Fossen full av oppgulp

Erling Fossen (foto fra hans egen Facebook-profil)
Erling Fossen (foto fra hans egen Facebook-profil)

Masterstudent Erling Fossens forsøk på “dissekering” står til stryk. Kandidaten må lære å lese tekster han ikke liker med begge øynene, og i det minste prøve å fortelle hva de handler om.

“JEG NILESER for harde livet til eksamen i masterkurs SGO4201 om byens struktur og strømninger, og har egentlig ikke tid til å skrive denne bloggposten. Men siden kløen over Kjetil Rolness og hans nesegruse omfavnelse av Human Rights Service, og siden segregering er ett av temaene i masterkurset mitt, må jeg bare få det ut. Derfor denne dissekering.”

Denne statusoppdateringen havnet på min Facebook-vegg på søndag. Jeg setter stor pris på at unge studenter leser det jeg skriver, og blir inspirert til å studere kildene nærmere. Ikke minst når de egentlig skal lese til eksamen. Ekstra gledelig er det at ens oppfordringer blir tatt på alvor:

“JEG HAR TATT Kjetil Rolness på ordet. Framfor å spre rundt meg med adjektiver om Human Rights Service har jeg gått til roten av ondet, dvs. rapportene deres. Siden ingen kjenner Oslo bedre enn meg (sic) valgte jeg meg derfor ut en ”rapport” som omhandlet Oslo: ”HRS 3:14. Segregering, mangfold og integrering – med fokus på Oslos delbydeler og skolen”.”

Her vil kanskje leseren merke seg en viss ubeskjedenhet hos kandidaten. Det bør man se stort på. Ungdommelig hybris har sin sjarm.

MEN TIL SAKEN. I sin bloggpost, med den sterke tittelen “Hatet mot fornuften”, skriver Fossen at han “ikke vet hvilken sjanger denne “rapporten” befinner seg i”. Det er en ærlig sak å bekjenne sin forvirring. Det finnes imidlertid en rekke ledetråder. Rapporten er, som kandidaten har merket seg, utgitt av Human Rights Service, som er en politisk tenketank. Følgelig ville det være naturlig å sammenligne rapporten med tilsvarende publikasjoner fra andre lignende tenketanker, som f.eks. Civita. Dvs. rapporter som er motivert av en politisk agenda, men som også søker å være nøkterne, saklige, fakta- og kildebaserte, slik at de kan etterprøves og kritiseres.

Men det gjør ikke Fossen. Siden han leser mye annen forskning nå, bestemmer han seg for at dette også må være en “forskningsrapport”. Og da er det visse kriterier som gjelder: “Forskningsspørsmålene skal defineres, metode skal velges, data skal samles inn,” osv. Fossen mener HRS-rapporten ikke gjør dette. Den lever ikke opp til hans egen feilaktig definisjon av hva slags rapport dette er. Han kritiserer en spurv for ikke være en trost.

OG SÅ STEMMER det jo likevel ikke HRS har glemt definisjoner, data, osv. Fossen hevder at “”rapporten” snakker om segregering uten å ha snøring på hva segregering er for noe.” Men den sier klart og tydelig, helt fra starten, hva den legger i begrepet segregering:

“Er Oslo en delt by, i betydningen at befolkningen med innvandrerbakgrunn og nordmenn bor hver for seg? Og om så er; har det noen betydning? Dette er to spørsmål som de siste årene med jevnlige mellomrom blir diskutert i offentligheten. Men spørsmålene er av helt ulik karakter. For det bør være fullt mulig å gi et rimelig konkret svar på om bosettingsmønsteret i Oslo er av en slik karakter at vi kan snakke om segregering, altså i betydningen geografisk separering av spesifikke populasjonsgrupper innen en større populasjon, eller ikke. Om det derimot har noen betydning, av positiv eller negativ karakter, vil det antakelig være langt vanskeligere å gi noe konkret svar på. Det kommer an på øyet som ser.”

Rapporten søker altså dokumentere endringer av befolkningssammesetning i ulike bydeler og deretter vurdere dens konsekvenser. Så kunne vi forvente av student Fossen at han gjorde rede for empirien og diskusjonen, slik at vi selv kunne vurdere om den hadde noe for seg. Men neida. Han linket ikke engang til rapporten, da han postet sin blogg. Fossen var mest oppsatt på å få oss til å skjønne hvilken dum og stinkende trykksak han har fått i hende: “Alle oppstillingene av data er bare en pliktøvelse for å kunne utbasunere sin sjokkartede konklusjon om at flere av Oslos bydeler snart er som Rosengård i Malmø.” Siden Fossen slik foregriper sin dom over rapporten, skal jeg gjør det samme med hans bloggpost:

ALLE FOSSENS oppstillinger av påståtte feil og mangler, er bare en pliktøvelse for å kunne utbasunere sin ikke akkurat sjokkartede (tvert imot svært forutsigelige) konklusjon om at HRS rapporten er et “makkverk”, at den “knapt duger som opptenningspapir”, at den er “tilgriset av oppgulp”.

