Tag: jon hustad

Så har jeg blitt til Stalin og et helt nytt fag – sektforskningen – er introdusert i den evige, elleville Storhaug-debatten.

Det skal blir vanskelig å overgå metanivået som nå er satt av den som vanlig svært ordrike debattoverdommer Nils August Andresen. Hans artikkel ”Hvis du er i en sekt, stiller du ikke spørsmål” er egentlig lite annet enn en inflatert megaultraextrautgave av den forrige artikkelen han skrev omStorhaug og meg i Morgenbladet, der han også greide å konstruere en ”kuvending” hos meg som visstnok var svært inkonsekvent.

Jeg ser at artikkelen tas imot med begeistring av the usual suspects. Min argeste Facebook-klegg, Erik Honoré, kaller den presis. Da skjønner jeg at jeg ikke har tatt feil når jeg oppfattet den som det reneste rør. Og det mest rørete av Andresen er vel å gi hederlig omtale til et av de dårligste revolverintervjuer som er gjort på norsk fjernsyn. Siden vi snakker om sekten, tillater jeg meg å sitere fra Halvor Foslis anmeldelse på Facebook:

”Jon gjorde dessverre et mislykket forsøk på å være en kritisk journalist i et program der også programlederen sviktet fatalt. I sum ble det et selsomt, merkverdig program, i anti-opplysningens ånd: flisespikkeri, overrumpling, anonyme anklager, guilt by association, nedlatende, belærende behandling av en voksen studiogjest, som var aktuell med høstens store boksnakkis, men som ble behandlet som en blanding av et uansvarlig barn og manipulerende røy.”

Andresen derimot fikk bare med seg at gode, ”kritiske spørsmål” ble stilt fra en som er ”genuint opptatt av tall”. Finansavisens Kjell Erik Eilertsten er om mulig mer opptatt av SSB-tall enn Hustad. Han kaller Hustads kritikk for ”flisespikkeri”. Og Hustad sier at tallene er mer alarmerende enn Storhaug gav inntrykk av. Skal hun da ”tas” for å være for mild? Dette gir jo ingen mening, hvis problemet er at hun er for alarmistisk, eller drar fakta i sin retning, slik Hustad påstår.

Jeg skjønner ikke engang overskriften på Andresens artikkel. Sekt meg her og sekt der. Jeg er frittsvevende intellektuell (hoho!) og skyter dit det trengs, når det trengs. Jeg kritiserte Storhaug skarpt for hennes moské-kronikk i Dagbladet. Og jeg har selvsagt ingenting imot at Hustad griller Storhaug. Men er alle måter like gode? Er alle emner like sentrale og viktige? Hustad trakk fram tallrusk og gammalt grums, når hun nettopp har ute bok smekkfull av harde og urovekkende fakta. Fant han ikke noe å særlig å ta henne på der?

Ellers er det mye man kunne ta fatt i Andresens artikkel. Det er mange åpenbare og avgjørende forskjeller mellom Hege Storhaug og Bent Jensen (hvis man leser flere av hans artikler). Det som Storhaug anser som umistelige verdier – ytringsfriheten, demokratiet – anser Jensen for å være noe som allerede har ødelagt Europa. Selv stemmeretten er et endetidstegn i hans verden. Og han mener forfallet er noe eliten har regissert med viten og vilje. Hans idé om ”den europeiske kulturens overlegenhet” utelukker noe av verdi fra alle andre kulturer. Han ser alle flyktninger som snyltere og raljerer grovt over alle gode som drysser over dem straks de kommer over Middelhavet. Intet av dette finner du hos Storhaug.

Jeg registerer også at Andresen tre ganger må fortelle at jeg har omtalt Storhaug som en ”utrettelig menneskrettsforskjemper”. Her er setningen jeg skrev i min Dagbladet-kommentar: ”Eller hadde jeg gått glipp av en ”radikalisering” hos den utrettelige menneskerettsforkjemperen Hege Storhaug?” Dette er altså en kontekst der jeg diskuterer hvor hun står, ikke der jeg med dette uttrykket oppsummerer hvor hun står. Hadde djevelkvinnens advokat visst at formuleringen ville blitt brukt av aktoratet, ville han nok ha skrevet den i anførselstegn.

