Ingen kan beskylde Nils August Andresen for å skrive kort og klart

Morgenbladet hadde forrige uke et dobbelsideoppslag under tittelen: «Ingen kan beskylde Kjetil Rolness for å være konsekvent». Tegningen var herlig. Teksten var lang.

Nils August Andresen fatter seg aldri i korthet. Dessverre også sjelden i klarhet. Først konstruerer han en falsk inkonsekvens: Jeg kritiserte mine «meningsfeller» i det såkalte «Facebook-høyre» – deriblant Jon Hustad – for å omfavne en Fjordman-lignende kronikk av danske Bent Jensen. Så ble det antydet på sosiale medier jeg hadde bukket under for presset om å være «anstendig» i innvandringsdebatten. «Det stemplet ville Rolness ikke ha på seg,» ifølge Andresen. Derfor omfavnet jeg plutselig Hege Storhaug, «en innvandringskritiker som får Jon Hustad til å fremstå som en godslig Sjonkel Rolf».

Andresen leker tankeleser og logiker. Empiriker er han ikke. Og ikke så veldig redelig heller. Han vet godt at jeg har kritisert Storhaug på samme måte som jeg har kritisert Hustad. Her fra min kommentar i Dagbladet:

«HRS har publisert artikler av Julia Cæsar med advarsler mot afrikanernes lave IQ. Storhaug har vært glidende i omtalen av Fjordman, og selv tendert mot aggressiv konspirasjonstekning. Også hun ynder å stemple folk som fascister og rasister, basert på indisier, slutninger, voldsomme paralleller. Hun har kalt Erna Solberg for «kultursviker». Det har hun unnskyldt, i likhet med den hodeløse påstanden om at 8000 IS-sympatisører vil hentes til Norge.»

I samme artikkel omtalte jeg Storhaugs «skrikende indignasjon og dystre spekulasjoner om islam». Jeg har tidligere kritisert henne for å henge ut syndebukker, og ha en krakilsk og overspent form som støter folk bort.

Men så var det dette med to tanker i hodet. Overtrampene gir ikke grunn til å demonisere og mistenkeliggjøre hele hennes vesen og alt som kommer fra Human Rights Service (som har to andre aktive og mer moderate bidragsytere). Mye av det «pessimistiske» og «alarmistiske» HRS har skrevet, er gått i oppfyllelse. Og fortsatt formidler Storhaug & Co ubehagelige fakta vi ikke leser andre steder.

Andresen lager et ren karikatur av mitt Storhaug-forsvar: «Se, hun har jo så bra engasjement». Ja, engasjementet er sterkt og åpenbart. Men det som er «bra» er at hun representerer et uredd og standhaftig korrektiv til den overflatiske ønsketekningen som preger øvrig presse og offentlighet.

Likens med Jon Hustad. Også han kan være ensidig, krakilsk og for ukritisk til kilder han liker. Men han er også en av Norges skarpeste journalister og kommentatorer. Hadde noen brukt min kritikk av hans Jensen-flørt til å ta avstand fra alt Jon Hustad skriver og står for, så ville jeg tatt han kraftig i forsvar. Slik jeg har gjort med Storhaug. Så hvor er inkonsekvensen?

Jeg forsøker å gjøre det Andresen etterlyser: Å lese det folk skriver for det det er, å ha fokus på argumenter og ikke avsender, og gi blaffen i «hvem man bør holde med». Midtveis i artikkelen ser Andresen ut til å innse dette: «Kanskje jeg burde være vennligere innstilt til den inkonsekvente Rolness».

Men til slutt er overdommeren gretten igjen: «Rolness er villig til å bytte lag, men han opprettholder logikken som sier at man enten må fordømme eller støtte laget: Hustad løper Fjordmans ærend, mens Storhaug er en utrettelig menneskerettighetsforkjemper.»

Dette er Andresens egen polarisering. Og en billig stråmann. Hvorfor? Når han burde vite bedre, og vi begge ønsker mindre heiagjeng-stemning i innvandringsdebatten? La meg ty til hans egen «logikk»:

Som redaktør i Minerva gjorde Nils August Andresen nylig et intervju med HRSs Nina Hjerpset-Østlie. Han fikk kjeft på sosiale medier for ikke å være kritisk nok. Han svarte med en lengre omstendelig forklaring, og en lang liste med linker til alle sine «muslimvennlige» artikler. Etter at jeg i en ny Dagbladet-kronikk siterte positive ting han og andre Minerva-medarbeidere (som Lars Akerhaug og Jan Arild Snoen) har sagt om HRS, ble det kanskje enda viktigere å ta avstand fra den virkelige pariaen – Hege Storhaug: «Se, jeg er like avvisende til Storhaug som deg, Aksel Braanen Sterri!»

Inkonsekvent, godeste Andresen. Og sånn går nu dagan i norsk islamdebatt. Saksdiskusjonen er utsatt på ubestemt tid.

 

Debattinnlegget ble publisert på Morgenbladets nettsider 20. oktober 2015 (og i papirutgaven 23. oktober)

Hatet mot Hege

Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu Hartberg

Hege Storhaug er den gode fiende for ja-siden i innvandringsdebatten. Men når skal mobbingen ta slutt?

