Andreas Viestad vil stoppe debatten om EAT. Med støtte fra Marie Simonsen.
Andreas Viestad er flink med mat og ord. Men ganske enkel og barnslig i rollen som godhetstyrann. Han gir selv et skoleeksempel på mitt hovedpoeng: Kombinasjonen av ekte engasjement og god sak er uangripelig, gjør enhver kritiker til skyteskive.
I helgespalten sist lørdag forsøkte jeg å heve blikket og forklare hva debatten om EAT og Gunhild Stordalen handler om: Norsk presse har fungert som reklamebyrå for et megalomant initiativ med mye glamour og lite substans. Hovedfokuset er villet og regissert av hovedpersonens pr-apparat: Melodramaet om en flott, syk og sterk kvinne som vil redde verden. Stordalen agerer miljøhelter, men lever som miljøverstinger. EAT visker ut alle skiller mellom kapital- og miljøinteresser. EAT grønnvasker politikere og matindustri uten at de trenger å forplikte seg til noe. EAT er et eliteforum som ignorerer klasseskillet i kosthold, og sender ansvaret ned til vanlige forbrukerne. EAT kan aldri mislykkes, fordi stillstand eller fiasko bare viser behovet for nye konferanser i nye Choice-hoteller.
Hva Viestad mener om alt dette, vet fortsatt ingen. Fordi han bare fikk to ting ut av kritikken: At Gunhild Stordalen er rik. Og at jeg er ironisk og kynisk.
Deretter lager han et kategorisk skille mellom de gode (Stordalen og ham selv) og «godhetsmotstanderne.» Smak på det ordet. De gode trenger ikke engang oppnå noe godt. Det holder at de forsøker, ifølge Viestad. Stiller du derimot spørsmål når noen står på en scene og sier de skal redde verden, så er du mot det gode. En suspekt person. Særlig når du i tillegg «hater feminister, går i eksklusive sko og liker å kle deg ut som en 23-åring til jul».
En enkel verden, snudd opp ned. Kritikeren skal stå til rette hva han gjør og hvem han er, mens verken privatjeter, luksusyachter eller gigantiske kjendisfester kan ødelegge ettermælet til en selverklært kloderedder:
«Det du ikke kommer fra, er at om Gunhild dauer i morgen, så har hun bidratt til noe større en seg selv. Og du vet hva man sier om sånne som ikke står for noe, ikke kjemper for noe, ikke bidrar til noe (…)? Man sier det samme som om menn med dyre, lisseløse sko: Ikke så mye.»
Karakterdrap utført av en veslevoksen matskribent i dobbelt så dyre Alden-sko. I’m still standing. Men la oss ta Viestad på alvor: Man skal altså ikke imøtegå kritikk av prosjekter som framstår som gode. Man skal fordømme AT noen kritiserer, og snu kritikken: Hva har DU gjort? Hva står DU for? Det er et underlig krav til en aviskommentator. Og helt på tvers med journalistikkens etos, som sier at kritikk er et gode, noe som kan utfordre makten, gjøre oss klokere, bringe verden framover.
Viestad får likevel stor støtte for sin bredside. I sosiale medier fastslår selv kjente mediefolk at Viestad har «parkert» Rolness. Blant annet Marie Simonsen, som senere endret ordlyden på Facebook til «partert»(!). Det er ganske oppsiktsvekkende, og litt urovekkende: Dagbladets politiske redaktør bifaller et forsøk på å stoppe debatten om rikingers miljøengasjement, med begrunnelsen: «Gjør noe godt selv, eller hold kjeft!» Vi venter spent på hennes energiske inntreden i partipolitikken.
Opprinnelig publisert som debattinnlegg i Dagbladet 19. juni 2015.
Godhetsentrepenørene mener business. Og du kan ikke kritisere dem.
FORRIGE UKE fikk jeg erfare effekten av sosiale medier. Jeg skrev på Facebook hva jeg mente om mediefenomenet Gunhild Stordalen og hennes hjertebarn EAT. Spontant, spisset, lett satirisk. Ved frokostbordet. Jeg kom til å nevne kjønn, utseende, rikdom og sykdom. Fordi det hører til bildet og fortellingen. Plutselig var jeg selv i stormens øye. Iført slåbrokk.
