Posted on

Større respekt for islam enn for likestilling

To nye håndhilsesaker viser at feminisme og likestilling er viktig. Men bare inntil ett punkt.

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 23. august 2019 (kun på nett).

Respekt for religiøs skikk eller underkastelse for islam? Respekt for kvinner eller ofring av likestillingsidealer? Det er full polariseringsfest på Facebook etter Kronprins Haakons besøk i den terror-rammede moskeen i Bærum, der han endret hilsemåte etter at en ung kvinne i hijab avslo hans utstrakte hånd.

«When in Rome, do as the romans do», lydet et kjent munnhell. Det høres ut som et godt argument for at Haakon gjorde rett: tilpasset sin opptreden som gjest i en moské. Slik han også tok av seg skoene.

Men på det islamkritiske nettstedet Document.no siterer man denne setningen i motsatt hensikt, for å kritisere Kromprinsen: Det er vi nordmenn som er denne sakens romere. Og muslimene er «gjestene» i Norge, som bør innrette seg etter norsk skikk.

Hva skal man mene? Spørsmålet er vel hva Kronprinsen ville ha gjort hvis han var vertskap på Slottet for hijabkledte kvinner. Og jeg tror vi vet svaret. VG brakte i går ferske billedbevis fra en lignende situasjon, da Irans utenriksminister besøkte Norge og Stortinget.

Han ville ikke trykke hånden til statsminister Erna Solberg (H), utenriksminister Ine Marie Eriksen (H) og utenrikskomiteens leder, Anniken Huitfeldt (Ap). Men han trykket hånd med Christian Tybring-Gjedde (Frp), som har sammenlignet islam med nazismen. Sistnevnte stive blikk i øyeblikket forteller det meste.

Men hva er det interessante her? Anniken Huitfeldt er en sertifisert feministisk politiker. Hun har vært likestillingsminister og leder for kvinnenettverket i Ap i mange år. I møte med representanten for et kvinnefiendtlig presteregime, smilte hun og la hånden på eget bryst, for å komme han i møte. – Slik er det alltid, sa hun til NTB, og ville ikke mene noe mer om saken: – Det er ikke min oppgave å kommentere deres omgangsformer.

Deres omgangsformer? Det ville vært naturlig om Huitfeldt formulerte seg slik under et besøk i Iran. Men nå var det Iran som besøkte Norge. Her har vi vår folkeskikk. Håndhilsing også hører også til internasjonal skikk, eller kutyme i diplomatiet. Og det er vel ikke vanlig at norske politiske ledere tilpasser sine høflighetsformer etter de kulturelle og religiøse normene til hvert eneste utlending som kommer på statsbesøk? Man legger i hvert fall ikke til side noe så sentralt som håndtrykket – som signaliserer anerkjennelse, åpenhet og tillit. Og hvordan oppfatter vi vanligvis et avslag på et håndtrykk? Som en fornærmelse eller provokasjon.

Huitfeldt ville selvsagt satt gjesten i forlegenhet om hun strakk ut hånden, og han kunne ikke tatt den imot uten å få problemer på hjemmebane. Men etter den pliktskyldige seansen kunne hun kanskje – på direkte spørsmål fra norsk presse – i det minste antydet at denne omgangsformen ikke er helt i tråd med norske likestillingsidealer.

Jeg er ganske overbevist om at Irans utenriksminister selv mente å vise Huitfeldt respekt som kvinne ved trykke hånden til eget bryst, i stedet for å strekke den fram. Men hans grunn for å gjøre dette, ligger så fjernt fra feminisme og likestilling som vi kan komme.

Det er vel og merke ingen enighet om håndtrykk i islam. Senaid Kobilica,hovedimam i Det islamske fellesskap Bosnia og Hercegovina, har sagt at muslimer bør håndhilse for å vise respekt for norske normer og skikker. Bazim Gohslan, styreleder i Rabita-moskeen, sier på spørsmål fra trosfellerat: «Vi må huske her at vi bor i et samfunn der å håndhilse på folk man møter for første gang er tegn på respekt. Det motsatte kan i mange tilfeller tolkes negativt. Vi trenger derfor ikke å være så strenge på dette området.»

Men han viser også til en tolkning som mange muslimer fortsatt holder i hevd: Det er en stor «synd» å røre en kvinne som ikke er «mahram» (mor, søster og andre man ikke kan gifte seg med). Hvorfor det? Fordi man kan få lumre ideer. Husker du lærervikaren som nektet å håndhilse på kvinnelige kolleger og mistet jobben? Han forklare vegringen slik: «Tanken er å skape færre fristelser. Min forståelse av islam er at dette er et forbud fra Profeten.»

Denne forståelsen av islam deles av prestestyret i Iran og dens politiske representanter på statsbesøk. Anniken Huitfeldt tilpasset sin oppførsel etter en gjest som betraktet henne som et sexobjekt.

Hun la seg dermed på samme linje som likestillingsombudet fra samme parti, Hanne Bjurstrøm, som i praksis tok den reaksjonære, seksualfikserte lærervikaren i forsvar ved å si at vi i flerkulturelt samfunn må akseptere at det er andre måter å vise respekt på enn å håndhilse.

Det er også på linje med en kvinnedominert delegasjon fra den erklært feministiske svenske regjering, som uten å protestere iførte seg slør under sitt besøk i Iran i 2017.