Oppgulp, intet mindre. Det er her kandidaten misforstår sin store inspirasjonskilde, magister Rolness. Det er vel å bra å “ta meg på ordet” ved å gå til de saklige/faglige delene av HRS. Men det hjelper jo lite om han ikke har fulgt min andre og viktigere oppfordring: Å lese og gjengi materiale publisert av den påståtte “hatfabrikken” HRS med et minstemål av åpenhet, redelighet og velvillighet. Fossen gjør det samme som alle de andre HRS-kritikerne: Han leter etter det verste. Han leker “finn feilen”. Men selv ikke den øvelsen gjennomfører han til laud.

HAN NÆRMEST fnyser: “Hvilken datainnsamling har de utført? Absolutt ingen.” Så pinlig. Dermed kan vi skylle Brochmann-utvalget og 100 andre NOU-er i dass. Fossen fortsetter: “Da bortsett fra å samle inn 7 tabeller og 19 figurer som er kjent for alle som leser Statistisk Årbok for Oslo kommune og Oslo-speilet.” Her har sensor litt problemer med å holde seg alvorlig. Hvor mange lesere har disse publikasjonene? Er det folkelesning. Tenker folk når de ser tabellene: “Jez. Hvor mange ganger må jeg se de stolpene?” Nei. Mange folk vet ikke engang at Norge er landet med høyest innvandring pr. innbygger i Europa (ifølge OECD 2011). Kunnskapsløsheten er stor. Og ingen andre enn HRS gjør mer for å formidle tall og fakta på dette feltet.

Fossen skriver at det vanskelig å få øye på hva slags teori rapporten støtter seg på. Nei, det er ikke vanskelig i det hele tatt. Fordi teoretikerne refereres tydelig til i teksten, med sitater og fotnoter. Fossen mener HRS “låner autoritet” fra Paul Collier, Robert Putnam, Jaap Dronker. Men det er bedre å låne autoritet, enn å skryte på seg autoritet. Student Fossen vet altså mer om enn Oslo enn noen andre, i følge ham selv. I tillegg har han “lest side opp og side ned om sosial kapital og nabolagseffekter”. Dermed har han skjønt at dette med integrasjon ikke er så vanskelig: “Når mennesker utsettes for heterogenitet tar det lengre tid å knytte sterke relasjoner. Framfor umiddelbar bonding med likesinnede må de først gå veien om ”social bridging” med mennesker som er forskjellige fra seg selv.” Litt sosial brobygging, altså. Så har vi et vellykket multietnisk samfunn. Studenten har talt.

FOSSEN SIER at HRS “hopper rett på konklusjonen om at like barn leker best”. Nei, det er han selv som hopper over nesten alt som står i rapporten. “Tallene viser at Oslo får flere etniske minoriteter, og hvis det fortsetter vil de bli i flertall i mange bydeler om 20 år. Det vet vi fra før. Men hvorfor dette skal være så problematisk sier ”rapporten” intet om.” Det er akkurat det rapporten sier noe om. Skal jeg ta Fossen på ordet, betyr altså dette at kandidaten ikke kan eller vil lese. Her dokumenteres det ikke bare grundig at nordmenn flytter ut og innvandrere flytter inn fra bydeler som Groruddalen og Søndre Nordstrand. Det pekes på årsaker, ikke minst knyttet til skolevalg. Og det handler om språk- og verdiproblemer som ikke så lett kan reduseres til rasisme og fremmedfrykt.

Og her er vi ved kjernepunktet. Kandidat Fossen er overhodet ikke interessert i å fortelle hva rapporten faktisk formidler, og at den bruker ulike kilder. Fossen påstår at at de eneste kildene er “to avisartikler der en blond skolejente føler seg mobbet bort fra skolen, og en familie som flytter fordi det er for mange innvandrere i Groruddalen”. Hvorfor er han opptatt av å trekke fram akkurat disse avisartiklene? Fordi det kan brukes til å diskrediterte: “Det sier vel noe om den faglige kvaliteten til denne ”rapporten” at den bruker avisartikler som sannhetsbevis.” Det sier mer om kandidaten at han bruker bare en liten flik av sannheten som bevis.

