De lave forventningers sexisme

 

Flu-voldtekt

Frifinnelsen av de voldtektstiltalte fra Hemsedal strider mot alminnelig moral, mot alminnelig rettsoppfatning og mot alminnelig fornuft.

For å presisere det første og selvsagte: Det er fundamentalt forkastelig at tre voksne menn tar med seg en fremmed, 18-årig jente på nachspiel, gir henne tungt dop og har sex med henne.

Det trengs ingen millimeterjuss for å ta avstand fra handlingen, og føle med ei jente som sliter ikke bare med ettervirkningene av opplevelsen, men nå også sjokket etter dommen.

MENNENE ER ALTSÅ frikjent selv om juryflertallet fant dem skyldig, og dømte dem til å betale offeret erstatning. De er frikjent selv om taxisjåføren gjennom rekonstruksjon har vist hvordan jenta ble båret over skuldrene som en potetsekk, og det virket som hun hadde «absolutt ingen kontakt med livet».

En overlege ved Folkehelseinstituttet anslo at MDMA-dosen kunne medført «alvorlig forgiftning og død» (og da la hun, på grunn av vitenskapelig usikkerhet, «til grunn det gunstigste anslaget for de tiltalte»).

DOMMEN ER ENDELIG, men det virker bare desto mer provoserende på folk. Plutselig vil mange ha endringer av både beviskrav og juryordning. Men dommen kan være gal, uten at systemet er galt. Vi kan ikke tilpasse rettsprinsipper etter utfallet i enkeltsaker.

Det skal være rettssikkerhet også for tiltalte. Det skal være strenge beviskrav for å bli straffedømt. Lekmannsordningen er til for gi retten demokratisk forankring. Regelen om kvalifisert flertall (minst 5 mot 2) fungerer som ekstra forsikring mot justismord.

Men det er selvsagt krevende å hevde det vakre prinsipp om å heller la ti skyldige gå fri enn å dømme én uskyldig, når det lyder som en hån mot et konkret offer – som i tillegg framstår som taper i rettssystemet.

Saken handler også om viktige sosiologiske skillelinjer som etnisitet, kjønn og klasse:

INNVANDRINGSASPEKTET. Hege Storhaug tabbet seg ut ved å antyde at de tiltalte var innvandrere, uten å sjekke fakta. Hun har rett i at innvandrere er overrepresenterte i voldtektsstatistikken, at asylsøkere står bak mange av de nylige masseovergrepene, og at medier (særlig svenske) ofte har unnlatt å gi fullstendig signalement av de mistenkte, selv om identiteten har vært kjent.

Men derfra til å mene at sannsynligheten for at gjerningsmenn er innvandrere er større når mediene ikke opplyser om etnisitet? En logisk kortslutning.

Vi bør heller se på en annen «folkevandring». Skidestinasjonen Hemsedal fylles hver vinter av «veldig mye folk med en litt annen livsstil enn vi er vant med oppe i bygda», sier journalist Arne O. Hindahl i Hallingdølen. Det har vært flere voldtekter, og de involverte er tilreisende som liker fart både i og utenfor bakken. «Det har gjort at bygdefolket er blitt litt skremt, rett og slett.»

Norske bygdefolk kan altså bli skremt av annet enn muslimer med patriarkalsk kultur. Egne landsmenn med utagerende festkultur er ikke helt ufarlige de heller.

KJØNNSASPEKTET. Vi hører ofte at de mange frifinnelsene i voldtektssaker skyldes kjønnssynet til mannlige dommere.

Men i denne saken, var altså to av de tre lekdommerne som stemte for frifinnelse, kvinner. Dette overrasker ikke. I en undersøkelse fra 2011 der jurymedlemmer i voldtektssaker ble intervjuet, var kvinnene var mest fordømmende mot offeret. Noen skilte mellom «tøyter» og «ordentlige jenter» (les: de som ikke blir igjen på nachspielet).

Hvorfor? Noen har pekt på at juryene tiltrekker seg middelklassekvinner som ser ned på løsaktige kvinner av folket Dermed er vi over på:

KLASSEASPEKTET. Advokaten til en av de tiltalte, Arne Seland, er tilfreds over at selv menn fra «Harryhytta» kan få rettferdighet: «Dette viser hvor viktig meddommerfunksjonen er, og at det ikke er «overklasse som skal dømme tiltalte ovenfra og ned».

Andre med mindre kjennskap til rettssystemet virker nærmest sjokkert på sosiale medier over at mannen i gata med alle sine «fordommer» kan få det avgjørende ord i voldtektssaker.

Men fordommer har vi alle, og profesjonelle dommere kan lett utvikle yrkessykdommer. Ifølge Marius Dietrichson, leder av Forsvarergruppen, viser til internasjonal forskning, og sier lekmenn er like dyktige til å vurdere bevis som fagdommere. Fordi det handler om fakta. Hva som har skjedd.

MEN GJØR DET virkelig det i voldtektssaker som denne?

Mennene var tiltalt etter straffelovens §192, for «seksuell omgang med noen som er bevisstløs eller av andre grunner ute av stand til å motsette seg handlingen». For å vurdere subjektiv skyld, må juryen ta hensyn til mennenes oppfatning av kvinnens tilstand. Det gjør nesten fysisk vondt å lese det avgjørende mindretallets vurdering: «Mindretallet finner det ikke tilstrekkelig bevist at [jenta] opptrådte på en slik måte at de tiltalte hadde grunn til å tro at hun var ute av stand til å motsette seg de seksuelle handlingene.»

