1,5 millioner innvandrere til Oslo? Ikke noe problem, ifølge professor i sosialantropologi, bosatt på vestkanten.
Norge bør ta inn 1,5 millioner innvandrere frem til 2050, og de bør etablere seg i Oslo-området.
Det uttalte Thomas Hylland Eriksen i 2004. Han så ingen problemer med forslaget, tvert imot: «Innvandring er godt og nødvendig for samfunnet. Det er økonomisk lønnsomt både for mottagere og avsendere, og det gjør norskheten større og viktigere. Nasjonalistene burde faktisk juble over innvandringen.»
Forslaget ble lansert i Morgenbladet. Nå har avisen intervjuet ham over fire sider om politikken og debatten etter Trump og Brexit. Men da er den gamle saken glemt.
Journalist Håkon Gundersen (som jobbet i Morgenbladet også i 2004) nevner at han intervjuet Hylland Eriksen om elitenes avstand til folket på radioen i 1996, men husker ikke hvordan professoren forsvarte seg. Og Hylland Eriksen er ikke så opptatt av akademikernes rolle: «Når han snakker om kosmopolitiske eliter i dag, sikter han til dem med penger, ikke verdens morgenbladlesere.» Han sikter i hvert fall ikke til seg selv, medforfatter av den entusiastiske boken Kosmopolitikk (2006). Og det er visst noe gåtefullt over dagens folkelige protestbølge, selv for en ekspert på fremmede kulturer: «Av grunner jeg bare delvis forstår, retter agget seg mot de kunnskapsrike og ikke mot dem som bare er rike.»
Dermed slipper Norges fremste talsmann for mangfold og kosmopolitisk holdning å svare for «kunnskapene» han selv har spredt gjennom snart tre tiår. Tanker som har mistet mye troverdighet, og bidratt til å skape den mistilliten som dagens høyrepopulister kan utnytte. I stedet får vi mer moralisering over populistene. Hylland Eriksen forstår at arbeidere som mister jobben til Kina, har grunn til frustrasjon. Men Ukip og Trump «gjør en stor feil, nemlig mistenkeliggjøring av fremmede folk. Det er sjofelt og analytisk svakt. Dårlig gjort, er det.»
Javel, så både kan og bør vi fordømme illiberale innreiseforbud, Koran-forbud og generell demonisering av fredelige hverdagsmuslimer. Men er det «dårlig gjort» å sette foten ned for fortsatt masseinnvandring av lavt kvalifisert arbeidskraft fra Asia og Afrika til Europa? Problemene med integrering og finansiering av velferdsstaten, er nå ansett som reelle og alvorlige, også på sentrum-venstresiden, men Hylland Eriksen ser «en tendens til å skape problemer som ikke finnes», og synes vi skal «tåle litt mer kaos, og mer improvisasjon». Nettopp det som bare kan verdsettes av de som føler seg trygge, og har problemene på avstand.
Hva med Brochmann-utvalget? Hylland Eriksen mener statsviteren Asle Toje har en «reaksjonær posisjon». Grete Brochmann er «dyktig», men som sosiolog «sterkt knyttet til statsprosjektet» og kravet om bekymring: «En grunn til at en del er så rasende på meg (…) tror jeg er at jeg har fremstått som relativt ubekymret. Det skal man ikke gjøre, for samfunnsviternes oppgave, og især sosiologenes, er å være bekymret.»
Ja vel, la oss da se nærmere på hvordan professoren beroliget oss i 2004, da han ønsket seg 1,5 millioner nye landsmenn – eller 32 000 hvert år – fram mot 2050. Og de aller fleste til Oslo-området. Noe som ville gitt et flertall av innbyggere med innvandrerbakgrunn. På spørsmål om ikke det ville bety et radikal annerledes samfunn, svarte han:
«Det ville bli noe annerledes. Men [i Oslo-området er det] gode muligheter for å starte ny næringsvirksomhet (…) På den ene siden viser det seg at innvandrere er flinke til å skape egne arbeidsplasser, og det kan dessuten hende at de blåser liv i industrier som vi ikke lenger har. På den andre siden vet vi av historiske eksempler at høy arbeidsledighet som følge av store folkeforflytninger er et overgangsfenomen. Som da nesten én million franskmenn vendte hjem etter Algerie-krigen, og spesielt området rundt Marseille fikk problemer med å sysselsette dem. I løpet av kort tid var arbeidsløshetstallene i regionen på landsgjennomsnittet igjen.»
Det er vanskelig å se at for eksempel teppeknytting er blitt en norsk vekstindustri. Og arbeidsledigheten i Marseille ligger markant over fransk gjennomsnitt, over 30 prosent i visse bydeler (der taxisjåfører nekter å kjøre). Men selv med svært høy innvandring fryktet ikke Hylland Eriksen den etniske underklassen som for lengst er etablert i innvandringstette europeiske byer, også i Sverige:
«Om vi i en periode får en tendens til etnisk segregering i arbeidsmarkedet, er det bedre enn å nekte dem muligheten til å få et bedre liv. Man kunne jo spørre innvandrere som bor her i dag, og som har vært her en stund, om de angrer på at de kom hit? Da ville man nok få et annet perspektiv på den saken.»
Ja, mange innvandrere er nok fornøyd med både med norsk frihet og norsk trygghet, i all hovedsak betalt av andre skattebetalere. Men ingen må tro at sånt på sikt kan true velferdsstaten, ifølge professoren:
«Denne forestillingen burde man heller snu på hodet. I dag er det faktisk innvandrerne som sørger for at mange velferdsordninger kan opprettholdes. Dessuten vet vi at mange som kommer hit allerede er ferdig utdannet, og at mange reiser hjem når de blir gamle. De sparer oss dermed for de to største utgiftspostene på velferdsbudsjettet.»
Det skal godt gjøres å pakke så mange alternative fakta i et så kort sitat. Ingenting av dette hadde professoren forskningsmessig dekning for. Heller ikke for troen på at Norge ville beholde sitt demokratiske og egalitære preg selv om befolkningen ble sterkt endret:
«Dette har gått veldig bra så langt. Jeg kjenner mange innvandrere som er mer sosialdemokratiske enn meg, for å si det slik.»
Til slutt ble han spurt om realismen i sitt forslag:
«Det er det ikke opp til meg å vurdere. Men vi må ikke la oss stanse av en konvensjonell tenkemåte som sier at det som synes umulig nå ikke er mulig senere. Snarere tror jeg vi trenger en visjon om å være på vei et sted, og en slik ambisiøs plan om innvandring er et flott eksempel på det.»
Hylland Eriksen oppsummert: Det er ikke opp til meg å vurdere realismen i det jeg sier, selv om min visjon kan få katastrofale konsekvenser for landet og byen jeg bor i. Jeg er bare professor ved Universitetet i Oslo, en av landets ti ledende intellektuelle (ifølge en kåring i Dagbladet) og internasjonalt kjent sosialantropolog og lærebokforfatter. Jeg har lest mye og reist mye, og jeg skjønner ikke hvorfor folk i dag er så sinte på oss som er så kunnskapsrike.
Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 15. mars 2017.
Vil vi ha økt barnefattigdom i Norge? Det er opp til oss.
BARNEFATTIGDOM er et trist ord. I norsk sammenheng høres det også ut som et gammel ord. Nesten på linje med spebarnsdødelighet. Et tilbakelagt stadium i velstandsutviklingen. Men der tok vi feil. Mens barnefamilier flest har opplevd økonomisk opptur de siste tiårene, har stadig flere barn havnet under fattigdomsgrensen.
Dette henger faktisk sammen, rent matematisk, siden fattigdomsgrensen er relativ, i EU satt til 60 prosent av medianinntekten. Får vi flere rike, får vi også flere fattige i statistikken, selv uten inntektsfall. Nå har faktisk kjøpekraften i lavinntektsgruppen sunket de siste årene, men hvor stor er gruppen, og hvem består den av?
NYE TALL FRA SSB viser at 98 000 under 18 år lever i familier med “vedvarende lavinntekt” (dvs. hadde en husholdningsinntekt på mindre enn 443 000 etter skatt i perioden 2013-15). Det utgjør 10 prosent av norske barn. I 2000 var tallet 4 prosent. Økningen skyldes nesten ene og alene innvandring. Antall fattige innvandrerbarn er doblet på ti år – fra 26000 til 52000. 5 prosent av barn uten innvandringsbakgrunn lever i lavinntektsfamilier. Blant innvandrerbarn er tallet 38 prosent. Men alt avhenger av opphavsland.
FÅ BARN MED BAKGRUNN fra Bosnia eller Filippinene er fattige. Verre er det om foreldrene kommer fra Irak, Syria eller Somalia. Mange av dem er flyktninger, mange har lite eller ingen utdanning. Somalierne peker seg ekstra ut med store barnekull og lav forsørgerevne. En somalisk familie består i snitt av 5,7 personer, og bare én av dem jobber, i snitt. 36 prosent av mennene og 22 prosent av kvinnene er sysselsatte. Familieøkonomien blir deretter: Fire av fem somaliske barn er fattige.
Økt botid bidrar lite til inntektsøkning i denne gruppen. Barnefattigdommen kan reduseres med økt målrettet barnetrygd, men vil samtidig svekke foreldres incentiv til å jobbe (slik kontantstøtten fungerer nå). Mange innvandrerbarn vil ta utdanning og få bedre levekår enn foreldrene, men uansett sosial mobilitet, vil integreringsutfordringene bestå med vedvarende innvandring av folk uten kompetanse og språkkunnskaper. Den raskest økende ikke-vestlige innvandringsgruppen er nettopp somalierne, som forlengst har passert pakistanerne i antall. For ti år siden var de 14698. Nå er de 41463. Det forklarer alene mye av økningen i barnefattigdom. Og SSBs “nye” tall dekker bare de som kom før 2013, to år før flyktningstrømmen. Det betyr at antall fattige barn i Norge i dag trolig ligger rundt 110 000, eller mer.
