HRS er snart en rendyrket propagandasentral

Hege Storhaug anklager Norges største avis for å peke henne ut som voldsmål. Det er spinnvilt.

A-magasinet har grundig og nøkternt dokumentert at Utøya-ofre får drapstrusler og hatmeldinger. Det finnes nordmenn der ute som ønsker at AUF-ere som flyktet fra en horribel massenedslakting, som fortsatt er alvorlig skadet, fysisk og/eller mentalt, skal dø.

Fordi de visstnok fortjener det. Og bør få personlig beskjed om at de kan ha kort tid igjen.

Dette uhyrlige faktum, som har opprørt alle som har lest reportasjen, kommenterer ikke Storhaug i gårsdagens artikkel på Rights.no. I stedet plasserer hun seg selv i sentrum – som potensielt voldsoffer:

«Enhver norsk by har nemlig potensielle voldspersoner blant venstreekstreme og islamister. It’s an undeniable fact. Og en avis som Aftenposten gir dem legitimitet til fysisk å angripe mennesker som meg.»

Uredelig gjengivelse

Det stemmer at Storhaug lever på hemmelig adresse av en grunn. Noe som også kan forklare, og dels forsvare, hennes gjennomgående biske og harde tone i offentligheten. Men hvor kommer Aftenposten inn i trusselbildet?

Ved grov mistenkeliggjøring og svær ensidig og uredelig gjengivelse av hva avisen skrev i sin oppfølgingssak. Først fratar hun Aftenposten ethvert hederlig motiv for å «brette ut» (sic!) hatmeldingene mot AUF-erne:

«Agendaen er nok heller å svine til alle dem avisen anser som sine meningsmotstandere: Sylvi Listhaug, Christian Tybring-Gjedde, Donald Trump, Document og meg selv.» Og slik ser det ut når Storhaug siterer:

«Felles for avsenderne Aftenposten har identifisert, er også at de viser fiendtlige holdninger overfor innvandrere generelt og islam spesielt. (…). Journalist og forfatter Hege Storhaug, som ga ut boken «Islam, den 11. landeplage», er svært populær.»
Ble Storhaug spesielt trukket frem av Aftenposten? Nei. Slik lyder passasjen i sin helhet:

«Felles for avsenderne Aftenposten har identifisert, er også at de viser fiendtlige holdninger overfor innvandrere generelt og islam spesielt. Mange er aktive i grupper som «Fedrelandet viktigst», «Fellesskap for nordiske verdier» og «Stopp islamiseringen av Norge». Mange følger Document.no og Resett. Enkelte viser også sin støtte til Pegida og kristenkonservative grupper. Journalist og forfatter Hege Storhaug, som ga ut boken «Islam, den 11. landeplage», er svært populær. Flere som har sendt hatmeldinger til de som overlevde Utøya, er medlem av gruppen «Vi som ønsker Sylvi Listhaug som statsminister i Norge», som har 13.000 medlemmer. Flere avsendere er også med i andre grupper som viser sin støtte til Listhaug. Mange følger Frps Christian Tybring-Gjedde. Også i gruppen «Donald Trump Fan Club» har Aftenposten funnet flere av hetserne.»

Dette kom i tillegg til andre kjennetegn som Aftenposten fant blant de 29 av de 39 hatytrerne de har greid å identifisere. Avisen skrev om deres kjønn, alder, utdanning og bosted. Om at mange skrev i fylla. Og det fremgikk klart at verstingen var kriminell:

«Mannen er tidligere straffedømt flere ganger, blant annet for plagsom adferd, legemsfornærmelse og trusler mot en rekke personer. Allerede på 1990-tallet drev mannen med hets, da ved å sende brev i posten.»

Hvorfor reagerer hun voldsomt?

Intet av dette nevner Storhaug. Men hun gjør det til en forbrytelse at avisen også nevner hvilke ideologiske grupper og aktører som sympatiserer med. Skulle avisen fortie dette? Og hvorfor reagerer hun så voldsomt på Aftenpostens formulering? «Fiendtlige holdninger overfor innvandrere. Smak på den grove generaliseringen. Hva er en innvandrer? Er det en forskjell på en danske, amerikaner og en importert jihadist i mulla Krekars uniform?»

Ja, men for de omtalte haterne er «innvandrer» lik «muslim». Og da er det visst helt greit både å generalisere og svartmale, skal vi tro Storhaug. Før skilte hun mellom Medina- og Mekka-muslimer, slik andre skiller mellom islamister og «hverdagsmuslimer». Ikke nå lenger. Hun skrev følgende for to dager siden på sin Facebook-side:

«”Alle” vet at innvandringen fra muslimske land til Norge og Europa har vært en verdimessig og økonomisk katastrofe. At ekstreme venstrefolk ikke vil innse dette, er deres sak.»

Formuleringer som denne vitner om at Storhaugs fiendebilder er blitt stadig sterkere de siste årene, på bekostning av saklighet, presisjon og dokumentasjon. De som ikke allerede abonnerer på det alarmistiske og dystopiske verdensbildet, men som gjerne skulle sett fakta og analyser man ikke får i de mer innvandringsliberale medier, finner stadig mindre av interesse på Rights. HRS er snart en rendyrket propagandasentral, ikke det informasjonskorrektivet som innvandringsdebatten trenger.

Mørkere tider i møte

Men har ikke du forsvart Storhaug, vil kanskje noen spørre? Ja, i 2015 og 2016 gikk jeg inn i rollen som Djevelkvinnens Advokat, fordi jeg reagerte sterkt på demonisering av en modig kvinne som lenge hadde sagt noe som måtte sies, men som få andre sa. Jeg angrer ingenting og står for alt jeg har skrevet (for eksempel her og her). Og jeg mener fortsatt at 90 prosent av islamboken hennes er god og viktig folkeopplysning.

Men nå kommer Storhaugs ytringer fra bunkeren. Og der er det dårlig med både lys og luft. Noe som også preger andre alternative medier med samme agenda. Hvis de vinner frem med sin monomane virkelighetsforståelse og sine tidvis absurde anklager mot etablerte medier, går norsk debatt og offentlighet mørkere tider i møte.

Opprinnelig publisert som kronikk i Aftenposten, 1. august 2018.

Norsk presse må lære seg hva islamisme er

En kjent muslimsk ekstremist kommer til Norge for å advare ungdom mot ekstremisme. Listhaug er våken, mens journalistene sover.

«Jo mer jeg leser om Tahir-ul-Qadri, jo mer respekt får jeg for Sylvi Listhaugs konfronterende spørsmål til ham under konferanse mot ungdomsekstremisme før helgen. Det er åpenbart at ul-Qadri ikke bare har ‘mumlet’ eller ‘vært uklar’ om dødsstraff for blasfemi.»

Det skrev VGs Anders Giæver på Facebook på søndag, og fikk støtte fra sin egen politiske redaktør, Hanne Skartveit: «Så enig.» Giæver la til: «Vil tro de aller, aller fleste er enige om dette. I hvert fall om man setter seg ned og ser ordentlig på hvem ul-Qadri er.»

Nettopp, og det er ingen grunn til å betvile Giævers eller Skartveits sunne instinkter i møte med totalitære krefter. Men hvorfor har da ikke VG, eller noen annen norsk avis i sommer, sett ordentlig på hvem denne mannen er? Hvorfor sitter pressefolk og googler et par dager etter konferansen?

Alt lå rette for en medievennlig konfrontasjon mellom en islamkritisk innvandringsminister og en internasjonalt kjent og kontroversiell islamsk lederfigur. Pakistanske Qadri er heller ingen tilfeldig innleid predikant. Han er grunnlegger av, og det store åndelige forbilde for, Minaj-ul-Quran, et av de største muslimske trossamfunnene i Norge.

I VGs reportasje fra konferansen heter det: «I innledningen sin sa Listhaug blant annet at han har tatt til orde for dødsstraff som straff for blasfemi, noe blant annet den danske avisen Politiken har skrevet.»

Men hvorfor gå over Skagerrak etter vann? Allerede for 20 år siden advarte Per Lønning mot Qadri og hans organisasjon over en helside i … VG. Biskopen hadde lest to bøker der den islamske lederen krevde dødsstraff for å vanære Profeten.

Men ikke bare VG-journalister glemmer å sjekke arkivet i egen avis. Dagens Næringsliv trykket i 2004 en stor gravesak om Qadri som idol, pengeinnsamler og forkjemper for en verdensomspennende islamsk revolusjon, et mål også norske medlemmer måtte skrive under på, i en hemmelig pakt. Like fullt opplyste Dagens Næringsliv på fredag at Qadri er «grunnlegger av Minhaj Ul-Quran, en organisasjon som jobber mot ekstremistisk islam».

Religionssosiologen Alexandra Irene Larsen skrev kritisk om den «moderate islamisten» i Morgenbladet og Minerva i anledning Qadris omdiskuterte Danmark-besøk i 2012, der integrasjonsministeren nektet å møtet han. Dette Listhaug har lest. Men ikke journalistene, som er betalt for sånt. Selv ikke når materialet ligger opp i dagen.

En video på YouTube dokumenterer med all tydelighet hvordan Qadri snakker med to tunger, én for et vestlig publikum, én for sin egen menighet. I intervjuet på dansk TV nekter han noen befatning med den pakistanske blasfemiloven, tar fullstendig avstand fra dødsstraff, og snakker pent om toleranse, dialog, forståelse, demokrati og ytringsfrihet. I propagandavideoen innspilt bare to år tidligere, i 2010, sier han derimot: «Det var jeg som fikk laget loven! Og: «Jeg kjemper en énmannskrig mot enhver mulighet for å begå blasfemi.»

Med truende stemme og hyttende neve klargjør han straffen både for blasfemikere og frafalne: «Alle som hever sin stemme [mot Profeten], det være seg en muslim, jøde, kristen, troende, ikke-troende, mann eller kvinne, vil bli avlivet som en hund!»

Det er talen til en glødende islamist, og videoen er velkjent. Jeg er blant flere som har delt den på Facebook. Likevel kom det ikke et kritisk pip om Qadri som «fredsprofet» på sommerleir for ungdom før Listhaug åpnet munnen. VG trykket en selvreklamerende kronikk av Muhammed Yasin Adil, nestleder i Minhaj Ungdom, der Qadri ble fremstilt som en naturlig hovedgjest når man skal ta «knekken på grobunnen for ekstreme holdninger og vold utført i islams navn.»

Talsmann for Minhaj Norge, Hamza Ansari, sa til VG at «de ikke var kjent med oppslagene» om Qadris radikale synspunkter. Like uvitende var man for tjue år siden, i Per Lønning-saken. Den norske organisasjonen kjente ikke til innholdet i bøker som den selv hadde utgitt og satt sitt stempel på.