Andedammen delte seg. Heiagjengen: Endelig er det noen som sier fra! Medienes, politikernes, kongehusets logring for Stordalene er pinlig, frastøtende og prinsippløs. Hylekoret: Sånt kan du ikke si! Dette er smålig dritt, misunnelig sinne,mannsjåvinistisk hersketeknikk. Du er trist. En gretten gubbe. En søppelmann.
DRITTJOBBEN burde selvsagt gjøres av de som har de som har til yrke å grave, undersøke, opplyse. Men journalister vil ikke skitne seg til i møte med Gunhilds renhet og skjørhet. Ta foranledningen for min ventilering – konferansedekningen til Aftenposten. På nett serverte landet største avis en glatt, veldesignet videoreportasje fra et vekkelsesmøte med tårer, floskler og håp. Ikke ett kritisk spørsmål fra reporter, selv ikke når kjøttmotstander Gunhild og kjøttelsker Erna pludret samforent foran kamera.
Åpnet du papiravisen samme dag, fikk du en helside med tittelen «Derfor er Gunhild Stordalens Eat-konferanse viktig». Journalist Arild Færaas ramset opp sine funn: «Viktige maktmennesker deltar på konferansen.» Og: «Konferansen utfordrer myndigheter, næringsliv og sivilsamfunn.» Fastslått på forhånd. Stordalen trenger ikke annonsere. Den frie presse er engasjert i saken – som tekstforfattere og kopimaskiner.
HVORFOR SÅ LITE skepsis i utgangspunktet? Veien mot en varmere klode er brolagt med konferanser. Trenger vi én til, der verdensledende forskere får lov til å sitte i arbeidsgrupper med skandinaviske kronprinsesser?
EAT er altså et privat initativ, utformet som en krysning av Davos-toppmøtet og Nobelkonserten uten musikk. Det er en investor og hotellmillionærs bryllupsgave til sin legekone, som ikke ville ha «diamanter og skit», men heller «redde verden», som hun har drømt om siden hun var barn. Det er en appell om et mer fornuftig og ansvarlig forbruk, initert av et par som selv har råd til både å forbruke i den helt store stil – og kjøpe seg fri fra ansvaret med CO2-kvoter. Petter Stordalen har nærmest gitt sløsing et godt rykte, og flyr privatjet til sine elleville åpningsfestermed bunnsolid samvittighet. Hvordan forholder pressen seg til dette?
Ingen sjekker klimaregnskapet til miljøforkjemperens hotelldrift og eiendomsmasse. Familiens juleferier på Mauritus (pris: 5 millioner) og hyppige leie av den ekstreme luksusyachten Maltese Falcon (ukespris: 3,2 millioner) er ikke tema for Dagens Næringsliv, Klassekampen eller NRK Brennpunkt. Bare for Her og Nå og Se og Hør.
FORUTEN kjendisjournalistikken har den «seriøse» mediedekningen av EAT-prosjektet bestått i å la eventmakeren legge ut om forbedelsene, vise fram sitt imponerende nettverk («Her er stjernelaget») og bli hyllet av sine støttespillerne. Alt timet og tilrettelagt av hennes eget pr-apparat. «Man må ha et halvfabrikat for å få journalistene interessert», forklarer EATs kommunikasjonssjef Beate Nossum. Vinklingen er gitt, betingelsene er klare, hovedpersonen er stylet til tennene og taler godt for sin sak. Det er ingen grunn til å betvile Gunhild Stordalens sterke engasjement og store kunnskaper. Og nei – det er ikke galt å bruke verken kjendisstatus eller skjønnhet til å fokusere på menneskehetens store utfordringer.
Men har medieoppslagene om EAT lært oss noe nytt om kosthold, helse og miljø? Gjort oss klokere på hva som er problemet med dagens globale matproduksjon og handelsregime? Stordalen kunne gitt oss bedre innsikt i vanskelige spørsmål bare ved å skrive en eneste aviskronikk. Men det gjør hun ikke lenger. Det blir for smått. Og hvem leser vel norsk?