HEGE STORHAUG. Hvordan reagerer du på navnet? Testen avgjør hvilken side du står på, hva slags menneske du er. Himler du med øynene, rynker du på nesa, holder du for nesa? Du er inne. Du viser gangsyn, omtanke og anstendighet. Du kan få en lang karriere i staten. Men prøv å si: “Hege Storhaug er litt intens og enspora, men hun sier noe fornuft…” Stopp. Det er påvist grums i holdningene dine. Du er ond – eller bare dum.

INGER-LISE LIEN, sosialantropolog og forsker, forteller om en lunsj under et seminar om radikalisering, med mange fremstående deltakere. Hun sitter ved et bord sammen med Hege Storhaug. Mange går forbi. Endelig får de selskap av en som ler: “Vi er de eneste som tør å sitte med deg, Hege.”

Journalisten Lars Akerhaug, nå aktuell med boka “En norsk terrorist”, sier at skal man “ta” Lars Akerhaug, er det bare å koble han til Hege Storhaug. Da vet alle at han er islamfob. Da er det bevist at han er en drittsekk. I mai i år kastet en jentegjeng søppel på en kvinne med hijab på en buss i Tromsø. Fahad Qureshi, leder for IslamNet, plasserte straks skylden tusen kilometer unna: “Takk til Lars Akerhaug og Hege Storhaug for å skape et så flott klima i Norge hvor selv 16-åringer hater islam og muslimer.”

MEN STORHAUG er vant til drøyere omtale fra profesjonelle antirasister. Det går en ubrudt linje fra 2005, da Thomas Hylland Eriksen sa “Hege Storhaug” og “etnisk rensning” i samme setning, til i sommer da Laila Bokhari utpekte Arfan Bhatti og Hege Storhaug til “Norges farligste stemmer” i et radioprogram. Bokhari er statssekretær ved Statsministerens Kontor.

Og da har vi ikke nevnt et anseelig antall kronikker og rapporter fra Antirasistisk Senter med samme budskap: Storhaugs arbeidplass, Human Rights Service er en rasistisk, høyreekstrem tenketanke, “en hjørnesteinsbedrift i den hjemlige hatindustrien”. Storhaug “puster stadig hissigere på hatets glør,” ifølge leder Rune Berglund Steen, som ikke kan få fullrist henne uten å ty til litterære virkemidler. Hun er ute på “et vilt og mørkt ritt gjennom en helvetesaktig og angstbitersk versjon av aftenlandet.”

VART DU SKREMT NO? Ikke det. Da får vi sitere en lederartikkel fra nord. Sist lørdag, under tittelen “Arven etter Behring Breivik” fastslo Stig Jakobsen,ny sjefsredaktør i avisen iTromsø,at “synspunktene til Norges største terrorist lever videre” hos nettrollene – og HRS. Og så kom dette: “Hadde de vært født 75 år tidligere, ville et slikt politisk ståsted gjort at de var i Nasjonal Samling og støttet nazistenes okkupasjon av Norge. At de med årene har byttet ut «jøder» med «muslimer» som fiendebilde, er det eneste nye. Og hvis du lurte på hva det norske folket mente om Nasjonal Samling, skal du vite at mesteparten av medlemmene ble fengslet etter krigen, noen sågar skutt.”  

LANDSSVIK. Invasjon. Henrettelse. Dette er såvisst Breiviks univers. Bare med omvendt fiende, manet fram av en antirasist. Eller en venstreradikal versjon av nettollenes hatretorikk, løftet opp på lederplass – i en avis med over hundre års liberal, borgerlig tradisjon.

Det kom reaksjoner.Redaktøren skyldte på lesernes “oppfinnsomme” feiltolkninger:“Jeg har ikke hevdet at noen skal skytes.” Men i en ny leder gjentok han at “det kan trekkes historiske paralleller mellom det HRS driver med og hvordan det i førkrigsårene ble drevet propaganda mot jødene”.

STIG JAKOBSEN
har trolig greid kunststykket å skrive to ledere på to dager som begge vil få trøbbel i Pressens Faglige Utvalg. I 2011 ble Eidsvoll Ullensaker Blad felt i PFU for å skrive at “den brune gørra” til Document-redaktør Hans Rustad “ligner veldig på nazisme”. Henvisning til landssvikoppgjør og dødsdom ved skyting, burde telle i skjerpende retning.

Stig Jakobsen er en dreven, allsidig mediamann, og tidligere adm. dir. i Bonnier Media. Han har studert hovedfag i sosialantropologi. Jeg kjenner ham personlig som en oppegående fyr med glimt i øyet. Hva hadde skjedd? Var det et symptom på et nytt forfall i innvandringsdebatten? Kan ikke engang smarte folk takle en markant motstemme uten å rammes av akutt intellektuell nedsmelting?

ELLER HADDE JEG gått glipp av en “radikalisering” hos den utrettelige menneskerettsforkjemperen Hege Storhaug? Som en realitetssjekk leste jeg “Det store intervjuet” i Nettavisen (30 sider i utskift!). Da ble jeg forbanna.Og ikke på henne.

