Posted on

I skyggen av #metoo

Når ofrene er «white trash» og gjerningsmennene har brun hud, holder man kjeft om organisert mishandling, voldtekt og mord.

Men når ofrene er pene piker og berømte kvinner, og overgriperne er kjente, hvite menn, lager man en kampanje, en hel bevegelse, til og med en «revolusjon», om beføling, uønsket kyssing og slibrige tekstmeldinger.

La det være helt klart: Metoo har vært en nødvendig vekker. Det er selvsagt all grunn til å slå ned på maktmisbruk og seksualisering i arbeids- og organisasjonsliv. Klare opp i hva som akseptabelt, skjønne hva som er upassende. Lytte til hvordan det oppleves for kvinner å være gjenstand for menns blikk, ord og hender, når oppmerksomheten ikke er ønsket.

Men – hvor utsatte og avmektige er egentlig de mest taleføre Metoo-ofrene og deres megafoner i mediene og politikken? Og hva skjer samtidig, av mer alvorlige overgrep, som man ikke ser, og ikke snakker om? Og hvorfor virker viljen til å snakke om disse så påfallende svak, særlig hos dem som ellers fyller avissidene og debattflatene?

Spørsmålene aktualiseres i det en ny seksualvoldsskandale ryster England: Flere hundre unge jenter er systematisk blitt dopet, truet, slått og voldtatt i byen Telford. Noen er også drept. Flere er ofrene er barn, ned til 11-årsalderen.

Mishandlingen er begått av gjenger, for det meste bestående av britisk-pakistanske menn. Ofrene er stort sett hvite jenter.

Saken har vært under opprulling lenge, men omfanget ble avslørt av tabloidavisen The Mirror i helgen. Dekningen som fulgte i de andre og mer respektable mediene var sen, beskjeden og halvhjertet. Dagen etter avsløringen var saken ennå ikke nevnt på forsiden av nettstedet til landets største nyhetsorganisasjon, BBC. Der hadde man ryddet plass til viktigere nyheter: En kjent komiker hadde gått bort i alder av 90 år. En fotballkjendis hadde spyttet på en supporter fra bilvinduet, og nå la han seg flat.

Telford-saken har ennå ikke vært på forsiden av The Guardian eller The Times. Derimot har alle de store engelske avisene skrevet side opp og side ned om «rystende» Metoo-episoder i sirklene til den politiske eliten. Mannlige parlamentsmedlem skal ha berørt kvinnelige journalister på kneet, kommet med vovete bemerkninger, sendt grove sms-er, og til og med invitert på en drink. Dermed var hele Westminster å anse som «Pestminster», et «giftig» sted, et «safe space» for «rovdyr».

Men tro ikke at engelske politikere ikke tar sånne problemer på alvor. I forrige uke debatterte parlamentet om plystring og tilrop etter kvinner på gaten burde klassifiseres som kvinnehat og bli straffet som hatkriminalitet.

Vi snakker om et groteskt misforhold i fokus og proporsjoner. Og det danner et mønster, som bare er blitt enda tydelige etter Metoo.

England har vært hjemsøkt av serie seksualvoldsskandaler de senere årene. Rotherham er den mest kjente, med 1400 ofre i perioden 1997 og 2013. Senest i 2017 avdekket politiet en gjeng med 18 unge menn som regelmessig skjenket, ruset og voldtok ungjenter i Newcastle. Mennene hadde opprinnelse fra Bangladesh, Tyrkia, Iran, Irak og Pakistan.

I alle tilfellene har mishandlingen pågått i det skjulte gjennom mange år, historiene er blitt ignorert eller trenert. Selv de ellers hyler mest opp om kjønnsdiskriminering og overgrep, forholdt seg stort sett stille, og sviktet noen av de mest sårbare kvinnene i samfunnet.

Man trenger neppe å lete etter forklaringen. Alle sakene har den gale type ofre: Arbeiderklassejenter. Og den gale type overgripere: Muslimske menn.

Da er det plutselig viktigere å unngå reaksjoner som kan fremme rasisme og islamofobi, enn å synliggjøre hvordan kvinner – i årevis, i det skjulte, har vært ofre for organisert, seksuell mishandling.

Varslerne i Telford ble ikke tatt på alvor av politiet. Noen av saken ble slettet av politiet. Andre omtalt som «pranks». Dette i motsetning til metoo, der alt handler om å tro på kvinnene. Kjendiskvinner i samfunnets toppskikt er blitt opphøyd til helter og martyrer, selv om deres lidelser i mange tilfeller handlet om å utstå et mildt ubehag. Mange av dem har begrunnet sitt Metoo-engasjement med ønske om å hjelpe de som er svakere enn dem selv. Men når Telford-saken er et faktum, og vi skjønner at noen av de svakeste har levd i et seksuelt helvete i åresvis, hører vi ingenting fra kjendisene.

