Da varslet terror ble en gåte

Tegning: Flu Hartberg.

Siktelsen i Nygaard-saken er en knusende dom over politi, presse og politikere.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 20. oktober 2018.

En politiskandale. Dét er ordet som brukes om Nygaard-saken, nå når politiet har siktet flere utlendinger fra et «fundamentalistisk miljø», og fastslått at drapsforsøket var knyttet til utgivelsen av «Sataniske vers», og intet annet.

Siktelsen kom i tolvte time, takket være den mangeårige gravejobben til én eneste journalist, Odd Isungset, som har laget tre TV-dokumentarer og to bøker om saken. Og pressefolkene som ikke gjorde jobben sin? De snur kappen etter vinden. Her er Harald Stanghelle i Aftenposten:

«Oslo-politiets blikk ble lenge rettet i så mange andre retninger at Iran-sporet ble for utydelig for etterforskerne. Der ligger Nygaard-sakens politiskandale.»

Dette er samme mann som i 1993 mente det var et «et tegn på politifaglig profesjonalitet» at man ikke satset for fullt på Iran-sporet. Aftenpostens politiske redaktør advarte også mot «hysteri» og mot å «finne opp en ny fiende»: Islam. Selv om det var en islamsk leder som i 1989 fant opp en ny fiende, og skapte hysteri blant millioner av tilhengere. Store folkemengder i mange land deltok i voldsomme, dels voldelige, demonstrasjoner mot en roman de ikke hadde lest. 3000 muslimer gikk i tog i Oslos gater for å forby den «blasfemiske» boken. Flere norske muslimer sa seg villig til å drepe «Satans Rushdie».

«Her hjemme hadde ikke Oslo-politiet innsikt nok til å begripe at en norsk forlegger skulle bli skutt av religiøst-ideologiske grunner,» skriver Stanghelle. Men den innsikten hadde han og resten av kommentariatet. De kunne pekt på knivangrepene på den japanske og italienske oversetteren av boka, hotellbrannen i Tyrkia som drepte 37, bombene mot bokhandlere i London, og påtenningen av to bokhandlere i Oslo og i Bærum som hadde utstilt «Sataniske vers». Men det var viktigere å unngå generalisering, stigmatisering og nye krenkelser av en minoritet. Pressen, politiet, politikere, akademikere, Kirken, Forfatterforeningen – ingen ville konfrontere islamske miljøer.

Men unnfallenheten sitter langt inne å innrømme. Leif A. Lier, eneveldig etterforskningsleder i den første fasen, sier i dag: «Vi en gjorde kjempejobb.» I fem år avfeide han Iran-sporet som Nygaards privatmening eller noe pressen hadde funnet opp. Han kontaktet ikke Rushdie-komiteene eller andre med kjennskap til fatwaen. Han holdt POT (datidens PST) utenfor, selv om de overvåket de iranske miljøene i Oslo. Han drev med det han var vant til: Undersøke offerets privatliv og omgangskrets. Det kunne jo være et sjalusidrap.

Politiet ville unngå tabben i Palmesaken, der man hang seg opp i kurdersporet. Men PKK hadde ikke direkte truet Palme. I Nygaard-saken var derimot trusselbildet overtydelig. Det forelå en drapsordre og en belønning. Målskiven var alle som hadde bidratt til utgivelsen av «Sataniske vers».

Politiet beskyttet Nygaard og Aschehoug ved utgivelsen av den norske oversettelsen, og ved Rushdies overraskelsesbesøk i 1992, da han møtte to statsråder og «sensasjonelt» deltok på forlagets hagefest. Bildene gikk verden rundt. William Nygaard var nå verdens mest profilerte forlegger av en bok med et kjølvann av blod. En god nr. 2 på fanatikernes dødsliste.

Et år senere lå han og blødde i sin egen hage, truffet av tre ekspanderende kuler som var millimeter fra å drepe. Og politiet lurte på hva i all verden som kunne være drapsmotiv.

Senest på TV2-nyhetene i forrige uke gjentok Lier at de sto på bar bakke etter skuddene i Dagaliveien: «På det tidspunktet, 1993, var det ikke snakk om at vi etterforsket med henblikk på Iran eller noen andre land i det hele tatt. Vi visste ikke bedre. Men det hadde ingenting med etterforskningen å gjøre, som dreide seg om å gå bredt ut.»

