Er klåing på julebord verre enn vold?

Tydeligvis, skal vi tro VG og statsråd Linda H. Helleland. Og leger er viktigere enn vernepleiere.

Opprinnelig publisert som kronikk på Medier24, 6. november 2018.

Metoo har skapt større oppmerksomhet omkring seksuell trakassering. Og takk for det. Dessverre har kampanjen også ført til at mindre alvorlige overtramp får mer oppmerksomhet enn alvorlige forbrytelser. Et nytt eksempel på dette får i VG i dag:

« – Julebord ingen frisone» lyder tittelen på VGs nettfront. Barne- og likestillingsminister Helleland frykter at fulle mannlige julebordsgjester vil gjøre arbeidssituasjonen utrygg for kvinnelige servitører. «Slik kan vi ikke ha det».

Foranledningen for bekymringen er en ny artikkel fra SSB, som VG presenterer med denne tittelen: «SSB: Servitører mest utsatt for trakassering på jobb». Ingressen lyder slik: «En av fem unge kvinner blir utsatt for vold, trusler og seksuell trakassering på jobb, viser nye SSB- tall».

Her er det mye man kan bemerke. For det første er ikke tallene nye. Det stammer fra Levekårsundersøkelsen om arbeidsmiljø i 2016.

For det andre er det ingen nyhet at servitører er mest utsatt for trakassering. Det fastslo FAFO i en rapport i fjor basert på de samme SSB-tallene, og VG intervjuet da arbeidsminister Anniken Haugli som var «bekymret for ukene vi går inn i». Nyheten må være at VG skifter statsråd som kilde for den årlige julebordsbekymringen.

For det tredje – og mer interessant: VG velger en helt annen vinkling på saken enn SSB selv.

«Kvinner og menn i helseyrkermøter mest vold og trusler».Det var SSBs overskrift på artikkelen i går. Fokus var altså på en annen bransje. Og en annen form for overgrep. For hvis noe er oppsiktvekkende med SSB-tallene, så er det hvor utsatt norske arbeidstakere – og særlig kvinner –  er for direkte lovstridige handlinger. Her er tallene:

  • 6 prosent av kvinnene og 2 prosent av mennene har blitt utsatt for vold på jobben det siste året.
  • 5 prosent av kvinnene og 2 prosent av mennene har opplevd trusler så alvorlige av de ble redde (også dette gjelder det siste året).
  • 7 prosent av kvinnene og 2 prosent av mennene blir utsatt for seksuell trakassering på jobb minst én gang i måneden.

Merk at man ikke kan sammenligne forekomsten av vold og trusler med forekomsten av seksuell trakassering, siden det siste er basert på en mer jevnlig utsatthet (én gang i måneden, mot én gang i året).

Men – man bør også merke seg noe annet, som ingen journalister eller politikere ser ut til å ha fått med seg. SSB spør ikke folk om de er blitt utsatt for seksuell trakassering. De spør slik: «Hender det at du blir utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet, kommentarer eller lignende på din arbeidsplass?»

Men dette er ikke tilstrekkelig for at noe skal defineres som seksuell trakassering, ifølge  likestillings- og diskrimineringslovens §13. Den presiserer at «uønsket seksuell oppmerksomhet» er trakassering bare når den har «som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom». Og ifølge lovproporsjonen skal det legges vekt på objektive forhold, og ikke bare fornærmedes subjektive opplevelse. SSB tar ingen av disse forbeholdene, og vil få bekreftende svar fra f.eks. en servitør har opplevd rumpeklaps eller ufrivillige klemmer som kanskje er uønskede, men som ikke var «vondt» ment, og heller ikke ble oppfattet slik.

Med en så vid definisjon på seksuell trakassering er en offer-andel på 4 prosent (tilsammen begge kjønn) ikke spesielt alarmerende. Fokuserer man kun på sysselsatte kvinner i alderen 18-30, blir tallet 13 prosent. Som selvsagt er ille høyt. Men er det virkelig mer urovekkende enn at 6 prosent kvinner årlig utsettes for vold, og 5 prosent utsettes for alvorlige trusler? Dette er overgrep eller belastninger av en langt mer «objektiv» og fryktinngytende karakter. Det er også snakk om rene lovbrudd. Men de kommer likevel helt i bakgrunnen i VGs artikkel, som baserer seg på metoo-vinklingen.

SSB trekker også fram utsattheten til ansatte i helse- og sosialsektoren. Og går man inn i tabellene, er det én yrkesgruppe som peker seg ut: Vernepleierne. De som jobber med mennesker som har fysiske, psykiske eller sosiale funksjonsvansker, ofte utviklingshemmede. 23 prosent av vernepleierne har opplevd uønsket seksuell oppmerksomhet. 29 prosent har vært utsatt for trusler som har gjort dem redde. Og 46 prosent har vært utsatt for vold.

Dette siste er et ekstremt tall. Ingen andre yrkesgrupper er i nærheten. Man skulle tro «sikkerhetsarbeidere, militære, tollere, politi» hadde en tøff arbeidshverdag i møte med aggressive kriminelle. Men bare 19 prosent i denne gruppen har vært utsatt for vold siste år. Vernepleierne lever over dobbelt så farlig.