Det finnes nemlig mobilbilder der hun ifølge mindretallet «opptrer aktivt» i handlingene. Men det hjalp ikke at hun framsto som fullstendig passiv heller: «Det forhold at hun ble båret ut og inn av taxien, er etter mindretallets syn ikke tilstrekkelig for at de tiltalte skulle forstå hvilken tilstand hun var i.»

HVA SKAL MAN SI? Det er vanskelig å forstå hvilken tilstand mindretallet var i, da de kom fram til at en kvinnes tilstand skulle være uforståelig for dem som bar henne som en potetsekk. Kanskje vi likevel må tematisere kjønnsynet til meddommerne – synet på menn.

Vi kan innføre et nytt begrep: De lave forventningers sexisme: Er du mann? Ok. Dop ned ei jente til hun ikke kan gå. Si etterpå at du oppfattet henne som «den aktive parten» i gruppesex. Du går fri.

Opprinnelig publisert i Dagbladet, 6. august 2016.

Forskningsredaktør mot bedre viten

Trekker man rasekortet, har man ikke mye på hånden.

I Aftenpostens Uviten-spalte 30. mars kom Nina Kristiansen med grunnløs kritikk av TV 2s dyktige gravearbeid om seksualforbrytere dømt Norge i fjor. Hun stemplet innvandringsbakgrunn som en «ganske ubrukelig opplysning», lanserte sin egen en-cellede-voldtektsteori, og diktet opp en dømt svenske.

Når jeg dokumenterer at menn fra Nord-Afrika, Midtøsten og Vest-Asia dominerer statistikken, kommer dette:

«Så vidt jeg kan se er det hudfargen disse mennene har til felles (…) Men jeg har aldri sett forskning på sammenhengen mellom hudfarge og seksualforbrytelse.»

Rase, der altså. Men det er Kristiansens eget fokus. Debatten blir så meget bedre med en rasistisk stråmann.

Hun fortsetter: «Flertallet av de dømte i fjor er dessuten hvite nordmenn, som jo saboterer den teorien.» Men hvite nordmenn utgjør over 80 prosent av befolkningen. Flertallet av dem som ble drept på norske veier i fjor var upåvirket av alkohol. Har vi da sabotert teorien om at alkohol er farlig i trafikken?

«Kjetil Rolness kunne hatt et poeng dersom alle var nye i Norge, om de er ukjente med norske normer eller syn på voldtekt. Men de er ikke nyankomne.» Nei, de har kanskje beholdt patriarkalske holdninger fra hjemlandet selv etter lang botid i likestillingslandet. Det er ikke egnet til å berolige.

Importert kultur er ikke eneste forklaring. Men Kristiansen spør «Hvem er egentlig seksualforbryterne?» og «Henger voldtekt og innvandring sammen?», som om vi ikke aner hvor vi skal begynne, det ikke allerede finnes forskning som bekrefter overrepresentasjonen eller tallrike rapporter om negativt kvinnesyn og seksuelle overgrep i de aktuelle opprinnelseslandene. Hvorfor? Hun gir svaret selv: «Forskning som handler om overgrep og mishandling i innvandrermiljøene kan være kontroversielt. I forskning.no har vi opplevd at forskerkilder blir særlig forsiktige rundt slike temaer.»

Nå har redaktøren selv vist forsiktighet på grensen til selvvalgt uvitenhet. Kanskje Aftenposten kunne tilby henne en egen Mot-bedre-viten-spalte?

 

Opprinnelig publisert i Aftenposten 11. april 2016.

Enda mer uviten om innvandring og seksualovergep

Faksimile fra Aftenposten 31. mars.
Faksimile fra Aftenposten 31. mars.

Det er flaut når Norges største avis skal korrigere tull og fusk, og selv lager mere tull.

Aftenpostens ”Uviten”-spalte er til for å påpeke ”mangelfull forskning, flau formidling, kunnskapsløs politikk eller ren fusk”. Men når emnet blir politisk betent nok, går det åpenbart i ball for enkelte av spaltens ellers pålitelige skribenter.

TV2 gjorde tidligere i år et grundig arbeid med å undersøke de som ble dømt for seksualforbytelser i 2015. I forbindelse med debatten etter overgrepene i Köln, ville man bl.a. sjekke om personer med innvandrerbakgrunn er overrepresenterte som gjerningsmenn i statistikken. En gruppe journalister med Kadafi Zahman i spissen jobbet med saken på fulltid i en måned, og presenterte funnene på en ryddig og balansert måte. Men nå har Nina Kristiansen, til daglig redaktør i forskning.no, funnet ut at TV2 leverte ”svak journalistikk”. Hennes egen begrunnelse er oppsiktvekkende svak.

Hun er særlig opptatt av TV2s overskrift, og skriver:

“”Hver fjerde seksualforbryter i 2015 har innvandringsbakgrunn”, var hovedoppslaget fra TV2, som ble gjengitt i mange medier.”

Nei. Tittelen lød: “Hver fjerde dømte seksualforbryter i fjor hadde innvandringsbakgrunn.” Det handlet altså om de faktisk dømte, ikke de faktiske gjerningsmennene, som selvsagt er langt flere.