ØKT BARNEFATTIGDOM er en forutsigelig konsekvens av innvandring fra fattige land. Men når hørte du en politiker eller kommentator ta opp dilemmaet? De som er mest mot ulikhet, er mest for innvandring. SV-leder Audun Lysbakken mente Sverige var et “lys i Europa” med sin asylpolitikk.
Innvandringsdebatten i Norge handler underlig nok om alt annet enn hvor mange og hva slags innvandrere vi skal ta imot. Brochmann-utvalget hadde som mandat å utrede mulighetene for integrering, gitt “høy innvandring”. Erna Solberg sier at hovedårsaken til barnefattigdom er høy innvandring, men det høres ut som en utenforliggende kraft utenfor statsministerens kontroll. Og på “Debatten” på NRK1 presenterer SSB tre scenarier for framtidig innvandring som om det var værprognoser.
Vi hører nesten aldri at dette er noe vi bestemmer selv! Størrelsen og typen av innvandring er faktisk et politisk valg. Det handler om grensekontroll, signaleffekter, terskler for asylinnvilgelse, regler for familiegjenforening, osv. Sverige gikk fra åpne hjerter til stengte grenser over natten. Vi strammet også inn, men likevel ble det registrert 26400 nye landsmenn i fjor, over 90 prosent fra den gruppen SSB kaller “Afrika, Asia, etc.” Dette var på Sylvis vakt. Hun som er så kjempestreng.
SÅ BRA!, VIL NOEN SI. Ingen “fattige” mangler mat, klær og hus. Bør vi ikke applaudere at barn av utsatte og forfulgte kan komme hit, eller bli født her, og få en bedre framtid? Javisst. NAV er bedre enn krig og nød. Men Norge er også et avansert, ressurssterkt samfunn med høye krav til deltakelse. Sjansen for å falle permanent utenfor er stor, ulikheten selv kan nære bitre offernarrativer, og i verste fall fall bidra til radikalisering. Terrorforskeren Thomas Hegghammer er pessimistisk, og peker på risikoen ved stadig flere unge muslimer med dårlig økonomi. De to IS-søstrene i Åsne Seierstads bok, kom fra en somalisk lavinntektsfamilie, der moren i tillegg fryktet at døtrene ville bli for “norske”.
Hvordan møter man slikt? Integrerings- og fattigdomstiltak har det til felles at de er dyre, vi vet ikke helt vet om de virker, og de kommer på toppen av en allerede enorm regning. I følge Finansavisen gir en gjennomsnittlig somalier opphav til “statsfinansielle svekkelser” på 11 millioner kroner i perioden 2015-2100. Dette er penger som kun vært brukt på å styrke FNs underbudsjetterte flyktningprogram. Eller finansiere mottak av flyktninger i trygge mellomkostland (nei, ikke nærområdene), slik den svenske innvandringsdebattanten Tino Sanandaji foreslår i boken “Massutmaning”. Problemet er bare at slike vurderinger – som handler om allokering av ressurser, eller vilkår for en effektiv humanisme – ikke er like engasjerende som moraldebatter om statsråders smykkevaner.
Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 11. mars 2017.
I Norge er det likhet for loven, bare ikke i likestillingsloven.
DET FINNES MANGE RARE LOVER. Og noen er nye. F.eks. loven som forbyr kjøp av en tjeneste det er lov å selge (sex). Eller loven som forbyr butikker å vise fram en vare de har lov å selge (tobakk).
Dette er klossete forsøk på regulere synden. Men en annen raritetslov har mye større rekkevidde, og handler om noe eksistensielt ved mennesket. Verdien loven bygger på, har tverrpolitisk oppslutning, anses som en menneskerettighet, og hører til kjennetegnene på et moderne, demokratisk samfunn. Vi snakker om kjønn, og loven som likestiller mann og kvinne.
ELLER GJØR DEN DET? Slik lyder første avsnitt: “Lovens formål er å fremme likestilling uavhengig av kjønn. Likestilling innebærer a) likeverd, b) like muligheter og rettigheter, c) tilgjengelighet og d) tilrettelegging. Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling.”
Jeg kødder ikke. Kjønnsdiskriminering er innskrevet i selve likestillingsloven. Prøv å se for deg en lov mot etnisk eller religiøs diskriminering som “tar særlig sikte på å bedre jøders stilling”. Jeg tror muslimer ville slite med å føle seg beskyttet av en slik lov. Eller tenk deg et forbud mot pengespill som “tar særlig sikte på å bedre Norsk Tippings stilling”. Denne loven finnes, men lovgiver har klokelig valgt en annen ordlyd.
LIKESTILLINGSLOVEN er uttrykkelig kjønnsnøytral, og like uttrykkelig kvinnefavoriserende. Det var liten tvil om hvilket kjønn som fortjente prioritering i 1978, da loven ble vedtatt. Men førti år har gått. Kvinnens stilling er dramatisk bedret. De fleste har skjønt at også gutter og menn kan bli kjønnsdiskriminert. Likevel har formuleringen overlevd. Så kan man spørre: Gjør det noen forskjell? Menns stilling blir vel ikke svekket av en ekstra påminnelse om barrierene som kvinner fortsatt møter?
SVARET ER ENKELT. Det gjør nesten hele forskjellen, om man er opptatt av reell likestilling – for begge kjønn. Har man et kvinnefokus som utgangspunkt, blir urett og skjevheter som rammer menn vanskeligere å få øye på, og vanskeligere ta på alvor. Menn kan toppe elendighetsstatistikkene, og befolke de skitneste, farligste og mest dødelige yrkene. Men det er åpenbart viktigere å sikre at styrene i almennaksjeselskaper har minst 40 prosent kvinner.
Og motsatt: I mange år har kvinneandelen blant studenter i høyere utdanning ligget rundt 60 prosent. På flere prestisjestudier er den over 80 prosent. Svært få av de som jobber med og for likestilling, ser denne kvinnedominansen som noe likestillingsproblem. Tvert imot anser de skjevheten som en seier for likestillingen. Men de er ikke fornøyd. Kvinner skal ha kjønnspoeng, mentorordninger, øremerkede professorstillinger. Og likestillingstiltak for menn stoppes ved henvisning til – jeps – likestillingsloven.
PSYKOLOGISTUDIET i Oslo og Bergen, der gutteandelen har ligget ned mot 10 prosent, ønsket en guttekvote på 30 prosent. Men “det er ikkje er i samsvar med gjeldane lov om likestilling å særbehandle menn i same grad som kvinner.” Dermed må psykologene akseptere at klienter i framtiden kan få problemer med å finne en mannlig terapeut: “Vi må jo forholde oss til de lover og regler som finnes i Norge.”
Dagbladets Inger Merete Hobbelstad skrev en god kommentar om saken på onsdag. Men nevnte ikke at veterinærstudiet har innført ekstra kjønnpoeng for gutter. Lovligheten av tiltaket er visstnok ikke vurdert, men viser at moderat mannskvotering er mulig uten at likestillingslandet blir rasert.
Såkalt “positiv særbehandling” av menn er likevel tillatt i skole-, barnehage- og barnevernsstillinger, ifølge en egen forskrift i lovverket. Men Stortinget presiserte tidlig på nittitallet at dette unntaket er “uttømmende”. Og slik er saken foreløpig låst. Med artige utslag. Likestillingsombudet viser til forskriften når de skal forsvare mannunderskuddet i sin egen organisasjon: Vi trenger ikke være likestilt, fordi vi ikke driver med undervisning eller omsorg for barn!
NÅR LIKESTILLINGSLOVEN hindrer at menn blir likebehandlet med kvinner, skjønner man behovet for en lovendring. Og den er på gang. Regjeringen ønsker en universell og kjønnsnøytral likestillingslov. En lov som ikke setter kjønn foran andre diskrimineringsgrunnlag, og ikke setter kvinner foran menn. Dette er upopulært hos kvinneorganisjonene, hos Avdeling for kvinnerett ved UiO, hos LO, Ap og SV, og hos Likestillingsombudet. I sitt høringssvar argumenterer ombudet iherdig for at loven er til for å “bedre kvinners stilling”. Fordi kvinner “i overskuelig framtid” er “den gruppen som står svakt” når det gjelder kjønn. Fordi FNs kvinnekonvensjon og EUs diskrimineringsregler også prioriterer kvinner. Da er også Norge forpliktet til å ha en innbygd skjevhet i lovverket.
Dette ressonmentet er også interessant: “En kjønnsnøytral lov signaliserer at likestillingsproblemer er kjønnsnøytrale. Det kan styrke en oppfatning av at menn og kvinner er like utsatt for diskriminering, både individuelt og strukturelt. Det kan da bli vanskeligere å få øye på konkret diskriminering som skjer, både direkte og indirekte.”
Tvert imot. Det er dagens lov som skaper skylapper og blindsoner. Endes loven, vil man nettopp bli nødt til å vise konkret hvordan kjønnsdiskriminering foregår i det enkelte tilfelle. Man kan ikke lenger bare forutsette at kvinner er det diskriminerte kjønn. Det betyr at kvinnekampen går inn i en ny fase, der man faktisk må jobbe litt ved dokumentasjon og argumentasjon.
Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 11. februar 2017.
Det har vært mye snakk om rasisme denne uka. Og mye av fenomenet skapes gjennom snakket.
Hva skjer med rasismen i disse dager? Denne uka har vi fått et uvanlig stygt og klokkerent eksempel på fenomenet, forsøkt bortforklart som typisk trøndersk uttrykksmåte.
Så ja, rasisme finnes. Men om denne saken har vist noe, så er det at de aller, aller fleste finner slike hatytringer avskyelige og uakseptable.
Sosiale medier gjør det lett å spre dritt, men også lett å peke ut dritten og mobilisere mot den. Det er bra. Men nå skapes et bilde av at Norge er befolket av mange – og stadig flere – drittsekker. Det spørs om det er så bra. Og om det fungerer etter sin antirasistiske hensikt.