Men hvem taler vernepleiernes sak? Ikke statsråd Helleland. Og i hvert fall ikke VG, som i stedet utstyrer saken på papir med denne tilleggsopplysningen i en rød «kule»:

«PSSST! Én av fem kvinnelige leger har opplevd seksuell trakassering på jobb, viser en Fafo-undersøkelse for Legeforeningen.Av 8657 leger som svarte, sier 16 prosent at de har blitt utsatt for sex-trakassering.»

Hva kan man lære av dette? I alle fall to ting: Moraldrevne kampanjer kan føre til at bekymringer kommer helt ut av proporsjon. Man bekymrer seg mest for de man ligner på.

Kjettertanker om Metoo

Tegning: Flu Hartberg.

Metoo har avdekket rystende forhold. Men kampanjen er også selv skremmende.

Metoo har skapt et trygt rom for kvinner til å dele erfaringer, bli hørt og skape endring. Bevegelsen har røyket ut seksuelle bøller og stilt dem til ansvar. Den har synliggjort ukultur og fortielse i mange bransjer. Vi får bedre forebygging, varslingsrutiner og rettsvern for ofre. Bevisstheten om trakassering er hevet, det samme er risikoen ved å oppføre seg som en gris. Og takk for det.

Men så var det nedsiden. Anki Gerhardsen, Åsa Linderborg, SVTs «Uppdrag gransking» og Øystein Stene i Samtiden har startet kritikken. Tiden er moden for videre gransking av den gode sak og midlene som skulle fremme den. Her er noen kritiske punkter:

Metoo er en global, massiv, følelsesdrevet kampanje, med alle aktører i aksjonist-modus. Moralsk panikk møter kommersiell medielogikk: Enkel moral, sort/hvitt-verdensbilde, pinlige og sjokkerende avsløringer, kjendiser i skurke- og helteroller. Det ligner en vekkelsesbølge, krever total tilslutning, gjør motstemmer til kjettere. I Norge har vi sluppet den verste flokkmentaliteten og lynsjestemningen, men ta bare dette:

Kunsthøgskolen i Oslo får et skarpt brev fra departementet som ber skolen vurdere politianmeldelse. Av forhold som ikke er utredet. Basert på et varsel. Omgivelsene raser og krever handling. Vanlig saksgang, basert på hensyn og prinsipper vi ellers forbinder med et sivilisert samfunn, er blitt til bagatellisering av kvinners lidelse.

Metoo er ingen undersøkelse eller forskningsprosjekt. Selv hundrevis av anekdoter sier lite om faktisk omfang. Vi vet at rapportering om seksuelle overgrep svinger med medieoppmerksomhet og stemningsbølger. I SSBs siste levekårsundersøkelse svarer 4 prosent at de blir «utsatt for uønsket seksuell oppmerksomhet, kommentarer eller lignende» på arbeidsplassen, minst én gang i måneden. Det er ikke et stort tall. Og hvem snakket om trakassering?

Metoo har aldri definert eller avgrenset sitt emne. Man ler av de som spør om det fortsatt er lov å flørte på julebord. Men ikke når kulturredaktøren i norske største avis omtaler et kysseforsøk på bar for seksuell trakassering.

Ifølge den nye likestillings- og diskrimineringsloven er «uønsket seksuell oppmerksomhet» trakassering bare når den har «som formål eller virkning å være krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende, ydmykende eller plagsom». I følge lovproporsjonen skal det legges vekt på objektive forhold, og ikke bare fornærmedes subjektive opplevelse. Men slike presiseringer drukner i «tsunamien av historier» og «koret som tør å si i fra».

Man holder seg heller ikke til hendelser bare i arbeidslivet, eller relasjoner preget av «skjev maktbalanse». Og nåde den som forsøker å gradere handlinger etter alvorlighet. Matt Damon var ubetenksom nok til å si i et intervju at det er forskjell på et rumpeklamps og en voldtekt. Han ble straks fordømt som «tonedøv» og «en del av problemet».

Metoo opererer under mottoet «Alle skal med». Bare de er kvinner. 1 av 3 av mannlige, norsk skuespillere er blitt seksuelt trakassert (Telemarksforskning, 2010). Men kampanjen #stilleføropptak ble en ren kvinnesak. På Nationaltheateret leste fem hundre skuespillere opp trakasseringshistorier fra scenen. Ingen menn.

Hva med andre bransjer? Mannlige sykepleiere oppgir dobbelt så ofte som kvinnelige (5,5 mot 2,8 prosent) å bli utsatt for seksuell trakassering fra andre ansatte. Av de som står bak, er 77 prosent kvinner. Denne virkeligheten passer ikke inn i Metoos narrativ, og er nå blitt enda mer usynlig.

Metoo har ikke bare avdekket fakta, men også endret og formet erfaringer. Flere av hendelsene ligger langt tilbake i tid, mange av vitnene sier at de betrakter sine opplevelser i nytt lys på grunn av kampanjen. Kommentarer eller framstøt som engang var harmløse, eller til og med morsomme, er blitt ekle, ubehagelige eller truende.

