Posted on

Hvorfor slipper VGs Gard Steiro unna?

Hvorfor skal vi ha tillit til en sjefredaktør som begår det største tillitsbruddet i nyere pressehistorie?

Opprinnelig publisert som kronikk på Medier24, 29. august 2019.

«Denne presseskandalen må få konsekvenser», skrev jeg i M24 i mars i år, i den første av to kommentarer om dansevideosaken.

Nå har Pressens Faglige Utvalg enstemmig felt en knusende dom over avisens journalistikk. VG har brutt god presseskikk på hele fem punkter. I tillegg er minsanten også VGs evalueringsrapport, om egne feil, felt på to punkter. Dette den mest omfattende fellelsen noensinne i PFU, og ett av utvalgsmedlemmene kalte avisens arbeidsmetoder for “en skamplett på norsk pressehistorie”.

Men saken får ingen konsekvenser de ansvarlige. Bare for de tre journalistene som hadde byline på saken. Sjefredaktør Gard Steiro har full tillit til nyhetsredaktør Tora Bakke Håndlykken, og styret har full tillit til Steiro. Akkurat som sist, etter egenraporten.

Dette selv om Steiro:

  • Var sterkt delaktig i publiseringen av en artikkel der kilden ble grovt misbrukt, et sitat ble fabrikkert, og sannheten ble fullstendig snudd på hodet – med direkte og alvorlige konsekvenser for en toppolitiker.
  • Feilaktig hevdet – til NRK – at VG gav en presis analyse av hva videoen viser, og at kvinnen var blitt riktig sitert, selv om han ikke hadde snakket med kvinnen.
  • Unnlot å ta affære selv etter å ha snakket lenge med kvinnen på telefon.
  • Feilinformerte sin politiske redaktør før en TV-debatt, slik at hun feilinformerte det norske folk.
  • Trenerte saken i ukevis med å delvise innrømmelser og beklagelser, uten å kunne gi en eneste grunn til at feilene ble begått.
  • Ikke trakk saken før han var blitt drevet fra skanse til skanse, sist med TV2 intervju med Sofie.
  • Godkjente og skrøt av en selvgranskningsrapport som ikke imponerte noen, og som nå selv er blitt felt i PFU.
  • Kastet sin reporter foran bussen straks etter, ved å erklære hans versjon av siteringen og kildebehandlingen (som sto i strid med deler av rapporten) var «uholdbar».

Men VG-redaktørens håndtering av saken er åpenbart holdbar. I all fall holdbar nok til at han bør bli sittende. Kan noen forklare hvorfor? Ser man nærmere på VGs evaluering, og hva Sofie forteller til PFU, så finner man bare skjerpende omstendigheter:

Steiro var tett på arbeidet med saken i redaksjonen. Han sier selv i rapporten: «Det er ett ledd for lite mellom meg og den saken. Jeg engasjerer meg for mye, men føler jeg må steppe inn».

Steiro fikk vite av journalist Skarvøy at Sofie var «usikker» om lag en time før publiseringen. Her fra rapporten: «Da jeg tar beslutningen om å publisere, vet jeg at hun har vært motvillig til å stå fram og at hun trekker seg hele tiden på sitatene. Jeg vet at en har jobbet for å få henne til å si noe», sier Steiro. Hans inntrykk er at hun ikke ønsker å fronte saken.»

Steiro ringte opp Sofie etter at NRKs publiserte sin sak – som slo beina under hans egen – bare få timer etterpå. Slik opplevde Sofie det:

«Han er hissig i tonen (…) Han spør flere ganger om jeg oppfattet møte med Giske som ubehagelig, og jeg svarer gang på gang nei. Jeg opplever at Steiro ikke er så interessert i å høre hva jeg sier, og han avbryter flere ganger når jeg skal svare. Jeg sier til Steiro at det eneste jeg ‘cringa’ over var å bli tatt bilde av med blits. Selv er jeg ganske oppgitt og forteller om møtet mitt med Skarvøy og at jeg hadde prøvd å stoppe sitatet flere ganger. Steiro ber meg ikke snakke med andre medier om saken, og vi avtaler at han skal ringe meg formiddagen etter.»

