Posted on

Kan vi stole på Statistisk sentralbyrå?

SSB gir oss hyggelige tall om integrering. De andre tallene må vi grave fram selv eller betale for.

Jeg sitter på noen tall og figurer som burde ha stor interesse, men som få andre har sett. De viser hvor mange innvandrere som jobber heltid. Fordelt på kjønn og landbakgrunn. De viser også hvor skjevt og overdrevet positivt inntrykk vi får av den offisielle sysselsettingsstatistikken.

Siden 2012 årene har Norge hatt en nettoinnvandring på over 61.000 personer  fra Afghanistan, Eritrea, Somalia og Syria. Det er et høyt tall. Innvandrerne fra disse landene har i følge SSB en sysselsettingsprosent på henholdsvis 48, 38, 32 og 15. Det er et lavt tall. Og ser vi på de som jobber heltid, reduseres prosentene til 31, 20, 19 og 9.

Det siste tallet skyldes kort botid. I gruppen med lengst botid, pakistanerne, er 48 prosent er sysselsatt. Men bare 36 prosent på heltid. Og så lite som 19 prosent av kvinnene jobber 30 timer i uka eller mer. Hadde kriteriet vært en vanlig norsk arbeidsuke på 37,5 timer, ville andelen vært enda lavere.

Hva forteller dette? At integreringen av ikke-vestlige innvandrere, og særlig kvinnene, ikke går så bra. Og kanskje dårligere enn vi trodde. Men disse tallene finner du ikke noe sted hos SSB. Du må bestille dem selv. Og betale for det.

Og det har Frps stortingsgruppe gjort. De har også kontaktet media, og fått interessert respons, men hittil har ingen villet laget noen redaksjonell sak. Og nå har en tallnerd i partiet delt materialet med meg, siden jeg har havnet i en «ellevill krangel» med byrået om nettopp disse tallene.

Jeg stemmer ikke Frp. Men jeg stemmer for at vi må ha alle relevante fakta på bordet i innvandrings- og integreringsdebatten. Arbeid er nøkkelen til å delta i samfunnet og være selvhjulpet. Da må vi vite i hvilken grad innvandrere kommer i arbeid. Dessverre er SSBs sysselsettingstall nesten ubrukelige for formålet.

De viser hvor mange som jobber én time i uka eller mer. Ikke hvor mye de jobber. Dermed underkommuniseres den lave arbeidstilknytningen hos mange av de største og mest voksende innvandringsgruppene fra Midtøsten og Nord-Afrika.

Dette er nå én ting. Men nå du påpeker problemet i en kronikk i Aftenposten, havner du i en selsom dialog med ledere i SSB. Du blir belært om ting du vet. Du blir møtt med irrelevante innvendinger. Du henvises til steder der det du spør om ikke finnes. Du blir spurt om hvorfor du ikke sendte en mail, selv om du ringte og fikk til svar at dette ville ta tid og koste penger. Du får høre at «Vi har tallene!», men du må selv lete dem fram og legge dem sammen.

Og gjør du et enkelt regnestykke på andel somaliske kvinner i heltidsarbeid (9,5 prosent), får du beskjed om at tallet er feil. Av en seksjonssjef med sviktende regneferdigheter. Til slutt kommer en fagdirektør til unnsetning og dekker tabben under et tykt lag med selvfølgeligheter og bortforklaringer.

Dette er mediehåndtering på lavt nivå. Og ankepunktet består: SSB gir et ufullstendig, misvisende og skjønnmalende bilde av innvandreres sysselsetting. Det er de «hyggelige» tallene som presenteres i Statistikkbanken og i artiklene. De mer informative og realistiske tallene er et grave- eller bestillingsprosjekt for spesielt interesserte utenfor huset. Da holder det ikke å si at vi bruker «vanlige definisjoner» eller «publiserer tall i samsvar med internasjonale standarder».

En sysselsettingstatistikk som bygger på èn-timeskriteriet, og inkluderer de som får hovedinntekten fra stønader, skaper problemer for de som jobber med integreringen. I Telemarksavisa i forrige uke uttalte lederen av flyktningavdelingen i NAV Skien at SSB-tallene er en dårlig indikator på måloppnåelse. De viser ikke om personen er reelt selvforsørget eller ikke.

Statistikken er også et problem for politikere, byråkrater, journalister og debattanter som ikke skjønner det rause grunnlaget for tallene. Og det er problem for SSB, fordi skjønnmalingen går på tilliten løs, og skriver seg inn i en tradisjon som byrået har liten grunn til å være stolt av.

Allerede i 2004 skrev VGs Hanne Skartveit en kommentar med tittelen «Frykten for tallene». Hun hadde vært på demografiseminar. Der snakket SSB-forsker Lars Østby om de «store etiske problemene» med å lage fremskrivninger som viser antall mennesker med innvandringsbakgrunn. Østby gjorde selv alt for lave befolkningsanslag i en årrekke, og erkjente etter hvert feilen.

Men han uttalte seg alltid positivt om innvandring, og negativt til alle som sa noe annet. «Integreringen i Norge går seg til over tid», lød mantraet. Da en forsker ved Frischsenteret påviste at mange ikke-vestlige innvandrere blir mer avhengig av trygd med økt botid, kritiserte han artikkelen uten å påvise feil, og mente at tidspunktet for publisering var uheldig. Tallene kunne misbrukes i valgkampen.

I 2016, da SSB-tall viste at 4 av 5 somaliske kvinner var uten arbeid, hevdet Østby fortsatt at integreringen «går rimelig bra». Da hadde byrået i mellomtiden fått en direktør som var enda tydeligere på hvor hun sto politisk i innvandringsdebatten.

Christine Meyer ville gå i demonstrasjonstog for innvandring til Norge, hun synes innvandringsregnskap var et «sårt punkt», og hun advarte mot «forskning og statistikk som potensielt kan stigmatisere grupper».

Frp måtte kjempe i to år for å få SSB til å lage en statistikk om kriminalitet og landbakgrunn, noe som gjøres i Danmark på rutine. En stortingsrepresentant fra Sp måtte ta eget initiativ for å få ut tall om innvandrernes skatteevne. Og Erling Holmøy, som gjorde et solid arbeid for Brochmann II-utvalget (jf. kap. 8 i rapporten), ble forsøkt degradert fra forskningsavdelingen. Hans rapport, som viser at innvandringen vil medføre en ekstra skattebyrde på 10.000 kroner årlig pr.person fra 2025 til 2100, ble trenert i flere måneder, og ledelsen sådde tvil om den var faglig godkjent.

Men det denne historien først og fremst sår tvil om, er SSBs evne og vilje til å gjøre også ubehagelige tall tilgjengelige. Noe som er alvorlig i en tid der høyrepopulister – med stadig større gjennomslag – fremmer en teori om at offentlige institusjoner bevisst fører befolkningen bak lyset for å legge til rette for masseinnvandring.

Det kunne derfor vært interessant å høre den nye SSB-direktørens tanker om denne saken: Hva vil Geir Axelsen gjøre for å gjenreise byråets tillit som en nøytral og troverdig leverandør av fakta på innvandrings- og integreringsfeltet?

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 30. august 2018.

Posted on

Kan seksjonssjefer i SSB regne?

SSB bekrefter at jeg har rett, uten å skjønne det.

Slik er det å debattere med seksjonssjef Tonje Køber i SBB:

Svaret kommer umiddelbart. All kritikk avfeies. Kritikken gjengis ukorrekt. Kritikeren oppfattes som et barn som ikke har gjort hjemmeleksen.

Men det er Køber selv som ikke behersker matematikk på ungdomsskolenivå.

