Posted on

Tåler du en skildring til fra Oslo-skolen?

Tegning: Flu Hartberg.

Når klasseledelse blir en krenkelse.

Han har aldri én eneste gang kommet presis. Alltid rundt fem til ti minutter for sent. Strener inn med hevet hode og håndhilser på vennene på bakerste rad. Når jeg forsøker å snakke med han på tomannshånd, sitter han bare og smiler. – Skal du ikke si noe hyggelig til meg? svarer han.

En gang satte han på mobiltelefonen på full guffe midt i timen. Jeg pekte på han og sa: – Få av den mobilen. Nå! – Ikke pek på meg! svarte han. Og la til at han trodde det var friminutt.

Jeg har satt 12 anmerkninger på han i løpet av én måned. Det preller av som vann på gåsa. Jeg har skrevet brev til ledelsen. – Be han om å gå på biblioteket og jobbe på egen hånd, svarer de. Men han nekter. Skriv anmerkning, svarer de på nytt. Jeg forsøker å ta fra han mobiltelefonen, men han nekter. Skriv en saftig anmerkning, svarer ledelsen.

Slik er han også hos de andre lærerne. Vi lærerne samtaler, men kommer ingen vei. Ledelsen mener det er spørsmål om klasseledelse.

Han har nord-afrikansk bakgrunn. Det handler om ære og respekt. Og han er suveren. Han har ingenting å frykte. Av og til lurer jeg på hvordan de har det på skoler med “utfordringer”.

Det siste har vi nå fått vite av lektor Simon Malkenes, som gav et heseblesende referat fra en helt vanlig – og helt ekstrem – skoletime ved Ulsrud videregående skole i Oslo på Dagsnytt 18. Vi har også lært noe om konsekvensene av å dele slikt med offentligheten. Du kan bli innkalt til rektor og få en «tilrettevisning» – altså irettesettelse – for å ha krenket elevene.

Ovenstående skildring er fra en skole på vestkanten med relativt høye karakterkrav. Men selv der sliter man med notoriske forsentkommere. Med elever som legger bort PC-en når du ber om det, men tar den fram igjen, straks du snur ryggen til. Også der blir lærere syke fordi halve klassen – i visse fag – gir fullstendig blaffen, fordi de mangler motivasjon.

Noe man kan forstå, hvis de for eksempel har valgt «P-matte», altså praktisk matematikk, framfor teorivarianten, og likevel skal lære å «bruke digitale verktøy til å undersøkje kombinasjonar av polynomfunksjonar, rotfunksjonar, potensfunksjonar og eksponentialfunksjonar som beskriv praktiske situasjonar, ved å bestemme nullpunkt, ekstremalpunkt og skjeringspunkt og finne gjennomsnittleg vekstfart og tilnærmingsverdiar for momentan vekstfart.»

Læreren som delte skildringen på en lukket Facebook-gruppe, forteller om svimmelhetsanfall i møte med aggressive elever som bare vil sabotere. Han er takknemlig for fraværsregelen, for muligheten til å sperre elevenes internetttilgang, og et kommende mobilforbud. Men i klasserommet føler han seg helt alene i møte med verstingene.

Å sende dem til inspektør eller rektor, som man gjorde før i tiden, er det ikke lenger kultur for. Nedsatt oppførselskarakter fra «godt» til «nokså godt» («lite godt» får du bare om du har drept noen) virker ikke avskrekkende. Heller ikke å varsle foreldrene. Han sier: «Du føler maktesløshet. Du har ingen sanksjonsmuligheter. Ingen som svir.»

Han peker på en kulturfaktor. Problemelever med norsk bakgrunn har vokst opp i en «protestantisk» kultur der skyldfølelsen står sentralt. Da kan du oftere appellere til samvittigheten, enn overfor barn som er mer ytrestyrte og vant til fysisk straff. De kan respektere en svær og brysk dørvakt, men ikke en frustrert lærer som ber dem slutte å ødelegge for seg selv og andre.