399 ble dømt. Av dem hadde 88 innvandringsbakgrunn (etter SBBs definisjon: Begge foreldre født i utlandet). Det tilsvarer 22 prosent. Altså har TV2 dekning full dekning for tittelen sin. (Innenfor rimelig slingsmonn.)

Men siden gruppen er liten og spredt over 50 nasjonaliteter, mener Kristiansen at ”overskriften svekkes betraktelig”:

”For hva har en ung svensk mann til felles med en eldre nyankommen afghaner? Hva er likhetene mellom en middelaldrende nordlending med chilensk opphav og en ung pakistaner i Oslo? “Innvandrerbakgrunn” blir en ganske ubrukelig opplysning når en såpass liten gruppe menn er delt på så mange nasjonaliteter.”

Dette svekker ikke overskriften i det hele tatt, fordi den ikke påsto noe om fellesstrekk blant de dømte med innvandringsbakgrunn. Den bare dokumenterte deres overrepresentasjon, siden innvandringsmenn utgjør bare 16 prosent av den mannlige befolkningen over 16 år, noe TV2 opplyste. Dette ignorerer Kristiansen helt.

En overrepresentasjon er et funn som gir grunn til videre forskning. Men Kristiansen mener – uten å vise til forskning – at ”disse 50 nasjonalitetene har mindre til felles enn den norske majoriteten har”. Hvordan vet hun det? Hun har ikke engang sett nærmere på hvilke kontinenter eller land de dømte har bakgrunn fra. Så la oss gjøre det.

TV2 har laget en database over alle sakene i alle tingrettene landet rundt, men ingen god oversikt over de dømtes landbakgrunn. Men ser vi nærmere på tallene fra Oslo tingrett, finner vi 50 saker og 21 nasjonaliteter. Flere av nasjonene er representert i flere saker. Til sammen er innvandrere dømt i 32 av sakene. Det tilsvarer 64 prosent. Slik er fordelingen på landbakgrunn:

Somalia 5

Pakistan 2

Rwanda 2

Irak 2

Tyrkia 2

Romania 2

Vietnam 2

Irak 2

Libya

Makedonia

Hellas

India

Mexico

Sri Lanka

Etiopia

Eritrea

Iran

Jordan

Nigeria

Algeria

Syria

Ingen svensker her. Ingen chilenere heller. Derimot mange saker som involverer menn fra Nord-Afrika, Vest-Asia og Midt-Østen. Det samme bilde tegnes nasjonalt. Som TV2 skriver: ”Av de 88 dømte med innvandrerbakgrunn, har 42 bakgrunn fra Asia. 25 har bakgrunn fra Afrika, mens 14 har europeisk bakgrunn. De siste syv har bakgrunn fra det amerikanske kontinentet.”

Oppsummert: Menn med innvandringsbakgrunn er overrepresentert blant dømte seksualforbrytere. Og menn fra Afrika, Asia og Midt-Østen er ekstra overrepresenterte. Dette mønsteret er kjent fra forskning i mange land. I Sverige er for eksempel innvandrere fem ganger overrepresenterte blant seksualforbytere. Det er derfor vi nå har en debatt om hvorvidt dette skyldes bakgrunn fra kvinneundertrykkende og seksualfiendtlige kulturer.

Enkelte debattanter, som politiforsker Marianne Sætre og bloggeren Gunnar Tjomlid, har innstendig bedt oss om ikke forfølge kultursporet, selv om tallene tilsier noe annet. Og nå gjør forskningsredaktør Nina Kristiansen noe lignende. Hun vil ha mer forskning på årsakene til voldtekt: ”Er det noe i den norske kulturen som gjør at norske menn voldtar? Eller i andre kulturer?” Men ser altså ingen grunn til å forske mer på noen grupper enn på andre, selv om de dominerer statistikken. Og hun har heller ingen problemer med å servere egne teorier om voldtekt, uten noen som helst støtte i forskning:

”Problemet med voldtektsmenn er at de er som encellede terrorister. De tenker, planlegger og utfører helt alene. Med offeret som eneste vitne.”

Jeg vet ikke om ofrene i Køln eller andre europeiske byer på nyttårsaften opplevde at de ble overfalt av slike én-celler. Heller ikke alle mennene som blir anmeldt for festvoldtekter etter at begge parter drakk seg hinsides og knapt husker noe av hva som skjedde. Det eneste jeg vet, er at koblingen mellom voldtekt og innvandring, møter en påfallende, ubegrunnet motstand – også fra folk som ellers er flinke på fakta.

 

Tull med voldtektstall

Hvorfor er det så viktig å «pakke inn» hvem som voldtar mest? Og peke på alt annet enn kultur og holdninger?

«GUNNAR TJOMLID er et interessant og typisk case», skrev jeg i min helgekommentar i Dagbladet om tåkelegging og bortforklaring av voldtektstall. Nå jeg villig til å ta hardere i: Tilfellet Tjomlid er fascinerende, nesten forbløffende. Men likevel bare et ekstremtilfelle av en utbredt faktavegring på den positive, liberale siden i innvandringsdebatten.

Her har vi altså en frisk og seriøs blogger som har skapt seg et navn som utrettelig faktasjekker, en fornuftens vaktbikkje mot alternativbevegelse, vaksinemotstand og annen tidsriktig humbug og bullshit. Men hver gang han skal «debunke» innvandringskritikk, går det i stå. Eller rundt grøten. Da bedriver han selv utstrakt «cherry-picking» av forskning og forholder seg så ukritisk til sine foretrukne kilder, at det tidvis bikker over i komikk.