Er lukkede Facebook-grupper, preget av gruppetenkning og ekkokammereffekt, der man «tar litt av», en bra kilde for finne sannheten om menns behandling av kvinner?

Metoo har satt til side rettsikkerheten og presseetikken. Tiltalte er skyldig før noe er bevist. Etterforskning trengs ikke. Anklagerne fungerer som domstol. Menn outes som overgripere på Facebook uten engang å få vite om det. Eller henges ut i pressen på grunnlag av en påstand, et rykte, en skjermdump.

I Norge skjedde det i Langeland-saken. I Sverige ble medieprofilen Fredrik Virtanen utsatt for et regelrett justismord, av store, etablerte aviser som gav blaffen i all kildekritikk.

Metoo har innført grusomme straffer selv for menn som har få likhetstrekk med en Weinstein. Politikere, skuespillere, programledere har fått karriere, rykte og liv ødelagt for ubetydelige eller uklare overtramp. En verdenskjent komiker er støtt ut i kulden uten å ha rørt en kvinne. En annen fordi en anonym kvinne følte seg dårlig etter en date og mente verden burde få vite om det. Hvordan deres familier har det, vet vi ikke. Heller ikke om de noen gang vil få tilgivelse.

Metoo er en kampanje basert på én eneste gjentatt historie: En kvinne blir utsatt for mann som får henne til føle seg ille. Det er en historie uten et villende, handlende, kvinnelig subjekt. Der selv kløner framstilles som mektige.

Og tanken på at en kvinne kan like pågående menn, ønske å være passiv i spillet, eller bli flattert selv av uønsket oppmerksomhet, er selvsagt utelukket. Alle kompleksitet, all ambivalens er borte. Vi er ikke blitt klokere på kommunikasjonen mellom kjønnene. Heller litt dummere. La oss drømme om et kjønnsliv uten ubehag.

Metoo underslår at kvinner har seksuell makt. Makten i ens seksuelle tiltrekningskraft. Makten til å avvise tilnærmelser (en mannlig grunnerfaring, tro meg). Makten til selv å «ta for seg». Og nå: Makten til å «felle» en mann med en tweet.

Metoo har ikke gjort noe for kvinner uten makt. Tvert imot har den gjort det mulig for Hollywood-kjendiser og andre vellykkede middelklassekvinner å hevde seg undertrykt og leve i patriarkat, der kvinnehat er normalt, akseptert og ønsket(!).

Det har ikke vært noe metoo blant renholdere eller værelsesbetjenter. Arbeiderklassekvinner i England kan voldtas i tusentall i flere år av gjenger uten å få i nærheten av oppmerksomheten til talskvinnene for Metoo. Og noen kvinner har ikke engang mulighet til å bli trakassert på jobben, fordi de er mannens eiendom, og skal være hjemme.

Metoo har gjort det vanskeligere å snakke åpent og ærlig. Spør Arne Berggren, som måtte legge seg flat og unnskylde seg, etter å ha skrevet at også kvinner kan oppføre seg som svin i teater- og filmbransjen. Spør Øystein Stene som i Aftenposten i går fikk beskjed – av en mannlig teaterregissør som snakket på vegne av alle kvinner – om å holde kjeft fordi han er mann. Spør oppegående kvinner i gode stillinger som ikke tør si noe negativt om metoo i eget navn. Eller Margaret Atwood, som spurte, etter å ha fått en skittstorm mot seg: «Am I a bad feminist?»

Metoo skaper – i ytterste konsekvens, sammen med nye tiltak for å kontrollere seksualiteten på universiteter og arbeidsplasser – en verden av renhet og mistenksomhet som intet kjønn kan like: Regler for klemming på jobben. Samtykke før kyssing. Åpen dør under veiledning av studenter. Dette er ikke en verden for moderne kvinner, men for Mike Pence, visepresidenten som aldri spiser middag alene med en kvinne som ikke er hans kone.

Metoo er ingen revolusjon, og sammenligningen med abortkampen er latterlig. Seksuell trakassering har stått på dagsorden i et kvart århundre. Det er bare to år siden vi hadde en tilsvarende Twitter-kampanje i Norge: #jegharopplevd.

Det nye med metoo er mobiliseringen, skalaen, effekten: Lyden av sinte kvinner, menn som faller, folk som hopper på konklusjoner. Det er en fortelling om vår tid. Om polarisering, emokrati og frykten for å stille seg på gal side i drevet. Aldri har så mange oppegående, ansvarlige mennesker mistet hodet samtidig.

Opprinnelig pubisert som helgekommentar i Dagbladet 16. juni 2018. Dette er den utvidete nettversjon.

I skyggen av #metoo

Når ofrene er «white trash» og gjerningsmennene har brun hud, holder man kjeft om organisert mishandling, voldtekt og mord.

