Nei, Sverige, det er dere som er latterlige

Faksimile fra Aftonbladet 3. januar.

Og innvandringseksperimentet aner dere ikke konsekvensene av.

Kronikk i VG, 3. januar (nett) og 4. januar (papir), 2019.

«Latterlig.»

Det er dommen Sveriges største avis feller over «den norske tilstanden» etter Erna Solbergs nyttårstale. Aftonbladets kommentator Pernilla Ericson finner det komisk at vår statsminister ønsker seg flere barn i kongeriket, uten å skjønne at foregangslandet Sverige har svaret: Flere flyktninger.

«Nu kommer stormrika Norge ha brist på arbetsföra människor», fordi vi ikke har ført «en generös flyktingpolitik».

Lederkommentaren feller en knusende dom over den norske innvandringspolitikken. Og hyller den svenske, uten forbehold. Det krever et svar. Ikke for å forsvare fedrelandet. Men for å forsvare forstanden, på tvers av landegrensene.

Og svaret bør være atskillig sterkere enn det barne- og likestillingsminister Linda Hofstad Helleland gav til VG i går, der hun hevdet at Norge er bedre enn Sverige på integrering og at god integrering henger sammen med antallet som kommer.

For Aftonbladets analyse er i seg selv et fascinerende symptom på det vi kunne kalle «den svenske tanketilstanden». En tilstand kjennetegnet av en nesten patologisk fornektelse av realitetene, til fordel for ønsketenkning og dydsposering. Men heller ikke norsk innvandringsdebatt er fri for «svenskesyken». En granskning av Aftonbladets imponerende kavalkade av falske fakta og ugyldige argumenter burde derfor ha også innenrikspolitisk interesse:

«Oljenationen Norges ekonomi är urstark, arbetslösheten är låg, prognosen är att det finns gott om jobb framåt.»

Nei, prognosen på lang sikt er trangere tider. Offentlige utgifter vil øke raskere enn inntektene. Vi vil ha for få folk som jobber (bidrar til statskassen) i forhold til hvor mange som ikke jobber (tar ut av statskassen). Dette vet vi fra Perspektivmeldingen og mange andre rapporter. Aftonbladet har ikke engang prøvd å sette seg inn i bakgrunnen for Ernas bekymring.

«[Norge är] ett av de länder som tar emot minst antal flyktingar i hela Europa. 2014 tog Norge emot knappt 11 500 asylsökande, i jämförelse tog Sverige emot drygt 81 000. När kriget brann som värst i Syrien förband man sig att under en treårsperiod ta emot 8 000 flyktingar från Syrien…»

Nei, Norge er et av landene som har tatt i mot flest flyktninger i Europa pr. innbygger. 31 145 under flyktningbølgen i 2015. Noe som gjorde oss til nr. 4 på Europatoppen det året. Under Sverige, men over Tyskland. Og selv om asylsøkerne er blitt langt færre, er innvandringen til Norge fortsatt historisk høy på grunn av familiegjenforening.

«Invandring är arbetskraft. Det är bara ännu ett argument för en generös flyktingpolitik, för att storsatsa på integration.»

Nei, innvandring er arbeidskraft bare dersom den består av mennesker som har, eller lett kan få, kompetansen som et stadig mer kunnskapsintensivt arbeidsmarked etterspør. Ellers er den arbeidsledighet eller arbeidsmarkedstiltak. Det finnes gode, humanitære argumenter for en generøs flyktningpolitikk, men  sysselsettingsargumentet er desinformasjon.

«Invandringen är en enormt viktig byggsten i välfärden.»

Nei, innvandring er en enorm belastning på velferden, når den er av svensk type: Høy og rask asylinnvandring fra Midtøsten, Nord-Afrika og Asia. Mellom 2015 og 2018 brukte Sverige 212 milliarder kroner på flyktningmottak. 11 milliarder mer enn utgiftene til forsvar og kriseberedskap i samme periode.

Og dette er bare initialkostnadene. En flyktning betaler i snitt mellom to og tre millioner mindre i skatt enn hen koster velferdsstaten i løpet av livet. Derfor sliter innvandringstette kommuner i Sverige alvorlig med økonomien. Malmö ville vært konk uten store økonomiske overføringer fra andre kommuner.