Jeg skrev i mitt siste innlegg den 20. august at «det burde være en smal sak for SSB å lage en samlet, årlig oversikt som viser hvilke innvandringsgrupper som er i arbeid, hvor mye de arbeider, hvor avhengig de er av velferdsstaten (les: hvor mye av inntekten som kommer fra det offentlige), og hvor mye de betaler i skatt».

Slik lyder svaret: «Jeg kan glede Rolness med at en slik oversikt finnes, og ligger lett tilgjengelig på ssb.no.»

Takk, men jeg kjenner denne faktasiden, og der står ingenting om arbeidstid, skatteevne eller velferdsstatsavhengighet. Tallet som lyser mot oss i fet, grønn skrift er «65 %». Så mange innvandrere i alderen 20–66 år er sysselsatt. Det er det samme positive, lett misvisende tallet SSB løfter frem i sine artikler.

Og selv om SSB har mer detaljerte tall, er alle basert på at én times jobb i uken er nok for å være sysselsatt. Dermed underkommuniseres den omfattende deltiden blant innvandrere, og forskjellen i arbeidsdeltagelse mellom majoritetsbefolkning og minoritetsgrupper fremstår som mindre enn den er.

Det finnes én SSB-rapport som inkluderer arbeidstid pr. uke. Men Køber forstår ikke tallene: «Her får man for eksempel vite at 24,6 prosent av bosatte somaliske kvinner i alderen 15–66 år er sysselsatt, og at 38,7 prosent arbeider 30 timer eller mer. Altså langt flere enn de 9,5 prosentene som Rolness refererer til.»

Dette gir ingen mening. Det kan ikke være en større andel som jobber heltid enn som er sysselsatt. Køber forsøker å si at 38,7 prosent av de sysselsattearbeider 30 timer eller mer. Javel, og hva er 38,7 prosent av 24,6 prosent? Det er 9,5 prosent. Akkurat som jeg skrev.

Køber bekrefter mitt regnestykke om andelen heltidsansatte somaliske kvinner totalt, samtidig som hun påstår at jeg tar feil.

Deretter hevder hun at «en utregning hvor man inkluderer også de som ikke er sysselsatte, for eksempel de som er under utdanning, gir en langt lavere prosent for heltid. Dersom vi gjør tilsvarende beregning for den kvinnelige majoritetsbefolkningen, finner vi at kun 46,3 prosent er sysselsatt».

Nei, 46,3 prosent er ikke sysselsatte, det er andel som jobber heltid. Hvilket vil si at heltidsarbeid er nesten fem ganger vanligere blant norske majoritetskvinner enn blant somaliske (tross den utbredte frivillige deltiden blant de norske). Mens forskjellen er langt mindre dersom vi ser på sysselsatte etter en-times-kravet. Igjen sier Køber noe som bekrefter mitt poeng, uten at hun skjønner det.

Jeg var i telefonkontakt med Bjørn Olsen i SSB, som ikke kunne gi meg tallene jeg spurte etter, men sa de kunne hentes ut. «Vi ba om å få alle spørsmålene på e-post slik at vi kunne finne akkurat de tallene Kjetil Rolness ønsker. Denne e-posten kom aldri», skriver Køber. Nei, fordi jeg fikk opplyst at det ville koste penger. Deretter fant jeg ut at man bare kunne sette sammen tall fra s. 70 og s. 79 i rapportens vedlegg.

Det er altså to muligheter hos SSB, om du vil ha et enkelt, relevant tall om heltidsarbeid i innvandrergrupper: Du må lete og regne selv, mens seksjonssjefen beroliger: «Ja, vi har tallene, og de er publisert!» Eller du må betale byrået for en ekstratjeneste med uklar kostnad: «Noen ganger trenger vi litt tid for å finne frem til de riktige svarene.»

Og noen ganger finner ikke sjefen selv de riktige svarene, fordi hun ikke skjønner statistikken til sine kolleger.

Opprinnelig publisert som debattinnlegg i Aftenposten, 23. august.

Posted on

Tallene SSB ikke gir oss

Bare 9,5 prosent av somaliske kvinner i Norge jobber i heltid. Det får du ikke vite av SSB. Men bortforklaringen får du.

Forrige uke ringte jeg rådgiver Bjørn Olsen i Statistisk sentralbyrå (SSB), som har skrevet flere gode rapporter om innvandrere og flyktningers situasjon på arbeidsmarkedet. Han var imøtekommende, men kunne ikke svare på mitt enkle spørsmål: Hvor mange har ordinær heltidsjobb?

Men han sa at SSB kunne finne det ut. Om noen bestilte og betalte for arbeidet. Jeg påpekte at han allerede hadde formidlet statistikk som viser arbeidstiden til asylinnvandrerne som faktisk er sysselsatt. Jo, men han måtte likevel regne på det.

Tallene om flyktningers arbeidstidfinnes ikke i den vanlige Statistikkbanken, men i vedleggene til en ukjent rapport (nr. 2018/1). Her er heldagsarbeid satt til 30 timer eller mer i uken (noe som fortsatt er én arbeidsdag mindre enn en norsk normaluke på 37,5 timer). Ved å multiplisere to tall og dele på hundre kan vi fastslå andel heltidsarbeidende i de ulike gruppene, fordelt på kjønn og landbakgrunn.

Ta somalierne, Norges største og raskest voksende ikke-vestlige innvandringsgruppe. Dette er også en gruppe som samlet har relativt lang botid. 33 prosent av somaliske flyktninger og familieinnvandrede er i jobb, ifølge SSB. Men bare 18,3 prosent jobber heltid. 26,1 prosent av mennene, og 9,5 prosent av kvinnene.

Disse tallene burde vært nyhetsstoff, og fått alarmklokker til å ringe. Men SSB presenterer dem ikke. Du må selv lete og regne. Det er sånt som Rita Karlsen i HRS og Christian Skaug i Document driver med. Imens publiserer SSB artikler med titler som «60 prosent av innvandrerne er i arbeid», eller til og med «Flere innvandrere i arbeid», når tallene i realiteten er dystre. Sysselsettingsgapet er stort, stabilt, og ingen vet hvordan det skal minkes.

Det er disse «positive» tallene journalister, byråkrater, politikere og debattanter forholder seg til, og videreformidler. Selv IMDi, som skal «gjennomføre regjeringens integreringspolitikk». Men få vet at det holde å jobbe en time i uken for å regnes som sysselsatt i statistikken. Alle skal med. Også langtidssykemeldte og de på arbeidsmarkedstiltak.

Dette skrev jeg en kronikk om i Aftenposten 16. august. Og fikk straks svar fra Olsens sjef, Tonje Køber. Hun avviser at en-times-kriteriet er noe problem:

«Det er svært få sysselsatte med lave arbeidstider. Under 2 prosent av sysselsatte innvandrere har en avtalt arbeidstid i intervallet 1–6 timer i uken. Det at så små jobber er med, betyr følgelig lite for størrelsen på sysselsettingsandelen både blant innvandrere og befolkningen ellers.»

Svaret tildekker mer enn det oppklarer. For hva med det store omfanget av lengre deltid (over 6 timer) blant innvandrere? Denne er langt mer ufrivillig enn deltiden blant norske kvinner. Og mest utbredt i de innvandringsgruppene som i utgangspunktet har færrest i jobb.

Dette vet alle som forsker på feltet, også SSB. Derfor burde også Køber innse at statistikk basert på et svært lavt aktivitetskrav, gir et overdrevet positivt bilde av disse gruppenes arbeidsdeltagelse og selvforsørgingsevne. I stedet skriver hun at SSB har «gode tall på sysselsetting blant innvandrere», uten å se ironien.

Køber mener listen bør ligge lavt fordi statistikken skal brukes til så mangt. Og «målsettinger om økt deltagelse i arbeidsmarkedet gjør det nødvendig å gi tall også for dem over pensjonsalder.» Men nettopp dette skapte i flere tiår en kunstig skjevhet når SSB sammenlignet sysselsettingen til innvandrerne og en innfødt befolkning med stor og økende pensjonistandel.

