Posted on

Kvinnekamp med PDF

Aksel Braanen Sterri er en ideologisk gammelfeminist forkledt som ung mann med forskningsinteresse.

PIRKER MAN BORTI likestillingsdogmer, må man regne med å høre mye rart. Aksel Braanen Sterri, lederskribent i Dagbladet og selverklært feminist, har lest min sistehelgekommentar i hans egen avis, og fastslår at jeg har «avlyst kvinnekampen».

Det visste jeg ikke. Kvinnekampen handler om mange ting. Jeg skrev bare om den aktuelle debatten om kjønnsrepresentasjon – i toppledelsen i store konserner, blant partnere i advokatfirmaer, og blant gjestene på Dagsnytt 18. Mer eller mindre skjev kjønnsbalanse over hele linja.

MEN STATISTISKE FORDELINGER sier ingenting om årsak eller urett. Og er kun et likestillingsproblem dersom kvinner har dårlige muligheter eller møter større motstand enn menn. Lar det seg dokumentere at dugelige, villige kvinner ikke slipper til, vil jeg selvsagt støtte en kamp mot dette, slik jeg vil støtte kampen mot enhver annen diskriminering. Jeg stiller bare et elementært krav: at diskrimineringen må påvises før den kan bekjempes.

Og her er det tynt. Man retter en moralsk pekefinger mot selve statistikken. Og det er det. Selv den mest indignerte debattanten, Elisabeth Grieg, har til nå ikke pekt på en eneste konkret forskjellsbehandling eller strukturell mekanisme som har rammet kvinnelige sjefkandidater. Hun har ikke engang gjort noe med manndominansen i sjefssjiktet av sitt eget firma.

STERRI TILLEGGER MEG altså en politisk agenda jeg ikke har. Og karikerer mine ankepunkter mot feminismen. Pleier jeg å «ironisere over de «gærne feministene» som kritiserer H&M-reklamer og seksualiserte dameblader»? Jeg har aldri brukt uttrykket, eller ironisert over slik kritikk. Derimot har jeg formidlet mange kuriøse «genus-nyheter» fra Sverige. Disse sakene kan man ikke ironisere over, fordi de er ferdigparodiert.

For eksempel: Jus-fakultetet ved Universitetet i Stockholm fjernet nylig bildene av tidligere professorer fra veggene. Hvorfor? Fordi de forestilte «vita äldre män» og man ønsket at alle besøkende «ska känna sig inkluderade.»

Nyheten skapte latter og hoderysting da jeg delte saken på Facebook. Bare én brukte mye energi på å forsvare tiltaket. Aksel Braanen Sterri. Han viste til forskning om såkalt «stereotype threat» som gjør miljøer mindre attraktive for kvinner. At jusfakultetene både i Sverige og Norge forlengst har et solid flertall kvinnelige studenter, nevnte han ikke.

KVINNEREVOLUSJONEN som nå pågår i høyere utdanning er allerede i ferd med å bedre kvinneandelen i toppsjiktet. Og lederstatistikken skyldes et naturlig etterslep. Aktuelle kandidater til sjefsjobber i næringslivet er i 50-årsalderen. Og har utdanning som økonomer, jurister eller ingeniører. Få kvinner startet en slik utdannelse for 30 år siden. Derfor er det foreløpig få kvinnelige kandidater til slike jobber. Enkel matematikk.

Men Sterri er ikke opptatt av slike nærliggende, åpenbare fakta om norske forhold. Han er opptatt av amerikanske forskningsartikler med titler som «The Perceptual Determinants of Person Construal: Reopening the Social—Cognitive Toolbox» Eller: «The afterglow of construct accessibility: The behavioral consequences of priming men to view women as sexual objects.»

Disse artiklene skal visstnok lære meg en lekse: «Hadde Rolness vært så glad i fakta som han utgir seg for å være, kunne han gått til forskningen på området og fått svar. Den viser tydelig at kvinner fortsatt møter store barrierer på vei mot toppen, selv om de nå tar mer skjulte former enn før.»

MEN DET STERRI kaller «forskningen» – i entall – er bare nøye utvalgte studier som bekrefter hans egen oppfatning. Ren cherry-picking basert på egen ideologi. En stor og økende mengde forskning viser at glasstaket i dag er en myte (se her, her,her, her og her), og at kvinner har like gode karrieremuligheter som menn, om de jobber mye. Denne forskningen eksisterer ikke i Sterris verden. Og den forskningen han viser til, er fjern fra denne verden.

