Menn med makt og penger? Ikke sexy. Aftenpostens forskningsekspert har talt.

Aftenpostens folkeopplysning om partnervalg ligger nærmere Kvinnefronten enn forskningsfronten, ifølge Kjetil Rolness.

Metoo-kampanjen har skapt en helt ny bevissthet om menns misbruk av makt for å skaffe seg sex. Og godt er det. Men kampanjen har også – uten at det var hensikten – skapt oppmerksomhet om en annen sannhet: At mange kvinner tenner på makt.

Dette temaet er ikke fullt så populært å snakke om. Og særlig ikke blant de som er politisk engasjert i kampen mot nettopp menns makt. Noen av dem driver med forskningsformidling i norske medier.

Nina Kristiansen er redaktør i nettavisen Forskning.no og mangeårig spaltist i Aftenpostens “Uviten”-spalte, som retter søkelys på ”dårlig forskning, flau formidling, kunnskapsløse politiske forslag og ren fusk”.

Kristiansen har også bakgrunn som forkvinne i Kvinnefronten. Dette er ikke en organisasjon som bygger sin virksomhet på forskning og fakta. Den er ifølge seg selv en ”radikal feministisk organisasjon som vil forandre verden.” Og den bygger sin viten og virksomhet på ideologi.

Kvinnefronten fastslår blant annet at porno og prostitusjon er ”vold mot kvinner”. Ikke fordi de har særlig kunnskap om forekomsten av vold i sexindustrien. Tvert imot. De har bare politisk definert at det er slik.

Kristiansen er fortsatt et aktiv og sentralt medlem i organisasjonen. For ikke lenge siden holdt hun et internt foredrag med tittelen: ”Hvordan formidle feminisme og Kvinnefrontens politikk på en god måte?”

En måte kunne være å forkle radikalfeminisme som forskningsformidling. Det ville være en drøy påstand. Men jeg våger å påstå at et sterkt engasjement for kvinnekampen kan gi skylapper i visse saker. For eksempel når man skal besvare spørsmålet:  “Hvilke menn vil kvinner egentlig ha?”

Men nettopp dette evig aktuelle mysteriet var det Nina Kristiansen gav seg i kast med i gårsdagens ”Uviten”-spalte i Aftenposten.

Hun tok utgangspunkt i lege Pål Guldbrandsen mye leste Aftenposten-kronikk, der han beskrev effekten av sin yrkesstatus. Hvordan makt og posisjon kan gi en ellers lite attraktiv mann tilgang til kvinner, ikke minst underordnede kolleger.

Men forskningsredaktøren er skeptisk og spør: ”Hva sier forskningen om kvinners forhold til menn med makt?”

Den sier så mangt. For eksempel at kvinner foretrekker menn i røde klær, fordi rødt forbindes med makt. Bare se på alfahannene blant apene.

Javisst. Det er all mulig grunn til å være skeptisk til den endeløse strøm av klikkvennlige forskningsfunn fra USA. Det er som regel snakk om overflatiske, isolerte laboratoriestudier basert på enkle visuelle stimuli, og resultater tolket i tråd med forskerens like enkle faglige fordommer, gjerne knyttet til biologi. Men Aftenpostens forskningskritiker har ingen metodologiske innvendinger mot disse studiene. Hun liker bare ikke svarene de gir.

De fleste (evolusjons)psykologiske studier om partnervalg sier nemlig det samme som legen: At kvinner tiltrekkes av menn med status. Og at status henger sammen med makt. Dette kan ikke Kristiansen slå seg til ro med: “Men hva gir status? Er det alltid makt?” Og hun fortsetter:

“God helse kommer høyt opp når kvinner velger menn på bilder. Dette er dårlige nyheter for middelaldrende menn med og uten makt. Unge menn virker sunnere.”