«Nära en fjärdedel av alla som arbetar i Stockholms läns landsting har utländsk bakgrund. Det är vårdbiträden, läkare, sjuksköterskor och tandläkare. Det är handen som stöttar inom äldrevården.»

Det hjelper ikke med flere hjelpende hender, når innvandringen skaper enda flere hjelpetrengende. For bare å nevne én statistikk fra Norge: Over halvparten av eldre innvandrere sliter med helsa, mot en drøy fjerdedel blant ikke-innvandrere.

«Och det går framåt. Tidigare kunde det ta närmare 8–9 år innan hälften av de nyanlända hade etablerat sig på arbetsmarknaden, men nu är den tiden nere på drygt fem år.»

Nei. For det første er det liten grunn til å rope hurra for at det tar fem år å få halvparten i jobb. For det andre er «jobb» det samme som SSB kaller jobb: Mer enn én times arbeid i en tilfeldig uke. For det tredje er mange av disse jobbene liksom-jobber, subsidiert av staten. For det fjerde går det ikke bedre.

Samfunnsøkonomen Joakim Ruist laget i fjor et flyktningregnskap på oppdrag fra det svenske Finansdepartementet. Det viste at integreringen på arbeidsmarkedet ikke har gått framover siden 1980-tallet, og ingenting tyder på bedring i framtiden.

Ifølge Ruist koster en gjennomsnittlig asylinnvandrer den svenske stat 74 000 i året i løpet av sin levetid. Det høres ikke så mye ut. Men om flyktninger i snitt er 30 år ved ankomst, og lever til de er 80 (forventet levealder i Sverige: 82,5), blir det 3,7 millioner pr. person. Om Sverige framover skulle ta i mot 100.000 pr. år (noe som er realistisk: hele 135 459 fikk opphold i 2017, inklusive «anhöriga»), vil det medføre en ny offentlig kostnadsforpliktelse på 370 milliarder hvert år. Dette kommer i tillegg til kostnadene for de som allerede er kommet. Da snakker vi om enorme summer.

Vi må altså fastslå at lederskribenter i store svenske aviser – tross enkelte hederlige unntak – mangler elementære kunnskaper om innvandring og økonomi, både i eget land og i nabolandet. De anser seg berettiget til å belære oss om hvordan vi skal finansiere framtidens velferdsstat, samtidig som de ikke skjønner hvordan de undergraver sin egen.

Aftonbladet skriver: «Norge hånade under den senaste valrörelsen ’det svenska tillståndet’, resultatet av flyktingströmmen. Resan har inte varit enkel. Men vi har tagit emot fler och befolkningen ökar. Vi har öppnat fler dörrar.»

Jeg vil legge til: Dere har også åpnet døren for alternative fakta, som gjør at dere aldri kommer til å innse konsekvensene av det enorme eksperimentet før det gjør veldig, veldig vondt.

Svenskene tar feil. Volden går ned. Dagsavisen vet sannheten.

Hvis noen lurer på hvorfor tilliten til gammelmediene synker, så har jeg et case til dem.

Først noen fakta om Sverige:

  • Antall skytinger med dødelig utgang opp fra 4 pr. år på tidlig 90-tall, til 42 i fjor (og ytterligere økning hittil i år). Det er samme nivå som Sør-Italia, og fire-fem ganger mer enn Norge og Tyskland. Det skytes betydelig mer i Sverige enn i nesten alle andre europeiske land, i forhold til folkemengden.
  • 78 angrep med håndgranat siden 2011. Dette er på nivå med Mexico, et land i nærmest permanent unntakstilstand på grunn av narkokrigen.
  • Antall «särskilt utsatta områden» opp fra 15 til 23 mellom 2015 til 2017. Begrepet betegner en akutt situasjon der politiet har problemer med å utføre sine oppdrag, og folk – av redsel – avstår fra å vitne i rettsprosesser. I disse områdene frykter politiet en «kriminaliserandeprocess som med tiden får så stort genomslag att ett helt bostadsområde påverkas och en alternativ social ordning skapas».
  • Antall voldsbejaende islamister tidoblet på mindre enn ti år. Säpo – Sveriges PST – rapporterer om sterk økning i saker relatert til terrororganisasjoner, terrorfinansering, radikaliserte personer og attentatsplaner. En IS-inspirert usbeker drepte fem og skadet femten personer på gaten i Stockholm i fjor.
  • Andelen som oppgir å bli utsatt for mishandling, trusler, seksuelle overgrep, personran, bedrageri eller trakassering har økt til rekordnivåer. Andelen kvinner utsatt for seksualforbrytelser er mer enn fordoblet fra 2014 til 2016.