I samme artikkel kalte jeg også Storhaug for et «overengasjert følelsesmenneske» som fylte HRS med «skrikende indignasjon og dystre spekulasjoner om islam». Det var ikke fullt så aktuelt for Andresen å sitere. Man imponeres ikke av redeligheten.

Andresens artikkel innholder også direkte feil: ”Og i intervjuet med FrontPage Magazine skulle Storhaug [ifølge meg] visstnok ha sagt at vi måtte gi vår fulle støtte til frihetselskende muslimer, skjønt det er umulig å gjenfinne noe slikt i utsagnene hennes der (hun har sagt noe i den retning senere).” Nei hun sa det da. Andresen har ikke greid å lese hele artikkelen. Den er på to sider. Storhaug sier: ”But I think it is very important now to listen to Ayyan Hirsi Ali, whom I will label as the leading freedom fighter in contemporary Europe: don’t let us Muslims down. Give us a Voltaire. We have to support the secular Muslims a hundred percent. They are still in majority, according to many surveys in different European countries.”

Et par observasjoner til: Andresen mener Storhaug feilaktig tillegger muslimske debattanter en ”taqiyya”-strategi: at de bevisst taler med to tunger. Det kan godt være at mistanken er urimelig i de aktuelle tilfellene. Men i boken gir hun flere dokumenterte eksempler på enorme kontraster mellom intern og ekstern kommunikasjon fra islamske ledere. Men Andresen gir ikke inntrykk av å ha lest boken. Derimot mistror han selv hva Storhaug sier: «Hvor dypt denne beklagelsen stikker, kan man stille spørsmål ved.» Det kan man sikkert.

Andresens artikkel kan vel leses som en forsvar for Jon Hustad. Hustad takker i alle fall dypt på Facbook. Men hvis Andresen først skal skrive Facebook-Høyre-versjonen av striden mellom «The People’s Front Of Judea» og ”The Judean People’s Front”, så bør han få med seg den ypperste tildragelsen: At Jon Hustad brøt med sin venn Halvor Fosli, hans normalt nærmeste våpendrager, fordi han fikk så dårlig omtale for sin TV-opptreden. Etter to dager ville Jon bli Facebook-venn igjen, og Halvor svarte ja.

Og alle var enige om at dette var en riktig så hyggelig agurkdebatt i vintertiden.

 

Teksten ble opprinnelig publisert på Minervas nettsider 17. desember 2015.

Islamkritikeren Jon Hustad arresterer Hege Storhaug for å ha samme virkelighetsbilde som han selv.

Jon Hustad forsøker i Aftenposten å imøtegå kritikken etter sitt famøse revolverintervju av Hege Storhaug på TV2s «Underhuset» på fredag. Han hevder han korrigerte henne for å styrke «saken» – å overbevise «det moderate sentrum» med «rette tal, relevante døme og med låg innestemme» om at innvandringspolitikken må strammes inn.

Men det var ikke det han gjorde, og ikke det han oppnådde. Hustad blåste opp irrelevante filleting og gammal grums, og lot som han hadde parkert henne. Hustad ville leke Martin Krasnik, danskenes tøffe, konfronterende TV-journalist. Men ble bare en amatørversjon av Skavlan, da han intervjuet Jimmy Åkesson. Og som i dette tilfelle, går seernes sympati til underdogen som ikke fikk fair behandling.

Et underlig skuespill

For hva skjedde på TV? Hustad greide så visst å overrumple Norges mest populære hoggestabbe, som aldri fikk sjans til å framlegge et eneste fornuftig poeng fra sin nye bok, «Islam – den 11. Landeplage». Men han greide ikke å påpeke noen tall- eller faktafeil som rokker ved bokprosjektet. Eller hennes mangeårige korstog for «frihetsverdiene». Derimot hadde han mage til å sitte i TV-studio og motsi fakta og synspunkter som han selv har hevdet med stor styrke som islam- og innvandringskritiker.

Det var underlig å bivåne dette skuespillet – og etterspillet på sosiale medier. Folk på venstresiden som alltid har mislikt «Facebook-Høgre» generelt og Jon Hustad spesielt, elsker at han «rævkjørte» Storhaug på TV. Og plutselig fikk antirasistene et nytt og uventet sannhetsvitne på at det ikke er noen sammenheng mellom innvandring og kriminalitet. Hvaforno’? Hustad har alltid hevdet det motsatte.