Hykleriet er ikke til å holde ut, mener Joanna Williams, redaktør i magasinet i Spiked:

«Kjendiser og journalister som snakker på vegne av Metoo-bevegelsen snakker om å tro på offeret, og hjelpe andre kvinner å få en stemme. Men, sørgelig nok, når det gjelder arbeiderklassejentene i Oxford, Rochester, Newcastle, og nå Telford, er ikke alle kvinner like. Metoo-bevegelsen avslører et hykleri på kvalmende nivå. Og hva verre er, den tar tid og ressurser bort fra de virkelige ofre for mishanding.»

Det er en logisk kortslutning. Og et moralsk kollaps i hjertet av feminismen. Man bryr seg lite om ofre for menns makt når de tilhører et sosial klasse man kjenner dårlig, og ikke føler noe for. Det får liksom være grenser for solidaritet. Middelklassens piker er mer verdige ofre.

I tillegg blir man merkelig unnfallende overfor de grupper av menn som faktisk begår overgrepene, og ønsker ikke å tematisere deres kvinnesyn. Det er et mønster vi kjenner fra Sverige, og dels også fra debatten her hjemme. Vis til politirapporter om guttegjengers tafsing på festivaler. Vis til grove gruppevoldtektsaker. Vis til voldtektstatistikk, med samme mønster i mange land, gjennom mange år: Overrepresentasjon av ikke-vestlige gjerningsmenn. Tallene blir betvilt. Tolkningene blir betvilt. Du blir betvilt. Hvorfor er du så opptatt av etnisiteten eller kulturen til gjerningsmennene? Kan du ikke se at fellestrekket er at de er menn?

Derfor kan popartisten Zara Larsson, som har opplevd overgrep foran scenen på sine egne konserter, sitte på Skavlan og si at hun hater menn, sånn generelt, og få alle i studio til å le. Hadde hun sagt at hun hater muslimske menn, ville karrieren vært over.

I England, etter etterforskning av overgrep mot gutter i fotball, kan popstjernen Lily Allen skrive på Twitter at sport burde forbys. Det var en spøk, forklarte hun, hun ville bare poengtere at seksuelle overgrep «handler om mer enn muslimske gjenger». Noen uker senere, skrev hun om ofrene i Rochdale at «de ville blitt voldtatt av noen andre, før eller senere.»

Hun ble nødt til å slette tweeten og beklage til ofrene og deres familier. Men utsagnet forteller hva ellers medfølende og samfunnsbevisste kjendiser kan få seg til å tenke og si om den «andre» typen jenter.

Så hvordan er det her hjemme? Hvor mange av de hundrevis av kvinnene som delte sine metoo-historier i de store avisene før jul, tilhørte et annet skikt enn den utvidede kultureliten – eller den politiske eliten? Blir ikke kvinner i andre deler av arbeidslivet utsatt for plagsom seksuell oppmerksomhet? Eller «tåler» renholdere og kassadamer mer? Kan det til og med være at de følte av kampanjen ikke angikk dem, at den framsto som overdrevet, kanskje til og med latterlig?

Eller hva med Tysfjord-saken? Det er vel det nærmeste vi har kommet en Rotherham- eller Telford-skandale i Norge. Langvarig, systematisk mishandling med mange ofre og overgripere. I alt 151 saker, deriblant 43 voldtektsaker og 40 saker om seksuell omgang med barn under 14. Den yngste var 4 år.

Hvordan fikk denne overgrepskulturen utvikle seg? Fordi de lille, lukkede samfunnet valgte og dyrket tausheten. Men nesten mer overraskende – etter avsløringen: Nesten alle aktører og debattanter som pleier å engasjere seg i lignende saker, hadde svært lite på hjertet. Igjen trenger vi ikke lure på hvorfor.

Overgrepene fant sted blant lulesamer og læstadianere, i en liten bygd langt nord. Det ble for lokalt, for fremmedartet, ingenting å leve seg inn i, ingenting å lære av, og – viktigst – ingenting slå politisk mynt på. Snarere god grunn til å ligge lavt. Alle anstendig mennesker avstår fra å si eller gjøre noe som kan stigmatisere minoritetsgrupper.

Så får heller kvinner og barn man ikke kjenner betale prisen.

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 16. mars, 2018.

 

Posted on

Morgenbladets alternative univers

hustvedt-1-1-1500x845Hvor mange oppreiste, vellykkede og taleføre kvinner i maktposisjon trengs for å fastslå at “du som kvinne liksom skal krype”?

Jeg vet ikke. Men jeg leste Morgenbladet til frokost. Det er ikke som å åpne et vindu mot verden, eller få et pust av nye, interessante, utfordrende tanker. Det er som å gå inn i et trangt rom plassert i et alternativt univers, der likestilling ikke finnes, og undertrykkelse først og fremst er noe som foregår i Norge og Vesten. Særlig i kulturlivet.