Fra fjerde kvartal 2017 kuttet SSB selv ut personer over 66 år for å korrigere statistikken. Jeg vet ikke om Køber fikk dette med seg. Eller om hun så hva som skjedde: Sysselsettingsgapet økte fra 6 til 12 prosent. Og ligger på 16 prosent for de mest yrkesaktive aldersgruppene i midten.

Gapet minsker heller ikke når integreringen får «gått seg til», slik hun hevder på vegne av byrået: «Vi viser også hvordan økt botid i Norge gir økt deltagelse i arbeidsmarkedet.» Dette gjelder bare de første årene. Både FAFO, SSB og Frischsenteret har påvist at etter 5–10 års botid flater arbeidsaktiviteten ut og mange går over i trygd.

Købel påstår altså flere ting som blir motsagt av hennes egne fagfolk. Og mener åpenbart at SSB skal fortsette å underkommunisere innvandrernes lave arbeidsdeltagelse. Det mulig dette er i tråd med prinsippene til byråets forrige direktør, Christine Meyer: «Jeg mener at vi alltid skal være varsomme med forskning og statistikk som potensielt kan stigmatisere grupper.» Men det er ikke i tråd med SSBs samfunnsoppdrag.

SSB skal «sørge for at innbyggerne i Norge kan debattere, planlegge og ta beslutninger på grunnlag av pålitelig statistisk informasjon.» Da må informasjonen være tilgjengelig, tydelig og relevant. Særlig når temaet er viktig og omstridt. Det nytter ikke å si at «SSB legger vekt å beskrive sysselsettingen langs flere dimensjoner og med mange detaljer», når man overlater til andre å finne de enkle, relevante tallene.

Det burde være en smal sak for SSB å lage en samlet, årlig oversikt som viser hvilke innvandringsgrupper som er i arbeid, hvor mye de arbeider, hvor avhengig de er av velferdsstaten (les: hvor mye av inntekten som kommer fra det offentlige), og hvor mye de betaler i skatt.

Svaret på det siste spørsmålet ga SSB først i fjor, på etterlysning fra en stortingsrepresentant fra Senterpartiet. Heller ikke disse tallene var oppløftende. Men hvorfor skal det være opp til «brysomme» politikere å komme med slike bestillinger, i stedet for at SSB selv gjør oss klokere?

Opprinnelig publisert som debattinnlegg i Aftenposten, 21. august.

Posted on

Integreringsbløffen

Hvordan vi lurer oss selv med sysselsettingsstatistikk.

Alle er enige om at jobb er nøkkelen til integrering. Og alle bruker Statistisk sentralbyrå som fasit for hvor mange innvandrere som er i arbeid. Men statistikken forskjønner virkeligheten. Og de relevante tallene er ikke tilgjengelige.

For hva vil det si å være sysselsatt? Noen vil si at det er å ha en heltidsjobb. Andre vil si at det holder med deltid, så lenge jobben er fast. Eller at man har jevnlige vikaroppdrag.

Men ingen ville finne på å si som SSB: At sysselsatte er «personer som utførte inntektsgivende arbeid av minst én times varighet i referanseuken.»

Javisst. En times jobb i løpet av uka er det som skal til. I følge tariffavtalen er en norsk arbeidsuke 37,5 time. Det holder å jobbe 2,6 prosent av denne tiden for å regnes som sysselsatt, i følge SSB.

Dette er ikke noe nordmenn har funnet på. SCB i Sverige og Danmarks Statistik følger sammen norm, satt av The International Labour Organization. Den later til å bygge på mottoet «Alt og alle skal med». Eller som det heter hos ILO: «Én-times-kriteriet sikrer at all arbeidsaktivitet som utføres deltid, sporadisk eller tilfeldig, blir regnet med i statistikken.»

Men kriteriet sikrer også at statistikken blir helt fjern i forhold til en alminnelig oppfatning av hva det vil si å være i arbeid, eller å forsørge seg selv.

Men SSBs definisjon er enda rausere enn som så. Som sysselsatte regnes også personer som «var midlertidig fraværende pga. sykdom, ferie, lønnet permisjon el.» Dette inkluderer langtidssykmeldte. Og ufrivillig permitterte inntil 3 måneder.

Og som om dette ikke var nok: «Personer på sysselsettingstiltak med lønn fra arbeidsgiver klassifiseres også som sysselsatte.» («Lønn fra arbeidsgiver» betyr bare at det ikke dreier seg om tiltak hvor det bare utbetales en kursstønad. Vi snakker i praksis om lønnstilskudd fra NAV.)

Denne mildt sagt rause definisjonen gjør at sysselsettingsgapet mellom innvandrere og øvrig befolkning nedtones i statistikken.

Innvandrere er overrepresenterte blant dem med tilfeldige/deltidsbaserte jobber, blant de sykmeldte (menn med innvandringsbakgrunn er 9,5 dager mer borte fra jobben årlig enn gjennomsnittet blant majoriteten), og blant dem på arbeidsmarkedstiltak (0,3 prosent av ikke-innvandrere, 1,3 prosent av innvandrerne, 2,6 prosent av innvandrere fra Afrika).

En statistikk om en bestemt aktivitet, som nesten ikke setter krav til aktivitetsnivå, ville i andre sammenhenger blitt kalt en tullestatistikk. Det opplagte spørsmålet er selvsagt: Hvor mange innvandrere har en ordinær heltidsjobb, uten tilskudd fra det offentlige?

Det vet vi ikke. Heller ikke SSB, selv om de har data til å finne det ut. Derimot har byrået og andre norske forskningsmiljøer detaljerte tall om tusen ting vi aldri debatterer. Og enda mer forbløffende: Nesten ingen er interessert i å vite det heller. Derimot er mange interessert i å fortelle hvor bra det går bra med integreringen, basert på tall som gir et overdrevet positivt inntrykk.

Da snakker man alltid om innvandrere som én gruppe. En overskrift som «Nesten 2 av 3 innvandrere i jobb» (NRK, 13. mars 2018) høres ikke så verst ut.

Men arbeidsinnvandrere (som det blir stadig færre av) og asylinnvandrere (som det blir stadig flere av) har – selvsagt – svært ulik sysselsetting. Det er også store forskjeller etter regioner og landbakgrunn. Fortsatt er godt over halvparten av innvandrere fra Afrika uten arbeid.

Forskjellene mellom innvandrergruppene er kjent for dem som leser mer enn overskriftene. Og tydeliggjort av SSB. Men få vet at også ulik aldersfordeling mellom majoritetsbefolkning og innvandrere påvirker sysselsettingsgapet i statistikken.

Inntil nylig tok den med alle fra 15 til 74 år. Da var gapet på bare 6 prosent, takket være «helnorske» pensjonister. Nå avgrenses statistikken til 15-66 år, og gapet er plutselig 12 prosent. Snevrer man inn til den mest sammenlignbare – mest yrkesaktive – aldergruppen, 25-54 år, øker gapet til 16 prosent. Og til langt over 20 prosent om man sammenligner ikke-innvandrere og innvandrere fra Afrika.

Hvordan ville statistikken sett ut om den bare tok med flyktninger i vanlig jobb? Da må vi se til Sverige. Sverige er verdensmester i innvandring og verdensmester i å unnlate å lage statistikk som kan vise negative konsekvenser av innvandring, og dermed tjene et uglesett parti på fremmarsj.

Men Staffan Danielsson representerer Centerpartiet, og ikke Sverigedemokraterna i Riksdagen. I 2016 ba han Riksdagens utredningstjeneste om å hente ut tall om sysselsatte i heltidsarbeid uten lønnstilskudd. Det lot seg ikke gjøre.