Men alle vet at høyere status også er knyttet til bedre helse. “Menn på Vindern i Oslo Vest lever gjennomsnittlig 12 år lenger enn menn på Sagene-Torshov i Oslo Øst.” Det kan vi lese vi i Forskning.no, der Kristiansen er ansvarlig redaktør og daglig leder. Men i Aftenposten lager hun en falsk dikotomi mellom makt og helse. Og vil helst knytte sunnhet til ungdom:

“Når det er evolusjonspsykologer som gjør studiene, forklarer de kvinners valg i dag med kvinners valg for tusenvis av år siden. Vi vil ha menn med høy status, menn som overlever og bidrar. Det gir trygghet. Selv om ungdom, helse, og dermed gode gener, ofte trumfer makt.”

Da skulle man tro at kvinner gjennomgående velger yngre menn som livspartner. Men det vet vi at de ikke gjør. For hvert par av typen Anne Marie Ottersen (72) og Lasse Lindtner (62), finnes det sikkert ti par som ligner mer påBeate Eriksen (57). of Toralv Maurstad (91).

“Forskningen er ikke helt enig med seg selv i hva som gir status,” skriver Kristiansen videre. Kvinner liker menn som er hjelpsomme. Kvinner liker menn som er kreative. Kvinner liker menn med humor. Men også dette er egenskaper som ikke står i motsetning til makt, og heller ikke kan erstatte makt. En arbeidsledig lagerarbeider blir ikke en vinner på kjønnsmarkedet, selv om han er god til å fortelle vitser.

Kristiansen kunne har trukket frem andre studier som viser at kvinner foretrekker høye menn, eller er mindre opptatt av utseende enn menn. Men hun er i det hele tatt ikke opptatt av helt åpenbare kjønnsforskjeller i partnervalg. Hun vil heller ha fram at ”psykologien har flere teorier på lager. For eksempel at vi blir tiltrukket av folk som ligner på oss selv i holdninger, verdier, fritidsaktiviteter og utseende.”

Kvinner og menn tenner på likhet og likestilling? Det høres jo skrekkelig fint ut. Fullt i tråd med samfunnets idealer. Men teorien sier ikke det Kristiansen påstår. Den handler verken spesifikt om forholdet mellom menn og kvinner, eller bare om romantiske forhold, men like mye om vennskap. Forskningsartikkelen som hun linker til, er illustrert med et foto av to unge venninner med veldig lik klestil og hår. Kanskje kvinnefronteren forsøker å hinte om at kvinner like gjerne kan velge kvinner?

Men Kristiansen mener likheten også gjelder de heteroseksuelle. “Vi velger menn som er ganske like oss selv, i alder, utdanningsnivå og økonomi. Om vi velger eldre menn, er det større sjanse for at vi skiller oss.”

Dette har hun fra en SSB-rapport. Men hun nevner ikke at SBBs statistikk tegner et fast mønster av ulikhet i alder. Gjennomsnittsalderen ved giftemålet er 38,2 år for menn og 34,8 for kvinner. Det er ikke store gapet, men i en periode (fra tidlig 60-tall) der gjennomsnittsalderen ved giftemål har økt med hele 10 år for begge kjønn, og der likestilling ellers er blitt en realitet, er forskjellen forbløffende stabil år for år: Kvinner søker litt eldre menn, menn søker litt yngre kvinner.

Men så kommer det virkelig underlige i Aftenpostens forsøk på å gripe partnervalgets logikk:

“Og ikke minst velger vi menn som har barn fra før. Det er fordi de har høyere status, sier en forsker til Nettavisen. Nei, det er fordi dette er menn som stiller opp hjemme, sier en annen til klikk.no. De mange mennene som ikke har fått barn innen de er 45 år, vil heller bruke livet på arbeid og/eller fritidssysler. Da får de god tid til å oppnå status og makt på jobben eller i politikken, men er altså ikke blitt attraktive partnere.”

Og slik slutter artikkelen. Menn som har barn fra før, er altså attraktive for kvinner, ifølge Nina Kristiansen. Uten at det faller henne inn at disse menn nødvendigvis må være eldre, og til dels betydelig eldre, enn kvinnene, som ikke har fått barn. Dermed er det ikke bare forskningen som er uenig med selv selv. Også forskningsredaktøren er uenig med seg selv.