Slik kan representanter for fundamentalistisk islam i Norge fortsette å lyve, i tiår etter tiår, uten å risikere annet enn å bli invitert til TV-debatter, holde foredrag om radikalisering for politiet, eller bli spaltist i Dagbladet (Ansari). Og velmente kommentatorer, aktivister og politikere fortsetter å snu saken på hodet: Man advarer ikke mot islamistene. Man advarer mot islamkritikere.

Du kan si mye om Hege Storhaug, men hun har i det minste holdt islamismen under oppsyn og forsøkt å gjøre det pressen har forsømt. Storhaug skriver utførlig og nøkternt om Qadri i boka «Islam: Den 11. landeplage». Men dette «islamofobe verket» har jo alle anstendige mennesker fått klar beskjed om å ikke lese. Hva så med andre og mer liberale muslimer i Norge? Linda Noor i organisasjonen Minotenk har i sosiale medier fremstilt Qadri som en moderat skikkelse, som har endret sine synspunkter betydelig de senere årene. Det er også en versjon av sannheten som journalister kunne sjekke, men tankekorset består uansett:

Sett at en kjent utenlandsk ideolog hadde stått fram i en YouTube-video med klare nazistiske synspunkter, og sagt at jøder og homser burde avlives som hunder. Sju år senere blir han invitert som foredragsholder på en norsk fredskonferanse mot terror og høyreekstremisme. Ville norske aviser unnlatt å skrive om dette på forhånd? Hadde man trodd arrangørene om de påsto de ikke kjente til hans synspunkter? Hadde noen kalt en norsk statsråd «uhøflig» om hun konfronterte mannen med hans uttalelser? Ville NRK kalt det et «angrep»?

Norsk presse må lære seg hva islamisme er, og ta nazitesten oftere.

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 9. august 2017.

 

Fugelli er Storhaugs speilbilde

Tegning: Flu Hartberg.
Tegning: Flu Hartberg.

Den ene vil redde oss fra den andre. Men godhetstyrannen og fryktens heks har mye til felles.

Det bor en gammel mann i Urtegata på Tøyen i Oslo. Han er norsk. Naboene er for det meste innvandrere. Fra stuevinduet har han utsikt til Central Jamaat-e Ahl-e Sunnat, Norges største moské. Etter terrorangrepene 11. september 2001 «ser» han plutselig panservogner i gatene. Bevæpnede soldater stormer gudshuset, midt under fredagsbønnen. Muslimene hentes ut og kjøres bort i lastebiler, lik en dyretransport.

Det var bare et mareritt. Men synet blir han ikke kvitt. Det er gått 15 år. Han burde søke behandling, men går ikke til lege. Han er selv lege. Og har utviklet sin eiendommelige form for egenterapi: Projisering av egen vrangforestilling på andre. Nå er det hans landsmenn som ser muslimene bli deportert. Og de liker det de ser! «Det uhyggelige er at dette marerittet har kommet til å likne på en drøm for mange i Norge i 2016.»

Hvor mange det kan dreie seg om, er svært uklart. Men legen tror vi står overfor en epidemi. Selve folkesjelen er rammet. Av hysteri, paranoia og massepsykose. Og bare én mann har vaksinen. Hele Norges moralske overlege, snillhetens profet, opplyseren av et formørket folk, går til oppgaven med uendelig mildhet og ydmykhet. Prestekraven ser ut som en sløyfe.

Per Fugelli har samlet sine skriverier om frykt, terror og rasisme. Under lesningen er det lett å glemme at «Vaksinen» er utgitt på Universitetsforlaget, og skrevet av en professor i samfunnsmedisin med høy anerkjennelse som forfatter og samfunnsdebattant. Fugellis tidsdiagnose lar seg ikke vurdere etter akademiske kriterier eller vanlige krav til sakprosa: «Med stjerna Erna bak rattet styrer Norge mot mer menneskekulde, mer frykt, mer rasisme – mens Anders Behring Breivik smiler sitt Mona Lisa-smil.» Les setningen en gang til. Skjønner du mer av Norge nå?

Sammenkoblingene, overdrivelsene, selvmotsigelsene, vranglesningene og utelatelsene er så mange og grove, at man etterhvert bare reagerer når noe riktig og relevant dukker opp i strømmen av indignasjon og formaninger. Som dette: «Jeg ser ikke bort fra at jeg ved min retorikk har vært med på hisse opp den polariserte stemningen jeg advarer mot.»

Fugelli dyrker i hovedsak to stemningsleier i boka. Enten hisser han seg opp av sitt eget skremmebilde, sin egen frykt for fremmedfrykt. Eller så holder han åpent hus på legekontoret i sitt globale Kardemomme By:

«99,7 prosent av kroppenes gener er felles, uavhengig av guder og land og skikker.» Altså bare marginalt mer enn de 98,8 prosentene vi har genetisk til felles med apene. Fugelli fortsetter: «Jeg tror 99,7 av sjelenes basale instinkter er felles: driften etter kjærlighet, verdighet, mening og trygghet i flokk. Når vi ikke oppdager disse likhetene, er det fordi vi ikke møter hverandre, levende, ansikt til ansikt – på en onsdag.»

Men er Fugelli utendørs på en onsdag? Moskeen i nabolaget har flere ganger vært åsted for mafialignende oppgjør og voldsepisoder. Har han truffet imamen? Øverste religiøse leder i Norges største moské snakker ikke norsk, etter 30 år i Norge. Han har åpent hyllet en morder og terrorist. Han synes dødsstraff for blasfemi er «fredsbevarende». Han mener jødene styrer media, og at holocaust fant sted fordi jødene er et «urolig folk i verden». Dette kan man lese i VG. Men Fugelli sitter i skrivestua og får ideer: «VG er avisen for folk flest. Hva med Imamens spalte – hver fredag?»

Lytt til språksvake mørkemenn. Så vil du bedre forstå kulturen til «de fremmede». «Mer ydmykhet i forhold til norske verdier vil også fremme integrering,» bedyrer Fugelli. Vaksinen gjør vondt i hjernen.
Bør man være snillere med en dødssyk gammel mann? Nei. Fugelli er en kriger og bruker sykdommen som våpen. Allerede i første avsnitt gir han Hege Storhaug og Fjordman skylden for en innlegging på Akuttmottaket. Jepp. Per Fugelli fikk artieflimmer av «uhyggens tekstlesning» og trengte elektrosjokk for å gjenvinne hjerterytmen.
At Fugellis redaktør lar sånt passere, som selve anslaget i et høyprofilert debattbok, er forlagsetikk på lavmål. Alt for en “fiffig” metaforisk overgang: “Men er nå dette den rette behandling mot rasisme? Er det ikke et tenkesett som bør elektrokonverteres i stedet for mitt hjerte? Det er hva jeg håper på med denne boken.”

Fugelli mangler ikke sjarm og selvironi, men er i sitt alvor et direkte speilbilde av sine fiender. Han grøsser over Fjordmans boktittel «Vitne til vanvidd», men advarer selv mot et «psykopolitisk vanvidd» som kan føre til holocaust for muslimene.

Der Storhaug skriver om «landeplage» og «uår i folket», skriver Fugelli om «frykt og frost i folkesjelen» og «hatets skjelett i Norge». Storhaug kaller Fugelli vår tids Chamberlain. Han kaller henne «en norsk Jeanne d’Arc» som «i mange år ble “brent på bålet”, av gode grunner (sic!), fordi hun bit for bit sammen med Anders Behring Breivik og Fjordman og et stort følge i Fremskrittspartiet bygget opp et fiendebilde av islam, den religionen 1,2 milliarder bra folk i verden henter fred, kjærlighet og trygghet fra. Nå blir «heksen» Storhaug sett på som Norges klarsynte redningskvinne, av flere og flere.”

Men Fugelli har skrevet et selvportrett på 170 sider av en klarsynt redningsmann. Og er den personen – etter Kong Harald – som nordmenn flest ser opp til, ifølge en fersk Dagbladet-måling. Og hvorfor vil han vekke dem? «Fordi her er fare nå. Fordi nå må hver eneste av oss slåss for grunnverdiene i landet vårt: likeverd og frihet.» Det er som å lese Storhaug: «Vi må verne friheten. Det haster.» Samme alarmistiske patos. Samme krigsretorikk. Samme verdier!

De to følelsesmenneskene begår også samme intellektuelle kardinalfeil: Ingen av dem skiller mellom islam og islamisme. Ordet eksisterer ikke for Fugelli. All kritikk av islamisme (en totalitær ideologi) blir misforstått som kritikk av islam (en mangslungen religion) og kritikk av muslimer (som personer). Men hva med de unge modige muslimene som reiser seg mot sine «egne» reaksjonære ledere? De får ingen hjelp av Fugelli. Men det får lederne.

Storhaugs skille mellom Mekka- og Medina-muslimer er på sin side halvhjertet. Hun skriver sterkt om ekstremistene og ømt om sine nære muslimske venner, men 90 prosent av norske muslimer, hvorav mange aldri har besøkt en moské, forblir ubeskrevne blad, etterlatt i et mistankens halvmørke. Enten står de ikke fram med sine udemokratiske holdninger, eller så har de ennå ikke blitt radikalisert av den ekstremislam som når inntar Europa.

Mot dette kan Fugelli tilby en parodisk omvendt rasisme. Muslimene er ikke en ensartet farlig gruppe, skjønner dere. De er en ensartet herlig gruppe:

«Kanskje vi bør balansere alle de negative meldingene om «de fremmede» med en TAKK til innvandrerne, især muslimene, for at de følger mottoet «Alt for Norge», for alle de harde og dårlig betalte jobbene de utfører, og ikke minst for den rause og verdige måten de tåler Ola Nordmann på, når han kaster skam og mistanke på Muhammed og hans flokk. Allah må i sannhet være stor, når han har skapt sitt folk med så kloke og fredelige sjeler.»

Her er det vel bare sitere NRKs Ole Torp igjen: «Takk, Fugelli. Klokt som alltid.»

Heldigvis finnes et alternativ mellom glansbildet og fiendebildet. Under Arendalsuka viste Deeyah Kahn sin film «Jihad», der hun kommer tett innpå tidligere «hellige krigere». Voksne, fryktede menn med langt skjegg sitter foran kamera og gråter. Det går an å forstå deres utenforskap, sårbarhet og tiltrekning mot karismatiske rekruttører, uten å fornekte ideologiens giftige rolle.

Som Kahn understreket i debatten etterpå: Islam er kommet for å bli i Norge og Europa. Vi er forlengst et flerkulturelt samfunn. Ingen vei tilbake. Desto viktigere å bekjempe islam som en politisk bevegelse, og tørre å tematisere det hun kalte the ugliness i muslimske miljøer. Skal man se muslimer som mennesker, må man erkjenne at de er både flotte, fæle, vanlige, verdige, steile og usikre – noen ganger alt i én og samme person. Så enkelt og så vanskelig. Og på dette punkt er det liten hjelp å få fra en Fugelli eller en Storhaug. Vi trenger nye, yngre stemmer med mindre patos og mer egenerfaring. Vi trenger noen som kan forene realisme, nygjerrighet og humanitet.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 27. august. 2016.