«Mye empiri tyder på at å slippe inn mange flyktninger, såvel som immigranter, gir en positiv økonomisk effekt», skriver Tjomlid i en av sine bloggposter. Ja, hvis du tror Brochman-rapporten er knust av et makkverk fra NyAnalyse, og den flerkulturelle avisa Utrop er bedre på regnskap enn Finansavisen. Og sånt tror Tjomlid. Alltid med et nytt sitat, en ny tabell, eller en ny versjon av argumentet i forrige avsnitt. Som blogger vet Tjomlid å utnytte nettets ubegrenset spalteplass, og gir seg ikke før leseren ber om nåde. Drep meg, herre, men ikkje med graut!

OG NÅ HAR ALTSÅ Tjomlid brukt 3200 ord, eller over 20000 tegn, på å unnlate å besvare min kritikk. I stedet fortsetter han å se bort fra tallene som betyr noe. Og bare fokusere på «ikke-etniske» årsaker til ikke-vestlige overgrep. Her er Tjomlid om nyttårsaften i Köln og andre byer:

«Mye tyder altså på at disse overgrepene kan ha sitt utspring i dårlig integrering (gjerne på grunn av kort botid i landet) og lav sosioøkonomisk status. Det er unge menn som føler seg maktesløse uten jobb, uten forsørgeransvar, og uten tilhørighet.»

Stakkars overgripere. Tyskland og Sverige har ikke gitt dem pappaperm engang.

Jeg kommer tilbake til årsaksforklaringer. Men først min hovedanklage mot Tjomlid: Han henter tall ut av luften, og slenger om seg med påstander uten dekning.  Dette velger han av en eller annen grunn å ikke kommentere i sitt svar. Da er det fristende å vil følge hans eget motto: «La meg se litt nærmere på akkurat det…»

TJOMLID SKREV: «Etniske nordmenn begår sannsynligvis over 10000 voldtekter i året. Du vet sånn, norske voldteker. På fest i fylla. Mot partneren som sover.» Hvor har han dette tallet fra? Det skrev han ikke. I sitt eget kommentarfelt forsvarte han seg slik: «Hvis du tror at tallet 10000 er ren gjetning, synes jeg du utviser stor blindhet. Det er ikke gjetning, men et kvalifisert estimat basert på kunnskap om mørketall i anmeldelser.»

Les det en gang til. Og du må gjerne le. Mørketall er et ord vi bruker om størrelser og antall ingen kjenner. Det er derfor det kalles mørketall. Tjomlid påstår altså at han baserer seg på kunnskap om noe man pr. def. ikke har kunnskap om. Han starter med å tenke på et mørketall. Og får det til å høres ut som eksakt vitenskap.

DET ANDRE MAN lurer på, er hvordan Tjomlid vet at samtlige gjerningsmenn bak sove- og festvoldtekter er norske. Det opplyser han heller ikke. Han har bare bestemt seg. Han medgir at det er en «massiv overvekt av ikke-vestlige innvandrere som er gjerningmenn i saker som omhandler overfallsvoldtekter». Men disse vil han ikke snakke om, selv om den er den klart mest brutale og skrekkinngytende formen for voldtekt. Han vil ikke snakke om «den unorske voldtekten». Han vil snakke om «de 99,5 prosent voldtekter vi selv er massivt overrepresentert i».

La oss stoppe litt her, før vi ser på konkrete tall. Det er bra at Tjomlid snakker om over- og underrepresentasjon. Skal vi sammenligne forekomsten av et fenomen i og mellom grupper av veldig ulik størrelse, kan vi ikke bruke absolutte tall. De fleste som skader andre i trafikken er etniske nordmenn. Det betyr ikke at de er farligere bak rattet enn andre, bare at de utgjør et stort flertall blant sjåførene. Likens med voldtekt. Om vi ønsker å vite noe om voldtektsrisiko basert på gruppekjennetegn (kjønn, alder, landbakgrunn, tidligere domfellelser, osv.), må vi ta hensyn til mot gruppens relative størrelse. Vi må spørre hvor mange i gruppe X som voldtar i forhold til gruppens andel av den aktuelle befolkningen. Men det gjør ikke Tjomlid.

HAN VISER BARE TIL til en politirapport fra 2014 som sier at 73 prosent av de som er siktet eller mistenkt i voldtektssaker i Oslo er norske statsborgere. Denne statistikken skiller ikke mellom overfallsvoldtekter og andre voldtekter, som var Tjomlids poeng. Og heller ikke klart mellom innvandrere og etniske nordmenn. Andelen norske statsborgere i Oslo er 84 prosent. Det er en høyere andel enn 73 prosent. Altså er norske statsborgere underrepresenterte, og andre lands statsborgere overrepresenterte som voldtektstmenn i denne statistikken. Og 12 prosent av norske statsborgerne i Oslo er innvandrere. Noe som gjør nordmenn ytterlige underrepresentert. Tjomlid viser til et tall som sier det motsatte av hva han hevder.

I kommentarfeltet blir Tjomlid konfrontert med dette, og svarer: «Jeg skrev aldri at nordmenn var massivt overrepresenteret relativt til gruppetall. De er massivt overrepresentert i absolutte tall.»

