Posted on

Trædals metode

Med skam skal ondt fordrives fra innvandringsdebatten.

Eivind Trædal, bystyremedlem for MDG og svært aktiv debattant på sosiale medier, har svart på min helgekommentar i etterkant av hans raseriutbrudd på Dagsnytt 18.

Jeg brukte debatten som et bilde på dagens polarisering og eskalering, der «moralistiske brunbeisere» og «alarmistiske kulturkrigere» provoserer hverandre til stadig nye høyder i innvandringsdebatten. Alt mens de krever full lojalitet til sitt eget lag, og tvinger alle i midten til å velge mellom pest og kolera.

Dette greier Trædal å vri til at jeg anser «rasisme» og «antirasisme» som like farlige ytterpunkter. At jeg i stedet for hat og ikke-hat ønsker meg en mellomting.

Dermed kan han også klistre meg til Donald Trump («begge sider» hadde skylden for tragedien i Charlotteville) og minne om at jeg er «godt plassert på den innvandringskritiske høyresida.»

Vel. Jeg befinner meg vel omtrent like langt til høyre som Arbeiderpartiets Jan Bøhler. Og får like mye kjeft fra heiagjengen rundt Resett og Document som fra ytrevenstre.

Trædals stråmann er lett å gjennomskue, og bekrefter mitt poeng. Først stempler han motparten som ond (”rasister”) og seg selv som god (”antirasist”). Så beskylder han meg for å lage en falsk likhet mellom hans egne begreper. På samme måte kunne Documents Hans Rustad klaget på at jeg setter likhetstegn mellom «patrioter» og «landssvikere».

Men slektskapet mellom en Trædal og en Rustad er nettopp begge parters hang til å tenke i slike enkle, absolutte motsetninger. Til å framstille meningsmotstandere som en trussel mot nasjonen, og seg selv som redningsmann. Til å tenke i flokk, gjør seg immun mot kritikk, og være så overbevist om sin egen moralske fortreffelighet, at alle verbale hersketeknikker blir tillatt.

Med et slikt verdensbilde trenger man ikke sette seg inn i komplekse spørsmål om islam og innvandring. Noe som må være bekvemt for en som vet så lite om emnet som Trædal. Han kan bare rykke ut med blålys straks noen har vist tegn til å ha «gale» holdninger, eller nære sympati for «gale» personer.

Jeg vet hva jeg snakker om. I tre år har Facebook-veggen min fungert som et debattforum om islamisme, terror, asylpolitikk, innvandringsregnskap, kriminalitetsstatistikk og «svenske tilstander». Mange av deltakerne har vært opptatt av å få fakta på bordet, selv om de kan være ubehagelige. Bidragene til Trædal og hans likesinnede – og de er ikke få – har vært å benekte dårlige nyheter, og mistenkeliggjøre budbringerne. På autopilot, uten å ha satt seg inn i sakene.

Denne kampen har de nå mer eller mindre tapt. Da gjenstår bare moraliseringen.

Mange moraliserer. Men Trædal har dratt det litt videre. Og her blir jeg nødt til å forklare litt, fordi han virker helt uforstående til at noen kan kalle ham et «moralpoliti».

La oss ta et eksempel. En advokat skrev nylig på Twitter at ikke-vestlig innvandring er en katastrofe, og at Trædal og andre som forsvarer den, må ty til fordømmelse og rasisme-anklager. Hva gjorde Trædal da? Han kopierte vedkommendes jobbportrett, la det ut på Twitter og skrev: «Hvis du er rasist og på jakt etter en god advokat så anbefaler jeg NN ved advokatkontor X på det varmeste.»

Slik kan man leve opp til sitt rykte, og gi motstanderne alt de ønsker og litt til.

For Trædal handler innvandringsdebatt ikke om å finne ut hva som er sant og riktig. Det det handler om å sette merkelapper på folk, peke dem ut som onde menneske. Også for deres arbeidsgiver.

Trædal vet at bedrifter og organisasjoner får varsel når navnet deres dukker opp på sosiale medier. Derfor sørger han for å nevne dem, slik at personalsjef eller kommunikasjonsansvarlig kan konfrontere synderen med en utskrift eller et mailvedlegg: «Hva er dette for noe?»

Dette «noe» er som regel en skjermdump av noe vedkommende har skrevet på Twitter eller Facebook. Ute av kontekst og kommentert av Trædal framstår den akkurat ille nok til å påkalle stammens hyl.