Årets ikke-navn

Djevelkvinnens advokat oppsummerer Storhaug-året.

Morgenbladet har gitt meg stiloppgave. «Gjør rede for Storhaug-komplekset i norsk offentlighet.» Jeg går til oppgaven med pusten fra Facebooks plageånder i ryggen: Har du ikke skrevet nok om Storhaug nå? Får du betalt for å promotere henne? Hva er egentlig greia?

Greia er enkel: Hege Storhaug er Norges mest demoniserte samfunnsdebattant. Men gjør et viktig opplysningsarbeid som andre har forsømt. Norsk offentlighet trenger et brysomt, pessimistisk korrektiv til alle som vil godt og alltid tror det går godt. Utviklingen har langt på vei gitt henne rett.

Derfor ble jeg djevelkvinnens advokat. En møkkajobb, men noen må gjøre den. Jeg ante ikke at det var en fulltidsbeskjeftigelse (se herher, her, her, her og her). Angrepene kommer døgnet rundt og fra alle mulige kanter. Det er utrolig hvor sterke følelser denne damen vekker.

Argumentene er ikke like sterke. Hylekoret avsporer debatten, og vil ikke lytte når Storhaug snakker med vanlig innestemme. Når hun for eksempel forteller om sin nære venninne fra Pakistan, som hun lenge har drømt om å få ut av landet – et brutalt patriarkat – og til et fritt Europa. Nå er venninnen kommet. Men føler seg ikke som en fri kvinne på vårt kontinent. Hun ser framveksten av den samme islam som hun flyktet fra.

Flere modige kvinner av muslimsk opprinnelse har vitnet om overvåkning, kontroll, overgrep, tvang, trusler og trakassering. Systematisk frihetsberøvelse i Allahs navn, midt i vår sekulære, moderne samfunn. Utøvd av selvoppnevnte moralpolitimenn som også forfekter hat mot homofile, jøder og Vesten. Unge lar seg hjernevaske til å ta avstand fra moderniteten og rasjonaliteten. Og parallellsamfunn vokser i takt med rekordhøy innvandring fra muslimske land.

Derfor står en sped, men steil sørlandskvinne på torget, med sin versjon av Krigsropet: Norge og Europa må våkne! Dette er ikke bare en religion. Det er et komplett sosialt og politisk system som ødelegger liv og tar liv.

Høres det hysterisk ut? At islamismen er totalitær ideologi på linje med fascisme, nazisme og kommunisme underskrives av professorene Bernt Hagtvet, Øystein Sørensen og Mehdi Mozaffari. Av Jyllands-Postens Flemming Rose og forfatteren Ayaan Hirsi Ali. Selv Storbritannias statsminister David Cameron, i sin skjellsettende Birmingham-tale. Det er disse Storhaug siterer i boken Islam – Den 11. landeplage. Ikke Fjordman eller Eurabia-fantasten Bat Ye’or.

Storhaug respekterer muslimer med et personlig, spirituelt forhold til sin tro. Men hun vil ikke skille islamisme fra islam, fordi Muhammed, som stiftet religionen i Medina, etter en mislykket periode som fredelig forkynner i Mekka, var en brutal krigsherre som krevde alles totale underkastelse. Storhaug låner derfor Hirsi Alis skille mellom fromme eller sekulære «Mekka-muslimer» (flertallet) og fundamentalistiske «Medina-muslimer». I siste gruppe plasserer hun jihadistene (Profetens Ummah), salafistene (Islam Net) og miljøer med forbindelse til Det muslimske brorskap (Rabita-moskeen). Skal vi bekjempe voldelig islam, må vi også våge å konfrontere det ideologisk støttende omlandet som har shariastyre som sitt ultimate mål.

Lett å skjønne, lett å støtte. Men de som etterlyser en «anstendig» innvandringsdebatt vil heller advare mot Hege Storhaug. Ved å stemple henne som islamofob, muslimhater, ekstremist, rasist og fascist. Hun ville vært landsviker under andre verdenskrig, ifølge en leder i en seriøs, nordnorsk avis. Mens landets største avis mener at konservative muslimer – til og med Islam Net – er aller viktigst å trekke med for å hindre radikalisering.

Stopp litt og la denne logikken synke: En kvinne som «brenner for demokrati og likestilling» og advarer mot en åpenbar samfunnsfiende, blir selv fremstilt som samfunnsfiende. Mens skjeggete mørkemenn som ønsker kjønnsapartheid og dødstraff for homofile, ansees som samfunnets gode allierte i kampen mot terrorisme.

«Et kulturelt svik» kaller Storhaug det. Dén retorikken virker kjent. Og vekker ubehag. Også djevelkvinnens advokat kan grøsse når Storhaug angriper tastaturet i affekt, uten kyndig oppsyn. Det blir for mye. Og for dumt. Som at moskeer ikke skulle blitt tillatt.

At det tidsvis koker over for en aktivist som i tjue år har stått ganske alene og fått mye dritt, lar seg likevel forstå. Det er underligere at så mange bare vil snakke om overtrampene, og ikke de andre 98 prosentene av det hun skriver. Lars Gule ble i 1977 tatt med sprengstoff på vei til å utføre en «militant aksjon» i Israel. I dag er han flittig brukt av media som ekspert på ekstremisme, terror og julebord. Da burde det være mulig å tilgi en lovlydig kvinne som gjengir en håpløs statistikk om 80 prosent IS-sympatisører fra Syria. Det riktige prosenttallet skal være 4, noe som tilsier at asylstrømmen har gitt oss flere hundre nye landsmenn med horrible og farlige holdninger. Blir du beroliget?

Storhaug og Human Rights Service har et ensidig og negativt fokus, lyder omkvedet. Si det samme til antirasister, feminister og miljøvernere. Og hva er overdrivelsene til en enslig aktivist mot alle år med velmente underdrivelser fra politikerne? «Radikal islam ikke er noen trussel for Norge.» (Støre, 2009). «Terror har ikke noe med islam å gjøre.» (Brenne, 2015). Den frie og uavhengige presse har ikke evnet å korrigere denne skjønnmalingen. Journaliststanden er full av det Norsk Monitor kaller «moderne idealister». Tre av fire stemmer Ap, SV, Rødt, MDG eller Venstre. 1 – én – prosent stemmer Frp. Og det noe idealister ikke vil, så er det å stigmatisere minoriteter og havne i bås med gjedder på ytrehøyresiden. Da blir den kritiske journalistikken om islam og innvandring deretter. Og kritisk forskning på emnet er nesten fraværende. Professor i religionshistorie Torkel Brekke kan skrive nesten komiske apologier for islam i avisene uten å bli tatt for det. Hege Storhaug derimot, må stå skolerett for Jon Hustad på TV 2 fordi hun var upresis med et tall fra Statistisk sentralbyrå og befant seg i «dårlig selskap» på internett for ti år siden.

Alternativet til demonisering og flisepikkeri er taushet. En omstridt kjendis utgir bok om et brennhett tema. Ingen intervjuer, kommentarer eller anmeldelser i noen av de store avisene. Det er mildt sagt mot normalt. NRK kjørte den ene islamdebatten etter den andre uten å invitere landets mest kjente og aktuelle islamkritiker. Insidere kan fortelle hvorfor. Det går i sort når navnet «Storhaug» nevnes i redaksjonene. Noen journalister føler også behov for å si det på trykk: «Jeg liker ikke Hege Storhaug.»

Sånt skaper mistro til meningseliten, sympati for underdog-en og økt boksalg. Mens hylekoret nøyde seg å fordømme vaskeseddelen («Europa ulmer. Er vår tid forbi?»), oppdaget leserne at boken først og fremst dokumenter hva som skjer i Europa. Tross springende fokus og en del lettvinte slutninger, gir den en levende og rystende skildring av en menneskefiendtlig ukultur. Der jøder må beskyttes med bevæpnet politi. Der tusenvis av jenter misbrukes som sexslaver i en engelsk by, uten at noen varsler, av frykt for å spre rasisme. Der ambulansepersonell i Sverige ber om skuddsikre vester for å besøke lovløse bydeler. Der muslimske ledere i Norge respekterer teologiske autoriteter som ønsker et nytt Holocaust. Hvor får man ellers en samlet framstilling av alt dette på norsk? Hos den jevne leser blir Hege Storhaug den som «tør der andre tier», og setter ord på deres egen bekymring for utviklingen.

Storhaug ble ikke Årets Navn i VG, men «vant» folkets nominasjon. Og boken gikk unna. Du kan fortie en «ytterliggående» debattant, men ikke en bestselger og snakkis. «Dagbladet kryper til korset og anmelder herved høstens sakprosafenomen,» skrev Aage Borchgrevink og ga 4 på terningen. Et par dager senere var hun avisens forsidepike og snakket ut om «ISLAM-BRÅKET». Si hva du vil om tabloidpressen, men hore kan den.

Morgenbladet ga anmelderoppdraget til islamforsker Olav Elgvin, som presterte å avskilte forfatteren som debattant: «Med denne boken har Storhaug meldt seg ut av debatten om islam og muslimer i Norge.» Hvorfor? Fordi det står noe noe feil på s. 16, s. 201, s. 204, og s. 206. Og hun ikke er «balansert» nok. Hadde Storhaug skrevet bok om skandaløst dårlig sikring mot ras og skred, hadde Elgvin arrestert henne for ikke å skrive mer om de vakre norske fjellene.

Men vinden snur over fjord og fjell når verden endrer seg. En ny, stor terroraksjon rammet Europa. Flyktningeuforien fikk et ublidt møte med ukontrollert folkevandring. På sju måneder gikk vi fra KrF-Dagruns T-skjorte («Velkommen til Norge, alle 10000!») til Sylvi Listhaug som innvandringsminister. Asylforliket strammet grensene og integreringsavtalen foreslo oppholdsnekt for ekstreme imamer. Utskjelt og utmeldt? Politisk gikk det Storhaugs vei, og vi bremset før vi kræsjet like stygt som svenskene.

Og en mediahendelse vil bli husket. 3. desember møtte Hadia Tajik Hege Storhaug i Aftenpostens tv-studio. På førstnevntes initiativ. At politikere fra Frp til SV i årevis har samtalt med Human Rights Service, er en velkjent hemmelighet. Men aldri før har en sentral politiker ønsket å bli sett offentlig i tospann med Storhaug.