Men når ofrene er pene piker og berømte kvinner, og overgriperne er kjente, hvite menn, lager man en kampanje, en hel bevegelse, til og med en «revolusjon», om beføling, uønsket kyssing og slibrige tekstmeldinger.

La det være helt klart: Metoo har vært en nødvendig vekker. Det er selvsagt all grunn til å slå ned på maktmisbruk og seksualisering i arbeids- og organisasjonsliv. Klare opp i hva som akseptabelt, skjønne hva som er upassende. Lytte til hvordan det oppleves for kvinner å være gjenstand for menns blikk, ord og hender, når oppmerksomheten ikke er ønsket.

Men – hvor utsatte og avmektige er egentlig de mest taleføre Metoo-ofrene og deres megafoner i mediene og politikken? Og hva skjer samtidig, av mer alvorlige overgrep, som man ikke ser, og ikke snakker om? Og hvorfor virker viljen til å snakke om disse så påfallende svak, særlig hos dem som ellers fyller avissidene og debattflatene?

Spørsmålene aktualiseres i det en ny seksualvoldsskandale ryster England: Flere hundre unge jenter er systematisk blitt dopet, truet, slått og voldtatt i byen Telford. Noen er også drept. Flere er ofrene er barn, ned til 11-årsalderen.

Mishandlingen er begått av gjenger, for det meste bestående av britisk-pakistanske menn. Ofrene er stort sett hvite jenter.

Saken har vært under opprulling lenge, men omfanget ble avslørt av tabloidavisen The Mirror i helgen. Dekningen som fulgte i de andre og mer respektable mediene var sen, beskjeden og halvhjertet. Dagen etter avsløringen var saken ennå ikke nevnt på forsiden av nettstedet til landets største nyhetsorganisasjon, BBC. Der hadde man ryddet plass til viktigere nyheter: En kjent komiker hadde gått bort i alder av 90 år. En fotballkjendis hadde spyttet på en supporter fra bilvinduet, og nå la han seg flat.

Telford-saken har ennå ikke vært på forsiden av The Guardian eller The Times. Derimot har alle de store engelske avisene skrevet side opp og side ned om «rystende» Metoo-episoder i sirklene til den politiske eliten. Mannlige parlamentsmedlem skal ha berørt kvinnelige journalister på kneet, kommet med vovete bemerkninger, sendt grove sms-er, og til og med invitert på en drink. Dermed var hele Westminster å anse som «Pestminster», et «giftig» sted, et «safe space» for «rovdyr».

Men tro ikke at engelske politikere ikke tar sånne problemer på alvor. I forrige uke debatterte parlamentet om plystring og tilrop etter kvinner på gaten burde klassifiseres som kvinnehat og bli straffet som hatkriminalitet.

Vi snakker om et groteskt misforhold i fokus og proporsjoner. Og det danner et mønster, som bare er blitt enda tydelige etter Metoo.

England har vært hjemsøkt av serie seksualvoldsskandaler de senere årene. Rotherham er den mest kjente, med 1400 ofre i perioden 1997 og 2013. Senest i 2017 avdekket politiet en gjeng med 18 unge menn som regelmessig skjenket, ruset og voldtok ungjenter i Newcastle. Mennene hadde opprinnelse fra Bangladesh, Tyrkia, Iran, Irak og Pakistan.

I alle tilfellene har mishandlingen pågått i det skjulte gjennom mange år, historiene er blitt ignorert eller trenert. Selv de ellers hyler mest opp om kjønnsdiskriminering og overgrep, forholdt seg stort sett stille, og sviktet noen av de mest sårbare kvinnene i samfunnet.

Man trenger neppe å lete etter forklaringen. Alle sakene har den gale type ofre: Arbeiderklassejenter. Og den gale type overgripere: Muslimske menn.

Da er det plutselig viktigere å unngå reaksjoner som kan fremme rasisme og islamofobi, enn å synliggjøre hvordan kvinner – i årevis, i det skjulte, har vært ofre for organisert, seksuell mishandling.

Varslerne i Telford ble ikke tatt på alvor av politiet. Noen av saken ble slettet av politiet. Andre omtalt som «pranks». Dette i motsetning til metoo, der alt handler om å tro på kvinnene. Kjendiskvinner i samfunnets toppskikt er blitt opphøyd til helter og martyrer, selv om deres lidelser i mange tilfeller handlet om å utstå et mildt ubehag. Mange av dem har begrunnet sitt Metoo-engasjement med ønske om å hjelpe de som er svakere enn dem selv. Men når Telford-saken er et faktum, og vi skjønner at noen av de svakeste har levd i et seksuelt helvete i åresvis, hører vi ingenting fra kjendisene.

Hykleriet er ikke til å holde ut, mener Joanna Williams, redaktør i magasinet i Spiked:

«Kjendiser og journalister som snakker på vegne av Metoo-bevegelsen snakker om å tro på offeret, og hjelpe andre kvinner å få en stemme. Men, sørgelig nok, når det gjelder arbeiderklassejentene i Oxford, Rochester, Newcastle, og nå Telford, er ikke alle kvinner like. Metoo-bevegelsen avslører et hykleri på kvalmende nivå. Og hva verre er, den tar tid og ressurser bort fra de virkelige ofre for mishanding.»