Det er ganske spesielt: Her har vi en ung, uerfaren kilde, som overhodet ikke ønsket å være kilde. Hun har stilt opp på det Skarvøy selv har kalt en off-record samtale. Hun blir presset til å bli kilde, presset til å bli sitert på noe hun ikke har sagt, presset til å bli offer i en metoo-sak fordi VG ville det sånn. Hun har forsøkt å korrigere saksframstillingen flere ganger, men har blitt overkjørt av journalisten.

Denne kvinnen ringer den mektige sjefredaktøren til, kort tid etter at saken er ute. Og han er hissig. Hissig fordi kvinnen har latt seg intervjue av et annet medium, som faktisk var villig til å lytte til hennes versjon. Og nå har han selv havnet trøbbel. Fordi VGs versjon av hendelsen på Vulkan overhodet ikke samsvarer med NRKs.

Allerede da burde Steiro ha trukket sitatet, noe han selv innrømmer i egenrapporten: «I retrospekt mener Steiro at VG, basert på hennes tilbakemelding, burde fjernet sitatet, selv om vi allerede da hadde lagt inn NRKs opplysning om at de mente det var feil. Vi burde ut fra det jeg da vet, slått alarm og beklaget saken allerede fredag».

Likevel gikk en måned før det skjedde. Og da som en direkte konsekvens av TV2- intervjuet, der Sofie sa Steiro midt i mot. Hadde ikke den unge kvinnen hatt guts til å stå fram, la seg intervju på TV og til å motsi Norges største mediehus, ville VG ha sluppet unna bare med noen få riper i lakken. Det var vel man satset på. Og man var villig til å ofte både henne og pressetikken i samme slengen.

Liv Ekeberg, PFU-medlem og journalist i Agderposten, sa det ganske tydelig under møtet om saken:

«Det er for meg helt ufattelig at det går an å behandle en kilde på den måten, og la disse sitatene bli stående og klebe ved henne i så lang tid, og jeg kan ikke se noen annen grunn til det enn at det sammenfalt med den dagen Trøndelag Arbeiderparti skulle behandle om Trond Giske skulle få et toppverv der. Dette er et skoleeksempel på kampanjejournalistikk, hvor avisen ikke bare har brukt en uerfaren kilde, men løpt andres ærend, og misbrukt henne, for en vinkling som hun gjentatt ganger, samme kveld som publiseringen, har sagt at hun ikke kjenner seg igjen i.»

Og Ekeberg fortsatte:

«Det kommer ikke tydelig nok fram i vår uttalelse den rollen sjefsredaktøren hadde (…) Han ble en deltaker, og ikke beholdt ikke den distansen han skulle ha, for å ta en avgjørelse som kunne gitt et annet utfall, og i hvert fall ville gjort at feilen ble rettet opp veldig mye raskere. Så selv om vi har lest rapporten og hatt mange tilsvarsrunder, så synes jeg fortsatt ikke jeg vet hvorfor det tok så lang tid.

[Dette er] et tillitsbrudd som rammer alle redaktører i Norge. Det er det veldig alvorlige i denne saken. Den ene er at saken ble rammende for Giske, og fikk konsekvenser i praktisk politikk og hvordan det politiske landskapet i Norge ser ut i dag. Men når det gjelder klagen fra kilden, så handler det om å ivareta det viktigste vi har: Tilliten. Kilder skal føle seg trygge på at de kan møte oss, og bli sitert på det de har ment. Og dersom de mener seg feilsitert, skal de bli hørt på det. Det har ikke skjedd her.»

VG ville ikke lytte til kilden verken før eller etter publisering. Og vi har ennå ikke fått noen forståelig eller troverdig forklaring på hvorfor det ikke skjedde. Derfor må vi spørre: Hvorfor skal vi ha tillit til en sjefredaktør som er villig til å begå grove presseetiske brudd for å kjøre «en god sak» og gi VG en aktiv, intervenerende rolle norsk politikk?

Som avisens klubbleder sa til Medier24 i går:

«Jeg synes fellelsen er svært alvorlig. Vi må merke oss at redaktørene nå blir felt i PFU på de samme punktene som journalisten ble i rapporten.»

Da blir spørsmålet:

Hvorfor skal dansevideoskandalen får konsekvenser for journalistene, men ikke for sjefredaktøren? Ville han under lignende omstendigheter blitt sittende som sjef for et annen bedrift, i en annen bransje? Etter å ha fått VG etter seg?

