Da varslet terror ble en gåte

Tegning: Flu Hartberg.

Siktelsen i Nygaard-saken er en knusende dom over politi, presse og politikere.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 20. oktober 2018.

En politiskandale. Dét er ordet som brukes om Nygaard-saken, nå når politiet har siktet flere utlendinger fra et «fundamentalistisk miljø», og fastslått at drapsforsøket var knyttet til utgivelsen av «Sataniske vers», og intet annet.

Siktelsen kom i tolvte time, takket være den mangeårige gravejobben til én eneste journalist, Odd Isungset, som har laget tre TV-dokumentarer og to bøker om saken. Og pressefolkene som ikke gjorde jobben sin? De snur kappen etter vinden. Her er Harald Stanghelle i Aftenposten:

«Oslo-politiets blikk ble lenge rettet i så mange andre retninger at Iran-sporet ble for utydelig for etterforskerne. Der ligger Nygaard-sakens politiskandale.»

Dette er samme mann som i 1993 mente det var et «et tegn på politifaglig profesjonalitet» at man ikke satset for fullt på Iran-sporet. Aftenpostens politiske redaktør advarte også mot «hysteri» og mot å «finne opp en ny fiende»: Islam. Selv om det var en islamsk leder som i 1989 fant opp en ny fiende, og skapte hysteri blant millioner av tilhengere. Store folkemengder i mange land deltok i voldsomme, dels voldelige, demonstrasjoner mot en roman de ikke hadde lest. 3000 muslimer gikk i tog i Oslos gater for å forby den «blasfemiske» boken. Flere norske muslimer sa seg villig til å drepe «Satans Rushdie».

«Her hjemme hadde ikke Oslo-politiet innsikt nok til å begripe at en norsk forlegger skulle bli skutt av religiøst-ideologiske grunner,» skriver Stanghelle. Men den innsikten hadde han og resten av kommentariatet. De kunne pekt på knivangrepene på den japanske og italienske oversetteren av boka, hotellbrannen i Tyrkia som drepte 37, bombene mot bokhandlere i London, og påtenningen av to bokhandlere i Oslo og i Bærum som hadde utstilt «Sataniske vers». Men det var viktigere å unngå generalisering, stigmatisering og nye krenkelser av en minoritet. Pressen, politiet, politikere, akademikere, Kirken, Forfatterforeningen – ingen ville konfrontere islamske miljøer.

Men unnfallenheten sitter langt inne å innrømme. Leif A. Lier, eneveldig etterforskningsleder i den første fasen, sier i dag: «Vi en gjorde kjempejobb.» I fem år avfeide han Iran-sporet som Nygaards privatmening eller noe pressen hadde funnet opp. Han kontaktet ikke Rushdie-komiteene eller andre med kjennskap til fatwaen. Han holdt POT (datidens PST) utenfor, selv om de overvåket de iranske miljøene i Oslo. Han drev med det han var vant til: Undersøke offerets privatliv og omgangskrets. Det kunne jo være et sjalusidrap.

Politiet ville unngå tabben i Palmesaken, der man hang seg opp i kurdersporet. Men PKK hadde ikke direkte truet Palme. I Nygaard-saken var derimot trusselbildet overtydelig. Det forelå en drapsordre og en belønning. Målskiven var alle som hadde bidratt til utgivelsen av «Sataniske vers».

Politiet beskyttet Nygaard og Aschehoug ved utgivelsen av den norske oversettelsen, og ved Rushdies overraskelsesbesøk i 1992, da han møtte to statsråder og «sensasjonelt» deltok på forlagets hagefest. Bildene gikk verden rundt. William Nygaard var nå verdens mest profilerte forlegger av en bok med et kjølvann av blod. En god nr. 2 på fanatikernes dødsliste.

Et år senere lå han og blødde i sin egen hage, truffet av tre ekspanderende kuler som var millimeter fra å drepe. Og politiet lurte på hva i all verden som kunne være drapsmotiv.