Det er en logisk kortslutning. Og et moralsk kollaps i hjertet av feminismen. Man bryr seg lite om ofre for menns makt når de tilhører et sosial klasse man kjenner dårlig, og ikke føler noe for. Det får liksom være grenser for solidaritet. Middelklassens piker er mer verdige ofre.

I tillegg blir man merkelig unnfallende overfor de grupper av menn som faktisk begår overgrepene, og ønsker ikke å tematisere deres kvinnesyn. Det er et mønster vi kjenner fra Sverige, og dels også fra debatten her hjemme. Vis til politirapporter om guttegjengers tafsing på festivaler. Vis til grove gruppevoldtektsaker. Vis til voldtektstatistikk, med samme mønster i mange land, gjennom mange år: Overrepresentasjon av ikke-vestlige gjerningsmenn. Tallene blir betvilt. Tolkningene blir betvilt. Du blir betvilt. Hvorfor er du så opptatt av etnisiteten eller kulturen til gjerningsmennene? Kan du ikke se at fellestrekket er at de er menn?

Derfor kan popartisten Zara Larsson, som har opplevd overgrep foran scenen på sine egne konserter, sitte på Skavlan og si at hun hater menn, sånn generelt, og få alle i studio til å le. Hadde hun sagt at hun hater muslimske menn, ville karrieren vært over.

I England, etter etterforskning av overgrep mot gutter i fotball, kan popstjernen Lily Allen skrive på Twitter at sport burde forbys. Det var en spøk, forklarte hun, hun ville bare poengtere at seksuelle overgrep «handler om mer enn muslimske gjenger». Noen uker senere, skrev hun om ofrene i Rochdale at «de ville blitt voldtatt av noen andre, før eller senere.»

Hun ble nødt til å slette tweeten og beklage til ofrene og deres familier. Men utsagnet forteller hva ellers medfølende og samfunnsbevisste kjendiser kan få seg til å tenke og si om den «andre» typen jenter.

Så hvordan er det her hjemme? Hvor mange av de hundrevis av kvinnene som delte sine metoo-historier i de store avisene før jul, tilhørte et annet skikt enn den utvidede kultureliten – eller den politiske eliten? Blir ikke kvinner i andre deler av arbeidslivet utsatt for plagsom seksuell oppmerksomhet? Eller «tåler» renholdere og kassadamer mer? Kan det til og med være at de følte av kampanjen ikke angikk dem, at den framsto som overdrevet, kanskje til og med latterlig?

Eller hva med Tysfjord-saken? Det er vel det nærmeste vi har kommet en Rotherham- eller Telford-skandale i Norge. Langvarig, systematisk mishandling med mange ofre og overgripere. I alt 151 saker, deriblant 43 voldtektsaker og 40 saker om seksuell omgang med barn under 14. Den yngste var 4 år.

Hvordan fikk denne overgrepskulturen utvikle seg? Fordi de lille, lukkede samfunnet valgte og dyrket tausheten. Men nesten mer overraskende – etter avsløringen: Nesten alle aktører og debattanter som pleier å engasjere seg i lignende saker, hadde svært lite på hjertet. Igjen trenger vi ikke lure på hvorfor.

Overgrepene fant sted blant lulesamer og læstadianere, i en liten bygd langt nord. Det ble for lokalt, for fremmedartet, ingenting å leve seg inn i, ingenting å lære av, og – viktigst – ingenting slå politisk mynt på. Snarere god grunn til å ligge lavt. Alle anstendig mennesker avstår fra å si eller gjøre noe som kan stigmatisere minoritetsgrupper.

Så får heller kvinner og barn man ikke kjenner betale prisen.

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 16. mars, 2018.

 

Hva om Trine Skei Grande var Per Sandberg?

Grande-saken skal tydeligvis ikke sammenlignes med Ingebrigtsen-saken. I stedet skal de som kritiserer Grande sammenlignes med høyreekstremister.

“Dessverre er Grande-saken en stor seier for alternativhøyre,” skrev Morgenbladet redaktør, Anna B. Jensen, i en kommentar på nett i går. Og den hun trakk fram som eksempel på at Resett hadde lykkes med sin agenda i sosiale medier, var meg – og mine “våpendragere”(sic). Man er etterhvert vant til å bli plassert i båser man ikke kjenner seg igjen i. Men denne gangen lette jeg forgjeves etter tegn og beviser:

Ikke tilhører jeg Resetts “heiagjeng”, og jeg synes nettstedets journalistikk og redegjørelse for egne motiver i Grande-saken står til stryk.

Ikke har jeg noe ønske om å ramme Grandes troverdighet på grunn av hennes innvandringsliberale holdning.

Ikke sympatiserer jeg med alternativhøyre, tvert imot har jeg flere ganger tatt avstand fra den nye amerikanske høyreradikalismen.

