Større respekt for islam enn for likestilling

To nye håndhilsesaker viser at feminisme og likestilling er viktig. Men bare inntil ett punkt.

Opprinnelig publisert som kronikk i VG, 23. august 2019 (kun på nett).

Respekt for religiøs skikk eller underkastelse for islam? Respekt for kvinner eller ofring av likestillingsidealer? Det er full polariseringsfest på Facebook etter Kronprins Haakons besøk i den terror-rammede moskeen i Bærum, der han endret hilsemåte etter at en ung kvinne i hijab avslo hans utstrakte hånd.

«When in Rome, do as the romans do», lydet et kjent munnhell. Det høres ut som et godt argument for at Haakon gjorde rett: tilpasset sin opptreden som gjest i en moské. Slik han også tok av seg skoene.

Men på det islamkritiske nettstedet Document.no siterer man denne setningen i motsatt hensikt, for å kritisere Kromprinsen: Det er vi nordmenn som er denne sakens romere. Og muslimene er «gjestene» i Norge, som bør innrette seg etter norsk skikk.

Hva skal man mene? Spørsmålet er vel hva Kronprinsen ville ha gjort hvis han var vertskap på Slottet for hijabkledte kvinner. Og jeg tror vi vet svaret. VG brakte i går ferske billedbevis fra en lignende situasjon, da Irans utenriksminister besøkte Norge og Stortinget.

Han ville ikke trykke hånden til statsminister Erna Solberg (H), utenriksminister Ine Marie Eriksen (H) og utenrikskomiteens leder, Anniken Huitfeldt (Ap). Men han trykket hånd med Christian Tybring-Gjedde (Frp), som har sammenlignet islam med nazismen. Sistnevnte stive blikk i øyeblikket forteller det meste.

Men hva er det interessante her? Anniken Huitfeldt er en sertifisert feministisk politiker. Hun har vært likestillingsminister og leder for kvinnenettverket i Ap i mange år. I møte med representanten for et kvinnefiendtlig presteregime, smilte hun og la hånden på eget bryst, for å komme han i møte. – Slik er det alltid, sa hun til NTB, og ville ikke mene noe mer om saken: – Det er ikke min oppgave å kommentere deres omgangsformer.

Deres omgangsformer? Det ville vært naturlig om Huitfeldt formulerte seg slik under et besøk i Iran. Men nå var det Iran som besøkte Norge. Her har vi vår folkeskikk. Håndhilsing også hører også til internasjonal skikk, eller kutyme i diplomatiet. Og det er vel ikke vanlig at norske politiske ledere tilpasser sine høflighetsformer etter de kulturelle og religiøse normene til hvert eneste utlending som kommer på statsbesøk? Man legger i hvert fall ikke til side noe så sentralt som håndtrykket – som signaliserer anerkjennelse, åpenhet og tillit. Og hvordan oppfatter vi vanligvis et avslag på et håndtrykk? Som en fornærmelse eller provokasjon.

Huitfeldt ville selvsagt satt gjesten i forlegenhet om hun strakk ut hånden, og han kunne ikke tatt den imot uten å få problemer på hjemmebane. Men etter den pliktskyldige seansen kunne hun kanskje – på direkte spørsmål fra norsk presse – i det minste antydet at denne omgangsformen ikke er helt i tråd med norske likestillingsidealer.

Jeg er ganske overbevist om at Irans utenriksminister selv mente å vise Huitfeldt respekt som kvinne ved trykke hånden til eget bryst, i stedet for å strekke den fram. Men hans grunn for å gjøre dette, ligger så fjernt fra feminisme og likestilling som vi kan komme.

Det er vel og merke ingen enighet om håndtrykk i islam. Senaid Kobilica,hovedimam i Det islamske fellesskap Bosnia og Hercegovina, har sagt at muslimer bør håndhilse for å vise respekt for norske normer og skikker. Bazim Gohslan, styreleder i Rabita-moskeen, sier på spørsmål fra trosfellerat: «Vi må huske her at vi bor i et samfunn der å håndhilse på folk man møter for første gang er tegn på respekt. Det motsatte kan i mange tilfeller tolkes negativt. Vi trenger derfor ikke å være så strenge på dette området.»