Dette er kriminalitetsutviklingen somhar fått den svenske rikspolitisjefen til å utbryte i frustrasjon: «Hjälp oss, hjälp oss!». Statsministeren Stefan Lövren har også innrømmet at «vi har mycket kvar att göra, det här vänder man inte på en dag».

Disse faktaene er lett tilgjengelige for alle med tilgang til internett. Også for norske journalister som dekker den svenske valgkampen.

Men i forrige uke – under tittelen – «Frykt dominerer svensk valgkamp» – presterte Dagsavisen å ignorere samtlige av disse kjensgjerningene. Og mer enn det:

Avisen hevdet at virkeligheten er det motsatte av hva disse faktaene forteller. Og enda mer enn det: Avisen greide å frakjenne alminnelige svensker innsikt i hva som foregår i deres eget land: «3 av 4 svensker tror volden øker, men sannheten er det motsatte.»

Dagsavisen vet altså sannheten. Svenskene gjør det ikke. Fra hvor har den norske avisen sin unike innsikt i nabolandets voldsutvikling?

Fra disse kildene:

  • Sosiologen og kriminologen Hanna Sahlin-Lilja ved Lund Universitet, som i et intervju med Sveriges Radio hevder at det er «historisk lav risiko for å dø eller bli skadet av vold i Skandinavia». Men saken gjaldt altså unntakslandet Sverige. Her baserte hun sin påstand på statistikk fra 1750 til 2010. Siste åtte års utvikling er ikke med. Heller ikke utviklingen i legebehandlingen av alvorlige skader – som gjør at mange flere overlever livstruende vold nå enn før.
  • Den norske voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk, som snakker svært generelt om flere land på en gang: «Skandinavia har en lang historie med ikkevoldelig kultur. Vi har vært involvert i få voldelige kriger og utviklet tidlig tanken om et velferdssamfunn.» Javel, men det jo nettopp dette som gjør voldstuviklingen i «folkhemmet» Sverige så oppsiktsvekkende. Den er negativ, mens den ellers – også i resten av Europa og USA – er positiv. Bjørnebekk sier ikke ett ord om Sverige spesielt, men det merker ikke Dagsavisen.
  • Den verdenskjente, Nobel-prisvinnende voldsforskeren Ali Esbati, ellers bedre kjent som det nærmeste vi kommer Eivind Trædal i den svenske Riksdagen. Dette er vänsterpartisten som mente at vi ikke vi måtte «tørre å ikke ta debatten» om innvandring, som er beryktet for å stemple alle meningsmotstandere som rasister og fascister, og som i alle år har skjønnmalt og bortforklart situasjonen i de innvandringstette forstedene.

Til Dagsavisen sier han – jøsses! – at vi må «anerkjenne at det har vært noen år med uvanlig mange drap med skytevåpen og oppgjør i kriminelle miljøer, og at det får mye oppmerksomhet».

Men så kommer han til poenget: Volden blir et tema i valgkampen fordi høyresiden vil snakke om den –  og skylde på innvandringen: «Det å snakke om vold og kriminalitet og begrunne det med en trussel utenfra, er et klassisk narrativ. Det er slik høyresiden høres ut i mange land.»

Tre ganger kobler Esbati voldspratet til høyresiden i løpet av et kort intervju. Selv vil han heller snakke om hvor godt det går med svensk økonomi (noe som også er en sannhet med betydelige modifikasjoner).

Dagsavisen utviser ingen kildekritikk i møte med disse tre personene. Avisen snakker ikke med politiet, ikke med BRÅ (Brottsförebyggende Rådet), eller med noen som har forsket på nyere voldsstatistikk. Og heller ikke med den debattanten som kanskje er best orientert på feltet.

Sosialøkonomen Tino Sanandaji har plukket fra hverandre bløffentil forskeren i Lund på Facebook. Men han befinner seg på høyresiden, så da kan man kanskje ikke stole på hans fakta, selv om ingen har motsagt dem.

