Da varslet terror ble en gåte

Tegning: Flu Hartberg.

Siktelsen i Nygaard-saken er en knusende dom over politi, presse og politikere.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 20. oktober 2018.

En politiskandale. Dét er ordet som brukes om Nygaard-saken, nå når politiet har siktet flere utlendinger fra et «fundamentalistisk miljø», og fastslått at drapsforsøket var knyttet til utgivelsen av «Sataniske vers», og intet annet.

Siktelsen kom i tolvte time, takket være den mangeårige gravejobben til én eneste journalist, Odd Isungset, som har laget tre TV-dokumentarer og to bøker om saken. Og pressefolkene som ikke gjorde jobben sin? De snur kappen etter vinden. Her er Harald Stanghelle i Aftenposten:

«Oslo-politiets blikk ble lenge rettet i så mange andre retninger at Iran-sporet ble for utydelig for etterforskerne. Der ligger Nygaard-sakens politiskandale.»

Dette er samme mann som i 1993 mente det var et «et tegn på politifaglig profesjonalitet» at man ikke satset for fullt på Iran-sporet. Aftenpostens politiske redaktør advarte også mot «hysteri» og mot å «finne opp en ny fiende»: Islam. Selv om det var en islamsk leder som i 1989 fant opp en ny fiende, og skapte hysteri blant millioner av tilhengere. Store folkemengder i mange land deltok i voldsomme, dels voldelige, demonstrasjoner mot en roman de ikke hadde lest. 3000 muslimer gikk i tog i Oslos gater for å forby den «blasfemiske» boken. Flere norske muslimer sa seg villig til å drepe «Satans Rushdie».

«Her hjemme hadde ikke Oslo-politiet innsikt nok til å begripe at en norsk forlegger skulle bli skutt av religiøst-ideologiske grunner,» skriver Stanghelle. Men den innsikten hadde han og resten av kommentariatet. De kunne pekt på knivangrepene på den japanske og italienske oversetteren av boka, hotellbrannen i Tyrkia som drepte 37, bombene mot bokhandlere i London, og påtenningen av to bokhandlere i Oslo og i Bærum som hadde utstilt «Sataniske vers». Men det var viktigere å unngå generalisering, stigmatisering og nye krenkelser av en minoritet. Pressen, politiet, politikere, akademikere, Kirken, Forfatterforeningen – ingen ville konfrontere islamske miljøer.

Men unnfallenheten sitter langt inne å innrømme. Leif A. Lier, eneveldig etterforskningsleder i den første fasen, sier i dag: «Vi en gjorde kjempejobb.» I fem år avfeide han Iran-sporet som Nygaards privatmening eller noe pressen hadde funnet opp. Han kontaktet ikke Rushdie-komiteene eller andre med kjennskap til fatwaen. Han holdt POT (datidens PST) utenfor, selv om de overvåket de iranske miljøene i Oslo. Han drev med det han var vant til: Undersøke offerets privatliv og omgangskrets. Det kunne jo være et sjalusidrap.

Politiet ville unngå tabben i Palmesaken, der man hang seg opp i kurdersporet. Men PKK hadde ikke direkte truet Palme. I Nygaard-saken var derimot trusselbildet overtydelig. Det forelå en drapsordre og en belønning. Målskiven var alle som hadde bidratt til utgivelsen av «Sataniske vers».

Politiet beskyttet Nygaard og Aschehoug ved utgivelsen av den norske oversettelsen, og ved Rushdies overraskelsesbesøk i 1992, da han møtte to statsråder og «sensasjonelt» deltok på forlagets hagefest. Bildene gikk verden rundt. William Nygaard var nå verdens mest profilerte forlegger av en bok med et kjølvann av blod. En god nr. 2 på fanatikernes dødsliste.

Et år senere lå han og blødde i sin egen hage, truffet av tre ekspanderende kuler som var millimeter fra å drepe. Og politiet lurte på hva i all verden som kunne være drapsmotiv.

Senest på TV2-nyhetene i forrige uke gjentok Lier at de sto på bar bakke etter skuddene i Dagaliveien: «På det tidspunktet, 1993, var det ikke snakk om at vi etterforsket med henblikk på Iran eller noen andre land i det hele tatt. Vi visste ikke bedre. Men det hadde ingenting med etterforskningen å gjøre, som dreide seg om å gå bredt ut.»

Men hadde mangelen på fokus også andre årsaker? I samme TV2-innslag fortalte Liers kollega Finn Abrahamsen om hemmeligholdet i etterforskningen. Selv ikke politiledelsen visste hvor saken sto, eller hvor man kunne sette inn ressurser. «Vi har undret oss veldig på hvorfor dette skjedde. Vi lurte på om det var noe politisk, rett og slett. Hvem var det som styrte dette?» Det samme spørsmålet stilte tidligere politimester Willy Haugli: «Man kunne lure på om det lå utenrikspolitiske interesser i dette. Det er mange ganger land holder seg unna for ikke å få internasjonale komplikasjoner.»

Spekulasjoner og konspirasjonsteorier? Kanskje. Men vi vet at noen på høyere hold grep inn og saboterte politiarbeidet på et avgjørende punkt. En sjiamuslimsk norsk-pakistaner hadde i flere år vært i politiets søkelys. Indisiene var etter hvert mange og sterke. Politiet forberedte seg grundig før de arresterte mannen. Kvelden før avhøret ble han løslatt. Uten forklaring, uten at etterforskerne ble rådspurt. De lurer fortsatt på hva som skjedde.

Jo mer man setter seg inn i Nygaard-saken, desto mørkere og merkeligere blir den. En kulturpersonlighet og ytringfrihetskjemper utsettes for et attentat ved sitt hjem i Oslo. Politiet bruker 25 år på å fastslå at angrepet var rettet mot «det trykte ords frihet» og dermed mot «betydelige samfunnsinteresser». Selv om bevisene forelå minst ti år tidligere. Etterforskningsskandalen gir grunn til å spørre om den norske stat virkelig var innstilt på beskytte demokratiske grunnverdier, eller om andre realpolitiske interesser veide tyngre.

Spørsmålet er bare blitt mer ubehagelig i tidens løp – med 9/11, karikaturstriden, serien av terroraksjoner i Europa. William Nygaard ble forsøkt drept fordi han utga en roman. Vebjørn Selbekk ble drapstruet fordi han lagde journalistikk. I den første saken vegret myndighetene seg mot å se forleggeren som terroroffer. I det andre saken bidro myndighetene selv – igjennom UDs famøse skriv til den muslimske verden – til å definere redaktøren som terrormål.

Hva skjer neste gang islamister finner ut av en nordmann har ytret seg på en måte som fortjener dødsstraff? Eller har vi allerede akseptert voldsmannens veto, og skjønt at «religiøse følelser» ikke bør utfordres?