Han holder seg heller ikke for god for å spre skjermdumper fra lukkede Facebook-profiler, selv når samtalen er høyst privat. Har de et innhold som Trædal anser som «rasistisk» eller «sexistisk», må synden ut til spott og spe: «Se hva NN som jobber i X skriver!»

Dette er grunnen til at Torgrim Eggen kalte Trædal for «venstrepopulismens fireåring» i DN på lørdag.

Medieforsker Kjersti Thorbjørnsrud har dokumentert at mange som føler seg på «feil» side i innvandringsdebatten trekker seg tilbake eller sensurerer seg selv for å unngå negative reaksjoner. De føler seg neppe mer velkommen av å se inkvisitor Trædal i aksjon. Og det er kanskje meningen? Da har han renset debattklimaet.

Alternativet til «skamming» er ekskludering. På Dax18 raste Trædal mot at Rustad og Helge Lurås i det hele tatt var invitert som motdebattanter. Da bidro NRK til «legitimere rasisme og høyreekstremisme». Hva er problemet? Det burde være lett å tilbakevise konspirasjonsteorier og borgerkrigsretorikk. Men Trædal vil heller å forvise alternativ-høyre fra anstendige debattflater. Dette er den illiberale «no-platforming»-politikken som vi kjenner fra venstreaktivister på amerikanske universiteter.

Nå kan ikke Trædal skremme alle taushet, eller blokkere alle han misliker på Facebook. Da er strategien å forvrenge hva de sier og står for. I sitt tilsvar kaller han meg en solidarisk støttespiller av Nils Rune Langeland i trakasseringssaken. Men jeg har aldri forsvart Langelands oppførsel. Jeg kritiserte gapestokken Trædal satte opp og mobben han mobiliserte.

Trædal skal også ha det til at jeg har hyllet Storhaug som en «fantastisk og misforstått feminist og menneskerettighetsforkjemper.» Det er i det hele tatt vanskelig for Trædal å ytre seg uten å ty til slike karikaturer. Jeg har forsvart Storhaug mot mange års demonisering, og sett behandlingen av henne som et tegn på en trang meningskorridor.

Men jeg har hele veien lagt inn forbehold mot «overdreven indignasjon og dyster spekulasjon om islam», og forbeholdt meg retten til å kritisere hennes uheldige og overdrevne utspill, som det dessverre er blitt flere av. Men denne enkle nyansen blir for komplisert for Trædal. Han mener jeg har snudd på en femøring, og løper fra mitt standpunkt når jeg skjønner jeg tok feil.

Det morsomme er at Storhaugs trofaste støttespillere kritiserer meg for akkurat det samme. Og her er vi ved kjernen i den nye stammementaliteten. Enten skal du ta avstand fra «djevelkvinnen» og alt hennes vesen, til evig tid. Eller så skal du forsvare henne i tykt og tynt, uansett hva hun måtte finne på. Samme med Listhaug. Eller Støre. Dette kalles «integritet».

Hva aktørene sier og gjør i konkrete saker, er underordnet. Det altavgjørende er hvem som sier det, hvilket lag de representerer, og hva sympatien eller antipatien forteller om deg og meg.

Det burde være unødvendig å si at denne tenkemåten strider mot kritisk tenkning og åpen, fordomsfri debatt. Den gjør det også vanskelig å se forskjellen på en fireåring med gapestokk og en ulv i dress.

Opprinnelig publisert som debattinnlegg i Dagbladet, 27. mars 2018.

Posted on

Stammekrig i Norge

Tegning: Flu Hartberg.

Hvor var du da Eivind Trædal mistet hodet på Dagsnytt 18?

Det vi så og hørte på mandag var sammenbruddet for den politiske samtale i Norge. NRK trodde de hadde invitert Trædal (MDG i Oslo), Rune Berglund Steen (Antirasistisk Senter), Hans Rustad (Document) og Helge Lurås (Resett) til å forklare hva «splittelsen i innvandringdebatten» handler om. Deltakerne valgte i stedet å vise problemet.

«Ja, jeg brøler gjerne for å ta et oppgjør med det hatet dere står for!, tordnet Trædal. «Du eier ikke folkeskikk,» sa Rustad, før han snakket videre om borgerkrigtilstander i Norge. «Jeg beklager hvis jeg fremstår som mer sivilisert, det er ikke min hensikt,» sa Berglund Steen. «Er dette et humorprogram?», spurte Lurås. «Jeg vet ikke hvor lurt dette var», sa programleder Fredrik Solvang. «Nei, det var ikke så lurt», sa de stridende parter og forlot branntomten med et svett og lettet smil.