Og Kristiansens framstilling av flerkullsfedrene og de barnløse menne er mildt sagt misvisende: Menn som ikke har fått barn når de 45 år – dessverre en økende andel – er ikke i ferd med å skaffe seg makt og status. Og svært få av dem har valgt sin egen barnløshet. I stedet er de valgt bort av kvinnene, særlig kvinner med høy utdanning. Disse kvinnene vil heller ha en ”pent brukt” mann med gode ressurser, enn enn ”ubrukt” mann med lite ressurser.

Dette dokumenterte samfunnsforskeren Kari Skrede allerede i 2005. Og preferansen er ikke ny. ”Det ser en også i gammelhistorisk statistikk. Det er de bedrestilte mennene som blir valgt først,” sa Skrede i et intervju med Morgenbladet i 2012, og la til: ”Det blir litt sosialdarwinisme.”

Så kanskje utviklingspsykologien ikke er så irrelevant som Aftenpostens forskningskommentator skal ha det til. Og Kristiansen nevner ikke den aller viktigste faktoren på det nådeløse kjønnsmarkedet: Penger.

Penger er – for mange kvinner – sexy. Og penger kan byttes i skjønnhet. Derfor Onassis-syndromet: Selv fæle rike menn kan bli gift med svært vakre kvinner. Selv om de verken er kreative, har humor eller – hjelper til hjemme!

Det finnes forskning som sier at kvinner er 1000 ganger mer sensitive for mannens årsinntekt i partnervalget enn omvendt.

Penger forklarer også resirkuleringen av de godt brukte mennene, som ofte er alfahanner fra privat sektor. De som lykkes i arbeidslivet, lykkes også i familielivet. Jo flere barn fedrene har, desto mer tjener de i forhold til barnløse menn.

Og undersøkelser i likestilte Norge viser at kvinner fortsatt vil forsørges. 7 av 10 kvinner ønsker at mannen skal tjene mest. 6 av 10 av heltidsarbeidende kvinner med to eller flere barn misunner kvinner som kan være hjemme hele eller halve tiden.

Dette er ikke gode nyheter for de som vil at virkeligheten skal samsvare med likestillingsidealene. Dette er ikke politisk korrekte preferanser. Det er kanskje derfor de bekreftes av forskning, men underspilles av personen som er utpekt av Norges største avis til å gå forskningen i sømmene. Slik at avsløring av ”uviten” og ”flau formidling” blir til uviten om viten og flau forskningskritikk.

Kanskje Aftenposten burde vurdere å legge spalten litt nærmere forskningsfronten og litt lenger fra Kvinnefronten.

 

Kronikken ble opprinnelig publisert på Medier24, 15. februar 2018.

 

De lave forventningers sexisme

 

Flu-voldtekt

Frifinnelsen av de voldtektstiltalte fra Hemsedal strider mot alminnelig moral, mot alminnelig rettsoppfatning og mot alminnelig fornuft.

For å presisere det første og selvsagte: Det er fundamentalt forkastelig at tre voksne menn tar med seg en fremmed, 18-årig jente på nachspiel, gir henne tungt dop og har sex med henne.

Det trengs ingen millimeterjuss for å ta avstand fra handlingen, og føle med ei jente som sliter ikke bare med ettervirkningene av opplevelsen, men nå også sjokket etter dommen.

MENNENE ER ALTSÅ frikjent selv om juryflertallet fant dem skyldig, og dømte dem til å betale offeret erstatning. De er frikjent selv om taxisjåføren gjennom rekonstruksjon har vist hvordan jenta ble båret over skuldrene som en potetsekk, og det virket som hun hadde «absolutt ingen kontakt med livet».

En overlege ved Folkehelseinstituttet anslo at MDMA-dosen kunne medført «alvorlig forgiftning og død» (og da la hun, på grunn av vitenskapelig usikkerhet, «til grunn det gunstigste anslaget for de tiltalte»).