Men han fikk vite at i den totale befolkningen mellom 20 og 64 år var 69 prosent helårsansatt. Blant flyktninger var andelen 25 prosent etter 8 års botid. Etter 15 år var den 34 prosent. Blant kvinnene var tallene henholdsvis 18 prosent og 28 prosent. Og her inngår både deltidsjobb og jobber med statsbidrag. Danielsson kaller tallene «alarmerende». Det er nøkternt sagt.

Så vidt jeg vet, har ingen bestridt disse tallene. Men de er nesten ikke rapportert av mediene. Sosialøkonomen og migrasjonsforskeren Joakim Ruist viser i en ny statlig rapport at integreringen i Sverige gikk bedre på 80-tallet enn de siste tyve årene, han ser ingen tegn til fremtidig bedring. Ruist har også påvist at arbeidsminister Ylva Johansson faktisk ikke vet at sysselsettingsstatistikken er basert på én times jobb i uken.

Vet arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie det? Og at tallene også i Norge ville sett mye verre ut med en mer rimelig definisjon av sysselsetting? Selv den eksisterende statistikken viser urovekkende svak arbeidstilknytning blant innvandrere fra for eksempel Irak, Somalia, Sudan og Syria. Disse har også lavest økning i sysselsetting med økt botid. De er blant de største flyktninggruppene i dag og vil komme til å øke mest, ifølge SSBs befolkningsfremskrivninger.

Erfaringene fra land som har hatt innvandring lenger enn oss, og brukt enda flere milliarder enn oss på integreringstiltak – er at sysselsettingen blant ikke-vestlige ikke når særlig over 50 prosent. Noe som ikke er egnet til å overraske når dette hovedsakelig er personer med lav (eller ingen) utdanning og dårlige språkkunnskaper, som møter et moderne, avansert arbeidsmarked med høye – og stadig høyere – krav til formell kompetanse. Det er en mismatch som ikke lar seg løse.

Dette betyr ikke at det ikke finnes mange strålende personlige unntak fra statistikken, som kan stå som forbilder for andre nyankomne. Det betyr ikke at man ikke kan gjøre mer for dem som allerede er kommet, og lære av kommuner som har lykkes bedre enn andre. Det betyr heller ikke at man nødvendigvis må redusere asylinnvandringen. Men det betyr at vi bør slutte å bruke forskjønnende tall, drive med ønsketenkning og late som problemene – unnskyld: utfordringene – forsvinner ved at politikerne gjentar tilstrekkelig mange ganger at «vi må få innvandrerne i jobb».

Opprinnelig publisert som kronikk i Aftenposten 16. august, 2018.

Posted on

Svenskene tar feil. Volden går ned. Dagsavisen vet sannheten.

Hvis noen lurer på hvorfor tilliten til gammelmediene synker, så har jeg et case til dem.

Først noen fakta om Sverige:

  • Antall skytinger med dødelig utgang opp fra 4 pr. år på tidlig 90-tall, til 42 i fjor (og ytterligere økning hittil i år). Det er samme nivå som Sør-Italia, og fire-fem ganger mer enn Norge og Tyskland. Det skytes betydelig mer i Sverige enn i nesten alle andre europeiske land, i forhold til folkemengden.
  • 78 angrep med håndgranat siden 2011. Dette er på nivå med Mexico, et land i nærmest permanent unntakstilstand på grunn av narkokrigen.
  • Antall «särskilt utsatta områden» opp fra 15 til 23 mellom 2015 til 2017. Begrepet betegner en akutt situasjon der politiet har problemer med å utføre sine oppdrag, og folk – av redsel – avstår fra å vitne i rettsprosesser. I disse områdene frykter politiet en «kriminaliserandeprocess som med tiden får så stort genomslag att ett helt bostadsområde påverkas och en alternativ social ordning skapas».
  • Antall voldsbejaende islamister tidoblet på mindre enn ti år. Säpo – Sveriges PST – rapporterer om sterk økning i saker relatert til terrororganisasjoner, terrorfinansering, radikaliserte personer og attentatsplaner. En IS-inspirert usbeker drepte fem og skadet femten personer på gaten i Stockholm i fjor.
  • Andelen som oppgir å bli utsatt for mishandling, trusler, seksuelle overgrep, personran, bedrageri eller trakassering har økt til rekordnivåer. Andelen kvinner utsatt for seksualforbrytelser er mer enn fordoblet fra 2014 til 2016.

Dette er kriminalitetsutviklingen somhar fått den svenske rikspolitisjefen til å utbryte i frustrasjon: «Hjälp oss, hjälp oss!». Statsministeren Stefan Lövren har også innrømmet at «vi har mycket kvar att göra, det här vänder man inte på en dag».

Disse faktaene er lett tilgjengelige for alle med tilgang til internett. Også for norske journalister som dekker den svenske valgkampen.

Men i forrige uke – under tittelen – «Frykt dominerer svensk valgkamp» – presterte Dagsavisen å ignorere samtlige av disse kjensgjerningene. Og mer enn det:

Avisen hevdet at virkeligheten er det motsatte av hva disse faktaene forteller. Og enda mer enn det: Avisen greide å frakjenne alminnelige svensker innsikt i hva som foregår i deres eget land: «3 av 4 svensker tror volden øker, men sannheten er det motsatte.»

Dagsavisen vet altså sannheten. Svenskene gjør det ikke. Fra hvor har den norske avisen sin unike innsikt i nabolandets voldsutvikling?

Fra disse kildene:

  • Sosiologen og kriminologen Hanna Sahlin-Lilja ved Lund Universitet, som i et intervju med Sveriges Radio hevder at det er «historisk lav risiko for å dø eller bli skadet av vold i Skandinavia». Men saken gjaldt altså unntakslandet Sverige. Her baserte hun sin påstand på statistikk fra 1750 til 2010. Siste åtte års utvikling er ikke med. Heller ikke utviklingen i legebehandlingen av alvorlige skader – som gjør at mange flere overlever livstruende vold nå enn før.
  • Den norske voldsforsker Ragnhild Bjørnebekk, som snakker svært generelt om flere land på en gang: «Skandinavia har en lang historie med ikkevoldelig kultur. Vi har vært involvert i få voldelige kriger og utviklet tidlig tanken om et velferdssamfunn.» Javel, men det jo nettopp dette som gjør voldstuviklingen i «folkhemmet» Sverige så oppsiktsvekkende. Den er negativ, mens den ellers – også i resten av Europa og USA – er positiv. Bjørnebekk sier ikke ett ord om Sverige spesielt, men det merker ikke Dagsavisen.
  • Den verdenskjente, Nobel-prisvinnende voldsforskeren Ali Esbati, ellers bedre kjent som det nærmeste vi kommer Eivind Trædal i den svenske Riksdagen. Dette er vänsterpartisten som mente at vi ikke vi måtte «tørre å ikke ta debatten» om innvandring, som er beryktet for å stemple alle meningsmotstandere som rasister og fascister, og som i alle år har skjønnmalt og bortforklart situasjonen i de innvandringstette forstedene.

Til Dagsavisen sier han – jøsses! – at vi må «anerkjenne at det har vært noen år med uvanlig mange drap med skytevåpen og oppgjør i kriminelle miljøer, og at det får mye oppmerksomhet».

Men så kommer han til poenget: Volden blir et tema i valgkampen fordi høyresiden vil snakke om den –  og skylde på innvandringen: «Det å snakke om vold og kriminalitet og begrunne det med en trussel utenfra, er et klassisk narrativ. Det er slik høyresiden høres ut i mange land.»

Tre ganger kobler Esbati voldspratet til høyresiden i løpet av et kort intervju. Selv vil han heller snakke om hvor godt det går med svensk økonomi (noe som også er en sannhet med betydelige modifikasjoner).