Men så sitter de der, Arbeiderpartiets svarte juvel og innvandringsmørkets dronning. Og er enige om det meste. Barnehijab bør forbys. Muslimske kvinner må ut av hjemmet og inn i samfunnet. Kampen mot islamismen må styrkes. Vi skal være «dønn tydelig» på hvilke verdier som er norske! «Du snakker som en HRS-ansatt», sier Storhaug, og Tajik ler. Ap-nestlederen sier Storhaug maler med bred pensel, men tar opp viktige problemer som andre ikke har turt å røre. Et befriende øyeblikk, og et lite gjennombrudd for en sivilisert, ikke-polarisert islam og innvandringsdebatt i Norge. Noen av oss har forsøkt å si det hele tiden: Det ikke noe verdimessig skille mellom «samfunnsfiendtlige» Human Rights Service og samfunnsbærende Ap. Roll over Støre, and tell Hareide the News.

 

Teksten ble opprinnelig publisert som kronikk i Morgenbladet, 24. desember 2014.

 

Ingen kan beskylde Nils August Andresen for å skrive kort og klart. Del 2.

Så har jeg blitt til Stalin og et helt nytt fag – sektforskningen – er introdusert i den evige, elleville Storhaug-debatten.

Det skal blir vanskelig å overgå metanivået som nå er satt av den som vanlig svært ordrike debattoverdommer Nils August Andresen. Hans artikkel ”Hvis du er i en sekt, stiller du ikke spørsmål” er egentlig lite annet enn en inflatert megaultraextrautgave av den forrige artikkelen han skrev omStorhaug og meg i Morgenbladet, der han også greide å konstruere en ”kuvending” hos meg som visstnok var svært inkonsekvent.

Jeg ser at artikkelen tas imot med begeistring av the usual suspects. Min argeste Facebook-klegg, Erik Honoré, kaller den presis. Da skjønner jeg at jeg ikke har tatt feil når jeg oppfattet den som det reneste rør. Og det mest rørete av Andresen er vel å gi hederlig omtale til et av de dårligste revolverintervjuer som er gjort på norsk fjernsyn. Siden vi snakker om sekten, tillater jeg meg å sitere fra Halvor Foslis anmeldelse på Facebook:

”Jon gjorde dessverre et mislykket forsøk på å være en kritisk journalist i et program der også programlederen sviktet fatalt. I sum ble det et selsomt, merkverdig program, i anti-opplysningens ånd: flisespikkeri, overrumpling, anonyme anklager, guilt by association, nedlatende, belærende behandling av en voksen studiogjest, som var aktuell med høstens store boksnakkis, men som ble behandlet som en blanding av et uansvarlig barn og manipulerende røy.”

Andresen derimot fikk bare med seg at gode, ”kritiske spørsmål” ble stilt fra en som er ”genuint opptatt av tall”. Finansavisens Kjell Erik Eilertsten er om mulig mer opptatt av SSB-tall enn Hustad. Han kaller Hustads kritikk for ”flisespikkeri”. Og Hustad sier at tallene er mer alarmerende enn Storhaug gav inntrykk av. Skal hun da ”tas” for å være for mild? Dette gir jo ingen mening, hvis problemet er at hun er for alarmistisk, eller drar fakta i sin retning, slik Hustad påstår.

Jeg skjønner ikke engang overskriften på Andresens artikkel. Sekt meg her og sekt der. Jeg er frittsvevende intellektuell (hoho!) og skyter dit det trengs, når det trengs. Jeg kritiserte Storhaug skarpt for hennes moské-kronikk i Dagbladet. Og jeg har selvsagt ingenting imot at Hustad griller Storhaug. Men er alle måter like gode? Er alle emner like sentrale og viktige? Hustad trakk fram tallrusk og gammalt grums, når hun nettopp har ute bok smekkfull av harde og urovekkende fakta. Fant han ikke noe å særlig å ta henne på der?

Ellers er det mye man kunne ta fatt i Andresens artikkel. Det er mange åpenbare og avgjørende forskjeller mellom Hege Storhaug og Bent Jensen (hvis man leser flere av hans artikler). Det som Storhaug anser som umistelige verdier – ytringsfriheten, demokratiet – anser Jensen for å være noe som allerede har ødelagt Europa. Selv stemmeretten er et endetidstegn i hans verden. Og han mener forfallet er noe eliten har regissert med viten og vilje. Hans idé om ”den europeiske kulturens overlegenhet” utelukker noe av verdi fra alle andre kulturer. Han ser alle flyktninger som snyltere og raljerer grovt over alle gode som drysser over dem straks de kommer over Middelhavet. Intet av dette finner du hos Storhaug.

Jeg registerer også at Andresen tre ganger må fortelle at jeg har omtalt Storhaug som en ”utrettelig menneskrettsforskjemper”. Her er setningen jeg skrev i min Dagbladet-kommentar: ”Eller hadde jeg gått glipp av en ”radikalisering” hos den utrettelige menneskerettsforkjemperen Hege Storhaug?” Dette er altså en kontekst der jeg diskuterer hvor hun står, ikke der jeg med dette uttrykket oppsummerer hvor hun står. Hadde djevelkvinnens advokat visst at formuleringen ville blitt brukt av aktoratet, ville han nok ha skrevet den i anførselstegn.

I samme artikkel kalte jeg også Storhaug for et «overengasjert følelsesmenneske» som fylte HRS med «skrikende indignasjon og dystre spekulasjoner om islam». Det var ikke fullt så aktuelt for Andresen å sitere. Man imponeres ikke av redeligheten.

Andresens artikkel innholder også direkte feil: ”Og i intervjuet med FrontPage Magazine skulle Storhaug [ifølge meg] visstnok ha sagt at vi måtte gi vår fulle støtte til frihetselskende muslimer, skjønt det er umulig å gjenfinne noe slikt i utsagnene hennes der (hun har sagt noe i den retning senere).” Nei hun sa det da. Andresen har ikke greid å lese hele artikkelen. Den er på to sider. Storhaug sier: ”But I think it is very important now to listen to Ayyan Hirsi Ali, whom I will label as the leading freedom fighter in contemporary Europe: don’t let us Muslims down. Give us a Voltaire. We have to support the secular Muslims a hundred percent. They are still in majority, according to many surveys in different European countries.”

Et par observasjoner til: Andresen mener Storhaug feilaktig tillegger muslimske debattanter en ”taqiyya”-strategi: at de bevisst taler med to tunger. Det kan godt være at mistanken er urimelig i de aktuelle tilfellene. Men i boken gir hun flere dokumenterte eksempler på enorme kontraster mellom intern og ekstern kommunikasjon fra islamske ledere. Men Andresen gir ikke inntrykk av å ha lest boken. Derimot mistror han selv hva Storhaug sier: «Hvor dypt denne beklagelsen stikker, kan man stille spørsmål ved.» Det kan man sikkert.

Andresens artikkel kan vel leses som en forsvar for Jon Hustad. Hustad takker i alle fall dypt på Facbook. Men hvis Andresen først skal skrive Facebook-Høyre-versjonen av striden mellom «The People’s Front Of Judea» og ”The Judean People’s Front”, så bør han få med seg den ypperste tildragelsen: At Jon Hustad brøt med sin venn Halvor Fosli, hans normalt nærmeste våpendrager, fordi han fikk så dårlig omtale for sin TV-opptreden. Etter to dager ville Jon bli Facebook-venn igjen, og Halvor svarte ja.

Og alle var enige om at dette var en riktig så hyggelig agurkdebatt i vintertiden.

 

Teksten ble opprinnelig publisert på Minervas nettsider 17. desember 2015.

Revolverjournalisten som skjøt på seg selv

Islamkritikeren Jon Hustad arresterer Hege Storhaug for å ha samme virkelighetsbilde som han selv.

Jon Hustad forsøker i Aftenposten å imøtegå kritikken etter sitt famøse revolverintervju av Hege Storhaug på TV2s «Underhuset» på fredag. Han hevder han korrigerte henne for å styrke «saken» – å overbevise «det moderate sentrum» med «rette tal, relevante døme og med låg innestemme» om at innvandringspolitikken må strammes inn.

Men det var ikke det han gjorde, og ikke det han oppnådde. Hustad blåste opp irrelevante filleting og gammal grums, og lot som han hadde parkert henne. Hustad ville leke Martin Krasnik, danskenes tøffe, konfronterende TV-journalist. Men ble bare en amatørversjon av Skavlan, da han intervjuet Jimmy Åkesson. Og som i dette tilfelle, går seernes sympati til underdogen som ikke fikk fair behandling.

Et underlig skuespill

For hva skjedde på TV? Hustad greide så visst å overrumple Norges mest populære hoggestabbe, som aldri fikk sjans til å framlegge et eneste fornuftig poeng fra sin nye bok, «Islam – den 11. Landeplage». Men han greide ikke å påpeke noen tall- eller faktafeil som rokker ved bokprosjektet. Eller hennes mangeårige korstog for «frihetsverdiene». Derimot hadde han mage til å sitte i TV-studio og motsi fakta og synspunkter som han selv har hevdet med stor styrke som islam- og innvandringskritiker.

Det var underlig å bivåne dette skuespillet – og etterspillet på sosiale medier. Folk på venstresiden som alltid har mislikt «Facebook-Høgre» generelt og Jon Hustad spesielt, elsker at han «rævkjørte» Storhaug på TV. Og plutselig fikk antirasistene et nytt og uventet sannhetsvitne på at det ikke er noen sammenheng mellom innvandring og kriminalitet. Hvaforno’? Hustad har alltid hevdet det motsatte.

For bare to måneder siden skrev han en svært dyster artikkel på Medier24, med denne lange overskriften: «Hvorfor skriver vi så mye om asylstrømmen? Jeg tror svaret er islam, og trusselen det utgjør mot vår kulturkrets.»

Her kunne vi lese at økt islamsk innvandring vil skape «meir kriminalitet (personar frå muslimske land er mykje meir kriminelle enn andre, viser tall fra Statistisk Sentralbyrå)».

Dette er klarere og beskere tale enn det Storhaug serverer i boka. Hun viser mest til lovløse forhold i Marsielles og Malmø, og advarer oss mot å havne der vi også. Men da skal plutselig TV 2s revolverjournalist Jon Hustad belære henne om hvor lite kriminalitet det er i Groruddalen. At den er like lav som på Vestkanten. I artikkelen hans var tonen litt annerledes:

«Vi som har råd til det, trekkjer ut i dei trygge forstadene og lever livet vårt vidare, alt medan vi kjem til å forlanga lægre skattar av di vi ikkje maktar å finansiera den stadig auka innvandringsbylgja av personar som i liten grad vil gje avkall på eigen religion og kultur og ikkje har utdaning.»

Merkelig tallkrangel

For Hustad er mest bekymret for velferdsbudjsettet. Han skriver at «ein somaliar utløyser eit investeringsbehov på 6 millionar nesten med ein gong han eller ho kjem til Noreg». Og videre at «gjennomsnittssomaliaren påfører Noreg ein nettokostnad i tenester og overføringar på ti millionar – altså rundt 16 millionar pluss pluss i framtidige kostnader, berre ved å koma hit.»