Ikke ønsker jeg å svekke metoo-kampanjen. Jeg har klart og tydelig støttet den – ikke minst i Giske-saken. (At bevegelsen også bør tåle et kritisk søkelys for ensidighet, overdrivelser og utilsiktede konsekvenser – som alle andre “revolusjoner”, er en annen sak.)

Men Morgenbladet greier altså å skape det motsatte inntrykk ved bruk av mistanke, sidestilling og assosiasjonmetoden. Noe som ikke overrasker. Det er ikke lenge siden greide avisen å framstille YouTube-fenomet Jordan Peterson – en klassisk liberal og rasjonell akademiker – som en “åndelig leder i “alt-light”-universet, den brede og mer moderate strømningen rundt den høyreekstreme “alt-right”-bevegelsen.”

I dette brungrumsede landskapet befinner visstnok jeg meg også. Og her er sitatet om Grande som Jenssen har hengt seg opp i:

“Jeg er ingen overgriper, sa hun til offentligheten. Neida, hun var bare toppolitikeren (38) som hadde sex med en beruset 17-åring. Sånt som pleier å gi mannlige tillitspersoner sparken på flekken.”

Jeg skrev dette vel og merke etter at gutten sto fram, og bekreftet at historien i all hovedsak var sann – inkludert det viktige faktum av det skjedde frivillig. Jenssen mener jeg tar fullstendig feil når jeg hevder at et mannlig tillitsvalgt ville ha måttet gå i en tilsvarende sak:

“Meg bekjent er det ingen saker der mannlige politikere har måttet gå etter frivillig sex med 17-åringer i nyere norsk historie.”

Hvis Jenssen virkelig ikke kjenner Ingebrigsen-saken, får vi ta et lite tilbakeblikk på nyere norsk historie:

Roger Ingebrigsten var Nord-Norges wonderboy i rikspolitikken. Rådgiver for Arbeiderpartiets stortingsgruppe. Rådgiver i kommunaldepartmentet. Statssekretær i tilsammen fire departementer. Leder av Tromø Arbeiderparti. I 2012 kjempet han om å bli nominert som partiets toppkandidat på stortingvalgslisten. Men ble felt av en sju år gammel sexhistorie.

I 2004, i en alder av 37, innledet han en seksuell relasjon til en 17-årig jente. Jenta var med i AUF, men både i mediedekningen, i partiets redegjørelse og i Ingebringtsen egen syndforkarling var det ikke partirelasjonen, men alderforskjellen som ble trukket fram. Det var den som gjorde forholdet “umoralsk” og “uakseptabelt”. Ingebrigtsen sa: “Det var feil av meg som en voksen mann å innlede en seksuell relasjon til en ung kvinne.” Partisekretær Raymond Johansen sa: “Han erkjenner å ha hatt et uakseptabelt forhold til en yngre jente. Det han har innrømmet, er et tillitsbrudd og vitner om dårlig dømmekraft. Når du er politiker er du avhengig av av tillit.”

Jenta påsto riktignok at hun hadde følt seg presset til ha en seksuell relasjon, noe som låt merkelig, siden hun også innrømte at de hadde hatt jevnlig sex i årene 2004 og 2005 – og at forholdet varte i noen år til. Det var altså snakk om et langvarig seksuelt forhold på privaten.

Det var heller ikke hun som varslet om saken, men andre i partiet som støttet Ingebrigtsens motkandidat i nominasjonskampen. Likevel var det ingen tvil, ingen debatt, og nesten ingen motstemmer da saken ble blåst: Ingebrigsten måtte trekke seg både som statsekretær og stortingskandidat, og en løfterik politisk karriere var over.

Man kan selvsagt diskutere disse to sakenes likheter og ulikheter. Men det er vanskelig å se at de skulle være moralsk vesensforskjellige. I hvert fall ikke så forskjellige at den ene saken fortjente å ende i en “politisk henrettelse” og den andre i et samstemt forsvar for politikeren – mot “ryktene” og anklagene fra det fæle nettstedet.

Etablerte journalister og pressefolk mener altså Grande-saken ikke burde ha vært noen sak i det hele tatt, selv ikke etter at det er slått fast at hendelsen fant sted, og ikke bare var et rykte. Mange mener visst også at det avgjørende moralske aspektet var partimedlemskapet til gutten. Hadde han vært med i Venstre, ville episoden vært et utilbørlig maktovergrep. Ellers er det bare en dum festhistorie eller et forfriskende cougar-eventyr i kornåkeren.

Men hvordan man enn snur og vender på det, har Grande-saken elementer som både pressen og almennheten ellers reagerer på: maktposisjon (i kraft av å være kjendis og topppolitiker), betydelig alderforskjell, og en mindreårig i beruset tiltstand. I 2012 sa Grande selv at det var uakseptabelt å feste med mindreårige: “Venstre skal forholde seg til norsk lov, og 17-åringer har ikke lov å drikke.”

Dette sa hun etter at hun selv hadde festet  – og hatt sex med – en 17-åring. Det skjedde atpåtil i en eksponert sammenheng med flere vitner, i et bryllup som ikke var uten politiske relasjoner.