Men han viser også til en tolkning som mange muslimer fortsatt holder i hevd: Det er en stor «synd» å røre en kvinne som ikke er «mahram» (mor, søster og andre man ikke kan gifte seg med). Hvorfor det? Fordi man kan få lumre ideer. Husker du lærervikaren som nektet å håndhilse på kvinnelige kolleger og mistet jobben? Han forklare vegringen slik: «Tanken er å skape færre fristelser. Min forståelse av islam er at dette er et forbud fra Profeten.»

Denne forståelsen av islam deles av prestestyret i Iran og dens politiske representanter på statsbesøk. Anniken Huitfeldt tilpasset sin oppførsel etter en gjest som betraktet henne som et sexobjekt.

Hun la seg dermed på samme linje som likestillingsombudet fra samme parti, Hanne Bjurstrøm, som i praksis tok den reaksjonære, seksualfikserte lærervikaren i forsvar ved å si at vi i flerkulturelt samfunn må akseptere at det er andre måter å vise respekt på enn å håndhilse.

Det er også på linje med en kvinnedominert delegasjon fra den erklært feministiske svenske regjering, som uten å protestere iførte seg slør under sitt besøk i Iran i 2017.

Nok en gang har vi fått demonstrert at vestlig feminisme har sine grenser. Den stopper der konservativ islam begynner.

Ulikestillingsombudet

Likestillingsombud Hanne Bjurstrøm feilinformerer om likestillingsloven og underslår sin egen rolle som bremsekloss.

Opprinnelig publisert som kommentar i Aftenposten, 19. juni 2019.

Likestillingsloven fra 1978 sa i klartekst av loven tok «særlig sikte på bedre kvinners stilling». Formålsparagrafen er blitt stående helt til i dag.

Selv om kvinners stilling i samfunnet er dramatisk forbedret. Selv om kvinner har gått forbi menn på noen områder (utdanning). Selv om fedre fortsatt diskrimineres etter samlivsbrudd. Selv om menns likestillingsutfordringer har fått større oppmerksomhet, slik som i NRK Brennpunkts dokumentar «Kjønnskampen».

Hanne Bjurstrøm skriver i Aftenposten (16.6) at likestillingsloven også gjelder for menn. Dette er like sant som at loven hele tiden har gitt signal om hvilken retning oppmerksomheten, bekymringen, utredningene og tiltakene skal gå. Og hvor den ikke skal gå.

Flere forslag om «positiv særbehandling» for menn i bransjer og utdanninger der de er i undertall, er blitt vraket med henvisning til lovens formål: Tiltakene bedrer ikke kvinners stilling.

Nei til kjønnsnøytral lov

Dette var en av grunnene til at Likestillingsdepartementet under Solveig Horne (Frp) foreslo en kjønnsnøytral likestillingslov i 2015:

«Loven bør (…) åpne for positiv særbehandling i alle tilfeller hvor dette fremmer likestilling. Den innebygde skjevheten i likestillingslovens formålsbestemmelse innebærer at positiv særbehandling av menn bare er tillatt i svært begrensede tilfeller. Departementet mener dette ikke er i tråd med overordnede likestillingshensyn.»

Men landets kvinneorganisasjoner har andre hensyn. De jobber for det ene kjønns interesser og greide etter hardt, samlet press i høringsrundene å få departementet til å trekke forslaget. Kvinner skulle fortsatt favoriseres i loven sammen med «minoriteter».

Mot ombudets egen anbefaling

Kvinneorganisasjonenes nærmeste politiske støttespiller i denne saken var den antatt nøytrale statsetaten Likestillingsombudet. Ombudet var «sterkt kritisk» til en kjønnsnøytral lov, fordi det ville svekke kvinners diskrimineringsvern og gi inntrykk av at likestilling var oppnådd.

Og: «Lovens formålsparagraf har en viktig symbolfunksjon og er i tillegg førende i likestillingspolitikken. Den er også en sentral tolkningsfaktor ved rettsanvendelsen, særlig når det gjelder lovligheten av positive særtiltak.»

Når ombudet nå skriver at «vilkårene for kvotering og lignende tiltak er like» etter siste lovendring 1. januar 2018, er det altså mot ombudets egen anbefaling da formålsparagrafen var på høring.