Morgenbladet ble nettopp kåret til årets vinner i kategorien ukeavis under «European Newspaper Award.» Det er pris for design og visuelle konsept. Juryen framhever bl.a. at sideuttegningen er «veldig variert». Men hva med innholdet? Her er variasjonsbredden i politisk perspektiv i ukens utgave av avisen:

s. 4. I anledning #metoo: Ung, kvinnelig høyrepolitiker forteller om to ubehagelig opplevelser som kvinne da hun var med i FrP. Hun mener det ikke er verre i FrP enn i andre partier, og tror ikke hjelper noe at Erna, Siv og Sylvi er på toppen i norsk politikk.

s. 5. Også i anledning #metoo: Lederartikkelen om hvor hardt det er å være kvinne i norsk arbeidsliv. «Damene glimrer med sitt fravær» overalt på toppen i samfunnet, på grunn av «gutta boys-kulturen, den seksuelle trakasseringen, glasstaket, netthetsen.» At kvinner er på toppen i regjeringen og arbeidslivets organisasjoner nevnes ikke. Og «Morgenbladets eget NHST (eiersselskapet) har nær kvinnefrie ledergrupper.» At avisen har kvinnelig ansvarlig redaktør og administrerende direktør, kvinnelig politisk redaktør, kvinnelig kulturredaktør og kvinnelig debattredaktører, nevnes heller ikke, av den kvinnelige ansvarlige redaktøren og administrerende direktøren som har signert lederen.

s. 7. «Se han snakker». Forsøk på latterliggjøring av Erling Holmøys «innvandringsregnskap» i SSB, basert på et sitat som ikke gir mening uten kontekst, og et direkte feilsitat. En satirisk notis er altså det Morgenbladet fikk ut av et halvannen times forskningsbasert seminar om en av de mest omdiskuterte sakene de siste ukene. Hva slags konsekvenser innvandring vil få for den framtidige finansieringen av velferdsstaten, må avisens lesere orientere seg om andre steder.

s. 8-9. To siders partsinnlegg for at unge asylsøkere som er returnert til Afghanistan bør få komme tilbake til Norge. Selv om de ikke har beskyttelsesbehov etter flykningskonvensjonen. Selv om de er ikke forfulgt eller dødstruet. En av dem «driver rundt i Kabul». Morgenbladet spør ikke hvor slekta eller storfamilien er, i et land der nesten ingen mangler dette nettverket. Kildene er de unge selv, deres støttegrupper i Norge og en representant i Afghanistanskomiteen. «Ofrene» og aktivistene. Ingen kritiske spørsmål, ingen motforestillinger.

s. 24-25. Enda mer om #metoo: Den første «varsleren» mot Nils Rune Langeland er glad for at det går mot avskjedigelse for professoren. Hun mener at denne saken og #metoo kan skape et språk for det som har vært språkløst, nemlig unge jenters seksualitet. Det snakkes bare om gutter som har ereksjoner og ejakulasjoner, ikke om kvinnelig masturbasjon eller klitoris. Javel. At det finnes kanskje ti norske bøker om fittstimer, vaginalmonologer, gleden ved skjeden, og andre herlige og underlige sider ved kvinnens underliv, men ikke én om kuken, er bare ett av mange korrigerende fakta som kunne gjort Morgenbladets lesere klokere, men som kanskje ville ødelagt den gode, indignerte stemningen.

s. 25. Tøyen er et parallellsamfunn, lyder overskriften på en kortkommentar. Beboerne med innvandringsbakgrunn vokser opp i begredelige kår. Og det skyldes at politikerne gjør gale ting, for få ting, og at innvandrere stemples som problemer, utgifter og trusler. At det skulle noe som noen problemer med innvandrernes egen kultur, eller med innvandringsnivået selv, synes å være en utenkelig tanke. Ethvert «Tøyenløft» skal gjøres av andre, med offentlige midler.

s. 28. Kort, ukritisk intervju med Bushra Ishaq som «står i stormen» etter sin undersøkelse og bok om norske muslimier. Hun sier det hun har sagt mange ganger før, at hun har fått «god omtale av nestor i holdningundersøkelser, Ottar Hellevik», og synes det er «påfallende at man ikke vil tro på faglige autoriteter, som sier at min undersøkelse er grundig». Undersøkelsen viste altså at 97 prosent av norske muslimer er for full likestilling mellom kjønnene og mener at kvinner kan velge ektefelle fritt. Noe som i så fall skulle innebære at vi kan avblåse kampen mot tvangsekteskap og æreskultur, og at muslimer er mer feministiske enn nordmenn. Undersøkelsen er slaktet av FAFO, men det vet ikke, eller bryr ikke Morgenbladet seg om. Beste sitat fra Ishaq: «Jeg hadde ingen bestemt agenda da jeg skrev boken.»

