Masterstudent Erling Fossens forsøk på “dissekering” står til stryk. Kandidaten må lære å lese tekster han ikke liker med begge øynene, og i det minste prøve å fortelle hva de handler om.
“JEG NILESER for harde livet til eksamen i masterkurs SGO4201 om byens struktur og strømninger, og har egentlig ikke tid til å skrive denne bloggposten. Men siden kløen over Kjetil Rolness og hans nesegruse omfavnelse av Human Rights Service, og siden segregering er ett av temaene i masterkurset mitt, må jeg bare få det ut. Derfor denne dissekering.”
Denne statusoppdateringen havnet på min Facebook-vegg på søndag. Jeg setter stor pris på at unge studenter leser det jeg skriver, og blir inspirert til å studere kildene nærmere. Ikke minst når de egentlig skal lese til eksamen. Ekstra gledelig er det at ens oppfordringer blir tatt på alvor:
“JEG HAR TATT Kjetil Rolness på ordet. Framfor å spre rundt meg med adjektiver om Human Rights Service har jeg gått til roten av ondet, dvs. rapportene deres. Siden ingen kjenner Oslo bedre enn meg (sic) valgte jeg meg derfor ut en ”rapport” som omhandlet Oslo: ”HRS 3:14. Segregering, mangfold og integrering – med fokus på Oslos delbydeler og skolen”.”
Her vil kanskje leseren merke seg en viss ubeskjedenhet hos kandidaten. Det bør man se stort på. Ungdommelig hybris har sin sjarm.
MEN TIL SAKEN. I sin bloggpost, med den sterke tittelen “Hatet mot fornuften”, skriver Fossen at han “ikke vet hvilken sjanger denne “rapporten” befinner seg i”. Det er en ærlig sak å bekjenne sin forvirring. Det finnes imidlertid en rekke ledetråder. Rapporten er, som kandidaten har merket seg, utgitt av Human Rights Service, som er en politisk tenketank. Følgelig ville det være naturlig å sammenligne rapporten med tilsvarende publikasjoner fra andre lignende tenketanker, som f.eks. Civita. Dvs. rapporter som er motivert av en politisk agenda, men som også søker å være nøkterne, saklige, fakta- og kildebaserte, slik at de kan etterprøves og kritiseres.
Men det gjør ikke Fossen. Siden han leser mye annen forskning nå, bestemmer han seg for at dette også må være en “forskningsrapport”. Og da er det visse kriterier som gjelder: “Forskningsspørsmålene skal defineres, metode skal velges, data skal samles inn,” osv. Fossen mener HRS-rapporten ikke gjør dette. Den lever ikke opp til hans egen feilaktig definisjon av hva slags rapport dette er. Han kritiserer en spurv for ikke være en trost.
OG SÅ STEMMER det jo likevel ikke HRS har glemt definisjoner, data, osv. Fossen hevder at “”rapporten” snakker om segregering uten å ha snøring på hva segregering er for noe.” Men den sier klart og tydelig, helt fra starten, hva den legger i begrepet segregering:
“Er Oslo en delt by, i betydningen at befolkningen med innvandrerbakgrunn og nordmenn bor hver for seg? Og om så er; har det noen betydning? Dette er to spørsmål som de siste årene med jevnlige mellomrom blir diskutert i offentligheten. Men spørsmålene er av helt ulik karakter. For det bør være fullt mulig å gi et rimelig konkret svar på om bosettingsmønsteret i Oslo er av en slik karakter at vi kan snakke om segregering, altså i betydningen geografisk separering av spesifikke populasjonsgrupper innen en større populasjon, eller ikke. Om det derimot har noen betydning, av positiv eller negativ karakter, vil det antakelig være langt vanskeligere å gi noe konkret svar på. Det kommer an på øyet som ser.”
Rapporten søker altså dokumentere endringer av befolkningssammesetning i ulike bydeler og deretter vurdere dens konsekvenser. Så kunne vi forvente av student Fossen at han gjorde rede for empirien og diskusjonen, slik at vi selv kunne vurdere om den hadde noe for seg. Men neida. Han linket ikke engang til rapporten, da han postet sin blogg. Fossen var mest oppsatt på å få oss til å skjønne hvilken dum og stinkende trykksak han har fått i hende: “Alle oppstillingene av data er bare en pliktøvelse for å kunne utbasunere sin sjokkartede konklusjon om at flere av Oslos bydeler snart er som Rosengård i Malmø.” Siden Fossen slik foregriper sin dom over rapporten, skal jeg gjør det samme med hans bloggpost:
ALLE FOSSENS oppstillinger av påståtte feil og mangler, er bare en pliktøvelse for å kunne utbasunere sin ikke akkurat sjokkartede (tvert imot svært forutsigelige) konklusjon om at HRS rapporten er et “makkverk”, at den “knapt duger som opptenningspapir”, at den er “tilgriset av oppgulp”.
Oppgulp, intet mindre. Det er her kandidaten misforstår sin store inspirasjonskilde, magister Rolness. Det er vel å bra å “ta meg på ordet” ved å gå til de saklige/faglige delene av HRS. Men det hjelper jo lite om han ikke har fulgt min andre og viktigere oppfordring: Å lese og gjengi materiale publisert av den påståtte “hatfabrikken” HRS med et minstemål av åpenhet, redelighet og velvillighet. Fossen gjør det samme som alle de andre HRS-kritikerne: Han leter etter det verste. Han leker “finn feilen”. Men selv ikke den øvelsen gjennomfører han til laud.