Dagsavisen utviser ingen kildekritikk i møte med disse tre personene. Avisen snakker ikke med politiet, ikke med BRÅ (Brottsförebyggende Rådet), eller med noen som har forsket på nyere voldsstatistikk. Og heller ikke med den debattanten som kanskje er best orientert på feltet.

Sosialøkonomen Tino Sanandaji har plukket fra hverandre bløffentil forskeren i Lund på Facebook. Men han befinner seg på høyresiden, så da kan man kanskje ikke stole på hans fakta, selv om ingen har motsagt dem.

Dagsavisen presterer også å referere til den nasjonale trygghetsundersøkelsen til BRÅ, uten overhodet å nevne hovedfunnene: At uroen for kriminalitet er økende, at tilliten til rettsvesenet er synkende, at en tredjedel av kvinnene føler seg utrygge ved å gå alene i nabolaget på kveldstid.

I følge forskeren i Lund er alt dette et uttrykk for «okunskap» og «inte verkliga faror». Og dette groteske premisset – som er en direkte hån mot både voldsofre og de som opplever utryggheten i egen nabolag – kjøper Dagsavisen med hud og hår. Artikkelen spør ikke hvorfor volden øker i Sverige, men om dette: «Hvorfor frykter så mange kriminalitet når tallene viser fredelige tider?»

Fredelige tider. I dagens Sverige. Basert på tall. Hvilke tall, journalist Heidi Taksdal Skjeseth? Og hvilke erfaringer? Opptil flere TV-team har opplevd å bli utsatt for vold og trusler bare de har forsøkt å gjøre intervjuer i Tensta eller Rinkeby.

Slike opplevelser forteller ikke sannheten om Sverige, som selvsagt stort sett er et fredelig land – ikke minst i de velstelte bydelene der journalister og kriminologer bor. Men de vitner om en ny og skremmende virkelighet, som ikke fantes i Sverige før den rekordhøye innvandringen, og som ikke ville ha vært der uten den.

Ingen vet hvordan man skal stoppe gjengvolden og utviklingen av parallellsamfunn i de mest utsatte forstedene. Og imens fortsetter innvandringen i Sverige på høyt nivå.

Det er altså ikke den folkelige frykten som er irrasjonell, det er denne type skrivebordsjournalistikk som er irrasjonell. Og desinformasjonen er skadelig for debatten og problemforståelsen også her hjemme.

Hvis nordmenn får inntrykk av at volden går ned selv i Sverige, så vil de enda lettere kunne bagatellisere tendensene til lignende «tilstander» her hjemme, og ikke se poenget med de helt nødvendige tiltakene som for eksempel Jan Bøhler har etterlyst i alle år.

Da har i så fall Dagsavisen gjort sitt lille bidrag for å øke utryggheten i Norge.

Opprinnelig publisert på Medier24, 8. august 2018.

 

 

Posted on

HRS er snart en rendyrket propagandasentral

Hege Storhaug anklager Norges største avis for å peke henne ut som voldsmål. Det er spinnvilt.

A-magasinet har grundig og nøkternt dokumentert at Utøya-ofre får drapstrusler og hatmeldinger. Det finnes nordmenn der ute som ønsker at AUF-ere som flyktet fra en horribel massenedslakting, som fortsatt er alvorlig skadet, fysisk og/eller mentalt, skal dø.

Fordi de visstnok fortjener det. Og bør få personlig beskjed om at de kan ha kort tid igjen.

Dette uhyrlige faktum, som har opprørt alle som har lest reportasjen, kommenterer ikke Storhaug i gårsdagens artikkel på Rights.no. I stedet plasserer hun seg selv i sentrum – som potensielt voldsoffer:

«Enhver norsk by har nemlig potensielle voldspersoner blant venstreekstreme og islamister. It’s an undeniable fact. Og en avis som Aftenposten gir dem legitimitet til fysisk å angripe mennesker som meg.»

Uredelig gjengivelse

Det stemmer at Storhaug lever på hemmelig adresse av en grunn. Noe som også kan forklare, og dels forsvare, hennes gjennomgående biske og harde tone i offentligheten. Men hvor kommer Aftenposten inn i trusselbildet?

Ved grov mistenkeliggjøring og svær ensidig og uredelig gjengivelse av hva avisen skrev i sin oppfølgingssak. Først fratar hun Aftenposten ethvert hederlig motiv for å «brette ut» (sic!) hatmeldingene mot AUF-erne:

«Agendaen er nok heller å svine til alle dem avisen anser som sine meningsmotstandere: Sylvi Listhaug, Christian Tybring-Gjedde, Donald Trump, Document og meg selv.» Og slik ser det ut når Storhaug siterer:

«Felles for avsenderne Aftenposten har identifisert, er også at de viser fiendtlige holdninger overfor innvandrere generelt og islam spesielt. (…). Journalist og forfatter Hege Storhaug, som ga ut boken «Islam, den 11. landeplage», er svært populær.»
Ble Storhaug spesielt trukket frem av Aftenposten? Nei. Slik lyder passasjen i sin helhet:

«Felles for avsenderne Aftenposten har identifisert, er også at de viser fiendtlige holdninger overfor innvandrere generelt og islam spesielt. Mange er aktive i grupper som «Fedrelandet viktigst», «Fellesskap for nordiske verdier» og «Stopp islamiseringen av Norge». Mange følger Document.no og Resett. Enkelte viser også sin støtte til Pegida og kristenkonservative grupper. Journalist og forfatter Hege Storhaug, som ga ut boken «Islam, den 11. landeplage», er svært populær. Flere som har sendt hatmeldinger til de som overlevde Utøya, er medlem av gruppen «Vi som ønsker Sylvi Listhaug som statsminister i Norge», som har 13.000 medlemmer. Flere avsendere er også med i andre grupper som viser sin støtte til Listhaug. Mange følger Frps Christian Tybring-Gjedde. Også i gruppen «Donald Trump Fan Club» har Aftenposten funnet flere av hetserne.»

Dette kom i tillegg til andre kjennetegn som Aftenposten fant blant de 29 av de 39 hatytrerne de har greid å identifisere. Avisen skrev om deres kjønn, alder, utdanning og bosted. Om at mange skrev i fylla. Og det fremgikk klart at verstingen var kriminell:

«Mannen er tidligere straffedømt flere ganger, blant annet for plagsom adferd, legemsfornærmelse og trusler mot en rekke personer. Allerede på 1990-tallet drev mannen med hets, da ved å sende brev i posten.»

Hvorfor reagerer hun voldsomt?

Intet av dette nevner Storhaug. Men hun gjør det til en forbrytelse at avisen også nevner hvilke ideologiske grupper og aktører som sympatiserer med. Skulle avisen fortie dette? Og hvorfor reagerer hun så voldsomt på Aftenpostens formulering? «Fiendtlige holdninger overfor innvandrere. Smak på den grove generaliseringen. Hva er en innvandrer? Er det en forskjell på en danske, amerikaner og en importert jihadist i mulla Krekars uniform?»

Ja, men for de omtalte haterne er «innvandrer» lik «muslim». Og da er det visst helt greit både å generalisere og svartmale, skal vi tro Storhaug. Før skilte hun mellom Medina- og Mekka-muslimer, slik andre skiller mellom islamister og «hverdagsmuslimer». Ikke nå lenger. Hun skrev følgende for to dager siden på sin Facebook-side:

«”Alle” vet at innvandringen fra muslimske land til Norge og Europa har vært en verdimessig og økonomisk katastrofe. At ekstreme venstrefolk ikke vil innse dette, er deres sak.»

Formuleringer som denne vitner om at Storhaugs fiendebilder er blitt stadig sterkere de siste årene, på bekostning av saklighet, presisjon og dokumentasjon. De som ikke allerede abonnerer på det alarmistiske og dystopiske verdensbildet, men som gjerne skulle sett fakta og analyser man ikke får i de mer innvandringsliberale medier, finner stadig mindre av interesse på Rights. HRS er snart en rendyrket propagandasentral, ikke det informasjonskorrektivet som innvandringsdebatten trenger.

