Overlat liste-nerdingen til kulturfolket, og lag heller en verdikanon.
Hvilke kunstnere og kunstverk betyr mest for oss som nasjon? Går det i det hele tatt an å lage en sånn liste? Og hvilke verk ville du hatt med på en sånn liste?
Jeg merker jeg blir veldig engasjert av disse spørsmålene. På vegne av minst 10 prosent av befolkningen: Vi som allerede er veldig engasjert i kunst og kultur. Vi som minst trenger en sånn liste. Men det er vi som blir spurt, når det plutselig rykker i den kulturkonservative Høyre-foten og kunnskapsministeren vil fylle en støvete kanon med verdig innhold.
Hva svarer vi? Først varmer vi opp med noen kritiske dypsindigheter: «Kanon er dynamisk.» «Kultur kan ikke konserveres på et Norges-glass.» «Det finnes ingen fasit». Så kjører vi på med egne kjepphester og favoritter. Erlend Loe mener «Ragnar Hovland bør står sentralt». Arkitekt Gisle Løkken vil kanonisere Hausmania og Svartlamoen. «Berre dei døde bør vere med», sier gledessprederen Jon Fosse, men det liker ikke Cecilie Løveid: «Ein ber på ein måte om ei komfortsone då.»
Nei, vi skal ikke ha noen komfortsone, men en endeløs nachspieldiskusjon på kultursidene. Prosessen er det viktigste! Som om rangering av navn og verker bidrar til folkeopplysning og dannelse. Som om leselyst, kunstinteresse eller kulturforståelse vekkes av en Idol-kåring av døde kunstnere.
La oss innse det: De fleste dødelige, nålevende nordmenn synes Ibsen er kjedelig, og har knapt lest ham. Da blir kanondebatten om «Vildanden eller Brand?» enda mer fremmedgjørende. Som om kulturfolket skulle bivåne kåringen av «Tidenes vakreste cupcake», eller en karslig krangel om de ti beste riflene for avliving av ulv.
«Sagaen om isfolket» og «Morgan Kane»-serien vil neppe nå opp i kåringen, selv om begge var folkelesning i to generasjoner. Det er like greit, om kriteriet er kvalitet og viktighet. Kritikerfavoritter, prisvinnere, klassikere og pensumbøker utpekes av dem som til enhver tid har kompetanse, posisjon og makt på sitt felt. I den grad disse smaksdommerne tar hensyn til folkemeningen, er det for å distansere seg fra den.
Derfor vil en kulturkanon slett ikke vise hva «hva som er felles for det norske samfunnet», men heller synliggjøre kulturkløften som statistikk, sosiologi og hverdagserfaring stadig bekrefter. Nordmenn deler nettopp ikke det samme syn på kunst, litteratur, film, teater, musikk, design og arkitektur. Tvert imot skaper kulturkonsum forskjell på folk. Du kan si mye pent om en som liker Solstad, Nordheim, Fehn og Melgaard. Men ikke at hun er en typisk nordmann.
Selv klassekampen kan intervjue 18 kunstnere, kritikere og kulturledere om kanonen, uten overhodet å tematisere klassedimensjonen. Sånt må vi overlate til FrP, partiet som alltid er forut for sin tid. Da de foreslo en norsk kulturkanon i 2006, ønsket de ikke fagjuryer fra kultureliten, etter dansk modell, men folkeavstemning og en «kanon for folk flest». Du må gjerne fnise, eller gjøre som Jon Fosse – advare mot «ei populistisk liste» som «styrkjer kommersialiseringa – og trumpifiseringa» av kulturen.
Frp mente også at «norsk kultur er under press». Sånn er akseptabelt å si om presset kommer fra ny teknologi, kommersialisering og anglifisering. Men da kulturministeren i Danmark omtalte sin kanonidé som et vern mot enkelte minoriteters «middelalderske normer og udemokratiske tankegang», var helvete løs. Og det husker fortsatt norske politikere: «Norsk kultur er altfor viktig til å bli offer i en kulturkamp,» sier Bård Vegar Solhjell. «Som et lite land i en globalisert verden har Norge store utfordringer med å utvikle og bevare kulturen og språket. Skal vi klare det, kreves framfor alt en vilje til å danne et sterkt og inkluderende fellesskap rundt kulturen.»
Nettopp. Derfor bør en kanon ikke handle om en snever kultursektor, men om kultur i den vide, dype, antropologiske forstand. Ikke en liste av vedtatt viktige verker fra fortiden, men av levende verdier og tradisjoner som folk faktisk opplever som felles og viktige. Det er rart at Høyre vil kopiere en gammel dansk kanon som ikke virker (den fikk aldri autoritet), i stedet for den nye «Danmarkskanonen» bestående av 10 sentrale verdier, utvalgt av både folk og fagfolk: Velferdsamfunnet, frihet, tillit, likhet for loven, likestilling, det danske språk, foreningsliv og frivillighet, frisinn, hygge (!) og den kristne kulturarv.
Ja visst, denne listen er langt på vei nordisk eller europeisk, og selvsagt kan den diskuteres. Det var noe av poenget: Ikke lage en «danskhetskanon», men skape bevissthet om hvilke verdier man ofte tar for gitt.
En tilsvarende norsk liste kunne tydeliggjøre kvalitetene ved vårt eget samfunn, få oss til å sette mer pris på dem, forsvare dem og utvikle dem videre. Det ville fremme en inkluderende verdipatriotisme, til forskjell fra både en ekskluderende nasjonalpatriotisme og en normløs multikulturalisme. Det ville gi nye landsmenn et første samlet svar på spørsmålet: «Hva skal til for å bli norsk?» På nettsida til Danmarkskanonen finnes interessante tekster om de ulike verdiene, også skrevet av vanlige folk. Det er lett å tenke seg en norsk videreføring – med konferanser, utstillinger, dokumentarer og bokutgivelser. Hver av verdiene kunne bli tolket, belyst og kritisert av Norges fremste forskere, kunstnere og forfattere (skulle gjerne lest Knausgård om likestilling). Selv melder jeg meg til å skrive et varmt forsvar for den norske kosen.
Opprinnelige publisert som helgekommentar i Dagbladet 14. januar 2017.