Dagsavisen presterer også å referere til den nasjonale trygghetsundersøkelsen til BRÅ, uten overhodet å nevne hovedfunnene: At uroen for kriminalitet er økende, at tilliten til rettsvesenet er synkende, at en tredjedel av kvinnene føler seg utrygge ved å gå alene i nabolaget på kveldstid.

I følge forskeren i Lund er alt dette et uttrykk for «okunskap» og «inte verkliga faror». Og dette groteske premisset – som er en direkte hån mot både voldsofre og de som opplever utryggheten i egen nabolag – kjøper Dagsavisen med hud og hår. Artikkelen spør ikke hvorfor volden øker i Sverige, men om dette: «Hvorfor frykter så mange kriminalitet når tallene viser fredelige tider?»

Fredelige tider. I dagens Sverige. Basert på tall. Hvilke tall, journalist Heidi Taksdal Skjeseth? Og hvilke erfaringer? Opptil flere TV-team har opplevd å bli utsatt for vold og trusler bare de har forsøkt å gjøre intervjuer i Tensta eller Rinkeby.

Slike opplevelser forteller ikke sannheten om Sverige, som selvsagt stort sett er et fredelig land – ikke minst i de velstelte bydelene der journalister og kriminologer bor. Men de vitner om en ny og skremmende virkelighet, som ikke fantes i Sverige før den rekordhøye innvandringen, og som ikke ville ha vært der uten den.

Ingen vet hvordan man skal stoppe gjengvolden og utviklingen av parallellsamfunn i de mest utsatte forstedene. Og imens fortsetter innvandringen i Sverige på høyt nivå.

Det er altså ikke den folkelige frykten som er irrasjonell, det er denne type skrivebordsjournalistikk som er irrasjonell. Og desinformasjonen er skadelig for debatten og problemforståelsen også her hjemme.

Hvis nordmenn får inntrykk av at volden går ned selv i Sverige, så vil de enda lettere kunne bagatellisere tendensene til lignende «tilstander» her hjemme, og ikke se poenget med de helt nødvendige tiltakene som for eksempel Jan Bøhler har etterlyst i alle år.

Da har i så fall Dagsavisen gjort sitt lille bidrag for å øke utryggheten i Norge.

Opprinnelig publisert på Medier24, 8. august 2018.

 

 

Sverige – en moralpolitistat

Tegning: Flu Hartberg.
Tegning: Flu Hartberg.

Muslimske kvinner hadde mer frihet under Saddams diktatur enn i dagens Sverige, hevder irakisk innvandrer i ny bok.

Islamofobi.  Mye har vært sagt og skrevet om dette omstridte begrepet. Men ordet gjør jobben for dem som fant det opp. Særlig i Sverige. Det brennmerker alle som kritiserer undertrykkelse og frihetsberøvelse i lukkede muslimske miljøer. Det får propaganda for en totalitær ideologi med klare rasistiske trekk (inkludert hat mot andre typer muslimer), til å framstå som antirasistisk arbeid. Kampen mot fobien gir deg penger fra staten, og talerstol og sendetid som muslimsk talsmann. Alt ansvar for radikalisering flyttes bort fra islamistene og over til et «undertrykkende» majoritetssamfunn.

Sveriges bolig- og byutviklingsminister Mehmet Kaplan (fra Miljöpartiet) har sammenliknet syriafarere med svenske frihetskjempere under vinterkrigen. I fjor høstuttalte han at en viktig grunn til at ungdommer slutter seg til IS, er den utbredte islamofobien i Europa. Derfor burde moskeene få mer penger til å bekjempe radikalisering. Ingen lo. Få reagerte overhodet. Og de fikk klar beskjed fra statsråden: Dere mistenkeliggjør muslimer. Dere reduserer dem til annenrangs borgere. Dere «fratar muslimer deres menneskelighet».