I STEDET for tørr informasjon og argumentasjon får vi derfor historien om en sterk og flott kvinnes kamp for å redde verden. Sykdommen som først truet hele prosjektet, hevet etterhvert fortellingen til melodrama: Vil heltinnen redde seg selv lenge nok til å redde de kommende generasjoner? Assosiasjonen går til en katastrofefilm, noe heltinnen selv spiller opp til: Hun har gitt seg selv et år på å gjøre en global forskjell, og ber alle om å hjelpe henne: «2015 er året for endringer som på en dramatisk måte vil påvirke kommende generasjoner.» Sterke ord, sterke følelser. Det var vanskelig å forbli uberørt av hennes tale, livestreamet av NRK. «Jeg har byttet hestehalen med ny beinmarg.» Selv kyniske meg fant øyeblikket hjerteskjærende.
Hvordan få kritisk distanse til noe sånt? Og hvorfor bør man ha det, i stedet for bare å rose et «utrolig positivt initiatitiv» fra en kvinne som «bruker hele helsa på å gjøre verden til et bedre sted»? Fordi det ikke er journalisters, kommentatorers eller sosiologers oppgave å rope halleluja. Det er vår jobb å forstå. EAT ønsker å være en politisk aktør, en maktfaktor, og må derfor forstås på andre premisser enn de som er satt av raushetskulturen eller prosjektets egenreklame. «What is EAT?» Så mange flotte svar. La oss heller spørre: «What is it?»
MED EAT er et nytt, stort samfunnsfenomen introdusert i Norge: Koblingen mellom Business, Charity & Celebrity. Og nå i tillegg: Science.
På en felles plattform av positivitet, uegennytte, kunnskapstørst og framtidssansvar skal disse kreftene danne en høyere enhet. Da er det ikke lenger forskjell på merkevarebygging og kloderedning, på profitthensyn og miljøomtanke, på glamour og aktivisme, på egoisme og altruisme. Det er heller ingen forskjell mellom ulike interesser og verdisyn i verden, eller mellom ulike sektorer som næringsliv, stat og sivilsamfunn. Alle kan stikke sitt sugerør ned i det store reservoaret av godhet. Alle kan investere i moralsk kapital.
Som man deretter kan profitere på i egen virksomhet, uavhengig av hva man har gjort tidligere, og hva man kommer til gjøre. Matindustrielle giganter som før har vært ansett som en del av problemet, blir plutselig en del av løsningen, som ved magi. Fordi Gunhild sier det. Hun sier at hun gjerne også skulle invitert Coca-Cola og McDonald’s.
VIL NESTLÉ slutte å tappe flaskevann fra uttørkede California, etter en kraftig moralsk oppvåkning i EAT-loungen? Hvem vet. Ingen av sponsorene eller deltakerne trenger å forplikte seg til noe, eller forsake noe. De trenger bare å vise sin gode vilje, sitt ønske om å lære, diskutere, mingle med toppene i Stordalens hotell. Vi som står utenfor kan heller ikke kritisere det som skjer innenfor, fordi alt lar seg begrunne i den gode sak. Er du imot å gjøre verden bedre? Skjønner du ikke hva «the creation of shared values along the entire value chain» betyr! Lurer du på tidsaspektet og suksesskriteriene! Vil du ha konkrete løsninger! La nå dette initiativet vokse, fri for negativitet. Gunhild & co prøver i hvert fall! Hva har DU gjort for miljøet!!!?