Senest på TV2-nyhetene i forrige uke gjentok Lier at de sto på bar bakke etter skuddene i Dagaliveien: «På det tidspunktet, 1993, var det ikke snakk om at vi etterforsket med henblikk på Iran eller noen andre land i det hele tatt. Vi visste ikke bedre. Men det hadde ingenting med etterforskningen å gjøre, som dreide seg om å gå bredt ut.»

Men hadde mangelen på fokus også andre årsaker? I samme TV2-innslag fortalte Liers kollega Finn Abrahamsen om hemmeligholdet i etterforskningen. Selv ikke politiledelsen visste hvor saken sto, eller hvor man kunne sette inn ressurser. «Vi har undret oss veldig på hvorfor dette skjedde. Vi lurte på om det var noe politisk, rett og slett. Hvem var det som styrte dette?» Det samme spørsmålet stilte tidligere politimester Willy Haugli: «Man kunne lure på om det lå utenrikspolitiske interesser i dette. Det er mange ganger land holder seg unna for ikke å få internasjonale komplikasjoner.»

Spekulasjoner og konspirasjonsteorier? Kanskje. Men vi vet at noen på høyere hold grep inn og saboterte politiarbeidet på et avgjørende punkt. En sjiamuslimsk norsk-pakistaner hadde i flere år vært i politiets søkelys. Indisiene var etter hvert mange og sterke. Politiet forberedte seg grundig før de arresterte mannen. Kvelden før avhøret ble han løslatt. Uten forklaring, uten at etterforskerne ble rådspurt. De lurer fortsatt på hva som skjedde.

Jo mer man setter seg inn i Nygaard-saken, desto mørkere og merkeligere blir den. En kulturpersonlighet og ytringfrihetskjemper utsettes for et attentat ved sitt hjem i Oslo. Politiet bruker 25 år på å fastslå at angrepet var rettet mot «det trykte ords frihet» og dermed mot «betydelige samfunnsinteresser». Selv om bevisene forelå minst ti år tidligere. Etterforskningsskandalen gir grunn til å spørre om den norske stat virkelig var innstilt på beskytte demokratiske grunnverdier, eller om andre realpolitiske interesser veide tyngre.

Spørsmålet er bare blitt mer ubehagelig i tidens løp – med 9/11, karikaturstriden, serien av terroraksjoner i Europa. William Nygaard ble forsøkt drept fordi han utga en roman. Vebjørn Selbekk ble drapstruet fordi han lagde journalistikk. I den første saken vegret myndighetene seg mot å se forleggeren som terroroffer. I det andre saken bidro myndighetene selv – igjennom UDs famøse skriv til den muslimske verden – til å definere redaktøren som terrormål.

Hva skjer neste gang islamister finner ut av en nordmann har ytret seg på en måte som fortjener dødsstraff? Eller har vi allerede akseptert voldsmannens veto, og skjønt at «religiøse følelser» ikke bør utfordres?

Fred over islam

Tegning: Flu Hartberg
Tegning: Flu Hartberg

Islam er fredens religion. Og må fredes. Om så med trusler og drap.

 

FÅ REAGERTE da Otto Jespersen satte fyr på Det Gamle Testamentet i 2006. Hvorfor brente han ikke Koranen? «Jeg blitt 52 år, og vurderte det slik at jeg fortsatt kan ha tjue gode år til å leve,» svarte komikeren, som senere ble felt i PFU for jødehets.

Det finnes ingen likhet for satireloven. Alt jøde- og kristendom har måttet tåle av refs, hån, kritikk og latterliggjøring, skal islam få slippe. Finn Graff, Dagbladets store karikaturtegner, spiste kristenfolk til frokost, men nektet å tegne Muhammed. Graff var ikke bare glad i livet. Han ville vise «respekt for muslimenes religiøse forestilling».

TRUSLER OG DRAP burde få oss til å miste respekten for en religion. I stedet er vi blitt komisk respektfulle, av hensyn til egen helse og rikets sikkerhet. Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra all vestens gudløse regjeringer om at islam er fredens religion.

Budskapet gjentas hver gang menn med skaut kutter hodet av folk på gaten, massakrerer skoleelever eller utsletter landsbyer. De ansvarlige kaller seg muslimer (ikke jihadister eller islamister). De mener å handle på vegne av 1,6 milliarder trosfeller. De påkaller Allah, hevner Muhammed, siterer Koranen, drømmer om kalifatet. Men de har misforstått sin egen religion. Terror har ingenting med islam å gjøre.