Det dreier seg i hovedsak om eksperimentelle studier i konstruerte situasjoner, og som regel gjort med ønske om å bekrefte en hypotese om diskriminering. Dette gjelder også studien fra Markedshøyskolen, som Sterri og mange andre bruker som bevis på at «menn ikke liker karrierekvinner». Studien er svært begrenset, ikke publisert i noe tidsskrift, og har et høyst tvilsomt premiss. Studenter ble forelagt en tekst om en suksessrik og kompromissløs forretningsperson. Personen overlater med lett hjerte barna til au pairen og sekretæren, og ordlegger seg slik:

«Det er viktig å hevde seg, og man må jo ha litt spisse albuer. Noen må overgi seg for at andre må vinne, og jeg bestem meg tidlig for å vinne (…) Det er vanskelig å unngå å tråkke på noen tær når man skal opp og frem, men det er ikke personlig. Det er et maktspill og man må lære seg spillereglene.»

Hvem snakker slik? Gordon Gekko? Flere studenter – og særlig de mannlige – mislikte denne lederen når hun het Hanna enn når han het Hans. Det er ikke overraskende. Hva om Hanna hadde vært framstilt mer realistisk, hatt litt mer empati, noe som i dag regnes som en viktig lederegenskap? Det sier studien ingenting om. Og den har heller ikke avdekket en mer negativ holdning til kvinnelige ledere generelt, slik forskerne påtår. Det er heller ikke studenter som ansetter toppledere. Vi befinner oss svært langt unna hodejegerjakten på ny Telenor-sjef.

SELVSAGT ER INGEN kjønnsblind. Selvsagt finnes tvilsomme holdninger og fordommer. Selvsagt forekommer favorisering av det ene kjønn i ulike sektorer og bransjer. Men dette kan gå begge veier, og er uansett langt fra å kunne forklare den store kjønnsdelingen mellom privat og offentlig sektor, eller den lave kvinneprosenten på toppen av næringslivet. Det er ikke gjort noen felteksperimenter om kjønnsdiskrimeringen under ansettelser i Norge (f.eks. ved å sende inn like jobbsøknader med ulikt kjønn). Det er smått med forskning om rekrutteringsprosedyrer. Men det finnes kunnskapsrike folk som kjenner det mannsdominerte næringslivet innenfra. Som eks-hodejeger Elin Ørjaseter, BI-rektorTom Colbjørnsen og NHO-sjef Kristin Skogen Lund. Hva sier de?

At kjønnsfordelingen på toppen har å gjøre med ulike livsvalg. Langt flere menn enn kvinner er villig til å jobbe svært hardt og forsake mye for å nå langt i yrkeskarrieren. Kvinnene ønsker i større grad et mer balansert liv, spesielt etter at barna kommer. Kvinnene blir ikke tvunget ut av karrieren og inn i rollen som «primær omsorgsperson». De vil være mor for sine barn og følge dem tett opp. VG hadde nylig en reportasje om statsekretærparet som valgte to ulike veier videre. Han elsker å jobbe, hun ville være mer med familien. Skal man ta «kvinners perspektiver på alvor», slik Sterri ønsker, så må man også ta dem på alvor også når de gjør slike «kjønnstradisjonelle» valg.

STERRI GJØR SOM ANDRE kjønnskjempere. Han ignorerer kvinners egne interesser og prioriteringer, selv om dette er den enkleste og mest åpenbare forklaring på kjønnsubalansen. Kvinner framstilles som viljeløse vesener, prisgitt krefter utenfor dem selv. Og disse er alltid diffuse og abstrakte. Sterris overgang fra strukturer til konkrete eksempler er i blant komisk:

«Menn har i lang tid fått lage rammer som favoriserer mannen på mange områder av samfunnet hvor menn fortsatt dominerer. Så lenge kvinner fortsatt har hovedansvaret for ungene, vil Dagsnytt 18 fortsatt ha problemer med å få kvinner til å stille opp mellom seks og sju på ettermiddagen.»

Mangel på barnevakt, altså. Som om man ikke – i verste fall – kan ta barn med til NRK, og la dem kose seg med twisten i sofaen utenfor studio! Dagsnytt 18 selv peker på andre årsaker: Kvinner har høyere mental terskel for å stille. De blir stresset med tanken på å få kritikk og motstand. De vil ikke snakke om noe som ligger en centimeter utenfor deres spesialfelt. De vil heller at du spør sjefen. Redaksjonen jobber bevisst og aktivt for å få kvinner til å stille, men greier likevel ikke å oppnå 40 prosent-målet. Så da er kanskje problemet noe annet enn gubbeveldet i krinken?