 

Posted on

Førr ei dame!

Ville du greie å le foran TV-kamera, etter å danset deg inn en presseskandale og blitt framstilt som løgner?

Opprinnelig publisert som kronikk på Medier24, 29. mars 2019.

Honnør til Sofie! Som ufrivillig har blitt hovedperson i en ellevill presseskandale som bare bli verre for hver ny håndtering, oppklaring og beklagelse. I forgårs fikk farsen en enda en uventet og stygg vending: Journalisten la seg flat ved å angripe kilden.

«Han sier jo indirekte at jeg lyver. Så da står han der og lyver selv», sa Sofie sa til TV 2 i går kveld.

Overtramp på overtramp. Sofie sier hun er sliten av kjøret. Likevel greier hun – enda en gang – å ta eierskap til sin egen historie og stå opp mot en mektig motstander som ellers pleier å være på de svakes side.

Hun har også ro nok til å himle med øynene, og le helhjertet av tanken på hvordan barhendelsen ble forvridd:

«Jeg synes det er sykt i det hele tatt at noen tror at det har vært ubehagelig, det møtet på Vulkan. Det var vi som vi som satte i gang den greia, det var som hadde det gøy og var ute. Alle kan spørre vennene mine som var der, hva de har å si. (…) Det var bare tull! (latter) Det var ikke noe ubehagelig i det hele tatt».

Det er nesten forløsende. Og gjør at hovedinntrykket av hele saken nettopp blir komikk. Dansevideosaken er tidens mest alvorlige tullesak i norsk mediehistorie.

At en ung skandalejeger av en journalist haler ut et ikke-eksisterende ubehag fra en ung kvinne som ikke har blitt utsatt for noe som helst, og ikke engang ønsker å la seg intervjue, er komisk.

At Norges mest profesjonelle nyhetsorganisasjon greier å sluse et gedigent falsum gjennom hele sitt system uten å ane uråd, er komisk.

At avisen presenterer skandalesaken i form av et ullent, ynkelig feilsitat, en åpenbart gal beskrivelse av videoen, og en «bekymringsmelding» fra helvete, er komisk.

At nesten hele kommentariatet brukte videoen som et påskudd til å ta en mann som «hadde lite å gå på» og ikke burde gå ut så sent på natten, er komisk.

At en politiker vrakes fra et tillitsverv på grunn av feiltolket tulledansing, er komisk.

At VG bruker en måned på å skjønne noe vi alle skjønte straks vi selv fikk høre kilden snakke, er komisk.

At VG gransker seg selv, finner tusen feil, men ikke en eneste grunn til at feilene ble begått, er komisk.

At sjefens nærmeste underordnede konkluderer at sjefen bør bli, er komisk.

At VGs redaktører etterpå lar den angrende synderen slippe løs på TV og si ting som de selv straks må erklære som «uholdbare», er komisk.

Nå mangler det bare at VG-ledelsen utvider Skarvøys betalte ferie fra et halv til ett år, etter belastningen han pådro seg etter TV 2s andre Sofie-intervju.

Intet tyder på at denne komiserien er over. Hege Ulsteins krevde i Dagsavisen i går at de som har anklaget Skarvøy for løgn og juks må beklage overfor han. Det er en rop om hjelp fra et ideologisk bakvendtland. Hun forsvarer VG mer enn avisen gjør selv. Men er man for metoo og mot Giske, så må man holde linjen.

Den eneste som står igjen med æren i behold i denne medieskandalen, er hun som ikke hadde noen medieerfaring. Hun som hele som hele veien har sagt ting som er forståelig, konsistent og troverdig.

I motsetning til medieproffene som har sagt – og gjentatt – ting som ikke har gjort noen klokere, bortsett fra at vi har skjønt at de har avsløringer som yrke, har noe å skjule. De har forsøkt å redde sitt eget skinn, men står igjen ribbet for tillit.

Et mulig lyspunkt er selvfølgelig at dansevideoskandalen har fått de store mediene til å bedrive noe så elementært som mediekritikk, en øvelse som hittil har vært ansett som kollegialt upassende. Det er faktisk lov å rette søkelyset mot andre aviser, og stille ubehagelig spørsmål til andre i lauget. Det står til og med i Vær varsom-plakaten at det kan være en god idé.