Hanna Gadban, som i forrige uke utga boka «Min jihad», hørte aldri uttrykket «islamofobi» da hun vokste opp i Irak. Hun gikk uten hodeplagg. Først i Sverige fikk hun høre at det var «ikke-muslimsk», og kunne lede til helvete. Hun undret seg over sitt nye hjemland, begynte å studere innvandrermiljøene, og så hvordan jenter i forsteder som Rinkeby fikk sitt daglige handlingsrom innsnevret av et uformelt, men effektivt shariapoliti, med kusiner som angivere. Hun skrev debattinnlegg. Mot æresvold og tvangsekteskap. Mot hijab på småjenter, som hun anså som angrep på barns rettigheter og en paradoksal seksualisering av mindreårige. Etter kort tid var hun – en sterkt troende muslim – utpekt som islamofob. Av sinte trosfeller og naive antirasister, på trygg avstand i middelklassens bydeler.

Slektningene hennes i Irak trodde det var en spøk da de fikk høre nyheten, og brakte den videre til måpende naboer: «I Sverige har man noe som kalles islamofob, som brukes om alle som kritiserer religionen.» Selv kritiserte de IS og radikale islamister hele tiden, som så mange andre i Midtøsten.

Men Sverige er, som Gadban skriver, «veldig spesielt». Da hun i 2013 fikk en pris av Södertörns høyskole som «förebild för andra studenter» ble hun sammenliknet med rasister og nazister av meningsbærere i Feministisk Initiativ og Aftonbladet, Sveriges største avis. Slikt er Sverigedemokratene vant med. Men Gadban er erklært feminist, tidligere medlem av Vänsterpartiet (tilsvarende SV i Norge) og en tydelig talskvinne for barns og flyktningers menneskerettigheter. Hva var hennes forbrytelse? Å foreslå inndragning av statsborgerskap til dem som begår æresforbrytelser? Sånt kan man være uenig i. Men stemplingen handlet mer om identitetspolitikk. Gadban var ikke muslim på den rette måten verken for islamister, rasister eller kulturrelativister.

Hun oppdaget at venstresiden og høyrepopulistene tenker likt: Begge parter låser personer som henne i en etnisk-religiøs identitet. Om hun som innvandrer, kvinne og muslim ikke oppfører seg i tråd med stereotypien om islam, er hun en sviker. Minoriteten er å anse som et enhetlig kollektiv – enten en usvensk gruppe, med en kultur som ikke lar seg endre, eller, eller en svak gruppe, med krav på kulturvern. «Vänstern» tillater bare kritikk av overgrep mot gruppen, ikke av overgrep innad i gruppen. Da er man en fiende av de svake.  
Heldigvis
ble Gadban bare mer tent av svertekampanjen. I «Min jihad» skildrer hun sin kamp mot religiøse mørkemenn og «ljusets riddare» på debatt- og kultursidene. Men mer oppsiktsvekkende er hennes grundige avsløring av det svenske nettverket av islamistisk misjonsvirksomhet – såkalt dawah.

Hver helg, på gatehjørner i byer som Malmö, Göteborg, Stockholm, Gävle, Farsersta og Örebro står unge forkynnere i fargerike klær. På overflaten like harmløse som Jehovas vitner, med omtrent samme oppslutning. Men de støtter halshogging og massedrap, og vinner stadig flere tilhengere. Justisministeren sier det haster med å kriminalisere deltakelse i terrorkrig. Men staten, politikerne og journalistene har indirekte bidratt til radikaliseringen, ifølge Gadban.

Sverige har sett en annen vei når islamske organisasjoner åpent har invitert utenlandske hatpredikanter, knyttet bånd til Det Muslimske Brorskap eller latt iERA (Islamic Education and Research Academy), en ekstrem engelsk misjonsorganisasjon, slå rot i landets største byer. Staten gir radikale islamister betydelig pengestøtte for å drive informasjonsarbeid. Hussein Hamad, redaktøren av nettstedet islamofobi.nu, mottok i fjor 575 000 kroner for sitt eget prosjekt «Under ytan», der han holder foredrag og seminarer på videregående skoler. Sverige har også gitt fundamentalistene monopol på å representere muslimer i offentligheten, og ignorert mer moderate, alternative stemmer som kunne vise bredden og mangfoldet i islam.