“SETT MED akademiske forskningsbriller et denne rapporten et makkverk.” Sier mannen som ennå ikke har mastergrad. Verre er det at han er blind på det ene øyet, av ren avsky for rapportens opphav. Fossen framstår som en litt kjepphøy og breial avart av den svenske kyklopen, som Knausgård har gitt et strålende signalement av. En person som ikke vil forholde seg til negative utviklingstrekk som bryter med egen identitet og egne forestillinger. “Urbanist” og “bydoktor” Fossen “vet´” at byer blir innmari kule, levende, mangfoldige og framgangsrike ved ubegrenset innvandring – også av folk med lav utdanning. Han har også store historiske kunnskaper:

“Nordmenn har alltid fått moralsk panikk i møte med fremmede. Enhver ansamling av andre farger enn bleke ansiktet fører til statlig innvandringsstopp, forbud mot prostitusjon eller tiggerforbud.”

DUMME, DUMME nisselandet! Ja, ja. Fossens egen ensidighet betyr ikke at han ikke også har rett i noe. Rapporten bruker skremmeeksemplet Rosengård alt for lett. Og konklusjonen om innvandringstopp er dum, både faktisk og taktisk. Men rapporten innholder likevel tankevekkende informasjon, og kan leses av mange med utbytte. Den mangler “profesjonaliteten” til f.eks. en Civita-rapport, men fungerer bra i forhold til målgruppen: Beslutningstakere, byråkrater, journalister, det almenne publikum. At en vrangvillig, innvandringsvennlig masterstudent tøffer seg litt, tror jeg HRS statistikk-ansvarlige Rita Karlsen kan leve med. Og i det jeg skriver dette, ser jeg at hun faktisk selv har svart Fossen. Der kan dere selv lese hvordan HRS har vært pådrivere i forhold til SSB og Brochmannutvalget for å få fram viktige tall om innvandring.

Hva med friheten, Aksel?

Aksel Braanen Sterris karakterdrap på Hege Storhaug er nok et tegn på at venstresiden har mistet gangsynet på innvandringsfeltet.

Jeg dristet meg til å nyansere det rådende skremmebildet av Hege Storhaug i min helgekommentar i Dagbladet. Jeg skrev også at tenketanken Human Rights Service har noe for seg. Responsen ble rekordartet. Svært mange takket og jublet. De er ikke vant til sånt fra respektable aviskommentatorer.

Blant kritikere av HRS har det derimot ikke vært én innrømmelse å få. Bare mer av det samme. Storhaug er tidligere satt i bås med Anders Behring Breivik, Arfan Bhatti, nazistene og Nasjonal Samling. Nå skal vi føye nynazistene til listen: “Skal du f.eks. vurdere en åpenbart rasistisk organisasjon som Vigrid, ville det ikke vært spesielt klargjørende å vise til at de framlegger rapporter og statistikk som støtter deres sak.”

Det skriver Aksel Braanen Sterri i sitt svar til meg. Hans linje overfor HRS er uforsonlig. Vi skal ikke lytte til dem, uansett hva de sier. De har slagside, gir støtte til fremmedfrykt, fortjener ingen plass i debatten. Hege Storhaug skal forbli en paria.

Det er et skuffende, nesten nedslående budskap. Ikke fordi det er synd på henne. Det er derimot synd på venstresiden.

Ha det helt klart: Jeg er ingen høyremann. Jeg har alltid stemt til venstre, og hadde egentlig tenkt å fortsette med det. Men jeg (og flere andre som ikke snakker så høyt) følger debatten med økende undring og frustrasjon. Frustrasjon over venstresidens virkelighetsfornektelse og unnfallenhet. I spørsmål om islam og innvandring har venstresiden rett og slett mistet sin sunne fornuft, sitt moralske kompass, og store deler av sin anstendighet (for å bruke et av dens egne yndlingsord). Snart er det like vanskelig å være opponent i innvandringsdebatten som i klimadebatten. Og mye mer ubehagelig. Du blir utsatt for karakterdrap – og det når du forsvarer verdier du trodde venstresiden var tuftet på.

Braanen Sterri er ny lederskribent i Dagbladet, en avis med en stolt tradisjon som hovedorgan for den liberale delen av venstresiden. Sterri har selv skrevet en fin bok, “Tilbake til politikken”, der han tar til orde for en “frihetsvending” i Arbeiderpartiet, f.eks. ved å anerkjenne sexarbeid og fjerne sexkjøpsloven. Han ønsker også liberalisering av narkotikalovgivningen. Vel og bra. Men hva med de virkelig illiberale kreftene, som utøver eller støtter massedrap og menneskrettighetsbrudd? Hva med det som virkelig truer friheten og velferden i vår del av verden?