Dette er altså en journalist og forfatter (av seks bøker) som i tjue år har kjempet mot tvangsekteskap, kjønnslemlestelse og kvinneundertrykking. Hun mener muslimske jenter og kvinner skal ha samme rettigheter og friheter som andre. For dette har hun møtt aktiv motstand fra den venstresiden hun kommer fra.

Det er ingen tvil om at Storhaug er drevet av et dypt humanistisk engasjement, en sterk tro på demokratiet og en alvorlig bekymring for velferdsstatens fremtid. Lite av det hun sier er saklig sett kontroversielt. Men hun har grunner til å leve på sperret adresse.

HUN RASER MOT ISLAM som ideologi, men hater hun muslimer? De fleste av hennes nære venner er muslimer, og bor i Pakistan. Storhaug kaller seg “halvpakistaner”, har besøkt landet 17 ganger og sett patriarkalsk brutalitet på nært hold. Hun har hatt flyktninger boende hos seg i lange perioder. Hun roser Hadia Tajik og ser henne gjerne som statsminister.

Ekstremt og fremmedfiendtlig? Hadde Hege Storhaug viet sitt liv til å bekjempe overgrep og undertrykkelse i kristendommens navn, ville hun blitt hyllet av de samme anstendige menneskene som nå skyr henne eller klistrer henne til nazister og terrorister. Kritikere bryr seg verken om hennes motiver, verdier, innsikter eller argumenter. De er opptatt å ta henne. Og dessverre gir hun dem alt de trenger.

HRS HAR PUBLISERT artikler av “Julia Cæsar” (beryktet svensk psedonym, som nylig ble outet) med advarsler mot afrikaneres lave IQ. Storhaug har vært glidende i omtalen av Fjordman, og selv tendert mot aggressiv konspirasjonstenkning. Også hun ynder å stemple folk som fascister og rasister, basert på indisier, slutninger, voldsomme paralleller. Hun har kalt Erna Solberg for “kultursviker”. Det har hun unnskyldt, unnskyldt i likhet med den hodeløse påstanden om at 8000 IS-sympatisører vil hentes til Norge.

Men normalt skal du slite med å ta HRS i faktafeil. Og dette er den andre store blindflekken hos tenketankens kritikerne. HRS er ikke bare det overengasjerte følelsesmennesket Storhaug, men også tallknuserne og faktasjekkerne Rita Karlsen (leder) og Nina Hjerpset-Østlie (redaktør). HRS er ikke bare skrikende indignasjon og dystre spekulasjoner om islam, men også statistikk og rapporter om befolkningsutvikling,samfunnsøkonomi og integrasjon. I den hensikt å avdekke utfordringene og kostnadene ved en historisk høy innvandring.

INNVANDRINGSREGNSKAPET, som først ble stuerent med Brochmann-utvalget, ble initert av HRS. Den høye graden “henteekteskap” var ukjent før HRS gravde i statistikken. Og så videre. Mat for Frp? Eller kunnskaper alle politikere trenger? Samtlige partier på Stortinget – inkludert SV – har fått råd og data av omstridte HRS. Man snakker bare ikke så høyt om det.

HRS gjør altså en gravejobb som ikke gjøres andre steder, og i hvert fall ikke i pressen. 90 prosent av norske journalister er innvandringsliberale, fordi det stemmer med deres identitet og magefølelse. De ser ikke sammenhengene, og interesserer seg ikke for“Befolkningsvekstens økonomiske konsekvenser for Oslo kommune”, selv om det er sprengkraft i tallene. Ingen journalister er spesialisert på innvandring og integrering, selv om temaet et stort, viktig, brennbart, midt i nyhetsbildet. Kritiske perspektiver finnes i nisjeaviser som Finansavisen og Dag og Tid, mens det sentrale kommentariatet har lite å tilby ut over velmente selvfølgeligheter og luftig ønsketenkning. Per Valebrokk, redaktør av E24, eid av VG, fastslår som en selvsagt økonomisk sannhet at det er god butikk for samfunnet å ta imot mange båtflyktninger fra Middelhavet. Hvorfor? Fordi Europa føder for få barn og entrepenører fra India og Kina gjør det så bra i Italia.

Bør det ikke finnes et nettsted som regelmessig korrigerer slik naivisme? Nei, utakk er verdens lønn. HRS har lenge sagt at en million migranter snart står på døren vår, noe som vil sprenge våre rause velferdsordninger. Det ble avfeid som fremmedfrykt og alarmisme. Og når asylflommen treffer lille Norge, med 300 nye asylsøkere hvert døgn? Da framstår de restriktive spåkvinnene som hjerteløse og gjerrige. For nå skal vi alle ta empatibølgen.

ENDA VIKTIGERE blir det da å demonisere HRS. Stig Jakobsen skriver at “tenketanken” går ut på (sic) å samle alt som finnes av grove overtramp gjort av muslimer i Skandinavia”. Så lett er det å annulere en enorm mengde research og journalistikk av tildels høy kvalitet.  Eller man kan gjenta i det uendelige at HRS anser afrikanere som psykisk utviklinghemmede, basert på ett avsnitt i én artikkel av en ekstern svensk skribent. Negative enkelttilfeller blir sannheten om helheten. Samme uredelige generalisering som vi kjenner fra høyrepopulister.