Jeg spør om ikke verstingene kan utvises. Nei, svarer læreren. Skal du hive en elev ut av klasserommet, må du ha et undervisningsopplegg. Eleven har rett til undervisning.

Og skolene med lavest inntakspoeng kan ikke avvise elever som fortsatt strever med alfabetet og tallrekken, og ikke har fullført grunnskolen. Eleven har rett til videregående opplæring.

Velkommen til rettighetstyranniet. Riktignok sier forskriften til Opplæringsloven at elevene «skal møte fram og delta aktivt i opplæringa», men i praksis står de fritt når det gjelder punktlighet, deltakelse og innsats.

Et enstemmig Storting gav dem enda en rettighet i fjor: Retten til å slippe episoder og hendelser som «fører til en subjektiv følelse av ubehag». En vid og diffus krenkelsesparagraf (Opplæringlovens 9A-5) kan nå brukes av skoleledere mot «brysomme» lærere, og av elever mot lærere de ikke liker. Hittil er det blitt 61 saker, bare i Oslo.

Da får du paradokser som dette: Lektor Clemens Saers ved Oslo Handelsgym ble i 2014 skadet for livet da en elev fra en annen klasse brøt seg inn i timen og vred rundt på trupehodet hans. Gutten, som skoleledelsen visste var farlig, fikk to måneders fengsel. Lektoren gikk til sak mot arbeidsgiver for uaktsomhet, men tapte nylig i Tingretten.

Derimot fikk han selv undervisningsnekt av rektor etter anklager om krenking fra to anonyme elever i september i fjor. I følge Klassekampen klaget de blant annet på «at han kommer for nærme når han snakker, at de er redde for å føle seg uthengt, og at Saers skal ha vært opptatt av at læreren er sjefen i klasserommet.»

Dit har vi altså kommet: Læreren skal ikke krenke elevenes følelser med å lede undervisningen.

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 5. mai 2018.

Posted on

Fugl Fønix, vingeklippet.

Flu - Homo Phoenixus

 

Hva skal skjeggedamen med fiender når hun har venner som Likestillingsombudet og Aftenpostens kulturkommentator?

 

MELODI GRAND PRIX ble vunnet av en krysning av Jan Thomas, Kim Kardashian og Titten Tei. Og takk for det. Det norske alternativet var en stille storm inne i en salgskonsulent fra Hole Glass, et velutstyrt glass- og aluminiumsverksted med eget glasslager, egen skjæring og glass-sliperi.

JEG SKJØNNER de som grøsset eller måpet da spotlyset falt på Conchita Wursts ansikt. Men det som kunne framstått som en smakløs, billig gimmick eller et one man/woman freak show, ble faktisk en strålende, stilisert performance med sus av Shirley Bassey, Bond-ballader og “I Will Survive”. Campy MGP på sitt beste – og mest alvorlige! Med polaritetene stablet til svimlende høyder: Mandighet og kvinnelighet, enkelhet og overdådighet, utsvevelse og innlevelse, fesjå og talent, spekulasjon og naivitet, overflatiskhet og lidenskap, normbrudd og konvensjon, novelty og old school, kamuflasje og “outcoming”. Transestetikken vant gull, i alle øvelser. Men så var det transpolitikken.

Å VISE FINGEREN – med neglelakk – til antihomo-Putin foran 1,3 millioner seere, med perfekt storpolitisk timing, står det respekt av. Supert å bruke MGP-sirkuset til å fremme den selvsagte, men truede, retten til å se ut som man vil og elske den man vil. Fred, kjærlighet, toleranse, mangfold. Mer av sånt. Men jeg greier likevel ikke juble. Det noe forflatende og impotent ved denne humanismen. Når man sier at utseende ikke betyr noe, mister også alle kjønnsuttrykk betydning. Og var det ikke de man skulle forsvare?