Hets-kultur?
For hvor vanlig er egentlig å karakterisere en politisk meningsmotstander av utenlandsk opprinnelse som «fitte» og «megge»? Omtrent like vanlig som en annen uttalelse fra samme «studieleder» i Frp, som kan beskues på YouTube: “Barnevernet er menneskehandel iscenesatt av den norske regjeringen.” Les det en gang til. Vi befinner oss langt uti konspi-mørket.
Likevel får vi høre at megge-posten på Facebook et et utrykk for en utbredt hetskultur som har fått utvikle seg over tid. De samme menneskene som mener uttrykket «islamfisering» er en uakseptabel mistenkeliggjøring og stigmatisering av muslimer, har ingen problemer med å bruke uttrykket «hverdagsrasisme» om veldig mye – f.eks. det de misliker i innvandringsdebatten.
«Listhaug fremmer hverdagsrasisme», sa «Venstre-Raja» til VG denne uka. Men han nølte da han ble bedt om eksempler. Til slutt kom han med den gamle, utbrukte – og misforståtte – «gullstolen», samt utsagnet om at også innvandrere må «yte for å nyte». Med denne formuleringen hadde statsråden stemplet alle innvandrere som latsekker og unnasluntrere, ifølge Abid Raja.
Men det er ikke lenge siden han selv sa følgende til VG om kvinner i nikab og burka: «Ofte føler jeg synd på dem og jeg blir også flau på vegne av muslimene. Jeg har faktisk også kjent på følelse av vemmelse.» Dette er langt nærmere rasisme enn noe Listhaug har sagt.
Og hvordan kommer så hverdagsrasismen til uttrykk? På stadig mer uskyldige måter, som tas stadig mer ille opp. For eksempel når en norsk mann sier «Åh, så eksotisk du er» til en mørkhudet kvinne i en bar. Eller gir henne mottar komplimentet: «Du snakker så godt norsk.»
Man kan skjønne at slikt være slitsomt å høre, hvis det kommer ofte. At det kan forsterke ens følelse av annerledeshet. Særlig om en er født i Norge og snakker perfekt stavangersk eller nordnorsk.
Spørsmål eller kommentarer basert på forskjellighet i utseende og språk kan være klønete. Men de bør kanskje tas i litt bedre mening enn et uttrykk for en «underliggende rasisme», en «påminnelse om hvor lite verdifull jeg er på grunn av hudfargen min».
«Hvor kommer du fra?» var inntil nylig en god måte å starte en samtale på, motivert av nysgjerrighet. Ikke en måte å gjøre andres opphav til hele deres identitet – og markere at den er unorsk. Men for et år siden trakk VGs Hanne Skartveit fram dette spørsmålet som noe som skaper et skille mellom «oss og dem», og hindrer nykommerne i å føle seg føler seg norske.
Denne uken skrev samfunnsdebattanten Nina Bahar at spørsmålet om hvor du kommer fra alltid har et tilleggsbudskap: «Du er annerledes.» Det er snakk om en «subtil form for rasisme», som på fagspråket kalles «mikroaggresjoner».
På et annet språk kan det kalles vrangtolkning, overfølsomhet og paranoia. Vi kjenner tankegangen fra den identitetspolitiske galskapen som har forpestet daglig omgang på amerikanske universiteter, og ført til opprettelse av «safes spaces» for alle mulige minoritetsgrupper, også farvede. Dette er ikke en politikk som bygger broer mellom grupper. Den skaper i stedet raseskiller under påskudd av å bekjempe dem.
Et annet eksempel fra denne uken, denne gangen Aftenposten: En innsender som beskriver seg selv som en «forvokst og fyldig jente på 21», ville normalt ikke skrive et avisinnlegg om at setet ved siden av henne på bussen er tomt. Men siden hudfargen hennes mer «brunost enn hvitost», vet hun at rase må være grunnen til at folk heller vil stå enn å sitte der. Det er en stund siden det fantes egne busser for svarte i USA, skriver hun, men eksemplet viser «de rasistiske tankegangene som fortsatt finnes i dag».
Men hvor vanlig er det i 2016 at nordmenn ikke vil sitte ved siden av mørkhudet person i kollektivtransporten? Og vegrer de seg stadig mer?
Under tittelen «Slik har hverdagsrasismen endret seg», gjorde VG i forgårs et intervju med Sindre Bangstad, Cora Alexa Døving og Rune Berglund Steen. Litt av et kildeutvalg. Tenk deg tittelen «Slik har islamiseringen endret Norge», basert på intervjuer med Asle Toje, Hege Storhaug og Hans Rustad.
Steen var forsiktig med å uttale seg for bastant, men har tidligere funnet rasisme i blant annet Michel Houellebecqs roman «Underkastelse» og revynumre om muslimer i Finnmark. Bangstad og Døving, forfatterne av boka «Hva er rasisme?», har gjort det til sitt spesiale å utvide rasismebegrepet til å omfatte det meste av kultur- og religionskritikk, særlig når den rammer muslimer. «Vi har demokrati i Norge, du må ta av deg den jævla hijaben», er ifølge Døving et rasistisk utsagn.
Bangstad sier til VG: «Vi har ikke data for å si noe veldig fyllestgjørende om utviklingen over tid. Men jeg sitter med et inntrykk av at det har funnet sted markante, retoriske skifter. Grensen for hva det er lov til å si offentlig om folk med en annen bakgrunn, er annerledes enn den var for to tiår siden.» Både han og Døving innrømmer at det er «lite forskning på rasisme i Norge, og at det derfor er vanskelig å si noe helt presist om utviklingen».
Likevel er begge overbevist om at rasismen er blitt verre, og at det særlig er muslimer som «får gjennomgå». Som eksempel trekker Bangstad fram en ape-tegning av den svenske politikeren Ali Esbati. Det var altså ikke en tegning av en samfunnsdebattant som trekker rastistkortet raskere enn sin egen skygge, men av en muslim eller mørkhudet mann.
United artists
Hvis forskere mangler data, uttaler de seg ikke lenger som forskere. Men da kan rasismen dokumenteres av en helt annen yrkesgruppe – artistene.
Jarle Bernhoft tar et oppgjør med fordommer og forskjellsbehandling på sin nye plate, og sier i lanseringsintervjuer: «Når du er gift med en dame som er halvt afrikansk og opplever hverdagsrasisme, så får du et godt innblikk.» Det ville vært interessant å høre om disse opplevelsene. Men det sier Bernhoft ingenting om. I stedet trekker han fram «fittetryne»-eksemplet og behandlingen av bioingeniøren Mahad. Som om Stortinget har vedtatt regler for opphold i Norge basert på hudfarge.
Samtidig lanserer den folkekjære svenske rapperen Timbuktu en bok om sin amerikanske bakgrunn, med hvit mor og svart far. I går sa han dette i et intervju med NRK P2:
«I USA er jo den institusjonelle eller strukturelle rasismen mye mer kraftig og påtakelig enn den er i Sverige. Jeg kjenner ikke riktig til Norge. I Sverige har vi noe av den beste lovgivning i verden. Problemet i Sverige er mer kulturell, sosial holdninger, jo mørkere du er, jo mer fremmed er du, jo mer anses du ikke være en av ‘oss’. Bildet av hva som er svensk og hvem som er svensk, sitter mye i de sosiale holdningene, i kulturen.» Dette i motsetning til USA, der rasismen ifølge Timbuktu er «innskrevet i lovgivningen. Delstaters lover, rikets lover, dommer i høyesterett, og så videre».
Dette er en svært oppsiktsvekkende påstand. Amerikanerne opphevet det juridiske raseskillet i 1964. At segregering og diskriminering etter etniske skillelinjer fortsatt er en amerikansk realitet, er det få som benekter, men Timbuktu påstår altså at dagens USA har raselover. Og P2s journalist reagerer ikke. Heller ikke når Timbuktu sier at Trump har fylt opp sitt kabinett med «veldig reaksjonære typer, visse er til og med erklærte rasister». Timbuktu tror altså det er mulig å utnevne erklærte rasister til statsråder i USA. Hvem tenker han på? Den afroamerikanske boligministeren Ben Carson, som hjemme har et maleri av seg selv sammen med og en mørkhudet Jesus?
Det er mulig Timbuktu mener vi lever i et tidligere århundre. I 2012 erklærte han seg «krenket og veldig lei seg» av en kannibal-vitsetegning av «Pondus»-skaperen Frode Øverli, trykket i den svenske avisen Metro. I et brev til redaktøren skrev han: «Etter alle disse år menneskelig kunnskap (sic) virker det som at dere lever i en tid med dampmaskiner, rasebiologi og folkemord. Dere burde skamme dere for å ikke vite bedre.»
Øverli svarte at han han anså «kannibaler, i alle fall den typen jeg fremstiller, tilhører samme univers som Julenissen, varulver, Dracula og så videre. Det er eventyrfigurer som jeg ikke i min villeste fantasi trodde ville krenke noen». Men han følte seg «knust over denne saken», og ba om «uforbeholden unnskyldning». «Med fasit i hånd burde vi ikke ha publisert dette», sa redaktøren.
Fasiten var det altså Timbuktu som hadde. Den krenkede har alltid rett. Og har vel vi hvite noe vi skulle sagt? «Vi som er lyse i huden forstår ikke rasisme godt nok», sier Bernhoft.
Han forteller om den bagasjen han bærer som «hvit mann», og at han, når han lener seg på afroamerikanske musikktradisjonen, «høster frukter av mye lidelse opp igjennom historien».
Men han skal passe seg. Rasismen påvises i stadig i nye og mer subtile former. En av de nye hoggestabbene til den identitetspolitiske venstrefløyen er såkalt «kulturell appropriasjon», altså når man tar elementer fra andre kulturer. For eksempel at hvite gutter som får anlagt rastafletter. Hvis utviklingen fortsetter, vil anklagen snart vendes mot hvite soulsangere: «Hva ville du ha følt, dersom jeg kom og tok noe som er ditt?!»
Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 21. januar 2016.
Overlat liste-nerdingen til kulturfolket, og lag heller en verdikanon.
Hvilke kunstnere og kunstverk betyr mest for oss som nasjon? Går det i det hele tatt an å lage en sånn liste? Og hvilke verk ville du hatt med på en sånn liste?
Jeg merker jeg blir veldig engasjert av disse spørsmålene. På vegne av minst 10 prosent av befolkningen: Vi som allerede er veldig engasjert i kunst og kultur. Vi som minst trenger en sånn liste. Men det er vi som blir spurt, når det plutselig rykker i den kulturkonservative Høyre-foten og kunnskapsministeren vil fylle en støvete kanon med verdig innhold.
Hva svarer vi? Først varmer vi opp med noen kritiske dypsindigheter: «Kanon er dynamisk.» «Kultur kan ikke konserveres på et Norges-glass.» «Det finnes ingen fasit». Så kjører vi på med egne kjepphester og favoritter. Erlend Loe mener «Ragnar Hovland bør står sentralt». Arkitekt Gisle Løkken vil kanonisere Hausmania og Svartlamoen. «Berre dei døde bør vere med», sier gledessprederen Jon Fosse, men det liker ikke Cecilie Løveid: «Ein ber på ein måte om ei komfortsone då.»
Nei, vi skal ikke ha noen komfortsone, men en endeløs nachspieldiskusjon på kultursidene. Prosessen er det viktigste! Som om rangering av navn og verker bidrar til folkeopplysning og dannelse. Som om leselyst, kunstinteresse eller kulturforståelse vekkes av en Idol-kåring av døde kunstnere.
La oss innse det: De fleste dødelige, nålevende nordmenn synes Ibsen er kjedelig, og har knapt lest ham. Da blir kanondebatten om «Vildanden eller Brand?» enda mer fremmedgjørende. Som om kulturfolket skulle bivåne kåringen av «Tidenes vakreste cupcake», eller en karslig krangel om de ti beste riflene for avliving av ulv.
«Sagaen om isfolket» og «Morgan Kane»-serien vil neppe nå opp i kåringen, selv om begge var folkelesning i to generasjoner. Det er like greit, om kriteriet er kvalitet og viktighet. Kritikerfavoritter, prisvinnere, klassikere og pensumbøker utpekes av dem som til enhver tid har kompetanse, posisjon og makt på sitt felt. I den grad disse smaksdommerne tar hensyn til folkemeningen, er det for å distansere seg fra den.
Derfor vil en kulturkanon slett ikke vise hva «hva som er felles for det norske samfunnet», men heller synliggjøre kulturkløften som statistikk, sosiologi og hverdagserfaring stadig bekrefter. Nordmenn deler nettopp ikke det samme syn på kunst, litteratur, film, teater, musikk, design og arkitektur. Tvert imot skaper kulturkonsum forskjell på folk. Du kan si mye pent om en som liker Solstad, Nordheim, Fehn og Melgaard. Men ikke at hun er en typisk nordmann.
Selv klassekampen kan intervjue 18 kunstnere, kritikere og kulturledere om kanonen, uten overhodet å tematisere klassedimensjonen. Sånt må vi overlate til FrP, partiet som alltid er forut for sin tid. Da de foreslo en norsk kulturkanon i 2006, ønsket de ikke fagjuryer fra kultureliten, etter dansk modell, men folkeavstemning og en «kanon for folk flest». Du må gjerne fnise, eller gjøre som Jon Fosse – advare mot «ei populistisk liste» som «styrkjer kommersialiseringa – og trumpifiseringa» av kulturen.
Frp mente også at «norsk kultur er under press». Sånn er akseptabelt å si om presset kommer fra ny teknologi, kommersialisering og anglifisering. Men da kulturministeren i Danmark omtalte sin kanonidé som et vern mot enkelte minoriteters «middelalderske normer og udemokratiske tankegang», var helvete løs. Og det husker fortsatt norske politikere: «Norsk kultur er altfor viktig til å bli offer i en kulturkamp,» sier Bård Vegar Solhjell. «Som et lite land i en globalisert verden har Norge store utfordringer med å utvikle og bevare kulturen og språket. Skal vi klare det, kreves framfor alt en vilje til å danne et sterkt og inkluderende fellesskap rundt kulturen.»
Nettopp. Derfor bør en kanon ikke handle om en snever kultursektor, men om kultur i den vide, dype, antropologiske forstand. Ikke en liste av vedtatt viktige verker fra fortiden, men av levende verdier og tradisjoner som folk faktisk opplever som felles og viktige. Det er rart at Høyre vil kopiere en gammel dansk kanon som ikke virker (den fikk aldri autoritet), i stedet for den nye «Danmarkskanonen» bestående av 10 sentrale verdier, utvalgt av både folk og fagfolk: Velferdsamfunnet, frihet, tillit, likhet for loven, likestilling, det danske språk, foreningsliv og frivillighet, frisinn, hygge (!) og den kristne kulturarv.
Ja visst, denne listen er langt på vei nordisk eller europeisk, og selvsagt kan den diskuteres. Det var noe av poenget: Ikke lage en «danskhetskanon», men skape bevissthet om hvilke verdier man ofte tar for gitt.
En tilsvarende norsk liste kunne tydeliggjøre kvalitetene ved vårt eget samfunn, få oss til å sette mer pris på dem, forsvare dem og utvikle dem videre. Det ville fremme en inkluderende verdipatriotisme, til forskjell fra både en ekskluderende nasjonalpatriotisme og en normløs multikulturalisme. Det ville gi nye landsmenn et første samlet svar på spørsmålet: «Hva skal til for å bli norsk?» På nettsida til Danmarkskanonen finnes interessante tekster om de ulike verdiene, også skrevet av vanlige folk. Det er lett å tenke seg en norsk videreføring – med konferanser, utstillinger, dokumentarer og bokutgivelser. Hver av verdiene kunne bli tolket, belyst og kritisert av Norges fremste forskere, kunstnere og forfattere (skulle gjerne lest Knausgård om likestilling). Selv melder jeg meg til å skrive et varmt forsvar for den norske kosen.
Opprinnelige publisert som helgekommentar i Dagbladet 14. januar 2017.
Morgenbladets har gitt sitt bidrag til Amal Aden-debatten: En paternalistisk, psykologisk teori om unge, kvinnelige «varslere» i innvandringsmiljøene. De er stakkarslige, de er sårbare, de sliter seg ut og du kan ikke vite om det de sier er sant.
Hele tre journalister fra avisen – Simæn Sætre, Anders Firing Lund og Sigve Indregård – har gitt seg fore å faktasjekke Amal Aden i dagens utgave av Morgenbladet. Det er i utgangspunktet bra. Alle samfunnsdebattanter – ikke minst en kontroversiell stemme som får mye medieplass og mye heder – må regne med å krav om dokumentasjon av sterke påstander. Men hva er det egentlig Morgenbladet selv dokumenterer i denne artikkelen, der de altså ikke har fått hovedpersonen i tale?
Tittelen lyder: «Sant og usant hos Amal Aden», men hva som er hva, er vel omtrent like uklart etter lesning av artikkelen. Faktisk er ingressen på forsiden helt ufrivillig mer treffende: «Ytringsfrihetshelten Amal Aden i faktasjekkernes vold».
Artikkelen ripper opp i gamle, velkjente saker, som striden mellom Aden og Human Right Service, der påstand fortsatt står mot påstand. Journalistene intervjuer den somaliske Ap-politikeren Bashe Musse, som er sterkt kritisk til hennes posisjon i norske offentlighet og mener hun fusker med fakta:
«Hun skriver om bruder som giftes bort som barn. Det skjer i Jemen, men neppe i Somalia. Jeg forstår ikke hva som er fakta fra henne, og hva som er fiksjon»
Det ganske vanskelig å forstå Musse også, fordi UNICEFs tall sier at 45 prosent av somaliske kvinner i alderen 20-24 år ble gift før de fylte 18, og 8 prosent før de fylte 15. Morgenbladets faktasjekkere merker ikke bløffen.
Amal Aden har vært uklar og endret forklaring i noen tilfeller, men det er ingenting i artikkelen som rokker ved trusselbildet som politiet har bekreftet. Morgenbladet har ikke snakket med politiet, som kanskje kunne fortalt at de har gitt Amal klar beskjed å ikke dele truslene med andre, fordi det øker risikoen. Artikkelen tar etterhvert form av generell mistenkeliggjøring basert på hennes opprinnelse, posisjon, alder og kjønn:
«Aden kommer fra en muntlig, somalisk fortellertradisjon uten moderne, vestlige krav til dokumentasjon og etterprøvbarhet. Hun var analfabet til tenårene. I Norge løftes hun opp i en medievirkelighet med sannhetskrav. Detaljene hun maler ut, siver gjennom mediene og inn i politikken, inn i et betent ordskifte. Der brukes de som argumenter» (…)
Morgenbladet mener videre at dette problemet gjelder flere enn Amal Aden. Artikkelen ender i en kapittel med den lett utrolige tittelen “Ung debattant-syndromet”:
«Vi ringer en kvinne som står henne nær. Hun refererer til noe Aden skal ha skrevet på Facebook, at hun ønsker ro. Kanskje hoper meldingene seg opp hos henne, og hun forsøker å verne seg mot debatten som pågår rundt henne. Hun mistet foreldrene i ung alder, hun har vært rusmisbruker og selv fortalt om sine problemer. Hun representerer en type ung, kvinnelig debattant som norsk offentlighet de siste årene har sett flere av. De er skarpe, handlende, vel formulerte. De gir innblikk i det som oppfattes som det skjulte, «egentlige» livet i minoritetssamfunnene, innvandrernes mørke kjellere. De fanges opp i en betent offentlighet og blir levende argumenter. De er også sårbare, på kant med viktige personer i sine opprinnelige miljøer, de er helter for utenforstående i majoriteten. Livene deres utspiller seg i offentligheten, i selvopplevde kronikker og bøker, flere av dem sliter seg ut. To av dem, Sara Azmeh Rasmussen og Louiza Louhibi, har nå trukket seg fra offentlig debatt. I Danmark stilles Yahya Hassan for retten etter grenseløs oppførsel, slukt av offentligheten og spyttet ut igjen»
Men Morgenbladet reflekter ikke over om de selv gjør akkurat det samme. Dette er journalististikk som foregir seg å ville forstå og forklare, men som spekulerer og stigmatiserer. Den plasserer alle varslere i minoritetsmiljøene i en gruppe merket: «Ung, kvinnelig debattant. Utsatt og ustabil. Vanskelig å stole på» Hvor langt går teorien? Gjelder det også Kadra Yusuf? Eller Faten Mahdi Al-Hussaini? Det er en oppsiktsvekkende teori fra en avis som ellers er feministisk og innvandringspositiv.