Nok en gang har vi fått demonstrert at vestlig feminisme har sine grenser. Den stopper der konservativ islam begynner.

Posted on

Hanne Bjurstrøm må gå

Likestillingsombudet er blitt advokat for mørkemenn med mørk hud, i stedet for å stå opp mot kvinnediskriminering.

Opprinnelig publisert som kronikk i Aftenposten, 6. desember.

Det gjelder den muslimske lærervikaren som ikke fikk fornyet engasjement fordi han nektet å håndhilse på kvinner. Slik lød hans begrunnelse: «Tanken er å skape færre fristelser. Min forståelse av islam er at dette er et forbud fra Profeten.»

I følge denne religiøse «forståelsen», som hører hjemme i middelalderen, er kvinnelige kolleger å anse som sexobjekter. Som forstyrrer mannens åndelige renselse. Det er den samme tankegang som krever tildekning av kvinner. En tankegang som strider mot alt som heter modernitet og likestilling. Det er det motsatte av det vi lærer barn på skolen, og det vi i dag anser som en norsk grunnverdi.

Saken er derfor prinsipielt interessant. Hva skjer nå vi står konfrontert med en åpenbart kvinnediskriminerende praksis, utøvd av en representant for en minoritet som også krever sitt «vern»?

Saken har vært oppe i Diskrimineringsnemda. Fordi mannen mente seg diskriminert. Nemnda har nå slått fast at det var han ikke. Mange er glade for vedtaket, inkludert barne- og likestillingsministeren. Men Bjurstrøm jubler ikke. Hun vil ikke engang mene noe om selve saken.

Derimot er hun opptatt av å presisere hva som er vedtatt og hva som ikke er vedtatt. Avgjørelsen gjelder ikke norsk arbeidsliv generelt. Vedtaket kunne blitt annerledes om mannen hadde vært ansatt. Eller hvis han var i en annen stilling der andre hilsemåter var mindre problematisk.

Javel, men skulle man tro at likestillingsombudet også ville anse vedtakets begrensninger som et problem. At likestilling må gjelder i alle situasjoner, stillinger og bransjer. Men Bjurstrøm understreker i stedet at nemda enstemmig fastslo at vikarlærerens måte å hilse på var vernet av religionsfriheten, og at et mindretall konkluderte med at skolen hadde diskriminert lærervikaren. Ikke med ett ord sier hun at likestilling må gå foran religionsutøvelse i arbeidslivet. Hun sier:

«Jeg har aldri uttalt meg om denne saken, men generelt at vi som flerkulturelt samfunn bør akseptere at det er andre måter å vise respekt på enn å håndhilse.»

Dette er det samme som hun sa i det famøse intervjuet i Vårt Land. Det ble hun feilsitert på det er «ok å ikke håndhilse». Men følgende sitat er oppsiktsvekkende nok: «Selvfølgelig skal man behandle kolleger med respekt, men det er mange måter å gjøre det på. Man kan for eksempel også se i øynene og nikke til personen, istedenfor å håndhilse. Vi må være åpne for at det finnes andre måter.»

Ja, vi kan for eksempel være åpne for at det å la være å smile når man møter kolleger, egentlig er et uttrykk for at man er glad for å se dem. Ombudet vil at altså vi skal endre elementære, grunnfestede omgangsformer i vår kultur for å tilpasse oss en mann som vil praktisere sin fundamentalistiske tro på jobben, i stedet for å følge gjeldende skikk og regler.

Da jeg kommenterte Vårt Land-intervjuet på Facebook, svarte Bjurstrøm at hun som «ansvarlig organ for å veilede om diskrimineringsloven» bare hadde blitt bedt om å gi «rettslig vurdering». Hun viste til rettsavgjørelser i Sverige, at det handler om konkret vurderinger, og at denne saken «illustrerer et vanskelig dilemma for ombudet, fordi to av ombudets saksområder, kjønnsdiskriminering og religionsfrihet kan synes å være i konflikt».

Nettopp. Men Bjurstrøm er ikke fagjuridisk rådgiver for staten. Hun er et ombud med oppgave å fremme likestilling og hindre diskriminering på bred basis. Tidligere likestillingsombud har aldri har vært redde for å mene noe om kontroversielle saker, eller å refse de som ikke har levd opp til likestillingsidealene. Vi trenger ikke lure på hva Bjurstrøm ville sagt dersom en norsk/hvit mann hadde nektet å ta kvinner i hånden på jobben. Men i det øyeblikk han er minoritetsmann, blir ombudet til jurist. Og snakker som om hun var mannens advokat.

Bjurstrøm kvier seg for å si det opplagte: At det å nekte å håndhilse, er en avvisning og en nedvurdering av mennesker basert på kjønn. At det er uakseptabelt i Norge. At islamister ikke kan kreve at vi skal tilpasse oss dem. At samfunnet må sette ned noen stolper på verdifeltet.

Vegringen er bare nok en demonstrasjon av at feminisme må vike for hensynet til “flerkultur” eller “antirasisme”. En komplett fallitterklæring. Vi kan ikke ha et likestillingsombud som ofrer likestillingen når mørkemannen har mørk hud. Hanne Bjurstrøm har hatt mange muligheter til å vise at hun skjønner hva som står på spill i denne saken. Men hun har strøket på testen. Hun bør gå.