DOMMEN ER ENDELIG, men det virker bare desto mer provoserende på folk. Plutselig vil mange ha endringer av både beviskrav og juryordning. Men dommen kan være gal, uten at systemet er galt. Vi kan ikke tilpasse rettsprinsipper etter utfallet i enkeltsaker.

Det skal være rettssikkerhet også for tiltalte. Det skal være strenge beviskrav for å bli straffedømt. Lekmannsordningen er til for gi retten demokratisk forankring. Regelen om kvalifisert flertall (minst 5 mot 2) fungerer som ekstra forsikring mot justismord.

Men det er selvsagt krevende å hevde det vakre prinsipp om å heller la ti skyldige gå fri enn å dømme én uskyldig, når det lyder som en hån mot et konkret offer – som i tillegg framstår som taper i rettssystemet.

Saken handler også om viktige sosiologiske skillelinjer som etnisitet, kjønn og klasse:

INNVANDRINGSASPEKTET. Hege Storhaug tabbet seg ut ved å antyde at de tiltalte var innvandrere, uten å sjekke fakta. Hun har rett i at innvandrere er overrepresenterte i voldtektsstatistikken, at asylsøkere står bak mange av de nylige masseovergrepene, og at medier (særlig svenske) ofte har unnlatt å gi fullstendig signalement av de mistenkte, selv om identiteten har vært kjent.

Men derfra til å mene at sannsynligheten for at gjerningsmenn er innvandrere er større når mediene ikke opplyser om etnisitet? En logisk kortslutning.

Vi bør heller se på en annen «folkevandring». Skidestinasjonen Hemsedal fylles hver vinter av «veldig mye folk med en litt annen livsstil enn vi er vant med oppe i bygda», sier journalist Arne O. Hindahl i Hallingdølen. Det har vært flere voldtekter, og de involverte er tilreisende som liker fart både i og utenfor bakken. «Det har gjort at bygdefolket er blitt litt skremt, rett og slett.»

Norske bygdefolk kan altså bli skremt av annet enn muslimer med patriarkalsk kultur. Egne landsmenn med utagerende festkultur er ikke helt ufarlige de heller.

KJØNNSASPEKTET. Vi hører ofte at de mange frifinnelsene i voldtektssaker skyldes kjønnssynet til mannlige dommere.

Men i denne saken, var altså to av de tre lekdommerne som stemte for frifinnelse, kvinner. Dette overrasker ikke. I en undersøkelse fra 2011 der jurymedlemmer i voldtektssaker ble intervjuet, var kvinnene var mest fordømmende mot offeret. Noen skilte mellom «tøyter» og «ordentlige jenter» (les: de som ikke blir igjen på nachspielet).

Hvorfor? Noen har pekt på at juryene tiltrekker seg middelklassekvinner som ser ned på løsaktige kvinner av folket Dermed er vi over på:

KLASSEASPEKTET. Advokaten til en av de tiltalte, Arne Seland, er tilfreds over at selv menn fra «Harryhytta» kan få rettferdighet: «Dette viser hvor viktig meddommerfunksjonen er, og at det ikke er «overklasse som skal dømme tiltalte ovenfra og ned».

Andre med mindre kjennskap til rettssystemet virker nærmest sjokkert på sosiale medier over at mannen i gata med alle sine «fordommer» kan få det avgjørende ord i voldtektssaker.

Men fordommer har vi alle, og profesjonelle dommere kan lett utvikle yrkessykdommer. Ifølge Marius Dietrichson, leder av Forsvarergruppen, viser til internasjonal forskning, og sier lekmenn er like dyktige til å vurdere bevis som fagdommere. Fordi det handler om fakta. Hva som har skjedd.

MEN GJØR DET virkelig det i voldtektssaker som denne?

Mennene var tiltalt etter straffelovens §192, for «seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen». For å vurdere subjektiv skyld, må juryen ta hensyn til mennenes oppfatning av kvinnens tilstand. Det gjør nesten fysisk vondt å lese det avgjørende mindretallets vurdering: «Mindretallet finner det ikke tilstrekkelig bevist at [jenta] opptrådte på en slik måte at de tiltalte hadde grunn til å tro at hun var ute av stand til å motsette seg de seksuelle handlingene.»