Og hvordan bidrar denne artikkelen til Amal Adens sikkerhet? I artikkelens ingress heter det at hun er «Norges kanskje mest truede debattant». Hun har selv sagt at det har blitt mye kjør i det siste og at hun trenger ro. Likevel driver Morgenbladet og ringer, tekster og mailer. Og når de ikke får svarene de ønsker, går de inn i rollen som hobbypsykologer, og begår noe nær et karakterdrap forkledt som medfølende analyse. Tre hvite, veltilpassede menn mot en sort, utsatt kvinne med politibeskyttelse og hemmelig adresse.
Som ikke dette var nok, har dagens Morgenbladet en lederartikkel, der også debattredaktør Marit Slotnes går inn i psykolorollen overfor «unge kvinner som gjør opprør mot før-moderne og patriarkalske kulturer». I tillegg til Amal Aden, nevner hun navn som Ayaan Hirsi Ali, Shabana Rehman og Sara Matz Azmeh Rasmussen og skriver:
«Avgjørende for frihetskjempernes slagskraft i offentligheten, er forestillingen om autensitet. Dette er innsiderapporter. Men hvis man vil ha hele fortellingen om de mest slående skikkelsene, så omfatter den også ekstrem psykologi – i tillegg til vold, trusler og kriminalitet»
Ekstrem psykologi? Morgenbladet er opptatt av dokumentasjon i denne saken. Hva slags dokumentasjon har avisen på «ekstrem psykologi» hos disse kvinnene? Og hva betyr det egentlig uttrykket? Jeg spurte Shabana Rehman på Facebook, og fikk til svar:
«WTF? jeg hadde ikke sett lederen til Marit Slotnæs. Hva faen er ekstrempsykologi? Dette vil jeg gjerne ha svar på. Hun blander det ikke med ekstrem-sport da? Som løfting og standup:-)»
Og Kadra Yusuf kommenterer:
«Skulle ha deltatt i denne tråden men jeg er forvirra:) Ifølge Morgenbladet er kvinnelige debattanter med minoritetbakgrunn stakkarslige, men mektige? Også er vi ustabile, løgnere og vi blir brukt av de store slemme mediene? Nei, ikke fordomsfullt i det hele tatt:))».
I lederen slås det høytidelig fast at: «For å kunne vurdere hva som til enhver tid er sant, hvem som har mest rett i en konflikt, må vi kjenne faktagrunnlaget» Med andre ord: For å vite hva som er fakta, må vi kjenne fakta. Veldig vanskelig å være uenig i det. Men så kommer en overraskende bemerkning, med henvisning til det omdiskuterte tallet på truslene Amal Aden har mottatt:
«Om det viser seg at bare 10 av de 300 truslene var reelle, spiller det noen rolle?»
Kanskje ikke det, nei. Men hvorfor setter da Morgenbladet tre journalister på en sak som ifølge samme avis’ lederartikkel ikke spiller noen rolle? Og slår den opp over tre sider, uten at journalistene har avklart noen fakta, men bare «stilt spørsmål» ved psyken og troverdigheten til modige kvinnelige minoritetsstemmer. Det er bare å gratulere Morgenbladet med årets mest underlige bidrag til faktajournalistikkens fremme.
Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 9. desember 2016.
Er Majiid Nawaz en “anti-muslimsk ekstremist”? Nei, han er en helt, sier Kjetil Rolness, som møtte han til samtale i Oslo.
Det finnes mange slags gapestokker. Nylig publiserte Southern Poverty Law Center i USA en liste over 15 “anti-muslimske ekstremister”. Senteret er en framstående antirasistisk tankesmie som overvåker og fører rettssaker mot hatgrupper. Organisasjonen brukes som ekspertkilde av mange medier, også norske. Og listen var ment for journalister, slik at de skal skjønne hvem de bør holde seg langt unna:
“Disse propagandistene befinner seg langt utenfor det politiske hovedstrømmen, og deres retorikk har ødeleggende konsekvenser – fra å forgifte den demokratiske debatt til å inspirere til hatbasert vold.”
Navnene på listen spente fra det forventede (Pamela Geller, Amerikas kvinnelige Fjordman) til det usannsynlige (Ayaan Hirsi Ali, en krass islamkritiker, men også en sterk forkjemper for demokrati). Og så – det helt absurde: Majiid Nawaz, selv praktiserende muslim og leder av Quilliam Foundation, Englands første og største tankesmie for forebygging av … ekstremisme.
Nawaz har snakket for Senatet. Daværende statsminister David Cameron søkte ofte hans assistanse. Han har stilt til valg for Liberaldemokratene, søsterpartiet til norske Venstre. Skulle dette være en ekstremist, langt utenfor hovedstrømmen? Jeg – og de fleste som kjenner hans virke og posisjon – fikk hakeslepp.
xxx
Jeg må nemlig tilstå at Nawaz er en av mine helter. Fra verst tenkelige utgangpunkt, som medlem av islamist-gruppen Hizb ut-Tahir, og straffet med fem år i egyptisk fengsel, har han seilt opp som en ledende intellektuell i den internasjonale debatten om islam og radikalisering. Reglemessig skjærer han igjennom med klare tanker og uredde ord i vanskelige debatter om terror, religion, flerkultur og ytringfrihet.
Nawaz som muslimhater gir ingen mening. Han forsvarer muslimer mot diktatene fra islamistene, og har sterkt bidratt til å utbre begrepet islamisme, definert som “ønsket å påtvinge samfunnet en gitt tolkning av islam”). Han har selv kjent rasistisk vold på kroppen, og advarer mot fremmedfiendtlighet og høyrepopulisme. Han har også satt navn på de han anser som islamismens nyttige idioter på den hvite, velmente progressive venstresiden: The regressive left. Og han kritiserer sine egne trosfeller for å være for lette krenke og for vanskelige å få med på en reform av islam.
Slik sikrer du deg fiender i nesten alle leire. Før terroren mot Charlie Hebdo tvitret Nawaz en karikatur av Muhammed og Jesus, for å vise at han som muslim ikke lar seg fornærme av tegninger (“Min Gud er større enn som så”). Straks kom dødstruslene. De har blitt flere. Og nå mener han at antirasistene har utstedt sin egen fatwa: “Jeg anser dette som sette en skyteskive foran hodet mitt”, skrev han i The Daily Beast om listen til Southern Poverty Law Center. “Dette er intet annet enn en drapsliste for jihadistiske terrorister.” På mail utdyper han hvordan denne formen for sverting skader den kampen vi alle burde enes om:
– Å bli stemplet som anti-muslimsk ekstremist hindrer meg som liberal muslim i å bekjempe ekstremisme i de muslimske miljøene. Det fratar meg legitimitet, oppfordrer til verbale og fysiske angrep, og gir islamistene rett når de framstiller muslimske reformatorer som anti-muslimer. Den regressive venstresiden unnlater å skille mellom islam som tro og islamisme som ideologi. Man er redd for å snakke om islams rolle i islamismen, så man bringer de liberale, reformvennlige stemmene til taushet.
xxx
Det er ellers ikke så lett å stoppe kjeften på Maajid Nawaz. Jeg traff han da han besøkte Civita og Oslo Freedom Forum tidligere i år, og fikk en snau times samtale i et stille hjørne på Grand Hotel. Han var som alltid særdeles velkledt og velartikulert.
– La oss ta skittentøyet med en gang. I vår gjorde Channel 4 en representativ spørreundersøkelse blant muslimer som skapte mye oppstuss. Og det har vært mange lignende målinger ellers i Europa. Hva tenker du når 52 prosent vil forby homoseksualitet, 39 prosent mener kvinnen bør adlyde sin mann, 31 prosent støtter flerkoneri, og 23 prosent ønsker sharialover i England?
– Det er de samme nedslående resultatene hver gang. Vi ser et mønster som er umulig å benekte, om du ikke har det som yrke! Den gode nyheten med disse målingene er at alle nå kan se hvor urovekkende problemet er. I fjor svarte en av fire britiske muslimer at de sympatiserte med angrepet på Charlie Hedbo. Det er galskap. Ren galskap.
– Hvilken konklusjon trekker du av disse urovekkende tallene?
– Det jeg kaller det globale jihadistopprøret (“the global jihadist insurgency”) kan ikke eksistere uten sirkler rundt seg. I sentrum er den harde kjerne, de dedikerte jihadistene. Rundt dem har du en sirkel som tror på ideologien, uten å ty til vold, og utenfor der, en større sirkel som er mer eller mindre sympatisk inntilt til ideen om å gjenskape et kalifat, tanken på at en gang i framtiden, når de ideelle betingelsene er til stede, skal vi kutte hendene av tyver. Det er dette ideologiske opplandet som kommer til syne i målingene. Og det er dette vi må snakke om, på en åpen, ærlig, direkte måte. Ellers vil høyrepopulistene gjøre det. De vil fylle hullet og definere dagsorden.
xxx
– Du har selv fått mye pepper fra venstresiden, og du svart med å mynte begrepet “the regressive left”, som har blitt populært som skjellsord. Nick Cohen (den kanskje fremste internkritikeren på venstresiden i England) har vel sagt at han gjerne skulle funnet opp ordet selv.