GODHETSTYRANNIET. Det var ordet professor Terje Tvedt brukte i Maktutredningen om bistandsfeltet. «Alt måles med én moralsk målestokk» og «stillingstagen til verdens kompleksitet reduseres til i bunn og grunn ett suverent prinsipp – godhetens.» Beskrivelsen passer like godt på atmosfæren rundt EAT, som tiltrekker seg alle som liker å tenke nytt og høyt, fra en uangripelig moralposisjon. Jonas Gahr Støre fløy Gunhild til Geneve for å spleise henne med sin gamle sjef i WHO, og sitter i det rådgivende styre for EAT. Sånt kalles «politikk 2.0» i Støre-språket. Det kunne også kalles politikkens avvikling under et kamuflert rikmannsinitiativ. Rikmannen sier: «Gunhild utfordret meg og fikk meg til å tenke. Er det penger som driver meg? Er målet å tjene mest mulig? Jeg kom til at det ikke er det.» Arbeiderpartiets leder sier: «Det er fint å leve i et samfunn der penger fra folk som Stordalen blir satt inn i en slik tjeneste.»
SLIK SNAKKER FOLK som ikke er så opptatt av sosio-økonomiske konflikter og strukturer. Som heller vil tjene et høyere gode. Sammen for livet, på toppen av samfunnet. EAT er tvers igjennom et eliteforum. Med en elefant i konferansesalen: Klasseskillet i kosthold og matmarked. Tross alt trendmas om sunn, økologisk og kortreist mat, blir rask og usunn mat stadig billigere og mer tilgjenglig. «Bondens marked» øker, men McDonalds øker enda mer i Norge. Og hva gjør EAT? Det eliten pleier å gjøre: Sender byrdene nedover. Det er den vanlige forbruker, som med mer «bevisste» valg skal tvinge industrien til endringer. Erna Solberg sa til Dagsrevyen i Stockholm: «Konsumermakten (sic) kan brukes veldig sterkt framover.»
Hva regjeringsmakten kan brukes til, er mer uklart. Statsministeren kommer ikke til å innføre sukkerskatt eller fjerne subsidier til kjøttlandsbruket med det første. Rema 1000-sjef og EAT-sponsor Odd Reitan kommer heller ikke til å pensjonere grillkongen Craig eller slutte med tilbud på fire-pack mega-Cola. Det er du som har ansvaret for å skjerpe deg, med inspirasjon fra de sunne og vellykkede forbildene som deltar på EAT. Reaksjonen i kommentarfeltene har ikke latt vente på seg: Folk spyr av økofiffen.
MEN« THE DO-GOODERS» lar seg ikke merke. The show must go on. Og alle vil med på laget til driftige Gunhild. Folkehelsa.Forskningsrådet. Fotballforbundet. Landbrukssamvirket. Ifølge Nationen er Dr. Stordalen «en særdeles viktig alliert» for landbruket.
Rolledelingen og utvekslingen i EAT-nettverket synes dermed omsnudd. I starten rekrutterte man autoriteter for å få autoritet til det nye og uvante prosjektet. Nå søker etablerte institusjoner kontakt med EAT for å få glans, trøkk og oppmerksomhet til sine prosjekter. Og de som måtte tro at Petter Stordalen har tenkt å leke miljømesén, må tro om igjen. Nå gir bedriftene penger til team Stordalen for å bedre miljøprofilen. Tetra Pak, SEB, Rema, Nestlé, Bama og Oat donerer 1,25 millioner årlig til EAT. Altså kan økonomisk kapital konverteres til moralsk kapital, som igjen kan veksles i penger. Over 20 millioner i omsetning er brukbar omsetning for en nystartet virksomhet, tuftet på 100 prosent idealisme.
DA SPILLER DET mindre rolle at EAT har generert null presse internasjonalt, og framstår som en kuriositet i den akademiske verden. Med EAT har Gunhild Stordalen skapt seg en misjon, et levebrød og en smått genial foretningsmodell som aldri kan mislykkes. Godheten sikrer legitimitet til evig tid, og hva som er godt, kan hele tiden omdefineres. Om EATs forslag til tiltak og løsninger ikke virker, viser det bare behovet for ny kunnskap, nye diskusjoner, nye allianser, nye strategier, nye EAT-konferanser i nye Choice-hoteller! For en godhetsentrepenør er alle tider gode, så lenge helsa holder. Gunhild Stordalen kan bli for matfeltet det Jan Egeland er for nødhjelpen. Snart kommer Ylvis-videoen.
Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 13. juni 2015.