PÅ SOSIALE MEDIER handler nå det meste om å klistre meningsmotstandere til et vedtatt onde. Jeg har selv fått klar beskjed: “Vi ser fram til at du skriver om din HRS-sympati i Dagbladet.” Værsågod! Jeg har nå stått fram som et dårlig menneske, og må ta støyten. Men folk med tynnere hud betakker seg når de merker ubehaget i debattkulturen. Mange vegrer seg for å si hva de tenker og føler om endringen som nå skjer med Europa og Norge. Du blir mistenkeliggjort. Du får uvenner. Du havner på lag Hege Storhaug og Per Sandberg.

“Vi må tørre å ta debatten”, sier Stig Jakobsen. Men hitling og brunbeising avsporer debatten, og gir næring til de virkelig tøffe HRS-sympatisørene: Er dette antirasisme? Takke meg til alternativet. Kommentarfeltet til Tromsø-avisen raser mot redaktøren. Pengegavene strømmer til HRS etter at Oslo bystyre kuttet støtten. Erfaringene fra Sverige er entydige: Sett lokk på debatten, og du skaper en trykkoker. Gjør du Hege Storhaug til busekvinne, får du ikke skremt folk til å oppføre seg pent, du gjør dem bare stillere eller sintere.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, lørdag 3. oktober 2105 (en kortere versjon sto på trykk i papiravisen).

Sverige – en moralpolitistat

Tegning: Flu Hartberg.
Tegning: Flu Hartberg.

Muslimske kvinner hadde mer frihet under Saddams diktatur enn i dagens Sverige, hevder irakisk innvandrer i ny bok.

Islamofobi.  Mye har vært sagt og skrevet om dette omstridte begrepet. Men ordet gjør jobben for dem som fant det opp. Særlig i Sverige. Det brennmerker alle som kritiserer undertrykkelse og frihetsberøvelse i lukkede muslimske miljøer. Det får propaganda for en totalitær ideologi med klare rasistiske trekk (inkludert hat mot andre typer muslimer), til å framstå som antirasistisk arbeid. Kampen mot fobien gir deg penger fra staten, og talerstol og sendetid som muslimsk talsmann. Alt ansvar for radikalisering flyttes bort fra islamistene og over til et «undertrykkende» majoritetssamfunn.

Sveriges bolig- og byutviklingsminister Mehmet Kaplan (fra Miljöpartiet) har sammenliknet syriafarere med svenske frihetskjempere under vinterkrigen. I fjor høstuttalte han at en viktig grunn til at ungdommer slutter seg til IS, er den utbredte islamofobien i Europa. Derfor burde moskeene få mer penger til å bekjempe radikalisering. Ingen lo. Få reagerte overhodet. Og de fikk klar beskjed fra statsråden: Dere mistenkeliggjør muslimer. Dere reduserer dem til annenrangs borgere. Dere «fratar muslimer deres menneskelighet».

Hanna Gadban, som i forrige uke utga boka «Min jihad», hørte aldri uttrykket «islamofobi» da hun vokste opp i Irak. Hun gikk uten hodeplagg. Først i Sverige fikk hun høre at det var «ikke-muslimsk», og kunne lede til helvete. Hun undret seg over sitt nye hjemland, begynte å studere innvandrermiljøene, og så hvordan jenter i forsteder som Rinkeby fikk sitt daglige handlingsrom innsnevret av et uformelt, men effektivt shariapoliti, med kusiner som angivere. Hun skrev debattinnlegg. Mot æresvold og tvangsekteskap. Mot hijab på småjenter, som hun anså som angrep på barns rettigheter og en paradoksal seksualisering av mindreårige. Etter kort tid var hun – en sterkt troende muslim – utpekt som islamofob. Av sinte trosfeller og naive antirasister, på trygg avstand i middelklassens bydeler.

Slektningene hennes i Irak trodde det var en spøk da de fikk høre nyheten, og brakte den videre til måpende naboer: «I Sverige har man noe som kalles islamofob, som brukes om alle som kritiserer religionen.» Selv kritiserte de IS og radikale islamister hele tiden, som så mange andre i Midtøsten.

Men Sverige er, som Gadban skriver, «veldig spesielt». Da hun i 2013 fikk en pris av Södertörns høyskole som «förebild för andra studenter» ble hun sammenliknet med rasister og nazister av meningsbærere i Feministisk Initiativ og Aftonbladet, Sveriges største avis. Slikt er Sverigedemokratene vant med. Men Gadban er erklært feminist, tidligere medlem av Vänsterpartiet (tilsvarende SV i Norge) og en tydelig talskvinne for barns og flyktningers menneskerettigheter. Hva var hennes forbrytelse? Å foreslå inndragning av statsborgerskap til dem som begår æresforbrytelser? Sånt kan man være uenig i. Men stemplingen handlet mer om identitetspolitikk. Gadban var ikke muslim på den rette måten verken for islamister, rasister eller kulturrelativister.