Det finnes nemlig mobilbilder der hun ifølge mindretallet «opptrer aktivt» i handlingene. Men det hjalp ikke at hun framsto som fullstendig passiv heller: «Det forhold at hun ble båret ut og inn av taxien, er etter mindretallets syn ikke tilstrekkelig for at de tiltalte skulle forstå hvilken tilstand hun var i.»

HVA SKAL MAN SI? Det er vanskelig å forstå hvilken tilstand mindretallet var i, da de kom fram til at en kvinnes tilstand skulle være uforståelig for dem som bar henne som en potetsekk. Kanskje vi likevel må tematisere kjønnsynet til meddommerne – synet på menn.

Vi kan innføre et nytt begrep: De lave forventningers sexisme: Er du mann? Ok. Dop ned ei jente til hun ikke kan gå. Si etterpå at du oppfattet henne som «den aktive parten» i gruppesex. Du går fri.

Opprinnelig publisert i Dagbladet, 6. august 2016.

Bare kvinner kan være ofre?

«FOR ENKELT, Kjetil Rolness», sier forskerne bak Fritt Ords ytringfrihetssrapport om min kritikk av deres forskningsformidling. Men hvor vanskelig skal det være? Deres egen statistikk om kjønn og netthets er entydig: Kvinner opplever ikke mer netthets enn menn, og blir ikke mer forsiktige enn menn etter netthets.

Så enkelt, altså. Netthets er ikke et spesielt kvinneproblem, slik media har fortalt oss, noe rapportene finner «overraskende» og «interessant». Men det må du finlese deg til. Når forskerne og journalister presenterer funnene for almenheten, er igjen alt fokus på utsatte kvinner (og minoriteter).

Forskningsleder Bernard Enjolras og forsker Kari Steen-Johnsen ved Institutt for samfunnsforskning har nå skrevet to kronikker (også en i Aftenposten) uten å greie å si at netthets rammer kjønnene like mye. I stedet gjentar de åpenbare feil.

33 prosent av mennene mot 29 prosent av kvinnene har opplevd netthets. Forskjellen er såvidt innenfor statistisk feilmargin og dermed ikke signifikant, ifølge forskerne. Men: «Forskjellen mellom menn og kvinner når det gjelder om de er blitt mer forsiktige etter slike opplevelser, er derimot signifikant. 20 prosent av kvinnene og 16 prosent av mennene er blitt mer forsiktige.» Men bare 122 har svart på dette, noe som gir rundt ni prosent feilmargin.

Da er kjønnsforskjellen på fire prosent i hvert fall ikke signifikant. Den er bare påstått. Mot bedre vitende.

I første rapport står det: «For kvinner gir slike erfaringer [netthets] seg ikke utslag i større grad av tilbaketrekning fra ordskiftet enn det vi finner hos menn.»

I sluttrapporten er dette endret til: «Kvinner (…) blir oftere mer forsiktige med å uttale seg etter slike opplevelser.»

Hva står oppgitt som kilde for denne motsatte konklusjonen? Den første rapporten.

Feil, rør og skjevframstilling. Var det dette Fritt Ord bestilte? Forskerne er blitt kritisert for å trekke bastante slutninger om folks holdninger basert på abstrakte spørsmål med stort tolkningsrom. Respondentene kan også ha svært ulike oppfatninger om hva som er «ubehagelige eller nedlatende kommentarer» (netthets). Har kvinner (i snitt) lavere terskel enn menn for hva de blir såret og krenket av, gir spørreundersøkelsen et overdrevet bilde av hva kvinner utsettes for i forhold til menn.

Forskere og kommentatorer trekker så frem forskjellene i hetsens innhold. Kvinner hetses mer for kjønn og utseende. Det er ille, men neppe mer belastende enn trusler. Dobbelt så mange menn som kvinner mottar «konkrete trusler», ifølge denne og andre undersøkelser. Hvorfor er det ingen i debatten som nevner det?