Dette er fastslått av en rekke religionsvitere: Børge Brende. Barack Obama.Francois Hollande. David Cameron. Tony Abbott. Den framstående teologen George W. Bush proklamerte fra en moské i Washington, bare en uke etter 9/11: «Terroristene bryter med grunnsetningene i den islamske tro. Islam er fred.»

FREDENS religion må selvsagt fredes. Også fordi tilhengerne er helt usedvanlig følsomme. Terroristene er kanskje bittelitt ufølsomme, men det ser mange muslimer ut til å tåle. Det de ikke tåler, er vitsetegninger. Særlig de som er trykt i obskure franske satireblader eller skandinaviske dagsaviser. Normalt ville disse være lett å unngå og ignorere. Men noen tjener på å gjøre et blodig, globalt nummer av dem, og provosere fram sine trosfellers raseri, under påskudd av å beskytte deres følelser og identitet.

Da er det godt å vite at vi har norske statsråder som ikke forsøker å forklare tegningenes kontekst (at de må forstås som kritikk av maktmisbruk eller selvsensur, ikke som hat eller hets). Det gjelder å snakke så barbarene forstår, og dreper færrest mulig. Si unnskyld og gi dem rett: Tegningene er i seg selv krekende. Slik en hammer gjør vondt. Og se, der borte står en kristen bladfyk med rar frisyre. Det var han – og bare han – som gjorde det!

Når så syndebukken fortsatt lever, påviser løgnen, presiserer at han ble hengt ut for vanlig journalistisk praksis (å bruke faksimile for å vise hva striden handler om), og kaller den særnorske krisehånderingen for et svik, så må man ikke innrømme å ha sagt noe galt. Bare beklage om mannen opplevde en belastning. Det får holde. Radikal islam er dessuten ikke noe problem i Norge, ifølge vår mest sannsynlige neste statsminister.

«JE SUIS CHARLIE». All ære til tydelige Erna, unntaket Solhjell, fortvilte Rossavik, og modige, moderate muslimer som Sylo Taraku [se note nedenfor] og Yousef Bartho Assidiq. Men Jyllands-Postens Flemming Rose minner om at drapet på Theo van Gogh også utløste festtaler for ytringsfriheten. Så kom stillheten. Politiet har avverget nesten ti terrorforsøk mot J-P. Nå ligger avisen lavt. «Er ikke det å gi islamske fundamentalister makten over redaksjonelle beslutninger,» ble Rose spurt på dansk TV. «Ja,» lød svaret. Etterpå ble programlederen kalt inn på teppet fordi han løftet opp tegningene i noen sekunder.

VI TRENGER ingen blasfemilover så lenge profetens ære voktes med vold, og 50 norske statsborgere har fersk kamptrening fra Syria. Vi trenger ikke skjeggete mørkemenn når opplyste, norske kulturbærere spør hva som er så høyverdig medCharlie Hebdos rasistiske mobbing, og dermed godtar satiredefinisjonen til de følsomme og voldsomme. «Jeg er for full ytringsfrihet, men…» «Jeg forsvarer ikke trusler eller vold, men…» Veien til helvete, les: en innsnevret frykt- og krenkelseskultur, er brolagt med disse velmente «men»-ene.

Islamistenes vold virker. Mens vestens svar – unnfallenhet og særbehandling – virker mot sin hensikt. Den edle løgnen om islams godhet gjør jobben lett for høyreekstreme, og vanskelig for religionens egne reformister. Å utelate islam fra humor og kritikk er nedvurdering og infantilisering, misforstått som integreringstiltak. Mennesker man ikke kan le av, kan man ikke ta på alvor. Før de løfter automatvåpenet.

ET SISTE HJERTESUKK. På søndag døde NRK-legenden Kjell Arnljot Wig, som med rette hevdet å ha «utvidet ytringsfriheten i Norge». På sekstitallet oppfant han den konfronterende TV-debatten, og tok røykepauser under direkte sending. Etter hans bortgang sitter vi igjen med Ole Torp.