For bare to måneder siden skrev han en svært dyster artikkel på Medier24, med denne lange overskriften: «Hvorfor skriver vi så mye om asylstrømmen? Jeg tror svaret er islam, og trusselen det utgjør mot vår kulturkrets.»

Her kunne vi lese at økt islamsk innvandring vil skape «meir kriminalitet (personar frå muslimske land er mykje meir kriminelle enn andre, viser tall fra Statistisk Sentralbyrå)».

Dette er klarere og beskere tale enn det Storhaug serverer i boka. Hun viser mest til lovløse forhold i Marsielles og Malmø, og advarer oss mot å havne der vi også. Men da skal plutselig TV 2s revolverjournalist Jon Hustad belære henne om hvor lite kriminalitet det er i Groruddalen. At den er like lav som på Vestkanten. I artikkelen hans var tonen litt annerledes:

«Vi som har råd til det, trekkjer ut i dei trygge forstadene og lever livet vårt vidare, alt medan vi kjem til å forlanga lægre skattar av di vi ikkje maktar å finansiera den stadig auka innvandringsbylgja av personar som i liten grad vil gje avkall på eigen religion og kultur og ikkje har utdaning.»

Merkelig tallkrangel

For Hustad er mest bekymret for velferdsbudjsettet. Han skriver at «ein somaliar utløyser eit investeringsbehov på 6 millionar nesten med ein gong han eller ho kjem til Noreg». Og videre at «gjennomsnittssomaliaren påfører Noreg ein nettokostnad i tenester og overføringar på ti millionar – altså rundt 16 millionar pluss pluss i framtidige kostnader, berre ved å koma hit.»

På TV filleristet han Storhaug for overdrivelser, selv om hun brukte laveretall enn dette.

Uansett er denne tallkrangelen en skinndiskusjon. Kjell Erik Eilertsen, journalist i Finansavisen, som har jobbet med disse SBB-tallene, mener Hustad bedriver «flisespikkeri» mot Storhaug. Tallene sier uansett at innvandring fra de såkalte R3-landene på sikt medfører betydelige kostnader for en allerede presset norsk velferdsstat.

Det har både Storhaug og Hustad sagt i mange år. Men på TV gav han inntrykk av at hun hadde misforstått hele regnskapet.

En kvartsannhet

Hva hadde den strenge faktasjekkeren ellers å fare med på TV? At Storhaug skriver i boka at 27 prosent av unge franskmenn støtter i IS: «Det er ikke en reell meningsmåling, men gjort av en Putin-organisasjon for å bruke den i propagandaen i Russland.»

Dette er i beste fall en kvartsannhet. Oppdragsgiver var det russiske nyhetsbyrået Rossiya Segodnya, men et seriøs britisk byrå, ICM Unlimited, utførte målingen, og resultatene ble gjengitt i flere store vestlige medier, for eksempel Newsweek. Storhaug er altså like upålitelig som et av verdens fremste nyhetsmagasiner.

Tallene om Frankrike fra denne spesielle undersøkelsen er det god grunn til å ta med noen klyper av salt. Men hva så? Nok av andre meningsmålinger forteller at IS-sympatien blant unge muslimer i Europa er urovekkende høy. Storhaug har altså rett i det vesentlige også her. Noe Hustad vet, men later på TV som han ikke vet.

Gamle viser om igjen

Det var alt skolemester Hustad hadde av innvendinger mot boka. Og så kom «Underhuset»s programleder Yama Wolasmal med de gamle historiene om innvandrerjentene som føler seg sviktet av Storhaug og HRS. Med en blanding av anonyme kilder og en gammel sak som er lagt død for lenge siden. Det er ingen som kjenner den fulle og hele sannheten om hva som skjedde den gang (begge parter føler seg sviktet). Men alle skjønner at Storhaug ikke kan å sitte på TV og forsvare seg mot anklagene uten å utlevere andre personer enda mer. Og emnet har ingenting å gjøre i en debatt med utgangspunkt i hennes islam-bok.