Ufrivillig peker forskerne mot forklaringen i sin kronikk. De snakker om «politiske anerkjennelseskamper der noen typer av nasjonalitet, etnisitet, kultur, religion, kjønn, seksuell legning ikke gis den samme verdighet og status som andre mer verdsatte identiteter.»

Nettopp. Noen typer av kjønn(!) gis ikke samme verdighet som andre når offerstatus skal deles ut. I likestillingslandet Norge er det å være «utsatt» og «rammet» synonymt med å være kvinne (eller minoritet), uavhengig av forskning.

 

Innlegget sto på trykk i Dagbladet, 28. november 2014. I sitt svar i Dagbladet 3. desember, innrømmer ISF-forsker Kari Steen-Johnsen at de tok feil om signifikans, og at kjønn ikke spiller noen rolle når det gjelder sannsynligheten for å bli utsatt for netthets – eller for å blir mer forsiktig etter å blitt utsatt for netthets.

Kjønn ingen hindring. Kjør debatt!

Kjønn ingen hindring-Flu

Netthets rammer et mindretall. Og menn mer enn kvinner. Hvorfor hører vi bare det motsatte?

NETTHETS er utpekt som en alvorlig trussel mot demokratiet. Og kvinner skal være særlig rammet. Faktisk er begrepet nesten blitt synonymt med kvinnehat. TV-dokumentarene ”Menn som netthater kvinner” (SVT) og ”Kvinne jeg hater deg” (TV2), samt flere alarmerende NRK-oppslag har skapt inntrykk av at kvinnelige samfunnsdebattanter må ”regne med” trusler og sextrakassering.

Men nå foreligger en forskningsbasert undersøkelse om ytringskultur i regi av Fritt Ord, og tallene er udramatiske: Bare 31 prosent har opplevd ubehagelige eller nedlatende kommentarer etter å ha sagt sin mening offentlig. Forskjellen mellom kjønnene framstår som ”ubetydelig”, og peker i motsatt retning av forventet:

FLERE MENN enn kvinner har opplevd ubehagelige kommentarer: 33 mot 29 prosent. Menn har også i større grad opplevd gjentatt hetsing. Lignende finner vi i en amerikansk undersøkelse: 44 prosent menn mot 37 prosent kvinner sier seg trakassert på nettet. Både i Norge og USA oppgir langt flere menn enn kvinner at de har mottatt konkrete trusler.

Uventet, ifølge forskerne: ”Sett i lys av den kritikken som har vært rettet mot den digitale offentlige debatten, kan forekomsten av nedlatende kommentarer kanskje synes lavere enn forventet.” Og: ”I lys av det spesielle fokuset som har vært rettet mot kvinners og minoriteters utsatte posisjon i nettdebattene, er det også overraskende at disse gruppene ikke oppgir å ha mottatt flere ubehagelige kommentarer enn andre.”

DISSE HOVEDPOENGENE er gjemt bort på s. 174 i sluttrapporten. Og utelatt i lanseringen og i sammendraget. Ingen sier høyt at menn opplever like mye eller mer netthets enn kvinner. Vi hører heller ikke om et annet funn: at personer ytterst til høyre politisk (oftest: menn) sensurerer seg selv for å unngå mobbing og reaksjoner fra arbeidsgiver. I stedet skriver tre forskere fra Institutt for Samfunnsforskning en Aftenposten-kronikk om kvinners særegne ytringsproblemer.

Kvinner risikerer å bli møtt med kommentarer om kjønn og utseende. I tillegg kommer kvinners ”selvbegrensning”. De legger mer bånd på seg, for ikke å såre og støte noen, eller selv bli latterliggjort. Det kan igjen føre til ”stillhetsspiraler”, at man tier desto mer, om man oppfatter debattklimaet som ubehagelig.