s. 40-41. Og nå litt om #metoo, dere: En høystemt dobbeltside-kommentar om at denne kampanjen er «slag i feminismens krig mot tausheten og byr oss leksjoner i empati.» For tro ikke at trakasseringen, hetsingen og mishandlingen bare handler om maktstrukturer mellom kjønnene. Når «så mange menn kan oppføre seg så ondskapsfullt mot så mange kvinner» må «det også handle om moral.» Om en «enorm svikt i forestillingsevne.» Om en grunnleggende mangel på medmenneskelighet. Heldigvis har Morgenbladet en mannlig litteraturkritiker med menneskelige trekk. Han har også så stor innlevelse i kvinners lidelser at han greier å få Helga Hjorts svar på lillesøster Vigdis’ roman til å bli et bevis på mannskulturens herjinger: «Den patriarkalske kulturens vilje til å frata kvinnens hennes rett til å bære vitne er formidabel.»

s.43-46. Mer om patriarkatet i vestlig kulturliv. Mye mer. Fem siders intervju med Siri Hustvedt og Chris Kraus, to suksessrike, anerkjente amerikanske forfattere fra middelklassen som begge ser seg som ofre for mannlige strukturer, hersketeknikker og mafiatendenser. Hva slags overgrep har de blitt utsatt for?
De har fått høre at de skriver bekjennende bøker, noe som er veldig reduserende, selv om de begge skriver bekjennede bøker.

Begge sier de omfavner feminismen som en politisk kraft, men misliker at andre kaller dem feminister, for det er å «klassifisere og redusere en kvinne til en slags marginal posisjon».

Tross denne marginale posisjonen har det gått dem ganske bra i livet. Hustvedt, godt etablert blant den litterære og intellektuelle fiffen i New York, og gift med den kjente Paul Auster, sier: «Jeg har utgitt tolv bøker, jeg har en doktorgrad. Hva vil de ha? Hva mer skal jeg gjøre? Jeg skriver for vitenskapelige tidsskrift, jeg er foreleser i psykiatri, er det ikke nok? Screw you.» Tja, det er mer enn nok til at hun – som et svært reflektert og intelligent menneske – burde skjønne at hun ikke blir holdt nede som kvinne. Så «Screw you too,» Siri.

Morgenbladets litterære redaktør fungerer som rent mikrofonstativ for denne tiraden av frustrasjon og nag fra to priviligert amerikanere. Og avisen løfter et av Hustvedts sitater til hovedtittel på førstesiden: «Som kvinne skal du liksom krype.» Det høres ut som kvinnelivet i Iran eller Afghanistan. Men det handler altså om vestlige kvinners kår i kulturlivet. Der det forøvrig kryr av kvinnelige ledere.

Konklusjon: Morgenbladet er ikke hva den gir seg ut for å være. Den er ikke «en uavhengig ukeavis» som «arbeider for å øke interessen for kritikk, dialog og meningsutveksling». Den synes fullstendig avhengig av å reprodusere de ideologiske posisjonene på den akademiske venstresiden. Den kritiserer ikke mytene og dogmene i sitt eget miljø, og gir svært lite rom for ulike meninger om aktuelle, betente saker, selv ikke når motstemmene er tydelige i andre deler av offentligheten, og lett kunne hentes inn for å korrigere og balansere framstillingene.

Morgenbladet var en gang et ganske innskrenket organ på høyresiden. Nå er den blitt et menighetsblad for de som bekjenner seg til feminisme, antirasisme og identitetspolitikk i sin mest klisjéfulle og moraliserende form. Abonnerer du ikke på dette verdensbildet, er det liten grunn til å abonnere på Morgenbladet. Men du får god innsikt i illusjonene som rår blant folk som tror de har avslørt verdens maktstrukturer.

Opprinnelige publisert på Medikritikk.no, 24. november, 2017.

Posted on

Kvinnekamp med PDF

Aksel Braanen Sterri er en ideologisk gammelfeminist forkledt som ung mann med forskningsinteresse.

PIRKER MAN BORTI likestillingsdogmer, må man regne med å høre mye rart. Aksel Braanen Sterri, lederskribent i Dagbladet og selverklært feminist, har lest min sistehelgekommentar i hans egen avis, og fastslår at jeg har «avlyst kvinnekampen».

Det visste jeg ikke. Kvinnekampen handler om mange ting. Jeg skrev bare om den aktuelle debatten om kjønnsrepresentasjon – i toppledelsen i store konserner, blant partnere i advokatfirmaer, og blant gjestene på Dagsnytt 18. Mer eller mindre skjev kjønnsbalanse over hele linja.

MEN STATISTISKE FORDELINGER sier ingenting om årsak eller urett. Og er kun et likestillingsproblem dersom kvinner har dårlige muligheter eller møter større motstand enn menn. Lar det seg dokumentere at dugelige, villige kvinner ikke slipper til, vil jeg selvsagt støtte en kamp mot dette, slik jeg vil støtte kampen mot enhver annen diskriminering. Jeg stiller bare et elementært krav: at diskrimineringen må påvises før den kan bekjempes.

Og her er det tynt. Man retter en moralsk pekefinger mot selve statistikken. Og det er det. Selv den mest indignerte debattanten, Elisabeth Grieg, har til nå ikke pekt på en eneste konkret forskjellsbehandling eller strukturell mekanisme som har rammet kvinnelige sjefkandidater. Hun har ikke engang gjort noe med manndominansen i sjefssjiktet av sitt eget firma.