Programlederen av «Aktuelt» har mage til å kalle Wig en stor inspirasjonskilde, men inviterer terrorsympatisører til høflighetsprat. 12 franskmenn ligger nedslaktet, og lederen i Islam Net får nesten uimotsagt gi ofrene skylden. De hadde jo vanæret verdenhistoriens mest fullkomne menneske.

Også vår egen sekulære profet, Per Fugelli, ble invitert til samme studio for å berolige nasjonen. Anders Behring Breivik ble skapt av et ideologisk klima, ifølge Fugelli. Islamske terrorister er derimot «religiøse uteliggere uten bro til islams grunnstoff», rene «fremmedelegemer», «isolert» i sitt eget «vanvidd». Analysen ble framlagt med vismannens sedvanlige patos, uten dokumentasjon, uten motdebattant, til en beundrende Torp: «Takk, Fugelli, klokt som alltid.»

KANSKJE HAR IKKE karikaturstriden gitt oss ny forståelse for grunnverdiene i et liberalt demokrati, men heller brakt oss nærmere nytalen: Idioti er klokskap. Taushet er respekt. Brutalitet er fromhet. Krig er fred.

[Note: Sylo Taraku, som er generalsekretær i LIM (likestilling, integrering, mangfold), har gjort meg oppmerksom på at han har muslimsk bakgrunn, men han siden 2006 ikke har regnet seg “personlig muslim”.]

Publisert som helgekommentar i Dagbladet, 26. januar 2015.

Bare kvinner kan være ofre?

«FOR ENKELT, Kjetil Rolness», sier forskerne bak Fritt Ords ytringfrihetssrapport om min kritikk av deres forskningsformidling. Men hvor vanskelig skal det være? Deres egen statistikk om kjønn og netthets er entydig: Kvinner opplever ikke mer netthets enn menn, og blir ikke mer forsiktige enn menn etter netthets.

Så enkelt, altså. Netthets er ikke et spesielt kvinneproblem, slik media har fortalt oss, noe rapportene finner «overraskende» og «interessant». Men det må du finlese deg til. Når forskerne og journalister presenterer funnene for almenheten, er igjen alt fokus på utsatte kvinner (og minoriteter).

Forskningsleder Bernard Enjolras og forsker Kari Steen-Johnsen ved Institutt for samfunnsforskning har nå skrevet to kronikker (også en i Aftenposten) uten å greie å si at netthets rammer kjønnene like mye. I stedet gjentar de åpenbare feil.

33 prosent av mennene mot 29 prosent av kvinnene har opplevd netthets. Forskjellen er såvidt innenfor statistisk feilmargin og dermed ikke signifikant, ifølge forskerne. Men: «Forskjellen mellom menn og kvinner når det gjelder om de er blitt mer forsiktige etter slike opplevelser, er derimot signifikant. 20 prosent av kvinnene og 16 prosent av mennene er blitt mer forsiktige.» Men bare 122 har svart på dette, noe som gir rundt ni prosent feilmargin.

Da er kjønnsforskjellen på fire prosent i hvert fall ikke signifikant. Den er bare påstått. Mot bedre vitende.

I første rapport står det: «For kvinner gir slike erfaringer [netthets] seg ikke utslag i større grad av tilbaketrekning fra ordskiftet enn det vi finner hos menn.»

I sluttrapporten er dette endret til: «Kvinner (…) blir oftere mer forsiktige med å uttale seg etter slike opplevelser.»

Hva står oppgitt som kilde for denne motsatte konklusjonen? Den første rapporten.

Feil, rør og skjevframstilling. Var det dette Fritt Ord bestilte? Forskerne er blitt kritisert for å trekke bastante slutninger om folks holdninger basert på abstrakte spørsmål med stort tolkningsrom. Respondentene kan også ha svært ulike oppfatninger om hva som er «ubehagelige eller nedlatende kommentarer» (netthets). Har kvinner (i snitt) lavere terskel enn menn for hva de blir såret og krenket av, gir spørreundersøkelsen et overdrevet bilde av hva kvinner utsettes for i forhold til menn.