Men vendingen skjedde først etter at TV 2 gjorde jobben sin. Da kastet de andre seg på. Og husfreden forsvant til og med i Schibsted-huset. Vel og bra. Men vi fikk også bekreftet det visste fra før: Journalister jobber i flokk, og går etter blodlukta. De er fullsynkroniserte, selv når de skifter retning, og ikke lenger vil kaste Giske men Steiro.

Men hva tenker folk utenfor presseverden? Som bivåner hvordan fornuften og etikken svikter hos dem som lever av å finne feil og umoral hos andre maktmennesker?

Jeg antar at de vil fortsette å kjøpe VG. Og pengene vil fortsette å rulle inn. Men den aggressive politiske journalistikken, den som intervenerer i pågående prosesser og selv ønsker å skape konsekvenser, har pådratt seg et alvorlig troverdighetsproblem. Ikke minst når den selv later til å tro at notater på en blokk er bevis for hva kilden har sagt. Ekspert på avhørsteknikk og vitenspsykolog hos politiet, Ivar Fasting, sier til Aftenposten:

«Å stole på det som er notert på en blokk er et så klart brudd på grunnleggende kunnskap om menneskelig simultankapasitet og informasjonsbehandling at det rett og slett kan være farlig (…)

Det er blitt avdekket en metodisk svakhet i norsk journalistikk som er skremmende. Er kunnskapsnivået i VG så lavt, kan ingen føle seg trygg.»

Folk spør hvorfor i all verden journalister ikke gjør opptak under intervjuer. Svaret er enkelt: VG har aldri fått noe intervju med Sofie. Som hun sier til TV 2 om sitt møte Skarvøy på McDonalds: «Den samtalen var fullt og helt uformell, og jeg skulle ikke siteres fra starten av.» Resten av prosessen kan best sammenlignes med utpressing.

Redaktørene også mistet troverdighet ved å stryke i faget krisehåndtering. Det meste kunne ha vært unngått om Steiro hadde hatt vett og mot til å trekke hele saken etter samtalene med Sofie, da det klart framgikk at hun var misbrukt. Det var allerede dagen etter publisering. Retretten ville vært pinlig og pinefull for VG, men klart å foretrekke framfor seigpining. Steiro kunne ha framstått som en kraftfull redaktør som forsvarer journalistikken formål: Sannhetssøking.

Det er lov å gå seg vill i skandalejakt. Men det er utilgivelig å avgi falsk rapport, la den bli stående mot bedre vitende, og først trekke den når man er presset helt inn i hjørnet.

Posted on

Treat Her Like a Lady

 

Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu Hartberg

Giske-sakens lærdom: Tillitsmannen må også være en gentleman.

 

Moralsk harme er den nye valutaen i medieøkonomien. Og shaming er den nye folkesporten i sosiale medier: Noen har sagt eller gjort noe galt! Synderen i gapestokken, lik og del! Misunnelsen er som kjent sterkere enn kjønnsdriften, men intet slår skadefryden.

 

Uthenging kan forsvares om en person har gjort noe virkelig klanderverdig, av offentlig interesse, tilstrekkelig dokumentert. Noen ganger må svina røykes ut. Noen ganger må svinestier ryddes, miljøer luftes, og rutiner endres.

 

Noen kan lære av egne svin på skogen, og bidra mer til å skape trygghet og trivsel for andre. Og dessverre: Noen trenger trusselen om offentlig ydmykelse for å holde seg i skinnet, siden de mangler naturlig ryggrad. Så all ære til metoo.

 

Men nå har en vond og vanskelig sak om en politisk kvinnejeger – eller skal vi si kvinneplager? – gått som medieføljetong i en måned, og vi holder fortsatt pusten: Hvor dypt faller han? Hvor mange hoder må rulle? Hvor ribbet vil ørnen blant partiene stå igjen etterpå? Det er tragedie, det er maktkamp, det er “Tillitsmannen” av Einar Gerhardsen i Shakespeare-versjon.

 

Men dette improviserte rettsdramaet skiller seg fra vanlig fiksjon ved å handle om alt annet enn forbrytelsene. Vi blir daglig orientert om spillet rundt varslene og gjerningsmannen. Inkludert “fabrikerte” notater i seriøse nettaviser. Noen er bekymret for forhåndsdømming og manglende rettsikkerhet. Men skal dette være varslersaken der partifolk melder om “rystende” og “sterke saker”, uten at noen vil diskutere innholdet?