Vi har ikke begynt å skyte på hverandre riktig ennå. Men stammementaliteten burde være kjent. Tenk dagens USA, eller vår egen politiske vekkelsesbølge på 70-tallet. Det handler om dogmatikk, demagogi og demonisering. En mistillitskultur som bringer ut det verste i folk.

Alle de fire i Dax18-studio er intelligente mennesker. Alle kan skrive, og har faktisk et poeng eller to. Men du skal lytte nøye når disse snakker om å ødelegge debattklimaet, for dette er noe de kan.

La meg gi et kort signalement av to moralistiske brunbeisere uten impulskontroll, og to alarmistiske kulturkrigerne med påtatt innestemme:

Rustad bruker document.no til å advare mot «det svarte» i gatebildet, mørkhudete unger i Lindex-reklamen og et titalls biler fulle med afrikanere sett ved en skøytebane i Hamar-traktene. Bunkersretorikk og konspirasjonsteorier framsettes som om det var saksopplysninger. Den totalitære «Mulla Støre forlanger underkastelse». Politikere og organisasjoner «forråder» nasjonen i samarbeid med «overvåkere» og «ideologiske soldater», ellers kjent som journalister. Alle er i «allianse med islam», og vil «avskaffe Norge», om ikke selverklærte «vekkere» som Rustad opplyser folket.

Lurås skriver forsvarstaler for en erklært sympatisør av Anders Behring Breivik. Han publiserer tekster om den «fascistoide og stalinistiske» løgnpressen med eksplisitt referanse til medieforskerne Hitler og Goebbles. Han lar en anonymisert skribent rette et stygt personangrep mot en norsk-somalisk samfunnsdebattant på 20 år med voldsalarm. Fordi hun fortjener det, ifølge Resetts redaktør. Jenta er nemlig frekk, selvhevdende, utakknemlig, islamist (bevis: hodeplagget) og misbrukt av venstreaktivister. Dessuten mangler hun «ærefrykt i møte med norske autoritetspersoner».

Bystyremedlem Trædal har på sin side en ubetalt ekstrajobb som storinkvisitor på sosiale medier. Alltid rede å klistre meningsmotstandere til rasisme eller menneskeforakt. Bevisene er skjermdumper ute av kontekst, sitatbrokker vrangtolket til det ugjenkjennelige, alle former for stråmenn og guilt-by-association. Og vet ikke synderen selv å skamme seg, tagger han arbeidsgiver. I den gode hensikt å bedre debattklimaet.

Berglund Steen derimot, er heltidsansatt og statslønnet for å drive rasismen ut av samfunnskroppen. Og Djevelen er overalt. Da jeg i fjor høst kritiserte TV 2s følelsesbaserte kampanjejournalistikk om «oktoberbarna», svarte ARS-lederen over to sider i Dagbladet under tittelen «FY FAN, ROLNESS!». Her fikk jeg vite at jeg ler av andres lidelse, krever «jernhansker» mot ungdom på flukt, er «den førende pennen i tiden for Frp’s styre», en «hoffsatiriker for det høyrepopulistiske eneveldet», og ligner på byråkrater som avviste jødiske barn på 30-tallet. Var det det hele? Nei. Jeg ble også anklaget for å bo i Ullevål hageby.

Disse fire representerer ytterfløyer i innvandringsdebatten. Men de setter tonen, og gjør deltakelse til et valg mellom pest og kolera. Med identitetspolitikkens frammars og bråket om Listhaug drar det seg til i begge ender, og luften tappes i midten. Den partiske tankegangen tar over, og det blir stadig vanskeligere å argumentere rasjonelt og liberalt fra et uavhengig ståsted.

Vi som forbeholder oss retten til å kritisere både Støre og Listhaug, får høre at vi vingler eller står i spagaten. Evnen til å rette pekefingeren begge veier, vurdere utspill og ytringer etter de samme kriterier, uansett avsender, ble inntil nylig ansett som en god egenskap. Nå framstår det som kognitiv dissonans.

Og hva den saklige uenigheten om innvandring består i, er det snart ingen som husker. Partene snakker stadig mindre om faktiske forhold og politiske tiltak, og stadig mer om hverandre – i moralske termer. Med gjensidige beskyldninger om aggresjon, stempling og mistenkeliggjøring av motiver. Den ene er den andres speilbilde, og alle gjør hva de kan for å bekrefte de verste fordommene om en selv, slik at motparten får ny ammunisjon.