STERRI INNRØMMER at kvinner er mindre kompetitive og mer trygghetssøkende enn menn.  Men da blir oppgaven i følge ham å gjøre samfunnet mindre «kvinneuvennlig». Vi kan ikke fjerne konkurransen, men kvinner må få spesielle fordeler. Jada, Sterri synes kvotering er et «lovende virkemiddel».   Argumentasjonen er forutsigelig. Men likevel litt uventet, siden Aksel Braanen Sterri er en skarp ung kommentator som har vist evne til å tenke utenfor boksen. Men straks han tar på seg feminist-trøya, er det tilbake til 70-tallet. Han bruker ikke begrepet «patriarkatet», men det er likevel hans grunnleggende og eneste teori i denne diskusjonen. Klasse og etnisitet forsvinner helt som barrierer mot toppen. Det handler bare om kjønn. Det ene kjønnet som samfunnet ikke har lagt nok til rette for. Som vil ha akkurat de samme preferansene og posisjonene som mennene den vakre dagen da de usynlige barrierene har forsvunnet.

Dette gode, gamle budskap går altså hjem hos en ny generasjon feminister av begge kjønn. Aksel får skyt på Facebook fordi han er så flink til å henvise til forskning og pdf-er. At mange av linkene fører til uklare abstracter eller tunge artikler med høyst uklar beviskraft i denne debatten, er ikke så nøye. Kvinnekampen skal fortsette. De som står i veien må settes på plass. Før hadde vi hardtslående paroler. Nå har vi pdf-er.

Opprinnelig publisert som debattinnlegg på Dagbladet.no, 13. november 2015.

 

 

Posted on

Når (kvinne)saken trumfer fakta

«Kvinner eier kun 1 prosent av jordas eiendom.» Det høres ille ut. Det sies ofte. Og så tror vi på det.

“Rolness forholder seg ikke til fakta, og minner meg egentlig mest om bestefaren min som er klimaskeptiker og som nekter å høre på forskning.» Dette sier Madeleine Schultz til Natt&Dag. Avisen har innhentet reaksjoner blant feminister på et intervju med meg, der jeg påpekte at mye såkalt informasjon om likestilling er feil. For eksempel påstanden om at kvinner eier bare én prosent av verdens eiendom.

Schultz er journalist i debattredaksjonen i Dagbladet, grunnlegger av bloggkollektivet Under Arbeid og medforfatter (sammen med Marta Breen) av den ferske boka «F-ordet. 155 grunner til å være feminist». Påstanden om 1 prosent kvinnelig eierskap står på første side i forordet, for å bevise eksistensen av et globalt patriarkat: «Dette er et eksempel på den systematiske forskjellsbehandlingen mellom kvinner og menn, som foregår i ulike former over hele kloden.»

Slik ble den også brukt i en artikkel i VG med tittelen «Ti grunner til å markere kvinnedagen». Siden 8. mars er en årlig hviledag for kritisk journalistikk, hadde artikkelen en redaksjonell hale: «PS. I denne saken har vi hentet inspirasjon og informasjon fra den nye boken «F-ordet. 155 grunner til å være feminist».» Det er litt morsomt. For hva sier Schultz og Breen om sin kilde til informasjon? At de har lest om énprosenten «i avisa».

Énprosenten lever sitt eget liv i aviser over hele verden. Den dukker jevnlig opp i blogger og på sosiale medier. Den spres av aktivister, kommentatorer, universiteter og store organisasjoner som Verdensbanken og FN. Det er bare et problem. Den har ingen dekning i statistikk eller forskning. Den er 35 år gammel. Den var gal den gang – og enda galere nå. Énprosenten kan spores tilbake til én eneste kilde, som selv manglet kilder.

I 1978 jobbet Krishna Ahooja-Patel, indisk jurist, journalist og feminist, som redaktør for en nyhetsbulletin i FN. Der gjorde hun flere spekulative anslag om kvinners stilling basert på det hun kalte «some available data», «fragmentary indicators«”» og «various UN statistics». Uten referanser. Noe nær en gjetning. Som har blitt stående. Selv om myten er blitt debunket mange ganger (her, her og her).