Det strider også mot de faktiske forhold. 120 studier gir kjønnspoeng til jenter, syv studier gir poeng til gutter. Forskningsminister Iselin Nybø (V) avslo i fjor kjønnskvotering på psykologi ved UiO. Fordi mannsandelen ikke var lavere enn 25 prosent.

Ulikestilling innskrevet i lov

Hanne Bjurstrøm advarer mot «en kjønnsnøytralisering som ikke tar hensyn til ulikestilling mellom menn og kvinner». Men hvilket kjønn som rammes av skjevheter og urett på ulike områder i samfunnet, er et empirisk spørsmål. Ikke noe som kan vedtas med en ulikestilling innskrevet ved lov.

Tvert imot bidrar loven til å opprettholde det bilde av kjønnsmakten som ombudet viser til når hun forsvarer kvinnefavoriseringen i loven:

«Selv om kvinner og menn på mange områder er mer likestilte i dag enn i 1978, så er målet om et likestilt samfunn likevel ikke nådd. Kvinner har fortsatt ikke like stor makt og innflytelse som menn på en rekke samfunnsområder, for eksempel innen politikken, akademia og toppledersjiktet i næringslivet. De diskrimineres mer enn menn, både som enkeltpersoner og som gruppe, og er mer utsatt for vold i kraft av å være kvinner.»

Norge endres

Med andre ord: Norge forandrer seg. Men hvis vi ikke forandrer lovteksten, blir det lettere å hevde at 2019 ligner på 1978.

Det er også lett å skjønne at kvinneorganisasjoner tviholder på en lov som tjener dem vel politisk. Men ikke at et offentlig ombud har samme strategi. Uansett hvor mye kvinner – eller menn – skulle være diskriminert i samfunnet, burde prinsippet for lovformuleringen være enkel:

Vi har ingen diskrimineringslov som sier at loven tar særlig sikte på å bedre for eksempel jøders eller muslimers stilling. Derfor skal vi heller ikke ha en likestillingslov som favoriserer ett av kjønnene. Loven skal ganske enkelt begrunne tiltak og særbehandling rettet mot det kjønnet som står svakest på det aktuelle området.

Det har man skjønt i Danmark og Sverige, der kjønnsnøytral lov for lengst er innført. Hvorfor skal det være så vanskelig i Norge?

Slik blir du likestillingsminister

Takk til NRK for god, uønsket folkeopplysning.

Opprinnelig publisert som lørdagskommentar i Aftenposten, 10. mai 2019.

NRK Brennpunkt viste onsdag Brennpunkt-dokumentaren «Kjønnskampen». Her fikk mannsperspektivet mer plass enn kvinneperspektivet, for en gangs skyld.

Etter reaksjonene å dømme, er det én gang for mye for dem som er vant til å ha likestillingsfeltet for seg selv.

Likestilling – for begge kjønn

Men hva lærte vi? At komikeren som er blitt landets fremste mediefeminist har et mannssyn som alle bør få med seg, hvis de bare dusjer etterpå. At tenåringsgutter kan tale sin sak uten å sutre eller klandre jentene, selv om de har hørt på Jordan Peterson. At gjengen som kaller seg Mannsforum ikke ønsker å gjeninnføre patriarkatet. De ønsker bare større fokus på skjevheter som rammer gutter, menn og fedre. Ikke kamp mot kvinner, men likestilling for begge kjønn.

I årevis har disse halvt slagne, halvt brave menn stått og hutret med paroler foran Stortinget. Skrevet høringsuttalelser, holdt konferanser, delt ut priser. Med nesten fraværende respons fra politikere og journalister.

På Mannsdagen i fjor inviterte de likestillingsministeren for å snakke og lytte til menns historier. Hun sendte sin statssekretær, som holdt tale, og gikk.

Selv var Linda Hofstad Helleland (H) opptatt. Med likestilling. På sin egen topplederkonferanse 350 meter unna. Tema: Underrepresentasjonen av kvinner blant sjefer i næringslivet.