En update på situasjonen i Europa: Alle synagoger må nå ha permanent politiovervåkning, og antisemittismen tar liv. Blasfemilover er i praksis innført ved hjelp av terror og påfølgende selvsensur. Europa eksporterer terrorister. Rundt 80 jihadister har kommet fra Norge, deriblant en som endte sitt eget og mange andres liv på et kjøpesenter i Nairobi. Undersøkelser blant muslimer, både i islamske land og i Europa, viser stor utbredelse av foruroligende holdninger til vantro, kvinner, homofile, osv. Tvangsekteskap og moralpoliti innskrenker jenters frihet i minoritetsmiljøer. Sysselsettingen blant store innvandrergrupper er lav, trygdeavhengigheten tilsvarende høy. Statlige utredninger viser at fortsatt høy innvandring ikke er samfunnsøkonomisk bærekraftig. Midt oppi dette kommer en ny, enorm migrasjonsbølge. De mest liberale innvandringslandene, Tyskland og Sverige, står nå i et kaos. Sistnevnte med 2000 nye asylsøkere daglig, et uhåndterlig antall.

Altså: Det går ikke så veldig bra verken med den kulturelle eller økonomiske integreringen. Og vi opplever i disse dager en rask samfunnsendring med uoverskuelige konsekvenser. Hvem i Norge har skrevet mest om dette, advart mest mot dette, og sagt at våre “frihetsverdier” – likeverd, likestilling, religiøs frihet, ytringsfrihet – er truet? Hege Storhaug og HRS. Som frihetforkjemperen Aksel Braanen Sterri altså utpeker som samfunnsfiende, i likhet med hele skrotvenstres klagekor som har greid et fantastisk ideologisk kunststykke: Å sette likhetstegn mellom en global, mektig, undertrykkende religion og en svak minoritetsgruppe som krever respekt og beskyttelse.

Hva slags “frihetsvending” er det å vende ryggen til Hege Storhaug? Ja, hun har sagt hysteriske ting, og publisert avskyelige ting. Jeg har selv kritisert henne for overdrivelser og overtramp, og driver ikke med “renvasking” slik Sterri påstår. Det er lett å ta avstand fra hennes form og midler. Men hva med målet hennes? Ønsker hun et annet samfunn enn liberale sosialdemokrater? Nei, denne krakilske damen står på “vår” side, Aksel. Og på den andre siden står ikke “muslimene” eller “innvandrerne” men de som er fiender av demokrati og menneskerettigheter, uansett etnisitet. Dette har Storhaug presisert flere ganger. Men kritikerne bryr seg ikke. De nekter i det hele tatt å ta henne på ordet når hun gjør rede for seg. Aksel Braanen Sterri nærmest raljerer med tanken på at det skulle være noen god kjerne i hennes engasjement:

“Egentlig er Storhaug «drevet av et dypt humanistisk engasjement, en sterk tro på demokratiet og en alvorlig bekymring for velferdsstatens framtid», forteller Rolness. Han skal ha for å være kontrær, men det får være måte på kreativ historiefortelling.”

Sterri underslår konteksten for sitatet. Dette er slik Hege Storhaug framstår i sine egne bøker, sine beste artikler og i lange, gode portrettintervjuer. Når hun får snakket ut, på egne premisser, sier hun mye fornuftig som de fleste vil være enige i. Vi får også høre om hennes muslimske venner og flyktningene hun huser. Men det hjelper ikke. Storhaug har beklaget sitt overilte utspill om 8000 IS-sympatisører til Norge. Det hjelper heller ikke. Sterri gjør det klart hva kritikken handler om: Å “vurdere Storhaugs motiver”. Eksplisitt sinnelagsetikk. Feil er begått. Dermed er det avslørt at HRS ikke er en “ærlig og sannhetssøkende aktør”.

Kritikere som Sterri gjør akkurat det samme overfor HRS som de anklager HRS for å gjøre overfor muslimer: Trekker fram ekstremtilfeller, og sier “sånn er’em”. Og antyder at de taler med to tunger. Uansett hva Storhaug sier, vet kritikerne at hennes motiver er dårlige. Sterri: “Hennes misjon er ikke å forsøke å beskrive og vurdere islam og innvandringen på en nøytral måte, men å bekjempe innvandring og islam, selv om det innebærer løgn og tendensiøse faktaframstillinger.” Og skulle HRS formidle riktig informasjon, er det ren slump: “Selv en ødelagt klokke viser riktig tid to ganger i døgnet.”