Forskere og kommentatorer trekker så frem forskjellene i hetsens innhold. Kvinner hetses mer for kjønn og utseende. Det er ille, men neppe mer belastende enn trusler. Dobbelt så mange menn som kvinner mottar «konkrete trusler», ifølge denne og andre undersøkelser. Hvorfor er det ingen i debatten som nevner det?

Ufrivillig peker forskerne mot forklaringen i sin kronikk. De snakker om «politiske anerkjennelseskamper der noen typer av nasjonalitet, etnisitet, kultur, religion, kjønn, seksuell legning ikke gis den samme verdighet og status som andre mer verdsatte identiteter.»

Nettopp. Noen typer av kjønn(!) gis ikke samme verdighet som andre når offerstatus skal deles ut. I likestillingslandet Norge er det å være «utsatt» og «rammet» synonymt med å være kvinne (eller minoritet), uavhengig av forskning.

 

Innlegget sto på trykk i Dagbladet, 28. november 2014. I sitt svar i Dagbladet 3. desember, innrømmer ISF-forsker Kari Steen-Johnsen at de tok feil om signifikans, og at kjønn ikke spiller noen rolle når det gjelder sannsynligheten for å bli utsatt for netthets – eller for å blir mer forsiktig etter å blitt utsatt for netthets.

Kjønn ingen hindring. Kjør debatt!

Kjønn ingen hindring-Flu

Netthets rammer et mindretall. Og menn mer enn kvinner. Hvorfor hører vi bare det motsatte?

NETTHETS er utpekt som en alvorlig trussel mot demokratiet. Og kvinner skal være særlig rammet. Faktisk er begrepet nesten blitt synonymt med kvinnehat. TV-dokumentarene ”Menn som netthater kvinner” (SVT) og ”Kvinne jeg hater deg” (TV2), samt flere alarmerende NRK-oppslag har skapt inntrykk av at kvinnelige samfunnsdebattanter må ”regne med” trusler og sextrakassering.

Men nå foreligger en forskningsbasert undersøkelse om ytringskultur i regi av Fritt Ord, og tallene er udramatiske: Bare 31 prosent har opplevd ubehagelige eller nedlatende kommentarer etter å ha sagt sin mening offentlig. Forskjellen mellom kjønnene framstår som ”ubetydelig”, og peker i motsatt retning av forventet:

FLERE MENN enn kvinner har opplevd ubehagelige kommentarer: 33 mot 29 prosent. Menn har også i større grad opplevd gjentatt hetsing. Lignende finner vi i en amerikansk undersøkelse: 44 prosent menn mot 37 prosent kvinner sier seg trakassert på nettet. Både i Norge og USA oppgir langt flere menn enn kvinner at de har mottatt konkrete trusler.

Uventet, ifølge forskerne: ”Sett i lys av den kritikken som har vært rettet mot den digitale offentlige debatten, kan forekomsten av nedlatende kommentarer kanskje synes lavere enn forventet.” Og: ”I lys av det spesielle fokuset som har vært rettet mot kvinners og minoriteters utsatte posisjon i nettdebattene, er det også overraskende at disse gruppene ikke oppgir å ha mottatt flere ubehagelige kommentarer enn andre.”

DISSE HOVEDPOENGENE er gjemt bort på s. 174 i sluttrapporten. Og utelatt i lanseringen og i sammendraget. Ingen sier høyt at menn opplever like mye eller mer netthets enn kvinner. Vi hører heller ikke om et annet funn: at personer ytterst til høyre politisk (oftest: menn) sensurerer seg selv for å unngå mobbing og reaksjoner fra arbeidsgiver. I stedet skriver tre forskere fra Institutt for Samfunnsforskning en Aftenposten-kronikk om kvinners særegne ytringsproblemer.

Kvinner risikerer å bli møtt med kommentarer om kjønn og utseende. I tillegg kommer kvinners ”selvbegrensning”. De legger mer bånd på seg, for ikke å såre og støte noen, eller selv bli latterliggjort. Det kan igjen føre til ”stillhetsspiraler”, at man tier desto mer, om man oppfatter debattklimaet som ubehagelig.