STERRI TILLEGGER MEG altså en politisk agenda jeg ikke har. Og karikerer mine ankepunkter mot feminismen. Pleier jeg å «ironisere over de «gærne feministene» som kritiserer H&M-reklamer og seksualiserte dameblader»? Jeg har aldri brukt uttrykket, eller ironisert over slik kritikk. Derimot har jeg formidlet mange kuriøse «genus-nyheter» fra Sverige. Disse sakene kan man ikke ironisere over, fordi de er ferdigparodiert.

For eksempel: Jus-fakultetet ved Universitetet i Stockholm fjernet nylig bildene av tidligere professorer fra veggene. Hvorfor? Fordi de forestilte «vita äldre män» og man ønsket at alle besøkende «ska känna sig inkluderade.»

Nyheten skapte latter og hoderysting da jeg delte saken på Facebook. Bare én brukte mye energi på å forsvare tiltaket. Aksel Braanen Sterri. Han viste til forskning om såkalt «stereotype threat» som gjør miljøer mindre attraktive for kvinner. At jusfakultetene både i Sverige og Norge forlengst har et solid flertall kvinnelige studenter, nevnte han ikke.

KVINNEREVOLUSJONEN som nå pågår i høyere utdanning er allerede i ferd med å bedre kvinneandelen i toppsjiktet. Og lederstatistikken skyldes et naturlig etterslep. Aktuelle kandidater til sjefsjobber i næringslivet er i 50-årsalderen. Og har utdanning som økonomer, jurister eller ingeniører. Få kvinner startet en slik utdannelse for 30 år siden. Derfor er det foreløpig få kvinnelige kandidater til slike jobber. Enkel matematikk.

Men Sterri er ikke opptatt av slike nærliggende, åpenbare fakta om norske forhold. Han er opptatt av amerikanske forskningsartikler med titler som «The Perceptual Determinants of Person Construal: Reopening the Social—Cognitive Toolbox» Eller: «The afterglow of construct accessibility: The behavioral consequences of priming men to view women as sexual objects.»

Disse artiklene skal visstnok lære meg en lekse: «Hadde Rolness vært så glad i fakta som han utgir seg for å være, kunne han gått til forskningen på området og fått svar. Den viser tydelig at kvinner fortsatt møter store barrierer på vei mot toppen, selv om de nå tar mer skjulte former enn før.»

MEN DET STERRI kaller «forskningen» – i entall – er bare nøye utvalgte studier som bekrefter hans egen oppfatning. Ren cherry-picking basert på egen ideologi. En stor og økende mengde forskning viser at glasstaket i dag er en myte (se her, her,her, her og her), og at kvinner har like gode karrieremuligheter som menn, om de jobber mye. Denne forskningen eksisterer ikke i Sterris verden. Og den forskningen han viser til, er fjern fra denne verden.

Det dreier seg i hovedsak om eksperimentelle studier i konstruerte situasjoner, og som regel gjort med ønske om å bekrefte en hypotese om diskriminering. Dette gjelder også studien fra Markedshøyskolen, som Sterri og mange andre bruker som bevis på at «menn ikke liker karrierekvinner». Studien er svært begrenset, ikke publisert i noe tidsskrift, og har et høyst tvilsomt premiss. Studenter ble forelagt en tekst om en suksessrik og kompromissløs forretningsperson. Personen overlater med lett hjerte barna til au pairen og sekretæren, og ordlegger seg slik:

«Det er viktig å hevde seg, og man må jo ha litt spisse albuer. Noen må overgi seg for at andre må vinne, og jeg bestem meg tidlig for å vinne (…) Det er vanskelig å unngå å tråkke på noen tær når man skal opp og frem, men det er ikke personlig. Det er et maktspill og man må lære seg spillereglene.»

Hvem snakker slik? Gordon Gekko? Flere studenter – og særlig de mannlige – mislikte denne lederen når hun het Hanna enn når han het Hans. Det er ikke overraskende. Hva om Hanna hadde vært framstilt mer realistisk, hatt litt mer empati, noe som i dag regnes som en viktig lederegenskap? Det sier studien ingenting om. Og den har heller ikke avdekket en mer negativ holdning til kvinnelige ledere generelt, slik forskerne påtår. Det er heller ikke studenter som ansetter toppledere. Vi befinner oss svært langt unna hodejegerjakten på ny Telenor-sjef.

