Hvor mange oppreiste, vellykkede og taleføre kvinner i maktposisjon trengs for å fastslå at “du som kvinne liksom skal krype”?
Jeg vet ikke. Men jeg leste Morgenbladet til frokost. Det er ikke som å åpne et vindu mot verden, eller få et pust av nye, interessante, utfordrende tanker. Det er som å gå inn i et trangt rom plassert i et alternativt univers, der likestilling ikke finnes, og undertrykkelse først og fremst er noe som foregår i Norge og Vesten. Særlig i kulturlivet.
Morgenbladet ble nettopp kåret til årets vinner i kategorien ukeavis under «European Newspaper Award.» Det er pris for design og visuelle konsept. Juryen framhever bl.a. at sideuttegningen er «veldig variert». Men hva med innholdet? Her er variasjonsbredden i politisk perspektiv i ukens utgave av avisen:
s. 4. I anledning #metoo: Ung, kvinnelig høyrepolitiker forteller om to ubehagelig opplevelser som kvinne da hun var med i FrP. Hun mener det ikke er verre i FrP enn i andre partier, og tror ikke hjelper noe at Erna, Siv og Sylvi er på toppen i norsk politikk.
s. 5. Også i anledning #metoo: Lederartikkelen om hvor hardt det er å være kvinne i norsk arbeidsliv. «Damene glimrer med sitt fravær» overalt på toppen i samfunnet, på grunn av «gutta boys-kulturen, den seksuelle trakasseringen, glasstaket, netthetsen.» At kvinner er på toppen i regjeringen og arbeidslivets organisasjoner nevnes ikke. Og «Morgenbladets eget NHST (eiersselskapet) har nær kvinnefrie ledergrupper.» At avisen har kvinnelig ansvarlig redaktør og administrerende direktør, kvinnelig politisk redaktør, kvinnelig kulturredaktør og kvinnelig debattredaktører, nevnes heller ikke, av den kvinnelige ansvarlige redaktøren og administrerende direktøren som har signert lederen.
s. 7. «Se han snakker». Forsøk på latterliggjøring av Erling Holmøys «innvandringsregnskap» i SSB, basert på et sitat som ikke gir mening uten kontekst, og et direkte feilsitat. En satirisk notis er altså det Morgenbladet fikk ut av et halvannen times forskningsbasert seminar om en av de mest omdiskuterte sakene de siste ukene. Hva slags konsekvenser innvandring vil få for den framtidige finansieringen av velferdsstaten, må avisens lesere orientere seg om andre steder.
s. 8-9. To siders partsinnlegg for at unge asylsøkere som er returnert til Afghanistan bør få komme tilbake til Norge. Selv om de ikke har beskyttelsesbehov etter flykningskonvensjonen. Selv om de er ikke forfulgt eller dødstruet. En av dem «driver rundt i Kabul». Morgenbladet spør ikke hvor slekta eller storfamilien er, i et land der nesten ingen mangler dette nettverket. Kildene er de unge selv, deres støttegrupper i Norge og en representant i Afghanistanskomiteen. «Ofrene» og aktivistene. Ingen kritiske spørsmål, ingen motforestillinger.
s. 24-25. Enda mer om #metoo: Den første «varsleren» mot Nils Rune Langeland er glad for at det går mot avskjedigelse for professoren. Hun mener at denne saken og #metoo kan skape et språk for det som har vært språkløst, nemlig unge jenters seksualitet. Det snakkes bare om gutter som har ereksjoner og ejakulasjoner, ikke om kvinnelig masturbasjon eller klitoris. Javel. At det finnes kanskje ti norske bøker om fittstimer, vaginalmonologer, gleden ved skjeden, og andre herlige og underlige sider ved kvinnens underliv, men ikke én om kuken, er bare ett av mange korrigerende fakta som kunne gjort Morgenbladets lesere klokere, men som kanskje ville ødelagt den gode, indignerte stemningen.
s. 25. Tøyen er et parallellsamfunn, lyder overskriften på en kortkommentar. Beboerne med innvandringsbakgrunn vokser opp i begredelige kår. Og det skyldes at politikerne gjør gale ting, for få ting, og at innvandrere stemples som problemer, utgifter og trusler. At det skulle noe som noen problemer med innvandrernes egen kultur, eller med innvandringsnivået selv, synes å være en utenkelig tanke. Ethvert «Tøyenløft» skal gjøres av andre, med offentlige midler.