Beklager, Aksel. Her er det du som “bommer grovt”. HRS er gjennomgående bedre på fakta enn innvandringsentuasiastene – i den grad sistnevnte i det hele tatt refererer til fakta. Når asyllobbyen hevder å “debunke” mytene til innvandringskritikerne, blir de korrigert av HRSs redaktør Nina Hjerpset-Østlie, som har gjort hjemmeleksen grundigere. Når den ellers dyktige og faktasterke Gunnar Tjomlid skriver en bloggpost om HRS’ misbruk av voldtektstall, greier han ikke å påvise verken tallfeil eller misbruk.

Og Sterris egne kilder er ikke enige med ham. Han linker til en HRS-kritisk artikkel av journalisten Lars Akerhaug på Minervanett. Men nevner ikke at den begynner sånn:

“Jeg mener Human Right Service til tross for tidvis kontroversielle metoder har bidratt med svært mye positivt i norsk offentlighet. I en periode der det var tabu å snakke om æreskultur blant norske muslimer, tok Hege Storhaug og det som etter hvert ble organisasjonen HRS, opp spørsmål som omskjæring, tvangsekteskap og undertrykking av kvinner. Dette gjorde hun i en tidsepoke hvor det i det hele tatt å snakke høyt om slike spørsmål var forbundet med stor belastning i norsk offentlighet. I dag er det lett å se at HRS, uavhengig av metodebruk, var med på å bane veien for en mer nyansert debatt om det flerkulturelle Norge. Og jeg mener fortsatt Human Rights Service kommer med nyttige bidrag i debatten om innvandring og integrering. Et eksempel er organisasjonens mange gode gjennomganger av materiale fra Statistisk Sentralbyrå (SSB), der de ofte får frem tall og materiale som statistikerne selv ikke velger å vektlegge i sine konklusjoner. Dette er bare et eksempel, mange andre kunne vært trukket frem.”

Jan Arild Snoen, den norske samfunndebattens fremste faktasjekker, også han knyttet til Minerva, sier til meg på telefonen: “Det er bra at noen graver fram statistikk, slik HRS gjør. Jeg reagerer iblant på seleksjonen og hva de bruker tallene til, men de tilfører også debatten noe positivt.” Han mener Nina Hjerpset-Østlie er “til å stole på”. Minerva-redaktør Nils August Andresen, som ellers har konfrontert muslimhat i mange artikler, kaller henne “en viktig innvandringskritisk stemme” og inviterer til intervju.

Du må visst – dessverre! – tilhøre høyresiden for å greie å ha to tanker om HRS i hodet samtidig. F.eks. skrev kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen dette i 2009: “Storhaug er en engasjert korsfarer med sterke og tildels viktige meninger. Hennes arbeid for å avdekke kjønnslemlestelse i Norge har vært — og er — svært verdifullt, og bøkene hennes, blant annet “Størst av alt er friheten”, er både lesverdige og overraskende nyanserte.”

Nyansert er ikke ordet noen ville bruke om HRS i dag. Men hvor rimelig er det å kritisere denne tenketanken for ikke å være “nøytral”, slik Sterri gjør? Er det et krav man stiller til f.eks. Antirasistisk Senter? ARS har sin motsatte agenda, og er minst like selektiv og tendensiøs i omgangen med fakta for å få oss til å tro at det er “mye rasisme” i Norge.

ARS representerer likevel en rådende, “anstendig” holdning, mens HRS har fått rollen som sort får. Men skal vi ha debatt, må vi ha en opposisjon. HRS fungerer som korrektiv, fyller et tomrom, presenterer ubehagelige fakta vi ellers ikke hører. De gjør møkkajobben som den innvandringsliberale pressen skygger unna. Denne konteksten, som jeg tydeliggjorde i min artikkel, unnlater Aksel Braanen Sterri helt å kommentere. Men han kan jo sjekke arkivet på sin egen arbeidsplass:

Har Dagbladet noensinne gjort en gravesak på kvinne- og menneskefiendtlige praksiser i minoritetsmiljøer? Har noen i Dagbladets lederavdeling en eneste gang skrevet en kritisk kommentar om innvandring? Avisens fremste stemme i disse spørsmålene, var lenge Marte Michelet. I en av avisens mest leste og delte meningsartikler noensinne, presterte hun å plassere det bunnsolide Brochmann-utvalget i bås med rasister. Siden flyttet hun til Sverige, der hun synes debattklimaet er meget bedre.