Hun oppdaget at venstresiden og høyrepopulistene tenker likt: Begge parter låser personer som henne i en etnisk-religiøs identitet. Om hun som innvandrer, kvinne og muslim ikke oppfører seg i tråd med stereotypien om islam, er hun en sviker. Minoriteten er å anse som et enhetlig kollektiv – enten en usvensk gruppe, med en kultur som ikke lar seg endre, eller, eller en svak gruppe, med krav på kulturvern. «Vänstern» tillater bare kritikk av overgrep mot gruppen, ikke av overgrep innad i gruppen. Da er man en fiende av de svake.  
Heldigvis
ble Gadban bare mer tent av svertekampanjen. I «Min jihad» skildrer hun sin kamp mot religiøse mørkemenn og «ljusets riddare» på debatt- og kultursidene. Men mer oppsiktsvekkende er hennes grundige avsløring av det svenske nettverket av islamistisk misjonsvirksomhet – såkalt dawah.

Hver helg, på gatehjørner i byer som Malmö, Göteborg, Stockholm, Gävle, Farsersta og Örebro står unge forkynnere i fargerike klær. På overflaten like harmløse som Jehovas vitner, med omtrent samme oppslutning. Men de støtter halshogging og massedrap, og vinner stadig flere tilhengere. Justisministeren sier det haster med å kriminalisere deltakelse i terrorkrig. Men staten, politikerne og journalistene har indirekte bidratt til radikaliseringen, ifølge Gadban.

Sverige har sett en annen vei når islamske organisasjoner åpent har invitert utenlandske hatpredikanter, knyttet bånd til Det Muslimske Brorskap eller latt iERA (Islamic Education and Research Academy), en ekstrem engelsk misjonsorganisasjon, slå rot i landets største byer. Staten gir radikale islamister betydelig pengestøtte for å drive informasjonsarbeid. Hussein Hamad, redaktøren av nettstedet islamofobi.nu, mottok i fjor 575 000 kroner for sitt eget prosjekt «Under ytan», der han holder foredrag og seminarer på videregående skoler. Sverige har også gitt fundamentalistene monopol på å representere muslimer i offentligheten, og ignorert mer moderate, alternative stemmer som kunne vise bredden og mangfoldet i islam.

Selv ønsker Gadban å utbre «liberal islam», der religion er et privat anliggende, tekster kan tolkes og tilpasses livet i et sekulært, moderne samfunn. Hun trekker fram liberale tradisjoner og forbilder i islams historie, men innser at reformering à la kristendommen vil ta minst 30-50 år. Men vi har ifølge henne ikke noe valg. Om vi ikke løfter eller dyrker fram alternativer til politisk islam, vil ikke muslimsk ungdom få noen mulighet til å bli integrert uten å «svikte« sin religion og sine røtter. Positive, forsonende motbilder er den eneste kuren mot shariapoliti og terrorreiser. Men Gadban vet også at motpropaganda har sin pris. Hun lanserte boka med politibeskyttelse.

Hva med Norge? Vi har hatt mindre innvandring, bedre integrering og en mer åpen debatt, med ulike stemmer på kryss og tvers. Veien til posisjon har sivilisert «fascistpartiet» FrP. Modige varslere som Shabana Rehman, Amal Aden, Kadra Yusof og Deeyah Khan har gått foran. Human Rights Service har satt undertrykkelse av muslimske kvinner på dagsorden. Sekulære organisasjoner som LIM og Minotenk kritiserer reaksjonær islam. Men samtidig er mye av det Gadban skriver, relevant også her hjemme.

Moralpolitiet patruljerer langs gatene i innvandringstette bydeler, mer aggressivt nå enn for ti år siden. Innvandrere fra Marokko opplever Grønland som mer muslimsk enn hjemlandet. Enhver intern kritiker i muslimske miljøer får svært ubehagelige trusler og sjikane fra sinte menn med skjegg. Noen av disse driver med terrorrekruttering finansiert av Nav. Islam Net, en organisasjon med stort nedslag blant muslimsk ungdom, dødsstraff for karikaturtegninger og henter foredragsholdere på iREAs anbefaling. Lederen av iREA, Abdur Raheem Green, som mener jøder stinker og homser bør steines, har flere ganger deltatt på islam Nets store, årlige «fredskonferanse».

Norske islamister kan ikke rope «islamofobi» med samme gehør som de svenske. Og mangler et «referanseverk» som Mattias Gardells høyst kontroversielle «Islamofobi». Men Islam Net kan bruke ordet til å stemple kritiske journalister, med henvisning til forskere som Cora Alexa Døving og Sindre Bangstad. I deres bok «Hva er rasisme?» (som inngår i Universitetsforlagets anerkjente «hva er»-serie) kan vi lære at damen som visker «stakkars barn» til ektemannen når hun ser et barn med hijab, ikke har empati med et barn ikledd et sterkt religiøst symbol. Hun lider av islamofobi, en form for rasisme.

8. mars er ellers helt vanlig dag for norske minoritetskvinner. Også de som lever stille, døde liv under islamsk diktatur i eget hjem, uten å vite at «det personlige er politisk». Parolene vender blikket bort fra patriarkatet der det er verst: «Kampen mot rasisme er også kvinnekamp!».

