Ulikestillingsombudet

Likestillingsombud Hanne Bjurstrøm feilinformerer om likestillingsloven og underslår sin egen rolle som bremsekloss.

Opprinnelig publisert som kommentar i Aftenposten, 19. juni 2019.

Likestillingsloven fra 1978 sa i klartekst av loven tok «særlig sikte på bedre kvinners stilling». Formålsparagrafen er blitt stående helt til i dag.

Selv om kvinners stilling i samfunnet er dramatisk forbedret. Selv om kvinner har gått forbi menn på noen områder (utdanning). Selv om fedre fortsatt diskrimineres etter samlivsbrudd. Selv om menns likestillingsutfordringer har fått større oppmerksomhet, slik som i NRK Brennpunkts dokumentar «Kjønnskampen».

Hanne Bjurstrøm skriver i Aftenposten (16.6) at likestillingsloven også gjelder for menn. Dette er like sant som at loven hele tiden har gitt signal om hvilken retning oppmerksomheten, bekymringen, utredningene og tiltakene skal gå. Og hvor den ikke skal gå.

Flere forslag om «positiv særbehandling» for menn i bransjer og utdanninger der de er i undertall, er blitt vraket med henvisning til lovens formål: Tiltakene bedrer ikke kvinners stilling.

Nei til kjønnsnøytral lov

Dette var en av grunnene til at Likestillingsdepartementet under Solveig Horne (Frp) foreslo en kjønnsnøytral likestillingslov i 2015:

«Loven bør (…) åpne for positiv særbehandling i alle tilfeller hvor dette fremmer likestilling. Den innebygde skjevheten i likestillingslovens formålsbestemmelse innebærer at positiv særbehandling av menn bare er tillatt i svært begrensede tilfeller. Departementet mener dette ikke er i tråd med overordnede likestillingshensyn.»

Men landets kvinneorganisasjoner har andre hensyn. De jobber for det ene kjønns interesser og greide etter hardt, samlet press i høringsrundene å få departementet til å trekke forslaget. Kvinner skulle fortsatt favoriseres i loven sammen med «minoriteter».

Mot ombudets egen anbefaling

Kvinneorganisasjonenes nærmeste politiske støttespiller i denne saken var den antatt nøytrale statsetaten Likestillingsombudet. Ombudet var «sterkt kritisk» til en kjønnsnøytral lov, fordi det ville svekke kvinners diskrimineringsvern og gi inntrykk av at likestilling var oppnådd.

Og: «Lovens formålsparagraf har en viktig symbolfunksjon og er i tillegg førende i likestillingspolitikken. Den er også en sentral tolkningsfaktor ved rettsanvendelsen, særlig når det gjelder lovligheten av positive særtiltak.»

Når ombudet nå skriver at «vilkårene for kvotering og lignende tiltak er like» etter siste lovendring 1. januar 2018, er det altså mot ombudets egen anbefaling da formålsparagrafen var på høring.

Det strider også mot de faktiske forhold. 120 studier gir kjønnspoeng til jenter, syv studier gir poeng til gutter. Forskningsminister Iselin Nybø (V) avslo i fjor kjønnskvotering på psykologi ved UiO. Fordi mannsandelen ikke var lavere enn 25 prosent.

Ulikestilling innskrevet i lov

Hanne Bjurstrøm advarer mot «en kjønnsnøytralisering som ikke tar hensyn til ulikestilling mellom menn og kvinner». Men hvilket kjønn som rammes av skjevheter og urett på ulike områder i samfunnet, er et empirisk spørsmål. Ikke noe som kan vedtas med en ulikestilling innskrevet ved lov.

Tvert imot bidrar loven til å opprettholde det bilde av kjønnsmakten som ombudet viser til når hun forsvarer kvinnefavoriseringen i loven:

«Selv om kvinner og menn på mange områder er mer likestilte i dag enn i 1978, så er målet om et likestilt samfunn likevel ikke nådd. Kvinner har fortsatt ikke like stor makt og innflytelse som menn på en rekke samfunnsområder, for eksempel innen politikken, akademia og toppledersjiktet i næringslivet. De diskrimineres mer enn menn, både som enkeltpersoner og som gruppe, og er mer utsatt for vold i kraft av å være kvinner.»

Norge endres

Med andre ord: Norge forandrer seg. Men hvis vi ikke forandrer lovteksten, blir det lettere å hevde at 2019 ligner på 1978.

Det er også lett å skjønne at kvinneorganisasjoner tviholder på en lov som tjener dem vel politisk. Men ikke at et offentlig ombud har samme strategi. Uansett hvor mye kvinner – eller menn – skulle være diskriminert i samfunnet, burde prinsippet for lovformuleringen være enkel:

Vi har ingen diskrimineringslov som sier at loven tar særlig sikte på å bedre for eksempel jøders eller muslimers stilling. Derfor skal vi heller ikke ha en likestillingslov som favoriserer ett av kjønnene. Loven skal ganske enkelt begrunne tiltak og særbehandling rettet mot det kjønnet som står svakest på det aktuelle området.

Det har man skjønt i Danmark og Sverige, der kjønnsnøytral lov for lengst er innført. Hvorfor skal det være så vanskelig i Norge?