– Det interessante med den regressive venstresiden er, for å ta en analogi, Donald Trump-effekten: Når frustrasjonen har nådd visst punkt, kan du bare slippe en pille i den brusende drinken, og den eksploderer. Vi har hatt en stor og høylytt fraksjon på venstresiden som ikke bare har stukket hodet i sanden, men ivret for å stoppe debatten, og stemple alle andre som fordomsfulle og rasistiske. Dette har folk merket, uten å ha et ord for det. Det har de nå.
– Hvordan forklarer du at folk som burde vite bedre, aktivt mørklegger og bortforklarer f.eks. religiøs tvang og kvinneundertrykking? Egentlig er det jo en gåte. Den liberale venstresiden burde være på din side.
– Det skyldes tre ting: Ideologiske skylapper, frykt for å styrke høyresidens narrativ, og ønsket om å være tolerant og inkluderende. Dette er folk som har Israel og USA som hovedfiende. Mange finner det distraherende, nesten irriterende, å måtte forholde seg til andre fiender. Jeg havnet engang i krangel på en restaurant, etter at jeg midt i samtalen, spontant, sa at IS og Assad selvfølgelig er mye verre enn Israel. “Hvordan våger du si noe sånt!”, utbrøt en arabisk venn av en venn. Jeg sa: “Er du seriøs? Når var det Israel begynte å torturere fanger til døde? Trekke ut øynene på folk eller kutte av lemmer?” Noen er så fokuserte på fiendene de har utpekt av ideologiske årsaker, at de ikke vil høre om enda verre trusler.
– Når det gjelder den andre grunnen, å ikke ville gi høyresiden rett, er det en frykt som går langt ut inn i det politiske sentrum. Mange er genuint bekymret for høyrepopulismen. Men vi må skjønne at ytterpunktene nærer hverandre, og at vi må møtes i midten. Forstandige, velmente folk må ta eierskap til debatten, og føre den på en fornuftig og ansvarlig måte.
xxx
– Men har ikke ikke sett en bevegelse i retning av et mer åpent og fornuftig debattklima? Realismen har jo slått inn selv i Sverige, som var verstingen i fornektelse fram til begynnelsen av året.
– Det vært noen skandaler som har hjulpet, dessverre. Nyttårsaften i Köln. Måten den ble fortiet av pressen og borgermesteren. Etter dette kunne vi si: Ser er dere nå hva som skjer? Dere har problemet rett foran øynene, det lar seg ikke fornekte, men likevel blir det dekket over. Denne type fortielse fremmer et fenomen som Trump og andre populistiske, anti-muslimske bevegelser, som kan utnytte at folk ikke lenger stoler på at etablissementet forteller sannheten. Hele anti-establishment-skepsisen slår inn. Den regressive venstresiden står ansvarlig for å hjelpe fram koko konspirasjonteoretikere.
– Det har vel etterhvert vært så mange avsløringer av tilbakeholding av informasjon, at konspirasjonsteoriene nærmest er blitt bekreftet. Likevel benekter mange på venstresiden at det er noen fornektelse. De sier: Men vi debatterer jo islam og innvandring hele tiden! Vi hører ikke om annet enn problemer blant muslimer!
– Men det stemmer ikke. Det som skjer, er at høyrepopulistene fører an i debatten, og så responderer sentrum-venstre – på en defensiv måte. Det som nesten aldri skjer, er at antirasister, multikulturalister og menneskerettsaktivister retter anklager mot islamismen, slik de gjør med rasismen. Om noen sa til dem: Vi snakker om rasisme hele tiden, holder det ikke nå, ville de bli fortørnet: Hva? Rasisme er fortsatt et reelt og utbredt problem! Hvis noen sa: Har vi ikke snakket nok om homofobi nå, ville de si at homofobi fortsatt er en gift i samfunnet. Men de har problemer med å si det samme om islamismen, selv om denne ideologien innholder alt de ellers kritiserer: homofobi, misogyni, antisemittisme, rasisisme, anti-religionsfrihet.
– Min sørgelige erfaring er at antirasister er mer opptatt av å advare mot kritikerne av islamismen, enn mot islamismen selv.
– Det er nesten en patologi. Det finnes folk på sosiale medier som er besatt av å angripe meg, utsette meg for karakterdrap, undergrave mitt budskap, med alle midler. På den tiden da jeg delte karikaturen av “Mo’ and Jesus” var jeg forlovet, i ferd med å bli gift. Min kone er fra Amerika, ikke muslim. Foreldrene bor i Tennessee, faren er lege. Noen presterte da å ringe ham, gi seg ut for å være journalister som intervjuet leger om hvordan de oppdrar sine barn. Han trodde dem og la ut. Så sa de at de kunne sende intervjuet for gjennomlesning. Min svigerfar gav dem adressen, som ellers ikke var tilgjenglig. Så googlet de den, la ut et kart og flyfoto på en blogg, med bilder av min svigerfar, min svigerinne og svoger, med gateadresser epostadresser og det hele. Og så skrev de: Dette er Amerika. Der er det mange kristne fundamentalister. Vet ikke Nawaz at ved å poste en karikatur av Jesus, kan noen av dem bli krenket, og angripe hans familie?
– Muhammed var også på karikaturen, så dette var en oppfordring i kodespråk. Den ligger fortsatt på nettet. Kan du tenke deg hvordan dette var for min svigerfamilie, som aldri har vært borti denne verdenen før? Jihadister peker altså ut mine nærmeste, helt uskyldige mennesker, som terrormål, for å skremme meg fra å ytre meg som jeg gjør.
xxx
– Du ble selv jihaidist, uten å ha fått ideologien hjemmefra. Din mor ble rasende da du ble radikalisert. Du har fortalt hvordan hun stormet inn i den lokale moskeen, i mennenes avdeling, og skjelte ut islamistene som hadde hjernevasket deg. Det er en fantastisk historie. Og du mener kvinnene kan spille en nøkkelrolle i kampen mot radikalisering. Hvordan?
– De karismatiske rekruttørene som leder unge radikaliserte menn inn i ekstreme grupper, blir rollemodeller. Litt som gjengledere. For å hindre dette, må vi ha alternative rollemodeller. Problemet inntil nylig har vært mangelen på positive, liberale, sekulære, demokratiske, pluralistisk innstilte muslimer som er integrerte og suksessrike som samfunnsborgere. Vi har muslimsk ordfører i Rotterdam og i London, og noen stjerner i sport og media. I dette fraværet må vi satse på mødre som rollemodeller, fordi de oppdrar og påvirker sine barn. Men hvis en mor ikke kan språket i landet hun bor i, ikke har jobb, mangler utdanning, er sosialt immobil og står under mannens åk, så vil sønnen søke mot henne for kjærlighet – og god mat, men ikke for moralsk eller intellektuell veiledning. Derfor er språkopplæring og sysselsetting av kvinner så viktig.
– Da er det vel håp i annengenerasjonen, som både er språksterk og tar høyere utdanning. I Norge har vi mange dyktige, ambisiøse jenter med f.eks. pakistansk bakgrunn.
– Jeg tror dere har frambrakt en god venn av meg, Deeyah Khan! Emmy-vinner. Hun har gjort strålende ting. Men hennes historie taler for seg, og viser hva man kan blir utsatt for når man krever sin uavhengighet.
– Absolutt. Men det er tegn til bedring. I Norge har vi nesten en liten bevegelse med unge jenter som protesterer mot mørkemennene, og sier seg lei av å bli kontrollert og gjort ansvarlig for familiens ære. De sier til og med: “Vi er de skamløse arabiske jentene!”
– Det er glimrende. Bra! Virkelig oppmuntrende å høre. Stadig flere vil ta oppgjøret med sosial kontroll og skamkultur. Men den harde kjerne – og her pleier jeg å dra en analogi til de ultra-ortodokse israelske bosetterne – vil bare blir mer introverte. De vil leve i selvtiltrekkelige ghettoer i europeiske byer, med egne skoler, egne jobber og egen mikro-økonomi. Dette bekymrer meg, selv om jeg tror vi liberale og sekulære vil vinne i det lange løp. Hele menneskehets historie går i retning av økt toleranse. Men på kort sikt vil vi se en enorm polarisering. Noen vil nekte å la seg integere, men andre vil bryte helt ut av tvangstrøyen.
xxx
– Det er mye snakk om å skape integrering og samhold ved en felles oppslutning om grunnleggende humanistiske verdier. Men er ikke problemet at konservative muslimer knytter alle fundamentale sannheter om liv og samfunn til de hellige tekstene, og dermed avviser “eksterne” argumenter? Ta det åpne brevet til IS-lederen fra framstående muslimske teologer, bl.a. Tariq Ramadan. Hele deres avvising av jihadismen var bygd på avansert teksttolkning. Som om man ikke kan argumentere mot barbari og for menneskerettigheter uten å ha støtte i Koranen!
– Ja, og la meg si dette rett ut: Vi må komme dithen at du, jeg, hvem som helst, er i stand til å si: Jeg trenger ikke å lese en eneste linje i Koranen for å vite at det – uansett og for alltid – er galt å steine en kvinne til døde. Jeg trenger ikke lese Koranen for å vite at det er galt å dytte homofile fra høye bygninger. Jeg trenger ikke en PhD i islam for å vite at pedofili er galt. Min moral er ikke grunnlagt i Koran-studier. Hvis vi ikke kommer hit, og dette er sekularisme, så aksepterer vi at du har en tolkning av skriftene som tillater steining, og jeg har tolkning som ikke tillater det. Da har vi også sagt at moral ikke er noe absolutt. Det eneste absolutte, er å lese en bok.