I tillegg har vi altså påstanden fra den nå 26-årige mannen – bekreftet av VG – om at Grande har spredt en historie om at det var han som “dratt med henne bak et hus og hoppet på henne”.

Om dette er god nok grunn til at Grande må gå, får andre vurdere. Jeg har bare reagert på noe som sterkt ligner på presseetisk dobbelstandard. Og jeg står ved min påstand om at kjønn og politisk tilhørighet:

Hadde Per Sandberg hatt sex med en full 17-årig jente, og håndtert avsløringen på samme måte, ville norske medier ha veltet seg i indignasjon. De ville ledd av hans forsøk på å bagatellisering (“Jeg har vokst opp i Trøndelag, jeg har drukket på fester.”). De ville rast over hans framstilling av seg selv som offer. De ville undersøkt om han virkelig har framstilt jenta som overgriper. Og de ville kjempet om å få felle en minister.

Opprinnelig publisert på Medier24.no, 24. januar 2018.

Morgenbladets alternative univers

hustvedt-1-1-1500x845Hvor mange oppreiste, vellykkede og taleføre kvinner i maktposisjon trengs for å fastslå at “du som kvinne liksom skal krype”?

Jeg vet ikke. Men jeg leste Morgenbladet til frokost. Det er ikke som å åpne et vindu mot verden, eller få et pust av nye, interessante, utfordrende tanker. Det er som å gå inn i et trangt rom plassert i et alternativt univers, der likestilling ikke finnes, og undertrykkelse først og fremst er noe som foregår i Norge og Vesten. Særlig i kulturlivet.

Morgenbladet ble nettopp kåret til årets vinner i kategorien ukeavis under «European Newspaper Award.» Det er pris for design og visuelle konsept. Juryen framhever bl.a. at sideuttegningen er «veldig variert». Men hva med innholdet? Her er variasjonsbredden i politisk perspektiv i ukens utgave av avisen:

s. 4. I anledning #metoo: Ung, kvinnelig høyrepolitiker forteller om to ubehagelig opplevelser som kvinne da hun var med i FrP. Hun mener det ikke er verre i FrP enn i andre partier, og tror ikke hjelper noe at Erna, Siv og Sylvi er på toppen i norsk politikk.

s. 5. Også i anledning #metoo: Lederartikkelen om hvor hardt det er å være kvinne i norsk arbeidsliv. «Damene glimrer med sitt fravær» overalt på toppen i samfunnet, på grunn av «gutta boys-kulturen, den seksuelle trakasseringen, glasstaket, netthetsen.» At kvinner er på toppen i regjeringen og arbeidslivets organisasjoner nevnes ikke. Og «Morgenbladets eget NHST (eiersselskapet) har nær kvinnefrie ledergrupper.» At avisen har kvinnelig ansvarlig redaktør og administrerende direktør, kvinnelig politisk redaktør, kvinnelig kulturredaktør og kvinnelig debattredaktører, nevnes heller ikke, av den kvinnelige ansvarlige redaktøren og administrerende direktøren som har signert lederen.

s. 7. «Se han snakker». Forsøk på latterliggjøring av Erling Holmøys «innvandringsregnskap» i SSB, basert på et sitat som ikke gir mening uten kontekst, og et direkte feilsitat. En satirisk notis er altså det Morgenbladet fikk ut av et halvannen times forskningsbasert seminar om en av de mest omdiskuterte sakene de siste ukene. Hva slags konsekvenser innvandring vil få for den framtidige finansieringen av velferdsstaten, må avisens lesere orientere seg om andre steder.

s. 8-9. To siders partsinnlegg for at unge asylsøkere som er returnert til Afghanistan bør få komme tilbake til Norge. Selv om de ikke har beskyttelsesbehov etter flykningskonvensjonen. Selv om de er ikke forfulgt eller dødstruet. En av dem «driver rundt i Kabul». Morgenbladet spør ikke hvor slekta eller storfamilien er, i et land der nesten ingen mangler dette nettverket. Kildene er de unge selv, deres støttegrupper i Norge og en representant i Afghanistanskomiteen. «Ofrene» og aktivistene. Ingen kritiske spørsmål, ingen motforestillinger.

s. 24-25. Enda mer om #metoo: Den første «varsleren» mot Nils Rune Langeland er glad for at det går mot avskjedigelse for professoren. Hun mener at denne saken og #metoo kan skape et språk for det som har vært språkløst, nemlig unge jenters seksualitet. Det snakkes bare om gutter som har ereksjoner og ejakulasjoner, ikke om kvinnelig masturbasjon eller klitoris. Javel. At det finnes kanskje ti norske bøker om fittstimer, vaginalmonologer, gleden ved skjeden, og andre herlige og underlige sider ved kvinnens underliv, men ikke én om kuken, er bare ett av mange korrigerende fakta som kunne gjort Morgenbladets lesere klokere, men som kanskje ville ødelagt den gode, indignerte stemningen.

