Nå er det jul igjen i interiørbladene. Følelsen må du bare lese om.
«DE SOM IKKE PYNTER TIL JUL» lød tittelen på en helgekommentar jeg skrev her i Dagbladet for et par år siden. Den handlet om interiørmagasinjulen. Du vet, den som annonseres sånn midt på høsten, mens vi vasser i vått, gult løv. På forsiden av bladet står det med streng sort skrift: «Nå er det endelig SNART JUL!» Eh, hvor da? Vi ser en kritthvit, sparsomt møblert stue med murgulv badet i dagslys. I et hjørne står en vridd, naken grein oppi en sinkbøtte. Det er juletreet.
DET ER ET PERVERST, årvisst ritual. En studie i festvegring og angst for kos. Pynten skrapes til beinet. Man har gått til absurde, desperate ytterligheter for unngå alt folkelig og konvensjonelt. Dette er julen som gir deg lyst til å skrike, rase og drepe, i ren mangel på varme og stemning.
Emnet traff en nerve. Artikkelen ble delt av 12000 på Facebook, noe som er mye for en aviskommentar om kvister, svarte kuler og veggskulpturer i papp, skrevet av en mann. Som ikke engang er homo. (Uten denne legningen er det vanskelig å få draget på kvinner med mote- og interiørinteresse.)
JEG HÅPET LIKEVEL DENGANG, i 2014, at de mest anorektiske juleinteriørene kanskje bare var en trend. Helt til jeg så forsiden på Bo Bedres julenummer – les: oktobernummer – året etter. Der var det dekket til julebord i noe som lignet en lukket avdeling ved en psykiatrisk institusjon. Veggene var av rå murpuss med sparkelflekker. Ved bordet sto en krakk. Beina var skrudd fast med nagler stikkende opp fra det knøttlille, kalde setet. Et torturredskap forkledd som sittemøbel. Velkommen til bords!
Og nå er den her igjen. Same procedure. Eller som Frank Zappa synger: «The torture never stops». Jeg har fått siste nummer av Bo Bedre inn døra. Du kan ikke bo verre, hvis du er glad i jula.
DET STARTER allerede i lederartikkelen. (Ja, interiørblader har lederartikler, der redaktøren analyserer verdenssituasjonen og foreslår tiltak av begrenset omfang. F.eks.: «Jeg vil hente fram de små stakene jeg har og kjøpe meg et par nye, deretter skal jeg sette dem sammen i en gruppe.») Overskriften denne gang lyder: «Less is more, om du forstår. På en litt juleaktig måte.»
Beklager, jeg forstår ikke en dritt. Less is a bore, i hvert fall til jul. Hvorfor skal vi «se med kritisk blikk på hvilken pynt som gir hygge» og porsjonere ut julestasen»? Faren for overlessing er akkurat overhengende i denne verden, der arkitekter, fotografer og art directors (fortrinnsvis danske) åpner sine hjem. Det vi ser er ikke porsjonering. Heller rasjonering, slik vi kjenner det fra utarmede etterkrigtidsperioder. Bare med den forskjell at denne askesen er bevist og villet. Hjemmene tilhører folk med råd til meste, og smak til å avstå. Det blir bare «en anelse pyntet» og en «svak duft av jul». Som en av beboerne sier: «Kunsten er å gradbøye julepyntingen litt.»
HJEM NR. 1: «EN SVAK DUFT AV JUL. Et fat med nøtter og et brett med lys og mose er alt som skal til å skape julefølelse i spisestuen.» Ellers sobert og klassisk. Skjev, upyntet lerk som juletre. Vegger: Hvite. Gulv: Grått.
HJEM NR. 2. «Mottoet er «lite, men effektivt» når sommerhuset pyntes til jul.» Ellers rustisk og naturlig. Lerkegrener med kongler. Vegger: Hvite. Gulv: Hvitt.
HJEM NR. 3: «Natur, rosa og nakne vegger er hovedingrediensene i Camilla og Claus’ jul.» Juletre: En gren fra en gran som falt ned i hagen. Stilleben av hvite papirstjerner. Gaver pakket i rosa og grått. Vegger: Hvite. Gulv: Hvitt.
HJEM NR. 4: «NEDTONET JUL. Birgittas fargeunivers er duse nyanser av brunt med hvitt, svart og grått.» Kristtorn i taket. Roseblader på bordet. Vegger: Hvite. Gulv: Hvitt.
HJEM NR 5: «SMÅRART. Skjeve juletrær og en kaktur er helt naturlig, synes Ida og Morten.» Ellers røft og moderne. Vegger: Hvite. Gulv: Lysegått.
Kavalkaden introduseres slik: «Om du ikke allerede er i julestemning, blir du det garantert nå!»
DET ER DA MAN LURER på om vi kan ha være utsatt for en gedigen, koordinert spøk, som har pågått i flere år: La se hvor langt vi kan rense julen for overflødige elementer, før leserne skjønner at vi kødder. Men inntil spøken er avslørt, er den bare en vond drøm, som man heldigvis ikke trenger å leve ut i eget hjem. Der kan vi heller dyrke vår felles, underforståtte innsikt: Julen er de overflødige elementene. Og den tradisjonelle oppskriften, i rødt, grønt og gull. En venninne av meg skriver på Facebook:
«Som sertifisert juleekstremist (tredje grad med langt fremskreden glitteravhengighet) kan jeg fastslå at det rett og slett ikke kan bli for mye påtrengende julepynt i et hjem – det er alltid plass til enda en Hadelandsnisse eller en engel fra julemarkedet på Steninge slott. Og et juletre kan aldri bli overlesset nok. Treet i vår husstand får ikke lov til å veie mindre enn 250 kilo når all juleblingen er på.»
Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 22. oktober 2016.
Men det finnes enda mer skremmende uttrykk for Donald Trumps personlighet og verdisyn enn hans taler og tweets. Jeg har sittet på billedbevisene i stua mi i nesten tjue år. De viser ikke en orangehudet skrikeape med hentesveis og fæle grimaser. De viser ikke engang Donald Trump.
MEN TRUMP BOR altså med familien midt i sin allerede realiserte utopi. Dengang som nå. Han har skiftet kone, men ikke stil. Penthouse-versjonen av solkongens palass er nesten uforandret siden 80-tallet. På et av bildene i boken har noen plassert to lekebamser i en av barokklenestolene i stua. Virkningen er mer hjerteskjærende enn koselig. Bamsene påminner om det enorme fraværet av alt vi forbinder med et hjem. Ingen ser ut til å bruke sittegruppen i stuen. Stolene står metervis fra hverandre, i symmetri, uten noe menneskelig sentrum. Dette er boligen til en mann som nærmest har dehumanisert seg selv. Donald Trump lever i et glitrende kabinett, et storslått monument over kapitalisten og imperiebyggeren Donald Trump. Man trenger ikke noen voksdukke i Madame Tussauds med et slikt hjem.