MEN IGJEN trekker statistikken i motsatt retning: Bare 20 prosent kvinner (og 16 prosent menn) er blitt mer forsiktig med å ytre seg etter ubehagelige erfaringer. Liten kjønnforskjell også her. Men kommer det fram? Nei, kronikken ender i moll: ”Våre funn antyder at det er en fare for at kvinners meninger blir svakere representert i det norske ordskiftet.”

Antydninger om mulige farer. Dermed får vi, tross tallenes beroligende tale, bekreftet våre dystre antakelser om nettets mørke og kvinner utsatthet. Og trenger vi mere svartmaling, kan vi alltid stole på våre kvinnepolitisk profilerte aviskommentatorer.

ENDELIG VET VI hvorfor kvinner og minoriteter er underrepresentert i den offentlige debatten,” skriver Martine Aurdal i Dagbladet. Hun kaller Fritt Ord-rapporten en ”grundig empirisk gjennomgang”, men ignorerer all empiri som gjør netthets til et mindre kvinneproblem enn antatt. Aurdal kjenner nemlig en fiktiv dame som heter Kari. Når Kari skriver leserbrev om fotball i lokalavisen, får hun sexkommentarer, vegrer seg for å uttale seg igjen, og dermed fortsetter ”de hvite mennene” å dominere debatten.

Kvinner ”behandles systematisk ulikt av publikum”, ifølge Aurdal. Diskriminering er altså eneforklaringen på underrepresentasjonen. Det er det vi pleier å høre. Før la man skylden på avisredaksjonene, men etter at de aktivt begynte å søke kronikker og debattinnlegg fra kvinner, er nå hetsen utpekt til problemet. Alt kan brukes som forklaring. Bare ikke kvinners manglende vilje, behov og interesse.

I FØLGE EN internasjonal undersøkelse fra i fjor vet kvinner mindre om politikk enn menn. Og kjønnsgapet var størst i likestillingslandet Norge. Bare 20 prosent av kvinnene visste hva handlingsregelen var. Derimot visste 77,5 prosent hva ekskjæresten til Tone Damli Aaberge het.

Er kvinner dumme? Nei. Men de er mindre opptatt av politikk. Kjønnene har også (på gruppenivå) litt ulike samværsformer og livsprioriteringer. Selv høyt utdannede kvinner er mindre glad i å diskutere og polemisere enn menn, i hvert fall om ”upersonlige” emner utenfor eget fagfelt. Kanskje finner kvinner mening, nytte, hygge og bekreftelse i andre ting enn å være uenige om formueskatt, islamisme og platelister? Hun deler feriebilder på Facebook, han kjører debatt på Twitter. Det er et personlig valg. Men da er det ikke dårlig ytringskultur eller hvite menn som hindrer meningssterke kvinner å nå fram i offentligheten. Martine Aurdal kan spørre seg selv hvor lang og tornefull ferden har vært. Hun ble sjefredaktør for ukeavisa Ny Tid da hun var 27.

HUN KAN OGSÅ spørre hvilken rolle hun selv spiller som meningsbærer i den påståtte stillhetsspiralen. Spiralen starter med folks oppfattelse av debattklimaet. De aller fleste kjenner netthets bare fra media, der fenomenet er blåst opp til avskrekkende størrelse. Jo mer synsere, eksperter og politikere framstiller debattdeltakelse som en risikosport for det ene kjønn, desto mer vil kvinner begrense sin egen ytringsfrihet.

Det er en gåte at denne svartmalingen skal være god feminisme. Hvorfor ikke heller si: Jenter, det er ikke så ille som dere tror. Det er ikke verre å være kvinne enn mann der ute. Men meningsbryting er ikke noe venninneselskap. Du tar på deg tykkere klær når du skal ut i kulden. Da bør du også ta på deg tykkere hud når du skal mene i offentligheten. Og møter du et nett-troll, la deg ikke skremme. Len deg heller tilbake, og kjenn selvtilliten øke: Han greide ikke å møte mine argumenter saklig. Den debatten vant jeg. Kanskje jeg skal ta en til?

 

Kommentaren sto på trykk i Dagbladet 22. november 2014.