På TV filleristet han Storhaug for overdrivelser, selv om hun brukte laveretall enn dette.

Uansett er denne tallkrangelen en skinndiskusjon. Kjell Erik Eilertsen, journalist i Finansavisen, som har jobbet med disse SBB-tallene, mener Hustad bedriver «flisespikkeri» mot Storhaug. Tallene sier uansett at innvandring fra de såkalte R3-landene på sikt medfører betydelige kostnader for en allerede presset norsk velferdsstat.

Det har både Storhaug og Hustad sagt i mange år. Men på TV gav han inntrykk av at hun hadde misforstått hele regnskapet.

En kvartsannhet

Hva hadde den strenge faktasjekkeren ellers å fare med på TV? At Storhaug skriver i boka at 27 prosent av unge franskmenn støtter i IS: «Det er ikke en reell meningsmåling, men gjort av en Putin-organisasjon for å bruke den i propagandaen i Russland.»

Dette er i beste fall en kvartsannhet. Oppdragsgiver var det russiske nyhetsbyrået Rossiya Segodnya, men et seriøs britisk byrå, ICM Unlimited, utførte målingen, og resultatene ble gjengitt i flere store vestlige medier, for eksempel Newsweek. Storhaug er altså like upålitelig som et av verdens fremste nyhetsmagasiner.

Tallene om Frankrike fra denne spesielle undersøkelsen er det god grunn til å ta med noen klyper av salt. Men hva så? Nok av andre meningsmålinger forteller at IS-sympatien blant unge muslimer i Europa er urovekkende høy. Storhaug har altså rett i det vesentlige også her. Noe Hustad vet, men later på TV som han ikke vet.

Gamle viser om igjen

Det var alt skolemester Hustad hadde av innvendinger mot boka. Og så kom «Underhuset»s programleder Yama Wolasmal med de gamle historiene om innvandrerjentene som føler seg sviktet av Storhaug og HRS. Med en blanding av anonyme kilder og en gammel sak som er lagt død for lenge siden. Det er ingen som kjenner den fulle og hele sannheten om hva som skjedde den gang (begge parter føler seg sviktet). Men alle skjønner at Storhaug ikke kan å sitte på TV og forsvare seg mot anklagene uten å utlevere andre personer enda mer. Og emnet har ingenting å gjøre i en debatt med utgangspunkt i hennes islam-bok.

Så hvordan skal Storhaug behandles i debatter? Blir hennes forsvarere aldri bli fornøyd med hva slags kritikk eller anmeldelser hun får? Skjønner vi ikke hva som er jobben til journalisten Jon Hustad? Joda, selv om jeg fniser litt når han skriver at han «alltid stiller kritiske spørsmål» i arbeidet sitt, både til de han er enig med og de han er uenige med. Jeg har fulgt Hustad i mange år, og har aldri sett han ha noen kritisk distanse til sine egne helter (f. eks. Niall Ferguson). Derimot blir han fort krakilsk og mannevond om noen er kritisk til Jon Hustad.

Kritikken må ha kontekst, relevans og redelighet

Jeg skulle gjerne sett en knallhard konfrontasjon mellom en kunnskapsrik, faktagravende journalist og den ikke alltid like edruelige aktivisten Storhaug. Men da må den handle om hovedsaken i hennes islamkritikk og virke opplysende. Kritikken må ha kontekst, relevans og redelighet.

Vi må slippe at uvesentlige småfeil blir løftet fram som gedigne, graverende funn. Vi må slippe de evige henvisningene til ting som ble sagt og gjort for snart ti år siden, gjerne av andre (les:tidligere, eksterne bidragsytere til HRS). Hege Storhaug sitter i TV 2-studio og sier hun ikke tror på den konspiratoriske Eurabia-teorien (som sier at vestlige og muslimske ledere har laget en hemmelig plan for å islamifisere Europa). Hvorfor kunne ikke Hustad bare ta fram boken hennes og bruke sitater som motbevis? Fordi de ikke finnes der.

Storhaug er moderat i sammenligning med en mann som Hustad beundrer

Dermed måtte han til en artikkel fra 2006 i perifert amerikansk nettmagasin, der Storhaug var med i et fellesintervju der bl.a. Fjordman deltok, hver fra sin datamaskin. Hun sa ikke det samme som de andre. Hun sa blant annet at vi måtte gi får fulle støtte frihetselskende muslimer. Men hun sa det i dårlig selskap. Og det var nok for Hustad.

Ellers, når han ikke skal «ta» Hege Storhaug, har ikke Jon Hustad noen problemer med dårlig selskap. Han hyller Bent Jensen, en dansk historiker og kulturkriger som visstnok har vært vertskap for Fjordman under hans eksil, og som selv har luftet noen svært drøye undergangsvisjoner for Europa på kronikkplass i Jyllands-Posten. Storhaug er moderat i sammenligning med en mann som Hustad beundrer. Og som skriver til forveksling som Fjordman. Men sier du det til Hustad, blir han rasende.

Så hva er Hustad ute etter når han nå skal sette Storhaug på plass? Han er i egne øyne bare en faderlig vismann som viser omtanke med en kvinne som har gått seg vill. Dette presterte han å si til henne på TV: «Eg vil vise deg at du må reflektere mykje meir over kvar du står i terrenget, ka du ønske å oppnå og ka slags selskap du vil være i.»

Usaklig, nedlatende moralisering

Dette er ikke kritisk journalistikk. Dette er usaklig, nedlatende moralisering. Av den typen som Jon Hustad ellers bare nærer forrakt for. Men den overrasker ikke. Årets debatt om islam, innvandring og asylstrøm har til fulle vist hvor mye moral og følelser enkelte debattanter er i stand til å oppdrive, på bekostning av elementær, sunn fornuft.

Og jeg har selv analysert det absurde «Hege-hatet» i en helgekommentar i Dagbladet: Når fenomenet Hege Storhaug bringes på banen, kan selv de mest sindige og fornuftige mennesker blir veldig rare og kjipe versjoner av seg selv.

Det er også en av grunnene til at fenomenet stadig vokser. Folk ser en bekymret, litt overspent dame som sier noen ganske opplagte, men urovekkende ting om hva som nå skjer med Europa og Norge. Og så ser de noen gå løs på damen, i stedet for å gå løs på problemet. Og så tenker de sitt og bestiller bok de også.

 

Teksten ble opprinnelig publisert som debattinnlegg i Aftenposten, 15. desember (på nett) og 16. desember (på papir).

Dagbladet og Hege Storhaug. En trist historie.

storhaug faksimile

I dag ble jeg forbanna på Dagbladet. Hvordan kan en erklært “frisinnet” avis ønske å lukke islamdebatten?

MIDT I EN OPPHETET DEBATT om islam, som engasjerer brede lag av folket, kommer en meningssterk og faktatung bok om emnet. Skrevet av en kjent og omstridt person. Normalt ville dette fått de store mediene til å rykke ut, rydde plass og kjøre debatt for alt det er verdt.

Men Dagbladet tier boken i hjel. Ingen dekning av lanseringen, intet intervju, ingen kommentarer, ingen anmeldelse. (Og la det være helt klart: Dette har ingenting å gjøre med at ”Islam: Den 11. landeplage” er såkalt selvpublisert. Aune Sand utgav sin bok på eget forlag. ”Jordbærmus” ble anmeldt og omtalt som om den skulle være en verdensbegivenhet.)

På dette punkt skiller ikke ikke Dagbladet seg fra VG, Aftenposten eller NRK, som også har valgt å ikke gi boka noen oppmerksomhet. Men så blir boka en bestselger og forfatteren stemmes fram som Årets Navn i VG. Da kommer artikkelen i Dagbladet. Og hvilken artikkel!

ALLEREDE I INGRESSEN framheves Storhaugs ”forenklede syn på islam”. Vi får også vite at Storhaug ”setter fram påstander om at Europa er i en sivilisasjonskamp, og at vestlige verdier trues av islam.” ”Setter fram påstander”, gjør hun altså. Og om du skulle være i tvil: ”Hege Storhaug er kjent som en kontroversiell samfunnsdebattant og islamkritiker. For tida er kontroversene rundt henne mange.”

Storhaug siteres ikke på noe som har å gjøre med hennes perspektiver på islam og dens utfordringer for vår samtid. Hun sier at hun er glad for støtten fra grarota men er ”oppgitt over at vi har fått lite drahjelp av media.” Da kvitterer journalisten:

– Men du skjønner at ikke alle deler din oppfatning av sannheten?

SOM OM BOKEN hadde fortjent mer oppmersksomet om alle var enige i innholdet. Journalisten nevner at det er debattmøte om boka på Cosmopolite i kveld, der jeg og stortingsrepresentant Snorre Valen (SV) skal delta. (Linda Noor også.) Hun nevner også at jeg har forsvart Storhaug og at Valen har angrepet henne, men linker bare til Valens kronikk. Jeg får ingen henvendelse fra journalisten. Det får Valen, som gjentar sin vise om at Storhaug har et ytterligående verdenssyn styrt av konspirasjoner, som vi må møte med ”sober og rolig saklighet og tålmodighet”.

Jeg vet om flere sobre og dyktige forskere som mener ”hysteriske Storhaug” gjør en viktig jobb i norsk offentlighet, nettopp fordi så få andre tør og vil kritisere verdensreligionen, av frykt for å bli stemplet som islamofobe eller fremmedfiendtlige. Men Dagbladet vil heller snakke med seniorforsker Wilhelmsen (NUPI) som er enige med Valen:

”Jeg tror at hennes konstante utspill som gjør islam og muslimer til en utgruppe, er populære fordi de tilbyr denne enkle framstillingen av «de andre».  Som samfunnsdebattant tegner hun en enkel historie om hvem som er det største problemet i samfunnet. Det er godt å ha noen å definere som vår motpart, noen man kan skylde på og henge ut som annerledes og kanskje til og med som farlig for oss.”

Dette altså om en forfatter som har mange, nære muslimske venner og som skiller mellom autoritær/voldelig islam og den fredelige varianten hele veien gjennom i boka. Men ”eksperten” Wilhelmsen har ikke lest den.

OG DE SOM LESER DAGBLADET har nå fått klar beskjed om at det bør heller ikke de. Alle deler ikke Storhuags oppfatning av sannheten. Men alle som jobber i Dagbladet og alle som Dagbladet ønsker å snakke med, deler oppfatningen av at Storhaug er en farlig dame. Og jeg – en ekstern skribent som altså har dristet meg til redusere farenivået noe – har har fått beskjed av avisens seniorkommentator, John Olav Egeland, at jeg har gjort henne til Mor Theresa.