Men hadde mangelen på fokus også andre årsaker? I samme TV2-innslag fortalte Liers kollega Finn Abrahamsen om hemmeligholdet i etterforskningen. Selv ikke politiledelsen visste hvor saken sto, eller hvor man kunne sette inn ressurser. «Vi har undret oss veldig på hvorfor dette skjedde. Vi lurte på om det var noe politisk, rett og slett. Hvem var det som styrte dette?» Det samme spørsmålet stilte tidligere politimester Willy Haugli: «Man kunne lure på om det lå utenrikspolitiske interesser i dette. Det er mange ganger land holder seg unna for ikke å få internasjonale komplikasjoner.»

Spekulasjoner og konspirasjonsteorier? Kanskje. Men vi vet at noen på høyere hold grep inn og saboterte politiarbeidet på et avgjørende punkt. En sjiamuslimsk norsk-pakistaner hadde i flere år vært i politiets søkelys. Indisiene var etter hvert mange og sterke. Politiet forberedte seg grundig før de arresterte mannen. Kvelden før avhøret ble han løslatt. Uten forklaring, uten at etterforskerne ble rådspurt. De lurer fortsatt på hva som skjedde.

Jo mer man setter seg inn i Nygaard-saken, desto mørkere og merkeligere blir den. En kulturpersonlighet og ytringfrihetskjemper utsettes for et attentat ved sitt hjem i Oslo. Politiet bruker 25 år på å fastslå at angrepet var rettet mot «det trykte ords frihet» og dermed mot «betydelige samfunnsinteresser». Selv om bevisene forelå minst ti år tidligere. Etterforskningsskandalen gir grunn til å spørre om den norske stat virkelig var innstilt på beskytte demokratiske grunnverdier, eller om andre realpolitiske interesser veide tyngre.

Spørsmålet er bare blitt mer ubehagelig i tidens løp – med 9/11, karikaturstriden, serien av terroraksjoner i Europa. William Nygaard ble forsøkt drept fordi han utga en roman. Vebjørn Selbekk ble drapstruet fordi han lagde journalistikk. I den første saken vegret myndighetene seg mot å se forleggeren som terroroffer. I det andre saken bidro myndighetene selv – igjennom UDs famøse skriv til den muslimske verden – til å definere redaktøren som terrormål.

Hva skjer neste gang islamister finner ut av en nordmann har ytret seg på en måte som fortjener dødsstraff? Eller har vi allerede akseptert voldsmannens veto, og skjønt at «religiøse følelser» ikke bør utfordres?

Sverdet og blomsten

Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu Hartberg

Kan både terror og veien ut av terror ha noe med islam å gjøre?

«OFFENTLIG DEBATT bærer stadig mer preg av en fotballkamp. Folk heier på sine lag og sine spillere uavhengig av prestasjoner, det holder at man er enige om hvem som skal vinne.»

Det skrev en venn på en av de mange, intense diskusjonstrådene på Facebook om islam og terrorisme. Og trenger vi å låne stjernespillere for å vinne kampen, er det bare å gå til internasjonal debatt. Vil du ha knallhard essensialisme eller total relativisme? Ateisten og filosofen Sam Harris, alle rasjonalisters helt, kaller islam «the mother lode of bad ideas» og mener hatet mot vantro er Koranens klare hovedbudskap. ReligionsviterReza Aslan, poster boy for muslimer og antirasister, hevder at alle religiøse tekster kan tolkes som du vil. Islam er verdens mest mangfoldige religion. Pakistan er et moderne og sofistikert land. Og kvinner er 100 prosent likestilte i Indonesia.

Slik snakker vitenskapelige tungvektere. Når de har egne kjepphester og skyggelapper, og stanger mot hverandre som alle oss andre kranglefanter på nettet: «Jeg kritiserer islam, ikke muslimer.» «Jo, du stempler en femtedel av menneskeheten.» Eller: «Vi er i krig med ekstremister og må forsvare vårt samfunns verdier.» «Nå snakker du selv som ekstremist, og angriper vårt samfunns verdier.»

ER DET NOE ALTERNATIV til dette fiendespeilet, denne evig uavgjorte fotballkampen? Kan man rette pekefingeren mot voldspotensialet i en religion, uten å lukke hånden for dens fredelige tilhengere?