Mannen må kjempe en kamp han er dømt til å tape

Klarere kan det ikke illustreres. Å løfte noen få svært ressurssterke kvinner til lederstillinger i store private selskaper, har høyere politisk prioritet enn å hindre at gutter sakker etter i skolen, havner utenfor arbeidslivet, at menn topper de fleste elendighetsstatistikker, at mange av dem forblir ufrivillig barnløse, eller mister kontakten med barna etter samlivsbrudd.

En skilt kvinne kan ta med seg ungene og flytte til en annen by uten å søke om rett til det. Mannen, som også elsker sine barn og vil deres beste, må gå til retten med sin sak, og kjempe en kamp han nærmest er dømt til å tape.

Særlig om eksen tyr til falske anklager om vold og overgrep. De fleste gir opp før de starter, og innser at systemet er rigget for mor.

Det er vanskelig å finne en større kjønnsbasert urett i dagens Norge. Men barnefordeling og samværsrett er ikke gjenstand for mediekampanjer eller politiske utspill. Og ble knapt nevnt i Brennpunkt.

«Holdninger må endres»

Dokumentaren kunne også nevnt at statsråd Helleland arrangerte enda en topplederkonferanse om kjønnsbalanse i næringslivet i fjor.

Etterpå siterte hun hva en styreleder hadde sagt: «Er ikke kvinner og menn tross alt litt forskjellig snekret sammen og har ikke dette konsekvenser for verdivalg og prioriteringer som påvirker kjønnsfordelingen?»

«Dette viser hvilke holdninger som må endres», lød statsrådens kommentar.

Man må ikke antyde, eller engang spørre, om menn og kvinner kan være litt forskjellige fra naturens side. Man må også passe seg for å ikke gi kvinner «skylden» for at de ikke er konsernsjef i Equinor eller Telenor. Ansvaret ligger kun hos selskapene. Er kjønnsbalansen skjev, må toppledelsen i skammekroken.

Tips til deg som vil bli likestillingsminister

Mange tabuer og myter må respekteres om du vil delta i likestillingsdebatten uten å fremstå som slem eller tilbakestående. Det eksisterer en underforstått «partilinje», enten du tilhører SV eller Høyre.

Her er noen tips for deg som vil bli likestillingsminister (eller for den saks skyld, likestillingsombud):

Vær kvinne. Rundt deg jobber stort sett kvinner. Likestillingsapparatet har den dårligste kjønnsbalansen i Norge, men denne vitsen kan kun dras i lukket lag.

Snakk uavbrutt om likestilling, men takk nei til å bli intervjuet i TV-dokumentarer om likestilling om du mistenker at vinklingen er annerledes enn du er vant til.

Hold din årlige «likestillingspolitiske redegjørelse» for Stortinget uten å blande inn gutter og menn som annet enn bipersoner.

Skryt av norsk likestilling. Si at vi har kvinnelig statsminister, utenriksminister, finansminister, stortingspresident, og at flertallet av sjefer i staten og i arbeidslivets hovedorganisasjoner er kvinner. Avslutt tiraden med: «Men vi er ikke i mål.»

Si at vi ikke har likestilling i Norge «så lenge barn og kvinner utsettes for vold i nære relasjoner». De aller fleste som utøver vold mot barn er kvinner. Men det behøver ikke du å vite.

Kvinnen er svak, mannen er sterk

Vær opptatt av kvinnehelse. Si at kvinner er utsatt for depresjon dobbelt så ofte som menn, men ikke at deprimerte menn oppsøker flaska i stedet for legen.

Vær opptatt av «mangfold i ledelse», selv om menn og kvinner er helt like (ifølge din teori), og økt mangfold bare innebærer at noen av de hvite, middelaldrende sjefene fra Oslo vest med lik utdanning og bakgrunn, vil gå i skjørt.

Si at kvinner tjener 87 øre for hver krone menn tjener, og få det til å lyde som et ran. Likelønnskommisjonen fastslo for over ti år siden at lik lønn for likt arbeid er oppnådd i Norge. Menn tjener mer i snitt fordi de jobber mer, i andre yrker, i en annen sektor. Men se bort fra det. Nevn heller ikke den rause pensjonen til kvinner i offentlig sektor. Eller at menn betaler klart mest inn til velferdsstaten (i skatt), mens kvinner tar klart mest ut.