EN TING ER I ALLE FALL SIKKERT:  Det finnes i Norge og Europa i dag ikke noen mer reaksjonær, totalitær og barbarisk ideologi enn islamismen. Den har dessverre får solid fotfeste også blant hjemlige muslimer, og blir forfektet i flere av våre store moskeer og muslimske organisasjoner, noe Storhaug dokumenterer godt i boka. Dagbladet som tradisjonsrikt ”organ for frisinnet og framskrittsvennlig politikk” burde være det første og fremste mediet i Norge til å angripe denne ideologien head-on, og advare mot dens urovekkende utbredelse. I stedet synes det viktigere å advare mot Hege Storhaug, en journalist som skrev sin første og banebrytende artikler om kvinnefiendelige religiøse praksiser nettopp i Dagbladet.

Denne fortsatte stigmatiseringen og utdefineringen av vår mest profilerte islamkritiker er nedslående og forstemmende. Og et sykdomstegn i norsk offentlighet. Ingen krever at Dagbladet eller andre skal kjøpe Storhaugs virkelighetsoppfatning, men når hun utgir en hel bok om saken, bør de kanskje kunne sette seg inn i den, og i det minste forklare hvorfor den er så riv ruskende gal. De kunne kanskje til og med selv forsøke å finne ut hva som sannheten? Hvor er Dagbladets kritiske journalistikk om islam, nå når den er et brennaktuelt stridstema?

EN ANNEN TING ER OGSÅ SIKKERT: Denne blandingen av fortielse og fortegnelse av høyst legitim og viktig islamkritikk, er noe folk får med seg – og reagerer på. Det er noe som skaper avstand til meningseliten, og frustrasjon og aggresjon over at ting ikke kan diskuteres åpent. Denne aggresjonen kan Storhaugs kritikere i neste omgang bruke som bevis på den farlige stemningen Storhaug pisker opp. Og sånn fortsetter det.

Ingen kan beskylde Nils August Andresen for å skrive kort og klart

Morgenbladet hadde forrige uke et dobbelsideoppslag under tittelen: «Ingen kan beskylde Kjetil Rolness for å være konsekvent». Tegningen var herlig. Teksten var lang.

Nils August Andresen fatter seg aldri i korthet. Dessverre også sjelden i klarhet. Først konstruerer han en falsk inkonsekvens: Jeg kritiserte mine «meningsfeller» i det såkalte «Facebook-høyre» – deriblant Jon Hustad – for å omfavne en Fjordman-lignende kronikk av danske Bent Jensen. Så ble det antydet på sosiale medier jeg hadde bukket under for presset om å være «anstendig» i innvandringsdebatten. «Det stemplet ville Rolness ikke ha på seg,» ifølge Andresen. Derfor omfavnet jeg plutselig Hege Storhaug, «en innvandringskritiker som får Jon Hustad til å fremstå som en godslig Sjonkel Rolf».

Andresen leker tankeleser og logiker. Empiriker er han ikke. Og ikke så veldig redelig heller. Han vet godt at jeg har kritisert Storhaug på samme måte som jeg har kritisert Hustad. Her fra min kommentar i Dagbladet:

«HRS har publisert artikler av Julia Cæsar med advarsler mot afrikanernes lave IQ. Storhaug har vært glidende i omtalen av Fjordman, og selv tendert mot aggressiv konspirasjonstekning. Også hun ynder å stemple folk som fascister og rasister, basert på indisier, slutninger, voldsomme paralleller. Hun har kalt Erna Solberg for «kultursviker». Det har hun unnskyldt, i likhet med den hodeløse påstanden om at 8000 IS-sympatisører vil hentes til Norge.»

I samme artikkel omtalte jeg Storhaugs «skrikende indignasjon og dystre spekulasjoner om islam». Jeg har tidligere kritisert henne for å henge ut syndebukker, og ha en krakilsk og overspent form som støter folk bort.

Men så var det dette med to tanker i hodet. Overtrampene gir ikke grunn til å demonisere og mistenkeliggjøre hele hennes vesen og alt som kommer fra Human Rights Service (som har to andre aktive og mer moderate bidragsytere). Mye av det «pessimistiske» og «alarmistiske» HRS har skrevet, er gått i oppfyllelse. Og fortsatt formidler Storhaug & Co ubehagelige fakta vi ikke leser andre steder.

Andresen lager et ren karikatur av mitt Storhaug-forsvar: «Se, hun har jo så bra engasjement». Ja, engasjementet er sterkt og åpenbart. Men det som er «bra» er at hun representerer et uredd og standhaftig korrektiv til den overflatiske ønsketekningen som preger øvrig presse og offentlighet.

Likens med Jon Hustad. Også han kan være ensidig, krakilsk og for ukritisk til kilder han liker. Men han er også en av Norges skarpeste journalister og kommentatorer. Hadde noen brukt min kritikk av hans Jensen-flørt til å ta avstand fra alt Jon Hustad skriver og står for, så ville jeg tatt han kraftig i forsvar. Slik jeg har gjort med Storhaug. Så hvor er inkonsekvensen?

Jeg forsøker å gjøre det Andresen etterlyser: Å lese det folk skriver for det det er, å ha fokus på argumenter og ikke avsender, og gi blaffen i «hvem man bør holde med». Midtveis i artikkelen ser Andresen ut til å innse dette: «Kanskje jeg burde være vennligere innstilt til den inkonsekvente Rolness».

Men til slutt er overdommeren gretten igjen: «Rolness er villig til å bytte lag, men han opprettholder logikken som sier at man enten må fordømme eller støtte laget: Hustad løper Fjordmans ærend, mens Storhaug er en utrettelig menneskerettighetsforkjemper.»

Dette er Andresens egen polarisering. Og en billig stråmann. Hvorfor? Når han burde vite bedre, og vi begge ønsker mindre heiagjeng-stemning i innvandringsdebatten? La meg ty til hans egen «logikk»:

Som redaktør i Minerva gjorde Nils August Andresen nylig et intervju med HRSs Nina Hjerpset-Østlie. Han fikk kjeft på sosiale medier for ikke å være kritisk nok. Han svarte med en lengre omstendelig forklaring, og en lang liste med linker til alle sine «muslimvennlige» artikler. Etter at jeg i en ny Dagbladet-kronikk siterte positive ting han og andre Minerva-medarbeidere (som Lars Akerhaug og Jan Arild Snoen) har sagt om HRS, ble det kanskje enda viktigere å ta avstand fra den virkelige pariaen – Hege Storhaug: «Se, jeg er like avvisende til Storhaug som deg, Aksel Braanen Sterri!»

Inkonsekvent, godeste Andresen. Og sånn går nu dagan i norsk islamdebatt. Saksdiskusjonen er utsatt på ubestemt tid.

 

Debattinnlegget ble publisert på Morgenbladets nettsider 20. oktober 2015 (og i papirutgaven 23. oktober)

Hva med friheten, Aksel?

Aksel Braanen Sterris karakterdrap på Hege Storhaug er nok et tegn på at venstresiden har mistet gangsynet på innvandringsfeltet.

Jeg dristet meg til å nyansere det rådende skremmebildet av Hege Storhaug i min helgekommentar i Dagbladet. Jeg skrev også at tenketanken Human Rights Service har noe for seg. Responsen ble rekordartet. Svært mange takket og jublet. De er ikke vant til sånt fra respektable aviskommentatorer.

Blant kritikere av HRS har det derimot ikke vært én innrømmelse å få. Bare mer av det samme. Storhaug er tidligere satt i bås med Anders Behring Breivik, Arfan Bhatti, nazistene og Nasjonal Samling. Nå skal vi føye nynazistene til listen: “Skal du f.eks. vurdere en åpenbart rasistisk organisasjon som Vigrid, ville det ikke vært spesielt klargjørende å vise til at de framlegger rapporter og statistikk som støtter deres sak.”

Det skriver Aksel Braanen Sterri i sitt svar til meg. Hans linje overfor HRS er uforsonlig. Vi skal ikke lytte til dem, uansett hva de sier. De har slagside, gir støtte til fremmedfrykt, fortjener ingen plass i debatten. Hege Storhaug skal forbli en paria.

Det er et skuffende, nesten nedslående budskap. Ikke fordi det er synd på henne. Det er derimot synd på venstresiden.

Ha det helt klart: Jeg er ingen høyremann. Jeg har alltid stemt til venstre, og hadde egentlig tenkt å fortsette med det. Men jeg (og flere andre som ikke snakker så høyt) følger debatten med økende undring og frustrasjon. Frustrasjon over venstresidens virkelighetsfornektelse og unnfallenhet. I spørsmål om islam og innvandring har venstresiden rett og slett mistet sin sunne fornuft, sitt moralske kompass, og store deler av sin anstendighet (for å bruke et av dens egne yndlingsord). Snart er det like vanskelig å være opponent i innvandringsdebatten som i klimadebatten. Og mye mer ubehagelig. Du blir utsatt for karakterdrap – og det når du forsvarer verdier du trodde venstresiden var tuftet på.

Braanen Sterri er ny lederskribent i Dagbladet, en avis med en stolt tradisjon som hovedorgan for den liberale delen av venstresiden. Sterri har selv skrevet en fin bok, “Tilbake til politikken”, der han tar til orde for en “frihetsvending” i Arbeiderpartiet, f.eks. ved å anerkjenne sexarbeid og fjerne sexkjøpsloven. Han ønsker også liberalisering av narkotikalovgivningen. Vel og bra. Men hva med de virkelig illiberale kreftene, som utøver eller støtter massedrap og menneskrettighetsbrudd? Hva med det som virkelig truer friheten og velferden i vår del av verden?

En update på situasjonen i Europa: Alle synagoger må nå ha permanent politiovervåkning, og antisemittismen tar liv. Blasfemilover er i praksis innført ved hjelp av terror og påfølgende selvsensur. Europa eksporterer terrorister. Rundt 80 jihadister har kommet fra Norge, deriblant en som endte sitt eget og mange andres liv på et kjøpesenter i Nairobi. Undersøkelser blant muslimer, både i islamske land og i Europa, viser stor utbredelse av foruroligende holdninger til vantro, kvinner, homofile, osv. Tvangsekteskap og moralpoliti innskrenker jenters frihet i minoritetsmiljøer. Sysselsettingen blant store innvandrergrupper er lav, trygdeavhengigheten tilsvarende høy. Statlige utredninger viser at fortsatt høy innvandring ikke er samfunnsøkonomisk bærekraftig. Midt oppi dette kommer en ny, enorm migrasjonsbølge. De mest liberale innvandringslandene, Tyskland og Sverige, står nå i et kaos. Sistnevnte med 2000 nye asylsøkere daglig, et uhåndterlig antall.