SELVSAGT ER INGEN kjønnsblind. Selvsagt finnes tvilsomme holdninger og fordommer. Selvsagt forekommer favorisering av det ene kjønn i ulike sektorer og bransjer. Men dette kan gå begge veier, og er uansett langt fra å kunne forklare den store kjønnsdelingen mellom privat og offentlig sektor, eller den lave kvinneprosenten på toppen av næringslivet. Det er ikke gjort noen felteksperimenter om kjønnsdiskrimeringen under ansettelser i Norge (f.eks. ved å sende inn like jobbsøknader med ulikt kjønn). Det er smått med forskning om rekrutteringsprosedyrer. Men det finnes kunnskapsrike folk som kjenner det mannsdominerte næringslivet innenfra. Som eks-hodejeger Elin Ørjaseter, BI-rektorTom Colbjørnsen og NHO-sjef Kristin Skogen Lund. Hva sier de?

At kjønnsfordelingen på toppen har å gjøre med ulike livsvalg. Langt flere menn enn kvinner er villig til å jobbe svært hardt og forsake mye for å nå langt i yrkeskarrieren. Kvinnene ønsker i større grad et mer balansert liv, spesielt etter at barna kommer. Kvinnene blir ikke tvunget ut av karrieren og inn i rollen som «primær omsorgsperson». De vil være mor for sine barn og følge dem tett opp. VG hadde nylig en reportasje om statsekretærparet som valgte to ulike veier videre. Han elsker å jobbe, hun ville være mer med familien. Skal man ta «kvinners perspektiver på alvor», slik Sterri ønsker, så må man også ta dem på alvor også når de gjør slike «kjønnstradisjonelle» valg.

STERRI GJØR SOM ANDRE kjønnskjempere. Han ignorerer kvinners egne interesser og prioriteringer, selv om dette er den enkleste og mest åpenbare forklaring på kjønnsubalansen. Kvinner framstilles som viljeløse vesener, prisgitt krefter utenfor dem selv. Og disse er alltid diffuse og abstrakte. Sterris overgang fra strukturer til konkrete eksempler er i blant komisk:

«Menn har i lang tid fått lage rammer som favoriserer mannen på mange områder av samfunnet hvor menn fortsatt dominerer. Så lenge kvinner fortsatt har hovedansvaret for ungene, vil Dagsnytt 18 fortsatt ha problemer med å få kvinner til å stille opp mellom seks og sju på ettermiddagen.»

Mangel på barnevakt, altså. Som om man ikke – i verste fall – kan ta barn med til NRK, og la dem kose seg med twisten i sofaen utenfor studio! Dagsnytt 18 selv peker på andre årsaker: Kvinner har høyere mental terskel for å stille. De blir stresset med tanken på å få kritikk og motstand. De vil ikke snakke om noe som ligger en centimeter utenfor deres spesialfelt. De vil heller at du spør sjefen. Redaksjonen jobber bevisst og aktivt for å få kvinner til å stille, men greier likevel ikke å oppnå 40 prosent-målet. Så da er kanskje problemet noe annet enn gubbeveldet i krinken?

STERRI INNRØMMER at kvinner er mindre kompetitive og mer trygghetssøkende enn menn.  Men da blir oppgaven i følge ham å gjøre samfunnet mindre «kvinneuvennlig». Vi kan ikke fjerne konkurransen, men kvinner må få spesielle fordeler. Jada, Sterri synes kvotering er et «lovende virkemiddel».   Argumentasjonen er forutsigelig. Men likevel litt uventet, siden Aksel Braanen Sterri er en skarp ung kommentator som har vist evne til å tenke utenfor boksen. Men straks han tar på seg feminist-trøya, er det tilbake til 70-tallet. Han bruker ikke begrepet «patriarkatet», men det er likevel hans grunnleggende og eneste teori i denne diskusjonen. Klasse og etnisitet forsvinner helt som barrierer mot toppen. Det handler bare om kjønn. Det ene kjønnet som samfunnet ikke har lagt nok til rette for. Som vil ha akkurat de samme preferansene og posisjonene som mennene den vakre dagen da de usynlige barrierene har forsvunnet.

Dette gode, gamle budskap går altså hjem hos en ny generasjon feminister av begge kjønn. Aksel får skyt på Facebook fordi han er så flink til å henvise til forskning og pdf-er. At mange av linkene fører til uklare abstracter eller tunge artikler med høyst uklar beviskraft i denne debatten, er ikke så nøye. Kvinnekampen skal fortsette. De som står i veien må settes på plass. Før hadde vi hardtslående paroler. Nå har vi pdf-er.

Opprinnelig publisert som debattinnlegg på Dagbladet.no, 13. november 2015.

 

 

Posted on

Når (kvinne)saken trumfer fakta

«Kvinner eier kun 1 prosent av jordas eiendom.» Det høres ille ut. Det sies ofte. Og så tror vi på det.

“Rolness forholder seg ikke til fakta, og minner meg egentlig mest om bestefaren min som er klimaskeptiker og som nekter å høre på forskning.» Dette sier Madeleine Schultz til Natt&Dag. Avisen har innhentet reaksjoner blant feminister på et intervju med meg, der jeg påpekte at mye såkalt informasjon om likestilling er feil. For eksempel påstanden om at kvinner eier bare én prosent av verdens eiendom.