Det virker ikke lett etter helgens redsler i København. «Islamofobene» kjører ny intensiv mot religiøs fascisme, multikultur og masseinnvandring. «Islam-apologetene» raser mot rasisme, utstøting og alarmisme. Alle framstiller motparten som ondskapens advokat, og seg selv som sivilisasjonens siste skanse.

Selv gremmes jeg over de siste utblåsningene til Per Sandberg og Hege Storhaug, som forveksler nødvendig religions- og innvandringskritikk med uthenging av syndebukker. Jeg forbløffes også av velmenende akademikere som ved hvert nytt tilfelle av jihad-terror straks leter etter årsaker alle andre steder enn i ideologien. Her noen vanlige eksempler på feilinformasjon og bortforklaringer:

BARE 0,7 PROSENT (eller under 2 prosent) av terrorangrep i Europa er utført av muslimer. Slike tall får du om du velger en periode som ikke omfatter bombene i Madrid (2004) og London (2005). Og bruker Europol-statistikk med en terrordefinisjon som omfatter vindusknusing. Teller vi terrordødsofre i Europa og Nord-Amerika mellom 2000 og 2010, ble hele 97 prosent drept av islamister. Ser vi på Vest-Europa og perioden 2001-2015 (inkludert Breiviks massive «bidrag») er andelen på 58 prosent. Militant islam er den klart største terrortrusselen i Europa. Og enda mer på verdensbasis. 80 prosent av all terror finner sted i fem land med muslimsk majoritet, stort sett utøvd av islamister.

TERRORISME skyldes utenforskap, fattigdom, mangel på jobb og utdanning.Nei, de fleste terrorister kommer fra velstående familier og er høyt utdannet, ofteingeniører. Alle 19 flykaprerne i 9/11 hadde studert ved vestlige universiteter. «Ensomme ulver» som ser lyset på sosiale medier, «taperne» som drepte i Paris og Køben, og PSTs rapport om norske Syria-krigerne, endrer ikke hovedbildet av terror som middelklassesyssel. «Å spørre ‘Hvem blir terrorist?’ er nesten som å spørre: ‘Hvem eier en Volvo?’», ifølge en av verdens fremste terroreksperter, Peter Bergen. Han ber oss innse at den virkelige driveren er religiøs ideologi.

TERRORISME skyldes Israels okkupasjon, USAs krigføring, Vestens utnyttelse av den arabiske verden. Tibetanere har lidd under en langt mer brutal okkupasjon enn palestinerne, uten at buddistiske munker blir selvmordbombere i Kina. De to islamistiske studentene som hugget i hjel i en soldat på åpen gate i London, ropte hevn over «vårt» land og «våre» kvinner. Slik snakker engelskmenn som mentalt bor i et hellig land lenger sør, besatt av vantro. De tenker religiøst. Og de fleste vantro som må bøte med livet, er selv muslimer, som morderne ikke finner islamske nok. De tenker religiøst.

NÅ HAR DE VERSTE massemorderne laget sin egen terrorstat, på størrelse med England, i Syria og Irak. De har også proklamert et nytt kalifat som gjør IS-lederen til hersker over all verdens muslimer. Da det ble kjent, strømmet tusenvis av begeistrede immigranter til. Fordi IS er «u-islamsk»? Tilhengerne er over-islamske eller ur-islamske. De finleser ikke bare Koranens beryktede sverdvers, men vender tilbake til tekster som har støvet ned siden middelalderen. Halshugging. Korsfestelse. Slaveri. Ifølge Princeton-professor Bernard Haykel er hele IS? barbari nøye basert på islamske skrifter og Muhammeds eksempel som brutal krigsherre.

Det betyr ikke at islam generelt, eller i sitt vesen, er en «voldelig religion». Men noen av de kanoniske tekstene legitimerer og inspirerer til vold. Koblet til ideene om martyret, hellig krig og blodig apokalypse blir det en farlig, perverst fristende cocktail for disponerte sjeler med internetttilgang. IS er tidenes mest populære terrorgruppe, målt etter rekruttering. Minst 150 av krigerne kommer fra Norge. PST forventer økt radikalisering og regner sjansen for terror på norsk jord i 2015 som«sannsynlig».