Og apropos verst: Som i Sverige skal alle muslimer representeres av de religiøse organisasjonene eller moskeene. Når Dronning Sonja og Erna Solberg  vil ha dialog med vanlige muslimer, blir de geleidet til fundamentalistiske Islamic Cultural Center av Islamsk Råd Norge, og blir fotografert ved siden av lederen, som sammenlikner våpentrening i Syria med førstegangstjenesten i det norske forsvaret. Ville Erna tatt en utenlandsk statsleder med til Sarons dal for å møte vanlige kristne nordmenn? Slike medieopptrinn sender et nedslående signal til det store flertall av norske muslimer, som verken er konservative eller radikale, og som teller mange som aldri har satt sin fot i en moské: Dette er lederne deres. Det forsterker også konspirasjonsteoriene til hvite nettkrigere: Lederne våre står i ledtog med lederne deres.

«Vi er muslimer. Vi er ikke islam» skriver Hanna Gadban. Med det sier hun også: Vi er mennesker og individer. Vi ønsker frihet, som alle andre. Både religionsfrihet, og friheten fra religiøs undertrykkelse. Dette høres selvsagt og ukontroversielt ut. Demokratiske verdier som deles av alle. Men absurd nok – og nesten ufattelig: Når en muslimsk kvinne sier dette i 2015, i et av verdens mest moderne, progressive og likestilte land, så gjør hun seg selv til dissident.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 11. juli 2015 (kortere versjon i papiravisen).

Sverdet og blomsten

Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu Hartberg

Kan både terror og veien ut av terror ha noe med islam å gjøre?

«OFFENTLIG DEBATT bærer stadig mer preg av en fotballkamp. Folk heier på sine lag og sine spillere uavhengig av prestasjoner, det holder at man er enige om hvem som skal vinne.»

Det skrev en venn på en av de mange, intense diskusjonstrådene på Facebook om islam og terrorisme. Og trenger vi å låne stjernespillere for å vinne kampen, er det bare å gå til internasjonal debatt. Vil du ha knallhard essensialisme eller total relativisme? Ateisten og filosofen Sam Harris, alle rasjonalisters helt, kaller islam «the mother lode of bad ideas» og mener hatet mot vantro er Koranens klare hovedbudskap. ReligionsviterReza Aslan, poster boy for muslimer og antirasister, hevder at alle religiøse tekster kan tolkes som du vil. Islam er verdens mest mangfoldige religion. Pakistan er et moderne og sofistikert land. Og kvinner er 100 prosent likestilte i Indonesia.

Slik snakker vitenskapelige tungvektere. Når de har egne kjepphester og skyggelapper, og stanger mot hverandre som alle oss andre kranglefanter på nettet: «Jeg kritiserer islam, ikke muslimer.» «Jo, du stempler en femtedel av menneskeheten.» Eller: «Vi er i krig med ekstremister og må forsvare vårt samfunns verdier.» «Nå snakker du selv som ekstremist, og angriper vårt samfunns verdier.»

ER DET NOE ALTERNATIV til dette fiendespeilet, denne evig uavgjorte fotballkampen? Kan man rette pekefingeren mot voldspotensialet i en religion, uten å lukke hånden for dens fredelige tilhengere?

Det virker ikke lett etter helgens redsler i København. «Islamofobene» kjører ny intensiv mot religiøs fascisme, multikultur og masseinnvandring. «Islam-apologetene» raser mot rasisme, utstøting og alarmisme. Alle framstiller motparten som ondskapens advokat, og seg selv som sivilisasjonens siste skanse.

Selv gremmes jeg over de siste utblåsningene til Per Sandberg og Hege Storhaug, som forveksler nødvendig religions- og innvandringskritikk med uthenging av syndebukker. Jeg forbløffes også av velmenende akademikere som ved hvert nytt tilfelle av jihad-terror straks leter etter årsaker alle andre steder enn i ideologien. Her noen vanlige eksempler på feilinformasjon og bortforklaringer:

BARE 0,7 PROSENT (eller under 2 prosent) av terrorangrep i Europa er utført av muslimer. Slike tall får du om du velger en periode som ikke omfatter bombene i Madrid (2004) og London (2005). Og bruker Europol-statistikk med en terrordefinisjon som omfatter vindusknusing. Teller vi terrordødsofre i Europa og Nord-Amerika mellom 2000 og 2010, ble hele 97 prosent drept av islamister. Ser vi på Vest-Europa og perioden 2001-2015 (inkludert Breiviks massive «bidrag») er andelen på 58 prosent. Militant islam er den klart største terrortrusselen i Europa. Og enda mer på verdensbasis. 80 prosent av all terror finner sted i fem land med muslimsk majoritet, stort sett utøvd av islamister.

TERRORISME skyldes utenforskap, fattigdom, mangel på jobb og utdanning.Nei, de fleste terrorister kommer fra velstående familier og er høyt utdannet, ofteingeniører. Alle 19 flykaprerne i 9/11 hadde studert ved vestlige universiteter. «Ensomme ulver» som ser lyset på sosiale medier, «taperne» som drepte i Paris og Køben, og PSTs rapport om norske Syria-krigerne, endrer ikke hovedbildet av terror som middelklassesyssel. «Å spørre ‘Hvem blir terrorist?’ er nesten som å spørre: ‘Hvem eier en Volvo?’», ifølge en av verdens fremste terroreksperter, Peter Bergen. Han ber oss innse at den virkelige driveren er religiøs ideologi.