– Det blir som uavgjort i en fotballkamp. Stillingen er 1-1. Så hva gjør vi da?
– Akkurat. Det er latterlig, og vi kommer ingen vei. Derfor trengs en grunnleggende reform av islam. I min samtalebok med Sam Harris deler jeg spørsmål i to: En ting er hva teksten betyr. En annen ting er hvordan vi i det hele tatt skal tilnærme oss teksten: Legalistisk – eller religiøst? Jeg pleier å si at jeg ikke er en gudfryktig muslim. Jeg er ikke en representant for muslimer. Jeg er muslim, men ytrer meg som et menneske opptatt av liberale, sekulære verdier. Og målet må være at muslimer kan si: Jeg er opptatt av det åndelige. De hellige tekstene gir meg åndelig veiledning, og setter meg i kontakt med det guddommelige. Men jeg trenger ikke teksten til å fortelle meg at det er galt å myrde noen. Så skal vi ha noe reform, må vi utvikle muslimers forhold til skriftene i den retning. Nå er den låst i en gammel, legalistisk tenkemåte, som ikke bringer oss framover.
Opprinnelig publisert i nettavisen Minerva 5. desember 2016 (minervanett.no)
Hvis Amal Aden må flykte fra landet, er det den største fallitterklæring for det liberale Norge i moderne tid.
Amal Aden. Hva er det mest urovekkende med denne damens stilling og skjebne?
Hun er ikke en dissident på et annet og fjernt kontinent. Hun lever midt blant oss – i vårt moderne, sekulære, liberale Norge. For de aller fleste av oss et nesten søvndyssende tolerant samfunn.
Likevel er hun blitt slått, spyttet på og fått revet av seg brillene. Hun kalles hore, blir bedt om å reise hjem, eller får høre at hun skal drepes eller fortjener å dø.
Amal lever på hemmelig adresse og har kontinuerlig politibeskyttelse. Men hun føler seg ikke trygg når hun går rundt i Oslo. Etter en kronikk i høst fikk hun 322 truende meldinger. Hun begynt å vurdere om hun og familien skal flytte til et annet land, for å kunne få fred.
Situasjonen hennes er nesten ikke er til å tro. Dette er noe vi forbinder med land vi ikke liker å sammenligne oss med. Det ligner ingenting. Det er verre enn ille. Og det har vart i flere år, og ser ikke ut til å bli bedre.
Men dette er ikke det merkeligste ved tilfelle Amal Aden. Det virkelig fornuftstridige, er at hun har fått sin status som hoggestabbe, mobbeoffer og hatobjekt, uten å ha skadet noen, uten å snakket stygt om noen, uten å ha hevdet noen ekstreme holdninger. Tvert imot er det vel knapt noen person i Norge som så tydelig har tatt til orde mot ekstremistene på begge sider – både fremmedfiendtlige nordmenn og innvandrere som tar avstand fra det norske samunn. Amal kritiserer både Sylvi Listhaug og mørkemenn blant somaliere. Hun sier at nordmenn ikke skal være flaue for å hevde sine verdier. Og hun sier at innvandrer godt kan beholde sin religion og kultur, hvis de ellers er innstilt på å bli integrert.
Amal Aden har ikke hevdet et eneste synspunkt som ikke er forenelig med sentrum i norsk politikk, full i tråd med alminnelig moral og sunn fornuft. Det hun sier er nesten selvsagt: At friske folk bør jobbe, og ikke skylde på religionen sin på Nav-kontoret. At nordmenn bør få slippe å pakke bort juletreet sitt, fordi det liksom skal støte muslimer. Hennes poeng er at vi ikke fremmer flerkultur på denne måten. Tvert imot gir vi vann på mølla til de som hevder at norske verdier og velferdsstaten vil gå under på grunn av innvandringen.
Amal er ikke engang provoserende i form og retorikk. Hun snakker rolig og avbalansert, med et smil om munnen. Og hun greier å kombinere helt nødvendig og omsvøpsløs kritikk med interesse og forståelse for den andre part. Hun går i dialog selv når hun møter en ung minoritetsjente som sier at det er bedre å bli selvmordbomber enn å måtte ta en lesbisk kvinne i hånden.
Aden burde være et modererende forbilde i en stadig mer polarisert debatt om islam, innvandring og integrering. Vi må stille krav til hverandre, men ha respekt for hverandre. Frihet, likeverd, forståelse og kjærlighet. Høres det drøyt ut? Dette i utgangspunktet helt ukontroversielle budskapet er altså blitt så provoserende i enkelte miljøer at hun nå vurderer å forlate sitt nye hjemland.
Det er et paradoks som gjør vondt. Amal Aden flyktet engang fra et Somalia i krig. Skal hun nå må flykte fra et Norge i fred? Det ville være den største fallitterklæring for det liberale Norge i nyere tid. Deeyah Khan måtte søke tilflukt i London for over 20 år siden etter langvarig hets og trusler fra konservative muslimer i sitt eget miljø. Har det virkelig skjedd så lite på så mange år? Hvor ble det av “Det nye Norge”? Amal Aden sier hun har tro på ungdommen, men at det vil ta flere generasjoner å fjerne ærekulturen og klansystemet i norske innvandringsmiljøer. Aden får støtteerklæringer fra de somaliske miljøet privat, av folk som ikke tør snakke høyt, men opplever at flertallet kjemper mot henne.
Hva skal så vi i majoriteten gjøre? Skal vi unnlate å gjøre noe, for ikke å stigmatisere en allerede utsatt minoritet? Det er multikulti-fella, som de fleste nå burde ha gjennomskuet. Skal vi si at minoritetsmiljøet må ordne opp i dette på egen hånd? Det er den mildere varianten av unnfallenhet, men fortsatt like feigt og misforstått. Det har altså vist seg at framskritt for menneskerettigheter ikke skjer av seg selv. Og hva slags solidaritet er det å si: Vi kan dessverre ikke gjøre noe for deg, fordi de som plager deg, ikke lytter til oss?
Nordmenn av alle hudfarger, religioner og bakgrunner må rett og slett reise seg og si høyt og tydelig: Det skal ikke være farlig å si hva du mener eller være den du er i Norge. Du skal ikke leve i ufrihet mitt i et fritt samfunn fordi du har mørk hud, kort hår og elsker en person av samme kjønn.
Og må spørre oss selv: Hvordan havnet vi egentlig her, der vi må heve stemmen for å si noe vi trodde var helt opplagt? Og hvordan kan vi snarest komme oss tilbake til det vi trodde var en uavvendelig utvikling mot et stadig friere samfunn?
Og så et viktig tillegg, for alle islamkritikere der ute. Amal fortalte lattermildt i intervjuet med Torp at noen somaliere hadde kommet med følgende argument mot hennes seksualitet: “Det du gjør rammer jo hele Afrika.” Amal kommenterte tørt: “Det tok meg lang tid å skjønne at min legning kan ramme hele Afrika. For Afrika er jo veldig stort.”
Hysterisk. Men hvem var disse homofobene som ble krenket på vegne av et helt kontinent? Ytterligående kristne somaliere. Tygg litt på den.
Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 25. november 2016.
Det som ligner rasisme kan ha med moral å gjøre. Og oder til mangfold kan føre til mer intoleranse.
«Imagine» med John Lennon lyder som søt musikk. En verden uten land og religioner, der alle, uansett bakgrunn, lever sammen i gudløs harmoni. Låten var ifølge opphavsmannen en «anti-religiøs, anti-nasjonalistisk, anti-kapitalistisk, anti-konvensjonell sang. Det politiske budskapet blir akseptert bare man “strør litt sukker på”.»
Det politiske budskapet ble ikke bare akseptert. Den antiautoritære, kosmopolittiske sekstiåtter-ånden ble ideologien til en ny herskende klasse. En verden uten grenser og tradisjoner gavnet kapitalismen, og fikk velsignelse fra moderne sosialdemokrater. Til slutt kunne man ikke skille sangens appell om universell solidaritet fra prekene til norske biskoper.
Jonatan Haidt, amerikansk professor og sosialpsykolog, kaller «Imagine» for «en visjon om paradis for multikulturelle globalister». Og visjonen er blitt til norm. I 2007 kom Gordon Brown, daværende statsminister for Labour, i skade for å snakke om «engelske jobber for engelske arbeidere». Hans mer «progressive» partifeller reagerte med sjokk og raseri. Det som var et selvsagt, ukontroversielt standpunkt bare et par tiår tidlige, var nå tabuisert. Å sette interessene til sitt eget lands borgere først! Det var «rasisme, rett og slett.»
Haidt forsker på de dype følelsene og moralforestillingene bak politiske ståsteder. Han mener det er eliten og ikke folket som har endret sine verdier. En urban og velutdannet sentrum-venstre-elite vedtok på et tidspunkt at nasjonalisme er skadelig, og lokale bånd noe provinsielt. At bare enfoldige er mot mangfold. At de som ikke ser innvandring som en berikelse, er redde, dumme, gjerrige og muligens onde.
Men høyrepopulismens velgere har ikke drukket brunt grums eller blitt smittet av et politisk Zeka-virus. Alle er ikke like «left behind» økonomisk av globaliseringen. De er ikke bare sinte, hvite menn heller. Men de er patrioter. Som deres foreldre og besteforeldre. De føler for slekta, bygda, nabolaget og fotballaget. De ser det som borgernes plikt å elske og tjene sitt land. Og politikernes plikt å ta ansvar for landets borgere (den stagnerte arbeiderklassen), ikke de som kommer alle fra alle land (den nye underklassen).
Og hva skjer i Europa når en allerede historisk høy innvandring følges av en enorm flyktningstrøm? Haidt skriver: «Sommeren 2015 var den nasjonalistiske siden allerede ved kokepunktet og ropte “Nok er nok, steng kranen!”. Da proklamerte globalistene: “La oss åpne slusene, det er det eneste empatiske vi kan gjøre, og er du imot, er du rasist.” Kan ikke sånt gjøre selv ganske fornuftige folk forbannet?»