Så hvordan skal Storhaug behandles i debatter? Blir hennes forsvarere aldri bli fornøyd med hva slags kritikk eller anmeldelser hun får? Skjønner vi ikke hva som er jobben til journalisten Jon Hustad? Joda, selv om jeg fniser litt når han skriver at han «alltid stiller kritiske spørsmål» i arbeidet sitt, både til de han er enig med og de han er uenige med. Jeg har fulgt Hustad i mange år, og har aldri sett han ha noen kritisk distanse til sine egne helter (f. eks. Niall Ferguson). Derimot blir han fort krakilsk og mannevond om noen er kritisk til Jon Hustad.

Kritikken må ha kontekst, relevans og redelighet

Jeg skulle gjerne sett en knallhard konfrontasjon mellom en kunnskapsrik, faktagravende journalist og den ikke alltid like edruelige aktivisten Storhaug. Men da må den handle om hovedsaken i hennes islamkritikk og virke opplysende. Kritikken må ha kontekst, relevans og redelighet.

Vi må slippe at uvesentlige småfeil blir løftet fram som gedigne, graverende funn. Vi må slippe de evige henvisningene til ting som ble sagt og gjort for snart ti år siden, gjerne av andre (les:tidligere, eksterne bidragsytere til HRS). Hege Storhaug sitter i TV 2-studio og sier hun ikke tror på den konspiratoriske Eurabia-teorien (som sier at vestlige og muslimske ledere har laget en hemmelig plan for å islamifisere Europa). Hvorfor kunne ikke Hustad bare ta fram boken hennes og bruke sitater som motbevis? Fordi de ikke finnes der.

Storhaug er moderat i sammenligning med en mann som Hustad beundrer

Dermed måtte han til en artikkel fra 2006 i perifert amerikansk nettmagasin, der Storhaug var med i et fellesintervju der bl.a. Fjordman deltok, hver fra sin datamaskin. Hun sa ikke det samme som de andre. Hun sa blant annet at vi måtte gi får fulle støtte frihetselskende muslimer. Men hun sa det i dårlig selskap. Og det var nok for Hustad.

Ellers, når han ikke skal «ta» Hege Storhaug, har ikke Jon Hustad noen problemer med dårlig selskap. Han hyller Bent Jensen, en dansk historiker og kulturkriger som visstnok har vært vertskap for Fjordman under hans eksil, og som selv har luftet noen svært drøye undergangsvisjoner for Europa på kronikkplass i Jyllands-Posten. Storhaug er moderat i sammenligning med en mann som Hustad beundrer. Og som skriver til forveksling som Fjordman. Men sier du det til Hustad, blir han rasende.

Så hva er Hustad ute etter når han nå skal sette Storhaug på plass? Han er i egne øyne bare en faderlig vismann som viser omtanke med en kvinne som har gått seg vill. Dette presterte han å si til henne på TV: «Eg vil vise deg at du må reflektere mykje meir over kvar du står i terrenget, ka du ønske å oppnå og ka slags selskap du vil være i.»

Usaklig, nedlatende moralisering

Dette er ikke kritisk journalistikk. Dette er usaklig, nedlatende moralisering. Av den typen som Jon Hustad ellers bare nærer forrakt for. Men den overrasker ikke. Årets debatt om islam, innvandring og asylstrøm har til fulle vist hvor mye moral og følelser enkelte debattanter er i stand til å oppdrive, på bekostning av elementær, sunn fornuft.

Og jeg har selv analysert det absurde «Hege-hatet» i en helgekommentar i Dagbladet: Når fenomenet Hege Storhaug bringes på banen, kan selv de mest sindige og fornuftige mennesker blir veldig rare og kjipe versjoner av seg selv.

Det er også en av grunnene til at fenomenet stadig vokser. Folk ser en bekymret, litt overspent dame som sier noen ganske opplagte, men urovekkende ting om hva som nå skjer med Europa og Norge. Og så ser de noen gå løs på damen, i stedet for å gå løs på problemet. Og så tenker de sitt og bestiller bok de også.

 

Teksten ble opprinnelig publisert som debattinnlegg i Aftenposten, 15. desember (på nett) og 16. desember (på papir).