Altså: Det går ikke så veldig bra verken med den kulturelle eller økonomiske integreringen. Og vi opplever i disse dager en rask samfunnsendring med uoverskuelige konsekvenser. Hvem i Norge har skrevet mest om dette, advart mest mot dette, og sagt at våre “frihetsverdier” – likeverd, likestilling, religiøs frihet, ytringsfrihet – er truet? Hege Storhaug og HRS. Som frihetforkjemperen Aksel Braanen Sterri altså utpeker som samfunnsfiende, i likhet med hele skrotvenstres klagekor som har greid et fantastisk ideologisk kunststykke: Å sette likhetstegn mellom en global, mektig, undertrykkende religion og en svak minoritetsgruppe som krever respekt og beskyttelse.

Hva slags “frihetsvending” er det å vende ryggen til Hege Storhaug? Ja, hun har sagt hysteriske ting, og publisert avskyelige ting. Jeg har selv kritisert henne for overdrivelser og overtramp, og driver ikke med “renvasking” slik Sterri påstår. Det er lett å ta avstand fra hennes form og midler. Men hva med målet hennes? Ønsker hun et annet samfunn enn liberale sosialdemokrater? Nei, denne krakilske damen står på “vår” side, Aksel. Og på den andre siden står ikke “muslimene” eller “innvandrerne” men de som er fiender av demokrati og menneskerettigheter, uansett etnisitet. Dette har Storhaug presisert flere ganger. Men kritikerne bryr seg ikke. De nekter i det hele tatt å ta henne på ordet når hun gjør rede for seg. Aksel Braanen Sterri nærmest raljerer med tanken på at det skulle være noen god kjerne i hennes engasjement:

“Egentlig er Storhaug «drevet av et dypt humanistisk engasjement, en sterk tro på demokratiet og en alvorlig bekymring for velferdsstatens framtid», forteller Rolness. Han skal ha for å være kontrær, men det får være måte på kreativ historiefortelling.”

Sterri underslår konteksten for sitatet. Dette er slik Hege Storhaug framstår i sine egne bøker, sine beste artikler og i lange, gode portrettintervjuer. Når hun får snakket ut, på egne premisser, sier hun mye fornuftig som de fleste vil være enige i. Vi får også høre om hennes muslimske venner og flyktningene hun huser. Men det hjelper ikke. Storhaug har beklaget sitt overilte utspill om 8000 IS-sympatisører til Norge. Det hjelper heller ikke. Sterri gjør det klart hva kritikken handler om: Å “vurdere Storhaugs motiver”. Eksplisitt sinnelagsetikk. Feil er begått. Dermed er det avslørt at HRS ikke er en “ærlig og sannhetssøkende aktør”.

Kritikere som Sterri gjør akkurat det samme overfor HRS som de anklager HRS for å gjøre overfor muslimer: Trekker fram ekstremtilfeller, og sier “sånn er’em”. Og antyder at de taler med to tunger. Uansett hva Storhaug sier, vet kritikerne at hennes motiver er dårlige. Sterri: “Hennes misjon er ikke å forsøke å beskrive og vurdere islam og innvandringen på en nøytral måte, men å bekjempe innvandring og islam, selv om det innebærer løgn og tendensiøse faktaframstillinger.” Og skulle HRS formidle riktig informasjon, er det ren slump: “Selv en ødelagt klokke viser riktig tid to ganger i døgnet.”

Beklager, Aksel. Her er det du som “bommer grovt”. HRS er gjennomgående bedre på fakta enn innvandringsentuasiastene – i den grad sistnevnte i det hele tatt refererer til fakta. Når asyllobbyen hevder å “debunke” mytene til innvandringskritikerne, blir de korrigert av HRSs redaktør Nina Hjerpset-Østlie, som har gjort hjemmeleksen grundigere. Når den ellers dyktige og faktasterke Gunnar Tjomlid skriver en bloggpost om HRS’ misbruk av voldtektstall, greier han ikke å påvise verken tallfeil eller misbruk.

Og Sterris egne kilder er ikke enige med ham. Han linker til en HRS-kritisk artikkel av journalisten Lars Akerhaug på Minervanett. Men nevner ikke at den begynner sånn:

“Jeg mener Human Right Service til tross for tidvis kontroversielle metoder har bidratt med svært mye positivt i norsk offentlighet. I en periode der det var tabu å snakke om æreskultur blant norske muslimer, tok Hege Storhaug og det som etter hvert ble organisasjonen HRS, opp spørsmål som omskjæring, tvangsekteskap og undertrykking av kvinner. Dette gjorde hun i en tidsepoke hvor det i det hele tatt å snakke høyt om slike spørsmål var forbundet med stor belastning i norsk offentlighet. I dag er det lett å se at HRS, uavhengig av metodebruk, var med på å bane veien for en mer nyansert debatt om det flerkulturelle Norge. Og jeg mener fortsatt Human Rights Service kommer med nyttige bidrag i debatten om innvandring og integrering. Et eksempel er organisasjonens mange gode gjennomganger av materiale fra Statistisk Sentralbyrå (SSB), der de ofte får frem tall og materiale som statistikerne selv ikke velger å vektlegge i sine konklusjoner. Dette er bare et eksempel, mange andre kunne vært trukket frem.”

Jan Arild Snoen, den norske samfunndebattens fremste faktasjekker, også han knyttet til Minerva, sier til meg på telefonen: “Det er bra at noen graver fram statistikk, slik HRS gjør. Jeg reagerer iblant på seleksjonen og hva de bruker tallene til, men de tilfører også debatten noe positivt.” Han mener Nina Hjerpset-Østlie er “til å stole på”. Minerva-redaktør Nils August Andresen, som ellers har konfrontert muslimhat i mange artikler, kaller henne “en viktig innvandringskritisk stemme” og inviterer til intervju.

Du må visst – dessverre! – tilhøre høyresiden for å greie å ha to tanker om HRS i hodet samtidig. F.eks. skrev kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen dette i 2009: “Storhaug er en engasjert korsfarer med sterke og tildels viktige meninger. Hennes arbeid for å avdekke kjønnslemlestelse i Norge har vært — og er — svært verdifullt, og bøkene hennes, blant annet “Størst av alt er friheten”, er både lesverdige og overraskende nyanserte.”

Nyansert er ikke ordet noen ville bruke om HRS i dag. Men hvor rimelig er det å kritisere denne tenketanken for ikke å være “nøytral”, slik Sterri gjør? Er det et krav man stiller til f.eks. Antirasistisk Senter? ARS har sin motsatte agenda, og er minst like selektiv og tendensiøs i omgangen med fakta for å få oss til å tro at det er “mye rasisme” i Norge.

ARS representerer likevel en rådende, “anstendig” holdning, mens HRS har fått rollen som sort får. Men skal vi ha debatt, må vi ha en opposisjon. HRS fungerer som korrektiv, fyller et tomrom, presenterer ubehagelige fakta vi ellers ikke hører. De gjør møkkajobben som den innvandringsliberale pressen skygger unna. Denne konteksten, som jeg tydeliggjorde i min artikkel, unnlater Aksel Braanen Sterri helt å kommentere. Men han kan jo sjekke arkivet på sin egen arbeidsplass:

Har Dagbladet noensinne gjort en gravesak på kvinne- og menneskefiendtlige praksiser i minoritetsmiljøer? Har noen i Dagbladets lederavdeling en eneste gang skrevet en kritisk kommentar om innvandring? Avisens fremste stemme i disse spørsmålene, var lenge Marte Michelet. I en av avisens mest leste og delte meningsartikler noensinne, presterte hun å plassere det bunnsolide Brochmann-utvalget i bås med rasister. Siden flyttet hun til Sverige, der hun synes debattklimaet er meget bedre.

Om HRS er så ille, hvem diskuterer da islam og innvandring på en forsvarlig måte? Sterri fikk spørsmålet på Facebook, og svarte: “Jeg synes bl.a. Sylo Taraku og Minerva-gjengen gjør en god jobb.”   Taraku er generalsekretær i nettverket LIM (Likestilling, Integrering, Mangfold), og nyter stor respekt som kunnskapsrik, samlende røst i en betent og polarisert debatt. Men også LIM har blitt anklaget for rasisme, eller for å“like dem som misliker muslimer”. Av Marte Michelets ektemann, Ali Esbati, ellers kjent for å mene at vi må “tørre å ikke ta debatten”. Noen er enige. Forstanderen i Det islamske forbundet, Basim Ghozlan, mente at LIMs forrige leder Tina Shagufta Kornmo “taler djevelens sak”. Her om dagen skrev en muslim på min Facebook-vegg at LIM er verre enn Pegida.

Så løst sitter ytterliggående karakteristikker hos venstreradikalere og konvervative muslimer, som på perverst vis har funnet hverandre i innvandringsdebatten (omtrent slik radikalfeminister og kristenkonservative fant hverandre i pornodebatten på 80- og 90-tallet). Du behøver altså ikke være Hege Storhaug for å bli demonisert. Det holder å være moderat realist. Og mistenkeliggjøringen kommer ikke bare fra skrotvenstre eller moskémiljøer, men fra sentrale norske akademikere på feltet.

Sylo Taraku og Walid Al-Kubaisi skrev lørdag en VG-kronikk i anledning tiårsdagen for karikaturstriden. De synes utviklingen har gått i feil retning, og viste blant annet til at 27 prosent av britiske muslimer oppgir å ha “en viss sympati” med motivene til Charlie Hedbo-terroristene. Da rykket Torkel Brekke, professor i religionshistorie, ut på Facebook og etterlyste mer “positive” tall fra samme undersøkelse. “Og hvor meningsfulle er tallene når vi f.eks. ikke spør sikher eller jøder om det samme?” Brekke mente at artikkelen, signert to hedersmenn av muslimsk opprinnelse, luktet “litt Eurabia-teori”. En dem som trykket “liker” på denne svært drøye statusoppdateringen, var Aksel Braanen Sterri.   Det gir forsåvidt mening: Ser man Eurabia-spøkelset på høylys dag, er det ikke rart at Hege Storhaug framstår som mørkets dronning.

Debattlinnlegget ble opprinnelig publisert i Dagbladet, 8. oktober 2015.

Hatet mot Hege

Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu Hartberg

Hege Storhaug er den gode fiende for ja-siden i innvandringsdebatten. Men når skal mobbingen ta slutt?

HEGE STORHAUG. Hvordan reagerer du på navnet? Testen avgjør hvilken side du står på, hva slags menneske du er. Himler du med øynene, rynker du på nesa, holder du for nesa? Du er inne. Du viser gangsyn, omtanke og anstendighet. Du kan få en lang karriere i staten. Men prøv å si: “Hege Storhaug er litt intens og enspora, men hun sier noe fornuft…” Stopp. Det er påvist grums i holdningene dine. Du er ond – eller bare dum.

INGER-LISE LIEN, sosialantropolog og forsker, forteller om en lunsj under et seminar om radikalisering, med mange fremstående deltakere. Hun sitter ved et bord sammen med Hege Storhaug. Mange går forbi. Endelig får de selskap av en som ler: “Vi er de eneste som tør å sitte med deg, Hege.”