Om HRS er så ille, hvem diskuterer da islam og innvandring på en forsvarlig måte? Sterri fikk spørsmålet på Facebook, og svarte: “Jeg synes bl.a. Sylo Taraku og Minerva-gjengen gjør en god jobb.”   Taraku er generalsekretær i nettverket LIM (Likestilling, Integrering, Mangfold), og nyter stor respekt som kunnskapsrik, samlende røst i en betent og polarisert debatt. Men også LIM har blitt anklaget for rasisme, eller for å“like dem som misliker muslimer”. Av Marte Michelets ektemann, Ali Esbati, ellers kjent for å mene at vi må “tørre å ikke ta debatten”. Noen er enige. Forstanderen i Det islamske forbundet, Basim Ghozlan, mente at LIMs forrige leder Tina Shagufta Kornmo “taler djevelens sak”. Her om dagen skrev en muslim på min Facebook-vegg at LIM er verre enn Pegida.

Så løst sitter ytterliggående karakteristikker hos venstreradikalere og konvervative muslimer, som på perverst vis har funnet hverandre i innvandringsdebatten (omtrent slik radikalfeminister og kristenkonservative fant hverandre i pornodebatten på 80- og 90-tallet). Du behøver altså ikke være Hege Storhaug for å bli demonisert. Det holder å være moderat realist. Og mistenkeliggjøringen kommer ikke bare fra skrotvenstre eller moskémiljøer, men fra sentrale norske akademikere på feltet.

Sylo Taraku og Walid Al-Kubaisi skrev lørdag en VG-kronikk i anledning tiårsdagen for karikaturstriden. De synes utviklingen har gått i feil retning, og viste blant annet til at 27 prosent av britiske muslimer oppgir å ha “en viss sympati” med motivene til Charlie Hedbo-terroristene. Da rykket Torkel Brekke, professor i religionshistorie, ut på Facebook og etterlyste mer “positive” tall fra samme undersøkelse. “Og hvor meningsfulle er tallene når vi f.eks. ikke spør sikher eller jøder om det samme?” Brekke mente at artikkelen, signert to hedersmenn av muslimsk opprinnelse, luktet “litt Eurabia-teori”. En dem som trykket “liker” på denne svært drøye statusoppdateringen, var Aksel Braanen Sterri.   Det gir forsåvidt mening: Ser man Eurabia-spøkelset på høylys dag, er det ikke rart at Hege Storhaug framstår som mørkets dronning.

Debattlinnlegget ble opprinnelig publisert i Dagbladet, 8. oktober 2015.

Hatet mot Hege

Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu Hartberg

Hege Storhaug er den gode fiende for ja-siden i innvandringsdebatten. Men når skal mobbingen ta slutt?

HEGE STORHAUG. Hvordan reagerer du på navnet? Testen avgjør hvilken side du står på, hva slags menneske du er. Himler du med øynene, rynker du på nesa, holder du for nesa? Du er inne. Du viser gangsyn, omtanke og anstendighet. Du kan få en lang karriere i staten. Men prøv å si: “Hege Storhaug er litt intens og enspora, men hun sier noe fornuft…” Stopp. Det er påvist grums i holdningene dine. Du er ond – eller bare dum.

INGER-LISE LIEN, sosialantropolog og forsker, forteller om en lunsj under et seminar om radikalisering, med mange fremstående deltakere. Hun sitter ved et bord sammen med Hege Storhaug. Mange går forbi. Endelig får de selskap av en som ler: “Vi er de eneste som tør å sitte med deg, Hege.”

Journalisten Lars Akerhaug, nå aktuell med boka “En norsk terrorist”, sier at skal man “ta” Lars Akerhaug, er det bare å koble han til Hege Storhaug. Da vet alle at han er islamfob. Da er det bevist at han er en drittsekk. I mai i år kastet en jentegjeng søppel på en kvinne med hijab på en buss i Tromsø. Fahad Qureshi, leder for IslamNet, plasserte straks skylden tusen kilometer unna: “Takk til Lars Akerhaug og Hege Storhaug for å skape et så flott klima i Norge hvor selv 16-åringer hater islam og muslimer.”

MEN STORHAUG er vant til drøyere omtale fra profesjonelle antirasister. Det går en ubrudt linje fra 2005, da Thomas Hylland Eriksen sa “Hege Storhaug” og “etnisk rensning” i samme setning, til i sommer da Laila Bokhari utpekte Arfan Bhatti og Hege Storhaug til “Norges farligste stemmer” i et radioprogram. Bokhari er statssekretær ved Statsministerens Kontor.

Og da har vi ikke nevnt et anseelig antall kronikker og rapporter fra Antirasistisk Senter med samme budskap: Storhaugs arbeidplass, Human Rights Service er en rasistisk, høyreekstrem tenketanke, “en hjørnesteinsbedrift i den hjemlige hatindustrien”. Storhaug “puster stadig hissigere på hatets glør,” ifølge leder Rune Berglund Steen, som ikke kan få fullrist henne uten å ty til litterære virkemidler. Hun er ute på “et vilt og mørkt ritt gjennom en helvetesaktig og angstbitersk versjon av aftenlandet.”