s. 25. Tøyen er et parallellsamfunn, lyder overskriften på en kortkommentar. Beboerne med innvandringsbakgrunn vokser opp i begredelige kår. Og det skyldes at politikerne gjør gale ting, for få ting, og at innvandrere stemples som problemer, utgifter og trusler. At det skulle noe som noen problemer med innvandrernes egen kultur, eller med innvandringsnivået selv, synes å være en utenkelig tanke. Ethvert «Tøyenløft» skal gjøres av andre, med offentlige midler.

s. 28. Kort, ukritisk intervju med Bushra Ishaq som «står i stormen» etter sin undersøkelse og bok om norske muslimier. Hun sier det hun har sagt mange ganger før, at hun har fått «god omtale av nestor i holdningundersøkelser, Ottar Hellevik», og synes det er «påfallende at man ikke vil tro på faglige autoriteter, som sier at min undersøkelse er grundig». Undersøkelsen viste altså at 97 prosent av norske muslimer er for full likestilling mellom kjønnene og mener at kvinner kan velge ektefelle fritt. Noe som i så fall skulle innebære at vi kan avblåse kampen mot tvangsekteskap og æreskultur, og at muslimer er mer feministiske enn nordmenn. Undersøkelsen er slaktet av FAFO, men det vet ikke, eller bryr ikke Morgenbladet seg om. Beste sitat fra Ishaq: «Jeg hadde ingen bestemt agenda da jeg skrev boken.»

s. 40-41. Og nå litt om #metoo, dere: En høystemt dobbeltside-kommentar om at denne kampanjen er «slag i feminismens krig mot tausheten og byr oss leksjoner i empati.» For tro ikke at trakasseringen, hetsingen og mishandlingen bare handler om maktstrukturer mellom kjønnene. Når «så mange menn kan oppføre seg så ondskapsfullt mot så mange kvinner» må «det også handle om moral.» Om en «enorm svikt i forestillingsevne.» Om en grunnleggende mangel på medmenneskelighet. Heldigvis har Morgenbladet en mannlig litteraturkritiker med menneskelige trekk. Han har også så stor innlevelse i kvinners lidelser at han greier å få Helga Hjorts svar på lillesøster Vigdis’ roman til å bli et bevis på mannskulturens herjinger: «Den patriarkalske kulturens vilje til å frata kvinnens hennes rett til å bære vitne er formidabel.»

s.43-46. Mer om patriarkatet i vestlig kulturliv. Mye mer. Fem siders intervju med Siri Hustvedt og Chris Kraus, to suksessrike, anerkjente amerikanske forfattere fra middelklassen som begge ser seg som ofre for mannlige strukturer, hersketeknikker og mafiatendenser. Hva slags overgrep har de blitt utsatt for?
De har fått høre at de skriver bekjennende bøker, noe som er veldig reduserende, selv om de begge skriver bekjennede bøker.

Begge sier de omfavner feminismen som en politisk kraft, men misliker at andre kaller dem feminister, for det er å «klassifisere og redusere en kvinne til en slags marginal posisjon».

Tross denne marginale posisjonen har det gått dem ganske bra i livet. Hustvedt, godt etablert blant den litterære og intellektuelle fiffen i New York, og gift med den kjente Paul Auster, sier: «Jeg har utgitt tolv bøker, jeg har en doktorgrad. Hva vil de ha? Hva mer skal jeg gjøre? Jeg skriver for vitenskapelige tidsskrift, jeg er foreleser i psykiatri, er det ikke nok? Screw you.» Tja, det er mer enn nok til at hun – som et svært reflektert og intelligent menneske – burde skjønne at hun ikke blir holdt nede som kvinne. Så «Screw you too,» Siri.

Morgenbladets litterære redaktør fungerer som rent mikrofonstativ for denne tiraden av frustrasjon og nag fra to priviligert amerikanere. Og avisen løfter et av Hustvedts sitater til hovedtittel på førstesiden: «Som kvinne skal du liksom krype.» Det høres ut som kvinnelivet i Iran eller Afghanistan. Men det handler altså om vestlige kvinners kår i kulturlivet. Der det forøvrig kryr av kvinnelige ledere.

Konklusjon: Morgenbladet er ikke hva den gir seg ut for å være. Den er ikke «en uavhengig ukeavis» som «arbeider for å øke interessen for kritikk, dialog og meningsutveksling». Den synes fullstendig avhengig av å reprodusere de ideologiske posisjonene på den akademiske venstresiden. Den kritiserer ikke mytene og dogmene i sitt eget miljø, og gir svært lite rom for ulike meninger om aktuelle, betente saker, selv ikke når motstemmene er tydelige i andre deler av offentligheten, og lett kunne hentes inn for å korrigere og balansere framstillingene.

Morgenbladet var en gang et ganske innskrenket organ på høyresiden. Nå er den blitt et menighetsblad for de som bekjenner seg til feminisme, antirasisme og identitetspolitikk i sin mest klisjéfulle og moraliserende form. Abonnerer du ikke på dette verdensbildet, er det liten grunn til å abonnere på Morgenbladet. Men du får god innsikt i illusjonene som rår blant folk som tror de har avslørt verdens maktstrukturer.

Opprinnelige publisert på Medikritikk.no, 24. november, 2017.