Selv ønsker Gadban å utbre «liberal islam», der religion er et privat anliggende, tekster kan tolkes og tilpasses livet i et sekulært, moderne samfunn. Hun trekker fram liberale tradisjoner og forbilder i islams historie, men innser at reformering à la kristendommen vil ta minst 30-50 år. Men vi har ifølge henne ikke noe valg. Om vi ikke løfter eller dyrker fram alternativer til politisk islam, vil ikke muslimsk ungdom få noen mulighet til å bli integrert uten å «svikte« sin religion og sine røtter. Positive, forsonende motbilder er den eneste kuren mot shariapoliti og terrorreiser. Men Gadban vet også at motpropaganda har sin pris. Hun lanserte boka med politibeskyttelse.

Hva med Norge? Vi har hatt mindre innvandring, bedre integrering og en mer åpen debatt, med ulike stemmer på kryss og tvers. Veien til posisjon har sivilisert «fascistpartiet» FrP. Modige varslere som Shabana Rehman, Amal Aden, Kadra Yusof og Deeyah Khan har gått foran. Human Rights Service har satt undertrykkelse av muslimske kvinner på dagsorden. Sekulære organisasjoner som LIM og Minotenk kritiserer reaksjonær islam. Men samtidig er mye av det Gadban skriver, relevant også her hjemme.

Moralpolitiet patruljerer langs gatene i innvandringstette bydeler, mer aggressivt nå enn for ti år siden. Innvandrere fra Marokko opplever Grønland som mer muslimsk enn hjemlandet. Enhver intern kritiker i muslimske miljøer får svært ubehagelige trusler og sjikane fra sinte menn med skjegg. Noen av disse driver med terrorrekruttering finansiert av Nav. Islam Net, en organisasjon med stort nedslag blant muslimsk ungdom, dødsstraff for karikaturtegninger og henter foredragsholdere på iREAs anbefaling. Lederen av iREA, Abdur Raheem Green, som mener jøder stinker og homser bør steines, har flere ganger deltatt på islam Nets store, årlige «fredskonferanse».

Norske islamister kan ikke rope «islamofobi» med samme gehør som de svenske. Og mangler et «referanseverk» som Mattias Gardells høyst kontroversielle «Islamofobi». Men Islam Net kan bruke ordet til å stemple kritiske journalister, med henvisning til forskere som Cora Alexa Døving og Sindre Bangstad. I deres bok «Hva er rasisme?» (som inngår i Universitetsforlagets anerkjente «hva er»-serie) kan vi lære at damen som visker «stakkars barn» til ektemannen når hun ser et barn med hijab, ikke har empati med et barn ikledd et sterkt religiøst symbol. Hun lider av islamofobi, en form for rasisme.

8. mars er ellers helt vanlig dag for norske minoritetskvinner. Også de som lever stille, døde liv under islamsk diktatur i eget hjem, uten å vite at «det personlige er politisk». Parolene vender blikket bort fra patriarkatet der det er verst: «Kampen mot rasisme er også kvinnekamp!».

Og apropos verst: Som i Sverige skal alle muslimer representeres av de religiøse organisasjonene eller moskeene. Når Dronning Sonja og Erna Solberg  vil ha dialog med vanlige muslimer, blir de geleidet til fundamentalistiske Islamic Cultural Center av Islamsk Råd Norge, og blir fotografert ved siden av lederen, som sammenlikner våpentrening i Syria med førstegangstjenesten i det norske forsvaret. Ville Erna tatt en utenlandsk statsleder med til Sarons dal for å møte vanlige kristne nordmenn? Slike medieopptrinn sender et nedslående signal til det store flertall av norske muslimer, som verken er konservative eller radikale, og som teller mange som aldri har satt sin fot i en moské: Dette er lederne deres. Det forsterker også konspirasjonsteoriene til hvite nettkrigere: Lederne våre står i ledtog med lederne deres.

«Vi er muslimer. Vi er ikke islam» skriver Hanna Gadban. Med det sier hun også: Vi er mennesker og individer. Vi ønsker frihet, som alle andre. Både religionsfrihet, og friheten fra religiøs undertrykkelse. Dette høres selvsagt og ukontroversielt ut. Demokratiske verdier som deles av alle. Men absurd nok – og nesten ufattelig: Når en muslimsk kvinne sier dette i 2015, i et av verdens mest moderne, progressive og likestilte land, så gjør hun seg selv til dissident.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 11. juli 2015 (kortere versjon i papiravisen).