Husk at kjønnsperspektiv betyr kvinneperspektiv: Kvinnen er svak, mannen er sterk. Før, nå og tross all endring. Søppeltømmere, billedkunstnere og NAV-klienter er mektige så lenge de er menn.

Hold fast ved likestillingsloven, som uttrykkelig sier at den er «særlig siktet mot å bedre kvinners og minoriteters stilling». Ikke gi etter for kravet om en kjønnsnøytral lov. Å sidestille menn og kvinner juridisk, er skjevt og urettferdig. Kvinner får kjønnspoeng ved inntak på 120 mannsdominerte studier. Menn får poeng på syv kvinnedominerte studier. Dette viser at loven fungerer etter sin hensikt.

Debatten er i gang

Så vil da også favoriseringsparagrafen for kvinner bestå med vår nye likestillingsminister. Trine Skei Grande sier til Brennpunkt: «Det er fortsatt en stor ubalanse på mange områder når det gjelder kvinner. Og jeg tror fortsatt at den ubalansen må motarbeides. Og at det er kvinner som ofte taper i de kampene.»

Hvilket kjønn som taper i hvilke kamper, og dermed trenger lovens hjelp, skal altså ikke være et åpent, empirisk spørsmål. Og slik lyder Grandes ultimate begrunnelse for ikke å endre lovens ordlyd: «Det er ikke noen stor debatt i det politiske Norge om å gjøre det.»

Nei, det skulle tatt seg ut om en minister viste politisk initiativ.

Men debatten er altså i gang. Jordan Peterson har lært unge menn å argumentere saklig mot vedtatte sannheter om likestilling. A-magasinet lager spesialnummer om dagens mann. Boken Samværssabotasje er solgt i flere opplag. Stoltenberg-utvalget har satt skolegapet på dagsorden. Tenketanken Agenda vil ha mennene tilbake til venstresiden. Nytt utvalg skal igjen se på Barneloven.

Men – som det til enhver tid heter på likestillingsfeltet: Det er langt igjen.

Likestillingsloven er en vits. På menns bekostning.

Tegning: Flu Harberg.
Tegning: Flu Harberg.

I Norge er det likhet for loven, bare ikke i likestillingsloven.

DET FINNES MANGE RARE LOVER. Og noen er nye. F.eks. loven som forbyr kjøp av en tjeneste det er lov å selge (sex). Eller loven som forbyr butikker å vise fram en vare de har lov å selge (tobakk).

Dette er klossete forsøk på regulere synden. Men en annen raritetslov har mye større rekkevidde, og handler om noe eksistensielt ved mennesket. Verdien loven bygger på, har tverrpolitisk oppslutning, anses som en menneskerettighet, og hører til kjennetegnene på et moderne, demokratisk samfunn. Vi snakker om kjønn, og loven som likestiller mann og kvinne.

ELLER GJØR DEN DET? Slik lyder første avsnitt: “Lovens formål er å fremme likestilling uavhengig av kjønn. Likestilling innebærer a) likeverd, b) like muligheter og rettigheter, c) tilgjengelighet og d) tilrettelegging. Loven tar særlig sikte på å bedre kvinners stilling.”

Jeg kødder ikke. Kjønnsdiskriminering er innskrevet i selve likestillingsloven. Prøv å se for deg en lov mot etnisk eller religiøs diskriminering som “tar særlig sikte på å bedre jøders stilling”. Jeg tror muslimer ville slite med å føle seg beskyttet av en slik lov. Eller tenk deg et forbud mot pengespill som “tar særlig sikte på å bedre Norsk Tippings stilling”. Denne loven finnes, men lovgiver har klokelig valgt en annen ordlyd.

LIKESTILLINGSLOVEN er uttrykkelig kjønnsnøytral, og like uttrykkelig kvinnefavoriserende. Det var liten tvil om hvilket kjønn som fortjente prioritering i 1978, da loven ble vedtatt. Men førti år har gått. Kvinnens stilling er dramatisk bedret. De fleste har skjønt at også gutter og menn kan bli kjønnsdiskriminert. Likevel har formuleringen overlevd. Så kan man spørre: Gjør det noen forskjell? Menns stilling blir vel ikke svekket av en ekstra påminnelse om barrierene som kvinner fortsatt møter?