VART DU SKREMT NO? Ikke det. Da får vi sitere en lederartikkel fra nord. Sist lørdag, under tittelen “Arven etter Behring Breivik” fastslo Stig Jakobsen,ny sjefsredaktør i avisen iTromsø,at “synspunktene til Norges største terrorist lever videre” hos nettrollene – og HRS. Og så kom dette: “Hadde de vært født 75 år tidligere, ville et slikt politisk ståsted gjort at de var i Nasjonal Samling og støttet nazistenes okkupasjon av Norge. At de med årene har byttet ut «jøder» med «muslimer» som fiendebilde, er det eneste nye. Og hvis du lurte på hva det norske folket mente om Nasjonal Samling, skal du vite at mesteparten av medlemmene ble fengslet etter krigen, noen sågar skutt.”  

LANDSSVIK. Invasjon. Henrettelse. Dette er såvisst Breiviks univers. Bare med omvendt fiende, manet fram av en antirasist. Eller en venstreradikal versjon av nettollenes hatretorikk, løftet opp på lederplass – i en avis med over hundre års liberal, borgerlig tradisjon.

Det kom reaksjoner.Redaktøren skyldte på lesernes “oppfinnsomme” feiltolkninger:“Jeg har ikke hevdet at noen skal skytes.” Men i en ny leder gjentok han at “det kan trekkes historiske paralleller mellom det HRS driver med og hvordan det i førkrigsårene ble drevet propaganda mot jødene”.

STIG JAKOBSEN
har trolig greid kunststykket å skrive to ledere på to dager som begge vil få trøbbel i Pressens Faglige Utvalg. I 2011 ble Eidsvoll Ullensaker Blad felt i PFU for å skrive at “den brune gørra” til Document-redaktør Hans Rustad “ligner veldig på nazisme”. Henvisning til landssvikoppgjør og dødsdom ved skyting, burde telle i skjerpende retning.

Stig Jakobsen er en dreven, allsidig mediamann, og tidligere adm. dir. i Bonnier Media. Han har studert hovedfag i sosialantropologi. Jeg kjenner ham personlig som en oppegående fyr med glimt i øyet. Hva hadde skjedd? Var det et symptom på et nytt forfall i innvandringsdebatten? Kan ikke engang smarte folk takle en markant motstemme uten å rammes av akutt intellektuell nedsmelting?

ELLER HADDE JEG gått glipp av en “radikalisering” hos den utrettelige menneskerettsforkjemperen Hege Storhaug? Som en realitetssjekk leste jeg “Det store intervjuet” i Nettavisen (30 sider i utskift!). Da ble jeg forbanna.Og ikke på henne.

Dette er altså en journalist og forfatter (av seks bøker) som i tjue år har kjempet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og kvinneundertrykking. Hun mener muslimske jenter og kvinner skal ha samme rettigheter og friheter som andre. For dette har hun møtt aktiv motstand fra den venstresiden hun kommer fra.

Det er ingen tvil om at Storhaug er drevet av et dypt humanistisk engasjement, en sterk tro på demokratiet og en alvorlig bekymring for velferdsstatens fremtid. Lite av det hun sier er saklig sett kontroversielt. Men hun har grunner til å leve på sperret adresse.

HUN RASER MOT ISLAM som ideologi, men hater hun muslimer? De fleste av hennes nære venner er muslimer, og bor i Pakistan. Storhaug kaller seg “halvpakistaner”, har besøkt landet 17 ganger og sett patriarkalsk brutalitet på nært hold. Hun har hatt flyktninger boende hos seg i lange perioder. Hun roser Hadia Tajik og ser henne gjerne som statsminister.

Ekstremt og fremmedfiendtlig? Hadde Hege Storhaug viet sitt liv til å bekjempe overgrep og undertrykkelse i kristendommens navn, ville hun blitt hyllet av de samme anstendige menneskene som nå skyr henne eller klistrer henne til nazister og terrorister. Kritikere bryr seg verken om hennes motiver, verdier, innsikter eller argumenter. De er opptatt å ta henne. Og dessverre gir hun dem alt de trenger.

HRS HAR PUBLISERT artikler av “Julia Cæsar” (beryktet svensk psedonym, som nylig ble outet) med advarsler mot afrikaneres lave IQ. Storhaug har vært glidende i omtalen av Fjordman, og selv tendert mot aggressiv konspirasjonstenkning. Også hun ynder å stemple folk som fascister og rasister, basert på indisier, slutninger, voldsomme paralleller. Hun har kalt Erna Solberg for “kultursviker”. Det har hun unnskyldt, unnskyldt i likhet med den hodeløse påstanden om at 8000 IS-sympatisører vil hentes til Norge.