Mørkere tider i møte

Men har ikke du forsvart Storhaug, vil kanskje noen spørre? Ja, i 2015 og 2016 gikk jeg inn i rollen som Djevelkvinnens Advokat, fordi jeg reagerte sterkt på demonisering av en modig kvinne som lenge hadde sagt noe som måtte sies, men som få andre sa. Jeg angrer ingenting og står for alt jeg har skrevet (for eksempel her og her). Og jeg mener fortsatt at 90 prosent av islamboken hennes er god og viktig folkeopplysning.

Men nå kommer Storhaugs ytringer fra bunkeren. Og der er det dårlig med både lys og luft. Noe som også preger andre alternative medier med samme agenda. Hvis de vinner frem med sin monomane virkelighetsforståelse og sine tidvis absurde anklager mot etablerte medier, går norsk debatt og offentlighet mørkere tider i møte.

Opprinnelig publisert som kronikk i Aftenposten, 1. august 2018.

Posted on

Nei, Arbeiderpartiet har ikke skylden for masseinnvandringen

Tegning: Flu Hartberg.

En liten historietime for Ap-haterne.

«Regjeringen har gått inn for å stramme inn den liberale praksis som tidligere er fulgt når det gjelder å gi opphold til asylsøkere som ikke er reelle flyktninger og dermed ikke fyller vilkårene for å få asyl. Det blir dermed en hovedoppgave å redusere antallet asylsøkere som ikke fyller vilkårene for opphold i Norge. En rekke tiltak er satt inn for å få dette til.»

Hvem sa dette? «Jern-Erna» som kommunalminister i 2001? Tøffe-Sylvi som innvandringsminister i 2016? Nei, statsminister Gro Harlem Brundtland i 1987. Her er noen andre historiske fakta om partiet som angivelig skal ha lagt seg flat for muslimsk invasjon av Norge.

1991: Rune Gerhardsen, byrådsleder for Ap i Oslo, går hardt ut mot «snillismen» – det at «vi som samfunn, i det godes hensikt, har tøyd systemet mot den ekstreme og misforståtte velvilje» i møte med innvandrerne. I stedet for å stille krav til dem. Det ble det både bok og bråk av.

1993: Ap-regjeringen innfører visumplikt for å bremse asylbølgen fra Balkan. Sentrumspartiene, SV og RV er imot.

1993-97: Stadig lavere mottakstall under Gros siste regjering. FNs høykommissær for flyktninger kritiserer norske myndigheter.

1996: Kirkeasyl-striden. Journalister, forfattere og kunstnere raser mot umenneskelig asylpolitikk. Justisminister Grete Faremo blir framstilt med hakekors på jakkeslaget.

2005: Jens Stoltenbergs første regjering. Flere innstramminger i strid med anbefalingene fra FNs høykommissær, bl.a. regelen om internflukt.

2008: De rødgrønne lanserer 13 punkter med innstramminger. Fireårskrav for familieinnvandring. Bare imidlertid opphold for enslige asylsøkere mellom 16 og 18. Man sier åpent at målet er avskrekkende signaleffekt. SV er imot den tøffe linje.

2009-2013: Stoltenberg II satser enda mer på returer. Vi skal blir «hardere i klypa», sier justisminister Knut Storberget. Europas største nedgang i antall asylsøkere i 2010. Også langt mindre familieinnvandring, etter nye inntektskrav. Norge har strammet inn asylpolitikken så mye som er mulig uten å bryte internasjonale konvensjoner, sier UDI-sjef Ida Børresen.

2011: Maria Amelie og de papirløse barna skaper sterke protester mot regjeringens «skremmende og dehumaniserende asylpolitikk». Statssekretær Pål Lønseth (Ap) blir hoggestabben som må forklare at regler ikke kan endres av følelser og enkeltsaker, og at det vil tiltrekke tusenvis av grunnløse asylsøkere. Han kritiserer mediene for gi for mye plass til aktivister og skape et «godhetsmonopol» som gjør noen til skurker. «Har jeg lov å si at jeg hater Pål Lønseth, når jeg jobber for samme regjering som ham,» spurte en SV-rådgiver i 2013.

Dette er bare fem år siden. Hvor mye får folk med seg, og hvor mye husker de? Siden 1970 har vi hatt 21 år med borgerlige regjeringer. Under en av dem, på slutten av 90-tallet, var Norge kjent som et av de mest asylliberale landene i Europa. Bondevik videreførte den myke linjen til Jagland. Slik Solberg-Jensen videreførte den strenge linjen til Stoltenberg. Innvandringsretorikken har vært splittende, men politikken har vært preget av konsensus og forlik. Ap, H og FrP er enige i 90 prosent av tilfellene.

Og mest enig har «sosialistene» og «høyrepopulistene» vært. I 2009 skrev Hege Storhaug: «Kun Ap og FrP vil legge om kursen i nødvendig retning, det vil si å begrense masseinnvandringen (…) Verken Høyre, KrF, Venstre, SV eller Rødt vil legge om kursen på familieinnvandringen som har vært hovedinnvandringen til Norge de siste tiårene.»

Om Ap er blitt mer liberal, har det skjedd nylig, i opposisjon. Støre ønsket 10.000 syrere velkommen i 2015, og har fått høre det siden. Dagens Ap sender innvandringspolitiske signaler i øst og vest. Men – å framstille partiet som arkitekten bak masseinnvandring og multikulturalisme, er grov historieforfalskning. Kobles den til anklagen om landssvik, blir den til giftig propaganda.

Men det irrasjonelle agget mot Ap lever sitt eget liv, ikke bare i kommentarfeltene og i Facebook-grupper, men også redaksjonelt hos Document og Resett, nettsteder som foregir seg å være seriøse medier i sannhetens tjeneste, og leses av flere titusener. Under tittelen «Breiviks seier», spør Kent Andersen, forfatter og lokalpolitiker for FrP:

«Ville ingen hatet Arbeiderpartiet og Ap’s politikk hvis Breivik aldri eksisterte – og var det han som skapte den intense motstanden mot innvandring, flerkultur og islam? Er det virkelig sånn?»

Nei, Ap-hatet fantes før Breivik. Det er bare å lese Andersens egen blogg fra 2010, om «kulturquislingen» Ap, som hater norsk kultur så mye at det ville «rive landet i filler» og erstatte den med flerkultur. Et par uker senere ble en forkortet versjon av dystopien trykket som kronikk i Aftenposten, med partifelle Christian Tybring-Gjedde som medforfatter. Ett år etterpå kom 22/7.

Da ble Tybring-Gjedde nødt til å beklage ordvalget. Men han forsvarte innholdet. Ap er hovedansvarlig for innvandringen og dens negative konsekvenser. Men hva er belegget?

Kent Andersen skriver på Document at Ap «gikk i bresjen med å overkjøre innvandringsstoppen fra 1975». Nei, innvandringsstoppen ble innført under en Ap-regjering, av et samlet storting. Et par tiår senere ble Norge et av Europas største innvandringsland (etter folketall), igjen under et samlet politisk lederskap, som ville være både streng og human.

Og slik fortsetter det. I fjor kom 21649 til Norge, 90 prosent fra «Afrika, Asia, etc.» Et av årene med størst innvandring i norgeshistorien. Den øverste politiske ansvarlige for politikkfeltet het Sylvi Listhaug.