SVARET ER ENKELT. Det gjør nesten hele forskjellen, om man er opptatt av reell likestilling – for begge kjønn. Har man et kvinnefokus som utgangspunkt, blir urett og skjevheter som rammer menn vanskeligere å få øye på, og vanskeligere ta på alvor. Menn kan toppe elendighetsstatistikkene, og befolke de skitneste, farligste og mest dødelige yrkene. Men det er åpenbart viktigere å sikre at styrene i almennaksjeselskaper har minst 40 prosent kvinner.

Og motsatt: I mange år har kvinneandelen blant studenter i høyere utdanning ligget rundt 60 prosent. På flere prestisjestudier er den over 80 prosent. Svært få av de som jobber med og for likestilling, ser denne kvinnedominansen som noe likestillingsproblem. Tvert imot anser de skjevheten som en seier for likestillingen. Men de er ikke fornøyd. Kvinner skal ha kjønnspoeng, mentorordninger, øremerkede professorstillinger. Og likestillingstiltak for menn stoppes ved henvisning til – jeps – likestillingsloven.

PSYKOLOGISTUDIET i Oslo og Bergen, der gutteandelen har ligget ned mot 10 prosent, ønsket en guttekvote på 30 prosent. Men “det er ikkje er i samsvar med gjeldane lov om likestilling å særbehandle menn i same grad som kvinner.” Dermed må psykologene akseptere at klienter i framtiden kan få problemer med å finne en mannlig terapeut: “Vi må jo forholde oss til de lover og regler som finnes i Norge.”

Dagbladets Inger Merete Hobbelstad skrev en god kommentar om saken på onsdag. Men nevnte ikke at veterinærstudiet har innført ekstra kjønnpoeng for gutter. Lovligheten av tiltaket er visstnok ikke vurdert, men viser at moderat mannskvotering er mulig uten at likestillingslandet blir rasert.

Såkalt “positiv særbehandling” av menn er likevel tillatt i skole-, barnehage- og barnevernsstillinger, ifølge en egen forskrift i lovverket. Men Stortinget presiserte tidlig på nittitallet at dette unntaket er “uttømmende”. Og slik er saken foreløpig låst. Med artige utslag. Likestillingsombudet viser til forskriften når de skal forsvare mannunderskuddet i sin egen organisasjon: Vi trenger ikke være likestilt, fordi vi ikke driver med undervisning eller omsorg for barn!

NÅR LIKESTILLINGSLOVEN hindrer at menn blir likebehandlet med kvinner, skjønner man behovet for en lovendring. Og den er på gang. Regjeringen ønsker en universell og kjønnsnøytral likestillingslov. En lov som ikke setter kjønn foran andre diskrimineringsgrunnlag, og ikke setter kvinner foran menn. Dette er upopulært hos kvinneorganisjonene, hos Avdeling for kvinnerett ved UiO, hos LO, Ap og SV, og hos Likestillingsombudet. I sitt høringssvar argumenterer ombudet iherdig for at loven er til for å “bedre kvinners stilling”. Fordi kvinner “i overskuelig framtid” er “den gruppen som står svakt” når det gjelder kjønn. Fordi FNs kvinnekonvensjon og EUs diskrimineringsregler også prioriterer kvinner. Da er også Norge forpliktet til å ha en innbygd skjevhet i lovverket.

Dette ressonmentet er også interessant: “En kjønnsnøytral lov signaliserer at likestillingsproblemer er kjønnsnøytrale. Det kan styrke en oppfatning av at menn og kvinner er like utsatt for diskriminering, både individuelt og strukturelt. Det kan da bli vanskeligere å få øye på konkret diskriminering som skjer, både direkte og indirekte.”

Tvert imot. Det er dagens lov som skaper skylapper og blindsoner. Endes loven, vil man nettopp bli nødt til å vise konkret hvordan kjønnsdiskriminering foregår i det enkelte tilfelle. Man kan ikke lenger bare forutsette at kvinner er det diskriminerte kjønn. Det betyr at kvinnekampen går inn i en ny fase, der man faktisk må jobbe litt ved dokumentasjon og argumentasjon.

 

Opprinnelig publisert som helgekommentar i Dagbladet, 11. februar 2017.