MEN IGJEN trekker statistikken i motsatt retning: Bare 20 prosent kvinner (og 16 prosent menn) er blitt mer forsiktig med å ytre seg etter ubehagelige erfaringer. Liten kjønnforskjell også her. Men kommer det fram? Nei, kronikken ender i moll: ”Våre funn antyder at det er en fare for at kvinners meninger blir svakere representert i det norske ordskiftet.”

Antydninger om mulige farer. Dermed får vi, tross tallenes beroligende tale, bekreftet våre dystre antakelser om nettets mørke og kvinner utsatthet. Og trenger vi mere svartmaling, kan vi alltid stole på våre kvinnepolitisk profilerte aviskommentatorer.

ENDELIG VET VI hvorfor kvinner og minoriteter er underrepresentert i den offentlige debatten,” skriver Martine Aurdal i Dagbladet. Hun kaller Fritt Ord-rapporten en ”grundig empirisk gjennomgang”, men ignorerer all empiri som gjør netthets til et mindre kvinneproblem enn antatt. Aurdal kjenner nemlig en fiktiv dame som heter Kari. Når Kari skriver leserbrev om fotball i lokalavisen, får hun sexkommentarer, vegrer seg for å uttale seg igjen, og dermed fortsetter ”de hvite mennene” å dominere debatten.

Kvinner ”behandles systematisk ulikt av publikum”, ifølge Aurdal. Diskriminering er altså eneforklaringen på underrepresentasjonen. Det er det vi pleier å høre. Før la man skylden på avisredaksjonene, men etter at de aktivt begynte å søke kronikker og debattinnlegg fra kvinner, er nå hetsen utpekt til problemet. Alt kan brukes som forklaring. Bare ikke kvinners manglende vilje, behov og interesse.

I FØLGE EN internasjonal undersøkelse fra i fjor vet kvinner mindre om politikk enn menn. Og kjønnsgapet var størst i likestillingslandet Norge. Bare 20 prosent av kvinnene visste hva handlingsregelen var. Derimot visste 77,5 prosent hva ekskjæresten til Tone Damli Aaberge het.

Er kvinner dumme? Nei. Men de er mindre opptatt av politikk. Kjønnene har også (på gruppenivå) litt ulike samværsformer og livsprioriteringer. Selv høyt utdannede kvinner er mindre glad i å diskutere og polemisere enn menn, i hvert fall om ”upersonlige” emner utenfor eget fagfelt. Kanskje finner kvinner mening, nytte, hygge og bekreftelse i andre ting enn å være uenige om formueskatt, islamisme og platelister? Hun deler feriebilder på Facebook, han kjører debatt på Twitter. Det er et personlig valg. Men da er det ikke dårlig ytringskultur eller hvite menn som hindrer meningssterke kvinner å nå fram i offentligheten. Martine Aurdal kan spørre seg selv hvor lang og tornefull ferden har vært. Hun ble sjefredaktør for ukeavisa Ny Tid da hun var 27.

HUN KAN OGSÅ spørre hvilken rolle hun selv spiller som meningsbærer i den påståtte stillhetsspiralen. Spiralen starter med folks oppfattelse av debattklimaet. De aller fleste kjenner netthets bare fra media, der fenomenet er blåst opp til avskrekkende størrelse. Jo mer synsere, eksperter og politikere framstiller debattdeltakelse som en risikosport for det ene kjønn, desto mer vil kvinner begrense sin egen ytringsfrihet.

Det er en gåte at denne svartmalingen skal være god feminisme. Hvorfor ikke heller si: Jenter, det er ikke så ille som dere tror. Det er ikke verre å være kvinne enn mann der ute. Men meningsbryting er ikke noe venninneselskap. Du tar på deg tykkere klær når du skal ut i kulden. Da bør du også ta på deg tykkere hud når du skal mene i offentligheten. Og møter du et nett-troll, la deg ikke skremme. Len deg heller tilbake, og kjenn selvtilliten øke: Han greide ikke å møte mine argumenter saklig. Den debatten vant jeg. Kanskje jeg skal ta en til?

 

Kommentaren sto på trykk i Dagbladet 22. november 2014.