Schultz er journalist i debattredaksjonen i Dagbladet, grunnlegger av bloggkollektivet Under Arbeid og medforfatter (sammen med Marta Breen) av den ferske boka «F-ordet. 155 grunner til å være feminist». Påstanden om 1 prosent kvinnelig eierskap står på første side i forordet, for å bevise eksistensen av et globalt patriarkat: «Dette er et eksempel på den systematiske forskjellsbehandlingen mellom kvinner og menn, som foregår i ulike former over hele kloden.»

Slik ble den også brukt i en artikkel i VG med tittelen «Ti grunner til å markere kvinnedagen». Siden 8. mars er en årlig hviledag for kritisk journalistikk, hadde artikkelen en redaksjonell hale: «PS. I denne saken har vi hentet inspirasjon og informasjon fra den nye boken «F-ordet. 155 grunner til å være feminist».» Det er litt morsomt. For hva sier Schultz og Breen om sin kilde til informasjon? At de har lest om énprosenten «i avisa».

Énprosenten lever sitt eget liv i aviser over hele verden. Den dukker jevnlig opp i blogger og på sosiale medier. Den spres av aktivister, kommentatorer, universiteter og store organisasjoner som Verdensbanken og FN. Det er bare et problem. Den har ingen dekning i statistikk eller forskning. Den er 35 år gammel. Den var gal den gang – og enda galere nå. Énprosenten kan spores tilbake til én eneste kilde, som selv manglet kilder.

I 1978 jobbet Krishna Ahooja-Patel, indisk jurist, journalist og feminist, som redaktør for en nyhetsbulletin i FN. Der gjorde hun flere spekulative anslag om kvinners stilling basert på det hun kalte «some available data», «fragmentary indicators«”» og «various UN statistics». Uten referanser. Noe nær en gjetning. Som har blitt stående. Selv om myten er blitt debunket mange ganger (her, her og her).

Når man så påpeker dette, kvitterer Schultz: «Ja, dette er jo velkjente toner fra Rolness, disse tallene er hentet fra FN, så han får nesten diskutere med dem.» Det trengs ikke, fordi tallene allerede er avvist av Papa Seck, statistiker i UN Womens forsknings- og faktaavdeling: «Jeg kan med sikkerhet si at dette ikke er en gyldig statistikk.»

Statistikk krever avklaring av begreper og tilgjengelige data. Hva menes med “eiendom” og “eierskap”? Selv jordeiendom lar seg ikke lett dele i manns- og kvinneandel. I en oversikt over ti land i Afrika oppgir 39 prosent av kvinnene og 48 prosent av mennene å eie jord (alene eller sammen). Lignende tall finnes fra Mellom- og Sør-Amerika.

Men det er store forskjeller. I Mali eier kvinner 3 prosent, i Etiopia 18 prosent og på Cap Verde 50 prosent. I Natal-provinsen i Sør-Afrika har 10 prosent av kvinnene navnet på et skjøte, mens 29 prosent av mennene har det. Men vent nå. Hvordan går dette kjønnsregnskapet opp? Surprise! I mange deler av verden er fellesskapet (staten, regionen, landsbyen) eller private selskaper de største jordeierne, ikke kjønnede individer. Dermed rakner også den underliggende påstanden om at menn eier resten, slik det heter i «F-ordet»:«Hvorfor er det så skjevt? For eksempel dette med at 99 prosent av jordas eiendom tilhører menn – hvorfor er det blitt slik?»

Ja, hvorfor er det blitt slik at feminister ikke vet at staten kan eie jord? Hvorfor gjør de et stort nummer av et tall de ikke kjenner opphavet til, og et komplisert saksforhold (jordeierskap) de ikke vet noe særlig om? Og hvorfor gjengir media denne «informasjonen» uten kildekritikk? Fordi begge parter er interesserte i enkle funn, sterke fakta og følelsesappell. Jo mer urettferdige og dramatiske tallene er, jo bedre. I tillegg kommer troen på statistikk, bare den kommer fra autoriteter. Manglende forståelse for krav til dokumentasjon. Hangen til å støtte en god sak. Og feminismens generelt uryddige forhold til fakta.

Jeg ønsker ikke å leke «finn feilen» eller å fjerne oppmersomheten fra reel kvinneundertrykking. Ingen betviler at kvinner globalt eier mindre enn menn, at dette reflekterer en svært skjev kjønnsmakt i mange land (ja, patriarkater finnes!), at vi bør støtte arbeid for økt likestilling. Men er riktig å fremme saken på bekostning av sannheten? Og er det sikkert at usannhetene tjener saken?

«Kvinners eierskap til land er avgjørende viktig» skriver Yale-professor Cheryl Doss. «Men å bruke ugyldig statistikk for å fremme saken, virker mot sin hensikt. Man mister troverdighet ved å påstå ting som ikke stemmer, og vanskeliggjør den ønskede endringen, fordi vi ikke kan måle endring uten troverdige data.»