Rasisme finnes, men er en lat og overflatisk diagnose på millioner av ellers hederlige og alminnelige folk. De nærer ikke et irrasjonelt hat mot fremmede, de som er annerledes, eller har mørkere hud, ifølge Haidt. Men de kan frykte og avsky dem som har helt andre verdier enn dem selv, som oppfører seg på en måte de finner uakseptabel, eller framstår som en trussel mot noe de holder kjært.
Denne følelsen bunner ikke i egoisme, men et ønske om å forsvare en moralsk orden, et felleskap bygd på nærhet, tillit og likhet. Opplevelsen av fare trenger ikke samsvare med realitetene, og den forsterkes av demagoger som Trump, Farage og Le Pen. Autoritære impulser som ellers ikke kommer til overflaten, blir trigget av en opplevd, normativ trussel.
På denne bakgrunn anbefaler Haidt å tenke nøye igjennom hva slags innvandringspolitikk vi vil ha: Hvor mange som kommer, hvem som kommer, og hvordan de integreres. Den farligste mixen er 1) svært høy immigrasjon, 2) fra land med et et helt annet verdisyn, og 3) multikulturalisme framfor assimilering i vertskulturen. Dette vil nesten garantere en autoritær motreaksjon.
Så kan antirasister med god grunn innvende: Skal vi overta høyrepopulistenes politikk for å hindre framveksten av høyrepopulisme? Skal vi svikte mennesker på flukt for ikke å provosere de som mangler medmenneskelighet? Nei, Haidt ber oss bare balansere hensynet til vårt eget samfunns integritet med plikten til å åpne seg for fremmede, særlig de som trenger hjelp.
Men han tror ikke folket kan oppdras. Vi må ta utgangspunkt i hva slags moralske instinkter folk har, ikke hvilke de burde ha. Å promotere mangfold er ikke egnet til å berolige eller begeistre de som allerede er intolerante. Paradoksalt nok fremmer vi heller toleranse ved å vise fram, snakke om, hylle vår likhet.
Kanskje har Norge greid balansen bra. Vi har en høyt aktet konge med et raust nasjonsbegrep. Vi har en utskjelt minister som skryter av å sende barn tilbake til Afghanistan, men 59 prosent synes hun håndterer innvandringen bra. Den muslimske nestlederen i landets største parti ber oss – etter Trump-sjokket – om å lytte til de som vil «høre til et sted», og ikke glemme «de usynlige båndene som gjør oss til et samfunn og en nasjon: Flagget, nasjonalsangen, kjærligheten til landet.»
Nabolandet i øst har derimot gjort alt Haidt advarer mot. En ny meningsmåling viser at Jimmy Åkesson er den partilederen som flest (48 prosent) mener forstår «vanlige velgeres» situasjon. Nettopp det bilde som Trump skapte av seg selv under valgkampen.
Sverigedemokraterna, som ingen vil samarbeide med i Riksdagen, som dagens statsminister vekselvis kaller nazistisk eller fascistisk, er blitt landets største parti på målingene. En storkoalisjon kan holde partiet utenfor regjering etter valget i 2018. Men i 2022 kan Åkesson være Sveriges statsminister. Det som i så fall bringer han dit, er ikke bare propagandaen til hans eget parti og alle landets «hatsajter» og enda flere dårlige nyheter fra forsteder og festivaler, men like mye «elitvänsterns» fortsatte, hjertevarme allsang til «Imagine», i gods på landet verdt 50 millioner (slik bor en sosialistisk eks-statsminister) eller i ulastelig retro-møblerte leiligheter på Södermalm. Ingenting fremmer gode holdninger bedre enn en trygg jobb og et trygt nabolag.
Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 19. november 2016.
Nå er det jul igjen i interiørbladene. Følelsen må du bare lese om.
«DE SOM IKKE PYNTER TIL JUL» lød tittelen på en helgekommentar jeg skrev her i Dagbladet for et par år siden. Den handlet om interiørmagasinjulen. Du vet, den som annonseres sånn midt på høsten, mens vi vasser i vått, gult løv. På forsiden av bladet står det med streng sort skrift: «Nå er det endelig SNART JUL!» Eh, hvor da? Vi ser en kritthvit, sparsomt møblert stue med murgulv badet i dagslys. I et hjørne står en vridd, naken grein oppi en sinkbøtte. Det er juletreet.
DET ER ET PERVERST, årvisst ritual. En studie i festvegring og angst for kos. Pynten skrapes til beinet. Man har gått til absurde, desperate ytterligheter for unngå alt folkelig og konvensjonelt. Dette er julen som gir deg lyst til å skrike, rase og drepe, i ren mangel på varme og stemning.
Emnet traff en nerve. Artikkelen ble delt av 12000 på Facebook, noe som er mye for en aviskommentar om kvister, svarte kuler og veggskulpturer i papp, skrevet av en mann. Som ikke engang er homo. (Uten denne legningen er det vanskelig å få draget på kvinner med mote- og interiørinteresse.)
JEG HÅPET LIKEVEL DENGANG, i 2014, at de mest anorektiske juleinteriørene kanskje bare var en trend. Helt til jeg så forsiden på Bo Bedres julenummer – les: oktobernummer – året etter. Der var det dekket til julebord i noe som lignet en lukket avdeling ved en psykiatrisk institusjon. Veggene var av rå murpuss med sparkelflekker. Ved bordet sto en krakk. Beina var skrudd fast med nagler stikkende opp fra det knøttlille, kalde setet. Et torturredskap forkledd som sittemøbel. Velkommen til bords!
Og nå er den her igjen. Same procedure. Eller som Frank Zappa synger: «The torture never stops». Jeg har fått siste nummer av Bo Bedre inn døra. Du kan ikke bo verre, hvis du er glad i jula.
DET STARTER allerede i lederartikkelen. (Ja, interiørblader har lederartikler, der redaktøren analyserer verdenssituasjonen og foreslår tiltak av begrenset omfang. F.eks.: «Jeg vil hente fram de små stakene jeg har og kjøpe meg et par nye, deretter skal jeg sette dem sammen i en gruppe.») Overskriften denne gang lyder: «Less is more, om du forstår. På en litt juleaktig måte.»
Beklager, jeg forstår ikke en dritt. Less is a bore, i hvert fall til jul. Hvorfor skal vi «se med kritisk blikk på hvilken pynt som gir hygge» og porsjonere ut julestasen»? Faren for overlessing er akkurat overhengende i denne verden, der arkitekter, fotografer og art directors (fortrinnsvis danske) åpner sine hjem. Det vi ser er ikke porsjonering. Heller rasjonering, slik vi kjenner det fra utarmede etterkrigtidsperioder. Bare med den forskjell at denne askesen er bevist og villet. Hjemmene tilhører folk med råd til meste, og smak til å avstå. Det blir bare «en anelse pyntet» og en «svak duft av jul». Som en av beboerne sier: «Kunsten er å gradbøye julepyntingen litt.»
DU FÅR JULESTEMNINGEN beskrevet i tekst, men ser den aldri. Det du ser er en gjennomgående minimalisme som nesten fascinerer ved sin monotoni og konformitet. «I’m dreaming of a white christmas» får helt ny mening. Selv de kreative løsningene på det store ikke-eksisterende problem (juletradisjonene), er nesten helt like, fra hus til hus. Her er kavalkaden oppsummert:
HJEM NR. 1: «EN SVAK DUFT AV JUL. Et fat med nøtter og et brett med lys og mose er alt som skal til å skape julefølelse i spisestuen.» Ellers sobert og klassisk. Skjev, upyntet lerk som juletre. Vegger: Hvite. Gulv: Grått.
HJEM NR. 2. «Mottoet er «lite, men effektivt» når sommerhuset pyntes til jul.» Ellers rustisk og naturlig. Lerkegrener med kongler. Vegger: Hvite. Gulv: Hvitt.
HJEM NR. 3: «Natur, rosa og nakne vegger er hovedingrediensene i Camilla og Claus’ jul.» Juletre: En gren fra en gran som falt ned i hagen. Stilleben av hvite papirstjerner. Gaver pakket i rosa og grått. Vegger: Hvite. Gulv: Hvitt.
HJEM NR. 4: «NEDTONET JUL. Birgittas fargeunivers er duse nyanser av brunt med hvitt, svart og grått.» Kristtorn i taket. Roseblader på bordet. Vegger: Hvite. Gulv: Hvitt.
HJEM NR 5: «SMÅRART. Skjeve juletrær og en kaktur er helt naturlig, synes Ida og Morten.» Ellers røft og moderne. Vegger: Hvite. Gulv: Lysegått.
Kavalkaden introduseres slik: «Om du ikke allerede er i julestemning, blir du det garantert nå!»
DET ER DA MAN LURER på om vi kan ha være utsatt for en gedigen, koordinert spøk, som har pågått i flere år: La se hvor langt vi kan rense julen for overflødige elementer, før leserne skjønner at vi kødder. Men inntil spøken er avslørt, er den bare en vond drøm, som man heldigvis ikke trenger å leve ut i eget hjem. Der kan vi heller dyrke vår felles, underforståtte innsikt: Julen er de overflødige elementene. Og den tradisjonelle oppskriften, i rødt, grønt og gull. En venninne av meg skriver på Facebook:
«Som sertifisert juleekstremist (tredje grad med langt fremskreden glitteravhengighet) kan jeg fastslå at det rett og slett ikke kan bli for mye påtrengende julepynt i et hjem – det er alltid plass til enda en Hadelandsnisse eller en engel fra julemarkedet på Steninge slott. Og et juletre kan aldri bli overlesset nok. Treet i vår husstand får ikke lov til å veie mindre enn 250 kilo når all juleblingen er på.»
Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 22. oktober 2016.
Nå er det jul igjen i interiørbladene. Følelsen må du bare lese om.