TERRORISME skyldes Israels okkupasjon, USAs krigføring, Vestens utnyttelse av den arabiske verden. Tibetanere har lidd under en langt mer brutal okkupasjon enn palestinerne, uten at buddistiske munker blir selvmordbombere i Kina. De to islamistiske studentene som hugget i hjel i en soldat på åpen gate i London, ropte hevn over «vårt» land og «våre» kvinner. Slik snakker engelskmenn som mentalt bor i et hellig land lenger sør, besatt av vantro. De tenker religiøst. Og de fleste vantro som må bøte med livet, er selv muslimer, som morderne ikke finner islamske nok. De tenker religiøst.

NÅ HAR DE VERSTE massemorderne laget sin egen terrorstat, på størrelse med England, i Syria og Irak. De har også proklamert et nytt kalifat som gjør IS-lederen til hersker over all verdens muslimer. Da det ble kjent, strømmet tusenvis av begeistrede immigranter til. Fordi IS er «u-islamsk»? Tilhengerne er over-islamske eller ur-islamske. De finleser ikke bare Koranens beryktede sverdvers, men vender tilbake til tekster som har støvet ned siden middelalderen. Halshugging. Korsfestelse. Slaveri. Ifølge Princeton-professor Bernard Haykel er hele IS? barbari nøye basert på islamske skrifter og Muhammeds eksempel som brutal krigsherre.

Det betyr ikke at islam generelt, eller i sitt vesen, er en «voldelig religion». Men noen av de kanoniske tekstene legitimerer og inspirerer til vold. Koblet til ideene om martyret, hellig krig og blodig apokalypse blir det en farlig, perverst fristende cocktail for disponerte sjeler med internetttilgang. IS er tidenes mest populære terrorgruppe, målt etter rekruttering. Minst 150 av krigerne kommer fra Norge. PST forventer økt radikalisering og regner sjansen for terror på norsk jord i 2015 som«sannsynlig».

SÅ HVORDAN HINDRE radikalisering? Uten å gå til frontalangrep på muslimske miljøer, og uten å frikjenne islam? Via bladet Utrop kom jeg over skriveriene til Alan Johnson, redaktør, forsker, professor. Han er møkklei av «nothing-to-do-with-islam»-tilsløringen. Men har også i fire år studert avradikalisering av ungdom på nært hold, og gjort intervjuer med 25 tidligere ekstremister.

Han sier avradikalisering handler om å bruke islam på en positiv måte mot ondartet islamisme. Å erstatte en politisert Koran-tolkning basert på nag, harme og grandiose utopier, med begrepet og praksisen som i Koranen kalles «sakinah». Sjelefred, samkvem, måtehold, rettferdighet. På denne måten kan avradikaliserte muslimer beholde og utvikle sin religiøse identitet, og samtidig knytte an til sitt statsborgerskap, siden denne islamske tradisjonen resonerer med britiske dyder. Vi er ikke et veldig hissig folkeslag,sier Johnson spøkefullt.

DET ER IKKE vi nordmenn heller, tradisjonelt. Vi liker fred og ro. Det enkle og ærlige. Å slappe av, være oss selv, sammen med våre nærmeste. Den vakre dag da sinte islamister kan finne en fredeligere versjon av seg selv i den norske kosen, er ikke situasjonen så truende lenger. Men da må kanskje vi nordmenn også åpne hagen eller hytta for fremmede?

 

Publisert i Dagbladet, 21. februar 2015.

Fred over islam

Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu Hartberg

Islam er fredens religion. Og må fredes. Om så med trusler og drap.

 

FÅ REAGERTE da Otto Jespersen satte fyr på Det Gamle Testamentet i 2006. Hvorfor brente han ikke Koranen? «Jeg blitt 52 år, og vurderte det slik at jeg fortsatt kan ha tjue gode år til å leve,» svarte komikeren, som senere ble felt i PFU for jødehets.

Det finnes ingen likhet for satireloven. Alt jøde- og kristendom har måttet tåle av refs, hån, kritikk og latterliggjøring, skal islam få slippe. Finn Graff, Dagbladets store karikaturtegner, spiste kristenfolk til frokost, men nektet å tegne Muhammed. Graff var ikke bare glad i livet. Han ville vise «respekt for muslimenes religiøse forestilling».

TRUSLER OG DRAP burde få oss til å miste respekten for en religion. I stedet er vi blitt komisk respektfulle, av hensyn til egen helse og rikets sikkerhet. Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra all vestens gudløse regjeringer om at islam er fredens religion.

Budskapet gjentas hver gang menn med skaut kutter hodet av folk på gaten, massakrerer skoleelever eller utsletter landsbyer. De ansvarlige kaller seg muslimer (ikke jihadister eller islamister). De mener å handle på vegne av 1,6 milliarder trosfeller. De påkaller Allah, hevner Muhammed, siterer Koranen, drømmer om kalifatet. Men de har misforstått sin egen religion. Terror har ingenting med islam å gjøre.

Dette er fastslått av en rekke religionsvitere: Børge Brende. Barack Obama.Francois Hollande. David Cameron. Tony Abbott. Den framstående teologen George W. Bush proklamerte fra en moské i Washington, bare en uke etter 9/11: «Terroristene bryter med grunnsetningene i den islamske tro. Islam er fred.»