Troverdighet er nøkkelordet. Og dessverre er 1-prosentmyten mye nærmere regelen enn unntaket når det gjelder informasjon om verdens urettferdigheter, særlig om de som rammer kvinner. Her er noe av tallmagien som spres av Redd Barna og FN:   «70 prosent av verdens fattige er kvinner» «Kvinner og barn har 14 ganger større risiko enn menn for å dø i en katastrofe.» «Er du kvinne er det større risiko for å bli lemlestet eller drept av en mann, enn den samlede trusselen fra krig, trafikkulykker, og sykdommer som malaria og kreft.» Den siste gav følgende overskrift i Aftenposten i fjor høst: «Menn er kvinners største fare.»

Legger man godviljen til, kan man forstå at journalister og feminister gjengir tall fra internasjonale humanitære organisasjoner, uten å betvile dem. Men det er vanskeligere å akseptere at de ikke sjekker fakta når de blir konkret utfordret. Madeleine Schultz kan google, men velger i stedet å henge ut bestefaren sin. Kanskje han kunne lære henne noe om god gammeldags ærlighet og redelighet? Rekken av mer eller mindre bevisste faktafeil er nemlig ingen «grunn til å bli feminist». Det er heller en grunn til å bruke 8. mars til rydding, hagestell og skiturer.

Opprinnelig publisering som kronikk i Dagbladet 12. mars 2015.

Posted on

Ta ikke moroa fra oss priviligerte menn!

Vi hvite privilegerte menn har mange måter å holde oss unge på. En av de morsomste og barnsligste, er å utveksle siste nytt fra svensk kjønnsforskning og kjønnspolitikk. I Sverige er feminismen det nærmeste du kommer statsreligion, samtidig som den forlengst har sprengt grensene for menneskelig fornuft, og nå nærmest ligner et tankemonster fra en annen planet.

Jernbanestasjoner er mannssjåvenistiske. Kvinner er kortere enn menn fordi de får mindre mat. Barokkmaleri av bart bryst fjernes fra Riksdagen fordi menn ikke skal «titte på kvinner». Teaterstykke bygd på rent mannshat vises som skoleforestilling. Barnehager slutter å tiltale barna som «han» eller «henne». Heterofil, mannlig feminist dyrker «homoerotisk fredagskos» for å slippe å være undertrykker. Midtsommerstangen erstattes med «Midsommarfittan». Og så videre.

Nyhetsstrømmen fra Genusplaneten Svea holder så jevnt høyt nivå at det ville være en unnlatelsesynd, ja, nærmest dårlig gjort, å ikke dele funnene med andre middelaldrende menn på vårt eget forum: Facebook.

Sist la jeg ut en aviskommentar som fastslo at dagens svenske kvinner er tvunget til å leve etter «Guds plan» og på mannens nåde. En person som forveksler et moderne likestillingsland med den mørkeste middelalder (eller Taliban, som i tilfellet Gudryn Schyman, partileder for Feministisk Initiativ), anses vanligvis som gal. I Sverige er hun normal. Og mer enn det. Hun er stolt represent for en meningselite med særlig definisjonsmakt i kjønnsspørsmål. Selv überpriviligerte Sanna Lundell kan innta en indignert offerrolle, og spre grovt vrøvl om hvordan et patriarkalsk helsevesen bevist lar kvinner lide.

Når jeg påpeker dette, blir jeg arrestert av den norske feministen Viviana Vega. For pleier ikke jeg å synge «den priviligerte manns klagesang» på vegne av alle som er undertrykt av «feministstaten»? Nei. Vega tar feil av meg og Nils Rune Langeland. Det finnes mange forskjellige typer hvite, priviligerte, middelaldrende, reaksjonære menn. Antifeminisme er ikke én ting!

Selv synes jeg menn i Norge har det fint. Kvinner også. De som nekter for det siste, av ideologiske grunner, tåler verken faktasjekk eller humor. Vega spør hvorfor «Rolness og hans meningsfeller, i stedet for å bruke energien sin på å presentere reelle mannsproblemer, først og fremst bruker sine krefter på å kritisere, latterliggjøre og avspore feministdebatter.»

Altså: Kritiserer du en utbredt, etablert forestilling om at kvinner stadig «rammes», og alltid taper i forhold til menn, får du beskjed om å ta opp ditt eget kjønns problemer. Og gjør du det, får du høre at du klager. Mange har satt lys på mannssaker, bare for å bli ignorert, kritisert og latterliggjort – av feminister, kjønnsforskere eller likestillingsombud.

Men kanskje er Viviana Vega et positivt unntak? Hun sier menns helseproblemer bør settes på dagsorden. Flott. Vi kunne sikkert blitt enige om litt av hvert, hadde vi tatt en øl. Vi norske menn bør i det hele tatt være glade for de feministene vi har fått. Ingen av dem er i nærheten av å tenke som sine svenske åndsfeller. «Könsmaktsordningen» slutter ved grensen.

 

Debattinnlegget sto på trykk i Dagbladet, 30. januar 2015.