s. 28. Kort, ukritisk intervju med Bushra Ishaq som «står i stormen» etter sin undersøkelse og bok om norske muslimier. Hun sier det hun har sagt mange ganger før, at hun har fått «god omtale av nestor i holdningundersøkelser, Ottar Hellevik», og synes det er «påfallende at man ikke vil tro på faglige autoriteter, som sier at min undersøkelse er grundig». Undersøkelsen viste altså at 97 prosent av norske muslimer er for full likestilling mellom kjønnene og mener at kvinner kan velge ektefelle fritt. Noe som i så fall skulle innebære at vi kan avblåse kampen mot tvangsekteskap og æreskultur, og at muslimer er mer feministiske enn nordmenn. Undersøkelsen er slaktet av FAFO, men det vet ikke, eller bryr ikke Morgenbladet seg om. Beste sitat fra Ishaq: «Jeg hadde ingen bestemt agenda da jeg skrev boken.»
s. 40-41. Og nå litt om #metoo, dere: En høystemt dobbeltside-kommentar om at denne kampanjen er «slag i feminismens krig mot tausheten og byr oss leksjoner i empati.» For tro ikke at trakasseringen, hetsingen og mishandlingen bare handler om maktstrukturer mellom kjønnene. Når «så mange menn kan oppføre seg så ondskapsfullt mot så mange kvinner» må «det også handle om moral.» Om en «enorm svikt i forestillingsevne.» Om en grunnleggende mangel på medmenneskelighet. Heldigvis har Morgenbladet en mannlig litteraturkritiker med menneskelige trekk. Han har også så stor innlevelse i kvinners lidelser at han greier å få Helga Hjorts svar på lillesøster Vigdis’ roman til å bli et bevis på mannskulturens herjinger: «Den patriarkalske kulturens vilje til å frata kvinnens hennes rett til å bære vitne er formidabel.»
s.43-46. Mer om patriarkatet i vestlig kulturliv. Mye mer. Fem siders intervju med Siri Hustvedt og Chris Kraus, to suksessrike, anerkjente amerikanske forfattere fra middelklassen som begge ser seg som ofre for mannlige strukturer, hersketeknikker og mafiatendenser. Hva slags overgrep har de blitt utsatt for?
De har fått høre at de skriver bekjennende bøker, noe som er veldig reduserende, selv om de begge skriver bekjennede bøker.
Begge sier de omfavner feminismen som en politisk kraft, men misliker at andre kaller dem feminister, for det er å «klassifisere og redusere en kvinne til en slags marginal posisjon».
Tross denne marginale posisjonen har det gått dem ganske bra i livet. Hustvedt, godt etablert blant den litterære og intellektuelle fiffen i New York, og gift med den kjente Paul Auster, sier: «Jeg har utgitt tolv bøker, jeg har en doktorgrad. Hva vil de ha? Hva mer skal jeg gjøre? Jeg skriver for vitenskapelige tidsskrift, jeg er foreleser i psykiatri, er det ikke nok? Screw you.» Tja, det er mer enn nok til at hun – som et svært reflektert og intelligent menneske – burde skjønne at hun ikke blir holdt nede som kvinne. Så «Screw you too,» Siri.
Morgenbladets litterære redaktør fungerer som rent mikrofonstativ for denne tiraden av frustrasjon og nag fra to priviligert amerikanere. Og avisen løfter et av Hustvedts sitater til hovedtittel på førstesiden: «Som kvinne skal du liksom krype.» Det høres ut som kvinnelivet i Iran eller Afghanistan. Men det handler altså om vestlige kvinners kår i kulturlivet. Der det forøvrig kryr av kvinnelige ledere.
Konklusjon: Morgenbladet er ikke hva den gir seg ut for å være. Den er ikke «en uavhengig ukeavis» som «arbeider for å øke interessen for kritikk, dialog og meningsutveksling». Den synes fullstendig avhengig av å reprodusere de ideologiske posisjonene på den akademiske venstresiden. Den kritiserer ikke mytene og dogmene i sitt eget miljø, og gir svært lite rom for ulike meninger om aktuelle, betente saker, selv ikke når motstemmene er tydelige i andre deler av offentligheten, og lett kunne hentes inn for å korrigere og balansere framstillingene.
Morgenbladet var en gang et ganske innskrenket organ på høyresiden. Nå er den blitt et menighetsblad for de som bekjenner seg til feminisme, antirasisme og identitetspolitikk i sin mest klisjéfulle og moraliserende form. Abonnerer du ikke på dette verdensbildet, er det liten grunn til å abonnere på Morgenbladet. Men du får god innsikt i illusjonene som rår blant folk som tror de har avslørt verdens maktstrukturer.
Opprinnelige publisert på Medikritikk.no, 24. november, 2017.