Når man så påpeker dette, kvitterer Schultz: «Ja, dette er jo velkjente toner fra Rolness, disse tallene er hentet fra FN, så han får nesten diskutere med dem.» Det trengs ikke, fordi tallene allerede er avvist av Papa Seck, statistiker i UN Womens forsknings- og faktaavdeling: «Jeg kan med sikkerhet si at dette ikke er en gyldig statistikk.»

Statistikk krever avklaring av begreper og tilgjengelige data. Hva menes med “eiendom” og “eierskap”? Selv jordeiendom lar seg ikke lett dele i manns- og kvinneandel. I en oversikt over ti land i Afrika oppgir 39 prosent av kvinnene og 48 prosent av mennene å eie jord (alene eller sammen). Lignende tall finnes fra Mellom- og Sør-Amerika.

Men det er store forskjeller. I Mali eier kvinner 3 prosent, i Etiopia 18 prosent og på Cap Verde 50 prosent. I Natal-provinsen i Sør-Afrika har 10 prosent av kvinnene navnet på et skjøte, mens 29 prosent av mennene har det. Men vent nå. Hvordan går dette kjønnsregnskapet opp? Surprise! I mange deler av verden er fellesskapet (staten, regionen, landsbyen) eller private selskaper de største jordeierne, ikke kjønnede individer. Dermed rakner også den underliggende påstanden om at menn eier resten, slik det heter i «F-ordet»:«Hvorfor er det så skjevt? For eksempel dette med at 99 prosent av jordas eiendom tilhører menn – hvorfor er det blitt slik?»

Ja, hvorfor er det blitt slik at feminister ikke vet at staten kan eie jord? Hvorfor gjør de et stort nummer av et tall de ikke kjenner opphavet til, og et komplisert saksforhold (jordeierskap) de ikke vet noe særlig om? Og hvorfor gjengir media denne «informasjonen» uten kildekritikk? Fordi begge parter er interesserte i enkle funn, sterke fakta og følelsesappell. Jo mer urettferdige og dramatiske tallene er, jo bedre. I tillegg kommer troen på statistikk, bare den kommer fra autoriteter. Manglende forståelse for krav til dokumentasjon. Hangen til å støtte en god sak. Og feminismens generelt uryddige forhold til fakta.

Jeg ønsker ikke å leke «finn feilen» eller å fjerne oppmersomheten fra reel kvinneundertrykking. Ingen betviler at kvinner globalt eier mindre enn menn, at dette reflekterer en svært skjev kjønnsmakt i mange land (ja, patriarkater finnes!), at vi bør støtte arbeid for økt likestilling. Men er riktig å fremme saken på bekostning av sannheten? Og er det sikkert at usannhetene tjener saken?

«Kvinners eierskap til land er avgjørende viktig» skriver Yale-professor Cheryl Doss. «Men å bruke ugyldig statistikk for å fremme saken, virker mot sin hensikt. Man mister troverdighet ved å påstå ting som ikke stemmer, og vanskeliggjør den ønskede endringen, fordi vi ikke kan måle endring uten troverdige data.»

Troverdighet er nøkkelordet. Og dessverre er 1-prosentmyten mye nærmere regelen enn unntaket når det gjelder informasjon om verdens urettferdigheter, særlig om de som rammer kvinner. Her er noe av tallmagien som spres av Redd Barna og FN:   «70 prosent av verdens fattige er kvinner» «Kvinner og barn har 14 ganger større risiko enn menn for å dø i en katastrofe.» «Er du kvinne er det større risiko for å bli lemlestet eller drept av en mann, enn den samlede trusselen fra krig, trafikkulykker, og sykdommer som malaria og kreft.» Den siste gav følgende overskrift i Aftenposten i fjor høst: «Menn er kvinners største fare.»

Legger man godviljen til, kan man forstå at journalister og feminister gjengir tall fra internasjonale humanitære organisasjoner, uten å betvile dem. Men det er vanskeligere å akseptere at de ikke sjekker fakta når de blir konkret utfordret. Madeleine Schultz kan google, men velger i stedet å henge ut bestefaren sin. Kanskje han kunne lære henne noe om god gammeldags ærlighet og redelighet? Rekken av mer eller mindre bevisste faktafeil er nemlig ingen «grunn til å bli feminist». Det er heller en grunn til å bruke 8. mars til rydding, hagestell og skiturer.

Opprinnelig publisering som kronikk i Dagbladet 12. mars 2015.