HAN NÆRMEST fnyser: “Hvilken datainnsamling har de utført? Absolutt ingen.” Så pinlig. Dermed kan vi skylle Brochmann-utvalget og 100 andre NOU-er i dass. Fossen fortsetter: “Da bortsett fra å samle inn 7 tabeller og 19 figurer som er kjent for alle som leser Statistisk Årbok for Oslo kommune og Oslo-speilet.” Her har sensor litt problemer med å holde seg alvorlig. Hvor mange lesere har disse publikasjonene? Er det folkelesning. Tenker folk når de ser tabellene: “Jez. Hvor mange ganger må jeg se de stolpene?” Nei. Mange folk vet ikke engang at Norge er landet med høyest innvandring pr. innbygger i Europa (ifølge OECD 2011). Kunnskapsløsheten er stor. Og ingen andre enn HRS gjør mer for å formidle tall og fakta på dette feltet.
Fossen skriver at det vanskelig å få øye på hva slags teori rapporten støtter seg på. Nei, det er ikke vanskelig i det hele tatt. Fordi teoretikerne refereres tydelig til i teksten, med sitater og fotnoter. Fossen mener HRS “låner autoritet” fra Paul Collier, Robert Putnam, Jaap Dronker. Men det er bedre å låne autoritet, enn å skryte på seg autoritet. Student Fossen vet altså mer om enn Oslo enn noen andre, i følge ham selv. I tillegg har han “lest side opp og side ned om sosial kapital og nabolagseffekter”. Dermed har han skjønt at dette med integrasjon ikke er så vanskelig: “Når mennesker utsettes for heterogenitet tar det lengre tid å knytte sterke relasjoner. Framfor umiddelbar bonding med likesinnede må de først gå veien om ”social bridging” med mennesker som er forskjellige fra seg selv.” Litt sosial brobygging, altså. Så har vi et vellykket multietnisk samfunn. Studenten har talt.
FOSSEN SIER at HRS “hopper rett på konklusjonen om at like barn leker best”. Nei, det er han selv som hopper over nesten alt som står i rapporten. “Tallene viser at Oslo får flere etniske minoriteter, og hvis det fortsetter vil de bli i flertall i mange bydeler om 20 år. Det vet vi fra før. Men hvorfor dette skal være så problematisk sier ”rapporten” intet om.” Det er akkurat det rapporten sier noe om. Skal jeg ta Fossen på ordet, betyr altså dette at kandidaten ikke kan eller vil lese. Her dokumenteres det ikke bare grundig at nordmenn flytter ut og innvandrere flytter inn fra bydeler som Groruddalen og Søndre Nordstrand. Det pekes på årsaker, ikke minst knyttet til skolevalg. Og det handler om språk- og verdiproblemer som ikke så lett kan reduseres til rasisme og fremmedfrykt.
Og her er vi ved kjernepunktet. Kandidat Fossen er overhodet ikke interessert i å fortelle hva rapporten faktisk formidler, og at den bruker ulike kilder. Fossen påstår at at de eneste kildene er “to avisartikler der en blond skolejente føler seg mobbet bort fra skolen, og en familie som flytter fordi det er for mange innvandrere i Groruddalen”. Hvorfor er han opptatt av å trekke fram akkurat disse avisartiklene? Fordi det kan brukes til å diskrediterte: “Det sier vel noe om den faglige kvaliteten til denne ”rapporten” at den bruker avisartikler som sannhetsbevis.” Det sier mer om kandidaten at han bruker bare en liten flik av sannheten som bevis.
“SETT MED akademiske forskningsbriller et denne rapporten et makkverk.” Sier mannen som ennå ikke har mastergrad. Verre er det at han er blind på det ene øyet, av ren avsky for rapportens opphav. Fossen framstår som en litt kjepphøy og breial avart av den svenske kyklopen, som Knausgård har gitt et strålende signalement av. En person som ikke vil forholde seg til negative utviklingstrekk som bryter med egen identitet og egne forestillinger. “Urbanist” og “bydoktor” Fossen “vet´” at byer blir innmari kule, levende, mangfoldige og framgangsrike ved ubegrenset innvandring – også av folk med lav utdanning. Han har også store historiske kunnskaper:
“Nordmenn har alltid fått moralsk panikk i møte med fremmede. Enhver ansamling av andre farger enn bleke ansiktet fører til statlig innvandringsstopp, forbud mot prostitusjon eller tiggerforbud.”
DUMME, DUMME nisselandet! Ja, ja. Fossens egen ensidighet betyr ikke at han ikke også har rett i noe. Rapporten bruker skremmeeksemplet Rosengård alt for lett. Og konklusjonen om innvandringstopp er dum, både faktisk og taktisk. Men rapporten innholder likevel tankevekkende informasjon, og kan leses av mange med utbytte. Den mangler “profesjonaliteten” til f.eks. en Civita-rapport, men fungerer bra i forhold til målgruppen: Beslutningstakere, byråkrater, journalister, det almenne publikum. At en vrangvillig, innvandringsvennlig masterstudent tøffer seg litt, tror jeg HRS statistikk-ansvarlige Rita Karlsen kan leve med. Og i det jeg skriver dette, ser jeg at hun faktisk selv har svart Fossen. Der kan dere selv lese hvordan HRS har vært pådrivere i forhold til SSB og Brochmannutvalget for å få fram viktige tall om innvandring.