SÅ HVORDAN HINDRE radikalisering? Uten å gå til frontalangrep på muslimske miljøer, og uten å frikjenne islam? Via bladet Utrop kom jeg over skriveriene til Alan Johnson, redaktør, forsker, professor. Han er møkklei av «nothing-to-do-with-islam»-tilsløringen. Men har også i fire år studert avradikalisering av ungdom på nært hold, og gjort intervjuer med 25 tidligere ekstremister.

Han sier avradikalisering handler om å bruke islam på en positiv måte mot ondartet islamisme. Å erstatte en politisert Koran-tolkning basert på nag, harme og grandiose utopier, med begrepet og praksisen som i Koranen kalles «sakinah». Sjelefred, samkvem, måtehold, rettferdighet. På denne måten kan avradikaliserte muslimer beholde og utvikle sin religiøse identitet, og samtidig knytte an til sitt statsborgerskap, siden denne islamske tradisjonen resonerer med britiske dyder. Vi er ikke et veldig hissig folkeslag,sier Johnson spøkefullt.

DET ER IKKE vi nordmenn heller, tradisjonelt. Vi liker fred og ro. Det enkle og ærlige. Å slappe av, være oss selv, sammen med våre nærmeste. Den vakre dag da sinte islamister kan finne en fredeligere versjon av seg selv i den norske kosen, er ikke situasjonen så truende lenger. Men da må kanskje vi nordmenn også åpne hagen eller hytta for fremmede?

 

Publisert i Dagbladet, 21. februar 2015.

Fred over islam

Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu Hartberg

Islam er fredens religion. Og må fredes. Om så med trusler og drap.

 

FÅ REAGERTE da Otto Jespersen satte fyr på Det Gamle Testamentet i 2006. Hvorfor brente han ikke Koranen? «Jeg blitt 52 år, og vurderte det slik at jeg fortsatt kan ha tjue gode år til å leve,» svarte komikeren, som senere ble felt i PFU for jødehets.

Det finnes ingen likhet for satireloven. Alt jøde- og kristendom har måttet tåle av refs, hån, kritikk og latterliggjøring, skal islam få slippe. Finn Graff, Dagbladets store karikaturtegner, spiste kristenfolk til frokost, men nektet å tegne Muhammed. Graff var ikke bare glad i livet. Han ville vise «respekt for muslimenes religiøse forestilling».

TRUSLER OG DRAP burde få oss til å miste respekten for en religion. I stedet er vi blitt komisk respektfulle, av hensyn til egen helse og rikets sikkerhet. Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra all vestens gudløse regjeringer om at islam er fredens religion.

Budskapet gjentas hver gang menn med skaut kutter hodet av folk på gaten, massakrerer skoleelever eller utsletter landsbyer. De ansvarlige kaller seg muslimer (ikke jihadister eller islamister). De mener å handle på vegne av 1,6 milliarder trosfeller. De påkaller Allah, hevner Muhammed, siterer Koranen, drømmer om kalifatet. Men de har misforstått sin egen religion. Terror har ingenting med islam å gjøre.

Dette er fastslått av en rekke religionsvitere: Børge Brende. Barack Obama.Francois Hollande. David Cameron. Tony Abbott. Den framstående teologen George W. Bush proklamerte fra en moské i Washington, bare en uke etter 9/11: «Terroristene bryter med grunnsetningene i den islamske tro. Islam er fred.»

FREDENS religion må selvsagt fredes. Også fordi tilhengerne er helt usedvanlig følsomme. Terroristene er kanskje bittelitt ufølsomme, men det ser mange muslimer ut til å tåle. Det de ikke tåler, er vitsetegninger. Særlig de som er trykt i obskure franske satireblader eller skandinaviske dagsaviser. Normalt ville disse være lett å unngå og ignorere. Men noen tjener på å gjøre et blodig, globalt nummer av dem, og provosere fram sine trosfellers raseri, under påskudd av å beskytte deres følelser og identitet.

Da er det godt å vite at vi har norske statsråder som ikke forsøker å forklare tegningenes kontekst (at de må forstås som kritikk av maktmisbruk eller selvsensur, ikke som hat eller hets). Det gjelder å snakke så barbarene forstår, og dreper færrest mulig. Si unnskyld og gi dem rett: Tegningene er i seg selv krekende. Slik en hammer gjør vondt. Og se, der borte står en kristen bladfyk med rar frisyre. Det var han – og bare han – som gjorde det!