Her må man i hvert fall le. Utsagnet er komplett meningsløst. Begrepet overrepresentasjon handler om andel, forhold, relative tall. Hva skulle det ellers handle om? Tjomlid skjønner åpenbart ikke hva han selv snakker om. Og det er ikke noe nytt at faktasjekkeren ikke skjønner statistikk. Han har tidligere skrevet to bloggposter der han avlører «myten» om at innvandring fører til mer kriminalitet, ved å vise til at kriminaliteten generelt har gått ned. Dette er på linje med å påstå at den økte fedmen i Norge ikke er farlig, fordi nordmenn lever lenger enn før. Innvandrere er overrepresenterte i krimstatistikken, og visse nasjonaliteter mer enn andre, uavhengig av Tjomlids tallmagi.

MEN HVA VERRE ER: Voldtektsforskere som kan statistikk, og som Tjomlid stadig vekk viser til, greier heller ikke bruke forholdstall, eller si tydelig hva tallene viser. Marianne Sætre og Veslemøy Grytdal har studert landbakgrunnen til siktede/mistenkte gjerningsmenn i den omfattende politirapporten «Voldtekt i den globale byen» (2011). 99 av 152 hadde utenlandsk opprinnelse. Nesten halvparten stammet fra Afrika, Asia eller Midt-Østen. Dette er klare, talende tall. Men de ble aldri presentert så enkelt og greit.

I stedet fikk vi analyser som dette: «Den etniske profilen for alle voldtektstypene utenom overfallstypen, domineres av personer med norsk landbakgrunn, men er for øvrig varierende.» Jan Arild Snoen, en annen og mer tallsterk faktasjekker, har påpekt hvor tilslørende dette er. Nordmenn «dominerer» bare når de ikke-norske er splittet i tilstrekkelig mange grupper (Europa, Amerika, Afrika, Midt-Østen, Østen). Slår du sammen Afrika, Asia og Midt-Østen, dominerer denne gruppen over nordmenn i alle voldtektstypene, også festrelatert voldtekt, sårbarhetsvoldtekt og relasjonsvoldtekt.

I oppfølgingrapporten året etter, er presentasjonen enda mer misvisende: «For festrelaterte voldtekter, sårbarvoldtekter og “annet” er gjerningsmenn med norsk etnisk landbakgrunn i flertall, og utgjør henholdvis 40,7%, 37,9% og 45,%.» Hvordan kan nordmenn være i flertall, hvis de hele veien ligger under 50 prosent?

OG HER SNAKKER VI om absolutte tall. Hadde man tatt hensyn til at ikke-vestlige utgjør en relativt liten andel av befolkningen, hadde dominansen blitt mye større, men det gjorde aldri rapporten. Og ikke noe sted står det at etnisk norske gjerningsmen er gjennomgående underrepresentert i voldtektststatistikken. Christan Skaug og Nina Hjerpset-Østli i Document.no måtte gjøre jobben for politiforskerne:

«17,4% av befolkningen står altså for 48,9% av voldtektene, hvilket er en voldsom overrepresentasjon: Voldtektshyppigheten er mellom fire og fem ganger større hos gruppen av personer fra Afrika og Asia enn hos befolkningen forøvrig.»

DET ER PÅFALLENDE at to politirapporter med tittelen «Voldtekt i den globale byen» toner den globale dimensjonen ned, på tross av hva tallene i rapporten viser. Gang på gang advarer forskerne mot å anlegge «feil» perspektiv: «Grove generaliseringer om at Oslos voldtektsmenn er utlendinger og i hovedsak muslimer, er både feilaktig, utilstrekkelig og uheldig.» Det stemmer, men skal vi se bort fra at gjerningsmenn med en viss landbakgrunn dominerer statistikken, og ikke spørre hva det skyldes? Tydeligvis:

«Når overrepresentasjonen av “fremmede” lettere forstås som tegn på økt risikofaktor enn andre og mer entydige overrepresentasjoner, så som kategoriene “menn” og “unge”, har dette antakelig bakgrunn i en viss grad av fremmedfrykt.»

Ja, skjønte vi det ikke. Rapporten går til og med så langt som å avfeie den etniske dimensjonen: «Samlet gir materialet støtte til konklusjonene i kriminologisk forskning om at voldtekter og andre forbrytelser har lite å gjøre med innvandrere og kulturelle forskjeller.»

EN VENN AV MEG jobber som forsker på SINTEF, og er vant til å lese rapporter og tolke tall. Han skal få være anonym, men skriver på min Facebook-side: «Rapporten fra Sætre og Grytdal er noe av det rareste jeg har lest. Hadde dette handlet om trafikkulykker, hadde konklusjonen vært helt annerledes.» Og etter å ha lest Tjomlids blogg, kommenter han til bloggeren:

«Kan ikke se annet enn at du kjøper konklusjonen til Sætre og Grytdal rått, uten at du som faktasjekker går inn i tallmaterialet. Du skriver at de har “analysert og justert for de forhold som er helt sentrale”, men det er jo nettopp det de ikke har. De justerer ikke voldtektstallene mot prosentandelene i befolkningsgrunnlaget de ønsker å studere. De sier heller ikke at de ikke gjør det, noe som er den største svakheten ved hele rapporten.»

