall. For ti år siden var de 14698. Nå er de 41463. Det forklarer alene mye av økningen i barnefattigdom. Og SSBs “nye” tall dekker bare de som kom før 2013, to år før flyktningstrømmen. Det betyr at antall fattige barn i Norge i dag trolig ligger rundt 110 000, eller mer.

ØKT BARNEFATTIGDOM er en forutsigelig konsekvens av innvandring fra fattige land. Men når hørte du en politiker eller kommentator ta opp dilemmaet? De som er mest mot ulikhet, er mest for innvandring. SV-leder Audun Lysbakken mente Sverige var et “lys i Europa” med sin asylpolitikk.

Innvandringsdebatten i Norge handler underlig nok om alt annet enn hvor mange og hva slags innvandrere vi skal ta imot. Brochmann-utvalget hadde som mandat å utrede mulighetene for integrering, gitt “høy innvandring”. Erna Solberg sier at hovedårsaken til barnefattigdom er høy innvandring, men det høres ut som en utenforliggende kraft utenfor statsministerens kontroll. Og på “Debatten” på NRK1 presenterer SSB tre scenarier for framtidig innvandring som om det var værprognoser.

Vi hører nesten aldri at dette er noe vi bestemmer selv! Størrelsen og typen av innvandring er faktisk et politisk valg. Det handler om grensekontroll, signaleffekter, terskler for asylinnvilgelse, regler for familiegjenforening, osv. Sverige gikk fra åpne hjerter til stengte grenser over natten. Vi strammet også inn, men likevel ble det registrert 26400 nye landsmenn i fjor, over 90 prosent fra den gruppen SSB kaller “Afrika, Asia, etc.” Dette var på Sylvis vakt. Hun som er så kjempestreng.

SÅ BRA!, VIL NOEN SI. Ingen “fattige” mangler mat, klær og hus. Bør vi ikke applaudere at barn av utsatte og forfulgte kan komme hit, eller bli født her, og få en bedre framtid? Javisst. NAV er bedre enn krig og nød. Men Norge er også et avansert, ressurssterkt samfunn med høye krav til deltakelse. Sjansen for å falle permanent utenfor er stor, ulikheten selv kan nære bitre offernarrativer, og i verste fall fall bidra til radikalisering. Terrorforskeren Thomas Hegghammer er pessimistisk, og peker på risikoen ved stadig flere unge muslimer med dårlig økonomi. De to IS-søstrene i Åsne Seierstads bok, kom fra en somalisk lavinntektsfamilie, der moren i tillegg fryktet at døtrene ville bli for “norske”.

Hvordan møter man slikt? Integrerings- og fattigdomstiltak har det til felles at de er dyre, vi vet ikke helt vet om de virker, og de kommer på toppen av en allerede enorm regning. I følge Finansavisen gir en gjennomsnittlig somalier opphav til “statsfinansielle svekkelser” på 11 millioner kroner i perioden 2015-2100. Dette er penger som kun vært brukt på å styrke FNs underbudsjetterte flyktningprogram. Eller finansiere mottak av flyktninger i trygge mellomkostland (nei, ikke nærområdene), slik den svenske innvandringsdebattanten Tino Sanandaji foreslår i boken “Massutmaning”. Problemet er bare at slike vurderinger – som handler om allokering av ressurser, eller vilkår for en effektiv humanisme – ikke er like engasjerende som moraldebatter om statsråders smykkevaner.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 11. mars 2017.