Dette er det interessante å forstå og diskutere. Og for å komme dit, må vi vende oss bort fra den intellektuelle og moralske avgrunnen som forkler seg som avsløring av Arbeiderpartiets svik. «Sannheten er viktigere enn både krenkede følelser og tårer», skriver Andersen, den kan man ikke «trolle seg vekk fra med 22/7-kortet»:

«Det var Arbeiderpartiet selv og deres politikk som skapte antipatien, frontene, hatet, motstanden og kritikken mot Arbeiderpartiet. Det gjelder alle partier. Breivik hadde ingenting med det å gjøre.»

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 28. juli 2018.

Posted on

Skam deg, kvinne! Vi har hørt deg stønne og hyle i senga.

Tante Sofie kommer i stadig nye klær, og hviler ikke i sommervarmen.

Hei, seksuelt aktive kvinne!

Hvordan ville du reagert om du hadde på radioen på hytta, og plutselig skjønte at de i studio snakker om deg – og seksuallivet ditt? På det kjente, populære lørdagsmagasinet til landets største nyhetsavdeling? Og gjesten i studio var en av naboene dine, som mener at sexen din høres ut som «en dårlig pornofilm»?

Kanskje du ikke ble overrasket. For naboen hadde allerede skrevet om lydene du lager i en kommentarartikkel i en stor, landsdekkende avis. Der ble du framstilt som «kvinnen som alle hørte». Kvinnen som «har overgått alt jeg har hørt før.» Naboen beskrev stønningen din og orgasmen din. Og hun lurte på om det virkelig «skal gjøre så godt».

Teksten sto i en «skråblikk»-spalte. Men det var ikke mye humor der. Faktisk mer avsmak og fordømmelse. Naboen ville opplyse oss om at hun aldri har likt lyden av andres «intime glede». At noen burde «skamme seg over seksualiteten sin». Og at hun selv – når du holder på – blir «Stiv som en pinne. Full av skam. En skam noen andre egentlig burde føle.» Og hun gir deg nærmest skylden for å ødelegge det som kunne blitt hennes egen hyrdestund:

«Spesielt uheldig er det når du ligger i senga selv. Ved siden av noen. Nettopp enige om at «nei, ikke i dag». Så blir dere liggende der da, i visshet om at noen andre har det bedre.»

Dårlig gjort av deg, så klart. Du burde skjønt du skaper misunnelse i nabolaget.

Man kan saktens lure på hvem som egentlig bryter de private grensene her, hvem som burde skamme seg, og hvem som burde seg selv i speilet og le litt. Man kan også lure på hva mannen synes om at dama hans utleverer han i avisen som ikke så altfor initiativrik eller viril partner.

Men NRKs «Ukeslutt» fulgte i dag opp saken i sommervarmen, og Marie Røssland presenterte sitt nabosexproblem uten antydning til humor. Vi skal kanskje heller ikke ta den altfor alvorlig. Men det er noe interessant her, som løfter saken over agurktiden.

Røssland er en ung journalist i Dagbladet. Dagbladet kaller seg et “frilynnet og framskrittsvennlig venstreorgan». Avisen står i en kulturradikal tradisjon, og gikk i sin tid gikk i bresjen for seksuell frigjøring og åpenhet. De som har levd en stund, vil huske sexolog-pionerene «Inge og Sten» som fikk både kvinner og menn til å oppdage betydningen av klitoris. Kjell Magne Bondevik kalte Dagbladet-spalten deres for et «kulturelt sykdomsfenomen». Noe vi må anse som et kvalitetstempel.

Da blir spørsmålet: Hva skjedde med det beste i kulturradikalismen? Når ble venstresiden så jævlig prippen? Og når ble det greit å være så nedlatende overfor andres enkle gleder – enten det er høylytt hjemmesex eller «dårlig pornofilm»? Forresten, det siste spørsmålet trekker jeg tilbake. Forakten for folkets smak har lange tradisjoner hos dem som har opphøyd seg til folkets frigjørere.

En seksualliberal grunnholdning synes i alle fall å være på retur. Jada, vi feirer Bygde-Pride. Men Norge har innført en lov mot sexkjøp. SV vedtar forbud mot stripping. Porno er blitt lovlig, men anses fortsatt som en samfunnsonde, som krever stadig nye advarende kronikker og 8. mars-appeller – i fjor av Skam-Vilde (21) på Youngstorget.

Denne motstanden er basert på nye og ville myter om menneskehandel, og et prinsipielt nei til kommersialisering av sex.

Men vi nå har altså nå kommet til det punkt der det også er god tone å moralisere over andre private seksualakt, basert på dens nytelses- og desibelnivå. Og på lungekapasiteten: «Lydene blir høyere. Mer intense. Jeg tenker for meg selv at «her må hun jammen bruke hele lungekapasiteten sin, blir hun ikke sliten?».»

Forstå meg rett: Jeg ønsker heller ikke bli pådyttet andres parring. Jeg kan også bli lei av seksualiseringen av populærkulturen. Jeg synes hensyntagen og bluferdighet er en god idé i det offentlige rom.

Men det jeg ikke forstår, er hvorfor det er blitt progressivt å lyde som en konservativ moralvokter fra 50-60-tallet. Hvorfor vi ser framveksten av en ny generasjon av puritanere blant de som har høyere utdannelse, riktige meninger og kreative jobber.

Mange av disse unge menneskene er svært sensitive for «shaming», ikke minst fra menns side. Men de er selv flinke til få andre til å skamme seg, ikke minst andre jenter og kvinner, med andre kropps- og skjønnhetsidealer. De anser toleranse og mangfold som selvsagte tyder, men reagerer med avsky på alt som er harry, dumt eller politisk ukorrekt, og er ikke redd for å ytre det.

Så man spør seg: Hva er det som gjør det attraktivt for unge kvinnelige meningsytrere, med en slags kul og tøff mine, men helt uten ironi, å innta rollen som Tante Sofie?

Slik avsluttet Røssland på «Ukeslutt»: «Lukk døren når du har sex. Så kan du heller lufte etterpå.»

Det er da en gammel røver får lyst til å sitere «vismannen fra Baltimore», den utsøkte kyniker og språkmester H. L. Mencken:

«Puritanism: The haunting fear that someone, somewhere, may be happy.»

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 28. juli 2018.

Posted on

To standarder for rasisme og homohets

Sørg for å være mørk i huden når du skal hetse minoriteter.

Jødehetsen til rapperen Kaveh hører ikke hjemme i rettssysstemet. Oppgjøret bør tas i offentligheten, skriver forfatter og Agenda-rådgiver Sylo Taraku i VG.

Han har rett. Men der – i offentligheten – hersker dobbeltstandarden.

Da Plumbo-vokalist Lars Erik Blokkhus, kom med sin «Mokkamann»-spøk under Spellemannsprisen i 2012, ble han ydmyket med en øl over hodet av en opprørt artistkollega på direkten på VGTV. Mens festen fortsatt pågikk. Avisene hang ham ut i dagevis etterpå. Synderen måtte legge seg paddeflat. Og utviklet siden sosial angst.

Hva med Kaveh? Her snakker vi om en kjent og kritikerrost rapper som hetser jøder to ganger – først på Twitter: «Føkkings jøder er så korrupte». Og så fra scenen under en gatematfestival på Grünerkløkka: «Fuck jøder.»

Etterpå kom denne beklagelsen: «Dersom det var noen av de yngre barna [blant publikum] som virkelig ble støtt eller følte noe form for ubehag, så vil jeg veldig gjerne møte dem personlig på tomannshånd og beklage.»

Han så ingen grunn til å beklage overfor voksne. Og ingen grunn til å beklage innholdet i det han hadde sagt. Men så klart synd om noen tok det ille opp.

Denne ikke-unnskyldningen kom på Facebook. Så ble den slettet. Så forvant hele Facebook-siden. Men han slo tilbake på Twitter: «Dere er syke i hodet som forbinder navnet mitt med rasisme. Norsk presse trenger desperat å henge ut unge utlendinger.»