Hanne Bjurstrøm må gå

Likestillingsombudet er blitt advokat for mørkemenn med mørk hud, i stedet for å stå opp mot kvinnediskriminering.

Opprinnelig publisert som kronikk i Aftenposten, 6. desember.

Det gjelder den muslimske lærervikaren som ikke fikk fornyet engasjement fordi han nektet å håndhilse på kvinner. Slik lød hans begrunnelse: «Tanken er å skape færre fristelser. Min forståelse av islam er at dette er et forbud fra Profeten.»

I følge denne religiøse «forståelsen», som hører hjemme i middelalderen, er kvinnelige kolleger å anse som sexobjekter. Som forstyrrer mannens åndelige renselse. Det er den samme tankegang som krever tildekning av kvinner. En tankegang som strider mot alt som heter modernitet og likestilling. Det er det motsatte av det vi lærer barn på skolen, og det vi i dag anser som en norsk grunnverdi.

Saken er derfor prinsipielt interessant. Hva skjer nå vi står konfrontert med en åpenbart kvinnediskriminerende praksis, utøvd av en representant for en minoritet som også krever sitt «vern»?

Saken har vært oppe i Diskrimineringsnemda. Fordi mannen mente seg diskriminert. Nemnda har nå slått fast at det var han ikke. Mange er glade for vedtaket, inkludert barne- og likestillingsministeren. Men Bjurstrøm jubler ikke. Hun vil ikke engang mene noe om selve saken.

Derimot er hun opptatt av å presisere hva som er vedtatt og hva som ikke er vedtatt. Avgjørelsen gjelder ikke norsk arbeidsliv generelt. Vedtaket kunne blitt annerledes om mannen hadde vært ansatt. Eller hvis han var i en annen stilling der andre hilsemåter var mindre problematisk.

Javel, men skulle man tro at likestillingsombudet også ville anse vedtakets begrensninger som et problem. At likestilling må gjelder i alle situasjoner, stillinger og bransjer. Men Bjurstrøm understreker i stedet at nemda enstemmig fastslo at vikarlærerens måte å hilse på var vernet av religionsfriheten, og at et mindretall konkluderte med at skolen hadde diskriminert lærervikaren. Ikke med ett ord sier hun at likestilling må gå foran religionsutøvelse i arbeidslivet. Hun sier:

«Jeg har aldri uttalt meg om denne saken, men generelt at vi som flerkulturelt samfunn bør akseptere at det er andre måter å vise respekt på enn å håndhilse.»

Dette er det samme som hun sa i det famøse intervjuet i Vårt Land. Det ble hun feilsitert på det er «ok å ikke håndhilse». Men følgende sitat er oppsiktsvekkende nok: «Selvfølgelig skal man behandle kolleger med respekt, men det er mange måter å gjøre det på. Man kan for eksempel også se i øynene og nikke til personen, istedenfor å håndhilse. Vi må være åpne for at det finnes andre måter.»

Ja, vi kan for eksempel være åpne for at det å la være å smile når man møter kolleger, egentlig er et uttrykk for at man er glad for å se dem. Ombudet vil at altså vi skal endre elementære, grunnfestede omgangsformer i vår kultur for å tilpasse oss en mann som vil praktisere sin fundamentalistiske tro på jobben, i stedet for å følge gjeldende skikk og regler.

Da jeg kommenterte Vårt Land-intervjuet på Facebook, svarte Bjurstrøm at hun som «ansvarlig organ for å veilede om diskrimineringsloven» bare hadde blitt bedt om å gi «rettslig vurdering». Hun viste til rettsavgjørelser i Sverige, at det handler om konkret vurderinger, og at denne saken «illustrerer et vanskelig dilemma for ombudet, fordi to av ombudets saksområder, kjønnsdiskriminering og religionsfrihet kan synes å være i konflikt».

Nettopp. Men Bjurstrøm er ikke fagjuridisk rådgiver for staten. Hun er et ombud med oppgave å fremme likestilling og hindre diskriminering på bred basis. Tidligere likestillingsombud har aldri har vært redde for å mene noe om kontroversielle saker, eller å refse de som ikke har levd opp til likestillingsidealene. Vi trenger ikke lure på hva Bjurstrøm ville sagt dersom en norsk/hvit mann hadde nektet å ta kvinner i hånden på jobben. Men i det øyeblikk han er minoritetsmann, blir ombudet til jurist. Og snakker som om hun var mannens advokat.

Bjurstrøm kvier seg for å si det opplagte: At det å nekte å håndhilse, er en avvisning og en nedvurdering av mennesker basert på kjønn. At det er uakseptabelt i Norge. At islamister ikke kan kreve at vi skal tilpasse oss dem. At samfunnet må sette ned noen stolper på verdifeltet.

Vegringen er bare nok en demonstrasjon av at feminisme må vike for hensynet til “flerkultur” eller “antirasisme”. En komplett fallitterklæring. Vi kan ikke ha et likestillingsombud som ofrer likestillingen når mørkemannen har mørk hud. Hanne Bjurstrøm har hatt mange muligheter til å vise at hun skjønner hva som står på spill i denne saken. Men hun har strøket på testen. Hun bør gå.