FREDENS religion må selvsagt fredes. Også fordi tilhengerne er helt usedvanlig følsomme. Terroristene er kanskje bittelitt ufølsomme, men det ser mange muslimer ut til å tåle. Det de ikke tåler, er vitsetegninger. Særlig de som er trykt i obskure franske satireblader eller skandinaviske dagsaviser. Normalt ville disse være lett å unngå og ignorere. Men noen tjener på å gjøre et blodig, globalt nummer av dem, og provosere fram sine trosfellers raseri, under påskudd av å beskytte deres følelser og identitet.

Da er det godt å vite at vi har norske statsråder som ikke forsøker å forklare tegningenes kontekst (at de må forstås som kritikk av maktmisbruk eller selvsensur, ikke som hat eller hets). Det gjelder å snakke så barbarene forstår, og dreper færrest mulig. Si unnskyld og gi dem rett: Tegningene er i seg selv krekende. Slik en hammer gjør vondt. Og se, der borte står en kristen bladfyk med rar frisyre. Det var han – og bare han – som gjorde det!

Når så syndebukken fortsatt lever, påviser løgnen, presiserer at han ble hengt ut for vanlig journalistisk praksis (å bruke faksimile for å vise hva striden handler om), og kaller den særnorske krisehånderingen for et svik, så må man ikke innrømme å ha sagt noe galt. Bare beklage om mannen opplevde en belastning. Det får holde. Radikal islam er dessuten ikke noe problem i Norge, ifølge vår mest sannsynlige neste statsminister.

«JE SUIS CHARLIE». All ære til tydelige Erna, unntaket Solhjell, fortvilte Rossavik, og modige, moderate muslimer som Sylo Taraku [se note nedenfor] og Yousef Bartho Assidiq. Men Jyllands-Postens Flemming Rose minner om at drapet på Theo van Gogh også utløste festtaler for ytringsfriheten. Så kom stillheten. Politiet har avverget nesten ti terrorforsøk mot J-P. Nå ligger avisen lavt. «Er ikke det å gi islamske fundamentalister makten over redaksjonelle beslutninger,» ble Rose spurt på dansk TV. «Ja,» lød svaret. Etterpå ble programlederen kalt inn på teppet fordi han løftet opp tegningene i noen sekunder.

VI TRENGER ingen blasfemilover så lenge profetens ære voktes med vold, og 50 norske statsborgere har fersk kamptrening fra Syria. Vi trenger ikke skjeggete mørkemenn når opplyste, norske kulturbærere spør hva som er så høyverdig medCharlie Hebdos rasistiske mobbing, og dermed godtar satiredefinisjonen til de følsomme og voldsomme. «Jeg er for full ytringsfrihet, men…» «Jeg forsvarer ikke trusler eller vold, men…» Veien til helvete, les: en innsnevret frykt- og krenkelseskultur, er brolagt med disse velmente «men»-ene.

Islamistenes vold virker. Mens vestens svar – unnfallenhet og særbehandling – virker mot sin hensikt. Den edle løgnen om islams godhet gjør jobben lett for høyreekstreme, og vanskelig for religionens egne reformister. Å utelate islam fra humor og kritikk er nedvurdering og infantilisering, misforstått som integreringstiltak. Mennesker man ikke kan le av, kan man ikke ta på alvor. Før de løfter automatvåpenet.

ET SISTE HJERTESUKK. På søndag døde NRK-legenden Kjell Arnljot Wig, som med rette hevdet å ha «utvidet ytringsfriheten i Norge». På sekstitallet oppfant han den konfronterende TV-debatten, og tok røykepauser under direkte sending. Etter hans bortgang sitter vi igjen med Ole Torp.

Programlederen av «Aktuelt» har mage til å kalle Wig en stor inspirasjonskilde, men inviterer terrorsympatisører til høflighetsprat. 12 franskmenn ligger nedslaktet, og lederen i Islam Net får nesten uimotsagt gi ofrene skylden. De hadde jo vanæret verdenhistoriens mest fullkomne menneske.

Også vår egen sekulære profet, Per Fugelli, ble invitert til samme studio for å berolige nasjonen. Anders Behring Breivik ble skapt av et ideologisk klima, ifølge Fugelli. Islamske terrorister er derimot «religiøse uteliggere uten bro til islams grunnstoff», rene «fremmedelegemer», «isolert» i sitt eget «vanvidd». Analysen ble framlagt med vismannens sedvanlige patos, uten dokumentasjon, uten motdebattant, til en beundrende Torp: «Takk, Fugelli, klokt som alltid.»

KANSKJE HAR IKKE karikaturstriden gitt oss ny forståelse for grunnverdiene i et liberalt demokrati, men heller brakt oss nærmere nytalen: Idioti er klokskap. Taushet er respekt. Brutalitet er fromhet. Krig er fred.

[Note: Sylo Taraku, som er generalsekretær i LIM (likestilling, integrering, mangfold), har gjort meg oppmerksom på at han har muslimsk bakgrunn, men han siden 2006 ikke har regnet seg “personlig muslim”.]

Publisert som helgekommentar i Dagbladet, 26. januar 2015.