Tjomlid refererer ikke selv til et eneste tall i rapporten, nevner ingenting om over- og underrepresentasjon, han bare siterer politiforskerne og mener jeg overser konklusjonene. Nei, jeg sier at konklusjonene ikke samvarer med fakta. Tjomlid velger pussig nok å snu på kritikken på hodet: Hør hva politiforskerne sier! Den som ikke aksepterer konklusjonene deres, aksepterer ikke fakta. Derfra går han videre til å raljere over innvandringskritikere som stoler mer på nynazistiske artikler på Facebook og nevøen som fikk frastjålet mobilen på Grønland:

«En sånn infantil tilnærming til en viktig debatt er kanskje å forvente av de bruneste kommentarfeltryttere, men jeg hadde ventet mer at den presumptivt oppegående debattanten Kjetil Rolness.»

Eller som han skrev på Facebook: «Jeg forventer ikke mer av et Nettavisen-kommentarfelt, men trodde vel Rolness lå noen IQ-poeng over det.»

Å BRUNBEISE OG IDIOTFORKLARE sine kritikere er hersketeknikker fra laveste hylle (aka «billighylla»). En annen teknikk er stråmannsargumentasjon og uredelig feilsitering. I resten av sitt utflytende tilsvar diskuterer Tjomlid årsaker til at innvandrere voldtar. «Det er for enkelt å peke på bare én faktor.» Ja, det understreket jeg også i min Dagbladet-kommentar. Men Tjomlid velger å gjengi meg slik: «Han skriver at etnistet, kultur og religion er de mest opplagte årsaker til ulikhetene.» Dette er det jeg skrev:

«Det kan være mange årsaker til visse innvandrergruppers overhyppighet, ikke bare de mest opplagte og “betente”, som etnisitet, kultur eller religion. F.eks. traumer, krigserfaringer, overgrep i egen oppvekst, psykisk lidelse. Eller mangel på ressurser og utdanning (som gir høyere overrepresentasjon enn utenlandsk bakgrunn i noen undersøkelser). Men før vi kan analysere, tolke og forklare, må vi ha fakta.»

Altså: Jeg holder det åpent. Jeg tror vi trenger mange forklaringer. Som Sigmund Aas påpeker i et debattinnlegg i Dagbladet i dag: «Ti av ni» blir lurt av statistikk. Asylsøkere er overrepresentert i grupper som allerede utmerket seg negativt i kriminalstatitikken: Menn, unge, lav sosialøkonomisk status, psykisk ustabile. Vi må unngå å straks hoppe til at kultur og islam har skylden.

SSB-rapporten om kriminalitet og innvadrere fra 2011 ber oss også ta hensyn til demografi og sosioøkonomi. Likevel viser de norske tallene at enkelte innvandringsgruppers overrepresentasjon består, selv om man justerer for kjønn, alder, bosted og sysselsetting. Den danske statistikken er mer presis på dette punktet: «En indeks som korrigerer for alder, viser at kriminaliteten er 48 prosent høyere blant mannlige innvandrere, og 140 prosent høyere blant mannlige etterkommere med ikke-vestlig bakgrunn. Når det i tillegg korrigeres for sosioøkonomisk status, reduseres kriminaliteten til å være henholdsvis 22 prosent og 129 prosent høyere.»

EN BETYDELIG FORSKJELL består altså. Derfor vi må også unngå den motsatte grøften: Å diskvalifisere kulturbakgrunn som forklaringsvariabel i utgangspunktet. Rita Karlsen og Nina Hjerpset-Østli i HRS har tidligere skrevet en grundig kritikk av Tjomlid om dette. Og Preben Z. Møller skriver godt i boka «Voldtekt» om den politiserte og polariserte tanketradisjonen som Tjomlid skriver seg inn i.

«Høyresiden» (i løselig forstand) er rask med å peke på importert ukultur som årsak til voldtekt, mens «venstresiden» skylder på norsk kultur eller mannskultur generelt. Venstresiden liker å kulturforklare voldtekter utført av etniske nordmenn, men ikke voldtekter utført av ikke-vestlig menn. Det er litt underlig, for unge nordmenn er sosialisert inn i en (relativt sett svært) likestilt kultur, mens mange nye landsmenn har bakgrunn fra svært kvinnediskriminerende kulturer.

Men for Tjomlid er saken klar: Vi lever i en «norsk overgrepskultur» som ikke forvinner før «norske menn tør innrømme at vi selv har et massivt holdningsproblem». Og i tillegg et drikkeproblem. Innvandrere derimot, behøver ikke ta noe oppgjør med sine holdninger til kvinner. Ok, Tjomlid ser at «kvinnesyn kan være en viktig faktor» bak overgrep av Köln-typen, men det er uansett ikke så viktig som de «underliggende faktorene». Migrantene er først og fremst fattige, arbeidsledige, marginaliserte, rotløse. Og da må vi innfødte innrømme en ting til: Vi er ikke flinke nok til å integrere de fremmede. Har du hørt det før? Den hvite, vestlige mann har skylden. Alltid og uansett.