Når så syndebukken fortsatt lever, påviser løgnen, presiserer at han ble hengt ut for vanlig journalistisk praksis (å bruke faksimile for å vise hva striden handler om), og kaller den særnorske krisehånderingen for et svik, så må man ikke innrømme å ha sagt noe galt. Bare beklage om mannen opplevde en belastning. Det får holde. Radikal islam er dessuten ikke noe problem i Norge, ifølge vår mest sannsynlige neste statsminister.

«JE SUIS CHARLIE». All ære til tydelige Erna, unntaket Solhjell, fortvilte Rossavik, og modige, moderate muslimer som Sylo Taraku [se note nedenfor] og Yousef Bartho Assidiq. Men Jyllands-Postens Flemming Rose minner om at drapet på Theo van Gogh også utløste festtaler for ytringsfriheten. Så kom stillheten. Politiet har avverget nesten ti terrorforsøk mot J-P. Nå ligger avisen lavt. «Er ikke det å gi islamske fundamentalister makten over redaksjonelle beslutninger,» ble Rose spurt på dansk TV. «Ja,» lød svaret. Etterpå ble programlederen kalt inn på teppet fordi han løftet opp tegningene i noen sekunder.

VI TRENGER ingen blasfemilover så lenge profetens ære voktes med vold, og 50 norske statsborgere har fersk kamptrening fra Syria. Vi trenger ikke skjeggete mørkemenn når opplyste, norske kulturbærere spør hva som er så høyverdig medCharlie Hebdos rasistiske mobbing, og dermed godtar satiredefinisjonen til de følsomme og voldsomme. «Jeg er for full ytringsfrihet, men…» «Jeg forsvarer ikke trusler eller vold, men…» Veien til helvete, les: en innsnevret frykt- og krenkelseskultur, er brolagt med disse velmente «men»-ene.

Islamistenes vold virker. Mens vestens svar – unnfallenhet og særbehandling – virker mot sin hensikt. Den edle løgnen om islams godhet gjør jobben lett for høyreekstreme, og vanskelig for religionens egne reformister. Å utelate islam fra humor og kritikk er nedvurdering og infantilisering, misforstått som integreringstiltak. Mennesker man ikke kan le av, kan man ikke ta på alvor. Før de løfter automatvåpenet.

ET SISTE HJERTESUKK. På søndag døde NRK-legenden Kjell Arnljot Wig, som med rette hevdet å ha «utvidet ytringsfriheten i Norge». På sekstitallet oppfant han den konfronterende TV-debatten, og tok røykepauser under direkte sending. Etter hans bortgang sitter vi igjen med Ole Torp.

Programlederen av «Aktuelt» har mage til å kalle Wig en stor inspirasjonskilde, men inviterer terrorsympatisører til høflighetsprat. 12 franskmenn ligger nedslaktet, og lederen i Islam Net får nesten uimotsagt gi ofrene skylden. De hadde jo vanæret verdenhistoriens mest fullkomne menneske.

Også vår egen sekulære profet, Per Fugelli, ble invitert til samme studio for å berolige nasjonen. Anders Behring Breivik ble skapt av et ideologisk klima, ifølge Fugelli. Islamske terrorister er derimot «religiøse uteliggere uten bro til islams grunnstoff», rene «fremmedelegemer», «isolert» i sitt eget «vanvidd». Analysen ble framlagt med vismannens sedvanlige patos, uten dokumentasjon, uten motdebattant, til en beundrende Torp: «Takk, Fugelli, klokt som alltid.»

KANSKJE HAR IKKE karikaturstriden gitt oss ny forståelse for grunnverdiene i et liberalt demokrati, men heller brakt oss nærmere nytalen: Idioti er klokskap. Taushet er respekt. Brutalitet er fromhet. Krig er fred.

[Note: Sylo Taraku, som er generalsekretær i LIM (likestilling, integrering, mangfold), har gjort meg oppmerksom på at han har muslimsk bakgrunn, men han siden 2006 ikke har regnet seg “personlig muslim”.]

Publisert som helgekommentar i Dagbladet, 26. januar 2015.