Trædal på Dax18 sørget ikke bare for tusen nye FrP-stemmer og sympati for «ulvene» i dress. Han angrep NRK for politisk skjevhet, og ville kalle en spade for en spade. Hvem har sagt det før?

Og hvem gjentok det under sin offensive avskjedstale? Men stortingssalen er ikke en «barnehage» og hard motbør er ikke «knebling av ytringfriheten». Sylvis spade ligner mer på fake news. Eller et masseødeleggelsesvåpen: «Jeg har aldri sett så mye ondskap i Norge som denne uken.»

Med sånne høyrepopulister, hva skal vi da med godhetstyranner?

Det er her den siviliserte uenigheten slutter, og forråelsen av debattklimaet begynner. Når motparten utdefineres som «ond», og «rasistene» står mot «landssvikerne». Hvordan kan man så bryte denne destruktive spiralen, der man hele tiden provoserer hverandre til nye angrep og krenkelser?

Vi kan lære av de gode unntak. Inger Merete Hobbelstad skrev i fjor et langt og godt essay på nettstedet Broen.xyz, der hun fastslo at «liberale urbanister som demoniseres av populistiske bevegelser selv må bære noe av skylden for at de mister anseelse og tillit». Hun viste blant annet til analysene til Jonathan Haidt, David Goodhart og – Nils Rune Langeland(!). En kvinnelig Dagbladet-journalist fant «sexisten» og «rasistens» tanker om kulturkløften interessante. Har du sett på maken.

Et annet eksempel, men en annen profilert Dagbladet-penn: John Olav Egeland kalte Helge Lurås for «pressetisk hjernedød» i forbindelse med Grande-saken. Da kunne Lurås hoppet i skyttegraven igjen. I stedet invitert han Egeland til et «oppklarende» TV-intervju i Resett – og fikk ja.

Den ferske nettredaktøren måtte sitte skolerett for en erfaren og prinsippklar pressemann, men Egeland kom også med en uventet innrømmelse: De etablerte mediene var «skyldige» i å unnlate å skrive om negative konsekvenser av innvandring, og HRS og Document hadde påvirket dem til å sette temaene på dagsorden. Dette fra en veteran i det venstreliberale Dagbladet, en PK-bastion i MSM, som regelmessig har stemplet Storhaug og Listhaug som kalde og inhumane. Har du sett på maken.

Disse to oddsbombene har noe interessant til felles. Det handler om personlige samtaler. Ansikt til ansikt, er det langt verre å opprettholde ideologisk basert fiendebilder, skapt på avstand, bak skjerm og tastatur, bekreftet av sterke meningsfeller. Du kan til og med risikere å oppfatte nyanser og føle sympati. Møtene var heller ikke debatter. Ingen hadde behov for å slåss eller vinne.

Det finnes flere slike forløsende møter på vers av frontene. I «Faten tar praten»fant den hijabkledte programlederen og LIM-leder og hijab-kritiker Dana-Æsel Manoucheri tonen over en tekopp, og ble enige om at tvangen, ikke plagget var problemet.

I gårsdagens Morgenbladet møttes Sylvi-forsvarer Carl. I Hagen og Utøya-overlever og varaordfører i Oslo Khamshajiny Gunaratnam til et svært uformelt «dialogmøte» i sofaen. Hagen sa at dersom den famøse Facebook-posten ble oppfattet som at Ap generelt setter hensynet til terrorister sikkerhet foran samfunnets sikkerhet, så «var det helt naturlig at mange som var på Utøya reagerte som de gjorde.» Jøsses.

Og så, ikke å forglemme, Deeyah Khans siste dokumentar, «I møte med fienden».Her oppsøker hun høyreekstremister i USA som har hetset henne på nett, og kommer tett på dem. Med forbløffende resultat. Flere av verstingene sprakk fullstendig opp i sofaen da de begynte å snakke om egen bakgrunn og barndom. Foran en kvinne og muslim. Som de hadde dobbelt grunn til å hate. Men som tok dem på alvor og lyttet. De endte med å kalle henne «venn».

Det burde være mulig ta dette videre. Kanskje også tillate seg mindre alvor. Jeg har et forslag til et realitykonsept:

«Menn som vil videre» – Eivind Trædal og Helge Lurås tilbringer langweekend på spa- og kurshotell, med samtaleterapi, psykologisk trening og personlig utvikling. Trædal fokuserer på sinnamestring, Lurås på å vise følelser.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet,  24. mars 2018.