Ta skjegget: Det er bare ansiktshår, sier Conchita. Hm. Og fabelfuglen Fønix, som hun selv sang om, var bare et fjærkre? Uansett hva man måtte mene, vil skjegg alltid være et symbol på mandighet. En dragartist som spiller kvinne, og samtidig dyrker og fremhever sitt skjegg, er en oddsbombe med en provokasjon midt i fjeset. Og ansiktshåret til Tom Neuwirths scenefigur er nesten like falsk som hodehåret. Han imiterer både kvinne og mann. Han fordobler kunstigheten, fjerner kjønnet enda lenger fra det naturlige og entydige. Jeg synes det er herlig forvirrende. Andre foretrekker å sette ham i bås, for personer med krav på særlig beskyttelse.

DET STARTET MED VGs mageplask på lederplass: «Den skjeggete dame vant Melodi Grand Prix. Utfordrere neste år er kjempeapen fra Borneo og den syngende kamel.» Humoren ville funket på gamle Tostrupkjelleren (nedlagt vannhull for tørste journalister), men overreaksjonene sier også endel om vår tids krenkelseskultur. Likestillings- og diskrimineringsombud Sunniva Østavik klager VG inn for Pressens Faglige Utvalg fordi avisen stigmatiserer menneskers egenart og identitet, og legimerer trakassering. Aftenpostens Joacim Lund spør om avisen kan straffes etter den nye diskrimineringsloven. Mange andre er rystet og skuffet.

Alle disse vannglassstormerne har noe rart til felles: De betrakter en fiktiv camp-figur som en virkelig person. De utstyrer personen med en bestemt identitet. Og definerer vedkommende som representant for en gruppe, en minoritet. Som de så blir krenket på vegne av.

DENNE OMSORGEN er ikke bare utterly boring, my dear. Den er også komisk. For å ta avstand fra hets mot Conchita, går man til motsatt ytterlighet, og forlanger man at alle skal late som ingenting ved synet av henne. Selv om sjokkeffekten og tabuleken er en essensiell “part of the act”. Homoleder Bård Nylund mener påsminket dameskjegg er å sammenligne med overvekt. Og hvem harsellerer med sånt?

“VI ER USTOPPELIGE”, sa Conchita. Og la dermed opp til gruppeidentifikasjonen selv. Men ingen siterer henne på dette: “Jeg sier selvfølgelig at det ikke er viktig hvordan du ser ut. Men for meg personlig er det kjempeviktig, jeg legger så mye i dette. Jeg ønsker å se perfekt ut på alle bilder. Jeg elsker å sminke meg, å frisere håret og kle meg ut. Jeg føler meg mer komfortabel i denne rollen enn når jeg er en gutt hjemme.”

UTSEENDET gir makt. Rollespillet fremmer ekthet. Korsettet er frigjørende! Som ung passet ikke Tom inn noe sted, i noen versjon, før han oppfant sin outrerte persona. Han snakker om sitt “magiske hår” og sin “uniform”. Uniformen skjuler og beskytter. Tom forsvinner, men trer likevel fram, nærmest via stedfortreder. Conchita-figuren gir ham faktene og friheten til å gjøre “sin greie”, bruke sitt sang- og showtalent til å fortelle hvem han er. Han spør ikke om lov til å være seg selv. Han tar seg lov – til å være seg selv, ved å være en annen. Dette er kjernen i camp som overlevelsestrategi og uttrykksform: Løgnen forteller sannheten.

“RISE LIKE A PHOENIX”. Fønix er fuglen som brenner opp og gjenoppstår fra asken, fornyet og forskjønnet. Å gjøre dette høyt- og frittflyvende vesen til en lettkrenket “transperson” som må vernes rettslig mot dårlig humor, er rett og slett vingeklipping. Utført av fugleelskere. Det er tilbake til asken.

Jeg tviler på om dette bildet blir forstått av gode, norske krefter som liker å ha utsatte grupper under sine vinger. Nå venter vi bare på at noen befrir stakkars Conchita fra skjønnhetstyranniet og kroppspresset.

 

Artikkelen sto opprinnelig på trykk i Dagbladet 16. mai, 2014.