 

Trond Giskes beklagelse på Dagsrevyen var i så måte et mesterstykke. Nærmest en vikarierende syndbekjennelse. Vi fikk knapt inntrykk av at mannen med de sørgmodige øynene var innblandet i saken.

 

Han sa ikke hva han hadde gjort. Han beklaget ikke hva han hadde gjort. Han var lei seg for at andre hadde opplevd at han hadde gjort noe upassende og ubehagelig.

 

Alle som leste DN og VG samme dag, og Nordlys dagen etter, kunne dermed fastslå at en av Norges mest erfarne og intelligente politikere ikke visste at følgende var galt:

 

At en kirkeminister forsøker å sjekke opp en prestestudent og ungdomsdelegat i baren etter Kirkemøtet, ikke godtar å bli avvist, men sender henne eposter og sms-er med forslag om å møtes. Noe som får henne til å lure på om det er uheldig for Menighetsfaktultet om hun sier nei, siden de er avhengig av statsstøtte.
At en statsråd på FAFO-festen drikker tungt og legger tungt an på en ung servitør som også er datter av en ansatt, ikke godtar å bli avvist, men fortsetter å sende henne sms-er ut på natten.

 

At en av de høyeste tillitsvalgte i “likestillingspartiet” Ap ved to anledninger utsetter en AUF-jente i tenårene for så intense forsøk på kyssing og beføling at hun velger å trekke seg fra politikken.

 

Ingenting av dette skjønte Giske. Før varslingene, som var “en enorm øyeåpner”, i følge han selv. Tro det, den som vil: I disse og mange andre lignende situasjoner merket han aldri den andres ubehag eller motvilje. Eller at han brøt noen grenser.

 

Det vitner i så fall om en enestående mangel på sosial dømmekraft. Skjønner man ikke hva nesten alle andre anser som upassende av en partitopp eller statsråd, er man selv upassende som nestleder i et politisk parti.

 

Dette visste vi for to uker siden. Dette er det saken handler om. Ikke abstrakte anklager om “aldersforskjell” og “ulikhet i maktforhold”. Haddy N’jie er 13 år yngre enn kjæresten Giske. Sånt er verken uvanlig eller mistenkelig. Og ingen i verdenshistorien har hørt en kvinne si til en mann: “Jeg finner deg ikke tiltrekkende. Du har for mye makt.”

 

Blir vi så klokere av alt snakket om “seksuell trakassering”? Uten eksempler, uten begrepsavklaring? Det er en grunn til at Støre nøler når ordet kommer på bane. Begrepet er rettslig. I “Arbeiderpartiets retningslinjer for seksuell trakassering” – et latterlig tynt skriv på en halv A4-side – heter det at “det er rettsvesenet som har ansvar for å avgjøre om eventuelle saker om seksuelle overgrep er i strid med norsk lov. Dette ansvaret skal ikke organisasjonen ta.”

 

Men en organisasjon har ansvaret for å hindre utviklingen av en usunn fest- og sjekkekultur før overtramp blir advokatmat. Og rettsliggjøring kan aldri erstatte normer, holdninger og det indre, moralske kompass. Det vi en gang kalte folkeskikk og dannelse. Da mannsidealet var en gentleman.

 

En gentleman har stil og viser hensyn. En gentleman kan flørte, men tar signaler, og nedlater seg ikke til å mase. Og – ikke å forglemme: En gentleman drikker seg aldri full i offentligheten. I alle fall ikke som representant sitt parti, sin regjering eller sitt land.

Alkoholen er elefanten i Giske-saken og metoo-rommet. Det finnes menn som vil forsvare sine privilegier og tilgang på kvinner. Men det finnes langt flere av begge kjønn som vil ha sine drikkevaner i fred. Selv om høy promille er risikofaktor nr. 1 for både å utøve og bli offer for seksuelt ubehag og overgrep.

 

Derfor et enkelt forslag til Det Norske Arbeiderparti for å gjøre sine tillitsmenn mer lik gentlemen: Innføring av nulltoleranse for fyll på partiarrangementer. Overtredelser fører til suspensjon. Tør du være festbrems, Støre?

 

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 6. januar 2018.