Men normalt skal du slite med å ta HRS i faktafeil. Og dette er den andre store blindflekken hos tenketankens kritikerne. HRS er ikke bare det overengasjerte følelsesmennesket Storhaug, men også tallknuserne og faktasjekkerne Rita Karlsen (leder) og Nina Hjerpset-Østlie (redaktør). HRS er ikke bare skrikende indignasjon og dystre spekulasjoner om islam, men også statistikk og rapporter om befolkningsutvikling,samfunnsøkonomi og integrasjon. I den hensikt å avdekke utfordringene og kostnadene ved en historisk høy innvandring.

INNVANDRINGSREGNSKAPET, som først ble stuerent med Brochmann-utvalget, ble initert av HRS. Den høye graden “henteekteskap” var ukjent før HRS gravde i statistikken. Og så videre. Mat for Frp? Eller kunnskaper alle politikere trenger? Samtlige partier på Stortinget – inkludert SV – har fått råd og data av omstridte HRS. Man snakker bare ikke så høyt om det.

HRS gjør altså en gravejobb som ikke gjøres andre steder, og i hvert fall ikke i pressen. 90 prosent av norske journalister er innvandringsliberale, fordi det stemmer med deres identitet og magefølelse. De ser ikke sammenhengene, og interesserer seg ikke for“Befolkningsvekstens økonomiske konsekvenser for Oslo kommune”, selv om det er sprengkraft i tallene. Ingen journalister er spesialisert på innvandring og integrering, selv om temaet et stort, viktig, brennbart, midt i nyhetsbildet. Kritiske perspektiver finnes i nisjeaviser som Finansavisen og Dag og Tid, mens det sentrale kommentariatet har lite å tilby ut over velmente selvfølgeligheter og luftig ønsketenkning. Per Valebrokk, redaktør av E24, eid av VG, fastslår som en selvsagt økonomisk sannhet at det er god butikk for samfunnet å ta imot mange båtflyktninger fra Middelhavet. Hvorfor? Fordi Europa føder for få barn og entrepenører fra India og Kina gjør det så bra i Italia.

Bør det ikke finnes et nettsted som regelmessig korrigerer slik naivisme? Nei, utakk er verdens lønn. HRS har lenge sagt at en million migranter snart står på døren vår, noe som vil sprenge våre rause velferdsordninger. Det ble avfeid som fremmedfrykt og alarmisme. Og når asylflommen treffer lille Norge, med 300 nye asylsøkere hvert døgn? Da framstår de restriktive spåkvinnene som hjerteløse og gjerrige. For nå skal vi alle ta empatibølgen.

ENDA VIKTIGERE blir det da å demonisere HRS. Stig Jakobsen skriver at “tenketanken” går ut på (sic) å samle alt som finnes av grove overtramp gjort av muslimer i Skandinavia”. Så lett er det å annulere en enorm mengde research og journalistikk av tildels høy kvalitet.  Eller man kan gjenta i det uendelige at HRS anser afrikanere som psykisk utviklinghemmede, basert på ett avsnitt i én artikkel av en ekstern svensk skribent. Negative enkelttilfeller blir sannheten om helheten. Samme uredelige generalisering som vi kjenner fra høyrepopulister.

PÅ SOSIALE MEDIER handler nå det meste om å klistre meningsmotstandere til et vedtatt onde. Jeg har selv fått klar beskjed: “Vi ser fram til at du skriver om din HRS-sympati i Dagbladet.” Værsågod! Jeg har nå stått fram som et dårlig menneske, og må ta støyten. Men folk med tynnere hud betakker seg når de merker ubehaget i debattkulturen. Mange vegrer seg for å si hva de tenker og føler om endringen som nå skjer med Europa og Norge. Du blir mistenkeliggjort. Du får uvenner. Du havner på lag Hege Storhaug og Per Sandberg.

“Vi må tørre å ta debatten”, sier Stig Jakobsen. Men hitling og brunbeising avsporer debatten, og gir næring til de virkelig tøffe HRS-sympatisørene: Er dette antirasisme? Takke meg til alternativet. Kommentarfeltet til Tromsø-avisen raser mot redaktøren. Pengegavene strømmer til HRS etter at Oslo bystyre kuttet støtten. Erfaringene fra Sverige er entydige: Sett lokk på debatten, og du skaper en trykkoker. Gjør du Hege Storhaug til busekvinne, får du ikke skremt folk til å oppføre seg pent, du gjør dem bare stillere eller sintere.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, lørdag 3. oktober 2105 (en kortere versjon sto på trykk i papiravisen).