HER KUNNE MAN SI MYE om «the regressive left» og de lavere forventningers rasisme. Men før jeg fikk fordøyd Tjomlids tilsvar, kom han – dagen etter! – med nok en utflytende bloggpost om samme tema. Og med samme perspektiv: La meg se litt snevrere på akkurat det…. mens jeg later som jeg drar inn hele spekteret av faktorer. Tjomlid kan gjengi ubegrensede mengder med sitater og tabeller som bekrefter det han vet og mener. Men aldri annen forskning, slik som den ovennevnte fra Danmarks Statistik. Slagsiden blir enda tydeligere i måten han omtaler kulturvariabelen på:

«Så lenge folk er fantastisk opphengt i merkelapper som etnisitet, kultur og religion, vil vi få gjort lite for løse problemet. Det er først når vi våger å kikke bak disse merkelappene, innrømme hvorfor enkelte grupper har flere individer med slike merkelapper (sic!) enn øvrig befolkning (det de innvandringskritiske ofte så misforstått kaller “tåkelegging”), at vi kan begynne å jobbe konstruktivt.»

Merkelapper, altså. Eller «overflatiske identifikatorer (sic)». Det er Tjomlids perspektiv på en sosial dimensjon som gir mening, verdier, tilknytning og felleskap for mesteparten av jordens mennesker, ikke minst migranter til Europa. Fredrik Barth snur seg allerede i graven.

 

Opprinnelig publisert som debattinnlegg på Dagbladet.no, 3. februar 2016.

Importert voldtektsrisiko

Tegning: Flu Hartberg.
Tegning: Flu Hartberg

Ikke-nordmenn er sterkt overrepresentert blant voldtektsmenn. Skal vi heller snakke om «den norske voldtektskulturen»?

REAKSJONENE på gruppeovergrepene i Köln og mange andre byer fulgte et forutsigelig mønster. Rasister og høyrepopulister fikk bekreftet det de visste: Sånn er muslimske menn. De går løs på kvinnene våre. Flerkultur er en katastrofe. Deportasjon nå!

Antirasister og feminister fikk også sin bekreftelse: Sånn er menn. Over hele verden, her hjemme også. Vi kjenner oss igjen! Objektivisering, netthets, julebordtafsing, russevoldtekter. Alt tegn på kvinnefiendtlige holdninger. «Nordmenn må ikke tro de er så mye bedre.»

NEIVEL. Men jeg tør tro at de aller fleste menn, uansett bakgrunn, er ganske brukbare. Bare et lite mindretall, både blant norske, europeiske og ikke-vestlige, begår overgrep. Men – er det ingen forskjell på (mann)folk? Ingen spesielle kjennetegn på de som voldtar? Og ingen grunn til bekymring for den nye migrasjonsbølgen? Når en million menn i løpet av ett år kommer til Europa, fra land og kulturer der kvinner systematisk undertrykkes, lever utrygt, og selv risikerer straff og vanære etter å ha blitt voldtatt?

VI VET AT ikke-vestlige menn står bak nesten alle overfallsvoldtektene i Norge. Vi vet også at mange ønsker et annet fokus: De fleste voldtekter begås av noen som står offeret nær. Festvoldtekter øker mest. Mørketallene er store. Mellom 8000 og 16000 voldtekter eller voldtektsforsøk begås hvert år i Norge (ifølge et estimat fra et offentlig utvalg som tok 10-gangeren av antall anmeldelser). Er det denne voldtektskulturen innvandrere skal integreres i, spørres det syrlig på sosiale medier. I Dagbladet på onsdag kunne vi lese: «Vi ser voldtektskulturen overalt.»

Og alle ler av nyfrelste, mannlige feminister som retter sin «pekefinger mot en isolert gruppe vi ikke selv tilhører. De andre. Innvandrerne. Muslimene.», skriver bloggeren Gunnar Tjomlid. «Gud bedre så herlig ansvarlig det føles. Ta kvinnens parti. Omsider. Og samtidig kunne dyrke litt fremmedhat i samme slengen.»

TJOMLID er et interessant og typisk case. For å bekjempe fremmedhat, bekjemper han virkeligheten. Her er hans metode: Tenk på et mørketall. Og tenk bare på hvite nordmenn. Da blir påstanden: «Etniske nordmenn begår sannsynligvis over 10000 voldtekter i året.» Tjomlid ber oss glemme den «unorske» overfallsvoldtekten og se på «de 99,5 prosent av voldtekter vi selv er massivt overrepresentert i.»

Hans eneste dokumentasjon er politistatistikk som viser at 78 prosent av de mistenkte/siktede i voldtektsaker i Oslo i 2014 var norske statsborgere. Men statsborgerne utgjør en enda større del av hovedstadsbefolkningen. Og teller mange innvandrere. Altså er etniske nordmenn underrepresenterte som voldtektsmenn. Tjomlid snur sannheten på hodet.

DET ER PINLIG at en høyprofilert faktasjekker (med mottoet «La meg se litt nærmere på det») ikke forstår statistikk. Eller rettere sagt: Gjør seg dummere enn han er, straks emnet er innvandring. Det er også pinlig at voldtektsforskere ikke vil fortelle hva deres egne tall viser.

«Voldtekt i den globale byen», skrevet av Marianne Sætre og Veslemøy Grytdal i 2011, er den mest analytiske politirapporten om voldtekt i Norge. Og tok for seg siktede/mistenktes landbakgrunn. Personer med begge foreldre født utenfor Norge utgjorde 23 prosent av Oslos befolkning (i 2010), men sto bak to tredjedeler av alle voldtektene. Personer med opprinnelse fra Afrika, Midt-Østen eller Asia utgjorde 17 prosent av Oslos befolkning, men sto bak nesten halvparten av voldtektene.