Men sannheten er at ingen er blitt så lite uthengt for så grove uttalelser som Kaveh. Den forventede mediestormen ble en flau bris.

NRK, som spiller jevnlig spiller låtene hans på P3, har knapt omtalt jødeuttalelsene. På NRKs nettsider finner man bare et kort og tørt oppslag om at han er blitt anmeldt. Alt basert på en NTB-melding og en artikkel i den kristne avisen Dagen. Dette er NRKs samlede journalistiske innsats i anledning saken.

Og det er ikke første gangen statskanalen tar lett på Kavehs uttalelser mot andre grupper av mennesker. Det er nemlig ikke bare jøder denne rapperen har problemer med.

I 2012 ble Kaveh-låten «Det er greit» lagt til spillelistene på P3. Der rapper han to ganger «de er fags, fags, fags.» En linje han også fikk publikum til å allsynge under Bylarm-festivalen. Dette reagerte hip-hop-kollega og journalist Martin Bjørnersen på: «Å bruke «fag» som skjellsord er å fyre opp under homohets.»

Bjørnersen spurte NRK om de syntes det var greit. Daværende P3-sjef Mats Borch Bugge svarte:

«Vi har vurdert teksten dithen at den ikke er støtende innen konteksten den forekommer. I mine ører er dette ikke hets av homofile. Kaveh bruker ordet «fag» i betydningen svekling overfor rap-konkurrenter. «Fag» er et ord med mange konnotasjoner. Han retter ikke dette mot homofile.»

Det er altså greit å bruke å bruke skjellsordet «fag» når du utvider det å ramme alle «sveklinger». Kontekst er viktig. Men ikke den store og alvorlige, som selv en muslimsk debattant som Linda Noor, peker på:

«Det er utbredt oppfatning blant muslimske lærde at homofili er en selvvalgt vei, og at det er foreskrevet dødsstraff for homofil praksis.»

Noor mener det er åpenbart at religiøse tolkninger bidrar til hat av homofile, og at det derfor er ekstremt viktig at de utfordres. NRK er tydeligvis av en annen mening.

Noe sier meg at denne forståelsen ikke ville blitt rapperen OnklP til del, hadde han ledet allsang med skjellsord mot folk med annen religion eller seksuell orientering.

Så hvorfor denne forskjellsbehandlingen? Her er noen forslag til forklaring:

1. Rasisme (eller homofobi) er noe hvite nordmenn driver med.

2. Kaveh er mørk i huden og muslim. Han rapper fra en utsatt minoritetsposisjon.

3. Muslimene er de nye jødene. Bare spør Erna Solberg.

4. Jøder fortjener jo litt. Se hvordan de behandler palestinerne.

5. Kaveh er kul. En av oss, nærmest. Hans utsagn er kunst. Må forståes i kontekst. Plumbo er harry. De mener det de sier.

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 6. juli 2018.

Posted on

Boikott ikke Christian Tybring-Gjedde! Les ham og lær hvordan debatten stoppes og samfunnet splittes.

Et lærestykke i polarisering.

Christian Tybring-Gjeddes (Frp) oppfordring til boikott av Aftenposten bør leses alle. Den er svært interessant. Og urovekkende. Og symptomatisk for tankeklimaet som nå utvikler seg.

Jeg er for hijabforbud i skolen og synes Aftenpostens leder inneholdt noen uheldige formuleringer (om at hijabforbud også kan sees som «et ønske om å «redde» dem som er annerledes.»)

Men det er ikke poenget her. Poenget er at Aftenposten overhodet ikke mener det Tybring-Gjedde påstår. Aftenposten skriver at «hijab og barn hører ikke sammen» (i tittelen på nett) og at «hijab i barneskolen er en dårlig idé». Avisen sier klart og tydelig at de er imot tvang og sosial kontroll. Den tror bare ikke at forbud er det rette virkemiddel for å bekjempe undertrykkelsen. Det er et greit standpunkt. Som man kan man være uenig i.

Men i Tybring-Gjeddes gjengivelse lyder det slik: «Avisen er fast bestemt på å skape et segregert samfunn, allerede fra barneskolealder (…) Aftenposten vil ikke gi seg før hijab blir normen i skolen.»

Les det en gang til. Og sakte. Tybring-Gjedde tillegger ikke bare Aftenposten et standpunkt de ikke har. Han tillegger dem en intensjon om å ødelegge det norske samfunn. Riktig så bestemt og standhaftig skal avisen være i sitt langsiktige mål, ifølge Tybring-Gjedde. Aftenposten ønsker det onde. Og den gir seg ikke før ondskapen er oppnådd. Og det samme gjelder resten av «MSM» (mainstream media). Derfor bør vi ifølge Tybring-Gjedde «la Aftenposten og andre MSM dø i fred».

Det er en oppsiktsvekkende melding fra en stortingsrepresentant. Men det virkelig urovekkende i denne statusen, er ikke oppfordringen om å unngå kontakt med meninger du er uenig i. Det er heller ikke generaliseringen om Aftenpostens meninger. (Prøv for eksempel å få Frank Rossavik og Therese Sollien til å passe i Tybring-Gjeddes bilde.) Det er heller ikke det faktum at Aftenposten bare inntar samme standpunkt som regjeringen, der Frp selv sitter, noe som i så fall skulle tilsi at statsminister Erna Solberg (H) & Co ønsker at alle norske skolebarn skal bære hijab.

Nei, det urovekkende er at man ikke tar fem øre for totalt å forvrenge hva de andre i debatten sier, utstyre med dem med de verste hensikter og stemple dem som samfunnsfiender.

Dette er den samme hysteriske, paranoide retorikken vi kjenner fra Hans Rustad, redaktør i nettsted Document, som er hellig overbevist om at norske journalister og politikere er i «allianse med islam».

Javisst: På sitt beste fungerer alternativmedia, og alternativpolitikere som Tybring-Gjedde, som viktige korrektiver til faktavegring, bagatellisering og slagside hos de etablerte aktørene. På sitt verste er de propagandasentraler som:

– selv lager «fake news» av andres ytringer,

– demoniserer alle som ikke skriver 100 prosent under på deres eget verdensbilde, og

– undergraver institusjoners troverdighet ved å bygge opp under sterke fordommer i eget miljø.

«La Aftenposten og andre MSM dø i fred»? Tybring-Gjedde kunne like gjerne sagt: La alle som tenker annerledes enn oss, forsvinne fra vår verden.

Det er mange ironier her. Tybring-Gjeddes argumentasjon svarer fullstendig til Terje Tvedts analyse av godhetstyranniet: Frp-representanten reduserer et komplisert saksforhold til en enkel moralsk dikotomi, tar monopol på de riktige standpunkt og stempler dem som er uenige med ham, som onde mennesker.

Samtidig opphøyer han seg til bedreviter med en arroganse som enhver representant for den utskjelte eliten kunne misunne ham: «Min oppfordring er at folk flest søker nyheter andre steder hvor refleksjonene over samfunnsutviklingen er dypere.»

Christian Tybring-Gjeddes boikott-oppfordring er i realiteten en oppskrift på hvordan man ødelegger debatten og splitter et samfunn. Det er et nytt skritt på veien mot akkurat det han selv hevder å advare mot: «et segregert samfunn basert på et oss og dem.» De som har sett Lyset og vil Vekke folket, står mot dem som lever i Mørket og/eller vil det Onde.

Å observere at mange oppegående folk på den islam- og innvandringskritiske siden er villig til å være med på disse skrittene mot den offentlige samtales sammenbrudd, er forstemmende og trist.

Kampen mot fundamentalisme og undertrykkelse handler å forsvare fornuften, redeligheten og meningsmangfoldet, ikke om å ofre disse verdiene for en større sak.

Opprinnelig publisert i Aftenposten, 29. juni 2018.