Journalisten Lars Akerhaug, nå aktuell med boka “En norsk terrorist”, sier at skal man “ta” Lars Akerhaug, er det bare å koble han til Hege Storhaug. Da vet alle at han er islamfob. Da er det bevist at han er en drittsekk. I mai i år kastet en jentegjeng søppel på en kvinne med hijab på en buss i Tromsø. Fahad Qureshi, leder for IslamNet, plasserte straks skylden tusen kilometer unna: “Takk til Lars Akerhaug og Hege Storhaug for å skape et så flott klima i Norge hvor selv 16-åringer hater islam og muslimer.”

MEN STORHAUG er vant til drøyere omtale fra profesjonelle antirasister. Det går en ubrudt linje fra 2005, da Thomas Hylland Eriksen sa “Hege Storhaug” og “etnisk rensning” i samme setning, til i sommer da Laila Bokhari utpekte Arfan Bhatti og Hege Storhaug til “Norges farligste stemmer” i et radioprogram. Bokhari er statssekretær ved Statsministerens Kontor.

Og da har vi ikke nevnt et anseelig antall kronikker og rapporter fra Antirasistisk Senter med samme budskap: Storhaugs arbeidplass, Human Rights Service er en rasistisk, høyreekstrem tenketanke, “en hjørnesteinsbedrift i den hjemlige hatindustrien”. Storhaug “puster stadig hissigere på hatets glør,” ifølge leder Rune Berglund Steen, som ikke kan få fullrist henne uten å ty til litterære virkemidler. Hun er ute på “et vilt og mørkt ritt gjennom en helvetesaktig og angstbitersk versjon av aftenlandet.”

VART DU SKREMT NO? Ikke det. Da får vi sitere en lederartikkel fra nord. Sist lørdag, under tittelen “Arven etter Behring Breivik” fastslo Stig Jakobsen,ny sjefsredaktør i avisen iTromsø,at “synspunktene til Norges største terrorist lever videre” hos nettrollene – og HRS. Og så kom dette: “Hadde de vært født 75 år tidligere, ville et slikt politisk ståsted gjort at de var i Nasjonal Samling og støttet nazistenes okkupasjon av Norge. At de med årene har byttet ut «jøder» med «muslimer» som fiendebilde, er det eneste nye. Og hvis du lurte på hva det norske folket mente om Nasjonal Samling, skal du vite at mesteparten av medlemmene ble fengslet etter krigen, noen sågar skutt.”  

LANDSSVIK. Invasjon. Henrettelse. Dette er såvisst Breiviks univers. Bare med omvendt fiende, manet fram av en antirasist. Eller en venstreradikal versjon av nettollenes hatretorikk, løftet opp på lederplass – i en avis med over hundre års liberal, borgerlig tradisjon.

Det kom reaksjoner.Redaktøren skyldte på lesernes “oppfinnsomme” feiltolkninger:“Jeg har ikke hevdet at noen skal skytes.” Men i en ny leder gjentok han at “det kan trekkes historiske paralleller mellom det HRS driver med og hvordan det i førkrigsårene ble drevet propaganda mot jødene”.

STIG JAKOBSEN
har trolig greid kunststykket å skrive to ledere på to dager som begge vil få trøbbel i Pressens Faglige Utvalg. I 2011 ble Eidsvoll Ullensaker Blad felt i PFU for å skrive at “den brune gørra” til Document-redaktør Hans Rustad “ligner veldig på nazisme”. Henvisning til landssvikoppgjør og dødsdom ved skyting, burde telle i skjerpende retning.

Stig Jakobsen er en dreven, allsidig mediamann, og tidligere adm. dir. i Bonnier Media. Han har studert hovedfag i sosialantropologi. Jeg kjenner ham personlig som en oppegående fyr med glimt i øyet. Hva hadde skjedd? Var det et symptom på et nytt forfall i innvandringsdebatten? Kan ikke engang smarte folk takle en markant motstemme uten å rammes av akutt intellektuell nedsmelting?

ELLER HADDE JEG gått glipp av en “radikalisering” hos den utrettelige menneskerettsforkjemperen Hege Storhaug? Som en realitetssjekk leste jeg “Det store intervjuet” i Nettavisen (30 sider i utskift!). Da ble jeg forbanna.Og ikke på henne.

Dette er altså en journalist og forfatter (av seks bøker) som i tjue år har kjempet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og kvinneundertrykking. Hun mener muslimske jenter og kvinner skal ha samme rettigheter og friheter som andre. For dette har hun møtt aktiv motstand fra den venstresiden hun kommer fra.

Det er ingen tvil om at Storhaug er drevet av et dypt humanistisk engasjement, en sterk tro på demokratiet og en alvorlig bekymring for velferdsstatens fremtid. Lite av det hun sier er saklig sett kontroversielt. Men hun har grunner til å leve på sperret adresse.

HUN RASER MOT ISLAM som ideologi, men hater hun muslimer? De fleste av hennes nære venner er muslimer, og bor i Pakistan. Storhaug kaller seg “halvpakistaner”, har besøkt landet 17 ganger og sett patriarkalsk brutalitet på nært hold. Hun har hatt flyktninger boende hos seg i lange perioder. Hun roser Hadia Tajik og ser henne gjerne som statsminister.

Ekstremt og fremmedfiendtlig? Hadde Hege Storhaug viet sitt liv til å bekjempe overgrep og undertrykkelse i kristendommens navn, ville hun blitt hyllet av de samme anstendige menneskene som nå skyr henne eller klistrer henne til nazister og terrorister. Kritikere bryr seg verken om hennes motiver, verdier, innsikter eller argumenter. De er opptatt å ta henne. Og dessverre gir hun dem alt de trenger.

HRS HAR PUBLISERT artikler av “Julia Cæsar” (beryktet svensk psedonym, som nylig ble outet) med advarsler mot afrikaneres lave IQ. Storhaug har vært glidende i omtalen av Fjordman, og selv tendert mot aggressiv konspirasjonstenkning. Også hun ynder å stemple folk som fascister og rasister, basert på indisier, slutninger, voldsomme paralleller. Hun har kalt Erna Solberg for “kultursviker”. Det har hun unnskyldt, unnskyldt i likhet med den hodeløse påstanden om at 8000 IS-sympatisører vil hentes til Norge.

Men normalt skal du slite med å ta HRS i faktafeil. Og dette er den andre store blindflekken hos tenketankens kritikerne. HRS er ikke bare det overengasjerte følelsesmennesket Storhaug, men også tallknuserne og faktasjekkerne Rita Karlsen (leder) og Nina Hjerpset-Østlie (redaktør). HRS er ikke bare skrikende indignasjon og dystre spekulasjoner om islam, men også statistikk og rapporter om befolkningsutvikling,samfunnsøkonomi og integrasjon. I den hensikt å avdekke utfordringene og kostnadene ved en historisk høy innvandring.

INNVANDRINGSREGNSKAPET, som først ble stuerent med Brochmann-utvalget, ble initert av HRS. Den høye graden “henteekteskap” var ukjent før HRS gravde i statistikken. Og så videre. Mat for Frp? Eller kunnskaper alle politikere trenger? Samtlige partier på Stortinget – inkludert SV – har fått råd og data av omstridte HRS. Man snakker bare ikke så høyt om det.

HRS gjør altså en gravejobb som ikke gjøres andre steder, og i hvert fall ikke i pressen. 90 prosent av norske journalister er innvandringsliberale, fordi det stemmer med deres identitet og magefølelse. De ser ikke sammenhengene, og interesserer seg ikke for“Befolkningsvekstens økonomiske konsekvenser for Oslo kommune”, selv om det er sprengkraft i tallene. Ingen journalister er spesialisert på innvandring og integrering, selv om temaet et stort, viktig, brennbart, midt i nyhetsbildet. Kritiske perspektiver finnes i nisjeaviser som Finansavisen og Dag og Tid, mens det sentrale kommentariatet har lite å tilby ut over velmente selvfølgeligheter og luftig ønsketenkning. Per Valebrokk, redaktør av E24, eid av VG, fastslår som en selvsagt økonomisk sannhet at det er god butikk for samfunnet å ta imot mange båtflyktninger fra Middelhavet. Hvorfor? Fordi Europa føder for få barn og entrepenører fra India og Kina gjør det så bra i Italia.

Bør det ikke finnes et nettsted som regelmessig korrigerer slik naivisme? Nei, utakk er verdens lønn. HRS har lenge sagt at en million migranter snart står på døren vår, noe som vil sprenge våre rause velferdsordninger. Det ble avfeid som fremmedfrykt og alarmisme. Og når asylflommen treffer lille Norge, med 300 nye asylsøkere hvert døgn? Da framstår de restriktive spåkvinnene som hjerteløse og gjerrige. For nå skal vi alle ta empatibølgen.

ENDA VIKTIGERE blir det da å demonisere HRS. Stig Jakobsen skriver at “tenketanken” går ut på (sic) å samle alt som finnes av grove overtramp gjort av muslimer i Skandinavia”. Så lett er det å annulere en enorm mengde research og journalistikk av tildels høy kvalitet.  Eller man kan gjenta i det uendelige at HRS anser afrikanere som psykisk utviklinghemmede, basert på ett avsnitt i én artikkel av en ekstern svensk skribent. Negative enkelttilfeller blir sannheten om helheten. Samme uredelige generalisering som vi kjenner fra høyrepopulister.

PÅ SOSIALE MEDIER handler nå det meste om å klistre meningsmotstandere til et vedtatt onde. Jeg har selv fått klar beskjed: “Vi ser fram til at du skriver om din HRS-sympati i Dagbladet.” Værsågod! Jeg har nå stått fram som et dårlig menneske, og må ta støyten. Men folk med tynnere hud betakker seg når de merker ubehaget i debattkulturen. Mange vegrer seg for å si hva de tenker og føler om endringen som nå skjer med Europa og Norge. Du blir mistenkeliggjort. Du får uvenner. Du havner på lag Hege Storhaug og Per Sandberg.

“Vi må tørre å ta debatten”, sier Stig Jakobsen. Men hitling og brunbeising avsporer debatten, og gir næring til de virkelig tøffe HRS-sympatisørene: Er dette antirasisme? Takke meg til alternativet. Kommentarfeltet til Tromsø-avisen raser mot redaktøren. Pengegavene strømmer til HRS etter at Oslo bystyre kuttet støtten. Erfaringene fra Sverige er entydige: Sett lokk på debatten, og du skaper en trykkoker. Gjør du Hege Storhaug til busekvinne, får du ikke skremt folk til å oppføre seg pent, du gjør dem bare stillere eller sintere.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, lørdag 3. oktober 2105 (en kortere versjon sto på trykk i papiravisen).