Og enda mer oppsiktvekkende: Innvandrere fra disse tre regionene (der nesten alle av dagens asylsøkere kommer fra) var overrepresentert i samtlige av politiets voldtektskategorier, ikke bare overfallsvoldtekter, men også relasjonsvoldtekter, sårbarhetsvoldtekter og festrelaterte voldtekter. Selv i denne siste og antatt mest «norske» voldtektstypen, er det større sannsynlighet for at gjerningmannen er utenlandsk enn at han er norsk.

LIKEVEL FASTSLO rapporten at «voldtekter og andre forbrytelser har lite å gjøre med innvandrere og kulturelle forskjeller.» Ja, da så. Etnisitetsperspektivet ble nedtonet, bortforklart og mistenkeliggjort: «Når overrepresentasjonen av «fremmede» lettere forstås som tegn på økt risikofaktor enn andre og mer entydige overrepresentasjoner, så som kategoriene «menn» og «unge», har dette antakelig bakgrunn i en viss grad av fremmedfrykt.» Men hva slags frykt ligger bak når forskere ikke vil innrømme at bakgrunn fra visse land er en risikofaktor?

For å få vite hva tallene faktisk sa om voldtektsmenns opprinnelse, måtte man lese alternative medier: Document.no, Human Rights Service eller Jan Arild Snoen i Minerva. De store avisene omtalte rapporten uten å nevne innvandrerbakgrunn. Aftenposten publiserte en nettartikkel med tittelen «Utlendinger voldtar norske». Den ble raskt fjernet og endret. NRK vinklet bare mot overfallsvoldtektene, og fikk klage fra Antirasistisk Senter og Amnesty. Slik politiet har fått kritikk hver gang de har vært tydelige på ikke-nordmenns overrepresentasjon. Hanne Kristin Rohde høstet storm da hun i 2009 påpekte at gjerningsmenn i overfallssaker kom fra land med et dårlig kvinnesyn. Ble det for ubehagelig for politiet? Fikk de politiske signaler om å unngå perspektivet?

FOR ETTER 2011 ble det stille om landbakgrunn. Kripos’ årlige rapport om «Voldtektsituasjonen» oppgir bare gjerningsmenns kjønn og alder.En SSB-rapport viste i 2011 at innvandrere generelt er overrepresentert i kriminalstatistikken, med Kosovo, Somalia, Iran og Irak som verstingland. Men nå har SBBs nye sjef, Christine Meyer, sagt at byrået ikke har kapasitet til å lage en ny rapport, selv om dataene er for hånden. Hun foretrekker også variabelen statsborgerskap framfor landbakgrunn. Slik «forsvinner» innvandrere inn i det store norske «vi». Noe som er flott på 17. mai. Men som verken gavner statistikken eller politikken.

I alle andre tilfeller ønsker myndighetene å definere risikogrupper. For å sette inn tiltak, forebygge, behandle og informere. Og for å forske videre på sammenhenger. Det kan være mange årsaker til visse innvandrergruppers overhyppighet, ikke bare de mest opplagte og «betente», som etnisitet, kultur eller religion. F.eks. traumer, krigserfaringer, overgrep i egen oppvekst, psykisk lidelse. Eller mangel på ressurser og utdanning (som gir høyere overrepresentasjon enn utenlandsk bakgrunn i noen undersøkelser). Men før vi kan analysere, tolke og forklare, må vi ha fakta. Og helst brutt ned så mye som mulig. Om det viser seg at menn i en bestemt alder fra et bestemt opprinnelsessted utmerker seg særlig negativt i statistikken, så har vi en målgruppe for videre undersøkelser og oppfølging.

PROBLEMET ER AT forskningsfeltet er politisert og ideologistyrt. Med slagside mot det korrekte og berøringsangst for det kontroversielle. Alle nordiske land har overrepresentasjon av innvandrere i voldtektstatistikken. I Sverige publiserer man minst mulig om saken. I Danmark er man åpen og rett-fram. I Sverige legger man vekt på sosioøkonomiske forklaringer. I Danmark har man korrigert for dette, og mener det står igjen en betydelig kulturfaktor.

Mønsteret er som vi kjenner fra den øvrige innvandringsdebatten, med Norge midt i mellom våre naboland. Det er blitt lov å tematisere flyktningers kvinnesyn, og sette dem på antivoldskurs, men fortsatt er det mye lettere å bruke kultur som forklaring på etniske nordmenns seksualforbrytelser.

Dette er kanskje den største ironien på feltet: Man mener – på tvers av de flestes hverdagserfaring – å se et utbredt kvinnehat, ja et «massivt holdningsproblem» blant alminnelige norske menn, oppvokst i et av verdens mest moderne, likestilte og kvinnevennlige land. Mens man ikke vil ha fokus på holdningsproblemer i kjønnskonservative minoritetsmiljøer, selv hos de som setter hijab på småjenter for ikke friste menn. Vi skjønner den gode hensikt: Å ikke medvirke til økt stigmatisering og fremmedfiendlighet. Men hva har vi lært fra Köln og Sverige i år? At mørklegging og avledningsmanøvre er en kortsiktig og risikofylt strategi som nærer konspirasjonsteorier og mistillit til «elitene». Virkeligheten er ikke rasistisk. Derfor må fakta fram.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 30. januar 2016.